Til Odelstinget
I proposisjonen fremmer Barne- og familiedepartementet forslag
til lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda. Loven inneholder regler for ombudets og
nemndas organisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehandling.
Likestillings- og diskrimineringsombudet skal håndheve
lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven),
lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet,
religion mv. (diskrimineringsloven), arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene
(husleieloven, eierseksjonsloven, burettslagslova og bustadbyggjelagslova),
samt påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer
med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs
rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver-
og veilederoppgaver som skal bidra til økt likestilling
og likebehandling.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal behandle klager
over Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelser og hastevedtak
i enkeltsaker. Det legges opp til at apparatets virksomhet på sikt
skal kunne omfatte andre diskrimineringsgrunnlag.
Det nye håndhevingsapparatet tar opp i seg det eksisterende
likestillingsapparatet - Likestillingssenteret, Likestillingsombudet
og Klagenemnda for likestilling - og deler av oppgavene til Senter
mot etnisk diskriminering. Som følge av forslaget oppheves
likestillingslovens bestemmelser om det eksisterende likestillingsapparatets
organisasjon, funksjoner, kompetanse og enkelte saksbehandlingsregler.
Samtidig fremmer Kommunal- og regionaldepartementet et forslag
til lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet,
religion mv. (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)).
Videre fremmer Barne- og familiedepartementet forslag til visse
andre endringer i lov om likestilling mellom kjønnene i
Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) Om lov om endringer i likestillingsloven
mv. (gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv
2002/73/EF og FN-konvensjonen om å avskaffe
alle former for diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll
i norsk lov).
Arbeids- og sosialdepartementet har også lagt frem forslag
til ny arbeidsmiljølov. Bestemmelsene i arbeidsmiljølovens
kapitler XA og XB vil bli foreslått videreført
i denne loven, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004-2005).
Høringsforslaget om håndhevingsapparatet omfattet
diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonalt opphav, avstamning,
hudfarge, språk, religion og livssyn i dagens boliglover,
i og med at forbud mot diskriminering på disse grunnlagene
foreslås å bli regulert av den nye diskrimineringsloven,
jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering
på grunn av etnisitet, religion mv. Diskrimineringsgrunnlagene
homofil legning, leveform og orientering i boliglovene ble derimot
ikke foreslått omfattet av håndhevingsapparatets
virksomhet. Av hensyn til en enhetlig håndheving av diskrimineringsforbudene
på boligmarkedet, foreslår departementet i nærværende
proposisjon at det felles håndhevingsapparatet også skal
håndheve diskrimineringsgrunnlagene homofil legning, leveform
og orientering i boliglovene.
I det følgende gis en kort oversikt over enkelte kapitler
i proposisjonen.
Kapittel 5 omhandler departementets forslag om å etablere
et felles håndhevingsapparat for diskriminering. Departementet
vektlegger hensynet til økt tilgjengelighet og synlighet,
faglig synergi som sikrer økt kvalitet og forbedret evne
til å møte tilfeller av diskriminering på flere
grunnlag (multippel diskriminering).
Departementet foreslår videre at håndhevingsapparatet
skal ivareta både funksjonen som lovhåndhever
og som pådriver. Apparatet skal således håndheve
likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene,
samt ivareta kompetanse- og pådriveroppgaver mv. som bidrar
til økt likestilling og likebehandling.
Håndhevingsapparat foreslås innrettet i to
instanser; en førsteinstans i form av et ombud som skal
ha lovhåndhever- og pådriveroppgaver som beskrevet ovenfor,
og en andreinstans i form av en nemnd som har som sin oppgave å behandle
klager over førsteinstansens uttalelser i enkeltsaker.
Kapittel 6 omhandler forslaget om å hjemle håndhevingsapparatet
i en egen lov. Videre omtales organisatoriske forhold, herunder
håndhevingsapparatets tilknytningsform, navn, oppnevning
og funksjonstid for ombud og nemnd, samt nemndas sammensetning.
Departementet foreslår å hjemle apparatet i
en separat lov, blant annet under henvisning til praktiske fordeler
ved dette etter hvert som ytterligere diskrimineringsgrunnlag skal
håndheves av apparatet.
Departementet foreslår at førsteinstansen benevnes
Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet med sitt sekretariat
organiseres som et faglig selvstendig forvaltningsorgan med særskilte
fullmakter. Ombudet organiseres uten styre. Det legges imidlertid
opp til at det etableres et brukerutvalg som skal sikre systematisk
kontakt med og innspill fra aktuelle brukergrupper og interesseorganisasjoner,
og derved bidra til ombudets kontaktnett og kjennskap til aktuelle
problemstillinger. Ombudet foreslås oppnevnt av Kongen
for en periode på fire år av gangen.
Departementet foreslår at andreinstansen benevnes Likestillings-
og diskrimineringsnemnda. Nemnda organiseres som et faglig uavhengig
forvaltningsorgan. Nemndas avgjørelser skal ikke kunne
overprøves av departementet eller Kongen. Departementet
foreslår å opprette et eget sekretariat for nemnda. Departementet
foreslår at nemnda består av åtte medlemmer,
herunder leder og nestleder. Nemnda inndeles i to avdelinger med
fem medlemmer i hver; leder og nestleder inngår i begge
avdelinger. Det oppnevnes fire varamedlemmer. Medlemmene oppnevnes for
fire år med adgang til én gangs gjenoppnevning. Nemnda
oppnevnes av Kongen i statsråd.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemndas sekretariat lokaliseres
i Oslo.
Departementet legger vekt på at Likestillings- og diskrimineringsombudet
skal være et landsdekkende tilbud, og det må arbeides
for at tilbudet gjøres tilgjengelig lokalt. Det forutsettes
at ombudet videreutvikler samarbeidet mellom det eksisterende håndhevingsapparatet
og lokalt forankrede interesseorganisasjoner, ideelle stiftelser,
kompetansemiljøer osv.
I kapittel 7 behandles Likestillings- og diskrimineringsombudets
kompetanse-/pådriverrolle. Kompetanse-/pådriverrollen
skal ha høy prioritet i ombudets virksomhet. Rollen systematiseres
i følgende kategorier: Pådriverrollen, holdnings-
og atferdspåvirkerrollen, støtte- og veilederrollen
og kompetanserollen. Disse rollekategoriene innebærer blant
annet å ta initiativ til og delta i den offentlige debatt,
ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig og privat sektor,
være premissleverandør for utforming av politikken
på området, bidra til opplysning og bevisstgjøring
i samfunnet og drive veiledning. Departementet drøfter
konfliktpotensialet som kan ligge i at ombudet både skal
ha en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende
pådriverrolle.
Kompetanserollen innebærer blant annet ansvar for kunnskapsutvikling
og dokumentasjon og overvåking av art og omfang av diskriminering.
Departementet fremhever at kompetanserollen skal ha høy prioritet.
Kompetansen er helt avgjørende for at ombudet skal lykkes
i sin pådrivervirksomhet. Det understrekes at ombudets
pådrivervirksomhet bør knyttes tett til ombudets
lovhåndheverrolle og dokumentasjonsrolle, slik at medieutspill
og påvirkningsarbeid springer ut av den kompetansen ombudet
har tilegnet seg gjennom sin virksomhet på disse feltene.
Ombudet skal også ha en forumsfunksjon. Forumsfunksjonen
innebærer å etablere arenaer og møteplasser
for en åpen og opplyst debatt om utfordringer og veivalg
i den statlige politikken på området. Ombudets
hovedoppgave i denne forbindelse skal være å fremme
meningsutveksling og offentlig debatt mellom andre aktører,
og i mindre grad spille en aktiv rolle som selvstendig debattant.
Ombudet skal utøve sin kompetanse-/pådriverrolle
på alle samfunnsområder. Det understrekes at alle
diskrimineringsgrunnlag må sikres tilstrekkelig oppmerksomhet
i denne virksomheten. Rollen vil bli utdypet nærmere i
ombudets mandat.
Kapittel 8 omhandler håndhevingsapparatets lovhåndheverrolle
og myndighet. Departementet foreslår at det nye Likestillings-
og diskrimineringsombudet skal håndheve likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Det foreslås
at ombudet skal gi uttalelser i tråd med ordningen for
dagens Likestillingsombud. Partene vil frivillig kunne innrette
seg etter uttalelsen. Videre foreslås det at ombudet får
adgang til å treffe hastevedtak om stansing, retting eller
andre tiltak for å sikre at diskrimineringen opphører
eller hindre at den gjentas. Dette er i tråd med Likestillingsombudets myndighet
etter likestillingsloven i dag. Departementet foreslår
også at ombudet gis en utvidet veiledningsplikt knyttet
til de aktuelle diskrimineringsgrunnlagene i likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Det kan dreie seg om
alle relevante opplysende eller forberedende forhold knyttet til
saken. Ombudet kan ikke representere parten utad.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal behandle saker som bringes inn for nemnda av ombudet eller
en av partene. Dette svarer til ordningen etter dagens likestillingslov.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal kunne treffe vedtak om at et forhold er i strid med likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Videre kan nemnda gi
pålegg om stansing, retting eller andre tiltak for å sikre
at diskrimineringen opphører eller hindre at den gjentas.
Dersom pålegget ikke blir etterkommet, kan nemnda treffe
vedtak om tvangsmulkt.
Det foreslås at forsettlig eller uaktsom unnlatelse av å etterkomme
pålegg kan straffes med bøter. Departementet foreslår
at nemnda får kompetanse til å begjære
påtale i slike straffesaker. Forslaget er i tråd med
hva som gjelder i likestillingsloven i dag.
Nemnda kan ikke fastsette oppreisning som reaksjon der den finner
at loven er overtrådt; oppreisning må fastsettes
av domstolene.
Den formelle vedtakskompetansen i forhold til andre forvaltningsmyndigheter
er begrenset, ved at nemnda ikke kan oppheve eller endre forvaltningsvedtak
truffet av andre. Nemnda kan heller ikke gi pålegg om hvordan
myndighet til å treffe forvaltningsvedtak må nyttes
for ikke å komme i strid med likestillingsloven, diskrimineringsloven,
arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene
i boliglovene. Det kan heller ikke gis andre pålegg som
binder Kongen eller et departement. Nemnda må likevel gjennom
uttalelse ta stilling til om forvaltningsvedtaket er i strid med
loven.
Departementet foreslår at domstolene skal kunne foreta
full overprøving av nemndas vedtak. Søksmål må reises
innen tre måneder etter at underretning om nemndas vedtak
er mottatt. Vedtak av ombudet (hastevedtak) kan imidlertid ikke
bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet. Det
vil ellers være adgang til å bringe en sak direkte
inn for domstolene uten å gå veien om de særskilte
håndhevingsorganene.
Kapittel 9 redegjør for Likestillings- og diskrimineringsombudets
ansvar for å føre tilsyn med hvordan FNs kvinnekonvensjon
og FNs rasediskrimineringskonvensjon praktiseres av norske myndigheter. Konvensjonene
inkorporeres i norsk rett i hhv. likestillingsloven og diskrimineringsloven.
Konvensjonene er rettskilder i enkeltsaker som ombudet og nemnda
behandler og vil være et generelt grunnlag for ombudets
virksomhet. Det er imidlertid departementene som har et overordnet
ansvar for Norges oppfølgning av konvensjonene nasjonalt
og internasjonalt.
