Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
viser til at proposisjonen følger opp en anbefaling fra
en tverrdepartemental arbeidsgruppe om etablering av et felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.
Arbeidsgruppen var en del av oppfølgingen av NOU 2002:12
Rettslig vern mot etnisk diskriminering (Holgersenutvalget).
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
at Regjeringen foreslår at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret
og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) blir samlet i et nytt
felles organ som får navnet Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Samtidig foreslås det en tilhørende nemnd som
skal ha vedtakskompetanse. Flertallet har merket
seg at det tas sikte på å opprette et felles håndhevingsapparat
for diskriminering fra 1. januar 2006.
Flertallet viser til at det nye ombudet skal håndheve
likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene.
I tillegg skal ombudet påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer
med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs
rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver-
og veilederoppgaver som skal bidra til økt likestilling
og likebehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til disse partiers merknader
i Innst. O. nr. 69 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005):
"Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at
Norge nå styrker diskrimineringsvernet i forhold etnisk
diskriminering, og viser til at det i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)
påvises at dagens rettslige vern mot diskriminering er
mangelfull, og at det finnes spredte bestemmelser i lovverket med
anvendelse på enkeltområder - arbeidslivet, boliglovgivningen
og straffeloven.
Dette flertallet merker seg samtidig
brev av 23. februar 2005 fra kommunal- og regionalministeren,
med svar på spørsmål fra saksordfører
vedrørende hvilken formell forpliktelse Norge har til å beskytte
grupper eller personer som ikke en nevnt i lovteksten mot diskriminering,
samt hvilke lovbestemmelser som gjelder i de tilfellene, og hvordan
Norge ellers har sikret dette vernet. Her påpekes det at
andre grupper har tilsvarende vern i norsk lovgivning som det Regjeringen
i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) har ment er mangelfull, og at det finnes
spredte bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder -
arbeidslivet, boliglovgivningen og straffeloven. Dette må etter
dette flertallets vurdering bety at det er et generelt behov for
en helhetlig diskrimineringslov som omfatter flere grupper enn de
som nå omfattes av det foreliggende forslaget, i tråd
med EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters
artikkel 26. I henhold til disse bestemmelsene omfattes blant annet
både funksjonshemmede, lesbiske/homofile og transseksuelle
av antidiskrimineringsvernet. Når det gjelder transseksuelle
viser dette flertallet til ministerens svarbrev av 23. februar
2005, hvor det påpekes at det kan bli aktuelt å vurdere
om transseksuelle (transkjønnede) er en gruppe som kan påberope
seg lov om likestilling mellom kjønnene og vernet mot diskriminering
på grunn av kjønn som er hjemlet der. Dette flertallet
viser til at det allerede finnes en anbefaling fra Europarådets
parlamentarikerforsamling fra 1989 (Recommendation 117), samt en
dom fra den Europeiske menneskerettighetsdomsstol (I v.Storbritannia
2002) som klart slår fast at transseksuelle omfattes av
EMK artikkel 14.
Dette flertallet vil samtidig påpeke
og klargjøre at en generell diskrimineringslov ikke skal
erstatte det allerede eksisterende spesialvern som finnes i blant
annet likestillingsloven, og det lovforslag som her behandles. Det
er behov for en generell diskrimineringslov, som kan fungere som
en overbygning for det særvern som i tillegg vil være
nødvendig, og som man formoder også vil komme
i forhold til funksjonshemmede som en konsekvens av Syse-utvalgets arbeid.
Dette
flertallet mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes
generelle diskrimineringsforbud. Det er også noe som understrekes
spesielt ved at både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter også inkluderer
"annen status" i sin oppramsing av diskrimineringsgrunnlag. Dette
flertallet mener derfor det er problematisk at ulike grupper har
ulikt vern mot diskriminering. Det at noen grunnlag bare nevnes
i enkelte lover, mens andre grunnlag har egne lover mot diskriminering
medfører at norsk anti-diskrimineringslovgivning er mangelfull.
