Jeg viser til spørsmål fra Arbeiderpartiets
stortingsgruppe vedrørende forslag til endring av opplæringsloven.
Vil departementet endre sammensettingen
når det gjelder representasjon fra partene og departementet
i det nye organet for samarbeid om fag- og yrkesopplæringa
i forhold til dagens bestemmelser i opplæringslova § 12-1?
Bestemmelsene om Rådet for fagopplæring i arbeidslivet
(RFA) er hjemlet i Opplæringslovens § 12 – 1
hvor det bl. a. heter:
"Rådet skal ha representantar for partane i arbeidslivet
og for departementet. Meir enn halvparten av medlemmene skal representere
arbeidslivet med like mange medlemmer frå arbeidsgivarane
og frå arbeidstakarane. Departementet fastset sammansetjinga
av og oppgåvene til rådet."
Ytterligere bestemmelser om antall medlemmer, sammensetning og
observatører i rådet er gitt i reglementet for
RFA.
Den partssammensatte arbeidsgruppen som har foreslått
den nye organiseringen av partssamarbeidet, har ønsket å legge
til rette for større fleksibilitet, endringsmuligheter
og helhetsfokus i arbeidet med fagopplæringen. Derfor har
arbeidsgruppen også foreslått endringer i både
arbeidsform og sammensetning av det nye sentrale organet. Men likevel
innenfor rammen av 3-partssamarbeidet.
Det nye organet skal i større grad være en
arena for utvikling av strategier og politikk innen fagopplæringen,
framfor et vedtaksorgan som konsentrer sin virksomhet om detaljerte
spørsmål. Forslaget fra arbeidsgruppen legger
til grunn at trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakersiden
og departementets representanter, inklusive elever- og lærlingrepresentanter,
videreføres.
Under utarbeidelsen av nytt reglement for det nye sentrale organet,
vil departementet legge forslagene fra arbeidsgruppen til grunn.
Hvilken faglig pedagogisk dokumentasjon
legges til grunn for de endringer som foreslås når
det gjelder rettigheten til særskilt norskopplæring,
morsmåls- og tospråklig opplæring. Det
vises her til flere høringsinstanser, blant annet Barneombudet,
Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet,
som peker på at det gjennom forskning foreligger tilstrekkelig
dokumentasjon som understreker at undervisning i og på morsmålet
gir de beste resultater når det gjelder den språklige
og faglige utviklingen til elevene, og når det gjelder å tilegne
seg gode ferdigheter i et nytt språk.
I mye av forskingen om morsmålets betydning, legges
hovedtyngden av resultater på Thomas og Colliers undersøkelse
(2001) fra USA der de testet et tusentalls elever med spansk som
morsmål og deres språkkunnskaper fra 1985-2001.
Undersøkelsen konkluderte med at formell og kvalitativt
god opplæring i og på morsmålet er den
faktoren som klarest er relatert til akademisk suksess.
Det er imidlertid ikke gitt at disse resultatene fra USA uten
videre kan overføres til norske forhold. I USA har man
store språkgrupper med spansk som morsmål som
også ofte bor i samme områder. Disse skal lære
engelsk som andrespråk. I Norge har man ingen slike store
språkgrupper, men klasser/grupper bestående
av elever som har mange forskjellige morsmål.
I Norge, og Norden for øvrig, har det ikke vært forsket
mye på dette feltet, og den forskningen som foreligger
kan ikke trekke klare og entydige konklusjoner. Den klareste konklusjonen
som kan trekkes, etter departementets vurdering, er at morsmålsopplæring
i hvert fall ikke svekker andrespråksopplæringen.
Nyere forskning fra Norge, for eksempel Skogen et. al. (2003),
viser i en studie av inkluderingsideen i Reform 97 at opplæring
i morsmål for minoritetsspråklige elever hovedsakelig
foregår i egne, små grupper, noen ganger på tvers
av klassetrinn. Timene er ofte lagt etter at de andre timene for
dagen er slutt. I noen grad foregår det morsmålsstøttet
fagopplæring (tospråklig fagopplæring),
der både klasselæreren og morsmålslæreren
er til stede i klassen. Flere lærere i undersøkelsen
Skogen et. al. gjennomførte, gir likevel uttrykk for at
undervisningen i og på morsmål ikke gir tilfredsstillende
utbytte for elevene. Det var ikke vanlig at morsmålslæreren
og fagets lærer var sammen om planleggingen av timene.