Kapittel 10 omtaler visse sider ved saksbehandlingen. Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
er forvaltningsorganer, og forvaltningsloven og offentlighetsloven
vil som utgangspunkt gjelde. Departementet foreslår at
likestillingslovens særskilte bestemmelser om opplysningsplikt
videreføres i forhold til Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Videre behandles spørsmål
om ombudets og nemndas rett og plikt til å behandle en
sak, rett til å få en sak behandlet, avvisning og
samtykke.
I kapittel 11 drøftes problemstillinger knyttet til rettshjelp
for personer som utsettes for diskriminering. Det vises til at forslaget
til nytt håndhevingsapparat medfører endringer
i rettshjelpstilbudet til etniske minoriteter, siden rettshjelpsvirksomheten
ved Senter mot etnisk diskriminering bortfaller. Departementet viser
til at det nye håndhevingsapparatet vil gi tilgang til
en rask, rimelig og lett tilgjengelig løsning av klager
vedrørende diskriminering, som vil redusere behovet for
rettshjelp og bistand i form av partsrepresentasjon. Ut over denne
særordningen finner departementet ikke tilstrekkelige grunner
for at saker etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene
bør prioriteres fremfor andre støtteverdige områder.
Det foreslås derfor ingen oppgradering av rettshjelpsloven
for saker som gjelder diskriminering.
Departementet går etter en avveining av argumentene
inn for etablering av et felles håndhevingsapparat på tvers
av diskrimineringsgrunnlag, i tråd med arbeidsgruppens
forslag og forslaget i Arbeids- og administrasjonsdepartementets
utredning om håndhevingen av arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel.
Departementet konstaterer at høringsinstansene er delt
i synet på arbeidsgruppens forslag, og at flere alternative
modeller foreslås. Departementet finner imidlertid ikke
at det er framkommet nye, vesentlige argumenter i høringsrunden.
Blant annet som en konsekvens av den internasjonale rettsutviklingen
på menneskerettighetsområdet, er den nasjonale
utviklingen av regelverk som skal sikre ikke-diskriminering og likestilling
inne i en rask utvikling. Dette er først og fremst synliggjort ved
at flere grupper får eget regelverk, men også ved at
eksisterende regelverk skjerpes og utvikles. Det er et stort innbyrdes
slektskap mellom disse rettsområdene, og for å sikre
en enhetlig rettsutvikling vil det være hensiktsmessig
at regelverket forvaltes innenfor den samme instansen.
En konsekvens av at vernet mot diskriminering og arbeidet for
likestilling styrkes på flere områder, er at arbeidsgivere,
organisasjoner og samfunnet for øvrig må tilbys
en mer helhetlig og integrert tilnærming til likestillingsarbeidet.
En annen konsekvens er at jo mer omfattende rettsvern mot diskriminering, jo
større sjanse er det for at enkeltpersoner kan påberope
seg flere diskrimineringsgrunnlag, såkalt multippel diskriminering.
Et felles håndhevingsapparat på tvers av diskrimineringsgrunnlagene
vil kunne utføre sitt arbeid på basis av en bredere
og mer helhetlig forståelse av hvordan forskjellsbehandling
kommer til uttrykk i samfunnet og hvordan den kan bekjempes.
Et felles apparat som omfatter flere diskrimineringsgrunnlag
vil bidra til enkelhet og klarhet for brukeren. Det er et mål
at brukerne, det være seg enkeltpersoner, virksomheter,
organisasjoner eller offentlige myndigheter, ikke skal behøve å forholde
seg til flere myndigheter enn nødvendig.
For arbeidsgivere som trenger veiledning og bistand om ikke-diskrimineringslovgivning
og hvorledes mangfold og likestilling aktivt kan fremmes, vil det
være en hjelp å kunne forholde seg til ett organ fremfor
en serie organer. For enkeltpersoner som mener seg diskriminert,
vil det likeledes være en fordel å forholde seg
til ett organ, fremfor å finne fram i en flora av ulike
organer. Fordelene ved ett felles organ vil særlig vise
seg i forhold til tilfeller av multippel diskriminering, dvs. diskriminering
på flere grunnlag.
Det er departementets vurdering at en samling kan gi organet
en større gjennomslagskraft enn flere mindre håndhevingsorganer
med mer begrenset virkeområde. Det vil tilrettelegge for
et større og bredere fagmiljø, som kan fastholde
og tiltrekke seg velkvalifisert fagkompetanse. Høy faglig
kvalitet vil gi den legitimitet og tillit som er nødvendig
for å bli et autoritativt organ.
Departementet mener også at en felles organisering legger
godt til rette for en kompetanseoverføring fra arbeidet
med kjønnsdiskriminering og kjønnslikestilling
som kan være til stor nytte ved utviklingen av arbeidet
med øvrige diskrimineringsgrunnlag. Samtidig vil arbeidet
for kjønnslikestilling kunne hente fornyet inspirasjon
fra arbeidet med diskrimineringsgrunnlag som er nyere både
som politikk- og rettsområder.
Felles håndhevingsapparat antas også å kunne
gi en mer effektiv utnyttelse av ressursene, blant annet vil stordriftsfordeler
ved løsning av interne, administrative oppgaver kunne frigjøre
ressurser til det faglige arbeid.
Departementet har også merket seg at utviklingen i de
europeiske land går i retning av etablering av felles apparater
for diskriminering og likestilling. Det vises til at de foreløpige
erfaringene med en integrert tilnærming synes å være
at felles apparater har en sterkere posisjon enn separate organer
og kan dra stor nytte av erfaringsutveksling.
Departementet er oppmerksomt på at en håndtering
av flere diskrimineringsgrunnlag i ett apparat, vil innebære
utfordringer. Det vil blant annet være viktig å ha
en oppmerksomhet på at det vil være visse forskjeller
mellom diskrimineringsgrunnlagene, og i metodene for å fremme
likestilling for de ulike diskriminerte gruppene. Et fellesorgan
må derfor sikre at den særlige ekspertisen på de
ulike diskrimineringsgrunnlagene opprettholdes og videreutvikles.
Enkelte høringsinstanser har foreslått at det
ikke tas stilling til et felles håndhevingsapparat før
det rettslige vernet er tilstrekkelig utredet for alle grunnlag,
og det siktes da i særlig grad til det rettslige vernet
for funksjonshemmede som er under utredning. Departementet konstaterer
at Syseutvalget har frist til april 2005, og at det vil gå ytterligere
noen tid før et eventuelt lovforslag blir framlagt for
og behandlet i Stortinget og en lov kan tre i kraft. Dersom man
skal avvente denne prosessen, vil man enten måtte utsette ikrafttredelsen
av lov mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion
mv. eller etablere et midlertidig håndhevingsapparat for
denne loven. Dette er etter departementets syn ikke en tilfredsstillende
løsning.
Departementet ser fordelene ved å samle funksjonene
lovhåndheving og pådrivervirksomhet i det samme
organet som større enn de ulemper som har vært
påpekt, og slutter seg til arbeidsgruppens vurdering og
konklusjon i dette spørsmålet.
Flere av hensynene bak en samling av lovhåndhever- og
pådriverfunksjonene i ett og samme organ, er sammenfallende
med hensynene bak en felles håndheving på tvers
av diskrimineringsgrunnlag: Et felles apparat vil bidra til større
oversiktlighet og tilgjengelighet for brukerne, det vil gi en mer
effektiv ressursutnyttelse og bedre grunnlag for erfaringsoverføringer
og kompetanseutveksling.
Departementet mener at en samling av lovhåndhever- og
pådriverfunksjonene kan styrke begge funksjonene. Det empiriske
underlagsmateriale som de konkrete enkeltsakene utgjør,
kan gi en legitimitet og et grunnlag for pådriverfunksjonen.
Lovhåndheveren på likestillingsområdet
(Likestillingsombudet) har allerede i dag en viss pådriverfunksjon
knyttet til sitt arbeid, men å samle lovhåndheverfunksjonen
med en bredere pådriverfunksjon vil ytterligere kunne gi
enkeltsaksbehandlingen betydning utover individnivået.
Enkeltsakene kan få en større betydning som grunnlag
for pådriverarbeidet, ved at de mer systematisk sees i
sammenheng med strukturelle skjevheter og gjennomgående
holdninger i samfunnet.
Enkelte høringsinstanser har trukket fram konfliktpotensialet
mellom en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende
pådriverrolle. Departementet mener at Likestillingsombudet,
som har en slik dobbeltrolle, demonstrerer at lovhåndheverrollens
objektivitet kan kombineres med en pådriverrolle.
Departementet ser imidlertid risikoen for at konfliktpotensialet
kan forsterkes: Det er en fare for at håndhevingsapparatet
mister troverdighet som objektiv lovhåndhever dersom førsteinstansen
både skal ha en pådriverrolle og vedtaksmyndighet
slik arbeidsgruppen foreslår. Dette er hovedårsaken
til at departementet mener at førsteinstansen som hovedregel
kun skal ha uttalerett tilsvarende det eksisterende Likestillingsombudet,
mens vedtaksmyndigheten legges til andreinstansen, som ikke skal
ivareta noen pådriverrolle.
Departementet har merket seg bekymringene for at lovhåndheverrollen
og pådriverrollen kan komme i en ressursmessig konkurransesituasjon,
der pådriverrollen kan bli den tapende part fordi lovhåndhevingen
kan fortone seg mer håndgripelig og umiddelbart presserende.
Departementet mener at dette er en situasjon som må unngås,
og at dette må komme til uttrykk gjennom mandatet, i håndhevingsapparatets interne
organisering og gjennom den konkrete ressursdisponeringen. Departementet
har ansvar for å kontrollere at organet etterlever sitt
mandat.
Departementet har også merket seg at flere høringsinstanser
foreslår en intern organisering av håndhevingsapparatet
som skiller enten diskrimineringsgrunnlagene eller funksjonene i
atskilte avdelinger. Departementet mener imidlertid at beslutninger om
den interne organiseringen bør overlates til organet selv,
og viser i denne forbindelse til forutsetningene om organets faglige
uavhengighet. En departemental styring av den interne organiseringen
kan legge for store begrensninger på den faglige uavhengigheten.
Arbeidsgruppen går inn for et håndhevingsapparat
i to instanser, med førsteinstansen som et lovhåndhever-
og pådriverorgan som beskrevet i de foregående
avsnittene, og med andreinstansen i form av en klagenemnd som har
som sin eneste oppgave å prøve førsteinstansens
konklusjoner i enkeltsaker.
Gruppen mener videre at hensynet til brukerne taler for at man
bør opprette en klageinstans. Gruppen antar at det vil
være en lavere terskel for å bringe en diskrimineringssak
inn for en nemnd enn for domstolene.
Departementet går inn for et felles håndhevingsapparat
med to instanser, slik at enkeltsaker som behandles i førsteinstansen
(ombudet), kan bringes inn for andreinstansen (nemnda) dersom partene
ikke frivillig innretter seg etter førsteinstansens uttalelse.
