Denne proposisjonen er siste ledd i arbeidet med å fastlegge
organisasjonsformen til jordskifterettene. Valget står
mellom fortsatt særdomstol eller uavhengig forvaltningsorgan.
På bakgrunn av en grundig, prinsipiell og omfattende prosess
tilrår Landbruksdepartementet at jordskifterettene fortsetter
som særdomstol.
En følge av dette forslaget er at dommerne i særdomstolen
må få samme status og stillingsvern som dommerne
i de ordinære domstolene. Departementet fremmer derfor
lovendringsforslag i samsvar med dette. Det innebærer at
jordskiftedommere og jordskifteoverdommere for ettertid skal utnevnes
av Kongen i Statsråd. En annen følge av prinsippbeslutningen
er at administrasjonen av særdomstolen med fordel kan legges
til Domstolsadministrasjonen i Trondheim. Det legger til rette for
stordriftsfordeler samtidig som jordskifterettenes særlige
behov kan ivaretas. Landbruksdepartementet går ellers inn
for at fagansvaret for jordskifteloven blir i departementet. Oppgavene
med budsjett og fremming av dommerutnevnelser foreslås
flyttet til Justisdepartementet fra det tidspunkt administrasjonen
flyttes til Domstolsadministrasjonen.
I proposisjonen fremmes de helt nødvendige endringer
i lovverket som følger av de prinsippbeslutninger det legges
opp til om jordskifterettenes framtid. I tillegg er det tatt inn
en liten, men nødvendig endring som følge av at
fylkesjordskiftekontorene ble avviklet med virkning fra 1. januar
2002.
Ved kongelig resolusjon 10. oktober 2000 ble det oppnevnt
et utvalg, Løkenutvalget, som fikk i oppdrag å vurdere
jordskifterettenes stilling og funksjoner. Løkenutvalget
la fram sin utredning, NOU 2002: 9 Jordskifterettenes stilling og
funksjoner, 3. juni 2002. Utvalget fremmet her forslag
om endringer i organiseringen av jordskifterettene, utnevnelse av dommere
og redusert bruk av midlertidige dommere. Utredningen ligger ved
proposisjonen som særskilt vedlegg. Departementet sendte
utredningen på høring 18. juni 2002.
En nærmere redegjørelse for høringsinstansenes
syn er i proposisjonen gitt under drøftelsen av de ulike
spørsmål.
Departementet besluttet å fremme en odelstingsproposisjon
om oppfølging av Løkenutvalgets utredning. Grunnen
til dette var at en samtidig ønsket å fremme konkrete
lovforslag for dermed å kunne gjennomføre de aktuelle
endringene raskere. Det er videre av avgjørende betydning
at valg av organisasjonsmodell drøftes med utgangspunkt
i uavhengighetsprinsippet og andre sentrale domstolsprinsipper. En
vesentlig del av proposisjonen gjelder dette spørsmål.
På grunn av det omfattende og grundige utredningsarbeidet
som foreligger, og fordi spørsmålene som drøftes
dels er av konstitusjonell karakter, vil proposisjonen ha en mer
omfattende form enn det som er vanlig i en lovproposisjon.
I de senere år har jordskifterettene i gjennomsnitt avsluttet
ca. 1 000 saker pr. år. Gjennomsnittlig antall parter
pr. år er ca. 8 300 i de avslutta sakene.
De første bestemmelser om visse former for jordskifte
går tilbake til landsloven av 1274. Etter 1857-loven ble
utskiftningen utført av en utskiftningsformann og to menn
oppnevnt av fogden. Utskiftningsformannen var offentlig tilsatt,
enten beskikket av Kongen eller av amtmannen. 1857-loven forutsatte
at utskiftningsformannen skulle være fagkyndig på eiendomsutformingens
område og kyndig i landmåling og karttegning.
Dette til forskjell fra 1821-loven hvor sorenskriveren var utskiftningsrettens
formann. I 1882 kom ny lovgivning som la utskiftningen til en særdomstol,
utskiftningsretten. Med 1882-loven fikk utskiftningsretten hjemmel
til også å løse tvister mellom skiftefeltet
og naboeiendommer. Jordskifterettene fikk myndighet til å holde
grensegangssak som egen sakstype i 1934. I jordskifteloven fra 1950
fikk jordskifterettene uten nærmere begrunnelse utvidet kompetansen
i grensegangssaker til også å gjelde grenser for
alltidvarende bruksretter. Jordskifterettenes myndighet i grensegangssaker
har ikke vært geografisk avgrenset. Myndigheten omfatter
også byer og tettsteder. I dag føres omlag 90
pst. av grensegangssakene for jordskifterettene. I 1979-loven ble rettsutgreiing
innført som ny sakstype. Ved rettsutgreiing klarlegges
gjeldende rettsforhold i et område der det er sameie eller
rettslig grunnet sambruk.
Jordskifterettene har, gjennom 1979-loven og særlig
ved endringsloven i 1998, fått en vid skjønnskompetanse.
Denne omfatter skjønn som inngår som del av jordskiftesaken,
for eksempel ekspropriasjonsskjønn som del av utbyggingsjordskifte,
også kalt kombinert sak. Kompetansen omfatter også skjønn etter
en rekke særlover.
