9.1 Rettstvister underlagt partenes fri rådighet

Det er bare rettstvister som partene har fri rådighet over som det kan sluttes avtale om voldgift om.

Tvistemålsutvalget finner det klart at man må beholde skillet mellom krav som partene har fri rådighet over og krav som ikke er undergitt fri rådighet, når det gjelder hvilke tvister som skal kunne voldgis. Utvalget nevner spesielt at privatrettslige virkninger mellom partene av konkurranseretten, bør kunne voldgis. For å unngå usikkerhet om saker som reiser slike spørsmål kan voldgis, foreslår utvalget at det lovfestes en særskilt regel om dette.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets drøftelse av og konklusjon om at det kun er rettstvister som skal kunne voldgis.

Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets vurdering av og konklusjon om at gjeldende regler om hvilke tvister som skal kunne voldgis, videreføres i ny lov om voldgift. Departementet er videre enig i Tvistemålsutvalgets forslag om å lovregulere adgangen til å avtale voldgift om de privatrettslige virkningene av konkurranseretten.

9.2 Særlig om forbrukerforhold, svake parter og uforholdsmessig kostbar voldgift

Det er ingen regler i tvistemålsloven om voldgift som spesielt regulerer forbrukerforhold, herunder spørsmålet om å begrense adgangen til å inngå voldgiftsavtaler der en forbruker er part.

Utvalget foreslår en generell regel om at det i avtaleforhold der en forbruker er part, ikke kan inngås avtale om voldgift før tvist er oppstått. Etter utvalgets syn bør eventuelle unntak fra forbud mot å inngå voldgiftsavtaler før tvist har oppstått, gjøres i den lovgivning som ellers regulerer det rettsfeltet der det er særlig behov for unntak. Utvalget foreslår også krav til måten en voldgiftsavtale i forbrukerforhold må inngås på.

Tre høringsinstanser er positive til og støtter Tvistemålsutvalgets forslag om å begrense adgangen til å inngå avtale om voldgift i forbrukerforhold. En instans går mot forslaget.

Departementet mener at det bør oppstilles begrensninger i adgangen til å inngå avtaler om voldgift i forbrukerforhold. Departementet er enig i at begrensningen bør gjelde for fremtidige tvister. Avtaler på forbrukerområdet vil gjennomgående inneholde standardvilkår som forbrukerne ikke har anledning til å forhandle om individuelt, og i disse tilfellene er det spesielt urimelig å avskjære adgangen til alminnelig tvisteløsning av fremtidige tvister. En voldgiftsklausul vil også kunne hindre bruken av kostnadslave alternative tvisteløsningsformer som er tilgjengelig for forbrukeren. Departementet er enig med utvalget i at det ikke foreligger sterke nok grunner til å forby avtale om voldgift når tvisten har oppstått. På dette tidspunktet kan forbrukeren på individuelt grunnlag ta stilling til valg av tvisteløsningsmetode. Men departementet ser det da nødvendig med visse særlige formkrav til avtalen i disse tilfellene. Departementet foreslår at forbrukerbegrepet i lovforslaget skal ha samme innhold som etter forbrukerkjøpsloven § 1. Departementet forutsetter dermed at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse når begge parter er privatpersoner.