Departementet går inn for denne modellen fordi man mener
at førsteinstansen vil sikre tilliten til apparatets nøytralitet
i de sakene der en av partene kan komme til å oppfatte
førsteinstansen som partisk pga. dens utøvelse
av pådriverrollen.
Departementet mener også at man har hatt god erfaring
med den eksisterende ordningen med Likestillingsombudet og Klagenemnda
for likestilling.
Departementet forslag tilsvarer i hovedtrekk dagens ordning med
Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling. Denne ordningen
innebærer at førsteinstansen fortolker og anvender
loven på konkrete handlinger, og på dette grunnlaget
uttaler seg om handlingens lovlighet. Dersom førsteinstansens
uttalelse om forståelsen av loven ikke frivillig følges
opp av partene i saken, kan førsteinstansen bringe saken
inn for andreinstansen for en ny vurdering og en egentlig rettslig
bindende avgjørelse. Partene kan også selv bringe
saken inn for andreinstansen dersom de er uenige i førsteinstansens
forståelse. Førsteinstansen skal få mulighet
til å fatte rettslig bindende vedtak i hastesaker, i tråd
med hva Likestillingsombudet har i dag.
Departementet legger med nærværende forslag opp
til at håndhevingsapparat hjemles i en egen lov.
Alternativene til en egen lov ville kunne være å hjemle
bestemmelsene om håndhevingsapparatet i en av de materielle
diskrimineringslovene som skal håndheves av apparatet eller å nedfelle
bestemmelsene i alle lovverkene som skal håndheves. Førstnevnte løsning
ville innebære at bestemmelsene om apparatet hjemles i
en av lovene, mens de øvrige lovverk som skal håndheves
av apparatet henviser til denne loven. Denne løsningen
vil imidlertid kunne gi uheldige signaler om at den ene loven, og
dermed visse diskrimineringsgrunnlag, er mer sentrale enn de andre.
Løsningen med å nedfelle bestemmelser om håndhevingsapparatet
i alle berørte lover er uvanlig, og ville også av
flere grunner være uhensiktsmessig: Dels ville den gi grunnlag
for uklarhet og forvirring hos brukerne om det dreier seg om ett
felles eller flere separate håndhevingsapparater, omkring
ansvarlig departement osv. Dels er løsningen unødig
tungvint, da flere lovverk må endres hvis bestemmelsene
om apparatet skal endres.
Departementet vurderer at håndhevingsapparatet bør
være administrativt underlagt ett departement, selv om
det håndhever lovverk som faglig sett henhører
under flere departementer. Departementet vurderer Barne- og familiedepartementet
som mest hensiktsmessig.
Dette endrer ikke på plasseringen av det faglige ansvaret.
Kommunal- og regionaldepartementet vil ha det faglige ansvaret for
diskrimineringsloven og diskrimineringsforbudene i boliglovene og
Arbeids- og sosialdepartementet for arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel. Det faglige ansvaret for likestillingsloven
vil ligge til Barne- og familiedepartementet.
Arbeidsgruppen foreslår en førsteinstans organisert
som et faglig selvstendig forvaltningsorgan med særskilte
fullmakter, under henvisning til at dette vil sikre institusjonens
faglige integritet.
Arbeidsgruppens flertall foreslår at det oppnevnes et
styre som har den overordnede faglige, strategiske og administrative
ledelsen av organet. Arbeidsgruppens mindretall anser at organets
uavhengighet kan sikres gjennom lovgivning, under henvisning til de
eksisterende ombudene, og foreslår at organet ikke oppnevnes
med styre.
Flertallet foreslår å anvende betegnelsen tilsyn
på organet, blant annet under henvisning til at organet
i henholdt til arbeidsgruppens forslag skulle ha vedtakskompetanse
i førsteinstansen. Mindretallet foreslår betegnelsen
ombud, under henvisning til at et tilsyn gir signaler om et ordinært
forvaltningsorgan, mens betegnelsen ombud gir assosiasjoner i retning av
det eksisterende likestillingsapparatets uavhengighet.
Departementet går inn for at organet etableres som et
forvaltningsorgan med særskilte fullmakter i tråd
med forslaget fra arbeidsgruppen.
Departementet legger for det første vekt på at
organet må ha en tilknytningsform som sikrer faglig uavhengighet
og selvstendighet i forhold til overordnet organ, dvs. slik at organet
ikke kan instrueres av overordnet departement eller at saker kan
omgjøres eller klages inn for overordnet departement.
Faglig uavhengighet og selvstendighet er av betydning for organets
tillit og troverdighet som håndhever av menneskerettighetsrelatert
lovgivning og som overvåker av at FNs kvinnekonvensjon
og FNs rasediskrimineringskonvensjon etterleves av statlige myndigheter
i Norge.
Behovet for faglig uavhengighet er også begrunnet i
at organet skal behandle enkeltsaker, som av hensyn til konsekvent
gjennomføring av et regelverk (forutberegnelighet og likebehandling)
bør ivaretas i en viss avstand fra politisk styrte organer.
En viss avstand til politiske organer kan også bidra
til å tydeliggjøre håndhevingsapparatets
faglige forankring, og dermed bidra til å gi apparatet
tyngde og posisjon i den brede offentligheten.
Departementet mener også at en uavhengig stilling kombinert
med et faglig rettet mandat, vil tydeliggjøre rollefordelingen
mellom departementet og fagorganet som målbærere
av henholdsvis politiske og faglige vurderinger.
Departementet konkluderer med at håndhevingsapparatet
bør være unntatt fra departementets instruksjonsmyndighet
i faglige spørsmål, og det legges - som det fremgår
- derfor heller ikke opp til at departementet skal være
klageinstans i enkeltsaker, men at slike klager bringes inn for
en særskilt nemnd.
Departementet vil foreslå at apparatets selvstendighet
og uavhengighet i dets faglige oppgaveløsning lovhjemles,
slik at det ikke skapes tvil om for eksempel grensedragningen mellom
håndhevingsapparatets og statsrådens ansvar i
konkrete enkeltsaker. Det må imidlertid presiseres at statsråden
fortsatt har det konstitusjonelle ansvaret for at apparatet agerer
i tråd med mandat og budsjettrammer.
Organet skal da nettobudsjetteres, dvs. få en basisbevilgning
over 50-post på statsbudsjettet og merinntektsfullmakt.
Departementet foreslår at førsteinstansen betegnes
som ombud.
Departementet anser at betegnelsen ombud er den mest hensiktsmessige
når organet som hovedregel ikke har vedtaksmyndighet, men
uttalerett. Ombudet får derved en tilsvarende rolle som
andre eksisterende ombud, og bør ha en betegnelse som plasserer
organet i samme kategori.
Ombudsbetegnelsen har dessuten støtte hos flertallet
av høringsinstanser som har uttalt seg om betegnelse på organet.
Departementet legger vekt på høringsinstansenes
synspunkter på ombudsbetegnelsen som godt innarbeidet og
med positive assosiasjoner til rettsikkerhet og beskyttelse av individets grunnleggende
rettigheter.
Departementet har merket seg innvendingen om at bruken av ombudbetegnelsen
kan skape grobunn for forvekslinger med andre ombud, men antar at
slike forvekslinger sjelden vil inntreffe da det ikke har vært
nevneverdige problemer med forvekslinger mellom de allerede eksisterende
ombud.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at
det er ønskelig med et navn som signaliserer både
rollene som lovhåndhever og som pådriver, og foreslår
derfor at ombudet får navnet Likestillings- og diskrimineringsombudet
(forkortet ombudet).
Ombudet er en fysisk person som vil ha et sekretariat knyttet
til seg. Departementet foreslår at ombudet oppnevnes på åremål
med en funksjonstid på inntil fire år med adgang
til én gangs gjenoppnevning.
Departementet har etter en overveielse av argumenter for de ulike
alternativer falt ned på en organisering uten styre.
Et styre er verken et tilstrekkelig eller nødvendig virkemiddel
for å sikre ombudets formelle uavhengighet. Den formelle
uavhengigheten ligger i de fullmakter ombudet er gitt, og sikres
først og fremst ved at man gjennom lovgivning avskjærer
overordnet organs instruksjonsmyndighet.
Departementet legger vekt på anbefalingene i Arbeids-
og administrasjonsdepartementets retningslinjer om at forvaltningsorganer
som utgangspunkt ikke bør opprettes med styre. Anbefalingen
gjelder særlig for organer med klare innslag av myndighetsutøvelse.
Ombudets lovhåndheverrolle er en myndighetsutøvende
rolle, som tilsier at det ikke organiseres med et styre. Heller
ikke de eksisterende ombudene har styrer.
Departementet vil også bemerke at et styre som skal
avspeile brukergruppene, slik det legges opp til i høringsforslaget,
kan gi utfordringer i retning av et meget stort styre etter hvert
som området for ombudets håndheving utvides.
Derimot kan ombudets rolle som pådriver i noe større
grad påkalle behov for et styre for å gi legitimitet
til strategiske valg både av fokusområder og virkemidler.
Departementet mener imidlertid at pådriverrollen vil få legitimitet
gjennom den sterkt lovregulerte lovhåndheverrollen og gjennom
det tilfanget av faktakunnskap som organet får ved enkeltsaksbehandlingen.
En pådriverrolle med et fokus på forumsfunksjon
og kunnskapsformidling, vil også bidra til at ombudet ikke
i samme grad vil ha behov for et styre til å legitimere
standpunkter og utspill.
Opparbeiding av legitimitet hos og kompetanseoverføring
fra brukergrupper vil skje ved at ombudet utvikler former for systematisk
kontakt til deres interesseorganisasjoner mv.
Se nedenfor om brukerutvalg.
Departementet mener at en systematisk kontakt best kan ivaretas
innenfor strukturerte og forutsigbare rammer, og forutsetter derfor
at det etableres et brukerutvalg. Departementet går ikke
inn for å lovfeste brukerutvalget, men vil la det være
opp til ombudet å finne fram til en hensiktsmessig form
for systematisk kontakt og drøftinger med aktuelle brukergrupper
og interesseorganisasjoner.
Departementet mener at andreinstansen bør være et
forvaltningsorgan, men ikke underlagt det overordnede departementets
eller Kongens instruksjonsmyndighet i sin faglige oppgaveutførelse.
Nemndas avgjørelser skal heller ikke kunne omgjøres
av eller innklages til departementet eller Kongen, men derimot prøves
for domstolene.
Departementet foreslår videre at andreinstansen organiseres
som et kollegialt organ, da dette vurderes å gi størst
rettssikkerhet.
Departementet foreslår at nemnda får navnet
Likestillings- og diskrimineringsnemnda (forkortet nemnda). Ved å bruke
begrepene likestilling og diskriminering tydeliggjøres
forbindelsen til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Betegnelsen nemnd
foreslås brukt istedenfor klagenemnd, da departementet
mener at bruken av betegnelsen klagenemnd indikerer at nemnda behandler
klager over vedtak (i forvaltningslovens forstand), mens den juridiske
realiteten i nærværende forslag er at det som hovedregel
først er i nemnda at et egentlig bindende vedtak fattes.
Departementet foreslår at det opprettes et eget sekretariat
for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Departementet vurderer
at dette gir større rettssikkerhet. Rettssikkerhet er også et
spørsmål om faglig kvalitet. Når et økende
antall lovverk skal håndheves, stilles det større
krav til faglig oversikt og oppdatering.