Dette
flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget
ber Regjeringen igangsette arbeid med å utrede en helhetlig
diskrimineringslov i tråd med internasjonale forpliktelser
og vernet i EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters
artikkel 26.""
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at dagens lovgivning innenfor diskrimineringsvern i vesentlig
grad er relatert til klart definerte, og avgrensede, diskrimineringsgrunnlag
så som rasisme, kjønn eller religiøs
tilhørighet. Disse medlemmer vil peke på at
norsk lovgivning på dette området, samlet sett,
kan oppfattes som ufullstendig, for så vidt som diskriminering
også kan skje på andre grunnlag. Disse
medlemmer mener diskriminering, på generelt grunnlag,
bør være forbudt, og at generelle regler på området
over tid ville være mer tilpassingsdyktige i forhold til
skiftende oppfatninger av hva som skal omfattes av et slikt forbud. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen ta initiativ til at disse spørsmålene
utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot
diskriminering, og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning
på området. Disse medlemmer understreker
at en eventuell samlet lovgivning på området ikke
må svekke det vern særlovgivningen i dag faktisk
gir. Disse medlemmer vil derfor peke på at
en fremtidig utredning om disse spørsmålene må belyse
forholdet mellom generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede
diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener
det er svært viktig at vi har et lovverk som hindrer all
form for diskriminering.
Disse medlemmer er imidlertid urolige for at en
generell diskrimineringslov uten angivelse av konkret diskrimineringsgrunnlag
vil kunne medføre svekket innsats på områder
som hittil har vært prioritert, og som allerede er godt
beskyttet i dagens lovverk. Det er også viktig av hensyn
til ytringsfrihet og rettssikkerhet at lovverket er klart med hensyn
til diskrimineringsgrunnlag.
Disse medlemmer mener også at det er
viktig at all lovgivning på områder som gjelder
diskriminering må være mest mulig spesifikk for å sikre
at viktige avveininger i størst mulig grad avgjøres
av lovgiverne og ikke overlates til juridiske tolkninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at apparatet uansett organisatorisk
sammenheng må få tilstrekkelige ressurser til å sikre
at alle grupper blir ivaretatt ut fra faktiske behov. Det er etter flertallets mening
viktig å både opprettholde ekspertise på gruppespesifikk
diskriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers
av diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil peke på at
apparatet må bidra til tett og godt samarbeid med alle
gruppers organisasjoner og andre aktører som arbeider for å fremme
deres interesser. I tillegg bør apparatet stimulere til
aktive organisasjoner. I den forbindelse mener flertallet at det
foreslåtte brukerutvalget vil legge til rette for et nettverk
som vil være nyttig for ombudets arbeid. Flertallet legger
til grunn at ombudet vil stå i kontinuerlig dialog med
relevante interesseorganisasjoner og brukergrupper gjennom brukerutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
alle mennesker som likeverdige. Forholdet mellom grupperinger og
enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv
tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Disse
medlemmer vil understreke at konkurranse gjør bedriftene
interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere
som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet.
Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er
derfor den beste garanti mot diskriminering.
Disse medlemmer vil at det fra det offentliges
side ikke skal forekomme noen form for kvotering basert på rase,
religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse,
og at alt lovverk gjøres nøytralt i samme henseende.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det er
en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling.
Slike tiltak er unødvendige og vil i en del tilfeller hindre
reell likestilling. Prinsipielt mener disse medlemmer at
det er en selvfølge at man får lik lønn
for likt arbeid. Likevel vil disse medlemmer ta avstand
fra at man skal tildeles stillinger etter rase, religion, kjønn,
seksuell legning eller etnisk opprinnelse, men at det burde være
en selvfølge at stillinger tildeles etter kompetanse. Disse
medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store
summer på diskrimineringsprosjekter i regi av det offentlige.
Disse medlemmer mener at det er beklagelig at
dagens likestillingspolitikk ser ut til å være
fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser
ut til å være låst fast i likestillingstanken
fra 70- og tidlig 80-tall. Disse medlemmer finner
det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta
friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette,
tiltro til at alle kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro
til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse
medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet
og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer vil påpeke
at selv om man avvikler likestillingsforskning, kompetansesenter
for likestilling og Likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter
fortsatt opprettholdes av regelverket i arbeidsmiljøloven
og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene.
