Kultur- og kyrkjedepartementet legg i proposisjonen fram forslag
om å oppheva lov om Norsk språkråd. Formålet
er å leggja til rette for at Norsk språkråd
frå 1. januar 2005 skal kunna erstattast av ein ny institusjon
som førebels er omtalt som eit kompetansesenter for norsk
språk.
Departementet viser til at det ikkje trengst alternativ lovheimel
for å etablera den nye institusjonen frå 1. januar
2005. Det blir likevel streka under at dette ikkje er til hinder
for at spørsmålet om alternativ lovgjeving kan
vurderast som eit ledd i den vidare omdanningsprosessen eller seinare.
Gjennom behandling av innstillinga frå familie-, kultur-
og administrasjonskomiteen om kulturmeldinga, Innst. S. nr. 155
(2003-2004), har Stortinget stadfesta si støtte til skipinga
av det nye kompetansesenteret for norsk språk, og det heiter
at komiteen ventar på at departementet kjem tilbake til
Stortinget med ei sak om dette.
Det går fram av proposisjonen at det førebels ikkje
er aktuelt å ta standpunkt til korleis den nye institusjonen
bør innrettast, og kva for organisering og styringsordning
det bør leggjast opp til på meir varig basis.
Departementet vil leggja opp til at den nye institusjonen formelt
blir etablert med verknad frå 1. januar 2005.
Ein føresetnad for å kunna gjennomføra
det formelle skiftet frå gammal til ny institusjon frå 1. januar
2005 er at det noverande lovgrunnlaget blir endra. Dette er bakgrunnen
for at departementet i denne proposisjonen fremjar forslag om å oppheva lov
om Norsk språkråd.
Departementet vil elles koma tilbake med nødvendige
framlegg om formell etablering av den nye institusjonen i samband
med budsjettframlegget for 2005.
I Innst. S. nr. 155 (2003-2004) har eit mindretal i familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen, medlemene frå Arbeirdarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vist til at Norsk språkråd
i si tid vart oppretta ved eiga lov, og at også den nye
institusjonen derfor må ha ei klar lovforankring. Mindretalet ber
Regjeringa koma tilbake til Stortinget med ei vurdering av korleis
dette best kan gjerast.
Departementet finn det ikkje formålstenleg å gjera
ei endeleg vurdering av lovspørsmålet i denne
omgang. Det er ikkje noko formelt krav om lovheimel for å etablera
den nye institusjonen. Dette hindrar ikkje at spørsmålet
om alternativ lovgjeving i ei eller anna form kan vurderast som
eit ledd i den vidare omdanningsprosessen eller seinare.
Med utgangspunkt i den lova som no blir foreslått oppheva,
finn departementet det rett allereie i denne proposisjonen å drøfta
spørsmålet om ei spesifikk lovforankring av den
nye institusjonen noko nærmare.
Heimel i lov er nødvendig for å gi statlege
styresmakter rett til å gjennomføra tiltak som
inneber inngrep i private forhold. Ingen av føresegnene
i noverande lov om Norsk språkråd har
eit innhald som gir rett til den type inngrep som her er nemnde.
Det er på det reine at Norsk språkråd
også utan å ha forankring i lov kunne vore tillagt
dei same oppgåvene og fullmaktene som i dag. Når
Norsk språkråd likevel vart forankra i eiga lov,
må det sjåast i samanheng med den spesielle språkpolitiske
situasjonen som låg til grunn for at det til slutt vart
semje om å skipa eit råd for språkvern
og språkdyrking til avløysing av det tidlegare
organet Norsk språknemnd.
Dagens språkpolitiske situasjon er annleis enn den gongen
Norsk språkråd vart førebudd, og den nye
institusjonen er derfor tenkt innretta på ein annan måte.
Eit overordna utgangspunkt er at den nye institusjonen skal driva
eit meir utoverretta arbeid og leggja stor vekt på haldningsskapande
tiltak. Her er det andre verkemiddel enn lovgjeving som først
og fremst trengst.