Departementet foreslår at nemnda består av åtte medlemmer;
leder, nestleder og ytterligere seks medlemmer. Nemnda inndeles
i to avdelinger med fem medlemmer i hver; leder og nestleder går
inn i begge avdelinger, mens de øvrige seks medlemmene
fordeler seg med tre medlemmer på hver avdeling.
Departementet mener videre at nemnda bør sammensettes
med fokus på faglige kvalifikasjoner. Den eksisterende
Klagenemnda for likestilling er sammensatt også med visse
innslag av representasjon. Bare få av høringsinstansene
har tatt til orde for representasjon av interessegrupper i nemnda.
Departementet går derfor ikke inn for sammensetning av nemnda
på grunnlag av representasjon.
Hva gjelder representasjon fra diskriminerte grupper, anser departementet
at dette ikke kan imøtekommes innenfor størrelsen
av en effektiv og håndterlig nemnd.
Nemndas oppgaver er, i motsetning til hva som gjelder for førsteinstansen,
mer rendyrket lovhåndheving, og nemnda bør derfor
sammensettes med minimumskrav til juridisk kompetanse. Departementet foreslår
at leder og nestleder skal tilfredsstille kravet til dommere.
Nemnda bør for øvrig søkes sammensatt
med særskilt fagkompetanse på de ulike diskrimineringsgrunnlagene
som til enhver tid faller inn under nemndas kompetanseområde.
Departementet foreslår at nemnda oppnevnes av Kongen
i statsråd.
Departementet går inn for at Likestillings- og diskrimineringsombudet
lokaliseres til Oslo.
Det nye organet skal ha en pådriverrolle og veilederrolle,
og det vil være avgjørende at organet får
en lokalisering som legger til rette for en tett og løpende dialog
med sentrale målgrupper og samarbeidspartnere i dette arbeidet.
Dette vil ikke minst være sentrale myndigheter, arbeidslivets
parter og landsdekkende interesseorganisasjoner. Disse vil for en
stor del ha hovedkvarter eller være representert i Oslo.
Samarbeid med sentrale kompetansemiljøer på menneskerettigheter,
tilsier lokalisering i en universitetsby. Også i denne
sammenheng fremstår Oslo som velegnet med Senter for menneskerettigheter
og Avdeling for kvinnerett, begge ved Universitetet i Oslo.
Departementet legger vekt på at organet skal være
et lavterskeltilbud som det må være enkelt å henvende
seg til for brukerne. For store deler av minoritetsbefolkningen
vil det være viktig å kunne henvende seg til ombudet
ved personlig oppmøte, blant annet på grunn av
språkproblemer. Dette vil ikke minst gjelde i de tilfellene
det er behov for tolk. Det eksisterer også andre barrierer
som gjør det vanskelig å kommunisere med deler
av målgruppen på andre måter, blant annet
kan det være mangel på kunnskap om norsk samfunnsstruktur
og byråkrati og å forholde seg til byråkratiske
organisasjoner.
Departementet vil understreke at tilbudet som gis skal være
landsdekkende. Likestillings- og diskrimineringsombudet må derfor
arbeide for å gjøre sitt tilbud mer tilgjengelig
lokalt, også utenfor Oslo-området.
Departementet har notert seg forslaget om opprettelse av lokalkontorer
eller regionale sentre som underavdelinger under det felles håndhevingsorganet,
men går ikke inn for dette.
Erfaringene fra pådriverarbeid innenfor kjønnslikestillingsfeltet
viser også at det kan være nyttig med en lokal
forankring og tilnærming til pådriverarbeidet
overfor for eksempel lokalt næringsliv og lokale myndigheter.
Etter departementets syn kan det derfor være hensiktsmessig
at ombudet vurderer en videreutvikling av eksisterende samarbeid
mellom hhv. likestillingsapparatet og Senter mot etnisk diskriminering
og lokalt forankrede interesseorganisasjoner, ideelle stiftelser,
kompetansemiljøer o.l.
Departementet mener at ombudet også bør kunne samarbeide
med offentlige instanser på regionalt nivå for å sikre
at det blir spredt informasjon og kanalisert henvendelser til Likestillings-
og diskrimineringsombudet.
Departementet foreslår at nemndas sekretariat samlokaliseres
med Likestillings- og diskrimineringsombudet. Departementet anser
at sekretariat vil ha en begrenset størrelsesorden, og
av økonomiske årsaker ansees det mest hensiktsmessig
at sekretariatet lokaliseres slik at husleiekostnader og infrastruktur
deles med andre.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda er et kollegialt organ
som trer sammen ved behov, og vil som sådan ikke ha noen
egentlig lokalisering.
Likestillings- og diskrimineringsombudet skal, i tillegg til
lovhåndheverrollen, ha en kompetanse-/pådriverrolle.
Kompetanse-/pådriverrollen brukes her som et samlebegrep
for flere funksjoner. Disse funksjonene kan deles inn i følgende
fire kategorier: pådriver, holdnings- og atferdspåvirker,
støtte/veileder og kompetanse/kunnskapsutvikler.
I tillegg skal ombudet ha en forumsfunksjon. Kompetanse-/pådriverrollen
krever et bredt spekter av virkemidler, blant annet foredragsvirksomhet,
nettverksbygging, innsamling og publisering av informasjon og statistikk, medieutspill
mv.
Departementet har som utgangspunkt at kompetanse-/pådriverrollen
til ombudet har avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle
formålet om å "fremme likestilling", som er nedfelt
i formålsparagrafene i likestillingsloven og diskrimineringsloven. Den
rene lovhåndhevingen av forbudet mot diskriminering er
ikke tilstrekkelig for å oppnå verken like reelle
muligheter eller likestilling. Kompetanse-/pådriverrollen
skal derfor ha høy prioritet. Departementet mener at dette
må komme til uttrykk gjennom mandatutformingen, i ombudets
interne organisering og gjennom den konkrete ressursdisponeringen.
Departementet understreker videre at alle diskrimineringsgrunnlagene
- både kjønn, etnisitet, religion og eventuelle
andre diskrimineringsgrunnlag som innlemmes i ombudets mandat -
må sikres tilstrekkelig oppmerksomhet i ombudets kompetanse-/pådrivervirksomhet.
Det er viktig at ingen grupper "drukner" i helheten. Dette gjelder
i forhold til hele kompetanse-/pådriverrollen,
dvs. både ombudets ekspertise, utspill i forhold til offentligheten
(media, arbeidslivet, myndighetene), holdnings- og atferdspåvirkning
mv. Likestillings- og diskrimineringsombudet må være bevisst
på å balansere ressursbruken riktig her.
Departementet ser at det brede spekteret av oppgaver og målgrupper
krever en variert virkemiddelbruk. Kompetanse-/pådrivervirksomheten
kan blant annet kreve ulike virkemidler i forhold til kjønn
og etnisitet på en rekke områder, for eksempel
når det gjelder dokumentasjonsarbeid. Departementet mener ombudet
bør stå relativt fritt i valg av virkemidler. Ombudet
må selv vurdere hvilke virkemidler som er egnet for de
ulike oppgavene og målgruppene.
Med kompetanse-/pådriverrollen mener departementet
de funksjonene som i dag er tillagt Likestillingssenteret og som
er foreslått tillagt Kompetansesenteret for etnisk likestilling.
Også Likestillingsombudet har en kompetanse-/pådriverrolle,
selv om den ikke er like tydelig nedfelt i likestillingsloven og
forskriften om Likestillingsombudets virksomhet. Med unntak av rettshjelpsvirksomheten,
anser departementet at Senter mot etnisk diskriminering (SMED) stort
sett har hatt en tilsvarende rolle på sitt virkeområde
som Likestillingssenteret har hatt på området
for likestilling mellom kjønnene, til tross for at ordlyden i
mandatene til de to sentrene er forskjellig. Departementet mener
begge disse sentrene og Likestillingsombudet har utført
et godt og viktig kompetanse-/pådriverarbeid for
likestilling og mot diskriminering, og vil derfor hovedsakelig videreføre
og videreutvikle deres virksomhet i det nye ombudet. Erfaringene
har imidlertid vist at deler av kompetanse-/pådriverrollen
er problematiske. Departementet vurderer derfor at det er nødvendig å tydeliggjøre
premissene for, innhold i og vektleggingen av de ulike rollene. Dette
er forhold som blant annet knytter seg til grunnlaget for og utøvelsen
av pådriverrollen, som departementet mener skal være
solid forankret i dokumenterbare erfaringer, forskning og statistisk
materiale, og som skal utøves med fokus på at
håndhevingsorganene er fagorgan, og ikke politiske aktører. Utfordringene
knytter seg også til funksjonene som tilrettelegger for
den offentlige debatten, der departementet mener at arbeidet med å skape
et møtested og debattforum for interesseorganisasjoner
og det brede publikum må få prioritet i det nye
håndhevingsapparatet.
Dette innebærer at departementet i det vesentlige slutter
seg til det som tidligere er skrevet om innholdet i kompetanse-/pådriverrollen
i de bakgrunnsdokumenter som danner grunnlaget for Likestillingssenteret
og SMED.
Departementet anser faglig uavhengighet som et helt sentralt
premiss for muligheten til å utøve pådriverrollen.
Videre forutsetter pådriverrollen evne og mulighet til å påvirke
den offentlige dagsorden, det vil si at ombudet må kunne
reagere raskt, både med å lansere egne utspill
i media og med å imøtegå eller støtte
andres utspill. Dette stiller krav til ombudet. For å få gjennomslagskraft
i media må ombudet ha faglig tyngde på feltet
og evne til nytenkning og kreativitet med hensyn til vinkling og
utforming av budskapet.
Når det gjelder premisser knyttet til kompetansefunksjonen,
ser departementet det som et svært viktig premiss at det
legges til rette for å beholde og videreutvikle den kompetansen
som ligger i dagens Likestillingssenter, Likestillingsombud og SMED.
Departementet gir i proposisjonen føringer for Likestillings-
og diskrimineringsombudets utøvelse av kompetanse-/pådrivervirksomheten.
Det vises bl.a. til følgende mht. de ulike rollekategoriene:
- Pådriverrollen
Departementet mener at pådriverrollen blant annet innebærer å ta
initiativ til og delta i den offentlige debatten om likestilling
på grunnlag av kjønn og etnisitet. Videre ligger
det til rollen å ha et kritisk blikk på virksomheten
i offentlig og privat sektor, og å være en premissleverandør
for utformingen av politikken på området.
Departementet mener at pådriverrollen har avgjørende
betydning for arbeidet med å fremme reell likestilling
i samfunnet, og at den derfor bør videreføres
i det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Det avgjørende må, etter departementets mening, være
at ombudets pådrivervirksomhet knyttes tett til ombudets
lovhåndhever- og dokumentasjonsrolle, slik at medieutspill
og påvirkningsarbeid springer ut av den kompetansen ombudet
har tilegnet seg gjennom sin virksomhet på disse feltene.
Ombudets kompetanse vil da få en høy grad av autentisitet
som gir det en stor tyngde i pådriverrollen. Departementet
vil presisere denne tilknytningen mellom rollene i mandatet til
ombudet, slik at pådriverrollen avgrenses mot en mer meningsproduserende
rolle.