En analyse av elever i Osloskolen (Bakken 2003) viser at minoritetsspråklige
elever som både har gått i norsk barnehage og
hatt morsmålsundervisning på småskole-
og mellomtrinnet, oppnår bedre resultater enn andre. Blant
de elevene som både har gått i norsk barnehage
og har hatt morsmålsundervisning i 4-6 år, oppgir
42 prosent karakterer som ligger over grensen for godt prestasjonsnivå.
Blant de elevene som har hatt like mye morsmålsundervisning,
men som ikke har gått i norsk barnehage, har bare 22 prosent
høyt prestasjonsnivå, mens 31 prosent av de elevene
som har gått i norsk barnehage, men ikke hatt morsmålsundervisning
har godt prestasjonsnivå. Dette tyder på at barnehagedeltaking
kan være en vesentlig faktor i barnas norskspråklige
utvikling, slik også Øzerk (1992) og Nielsen (1997)
har poengtert.
Dagens lov pålegger skoleeier å tilby elever
fra språklige minoriteter både morsmålsopplæring,
tospråklige fagopplæring og særskilt
norskopplæring. Bestemmelsene tar ikke hensyn til at ikke
alle elever fra språklige minoriteter har behov for alle
disse tre komponentene. Jeg mener valget av opplæringsmetode
må ta utgangspunkt i det enkelte barns særlige behov,
tilpasset de praktiske forutsetningene som finnes i kommunen. Tilpasset
opplæring er et overordnet prinsippet for all opplæring
i norsk skole. Skoleeier bør ha mulighet til selv å finne
frem til gode pedagogiske og organisatoriske modeller for særskilt språkopplæring.
Dagens modell for opplæring av elever fra språklige
minoriteter kan dessverre ikke vise til gode resultater. Jeg ønsker
derfor å iverksette en utprøving av ulike modeller
for særskilt språkopplæring. På bakgrunn
av en systematisk utprøving av ulike modeller tilpasset
lokale behov, kan vi få større kunnskap om hvilke
modeller som virker. Utprøvingen vil igjen kunne danne
grunnlag for videre satsing på gode pedagogiske løsninger
overfor elever fra språklige minoriteter.
I henhold til dagens lovverk er det ikke mulig å foreta
en slik utprøving. Jeg mener det ikke er statens oppgave å definere
hvordan kommunen skal gi en tilpasset opplæring for sine
elever. Jeg mener likevel elever fra språklige minoriteter
trenger et rettsvern som sikrer dem rett til særskilt språkopplæring.
Denne retten opprettholdes i lovforslaget. De foreslåtte endringene
vil imidlertid gi kommunene større mulighet til, og ansvar
for, å gi elever fra språklige minoriteter en
tilpasset opplæring med utgangspunkt i lokale behov og
forutsetninger.
Det vises til at forslaget til nye bestemmelser
pålegger kommuner en plikt til å gi morsmålsopplæring/tospråklig
opplæring når det er nødvendig inntil eleven
har tilstrekkelige ferdigheter til å følge den vanlige
opplæringen i skolen. I dagens bestemmelse fremgår
det at kommunen har plikt til å gi nødvendig morsmålsopplæring,
tospråklig opplæring og særskilt norskopplæring
inntil tilstrekkelige ferdigheter i norsk er tilegnet. Vil det i
praksis bli et strengere krav til nødvendighet enn med
dagens bestemmelser?
Formålet med dagens lovgivning er å lære
eleven å benytte norsk som redskapsspråk så raskt
som mulig. Når eleven har tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følge
den vanlige opplæringen, opphører rettighetene
etter § 2-8 i opplæringsloven og § 3-5
i friskoleloven.
Målet om å sikre elever fra språklige
minoriteter best mulig ferdigheter i norsk ligger fast i lovforslaget,
men kommunene kan, ut fra praktiske muligheter og et individuelt
pedagogisk skjønn, velge om de vil gi morsmålsopplæring
og/eller tospråklig fagopplæring i tillegg
til norskopplæring. De foreslåtte endringene åpner
for at opplæring i norsk blir det fremste virkemiddelet
for at minoritetsspråklige elever skal tilegne seg tilstrekkelige
norskferdigheter slik at de kan få tilfredsstillende utbytte
av opplæringen og dermed god integrering i det norske samfunnet. Morsmålsopplæring
og tospråklig fagopplæring blir sekundære
hjelpemidler i norskopplæringen.