I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske
organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt
sentrale varemerke og som arbeider på dette området.
At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre
gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst
ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse
medlemmer mener et individ som har fått et arbeid
eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner,
nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse
medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør
avvikles.
Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett
hvor det foreslås betydelige reduksjoner innenfor kapitlene
for likestilling og tiltak for lesbiske og homofile. Disse
medlemmer mener at det ikke er en offentlig oppgave verken å drive
med diskrimineringsarbeid eller tiltak for særinteressegrupper
slik som lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener
det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre
voksne mennesker kun på basis av deres rase, religion,
kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse. Diskrimineringsarbeid
i den form det i dag drives er overflødig all den tid utgangspunktet
er at alle innbyggere er likestilte, og resten avhenger
av kompetanse.
Disse medlemmer ønsker derfor å oppheve likestillingsloven
og ordningen med Likestillingsombud, samt at det ikke innføres
noen ny diskrimineringsombudslov. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 35 (2004-2005) fremmer forslag om å oppheve likestillingsloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om et felles
håndhevingsapparat for diskriminering på ulike
grunnlag. Et felles håndhevingsapparat vil gi muligheter
for kompetanseoverføring og erfaringsutveksling mellom
fagmiljøer innen ulike diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil
peke på at det vil bli enklere for brukerne å forholde
seg til én instans enn til mange.
Flertallet vil peke på at det viktig å sikre
like gode verneregler i forhold til de ulike diskrimineringsgrunnlag.
Det er imidlertid en forutsetning at en harmonisering løfter
den svakeste loven på nivå med den sterkeste. Flertallet vil
videre peke på at kjønnsdiskriminering ikke må nedprioriteres
på bekostning av diskriminering på grunnlag av
etnisitet.
Flertallet har merket seg at den nye Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal behandle klager over uttalelser og
hastevedtak fra ombudet i enkeltsaker. Vedtak i nemnda blir bindende,
og nemnda kan dessuten pålegge tiltak for å imøtegå diskriminerende
forhold. Flertallet har videre merket seg at nemnda
kan gi tvangsmulkt dersom påleggene ikke blir fulgt opp.
Flertallet vil peke på at bakgrunnen
for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat er dagens lovverk
samt Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Lov om forbud mot diskriminering
på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)
som behandles parallelt med denne proposisjonen. Flertallet imøteser imidlertid
Syse-utvalgets innstilling og vil være åpen for
en eventuell utvidelse av håndhevingsapparatet til å gjelde
flere ulike diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet erkjenner
at det i dagens storting ikke er flertall for å oppheve
likestillingsloven og ordningen med Likestillingsombud, samt at
det ikke innføres noen ny diskrimineringsombudslov. Derfor vil disse
medlemmer se mulighetene ved en sammenslåing av
de eksisterende etater for arbeid mot diskriminering. En sammenslåing
bør først og fremst kunne brukes for å redusere
offentlige utgifter til dette arbeidet. Det bør også være
et mål å redusere andelen av utgiftene til administrasjon.
Det offentlige har allerede mer enn nok byråkrati. Det
bør også være et mål med sammenslåingen
at det ikke legges mer byrde på private virksomheter. Disse
medlemmer understreker at Fremskrittspartiets støtte
til omorganiseringen må oppfattes som en subsidiær
stemmegivning.
Disse medlemmer imøteser Syse-utvalgets innstilling
og vil være åpen for en gjennomgang av håndhevingsapparatet
for diskriminering når innstillingen foreligger.
Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot
funksjonshemmede og den diskriminering de utsettes for. Komiteen ser
et klart skille mellom andre grupper, som er friske og arbeidsføre
mennesker, og funksjonshemmede. Det er, slik komiteen ser det,
tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne
har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet
i befolkningen, gjennomgående har lavere inntekt enn befolkningen
for øvrig og at mange har svært høye
utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler mv.