Enkelte høringsinstanser har trukket fram konfliktpotensialet
mellom en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende
pådriverrolle: Det er en risiko for at organets troverdighet
som en uavhengig og objektiv instans kan bli svekket dersom den
nye enheten samtidig skal ivareta en kritiker- og pådriverrolle,
herunder komme med utspill av mer politisk karakter. Muligheten
for en slik svekking av lovhåndheverrollen er en medvirkende årsak
til at departementet går inn for at førsteinstansen
ikke gis vedtakskompetanse. Et ombud vil ha en friere stilling til å drive
pådrivervirksomhet enn et organ som kan treffe bindende
vedtak. Det er likevel grenser for hvor politisk pågående
og utfordrende et ombud kan være uten at det mister legitimitet
som en uavhengig og objektiv håndheverinstans, selv om
det ikke har formell vedtakskompetanse. Likestillings- og diskrimineringsombudet
må her bruke skjønn og finne den riktige balansen
mellom de to rollene.
- Holdnings- og atferdspåvirkerrollen
Holdnings- og atferdspåvirkerrollen innebærer å bidra
til en bevisstgjøring om likestilling i samfunnet som helhet.
Både Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og
SMED har i dag en holdnings- og atferdspåvirkerrolle. Departementet
vil videreføre dagens virksomhet i det nye organet. Likestillings-
og diskrimineringsombudet skal være en aktiv holdnings-
og atferdspåvirker, med et både juridisk og samfunnsvitenskapelig
fokus.
- Støtte- og veilederrolle
Til støtte- og veilederrollen ligger å tilby
støtte og veiledning spesielt rettet mot de som arbeider
for å fremme likestilling og motarbeide diskriminering, enten
det er i privat eller offentlig sektor, kommunale likestillingsutvalg,
partene i arbeidslivet, frivillige organisasjoner, skoleverket e.l.
Det kan dreie seg om å veilede om opplegg for likestillingsprosjekter,
formidle relevant statistikk, informasjonsmateriell og nye forskningsresultater,
inngå samarbeid med offentlige myndigheter og andre sentrale
aktører for å fremme likestilling. Denne generelle
støtte- og veiledningstjenesten omfatter ikke støtte
og veiledning til enkeltpersoner som mener å være
utsatt for diskriminering.
Aktivitets- og redegjørelsesplikten er ombudets viktigste
virkemiddel i pådriverarbeidet i forhold til offentlige
myndigheter og arbeidslivet.
Diskrimineringsloven pålegger, i motsetning til likestillingsloven,
ingen aktivitetsplikt. Likestillings- og diskrimineringsombudet
vil således ikke ha en tilsvarende håndhevingsrolle
for aktivitetsplikt når det gjelder etnisk/religiøs
likestilling.
Departementet vil imidlertid tillegge ombudet et særlig
ansvar for å stimulere arbeidsgivere til å unngå etnisk
diskriminering og fremme etnisk likestilling i sine virksomheter.
Dette innebærer at ombudet skal tilby arbeidsgivere råd
og veiledning når det gjelder etnisk mangfold i arbeidslivet.
- Kompetanserollen
Med kompetanserollen mener departementet ansvar for kunnskapsutvikling
og dokumentasjon og overvåking av art og omfang av diskriminering. Kunnskapsutvikling
innebærer ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle
kompetanse på fagområdet likestilling og diskriminering,
herunder innhenting, samordning, analysering og formidling av kunnskap. Ombudet
skal være en nasjonal kunnskapsbase med bred faglig kompetanse,
også når det gjelder internasjonalt arbeid på sitt
felt.
Departementet vil understreke viktigheten av kompetanserollen
i forhold til ombudets øvrige roller. En løpende
oppdatering og god oversikt over tilgjengelig kunnskap og erfaring
på hele arbeidsområdet vil være en grunnleggende
forutsetning for hele ombudets virksomhet. Kompetansen er helt avgjørende
for at ombudet skal kunne fremstå med den faglige autoriteten
som er nødvendig for å lykkes i pådriverrollen,
holdnings- og atferdsrollen og støtte- og veilederrollen.
Likestillings- og diskrimineringsombudet skal, innenfor sine
budsjettrammer, kunne innlede uavhengige undersøkelser,
offentliggjøre rapporter og komme med anbefalinger om diskrimineringsspørsmål.
Ombudets rolle som kunnskapsutvikler bør imidlertid, etter
departementets mening, først og fremst innebære
bearbeiding og formidling av bidrag fra andre kompetansemiljøer,
og i mindre grad egen produksjon av kunnskap.
- Forumsfunksjon
Ombudet skal fungere som et møtested og brukssenter
for alle - privatpersoner, organisasjoner, fagbevegelse, media osv.
- som er engasjert i likestillings- og diskrimineringsspørsmål.
For å stimulere til dette vil departementet gi Likestillings-
og diskrimineringsombudet en forumsfunksjon. Forumsfunksjonen innebærer å etablere
arenaer og møteplasser for en åpen og opplyst
debatt om utfordringer og veivalg i den statlige politikken på likestillings-
og diskrimineringsområdet. Ombudets hovedoppgave i denne forbindelse
skal være å fremme meningsutveksling og offentlig
debatt mellom andre aktører, og i mindre grad spille en
aktiv rolle som selvstendig debattant.
Departementet mener at Likestillings- og diskrimineringsombudet
skal være et møtested for alle organisasjoner
og myndighetsorganer som arbeider med likestilling og diskriminering.
Forumsfunksjonen fremhever denne rollen.
I tråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementets
utredning om muligheten for å inkludere arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel under det nye håndhevingsorganets
kompetanse legger departementet til grunn at kompetanse-/pådriverrollen
som utgangspunkt skal utføres på samme måte
for alle diskrimineringsgrunnlagene, inkludert diskrimineringsgrunnlagene
i arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel. I forhold
til arbeidsmiljølovens diskrimineringsgrunnlag foreslås
kompetanse-/pådriverrollen imidlertid avgrenset
til arbeidslivet, da dette er arbeidsmiljølovens virkeområde.
Arbeidstilsynet har ikke en tilsvarende kompetanse-/pådriverrolle
i relasjon til arbeidsmiljølovens likebehandlingsbestemmelser,
og det er heller ingen andre offentlige organer som i dag innehar
en slik funksjon for diskrimineringsgrunnlagene som omfattes av
gjeldende arbeidsmiljølov, om man ser bort fra SMED på området
for etnisk diskriminering. Kompetanse-/pådriverrolle
i forhold til arbeidsmiljølovens diskrimineringsgrunnlag
vil derfor være en helt ny oppgave som skal ivaretas av
håndhevingsapparatet.
Departementet legger til grunn at kompetanse-/pådriverrollen
for diskrimineringsforbudene i boliglovene på grunn av
homofil legning, leveform eller orientering som utgangspunkt skal
utføres på samme måte som for alle de
andre diskrimineringsgrunnlagene. Kompetanse-/pådriverrollen
på dette feltet vil være begrenset til boligsektoren,
da dette er boliglovenes virkeområde.
Det er ingen offentlige organer som i dag innehar en kompetanse-/pådriverfunksjon
for diskrimineringsgrunnlagene homofil legning mv. som omfattes av
diskrimineringsforbudene i boliglovene. Kompetanse-/pådriverrolle
i forhold til disse diskrimineringsgrunnlagene vil derfor være
en helt ny oppgave som skal ivaretas av håndhevingsapparatet.
Departementet deler Holgersenutvalgets syn når det gjelder
vurderingen av behovet for et håndhevingsapparat for etnisk
diskriminering utover de alminnelige domstolene. Departementet støtter
også en inkludering av arbeidsmiljølovens diskrimineringsgrunnlag
under et håndhevingsapparat for likestillings- og diskrimineringssaker.
Det er behov for en rask, effektiv og ikke for kostnadskrevende
mekanisme for å ta opp diskrimineringsklager. Departementet
går inn for at et slikt administrativt klagesystem skal
bestå av to organer - Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det legges til grunn
at disse to organene i fremtiden også skal kunne håndheve
andre ikke-diskrimineringsregler/-lover.
Departementet har kommet til at Likestillings- og diskrimineringsombudet,
i tråd med dagens Likestillingsombud, ikke bør
få noen generell vedtaksmyndighet.
Argumentene for å gi Likestillings- og diskrimineringsombudet
vedtaksmyndighet er at dette vil kunne gi ombudet økt autoritet
og gjennomslagskraft, samtidig som en reell toinstansbehandling
kan bidra til å styrke rettssikkerheten for partene. Argumentet
mot å gi ombudet vedtaksmyndighet er at ombudet vil kunne
få en uheldig dobbeltrolle dersom det samtidig skal være
pådriver. Departementet finner at en slik dobbeltrolle
vil være egnet til å svekke tilliten til Likestillings-
og diskrimineringsombudet, og går derfor ikke inn for å følge
Holgersenutvalgets og arbeidsgruppens forslag om at førsteinstansen
skal få vedtaksmyndighet.
Dersom Likestillingsombudet ikke oppnår frivillig ordning,
og det i tillegg antas å medføre ulempe eller
skadevirkning å avvente Likestillings- og diskrimineringsnemndas
vedtak, kan Likestillingsombudet i dag treffe vedtak (hastevedtak).
Departementet har kommet til at denne ordningen fortsatt bør gjelde,
slik at Likestillings- og diskrimineringsombudet kan treffe hastevedtak
om pålegg innenfor rammen av Likestillings- og diskrimineringsnemndas myndighet.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsombudet,
i tråd med gjeldende rett, skal avgi skriftlige uttalelser
i enkeltsaker. Slike uttalelser er ikke rettslig bindende.
Departementet forutsetter også at partene selv, i tråd
med ordningen etter dagens likestillingslov, kan be om å få saken
behandlet på nytt av Likestillings- og diskrimineringsnemnda
dersom de er uenige i ombudets uttalelse.
Likestillings- og diskrimineringsombudet skal med sin uttalelse
bidra til at partene frivillig innretter seg i tråd med
kravene i de respektive lover. Dette er i samsvar med gjeldende
ordning etter likestillingsloven. Departementet mener at uttrykket
"søke frivillig ordning" er mer treffende enn betegnelsen
megling slik Holgersenutvalget foreslo.
Departementet presiserer at Likestillings- og diskrimineringsombudet
skal gi informasjon og veiledning til berørte parter om
de lovene ombudet fører tilsyn med. Ombudet skal også gi
veiledning om saksbehandlingen og mulige sanksjoner. Dette følger
allerede av den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11.
Ombudet skal også samarbeide med andre myndigheter.
Departementet mener, i likhet med Holgersenutvalget og arbeidsgruppen,
at ombudets veiledningsplikt bør omfatte flere av de aktuelle
problemstillingene som kommer opp i diskrimineringstilfeller. For at
det ikke skal herske tvil på dette punkt, foreslår
departementet at den utvidede veiledningsplikten lovfestes i § 3
sjette ledd.
Likestillingsombudet har i høringsrunden vært kritisk
til om en slik utvidet veiledningsplikt lar seg forene med det nye
ombudets nøytrale rolle, og viser til at dette kan skape
misforståelser både innad og utad. Departementet
understreker at veiledningen uansett skal avgrenses mot å representere
parten utad, og at dette fremgår av lovteksten.