Utviklingen av utskiftning/jordskifte kan ikke forstås
uavhengig av andre eiendomsformende prosesser og organer. Matrikulær
virksomhet går ut på å "skape" eiendomsenheter
og å registrere og formidle informasjon om disse enhetene,
gjennom tekst og kart. Jordskifte kan sies å være
en spesiell form for eiendomsdannelse som gir eiendomsenhetene i
større eller mindre grad en ny fysisk utforming og et rettslig innhold.
Visse sider av jordskifte og matrikulært arbeid utfyller
hverandre, særlig ved klarlegging av eiendomsgrenser og
rettsforhold.
Norge har ennå ikke utviklet noe sammenhengende,
enhetlig eiendomskart og kravene til profesjonalitet i utføringen
av kart- og delingsforretninger er langt mer beskjedne enn for eksempel
i de andre nordiske land. En følge av dette er at Norge,
i motsetning til det øvrige Europa, ikke har klart å skape
klarhet og entydighet i eiendomsforholdene. Vårt matrikulære system
har representert et stort potensiale for uklarheter og tvister.
Dette reiser også sentrale spørsmål i tilknytning
til realkreditt og dynamikk i omsetningslivet. Problemet er ikke
knyttet til tinglysingsordningen, men til kvaliteten av det som
har blitt tinglyst og til det store "mørke tomrom", dvs.
alt som ikke har blitt tinglyst.
Jordskifterettene hadde fra første stund av problemer
med å finne ut av eiendomsforholdene. Fra grunnbøkene
fikk en navnene på de formelle eiere til de matrikulære
enhetene, men beskrivelse av servitutter og andre bruksrettsforhold,
realsameier og grenser fikk en stort sett ikke. Jordskifteorganene måtte
derfor klarlegge eiendomsforholdene selv så langt det var
nødvendig for jordskiftet. På denne bakgrunn var
det hensiktsmessig at jordskifterettene fikk lovgrunnlag og reell
og formell juridisk kompetanse til å avgjøre tvister
framfor at tvistene skulle gå gjennom de alminnelige domstoler.
Den videre utviklingen av jordskifteretten som særdomstol
for å klarlegge eiendomsforhold i grensegang eller rettsutgreiingssaker,
følger naturlig av at en hadde opprettet et organ med fagkyndighet
i eiendomsforhold, rettslære og landmåling, og
med begrenset domskompetanse. En hadde ikke et oppegående
matrikulært system som kunne ta seg av dette, det manglet
landmålerkompetanse, eiendomsfaglig og juridisk kompetanse.
De vanlige domstoler manglet helt landmålerkompetanse,
og slik kompetanse var heller ikke tilgjengelig for disse.
Jordskifterettene har med virkning fra 1. januar 2002
fått ny organisasjon. Hver jordskifterett og jordskifteoverrett
har nå direkte administrativ linje til Landbruksdepartementet.
Ved omorganiseringen ble antallet jordskifteretter redusert, og
det ble opprettet en sentral regnskapsenhet for hele virksomheten
og opprettet Jordskifterettenes IT- og Fagtjeneste (JIFT). Landet
er nå inndelt i 34 jordskiftesokn med en jordskifterett
i hvert sokn og 5 jordskiftedømmer med en jordskifteoverrett
i hvert dømme. Hver enkelt jordskifterett ledes administrativt
av en jordskiftedommer med betegnelse jordskifterettsleder. Jordskifteoverretten
ledes av en jordskifteoverdommer.
Ved jordskifterettene i første instans er det 86 jordskiftedommere,
107 tekniske stillinger og 45 administrative stillinger. I 2002
utgjorde dette i alt 233 årsverk. Videre er det 5 jordskifteoverdommere,
6 tekniske stillinger og 5 administrative stillinger. Den sentrale
administrasjon av jordskifterettene og jordskifteoverrettene, JIFT
og regnskapsenheten ligger til Landbruksdepartementet. Totalt omfatter
virksomheten ca. 275 stillinger. For 2003 er det bevilget brutto
143 mill. kroner til drift av virksomheten.
Tilsetting av jordskiftedommere og jordskifteoverdommere
skjer etter at nærmeste leder har gitt en skriftlig uttalelse
og et eget tilsettingsråd har avgitt uttalelse hvor det
har anbefalt en innstilling overfor Landbruksdepartementet. Selve
tilsettingen skjer ved beskikkelse i statsråd.
Departementet viser til bakgrunnen for oppnevningen av utvalget
og til mandatet, og videre til Domstolkommisjonens utredning NOU
1999:19 "Domstolene i samfunnet" hvor bl.a. følgende hensyn
stod sentralt i kommisjonens vurderinger:
Demokratihensynet
Uavhengighetsprinsippet
Rettssikkerhetshensynet
Folkets tillit
Departementet mener at de samme hensyn bør tillegges
sentral vekt ved vurderingen av jordskifterettene i forhold til
domstolprinsippene.
Utvalget viser til at uavhengighetsprinsippet i norsk rett er
knyttet til maktfordelingsideene. Det mest vesentlige er at en domstolsavgjørelse
ikke skal kunne overprøves av noe organ utenfor domstolsapparatet,
jf. Grunnloven §§ 88 og 90 og at domstolene ikke
skal kunne instrueres under utøvelsen av sin dømmende
virksomhet. Ideene bak dette er at domstolene, når spørsmålet
bringes inn for dem, skal kunne prøve lovligheten av de
andre statsmakters handlinger og avgjørelser. Domstolene
må derfor ha en uavhengig stilling i forhold til de organer
de skal kontrollere.