Det er grunn til å merke seg at dersom en skal klare å få til
en best mulig tilgjengelighet også for funksjonshemmede
i samfunnet, så må det satses på en rekke
forskjellige tiltak. Slik komiteen ser det, så er
det ikke bare snakk om å legge forholdene fysisk til rette
for fremkommelighet for rullestolbrukere, da dette bare dreier seg
om en liten del av de funksjonshemmede. Komiteen mener
at en må tenke en mye større helhet i de tilbud
som finnes, og ikke se isolert sett bare på enkelte problemstillinger.
Komiteen viser i denne sammenheng til Syse-utvalgets
arbeid med spørsmål knyttet til likeverd og tilgjengelighet
for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til at for funksjonshemmede, som
kan utføre en god del vanlige jobber i vanlige bedrifter
når forholdene legges til rette for det, kan det offentlige
betale utgifter for slik tilrettelegging og eventuelle permanente
tilskuddsordninger, som medfører at funksjonshemmede også blir økonomisk
sett attraktiv arbeidskraft for bedriftene. Dette vil etter komiteens mening
være den beste livssituasjon for den enkelte og det mest økonomiske
for staten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til disse medlemmers
merknader i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)
Om lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet,
religion mv., Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) Om endringer av likestillingsloven, og
herværende behandling av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om
lov om likestillings- og diskrimineringsombud og Likestillings-
og diskrimineringsnemnd, som alle har gjensidige konsekvenser i
forhold til hverandre.
Disse medlemmer peker på at Regjeringen baserer
sitt arbeid for et felles håndhevingsapparat for likestilling
og diskriminering på en rapport fra en tverrdepartemental
gruppe ledet av Stephan Mo: "Felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet".
Rapporten foreslår en total omlegging av likestillingsapparatet
i Norge og opprettelsen av et felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.
Likestillingsombudet, Klagenemnda for likestilling, Likestillingssentret
og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) skal inngå i
et nytt felles håndhevingsapparat mot diskriminering på grunnlag
av kjønn og etnisitet. Intensjonen er å styrke
feltet ved at fagmiljøene blir bredere.
Disse medlemmer peker på at det samlede apparatet
ikke skal svekkes som følge av forslaget. En harmonisering
av lovverk i forhold til kjønn og etnisitet skal bygge
på det alternativ som gir sterkest diskrimineringsvern.
Det offentlige apparatet kan bli mer oversiktlig og dermed mer brukervennlig.
Disse medlemmer støtter opprettelsen
av et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag
av kjønn og etnisitet. Disse medlemmer understreker
at Regjeringen må arbeide aktivt videre med å skape
et lovverk som sikrer at all diskriminering får like godt
vern etter norsk lov, og snarest innlemme diskriminering mot funksjonshemmede (under
utredning av Syse-utvalget), diskriminering mot seksuell orientering,
alder m.fl. Disse medlemmer understreker at det må være
et klart mål at all diskriminering skal dekkes av parallelle
lover, med like sanksjoner og straffer som gir like godt rettsvern
mot all diskriminering uavhengig av diskrimineringens grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er enig med departementet i at det er hensiktsmessig
med et tett samarbeid mellom håndhever og pådriverarbeidet.
Prinsipper og metoder i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet
har klare likhetstrekk, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Disse
medlemmer ønsker både en sterk lovhåndhever
og en sterk og uavhengig pådriver. Disse medlemmer ser
betydningen av at pådriverrollen både har forankring
i erfaringer fra lovhåndhevingsarbeidet og i forskningsmiljøene. Disse
medlemmer mener derfor at pådriverfunksjonen vil
styrkes gjennom tettere samarbeid med lovhåndhevingsapparatet. Disse
medlemmer vil på den annen side understreke at
ombudet må opprettholde en balanse mellom lovhåndheving og
pådriveroppgaver. Både rollen som lovhåndhever og
pådriver er lovpålagte oppgaver, og det er viktig å påse
at pådriverarbeidet ikke taper kampen om ressursene.