Departementet foreslår at det etableres en Likestillings-
og diskrimineringsnemnd. Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal behandle saker som bringes inn for den av Likestillings- og
diskrimineringsombudet, av en av partene eller en som har reist saken
uten å være part, i samsvar med ordningen i dagens
likestillingslov.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal kunne treffe vedtak om at et forhold er i strid med likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Videre kan Likestillings-
og diskrimineringsnemnda gi pålegg om retting, stansing
eller andre tiltak for å sikre at diskrimineringen opphører
eller hindre at den gjentas. Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan
også pålegge private eller andre å gi
opplysninger og foreta undersøkelser. Likestillings- og
diskrimineringsnemnda kan i henhold til forslaget også treffe
vedtak om tvangsmulkt, samt begjære påtale i forbindelse
med overtredelse av pålegg mv., se nærmere om
dette nedenfor.
Departementet foreslår i tråd med dagens likestillingslov
at Likestillings- og diskrimineringsnemndas kompetanse i forhold
til andre forvaltningsmyndigheter begrenses slik at Likestillings-
og diskrimineringsnemnda ikke kan oppheve eller endre forvaltningsvedtak
truffet av andre. Departementet foreslår at nemnda heller
ikke kan gripe inn i forskrifter gitt av andre forvaltningsmyndigheter
og fastsette ny eller endret forskrift. Nemnda kan heller ikke gi
pålegg om hvordan forvaltningsmyndighet skal nyttes for
at den ikke skal komme i strid med likestillingsloven, diskrimineringsloven,
arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel eller diskrimineringsforbudene
i boliglovene.
Departementet foreslår, i tråd med gjeldende
rett etter likestillingsloven, at begrensningen i nemndas kompetanse
kun skal omfatte enkeltvedtak.
Departementet foreslår at begrensningen om at nemnda
ikke kan treffe vedtak som binder Kongen eller departementet blir
videreført i ny lov, jf. § 9 annet ledd.
Departementet viser til at en regel om overprøving av
andre forvaltningsmyndigheters vedtak og forskrifter i realiteten
ville innebære at Likestillings- og diskrimineringsnemnda
blir en forvaltningsdomstol, noe som må anses å være
et brudd med norsk forvaltningstradisjon. Det vises også til
at forvaltningsvedtak stort sett kan påklages til høyere
forvaltningsorgan, og at behovet for å gripe inn dermed
ikke blir stort.
Departementet foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemndas
kompetanse i rettstvister om tariffavtaler avgrenses på samme
måte som for den eksisterende Klagenemnda for likestilling.
Nemnda skal som utgangspunkt ha myndighet til å fatte bindende
vedtak, men saker om tariffavtalers gyldighet, forståelse
og beståen skal være unntatt fra denne hovedregelen.
Dette har sin bakgrunn i norsk rettsordnings spesielle regler
for prøving av tariffavtalers gyldighet, forståelse
og beståen. Det er bare Arbeidsretten som har kompetanse
til å fatte bindende vedtak om dette.
I forbindelse med en lovendring i 2002, fikk Klagenemnda for
likestilling en rett til å uttale seg om en tariffavtales
gyldighet, forståelse og beståen. Denne utvidelsen
av nemndas kompetanse var begrunnet i at den arbeidsrettslige prosessordningen
begrenset enkeltpersoners muligheter til å få tariffavtaler
og avtalevilkår rettslig prøvet. Uttaleretten
ga nemnda muligheten til å vurdere tariffavtaler uten å gå veien
om enkeltsaker i de tilfeller der det reelt er tariffavtalen som
er årsaken til for eksempel manglende likelønn, samtidig
som man ikke rokket ved det grunnfestede norske systemet for rettstvister
om tariffavtaler. Nemndas uttalelse har ingen rettsvirkning, men
man forventet ved lovendringen at avtalepartene frivillig ville
rette seg etter uttalelsen, dersom de ikke valgte å ta
saken til Arbeidsretten for bindende avgjørelse. Også i
disse sakene får det oppsettende virkning dersom partene
i tariffavtalen vil bringe saken inn for Arbeidsretten.
Departementet går inn for at denne uttaleretten tas
inn i loven i samme form som den fikk i forbindelse med endringene
i likestillingsloven som trådte i kraft 1. januar 2003,
og at den skal gjelde for alle lover underlagt nemndas håndhevingskompetanse.
Departementet foreslår at nemnda skal ta stilling til
om det foreligger brudd på de enkelte bestemmelsen i de
lovene nemnda skal føre tilsyn med etter lovens § 1
annet ledd, med mindre annet er bestemt i disse lovene. Dette innebærer
at nemnda på samme måte som i dag kan fastslå at
det foreligger brudd på diskrimineringsforbudene i likestillingsloven § 1a tredje
ledd og §§ 3-8. Det samme gjelder om
det foreligger brudd på vernebestemmelsen i § 8a
om plikt til å forebygge eller hindre trakassering.
Departementet foreslår videre, i tråd med Holgersenutvalget,
at Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om
hvorvidt det foreligger brudd på bestemmelsene om diskriminering,
trakassering, instruks, innhenting av opplysninger eller gjengjeldelse
etter diskrimineringsloven, jf. loven §§ 4,
5, 6, 7 eller 9. Derimot skal § 15 om straff håndheves
av det ordinære strafferettsapparatet, mens § 14
om oppreisning og erstatning behandles av de ordinære domstolene.
Når det gjelder arbeidsmiljøloven kan nemnda treffe
vedtak om hvorvidt det foreligger diskriminering i strid med arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
med unntak av tredje punktet i § 54 J Virkninger
av forskjellsbehandling.
Departementet vil understreke betydningen av sanksjoner for at
forbudet i loven skal virke effektivt.
Departementet foreslår at det åpnes for at
Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om stansing,
retting eller pålegg om andre tiltak som kan være
nødvendige for å bringe diskrimineringen, trakasseringen,
instruksen, brudd på forbudet for arbeidsgivere mot å innhente
opplysninger eller gjengjeldelsen til opphør og hindre
gjentakelse. Videre kan nemnda pålegge arbeidsgiver tiltak
for å gjennomføre vernebestemmelsene mot trakassering
i likestillingslovens § 8a tredje ledd og i diskrimineringsloven § 5
tredje ledd. Vedtaket må være innenfor rammen
av de enkelte lovene eller lovbestemmelsene som nemnda skal føre
tilsyn med. Likestillingsloven inneholder en slik adgang for Klagenemnda
for likestilling til å treffe vedtak om pålegg.
Departementet legger til grunn at Likestillings- og diskrimineringsnemnda,
som Klagenemnda for likestilling i dag, skal vurdere om vedtak om
pålegg er et hensiktsmessig virkemiddel i det konkrete
tilfellet.
Departementet legger til grunn at slikt pålegg er en
forvaltningsrettslig reaksjon, og ikke straff.
Departementet viser til at pålegg primært vil være
aktuelt å ilegge når det diskriminerende forholdet
vedvarer, og ikke når det dreier seg om enkeltstående
avsluttede tilfeller av diskriminering. Etter forslaget her kreves
det at pålegget etter en konkret vurdering utgjør
en forholdsmessig reaksjon. Det vil si at det må være
forholdsmessighet mellom det som søkes oppnådd
og midlene som brukes. Det oppstilles med andre ord grenser for
hvor inngripende et pålegg kan være.
Departementet foreslår, i tråd med Holgersenutvalgets
forslag, at lovteksten får en noe åpen formulering
med hensyn til at også andre tiltak enn stansing og retting
omfattes når disse er nødvendige for å sikre at
diskrimineringen opphører og hindre gjentakelse. Departementet
viser til at det i lovteksten vil være vanskelig å angi
nøyaktig hvilke tiltak som kan være nødvendige
i denne sammenhengen.
Nemnda skal kunne pålegge stansing, retting og andre
tiltak som er nødvendig for å sikre at en diskriminerende
handling eller unnlatelse opphører og for å hindre
at den gjentas. Manglende tilrettelegging kan være en diskriminerende
unnlatelse, da den medfører at en arbeidstaker med funksjonshemming
blir stilt i en mindre gunstig situasjon enn en funksjonsfrisk arbeidstaker.
Etter en konkret vurdering vil nemnda derfor kunne gi pålegg
om fysiske endringer på et arbeidssted for at den diskriminerende
situasjonen skal opphøre.
Departementet går, i likhet med Holgersenutvalget og
forslaget i høringsnotatet til Barne- og familiedepartementet,
inn for at det innføres adgang til å fastsette
tvangsmulkt for å sikre at pålegg blir fulgt opp.
Dette støttes av et flertall av høringsinstansene. Departementet
presiserer at det helt dominerende formål med regler om
tvangsmulkt er å fremtvinge oppfyllelse, herunder at lovlig
tilstand gjenopprettes eller opprettholdes.
Departementet legger til grunn at tvangsmulkt ikke er å anse
som straff. Hensikten med tvangsmulkten er å tvinge fram
etterlevelse av et pålegg, og dermed å få endret
et forhold fra å være lovstridig til å bli
lovlig.
Departementet foreslår at tvangsmulkt kan fastsettes
ved vedtak i Likestillings- og diskrimineringsnemnda, jf. lovutkastet § 8.
Tvangsmulkten foreslås ikke fastsatt automatisk samtidig
med pålegget, men kun dersom fristen for oppfyllelse av
pålegget er oversittet. Departementet viser til at det
skal ligge en grundig saksbehandling til grunn for nemndas behandling
av slike saker. Det er ingen automatikk i at tvangsmulkt skal brukes.
Tvangsmulkten tilfaller staten. Departementet viser til at tvangsmulkten
vil være særlig tvangsgrunnlag for utlegg i medhold
av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2, jf. § 4-1
tredje ledd. Dette innebærer at den kan tvangsinndrives
ved manglende betaling.
Det forutsettes at Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan
nedsette eller frafalle ilagt tvangsmulkt når særlige
grunner taler for det.
Departementet foreslår, i tråd med dagens ordning
etter likestillingsloven, at den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme
pålegg gitt i henhold til loven eller som medvirker til
dette straffes med bøter.
Reaksjonene ved brudd på loven bør etter departementets
syn i all hovedsak være av sivilrettslig art. Departementet ønsker
derfor ikke å videreføre fengselsstraff, slik
Holgersenutvalget foreslo. Høringsinstansene, som har uttalt
som om spørsmålet, støtter i all hovedsak
dette syn.
Departementet har kommet til at Likestillings- og diskrimineringsnemnda
ikke bør gis myndighet til å fastsette oppreisning.
Departementet legger i utgangspunktet vekt på at brudd
på diskrimineringsforbudet i likestillingsloven, diskrimineringsloven,
arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene
i boliglovene skal sanksjoneres effektivt. Effektivitethensynet
må imidlertid veies opp mot hensynet til rettssikkerhet
i oppreisningssaker. Departementet har etter en samlet vurdering kommet
fram til at fastsettelse av oppreisning bør behandles av
domstolene.
