Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomite av
7. november 2003. Jeg viser videre til bakgrunnen for oppnevningen
av "Løkenutvalget" og til utvalgets mandat, jf. kap. 1
og 2.2 i NOU 2002:9 "Jordskifterettenes stilling og funksjoner."
Forslaget som er satt fram under høringen i Næringskomiteen
om 9 styremedlemmer, innebærer etter min mening en endring
i balansen mellom domstolansatte og ikke-domstolansatte.
Etter gjeldende rett jf. domstolloven § 33a har
ikke-domstolansatte 4 av styrets 7 medlemmer. Forslaget som er framsatt under
høringen, vil medføre at domstolansatte får
5 av 9 medlemmer. I Ot.prp nr. 106 (2002-2003) foreslås
det at domstolansatte, herunder jordskiftedommer/jordskifteoverdommer,
får 3 av 7 medlemmer.
I Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) om lov om endringer i domstolloven
m.m. side 14 la Regjeringen til grunn bl.a. at
"Styret representerer således både domstolfaglig kompetanse,
kompetanse fra brukersiden i form av aktivt praktiserende advokater
samt representanter for allmennheten, som kan gi verdifull kompetanse fra
helt andre livs- og samfunnsområder enn justisforvaltningen.
Ved å la domstoladministrasjonen ledes av et styre med
selvstendig ansvar, oppnår man at viktige beslutninger
i administrasjonen av domstolene fattes av et bredt sammensatt organ
hvor også interesser utenfor domstolsfæren blir
ivaretatt, og at faglige og samfunnsmessige hensyn blir veiet mot hverandre
når det treffes beslutninger. Et styre vil også kunne
bidra til at den sentrale domstoladministrasjonen får styrket
tillit og legitimitet, sett både fra domstolenes og publikums
side."
På side 80 første spalte uttales det:
"Ønsket om bred domstolkompetanse i styret gjør
at det må sitte dommere i styret. Det er viktig at den
praktiske domstolerfaring er tungt representert i et slikt styre,
som skal spille en aktiv rolle i det administrative arbeidet og
utviklingsarbeidet overfor domstolene. Det er ønskelig
at dommerrepresentantene har erfaring fra ulike typer domstoler."
Når det gjelder størrelsen på styret,
uttales det på side 80 andre spalte i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001):
"Størrelsen fremstår som et kompromiss
mellom ønsket om å ha et styre som ikke er større
enn at det kan fungere operativt, effektivt og ubyråkratisk,
samtidig som det er viktig å ha god bredde i erfaringsbakgrunn
og kompetanse blant medlemmene. Det anses også som et poeng å unngå at
en enkelt gruppe skal ha flertall i styret. Når det tas
i betaktning at man her har å gjøre med et styre
for den sentrale domstoladministrasjonen kan det ikke være
en avgjørende innvending at styret etter Justisdepartementets
forslag vil ha et flertall av representanter som er juridisk utdannet."
Etter min vurdering innebærer forslaget om 9 styremedlemmer
en endring av intensjonene bak antall styremedlemmer i gjeldende
rett.
Jeg vil ikke gå nærmere inn på spørsmålet
om en eventuell utvidelse av antall styremedlemmer. Jeg ser det
som svært viktig at jordskifterettene blir representert.
Dette begrunnes først og fremst i kompetansehensyn, men
også ut fra samarbeidshensyn mellom ulike fagprofesjoner.
Uavhengig av antall styremedlemmer bør balansen mellom
domstolansatte og ikke-domstolansatte ikke endres.
Domstolloven § 33 a stiller imidlertid ingen
krav om at alle de alminnelige rettsinstansene skal være representert
i styret. Det fremgår av merknadene til § 33
a (s. 186) at dommerne kan være fra hvilken som helst av
de tre alminnelige rettsinstanser. Til orientering er ikke Høyesterett
representert i dagens styre for Domstoladministrasjonen.
Jordskifterettene er etter gjeldende rett en særdomstol,
jf. domstolloven § 2 nr. 1. Dette er en status som
jordskifterettene har hatt siden 1859. Det er således ikke
spørsmål om å gi jordskifterettene status som
særdomstol, men eventuelt om å endre den.