Disse medlemmer mener klagesakene vil utgjøre
et viktig fundament for pådriverarbeidet. Gjennom behandlingen
av de konkrete sakene vil man få et godt grunnlag for å bedømme
hvilke områder som bør prioriteres i pådriverarbeidet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det er kommet til dels
sterke henstillinger fra ulikt hold bl.a. gjennom stortingshøringene
om at pådriverrollen må sikres i lovforslaget.
Pådriverrollen omfatter påvirkning av holdninger
og adferd, støtte- og rettledningsfunksjoner samt utvikling
av kompetanse og kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at ombudets pådriverrolle
for likestilling og likebehandling er lovfestet i § 3.
Disse medlemmer viser til at pådriverrollens
innhold vil bli nærmere beskrevet i forskrift.
Disse medlemmer vil peke på at det er
viktig at den prinsipielle rolleavklaringen mellom lovhåndhever
og pådriver blir tydelig. Disse medlemmer mener
det er avgjørende at pådriverrollens faglige uavhengighet
beskyttes. Disse medlemmer viser til at Ombudets
faglige uavhengighet både som lovhåndhever og
som pådriver er foreslått lovfestet i § 2.
Samtidig vil disse medlemmer peke på at
det er avgjørende for aktørene på forskjellige
nivåer i arbeidslivet at ombudsinstansen oppleves som en
objektiv lovhåndhever.
Disse medlemmer mener apparatet bør være
aktivt i å fremme helhetsperspektivet på diskriminering
i sitt informasjons- og veiledningsarbeid både overfor
publikum og det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er ikke enig i at det nye
Likestillings- og diskrimineringsombudet også skal omfatte både
tilsyn med lovverket og en mer kritisk pådriverrolle. En
annen betenkelighet er hensynet til ressursfordeling mellom håndhevingsrollen
etter loven og pådriverrollen. Det er også tenkelig
med konflikter mellom rollen som håndhever etter loven,
og pådriverrollen i forhold til videreutvikling av likestillingsarbeidet
og antidiskrimineringsarbeidet i samfunnet. Uavklarte rollekonflikter
mellom pådriverrollen og håndheverrollen kan svekke
det nye Likestillings- og diskrimineringsombudets troverdighet som
lovhåndhever. Disse medlemmer ser at ressurssituasjon kan
bli krevende i et organ som skal både drive håndheving
etter lov og være pådriver, både mellom
de ulike diskrimineringsfeltene og mellom håndheving og
pådriverarbeidet. Med de sterke føringene som ligger
i utredningen og i mandatet, kan håndhevingsarbeidet bli
prioritert framfor pådriverfunksjonen. Disse medlemmer mener
at det på lang sikt kan føre til en privatisering
av diskrimineringsproblemer på bekostning av samfunnssystemkritikk.
Disse medlemmer mener derfor at Likestillingssentret
skal beholde sin rolle som pådriver, og at det opprettes
et tilsvarende Kompetansesenter for etnisk likestilling (bygget
på SMED), slik Holgersen-utvalget foreslo. Kompetansesenter
for etnisk likestilling skal drive kunnskapsutvikling, pådrivervirksomhet,
holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon
og overvåking. Utvalget viste til at en pådriverrolle
er satt sammen av ulike elementer, som for eksempel det å ta
initiativ til og delta i den offentlige debatten om politikken,
det å ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig
og privat sektor, og være premissleverandør for
utformingen av politikken på området. Et skille
mellom pådriverrollen og lovhåndheverrollen støttes
også av en rekke av høringsinstansene. Disse
medlemmer peker på at det vises til et mulig konfliktpotensial
mellom en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende
pådriverrolle. Det er en risiko for at organets troverdighet
som en uavhengig og objektiv instans kan bli svekket dersom den
nye enheten skal ivareta en kritiker- og pådriverrolle.
Særlig viktig er dette skillet når det nye Likestillings-
og diskrimineringsombudet skal ivareta håndheverrollen
både overfor likestillingsloven (slik Likestillingsombudet
gjør i dag), den nye diskrimineringsloven (Ot.prp. nr.