Departementet ser at Holgersenutvalgets forslag om å gi
håndhevingsorganet kompetanse i oppreisningssaker kan bidra
til et mer effektivt vern mot diskriminering, gjennom en rask og
billig behandling av slike spørsmål. Håndhevingsorganet
kan dessuten være mer fleksibel i valg av reaksjoner, dersom
det har hånd om flere av reaksjonsmulighetene i loven. En
ordning der oppreisning ilegges av et forvaltningsorgan er imidlertid
uvanlig, og det finnes ikke paralleller i dagens lovverk.
Departementet ser at det vil være mer ressurskrevende
for den som er diskriminert å gå til domstolene for å få avgjort
et oppreisningskrav. Departementet antar imidlertid at terskelen
for å gå til domstolene i slike saker, vil kunne
senkes noe gjennom håndhevingsapparatets generelle veiledningsplikt.
Ved at det etableres et eget, faglig uavhengig håndhevingsapparat,
med nemnda som øverste organ, vil vedtak fra nemnda ikke
kunne påklages til noe overordnet forvaltningsorgan. Ombudet
og nemnda skal være et spesialisert apparat som kan løse
saken raskt og effektivt ved henholdsvis å avgi uttalelse
som partene frivillig retter seg etter eller ved å fatte
bindende vedtak. Eventuell overprøving av vedtakene vil
måtte skje ved domstolene. Av rettssikkerhetshensyn mener
departementet at det bør være adgang til domstolsprøving
av nemndas vedtak.
Det går et skille mellom søksmål som
angriper nemndas vedtak og søksmål som angår
selve det diskriminerende forholdet. I utgangspunktet ser departementet
ingen grunn til å lovfeste særlige begrensninger
i søksmålsadgangen i noen av tilfellene. Det innebærer
at sak for domstolene mot en privat part kan reises selv om diskrimineringsspørsmålet
overhodet ikke har vært behandlet av håndhevingsapparatet.
Det foreslås inntatt en særregel i loven her om
at hastevedtak fra ombudet ikke kan bringes inn for domstolene uten
at saken først har vært behandlet av nemnda.
Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse
i loven her om at fristen for å bringe et vedtak av nemnda
inn for domstolene er tre måneder fra parten har mottatt
underretning om vedtaket. Dette skulle gi de berørte parter
tilstrekkelig tid til å vurdere vedtaket og forberede et
eventuelt søksmål.
I likhet med dagens likestillingslov og Holgersenutvalgets forslag
mener departementet at domstolene bør kunne prøve
saker om gyldigheten av nemndas vedtak fullt ut. Det vil si at domstolene
ikke bare kan prøve rettsanvendelsen, det faktiske grunnlag
for avgjørelsen og saksbehandlingen, men også om
vedtaket er hensiktsmessig og rimelig. En så vid adgang til
domstolskontroll kan for det første begrunnes i at en vanlig
rettssikkerhetsgaranti i forvaltningen faller bort når
loven nå uttrykkelig avskjærer adgangen til klage
til departementet og Kongen, jf. forslagets § 5 tredje
ledd annet punktum.
Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse
i diskrimineringsombudsloven som pålegger Likestillings-
og diskrimineringsombudet et ansvar for å for å føre
tilsyn med at at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar
med FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf.
utkastet § 1 tredje ledd. Departementet vil fremheve
at et slikt ansvar vil være med å sikre overvåkingen
av at konvensjonene overholdes. Gjennom en slik bestemmelse vil
det tydeliggjøres at ombudet har et ansvar for å følge
med på hvordan konvensjonenes bestemmelser praktiseres.
Departementet vil imidlertid presisere at innføringen av
en slik bestemmelse ikke skal medføre noen endring i at
det er departementene, og ikke ombudet, som har det overordnede
ansvar for oppfølgingen av konvensjonene nasjonalt og internasjonalt,
og som sitter med rapporteringsansvaret.
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og
diskrimineringsnemnda foreslås organisert som forvaltningsorganer
med særskilte fullmakter. Forvaltningsloven og offentlighetsloven kommer
således til anvendelse på organenes virksomhet.
Tilsvarende gjelder for det eksisterende likestillingsapparatet
og Senter mot etnisk diskriminering, og det er videre i overensstemmelse
med Holgersenutvalgets forslag til håndhevingsapparat mot
etnisk diskriminering og arbeidsgruppens forslag om et felles håndhevingsapparat.
Departementet går inn for at dagens opplysningsplikt
etter likestillingsloven § 15 videreføres
i diskrimineringsombudsloven.
Departementet mener at privates opplysningsplikt i tråd
med gjeldende rett og forslaget fra Holgersenutvalget skal være
sammenfallende med den vitneplikten og de begrensningene som gjelder
for sivile saker, jf. tvistemålsloven kapittel 15.
Departementet går videre inn for at håndhevingsapparatet
skal ha en lovhjemlet rett til å foreta de undersøkelser
som finnes påkrevd for å utføre sine
oppgaver etter loven. Likestillingsloven bruker begrepene gransking
og besiktigelse. Departementet går, i likhet med forslaget
til Holgersenutvalget, inn for at begrepet undersøkelser
benyttes, fordi dette er mer dekkende for håndhevingsapparatets
virksomhet. Departementet går, i likhet med arbeidsgruppen,
inn for at undersøkelsene skal kunne foretas på generelt grunnlag.
Dette harmonerer med likestillingslovens bestemmelse.
Utvalgets forslag om hjelp fra politiet til å foreta undersøkelser
der det er nødvendig, harmonerer med dagens bestemmelse
i likestillingsloven § 15 annet ledd. Det har
også vist seg i praksis at bestemmelsen har vært
lite brukt. Departementet legger likevel til grunn at bestemmelsen
har en funksjon som "ris bak speilet" og går derfor inn
for at den videreføres i loven her.
Departementet foreslår at bestemmelsen i likestillingsloven § 15
tredje ledd, om at nemnda eller ombudet kan kreve at opplysninger
skal kunne gis eller undersøkelser foretas av andre offentlige
organer som er pålagt å medvirke ved gjennomføring
av loven, videreføres. Bestemmelsen i likestillingsloven har
hatt liten praktisk betydning. Departementet ser imidlertid at den
kan ha en funksjon i forbindelse med håndhevingen av aktivitets-
og redegjørelsesplikten etter likestillingsloven, hvor
det for eksempel kan være behov for at et overordnet organ
overfor sine underliggende organer, krever opplysninger eller tiltak.
Departementet slutter seg til Holgersenutvalgets forslag om en
egen bestemmelse om bevisopptak ved domstolene. Adgangen til dette
følger allerede av reglene i domstolloven § 43
annet ledd, men tas med her av informasjonshensyn.
Departementet legger i likhet med Holgersenutvalget til grunn
at bevisopptak neppe vil bli nødvendig i særlig
mange tilfeller, men at det må kunne benyttes i tilfeller
hvor parter eller andre som antas å ha opplysninger av
betydning for saken, ikke etterkommer håndhevingsapparatets
anmodninger om å legge fram disse opplysningene.
Etter departementets oppfatning bør det ikke oppstilles
begrensninger i forhold til hvem som kan bringe en sak inn for Likestillings-
og diskrimineringsombudet. Dette betyr at en sak kan bringes inn for
ombudet av enhver fysisk eller juridisk person som mener å ha
kjennskap til et diskriminerende forhold. Ombudet bør dessuten
kunne ta opp saker av eget tiltak. Departementet ønsker å videreføre
dagens ordning med at ombudet, i de tilfeller hvor den som bringer
inn saken ikke selv er part, skal innhente samtykke fra personen
som har vært utsatt for en mulig lovstridig handling. Dersom
særlige hensyn skulle tilsi det, kan ombudet likevel behandle
en sak, selv om det ikke foreligger samtykke. Som etter likestillingsloven
i dag, vil allmenne likestillingshensyn kunne være et slikt
særlig hensyn.
Departementet går inn for å opprettholde dagens begrepsbruk
i forskriften, med et tydelig skille mellom avvisning på formelt
grunnlag og henleggelse etter at en realitetsbehandling har vist
at det ikke er grunn til videre behandling av saken.
Departementet går således inn for å videreføre dagens
ordning, slik at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal avvise
klager over forhold som allerede er avgjort av en domstol eller
som er brakt inn for en domstol til avgjørelse.
Det foreslås videre at ombudet skal avvise en sak dersom
vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt.
Utgangspunktet er at en sak som først er tatt til behandling
av Likestillings- og diskrimineringsombudet også skal ferdigbehandles
av ombudet. Ombudet bør imidlertid i særlige tilfeller
kunne avslutte en sak uten realitetsavgjørelse, selv om
saken først er tatt til behandling. Etter forskriften § 4
skal en sak henlegges med den begrunnelse at forholdet ikke er i strid
med loven. Departementet går inn for å innføre en
skjønnsmessig adgang for ombudet til å henlegge en
sak etter loven her. Dersom en kort realitetsbehandling viser at
det ikke er grunn til videre behandling, bør ombudet kunne
unnlate å ferdigbehandle saken. Det vil her kunne dreie
seg om saker som er av så bagatellmessig art at det vil
være av svært liten betydning å bruke
tid og ressurser på dem, eller saker hvor det diskriminerende
forhold det klages over ligger langt tilbake i tid. En sak bør
videre kunne henlegges dersom ombudet vurderer den som åpenbart grunnløs.
Likestillings- og diskrimineringsombudets beslutning om å avvise
eller henlegge en sak bør etter departementets mening kunne
påklages til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.
Departementet foreslår at dagens ordning for Klagenemnda
for likestilling legges til grunn for hvem som skal kunne bringe
saker inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette betyr
at en sak kan bringes inn for nemnda enten av Likestillings- og
diskrimineringsombudet, av den som er part i saken eller av en som
har reist saken uten selv å være part. Nemnda
kan på sin side kreve at ombudet bringer en nærmere
bestemt sak, som er behandlet av ombudet, inn for nemnda, se ukastet § 6
annet ledd.
Departementet går videre inn for at dagens avvisningsregler
for Klagenemnda for likestilling legges til grunn for den nye Likestillings-
og diskrimineringsnemnda. Etter departementets forslag skal nemnda
avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt
inn for en domstol til avgjørelse. Videre skal nemnda avvise
en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke
er oppfylt. Det vil også være anledning for nemnda
til i særlige tilfeller å henlegge en sak dersom
nemnda ikke finner grunn til videre behandling, for eksempel dersom
saken materielt sett er helt grunnløs. Det forutsettes
at nemnda foretar en selvstendig vurdering.
Departementets forslag om nytt håndhevingsapparat medfører
endringer i rettshjelpstilbudet til etniske minoriteter. Etter ikrafttredelsen
av den nye diskrimineringsloven vil det bli lettere for personer å få avgjort
en sak om etnisk diskriminering gjennom det særlig tilrettelagte
håndhevingsapparatet, men muligheten til å få bistand
med partsrepresentasjon fra et statlig organ vil bortfalle.
Det finnes i dag ikke et tilsvarende rettshjelpstilbud for personer
som er utsatt for kjønnsdiskriminering eller diskriminering
i strid med arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel.
Lovforslaget her innebærer derfor ingen endringer på dette
punktet.