Regjeringens lovforslag om jordskifterettene gjelder i hovedsak
jordskifterettenes administrative tilknytning og jordskiftedommernes
stilling. Forslaget innebærer at jordskiftedommere likestilles
med ordinære dommere når det gjelder oppnevning,
stillingsvern, sidegjøremål og tilsynsordningen
for dommere.
I NOU 2002:9 "Jordskifterettenes stilling og funksjoner" konkluderte
et samlet "Løkenutvalg" med at "ingen av avgjørelsene
jordskifterettene treffer, kan anses som typiske utslag av utøvende
myndighet". Videre konkluderes det med at "under ingen omstendighet
kan det etter utvalgets vurdering framstå som særskilt
betenkelig ut fra maktfordelingsideene" å legge dette til
jordskifterettene, så lenge avgjørelsene bare
kan overprøves av domstoler, jf. utredningens kap 9.2 side
98 første spalte. I sine vurderinger har utvalget bl.a.
vist til aktuelle Grunnlovsbestemmelser, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon,
FN kovensjonen Basic Principles on the Indenpendence of the Judiciary
av 1985 og Domstolkommisjonens utredning NOU 1999:22 "Domstolene
i samfunnet", jf. NOU 2002:9 kap. 6 og 7. Regjeringen slutter seg
til utvalgets overordnede vurderingene i Ot.prp. nr. 106 (2002-2003).
Når det gjelder spørsmålet om konkurransesituasjon
med de ordinære domstolene, saksbehandlingstid, ankeregler
og kontradiksjon, får dette - etter min vurdering - ingen
konsekvenser i forhold til forslagene i Ot.prp. nr. 106 (2002-2003).
Ingen av de nevnte spørsmål kommer i en annen
eller ny stilling som følge av forslagene i proposisjonen.
Jordskifterettene vil fortsatt være særdomstol
etter domstolloven og ingen av spørsmålene for øvrig
berøres av lovendringsforslagene.
Spørsmålet om konkurrerende myndighet behandles
under kap. 9.3.6.6.1 på side 106 flg. i "Løkenutvalgets"
utredning. Under forutsetning av at jordskifterettene videreføres
som særdomstol, foreslår utvalget at et framtidig
utvalg ser nærmere på om slik konkurrerende myndighet
kan være uheldig, og hva som i så fall kan gjøres.
Utvalget viser til at en rekke skjønn etter særlov
kan vurderes eksklusivt lagt til jordskifterettene. Videre peker
utvalget på at en rekke lensmannsskjønn kan overføres
til jordskifterettene. Endelig viser utvalget til bl.a. grensegangssakene,
som i vel 90 pst. av tilfellene behandles av jordskifterettene,
bør vurderes eksklusivt lagt til jordskifterettene. Regjeringen
sluttet seg til forslaget om at spørsmålene bør
utredes av et framtidig lovutvalg. Det vises til Ot.prp. nr. 106
(2002-2003) kap. 7.6 og 7.9. Jeg viser for øvrig til det
generelle svaret under spørsmål nr. 2 og nr. 3
og finner det vanskelig å gå inn i vurderinger
som forutsettes utredet i et framtidig lovarbeid.
Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er gjort
til norsk lov ved lov 21. mai 1999 nr. 30, menneskerettighetsloven.
EMK gjelder generelt og uavhengig av om jordskifterettene er særdomstol
eller ikke. De foreslåtte endringene som gjelder jordskifterettenes
administrative tilknytning og jordskiftedommernes stilling, er ment å styrke
jordskifterettenes og jordskiftedommernes uavhengighet, noe som
er sentralt i forhold til krav i EMK artikkel 6 om en ”uavhengig
og upartisk domstol opprettet ved lov.”
Reglene om saksbehandling, anke og kontradiksjon i jordskiftesaker
er ikke foreslått endret og står i samme stilling
i forhold til EMK etter lovforslaget som etter gjeldende rett. Det
vises for øvrig til gjennomgåelsen av disse forholdene
i det følgende.