Et annet spørsmål gjelder den enkelte dommers uavhengighet.
Dette har to sider:
Det ene er sentralt knyttet til domstolenes
uavhengighet og kan bare sikres ved at dommerne gis et uavhengighetsvern.
I norsk rett er dette ivaretatt gjennom bestemmelsene i Grunnloven § 22 jf. § 21
som sikrer at dommerne ikke kan flyttes mot sin vilje og at de bare
kan avskjediges ved dom.
Det andre gjelder krav som stilles til dommeren i den enkelte
sak. Dommerne skal være uavhengige også i forhold
til andre dommere, og domstollederen skal ikke være overordnet
andre dommere i mer forvaltningsrettslig forstand. Dette er også bakgrunnen
for det såkalte tilfeldighetsprinsippet. Domstollederen
skal ikke tildele saker ut fra hva han mener om kunnskaper og oppfatninger
til den enkelte dommer. Tildelingen skal skje etter tilfeldighetsprinsippet.
Utvalget mener at det vil være i strid med maktfordelingsprinsippet
i Grunnloven å legge forvaltningsoppgaver i større
omfang til en domstol. Dette gjelder etter utvalgets mening også om
domstolens avgjørelser ikke kan overprøves administrativt.
Behovet for at rettsfastsettende avgjørelser truffet
av jordskifterettene blir rettskraftige og får tvangskraft,
er etter utvalgets oppfatning de samme enten avgjørelsene
treffes av jordskifterettene eller de alminnelige domstoler. Når
grensegang og rettsutgreiing er lagt til jordskifterettene må praktiske
og prosessøkonomiske hensyn tilsi at avgjørelsene
gis rettskraftvirkning slik at saken ikke senere kan tas opp på nytt
av noen av partene.
Utvalget understreker at for avgjørelser som treffes
under et jordskifte, er behovet for domsvirkning enda klarere. Et
jordskifte må etter utvalgets mening så langt
som mulig baseres på et endelig fastsatt rettslig grunnlag,
slik at man unngår endringer i ettertid som gjør
det vanskelig eller umulig å få gjennomført jordskifteresultatet.
Jordskifterettenes saklige kompetanse er som følger:
jordskifte
jordskifte og samtidig skjønn (kombinerte saker)
avtaleskjønn og skjønn etter særlover
rettsfastsettende saker, grensegang og rettsutgreiing som
egen sak- voldgiftsmakeskifte
Etter utvalgets oppfatning er det omformeringsoppgavene, jordskifte,
som har vært oppfattet som forvaltningsvirksomhet. Det
vesentlige i grensedragningen er at jordskifte i all hovedsak er
en partsstyrt prosess, gjennomført for å få en
bedre totalløsning samtidig som det er en forutsetning
for jordskifte at det skapes en privatøkonomisk netto nyttegevinst
og at ingen part påføres tap. Utvalget viser videre
til at avgjørelsen treffes på grunnlag av lovbestemte
retningslinjer, og vil være bestemmende for partenes framtidige
privatrettslige stilling. Utvalget legger til grunn at slike avgjørelser
må oppfattes som utslag av dømmende myndighet,
og viser videre til at det er få om noen eksempler på at
forvaltningen er gitt myndighet til å løse opp
og omforme private rettigheter.
Annet som iblant synes å bli oppfattet som utslag av
forvaltningsmyndighet knytter seg til det rent praktiske arbeidet
for å klarlegge forhold som har betydning for jordskiftesaken.
Jordskifterettene og det tekniske personalet opptrer derfor langt
mer aktivt ved forberedelsen og gjennomføringen av sakene
enn de alminnelige domstoler. Dette henger også sammen
med at partene ofte ikke er representert med advokater. Etter utvalgets
oppfatning er dette i seg selv verken utslag av utøvende
eller dømmende virksomhet. Utvalget viser i denne sammenheng
til at denne virksomheten i en viss forstand kan sammenlignes med
det arbeid som finner sted under saksforberedelsen for de alminnelige
domstoler.
Utvalget konkluderer med at den kompetansen jordskifterettene
er tillagt etter jordskifteloven mest naturlig må anses
som utslag av dømmende myndighet. Under ingen omstendighet
kan utvalget se at noen del av jordskifterettenes kompetanse og
oppgaver har karakter av å være forvaltningsvirksomhet
på en slik måte at det ut fra maktfordelingsideene
er betenkelig å legge virksomheten til en domstol.
Departementet slutter seg i all hovedsak til utvalgets vurderinger
og konklusjoner i NOU 2002:9. De bestemmelser som utvalget har kritiske
merknader til, vil bli tatt opp i mandatet for en bred revisjon
av jordskifteloven som departementet vil iverksette. Denne proposisjon
gjelder organiseringen av jordskifterettene. Framstillingen av den
prosessuelle kompetanse er derfor kortet ned til det som anses nødvendig
for hovedspørsmålene i tilknytning til valg av
organisasjonsmodell. Det konkluderes med at det bør foretas
en nærmere gjennomgang av de regler som gir offentlige
myndigheter kompetanse til å kreve saker for jordskifteretten
uten å ha partsinteresser og uten å bli part i
prosessen. Utvalget mener videre at Landbruksdepartementets kompetanse
må begrenses til tilfeller hvor det kan påvises
et klart og saklig behov.
