Det er bare rettstvister som partene har fri rådighet
over som det kan sluttes avtale om voldgift om.
Tvistemålsutvalget finner det klart at man må beholde
skillet mellom krav som partene har fri rådighet over og
krav som ikke er undergitt fri rådighet, når det
gjelder hvilke tvister som skal kunne voldgis. Utvalget nevner spesielt
at privatrettslige virkninger mellom partene av konkurranseretten,
bør kunne voldgis. For å unngå usikkerhet
om saker som reiser slike spørsmål kan voldgis,
foreslår utvalget at det lovfestes en særskilt
regel om dette.
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets
drøftelse av og konklusjon om at det kun er rettstvister
som skal kunne voldgis.
Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets vurdering
av og konklusjon om at gjeldende regler om hvilke tvister som skal
kunne voldgis, videreføres i ny lov om voldgift. Departementet
er videre enig i Tvistemålsutvalgets forslag om å lovregulere
adgangen til å avtale voldgift om de privatrettslige virkningene
av konkurranseretten.
Det er ingen regler i tvistemålsloven om voldgift som
spesielt regulerer forbrukerforhold, herunder spørsmålet
om å begrense adgangen til å inngå voldgiftsavtaler
der en forbruker er part.
Utvalget foreslår en generell regel om at det i avtaleforhold
der en forbruker er part, ikke kan inngås avtale om voldgift
før tvist er oppstått. Etter utvalgets syn bør
eventuelle unntak fra forbud mot å inngå voldgiftsavtaler
før tvist har oppstått, gjøres i den lovgivning
som ellers regulerer det rettsfeltet der det er særlig
behov for unntak. Utvalget foreslår også krav
til måten en voldgiftsavtale i forbrukerforhold må inngås
på.
Tre høringsinstanser er positive til og støtter Tvistemålsutvalgets
forslag om å begrense adgangen til å inngå avtale
om voldgift i forbrukerforhold. En instans går mot forslaget.
Departementet mener at det bør oppstilles begrensninger
i adgangen til å inngå avtaler om voldgift i forbrukerforhold.
Departementet er enig i at begrensningen bør gjelde for
fremtidige tvister. Avtaler på forbrukerområdet
vil gjennomgående inneholde standardvilkår som
forbrukerne ikke har anledning til å forhandle om individuelt,
og i disse tilfellene er det spesielt urimelig å avskjære
adgangen til alminnelig tvisteløsning av fremtidige tvister.
En voldgiftsklausul vil også kunne hindre bruken av kostnadslave
alternative tvisteløsningsformer som er tilgjengelig for forbrukeren.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke foreligger sterke
nok grunner til å forby avtale om voldgift når
tvisten har oppstått. På dette tidspunktet kan
forbrukeren på individuelt grunnlag ta stilling til valg
av tvisteløsningsmetode. Men departementet ser det da nødvendig
med visse særlige formkrav til avtalen i disse tilfellene.
Departementet foreslår at forbrukerbegrepet i lovforslaget
skal ha samme innhold som etter forbrukerkjøpsloven § 1. Departementet
forutsetter dermed at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse når
begge parter er privatpersoner.