Jordskifterettenes saksbehandlingstid kan i en viss utstrekning
sammenlignes med tingrettene når det gjelder saker hvor
det foreligger konkurrerende kompetanse. Dette gjelder grensegangssaker
og enkelte typer skjønn. Men selv disse kan ikke fullt
ut sammenlignes. Dette skyldes at jordskifterettene utfører
et arbeid som er kvalitativt ulikt tingrettene. I grensegangssaker
og skjønn utfører jordskifterettene et betydelig
teknisk arbeid som en integrert del av saken. Dette gjelder bl.a.
kartlegging, grensestikking, koordinatfesting og grenseavmerking.
Et samlet "Løkenutvalg" uttaler under kap. 9.2 at det tekniske
hjelpeapparatet må videreføres uavhengig av organisasjonsform.
I de rettsendrende sakene; de ordinære jordskifter og
kombinerte saker (jordskifte og skjønn, f.eks Gråfjellsaken
og samferdselsjordskiftene) er det ikke konkurrerende kompetanse
mellom jordskifterettene og tingrettene. I disse sakene må bl.a.
skiftefeltet befares, produksjonsevne fastsettes, verdsetting utføres og
skifteplan utarbeides. Disse sakene kan best sammenlignes med større
skjønn, som for eksempel vassdragsreguleringsskjønn,
som ligger til de ordinære domstolene, og hvor saksbehandlingstiden
kan strekke seg over flere år. Det er neppe grunnlag for å hevde
at saksbehandlingstiden er vesentlig forskjellig mellom jordskifterettene
og tingrettene for disse type saker.
Jeg viser til at saksbehandlingstiden også for jordskiftesaker
og kombinerte saker har blitt redusert de senere år. Gjennom
effektivitetstiltak, bl.a. økt satsing på IKT-arbeid,
tar en sikte på ytterligere reduksjoner.
Når det gjelder saker hvor det foreligger konkurrerende
kompetanse, er siktemålet å komme tilnærmet
ned mot saksbehandlingstiden ved tingrettene.
Jeg vil ellers understreke sammenhengen mellom ressurstilgang,
ventetid og saksbehandlingstid.
Det vises til kap. 7.5, side 75 andre spalte flg. i "Løkenutvalgets"
utredning. I proposisjonen slutter Regjeringen seg til utvalgets
vurderinger, jf. kap. 7.2 og 7.9 i proposisjonen. Spørsmålet
er først og fremst et spørsmål om hensiktsmessighet,
klare regler og prosessøkonomi. I alle saker som gjelder
rettsfastsettende virksomhet går jordskifterettenes avgjørelser til
lagmannsrett som ankesak. Tilsvarende gjelder for skjønnssaker
som ikke er kombinert med jordskifte. De rene jordskiftesakene kan
ankes til jordskifteoverrett. Dette har ikke vært
omdiskutert.
Diskusjonen gjelder de kombinerte jordskifte og skjønnssakene.
Spørsmålet begrenses til om alt skal ankes til
lagmannsrett som i dag, om jordskiftedelen skal ankes til jordskifteoverrett
og skjønnsdelen skal ankes til lagmannsrett, om alt skal
kunne ankes til jordskifteoverrett slik ordningen var før
1. januar 1999 eller om en skal bygge en felles ankeinstans
bestående av jordskifteoverdommere og lagdommere. Dette
er en problemstilling som både "Løkenutvalget"
og Regjeringen mener bør utredes i den bebudede revisjon
av jordskifteloven.
Etter gjeldende rett kan ikke avgjørelser av jordskifterettene
overprøves av andre enn domstolene. Som nevnt i svaret
til spørsmål 2, reiser derfor ikke gjeldende ankeordning
problemer i forhold til overordnede nasjonale eller internasjonale
prinsipper og regler. Regjeringen mener imidlertid - i likhet med "Løkenutvalget"
- at det bør vurderes å få en mer hensiktsmessig
ankeordning for de kombinerte sakene, som utgjør ca. 5-10
av i alt ca. 1 000 første instans saker pr. år.
Det vises til kap. 7 i NOU 2002:9 side 61 flg. og til kap 9.3.6.
Videre vises det til proposisjonen kap. 7.1 og til svaret under
spørsmål 2.
Dette brev er utarbeidet i samråd med Justisministeren.