Utvalget mener at det bør foretas en nærmere gjennomgang
av reglene med utgangspunkt i de premisser som utvalget gir uttrykk
for i kap. 7.3.3 i NOU 2002:9.
Etter jordskifteloven § 30 første
ledd kan det legges ut areal til gjennomføring av utbyggingstiltak
under et ordinært jordskifte uten at det kombineres med et
skjønn etter § 6 første ledd.
Problemene oppstår når det er offentlige myndigheter
som eier areal som de krever utlagt til utbyggingsformål
i skifteplanen. Etter utvalgets oppfatning framstår derfor
regelen i § 30 som prinsipielt uheldig. Den åpner
for reell ekspropriasjon samtidig som det tilsynelatende
er tale om ordinært jordskifte. Utvalget mener at § 30
første ledd i jordskifteloven trenger revisjon i samsvar
med premissene i kap. 7.3.2 i NOU 2002: 9.
Utvalget viser til at §§ 20 a og 41
regulerer to ulike forhold:
Det er ikke er gitt at jordskifterettene bør ha et selvstendig
ansvar i forhold til å klarlegge om forvaltningssamtykke
blir gitt, i hvert fall ikke i betydning av at retten selv skal
søke om tillatelse. Utvalget kan likevel ikke se at det
er i strid med sentrale domstolprinsipper å pålegge
domstolen en slik plikt.
Utvalget kan ikke se at spørsmålet om etterfølgende
forvaltningsvedtak som fører til at jordskifteresultatet
ikke kan realiseres, har noen direkte betydning for jordskifterettenes
status som uavhengige domstoler. Ved en revisjon av jordskifteloven
mener utvalget at mulige løsninger som nevnt i NOU 2002: 9
og andre eventuelle løsninger må vurderes.
Fra enkelte hold er det gitt uttrykk for at det knytter seg visse
betenkeligheter til å opprette særdomstoler. Utvalget
viser til at det konstitusjonelt ikke er noe hinder for dette.
Når det gjelder jordskifterettene uttaler utvalget:
"Med den særlige kompetanse som kreves, særlig i
ordinære jordskiftesaker og kombinerte saker, vil jordskifterettene
- så lenge de har status som domstoler - vanskelig kunne
organiseres på annen måte enn som særdomstoler."
Samtidig har det vært tradisjon for at domstolene administrativt
har vært underlagt den utøvende myndighet. Landbruksdepartementet
har vært og er administrasjonsorgan for jordsskifterettene.
Det departement som har hatt det administrative ansvar er også blitt
betraktet som fagdepartement på området. Departementene
utarbeider og fremmer lovforslag. Gjennom rundskriv og lignende
har det også vært vanlig å informere
domstolene om forståelsen og praktiseringen av nye regler.
De instrukser og retningslinjer som har vært utarbeidet
fra sentralt hold når det gjelder jordskifterettene, kan
etter utvalgets mening indikere at bevisstheten om uavhengighetsprinsippet
periodevis har vært noe mindre i Landbruksdepartementet
enn i Justisdepartementet. Det pekes særlig på jordskifteloven § 19
siste punktum som gir Landbruksdepartementet hjemmel til å gi
forskrifter på et så vidt sentralt område
som verdsetting. Utvalget foreslår at jordskifteloven § 19
endres slik at "verdsetting" tas ut av siste punktum. Utvalget presiserer
for øvrig at både administrasjonsorgan og dommerne
må være bevisste på uavhengighetsideene
i sin virksomhet.
Utvalget legger til grunn at jordskiftedommere etter lovverket
er dommere, og gjennomgående ansatt i stillinger som er
ment å være faste. Det har derfor vært
i strid med konstitusjonelle prinsipper når de ikke har
vært utnevnt i samsvar med Grunnlovens § 22.
Ordningen med allment løyve etter jordskifteloven § 7
fjerde ledd fremstår som langt mer betenkelig enn ordningen
med dommerfullmektiger. Utvalget tilrår derfor at ordningen
bør opphøre i hvert fall i sin nåværende
form.
Etter jordskifteloven § 10 kan jordskifteoverdommeren
styre enkeltsaker i første instans. En slik ordning er
ikke uten problemer i forholdet til tilfeldighetsprinsippet. Regelen
innebærer den ulempe at det ved eventuell anke til jordskifteoverrett
må konstitueres en ny jordskifteoverdommer. Utvalget konkluderer
med at regelen bør oppheves.
Departementet viser til Domstolkommisjonens utredning NOU 1999:22
"Domstolene i samfunnet" hvor "folkets tillit" inngår som
et sentralt hensyn ved vurderingen av de sentrale domstolprinsipper.
Som et ledd i sitt arbeid engasjerte Løkenutvalget Markeds-
og Mediainstituttet (MMI) til å forestå en uavhengig
undersøkelse. De viktigste siktemålene med undersøkelsen
var å avdekke brukernes og det juridiske miljøets
holdninger til jordskifteretten som domstol, til domstolens virksomhet
og til jordskiftedommerne.