Nyankomne og andre innvandrerbarn med svært begrensede
norskferdigheter vil ha behov for morsmålsopplæring
og tospråklige fagopplæring i en overgangsperiode.
For disse elevene vil retten til morsmålsopplæring
og tospråklig fagopplæring være uendret.
For andre elever vil lovendringen i praksis kunne innebære
et strengere krav til nødvendighet. Det er imidlertid ikke
gitt at dette vil bli utfallet. Forslaget til lovendring innebærer
at det er skoleeier (skolen) som foretar en individuell vurdering
av den enkelte elev og hvilke opplæringsmetode eleven trenger.
På bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering vil
skolen sette inn egnede tiltak.
Forslaget om svekkede rettigheter begrunnes med
praktiske problemer, for eksempel manglende lærerkompetanse,
med å gjennomføre dagens bestemmelser. Hva har
departementet gjort for å løse de praktiske problemene?
Jeg vil presisere at lovforslaget ikke innebærer svekkede
rettigheter for minoritetsspråklige elever. Bakgrunnen
for lovforslaget er å bedre den opplæringen minoritetsspråklige
elever får gjennom å legge til rette for større
valg av pedagogiske og organisatoriske løsninger tilpasset
den enkelte elev og den enkelte skole/kommune.
I lovforslaget pekes det på flere praktiske problemer
forbundet med gjennomføringen av dagens bestemmelser. Mangel
på lærerkompetanse for å gjennomføre
dagens modell for opplæring av språklige minoriteter
er et sentralt moment som blir vektlagt i begrunnelsen for lovforslaget.
Å ansette lærere med tilfredsstillende kvalifikasjoner
er skoleeiers ansvar. Departementet har imidlertid vært
klar over at det i lengre tid har vært, og fortsatt er,
mangel på kompetanse i skolen knyttet til opplæring
av språklige minoriteter. Norsk skole mangler ikke bare
kvalifiserte morsmålslærere, det er også mangel
på tospråklige allmennlærere og skoleledere.
I tillegg mangler skoleledere og lærere med norsk majoritetsbakgrunn
kunnskap om, og erfaring med, opplæring av språklige
minoriteter. Dette var bakgrunnen for at departementet i 2000 opprettet Senter
for kompetanseutvikling i den flerkulturelle skolen (SEFS) ved Høgskolen
i Oslo. Senterets overordnede mål var å bidra
til kompetanseutvikling i den flerkulturelle skolen. Senterets arbeid
skulle medvirke til at fylkeskommuner/kommuner i samarbeid med
høgskoler og universitet selv skulle sørge for nødvendig
kompetanseutvikling slik at SEFS på sikt ble overflødig.
Senteret ble evaluert i 2002 med positive hovedkonklusjoner.
I forbindelse med utarbeidelsen av strategiplan for minoritetsspråklige
vurderte departementet at det fortsatt var et behov for ytterligere
kompetanseutvikling for lærere og skoleledere på dette
feltet, og besluttet å opprette et nytt nasjonalt senter
kalt Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO)
ved Høgskolen i Oslo. Senteret er en videreføring
av SEFS, men med et videre mandat. I tillegg til å drive kompetanseoppbygging
knyttet til grunnskolen og videregående opplæring,
slik SEFS har gjort, skal det nye senteret også arbeide
for kompetanseutvikling for de gruppene som arbeider med minoritetsspråklige
i førskolealder, høyere utdanning og voksenopplæring.
Jeg vil videre vise til at departementet har støttet flere
høgskoler med å utvikle studier for minoritetsspråklige
studenter med tanke på større rekruttering til,
og bedre gjennomføring av, høyere utdanning generelt
og lærerutdanning spesielt. Videre har departementet støttet
utviklingen av en veiledning for tospråklig opplæring
for språklige minoriteter i grunnskolen som er sendt alle
skoler. Ny tilskuddsordning ble innført skoleåret
2001-02 på grunn av at erfaringene med tidligere tilskuddsordning
viste ulik praksis og regelfortolkning i kommunene. Endringene ble innført
etter merknader i St.meld. nr. 25 (1998–99) Morsmålsopplæring.