33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv.), og arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Pådriverrollen
krever en variert virkemiddelbruk, som medieutspill, arrangering
og deltakelse på seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet,
publisering av ny informasjon og statistikk, nyhetsbrev/tidsskrift,
og spredning av informasjon gjennom moderne teknologi og utredningsarbeid. Disse
medlemmer vil også understreke at Likestillingssentrets
oppgaver favner videre enn Likestillingsombudet, som arbeider etter
likestillingsloven. Det gjelder bl.a. seksualisert vold, vold mot
kvinner og hjemmesfæren. For Kompetansesentret for etnisk
likestilling er det særlig påpekt at sentret bør
få et overordnet ansvar for å samle inn dokumentasjon
om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge. Holgersen-utvalget
pekte på at det ikke er noen instans som har denne oppgaven
etter dagens system, verken offentlig eller privat. Disse
medlemmer mener at de to kompetansesentrene med fordel kan
samlokaliseres. På denne måten kan erfaringer
overføres begge veier, på tilsvarende måte
som håndhevingsapparatet. For at pådriverrollen
skal kunne utføres med tyngde, er det nødvendig å understreke
at kompetansesentrene for likestilling og etnisk likestilling må få tilstrekkelige
ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde Likestillingssentret
og opprette et Kompetansesenter for etnisk likestilling, med tilstrekkelige
ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse."
Disse medlemmer viser til at Likestillingssenterets
pådriverrolle per i dag er lovfestet og vil understreke
viktigheten av at lovforankringen av dette arbeidet ikke fjernes
eller svekkes. Disse medlemmer går derfor
inn for at Likestillingssenterets lovfestede rolle skal opprettholdes
som i dag. Disse medlemmer mener videre at det bør
komme en tilsvarende lovformulering om lovfestet pådriverrolle også for
et kompetansesenter for etnisk likestilling. Etter hvert som diskrimineringslovverket
utvikles videre til å gjelde funksjonshemmede, homofile
o.a., kan det bli aktuelt å vurdere et felles kompetansesenter
mot diskriminering som har pådriverrollen mot diskriminering,
og som rommer spesialkompetanse innen ulike diskrimineringsområder
i samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde den lovfestede pådriverrollen
for Likestillingssentret, og fremme forslag om en tilsvarende lovfestet
pådriverrolle for et Kompetansesenter for etnisk likestilling."
Disse medlemmer viser til Likestillingsombudets
uttalelser om at en etablering av et styre kan begrense uavhengigheten
og svekke integriteten til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Disse medlemmer viser
til sitt forslag om å opprettholde skillet mellom håndhevingsapparatet
Likestillings- og diskrimineringsombudet og pådriverorganer
som Likestillingssentret og Kompetansesenter for etnisk likestilling,
og mener at det ikke er behov for at det opprettes et slikt styre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke Likestillings- og diskrimineringsombudets frie rolle
og understreker at det ikke er regjeringens eller Stortingets oppgave å diktere
hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet løser
sin ombudsrolle. Ombudet har ansvar for å fremme interesser
og rettigheter innen alle samfunnsområder. Ombudet må ha
en fri, selvstendig og uavhengig rolle i forhold til Barne- og familiedepartementet,
forvaltningen for øvrig, andre offentlige instanser og
publikum. Disse medlemmer er ikke enig i at det er
grenser for hvor politisk pågående et ombud kan
være uten at det mister legitimitet som en uavhengig og
objektiv håndheverinstans, slik det står i innstillingen. Disse
medlemmer mener den frie og uavhengige stillingen sikres
best ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av
Stortinget og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget
som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for 4 år
om gangen."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005)
i flere av paragrafene i lovteksten bruker homofil legning, leveform
eller homofil orientering. Det er uklart hva man legger i de ulike
begrepene i lovteksten. Flertallet går inn
for at homofil legning, levesett eller orientering endres til homofil
orientering i lovteksten og fremmer følgende forslag:
"I lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal § 3 første
ledd siste punktum lyde:
Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme likebehandling
uavhengig av homofil orientering i boligsektoren."