Undersøkelsen viser at jordskifteretten blir sett på som
en viktig institusjon for å sikre rettssikkerheten for
grunneiere i Norge i en tid da mange mener at rettssikkerheten for
grunneiere er under press. MMI har målt totalinntrykket
de spurte har av jordskifteretten. Det er et klart flertall av de
spurte som har et godt inntrykk. Variasjoner i svar mellom undergruppene
viser imidlertid at holdningene er delte. MMIs analyser viser at
holdningene til beskrivelsene "rettferdig" og "garanti for rettssikkerheten"
er de som bidrar mest til totalinntrykket av jordskifteretten.
Med unntak av Den norske Dommerforening slutter høringsinstansene
seg enten positivt til vurderingene og konklusjonene til et samlet
utvalg, eller de har ingen merknad.
Den norske Dommerforening mener at det må være
en enhetlig rettskultur i Norge, noe som innebærer at en
ikke skal ha særdomstoler eller spesialdomstoler uten at
tungtveiende hensyn tilsier dette. Dommerforeningen peker på at
ressursbruken har vært en hovedinnvending mot særdomstoler
i Norge og viser til Domstolkommisjonens uttalelse i NOU 1999:19.
Dommerforeningen har ingen innvendinger på ressursbruken
til jordskifterettene i det foreningen legger til grunn at jordskifterettene
i all hovedsak arbeider med forvaltningsoppgaver. Det er imidlertid en
svært stor ressursbruk, 275 årsverk, dersom det
er tale om dømmende virksomhet.
Den norske Dommerforening mener videre det er et paradoks at
Løkenutvalget foreslår at Landbruksdepartementet
fortsatt skal ha ansvar for jordskifteloven. Etter foreningens syn
er det selvsagt at Domstoladministrasjonen (DA) og Justisdepartementet
får det samme ansvar for ei prosesslov om jordskifte som
for den alminnelige skjønnsprosessloven dersom DA skal
ha ansvaret for dette ut fra at jordskifte er dømmende
virksomhet.
Departementet slutter seg i all hovedsak til utvalgets vurderinger
og konklusjoner.
Departementet viser til at høringsinstansene gir uttrykk
for at utvalget har gjort et faglig solid, grundig og meget godt
arbeid.
Et samlet Løkenutvalg er enig i at jordskifterettenes
rettsomformende oppgaver (jordskifte) ikke kan anses som utslag
av utøvende myndighet. De uttaler videre at ut fra maktfordelingsideene
kan det ikke framstå som særlig betenkelig å legge
denne kompetansen til en domstol, så lenge avgjørelsene
bare kan overprøves i domstolssystemet. I sin kjerne består
det rettsomformende arbeidet i å stifte, endre eller avløse rettigheter
mellom private personer. Disse endringene kan få vesentlig
innvirkning på partenes privatøkonomi i nåtid
og framtid. Prosessen er partsstyrt. Det vil ikke være
uten konstitusjonelle betenkeligheter å legge avgjørelsesmyndighet
på dette området og i et slikt omfang til organer
utenfor domstolssystemet. Etter departementets mening er det videre
viktig at arbeidet til jordskifterettene ikke er basert på det frie
skjønn, men på retningslinjer gitt av lovgivende myndighet.
Jordskifterettens avgjørelser kan bare prøves
innenfor domstolssystemet. Den utøvende myndighet kan således
ikke prøve jordskifterettenes avgjørelser. Departementet
viser, i likhet med et samlet utvalg, til at gjeldende bestemmelser
om gjenopptakelse, jf. jordskifteloven 73, er et adekvat virkemiddel.
Departementet viser endelig til de paragrafer som Løkenutvalget
foreslår gjennomgått og endret, og slutter seg
i all hovedsak til utvalgets vurderinger og konklusjoner.
Et samlet utvalg mener at det ikke er i strid med uavhengighetsprinsippet
eller andre sentrale domstolsprinsipper å videreføre
jordskifteretten i sin nåværende form.
Utvalget legger til grunn at ingen av jordskifterettenes avgjørelser
kan anses som typiske utslag av utøvende myndighet. Under
ingen omstendighet kan det framstå som særlig
betenkelig ut fra maktfordelingsideene å legge denne kompetansen
til en domstol, så lenge domstolenes avgjørelser
bare kan overprøves innenfor domstolsystemet. Utvalget
mener videre at det vil være uforenlig med konstitusjonelle prinsipper å legge
jordskifteoppgavene til et forvaltningsorgan som er direkte underlagt
instruksjonsmyndighet fra overordnet utøvende myndighet.
Det er ikke mulig å inkorporere jordskifteoppgavene i de alminnelige
domstolenes virksomhet. De alminnelige domstoler har ikke den nødvendige
faglige kompetanse til å kunne gjennomføre jordskifte,
og det er heller ikke realistisk å kunne tilføre
slik kompetanse.
Ved en videreføring av domstolmodellen, foreslås
det at jordskifterettene administrativt flyttes fra Landbruksdepartementet
til Domstoladministrasjonen i Trondheim. Jordskifterettene vil på denne
måten få samme uavhengige stilling i forhold til
den utøvende makt som de alminnelige domstoler. Jordskiftedommerne
utnevnes til embetsmenn i tråd med Grunnloven § 22
og får oppsigelsesvern og stilling som dommerne i de alminnelige
domstoler. Jordskiftevirksomheten videreføres med en desentralisert struktur,
og det tekniske hjelpeapparatet bør opprettholdes uavhengig
av organisasjonsform. Utvalget tilrår videre at jordskiftelovgivningen
fortsatt må ligge under Landbruksdepartementet.