I meldingen heter det blant annet:
"Ved praktiseringen av tilskuddsordningen er det kommet
fram at regelverket gir rom for ulike tolkninger. Spesielt gjelder
dette hvilke elever som kommer inn under tilskuddsordningen og reglene
som fastsetter hvor mange timer morsmålsopplæring
per språkgruppe det kan gis tilskudd til. Det er også kommet fram
at tilskuddsordningen er tidkrevende å administrere både
for kommunene og statens utdanningskontorer, og at det er problemer
knyttet til kontrollen av om vilkårene for tilskudd er
oppfylt."
Ved omleggingen av tilskuddsordningen ble det lagt vekt på å forenkle
ordningen slik at midlene blir brukt mer målrettet. Dagens
tilskuddsordning skal være enklere og mer forutsigbar for
kommunene og mer rammepreget enn tidligere ordning. Departementet
har igangsatt en evaluering av tilskuddsordningen som skal vurdere
om endringene i tilskuddsordningen har hatt ønsket effekt.
Jeg vil også vise til at departementet gjennom strategiplan
for minoritetsspråklige har lansert en stipendordning for
minoritetsspråklige lærere som arbeider i skolen
uten formell kompetanse. Stipendene ble for første gang
lyst ut våren 2004. Bakgrunnen for dette er bl.a. å løse
de praktiske og pedagogiske utfordringene som skolene har i dag
knyttet til opplæring av språklige minoriteter.
Når situasjonen likevel ikke er tilfredsstillende, mener
jeg det er behov for ytterligere tiltak. Jeg mener den foreslåtte
lovendringen er en forutsetning for utvikling innen dette feltet
bl.a. med hensyn til utprøving av ulike modeller for språkopplæring,
som igjen vil danne grunnlag for videre satsing innen språkopplæring.
Mener departementet at det i gjennomføringen av
dagens bestemmelser gjøres et tilfredsstillende arbeid
med regelmessig prøving av minoritetselevenes norskkunnskaper
med sikte på overgang til å følge den
vanlige opplæringen?
Departementet har bedt Læringssenteret om å utarbeide
materiell som skal hjelpe skolen med å vurdere når
elevene er i stand til å gå over til vanlig opplæring.
Målgruppen for tiltaket er lærere og elever med
norsk som andrespråk. Hensikten er at læreren og
eleven selv kan følge språkutviklingen i norsk
og kartlegge det språklige nivået. Materiellet
er basert på Common European Framework tilpasset norsk som
andrespråk og er knyttet til mappevurderingsmetodikken.
Materiellet prøves ut i løpet av høsten 2004.
Nye undersøkelser har vist at ikke alle skoler foretar
regelmessig prøving av minoritetselevers norskkunnskaper
med sikte på overgang til ordinær opplæring.
Jeg mener det er urovekkende at en av fem minoritetselever har faget
norsk som andrespråk gjennom hele skolegangen sin, og har
derfor varslet en gjennomgang av praktiseringen av faget. Departementet
har imidlertid ved flere anledninger presisert at faget norsk som
andrespråk er en midlertidig løsning og skal fungere
som et springbrett over til ordinær norskopplæring.
På bakgrunn av den utprøvingen som gjøres
med materiellet høsten 2004, samt gjennomgangen av faget
norsk som andrespråk, vil det bli utarbeidet retningslinjer
og veiledningsmateriell til kommunene og skolene der det bl.a. vil
bli innført regler for når eller hvor ofte elevenes
norskferdigheter skal bli kartlagt.
Problematikken knyttet til faget norsk som andrespråk
er imidlertid ikke direkte knyttet opp mot bestemmelsene i § 2-8
i opplæringsloven og § 3-5 i friskoleloven.
Det er viktig å presisere at lovbestemmelsene sier at eleven
skal ha særskilt norskopplæring. Loven, og tilskuddsordningen
som følger denne, sier ikke at denne opplæringen
nødvendigvis må gis ved opplæring etter
faget norsk som andrespråk.