"I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3a
andre ledd lyde:
I vedtektene kan det heller ikke settes
vilkår for å være sameier som tar hensyn
til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som
saklig grunn til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker
av eiendommen eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett."
"I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal § 1-8
andre ledd lyde:
Ved utleie av husrom kan det heller ikke
tas hensyn til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke
regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand,
framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør
av leieforholdet."
"I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal § 1-4
andre ledd lyde:
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til
homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
ha vekt ved tildeling av bustad."
"I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 1-5
andre ledd lyde:
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til
homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett."
Flertallet har merket seg likestillingsarbeidet som
er gjort ved våre to kvinneuniversiteter; Kvinneuniversitetet
Nord (Steigen i Nordland) og Kvinneuniversitetet på Løten
(Hedemark). Flertallet mener det er behov for regionale
aktører som kan være pådrivere i forhold
til kommuner og næringsliv på likestillingsområdet. Flertallet mener
verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunn
av kjønn er et storbyfenomen, og mener derfor at regionalt
likestillingsarbeid over hele landet er viktig. Flertallet mener
derfor at regionale aktører bør styrkes. Flertallet vil
at kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid til sentrale
likestillingsaktører og dermed være en forlenget
arm ut i regionene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at et av hovedformålene
bak opprettingen av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er å skape et
lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering
kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter etter
likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Flertallet mener
det er viktig å sikre at disse organenes tilbud er likeverdig
for hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Det er også viktig
at terskelen for å henvende seg, er lav. Flertallet vil
særlig påpeke at skriftlighet ikke må settes
som vilkår for innlevering av klage. Videre vil flertallet fremheve at
ombudets veiledningsplikt må strekke seg langt.
Flertallet viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet
skal bidra til at partene frivillig innretter seg i tråd
med kravene i respektive lover. Flertallet mener
dette bør kunne redusere behovet for rettshjelp. Flertallet vil
imidlertid peke på at dersom ombudet finner at det foreligger
brudd på loven, skal det ikke inngås kompromisser
som medfører at den diskriminerte parten ikke får
sine rettigheter etter loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at klager til Diskrimineringsombudet må underlegges vanlige
krav som alle andre klager til offentlige klageinstanser. Dette
gjelder også krav til skriftlighet. Disse medlemmer kan
ikke se noen gode grunner til å gjøre unntak for klager
under akkurat denne loven.
Det er etter komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiets, mening en forutsetning
for at det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal oppnå legitimitet,
at personene som henvender seg dit opplever å bli hørt.
Henvendelser som kanskje ikke gjelder diskriminering i juridisk
forstand, men som omhandler dårlig behandling mer generelt,
skal også behandles på en grundig måte.
Den saken gjelder bør få råd og veiledning
om hvordan saken kan forfølges.
På denne bakgrunn mener flertallet det
er viktig at ombudet knytter til seg et nettverk av juridiske rådgivere/advokater
som har kompetanse på saker som gjelder diskriminering/dårlig
behandling av kvinner og/eller minoriteter. Saker som faller
utenfor ombudets håndhevingsmandat vil kunne henvises videre
til kompetente fagpersoner innenfor et slikt nettverk, dersom den
saken gjelder ønsker det.
Flertallet er enig med departementet i at det
er hensiktsmessig at ombudets håndhevingsarbeid suppleres
med en mulighet for fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17. Flertallet mener
at det bør innvilges fri sakførsel i saker som
gjelder diskriminering og/eller dårlig behandling
dersom saken har velferdsmessig betydning for vedkommende den gjelder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at selv om man gir sin subsidiære støtte til omorganiseringen,
er det ikke grunnlag for å støtte endringen av
andre lover - som i realiteten er en utvidelse og skjerping. Disse medlemmer vil
derfor gå imot forslagene til endring av øvrige
lover som fremmes i proposisjonen.
Det er etter komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin mening positivt at
Regjeringen vil utrede en ordning der Likestillings- og diskrimineringsombudet
kan opptre som sterk hjelpeintervenient i diskrimineringssaker.