Utvalget peker på at jordskifteloven har blitt så vidt
uoversiktlig at det bør foretas en bred gjennomgang av
loven. Denne gjennomgangen må også omfatte endringer
av de konkrete enkeltbestemmelser som utvalget særskilt
har tatt opp under kap. 7 i sin utredning.
Flertallets hovedkonklusjon er at verken uavhengighetsideene,
maktfordelingsideene eller jordskifterettenes stilling som særdomstoler
isolert sett skaper behov for hel eller delvis omorganisering.
Utvalgets mindretall, medlemmet Ola Brekken, går inn
for videre utredning av framtidig organisering av jordskifterettene
som frittstående forvaltningsorgan, forvaltningsmodellen.
Forslaget begrunnes med at det kan reises prinsipielle innvendinger
mot å beholde jordskifterettene som særdomstol
og at en forvaltningsmodell vil være bedre egnet til å ivareta jordskifterettenes
framtidige arbeidsoppgaver. Etter dette medlems oppfatning vil forvaltningsmodellen muliggjøre
at det offentlige kan komme sterkere inn i prosessen som rekvirent.
Dette vil styrke de offentlige og allmenne interesser i sakene.
Modellen åpner for samarbeid og samråd med offentlige
etater på en annen og bedre måte enn domstolmodellen.
Dette vil bl.a. øke effektiviteten, forenkle prosessen, øke
kostnadseffektiviteten og redusere problemene ved at forutsetningene
for et jordskifte svikter som følge av nye forvaltningsvedtak.
Samlet sett gir forvaltningsmodellen bedre muligheter til å møte
de store utfordringene med hensyn på en framtidsrettet
utnyttelse og vern av arealer, omstrukturering av landbrukseiendommer
og urbane jordskifter.
Departementet slutter seg i det vesentlige til flertallets vurderinger
og konklusjoner og vil fremme forslag i samsvar med dette. Dette
innbærer bl.a. at gjeldende domstolorganisering videreføres
og at administrasjonen av jordskifterettene legges under Domstoladministrasjonen
(DA) i Trondheim. Departementet viser til at høringsinstansene,
med unntak av Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening,
i all hovedsak slutter seg til flertallets vurderinger og konklusjoner.
Departementet har ved valg av organisasjonsmodell bl.a. lagt
vekt på følgende:
Samfunnet har i dag og i overskuelig
framtid behov for organ(er) som kan tilfredsstille det grunnleggende
privatrettslige og offentlige behov for endringsprosesser gjennom
rettsomformende virksomhet, jordskifte, uavhengig av organisasjonsform
Omfanget av dømmende myndighet
Den rettsomformende virksomhet kan ikke legges til domstoler
med mindre grunnleggende prinsipper for domstolsvirksomhet er tilfredstilt
Den alminnelige tillit til jordskifterettene
Hensiktsmessighetsvurderinger
I likhet med et samlet Løkenutvalg vil departementet
gi uttrykk for at avgjørelser på det rent privatrettslige
område er "gjennomgående og uten videre ansett
for å høre under domstolene".
I likhet med utvalgets flertall mener departementet at det kan
reises konstitusjonelle betenkeligheter ved å legge avgjørelser
av denne art og i et slikt massivt omfang til organer utenfor domstolssystemet.
Mindretallsforslaget begrunnes i stor utstrekning med hensynet
til framtidige arbeidsoppgaver, og hensynet til økt vektlegging
av offentlige og allmenne interesser, herunder landbrukspolitiske
interesser. Forslaget begrunnes videre med at et slikt organ åpner
for samarbeid med offentlige myndigheter, samt samfunnets motstand
med hensyn på særdomstoler og betenkeligheter
knyttet til konkurrerende kompetanse.
Departementet er ikke enig i at stillingstaken til jordskifterettenes
organisering skal ta utgangspunkt i mulige framtidige oppgaver.
Vurderingene må ta utgangspunkt i gjeldende oppgaver. Spørsmålet
blir om gjeldende oppgaver er i strid med domstolsprinsipper eller
om andre viktige hensyn taler for en annen organisering. Departementet
er heller ikke enig i at det skal legges økt vekt på offentlige
og allmenne interesser. Den rettsomformende virksomheten til jordskifterettene
gjelder stifting, endring og oppløsning/avløsning
av private rettigheter. Det anses derfor som tvilsomt at et uavhengig
forvaltningsorgan kan legge slike hensyn til grunn for sin virksomhet
og fortsatt oppfattes som uavhengig. Når det gjelder hensynet
til offentlige interesser, herunder landbruksinteresser, må disse
i første rekke ivaretas av de politiske myndigheter. Domstolene,
herunder jordskifterettene, må imidlertid legge de politiske
avgjørelser til grunn som faktagrunnlag i sin virksomhet.
Departementet vil i denne forbindelse peke på at spørsmålet
ikke gjelder opprettelse av en særdomstol, men om en eventuell
nedleggelse av en domstol som ble innført i 1821 og som
nyter betydelig tillit i folket over hele landet.
Utvalget behandler under dette kapitel en rekke reformer som
det er naturlig å vurdere ved en videreføring
av domstolen. Under forutsetning av at jordskifterettene videreføres
som domstol, anbefaler utvalget at det nedsettes et bredt sammensatt
lovutvalg for å gjennomgå jordskifteloven i sin
helhet og at spesielt jordskifteloven §§ 5,
7, 10, 16, 19, 20 a, 25, 29 a, 30, 41 og 88 tas opp til revisjon.
I kapitlet refereres en del andre endringsforslag som utvalget har drøftet.
Videre tas bl.a. spørsmål om opprettelse av et kompetansesenter
opp til vurdering.
Gjeldende ankeordning har svakheter som gjør det naturlig
blant annet å vurdere endringer i den to-sporede ordningen
som er hjemlet i jordskifteloven § 61. Ordningen
går ut på at deler av avgjørelser kan ankes
til lagmannsrett og andre deler til jordskifteoverrett.
Ordningen innebærer også at jordskifteresultatet
i de kombinerte sakene ikke kan prøves fullt ut av ankeinstansen
lagmannsrett.
Utvalget foreslår at lovutvalget utreder mulighetene
for å forenkle saksbehandlingen i jordskifteretten. Selv
om saksbehandlingstiden i Norge ligger langt under saksbehandlingstiden
i tilsvarende saker i mange andre europeiske land, krever en del
av sakene uforholdsmessig mye ressurser og tidsbruk.
Utvalget peker på at kjøp av erstatningsarealer
i dag i stor grad er avhengig av engasjementet til den enkelte utbygger.
En foreslår derfor at det arbeides videre med å legge
forholdene til rette for at det i store utbyggings- og vernesaker
kan skaffes tilstrekkelig erstatningsareal.
Utvalget viser til at det i en viss grad er overlappende myndighet
ved skjønn, grensegang og rettsutgreiing mellom jordskifterettene
og de alminnelige domstoler. Det samme gjelder med hensyn på de rettstvistene
som oppstår under et jordskifte. Under forutsetning av
at jordskifterettene videreføres som domstol, foreslås
at lovutvalget ser nærmere på dette spørsmålet.
Et mindretall i utvalget, medlemmet Ola Brekken, mener at regelen
om grensegangsforretning etter jordskifteloven § 88,
som egen sak, uavhengig av jordskifte, bør endres slik
at jordskifterettens adgang til å holde grensegangsforretninger
innsnevres. Dette medlem er av den oppfatning at instituttet rettsgreiing
bør fjernes, da jordskifterettene har direkte konkurrerende
kompetanse i forhold til de alminnelige domstoler i disse sakene.
Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets forslag
om å vurdere endringer eller opphevelse av bl.a. følgende
paragrafer i jordskifteloven:
§ 5 om hvem som
kan kreve jordskifte
§ 16 om klarlegging av grenser
§ 19 om retningslinjer for verdsetting
§ 20 a om samråd
§ 25 om avgrensing av jordskiftefeltet
§ 29 a om miljøvernhensyn
§ 30 om grunn til spesielle formål
§ 41 om reguleringsplaner
§ 88 om grenseregulering.
Arbeidet med å vurdere ovennevnte endringsforslag kan
mest hensiktsmessig skje ved en totalgjennomgang av loven. Departementet
vil legge dette inn som en premiss i mandatet for en slik gjennomgang. Departementet
slutter seg videre i hovedsak til utvalgets merknader om framtidige
oppgaver mv. Departementet vil også innarbeide merknadene
fra utvalget og fra mindretallet i mandatet for en bred gjennomgang
av jordskifteloven. Departementet har merket seg utvalgets forslag
om å opprette et kompetansesenter for jordskiftefag. Det
legges til grunn at et slikt eventuelt senter må etableres
utenfor domstolssystemet.
Under dette kapitlet redegjør departementet for de lovforslag
som fremmes. Dette gjelder spørsmål om stillingsvernet
for jordskiftedommere, midlertidig ansettelse av jordskiftedommere
med allment løyve og deres stillingsvern, innstillingsrådets
sammensetning ved utnevnelse av dommere og styrerepresentasjon,
midlertidige dommere, sidegjøremål og klage- og
disiplinærordning. Med midlertidige dommere ved
jordskifte(over)rettene menes jordskiftedommere og jordskifteoverdommere
som er konstituerte, samt jordskiftedommer med allment løyve ("jordskiftedommerfullmektig").
Dette i motsetning til de faste jordskiftedommere og jordskifteoverdommere
som etter forslaget blir embetsdommere. Med dommere ved jordskifte(over)rettene
menes embetsdommere, konstituerte dommere og jordskiftedommere med
allment løyve.
Departementet viser til forslagene om å oppheve jordskifteloven §§ 7
sjette ledd og 96. Løkenutvalget hadde kritiske merknader
til disse bestemmelsene på bakgrunn av uavhengighetsideene.
Departementet viser videre til at jordskifteloven primært
skal inneholde materielle og prosessuelle regler for løsning
av jordskiftesaker mv. Regulering av administrasjon og økonomistyring
ved jordskifteoverrettene og jordskifterettene bør, som
ved de alminnelige domstoler, bygge på arbeidsgivers alminnelige
styringsrett, avtaleverket, økonomireglementet, tildelingsbrev
og tjenestemannsloven mv. Departementet viser videre til at forskriftshjemlene
i liten utstrekning har vært brukt i de senere årene.
Departementet fremmer forslag i samsvar med dette.
Overføring av det administrative ansvar for jordskifterettene
fra Landbruksdepartementet til Domstoladministrasjonen
medfører at 11 stillinger overføres til Domstoladministrasjonen.
1-2 stillinger blir igjen i Landbruksdepartementet for å ivareta
lovgivingsoppgavene og en stilling blir overført til Justisdepartementet
for å ivareta arbeid knyttet til budsjettarbeid og dommerutnevnelser.
På sikt ønsker man å samle 5 landskonsulentstillinger
som i dag er spredt på flere kontorsteder. Til sammen vil
derfor inntil 16 personer knyttes opp mot administrasjonen av jordskifterettene.
Dette antas å dekke bemanningsbehovet.
De tilsatte vil i forbindelse med overføring til Domstoladministrasjonen
ha rett og plikt til å følge sine stillinger.
Det vil bli fremforhandlet en egen omstillingsavtale som vil danne
grunnlaget for de tilsattes medbestemmelse ved flytting av tilsatte.
Samlokalisering med Domstoladministrasjonen i Trondheim vil by
på både personalpolitiske og driftsmessige utfordringer.
Det vil være viktig med kontinuitet i de administrative
og driftsmessige støttefunksjoner som Landbruksdepartementet
har ansvaret for i dag. En må derfor ta høyde
for overlappende bemanning i en overgangsperiode. Som følge
av at sentraladministrasjonen for jordskifterettene flyttes, vil det
således oppstå etablerings- og omstillingskostnader
beregnet til størrelsesorden 11 mill. kroner, av dette
om lag halvparten i 2004.
I tillegg til etablerings- og omstillingskostnader antas flyttingen å innebære
at årlige kostnader til lønn, husleie og drift
vil øke med ca. 2 mill. kroner pr. år etter flyttingen.
Utgiftsøkningen skyldes primært økt reiseaktivitet
ved at administrasjonen lokaliseres i Trondheim og at den nye administrasjonen ikke
har de stordriftsfordeler en i dag har. De årlige kostnadene
til lønn og drift anslås etter dette til ca. 11 mill.
kroner ut fra dagens kroneverdi. Departementet vil dekke ovennevnte
kostnader innenfor egen budsjettramme.
Det foreslås at administrasjonen flyttes fra Landbruksdepartementet
til Domstoladministrasjonen så snart som mulig. Det vil
bli lagt opp til at dette gjennomføres 1. januar
2005.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, fra
Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan,
fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem,
og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til Ot.prp.
nr. 106 (2002-2003) Om lov om endringer i domstolloven og jordskifteloven
(jordskifterettenes stilling og funksjoner) hvor den endelige fastlagte
organisasjonsformen for jordskifterettene legges til grunn. Komiteen er
videre kjent med de utredninger Løkenutvalget har gjort
i denne sammenheng, og at høringsinstansene, med unntak
av Den norske Dommerforening, har uttalt seg positivt til vurderinger
og konklusjoner fra et samlet utvalg. Komiteen viser
også til brev av 12. november 2003 fra Landbruksdepartementet
vedlagt.
Komiteen synes det er hensiktsmessig at jordskifterettene
fortsatt organiseres som en særdomstol og ikke et uavhengig
forvaltningsorgan. Dette er i motsetning til ellers i Europa, noe
som begrunnes med de grunnleggende forskjeller som eksisterer i forhold
til matrikkelsystemet. Komiteen er videre enig i
at jordskifterettenes framtidige stilling og status og dermed valg
av organisasjonsmodell må drøftes med utgangspunkt
i uavhengighetsprinsippet og andre sentrale domstolsprinsipper.
Komiteen er på denne bakgrunn kjent med
de helt nødvendige endringer i lovverket som følger
av de prinsippbeslutninger det legges opp til om den fremtidige
organsiseringen av jordskifteretten, herunder at jordskiftedommere
skal utnevnes av Kongen i Statsråd, og at administrasjonen
av særdomstolen foreslås lagt til Domstolsadministrasjonen
i Trondheim. Fagansvaret for jordskifteloven blir fortsatt i Landbruksdepartementet
og oppgaver forbundet med budsjett og dommerutnevnelser foreslås
flyttet til Justisdepartementet. I tillegg er det foretatt en nødvendig
endring som følge av at fylkesjordskiftekontorene ble avviklet.
Komiteen har merket seg at dagens organisering
tilbyr partene juridiske, eiendomsfaglige og tekniske tjenester
i en og samme sak, og at saksbehandlingsreglene i jordskifteretten
legger til rette for selvprosederende parter.
Komiteen viser til at de aller fleste høringsinstanser
har uttalt at dette er et system som fungerer bra for brukerne,
og at det dessuten er kostnadseffektivt både for brukerne
og samfunnet. Komiteen forutsetter at disse fortrinnene
med jordskifterettens virksomhet vil bli ivaretatt ved en overføring
til Domstolsadministrasjonen.
Komiteen har merket seg at det i proposisjonen
er satt et overføringstidspunkt fra 1. januar
2006. Komiteen understreker at det er viktig at jordskifterettens
stilling og funksjon blir en aktiv del av prosessen som foregår
omkring den nye Domstolsadministrasjonen i Trondheim. Komiteen mener
derfor departementet bør søke å få gjennomført
reformen så snart som mulig, senest andre halvår
2005.