Arbeidsgruppen behandler spørsmålet om juridisk
bistand til ofre i saker om diskriminering på grunnlag
av kjønn og etnisitet. Når det gjelder behovet
for fritt rettsråd, viser arbeidsgruppen til vurderingen
om at det ikke vil være det samme behovet for rettshjelp
og bistand i form av partsrepresentasjon dersom det opprettes et
eget håndhevingsorgan. Arbeidsgruppen forutsetter at et
nytt håndhevingsapparat vil gi tilgang til en rask, rimelig
og lett tilgjengelig løsning av klager vedrørende
diskriminering. Det vises til at dette er erfaringen med dagens
likestillingsapparat. Dermed vil domstolsbehandling i stor grad unngås.
Arbeidsgruppen mener at det kan være behov for fri sakførsel
i saksforhold som håndhevingsorganene ikke får
kompetanse til å avgjøre, som erstatning for diskriminering.
En særskilt regel om rett til fri sakførsel i
søksmål reist av den som har blitt diskriminert
på grunn av kjønn eller etnisitet bør
innpasses i rettshjelpsloven kapittel IV.
Ett av hovedformålene bak det nye Likestillings- og
diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
er å skape et lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som
mener seg utsatt for diskriminering kan henvende seg og få ivaretatt
sine rettigheter etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene.
Håndhevingsapparatet sikrer at alle som anser seg for å være
utsatt for brudd på en av de to lovene, kan få saken
sin avgjort raskt og rimelig. Apparatet skal være tilgjengelig
fra hele landet og ha en kommunikasjonsform som sikrer at alle personer
skal kunne benytte seg av apparatet, uavhengig av om vedkommende
har gode norskkunnskaper. Det stilles ikke krav til skriftlighet i
forbindelse med saksfremlegg, og det stilles heller ikke store krav
til personens eget bidrag til sakens opplysning. Ombudet skal videre
ha en veiledningsplikt, som også vil avhjelpe behovet for
rettshjelp. På bakgrunn av ovennevnte, mener departementet
at det ikke er behov for en supplerende rettshjelpsordning innenfor
de to lovenes virkeområde.
Departementet mener også at behovet for fritt rettsråd
er tilstrekkelig ivaretatt, og vil ikke gå inn for å opprette
egne rettshjelpskontorer eller gjøre lempninger mht. fritt
rettsråd i rettshjelpsloven for disse sakene.
Når det gjelder spørsmålet om fri
sakførsel, ser departementet at det i visse tilfeller kan
være behov for å bringe saker etter likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene inn for domstolsapparatet.
Departementet slutter seg imidlertid til Justisdepartementets synspunkter
vedrørende dette spørsmålet, og vil således
ikke foreslå en oppgradering av ordningen med fri sakførsel
etter rettshjelpsloven for diskrimineringssaker. Sett i en helhetlig
sammenheng finner departementet ikke på det nåværende
tidspunkt tilstrekkelige grunner for at saker etter likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene bør prioriteres fremfor
andre støtteverdige områder. Departementet vil
derfor ikke innføre noen særordning for disse
sakene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
viser til at proposisjonen følger opp en anbefaling fra
en tverrdepartemental arbeidsgruppe om etablering av et felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.
Arbeidsgruppen var en del av oppfølgingen av NOU 2002:12
Rettslig vern mot etnisk diskriminering (Holgersenutvalget).
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
at Regjeringen foreslår at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret
og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) blir samlet i et nytt
felles organ som får navnet Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Samtidig foreslås det en tilhørende nemnd som
skal ha vedtakskompetanse. Flertallet har merket
seg at det tas sikte på å opprette et felles håndhevingsapparat
for diskriminering fra 1. januar 2006.
Flertallet viser til at det nye ombudet skal håndheve
likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene.
I tillegg skal ombudet påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer
med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs
rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver-
og veilederoppgaver som skal bidra til økt likestilling
og likebehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til disse partiers merknader
i Innst. O. nr. 69 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005):
"Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at
Norge nå styrker diskrimineringsvernet i forhold etnisk
diskriminering, og viser til at det i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)
påvises at dagens rettslige vern mot diskriminering er
mangelfull, og at det finnes spredte bestemmelser i lovverket med
anvendelse på enkeltområder - arbeidslivet, boliglovgivningen
og straffeloven.
Dette flertallet merker seg samtidig
brev av 23. februar 2005 fra kommunal- og regionalministeren,
med svar på spørsmål fra saksordfører
vedrørende hvilken formell forpliktelse Norge har til å beskytte
grupper eller personer som ikke en nevnt i lovteksten mot diskriminering,
samt hvilke lovbestemmelser som gjelder i de tilfellene, og hvordan
Norge ellers har sikret dette vernet. Her påpekes det at
andre grupper har tilsvarende vern i norsk lovgivning som det Regjeringen
i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) har ment er mangelfull, og at det finnes
spredte bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder -
arbeidslivet, boliglovgivningen og straffeloven. Dette må etter
dette flertallets vurdering bety at det er et generelt behov for
en helhetlig diskrimineringslov som omfatter flere grupper enn de
som nå omfattes av det foreliggende forslaget, i tråd
med EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters
artikkel 26. I henhold til disse bestemmelsene omfattes blant annet
både funksjonshemmede, lesbiske/homofile og transseksuelle
av antidiskrimineringsvernet. Når det gjelder transseksuelle
viser dette flertallet til ministerens svarbrev av 23. februar
2005, hvor det påpekes at det kan bli aktuelt å vurdere
om transseksuelle (transkjønnede) er en gruppe som kan påberope
seg lov om likestilling mellom kjønnene og vernet mot diskriminering
på grunn av kjønn som er hjemlet der. Dette flertallet
viser til at det allerede finnes en anbefaling fra Europarådets
parlamentarikerforsamling fra 1989 (Recommendation 117), samt en
dom fra den Europeiske menneskerettighetsdomsstol (I v.Storbritannia
2002) som klart slår fast at transseksuelle omfattes av
EMK artikkel 14.
Dette flertallet vil samtidig påpeke
og klargjøre at en generell diskrimineringslov ikke skal
erstatte det allerede eksisterende spesialvern som finnes i blant
annet likestillingsloven, og det lovforslag som her behandles. Det
er behov for en generell diskrimineringslov, som kan fungere som
en overbygning for det særvern som i tillegg vil være
nødvendig, og som man formoder også vil komme
i forhold til funksjonshemmede som en konsekvens av Syse-utvalgets arbeid.
Dette
flertallet mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes
generelle diskrimineringsforbud. Det er også noe som understrekes
spesielt ved at både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter også inkluderer
"annen status" i sin oppramsing av diskrimineringsgrunnlag. Dette
flertallet mener derfor det er problematisk at ulike grupper har
ulikt vern mot diskriminering. Det at noen grunnlag bare nevnes
i enkelte lover, mens andre grunnlag har egne lover mot diskriminering
medfører at norsk anti-diskrimineringslovgivning er mangelfull.
Dette
flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget
ber Regjeringen igangsette arbeid med å utrede en helhetlig
diskrimineringslov i tråd med internasjonale forpliktelser
og vernet i EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters
artikkel 26.""
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at dagens lovgivning innenfor diskrimineringsvern i vesentlig
grad er relatert til klart definerte, og avgrensede, diskrimineringsgrunnlag
så som rasisme, kjønn eller religiøs
tilhørighet. Disse medlemmer vil peke på at
norsk lovgivning på dette området, samlet sett,
kan oppfattes som ufullstendig, for så vidt som diskriminering
også kan skje på andre grunnlag. Disse
medlemmer mener diskriminering, på generelt grunnlag,
bør være forbudt, og at generelle regler på området
over tid ville være mer tilpassingsdyktige i forhold til
skiftende oppfatninger av hva som skal omfattes av et slikt forbud. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen ta initiativ til at disse spørsmålene
utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot
diskriminering, og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning
på området. Disse medlemmer understreker
at en eventuell samlet lovgivning på området ikke
må svekke det vern særlovgivningen i dag faktisk
gir. Disse medlemmer vil derfor peke på at
en fremtidig utredning om disse spørsmålene må belyse
forholdet mellom generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede
diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener
det er svært viktig at vi har et lovverk som hindrer all
form for diskriminering.
Disse medlemmer er imidlertid urolige for at en
generell diskrimineringslov uten angivelse av konkret diskrimineringsgrunnlag
vil kunne medføre svekket innsats på områder
som hittil har vært prioritert, og som allerede er godt
beskyttet i dagens lovverk. Det er også viktig av hensyn
til ytringsfrihet og rettssikkerhet at lovverket er klart med hensyn
til diskrimineringsgrunnlag.
Disse medlemmer mener også at det er
viktig at all lovgivning på områder som gjelder
diskriminering må være mest mulig spesifikk for å sikre
at viktige avveininger i størst mulig grad avgjøres
av lovgiverne og ikke overlates til juridiske tolkninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at apparatet uansett organisatorisk
sammenheng må få tilstrekkelige ressurser til å sikre
at alle grupper blir ivaretatt ut fra faktiske behov. Det er etter flertallets mening
viktig å både opprettholde ekspertise på gruppespesifikk
diskriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers
av diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil peke på at
apparatet må bidra til tett og godt samarbeid med alle
gruppers organisasjoner og andre aktører som arbeider for å fremme
deres interesser. I tillegg bør apparatet stimulere til
aktive organisasjoner. I den forbindelse mener flertallet at det
foreslåtte brukerutvalget vil legge til rette for et nettverk
som vil være nyttig for ombudets arbeid. Flertallet legger
til grunn at ombudet vil stå i kontinuerlig dialog med
relevante interesseorganisasjoner og brukergrupper gjennom brukerutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
alle mennesker som likeverdige. Forholdet mellom grupperinger og
enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv
tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Disse
medlemmer vil understreke at konkurranse gjør bedriftene
interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere
som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet.
Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er
derfor den beste garanti mot diskriminering.
Disse medlemmer vil at det fra det offentliges
side ikke skal forekomme noen form for kvotering basert på rase,
religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse,
og at alt lovverk gjøres nøytralt i samme henseende.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det er
en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling.
Slike tiltak er unødvendige og vil i en del tilfeller hindre
reell likestilling. Prinsipielt mener disse medlemmer at
det er en selvfølge at man får lik lønn
for likt arbeid. Likevel vil disse medlemmer ta avstand
fra at man skal tildeles stillinger etter rase, religion, kjønn,
seksuell legning eller etnisk opprinnelse, men at det burde være
en selvfølge at stillinger tildeles etter kompetanse. Disse
medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store
summer på diskrimineringsprosjekter i regi av det offentlige.
Disse medlemmer mener at det er beklagelig at
dagens likestillingspolitikk ser ut til å være
fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser
ut til å være låst fast i likestillingstanken
fra 70- og tidlig 80-tall. Disse medlemmer finner
det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta
friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette,
tiltro til at alle kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro
til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse
medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet
og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer vil påpeke
at selv om man avvikler likestillingsforskning, kompetansesenter
for likestilling og Likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter
fortsatt opprettholdes av regelverket i arbeidsmiljøloven
og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene.
I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske
organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt
sentrale varemerke og som arbeider på dette området.
At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre
gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst
ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse
medlemmer mener et individ som har fått et arbeid
eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner,
nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse
medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør
avvikles.
Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett
hvor det foreslås betydelige reduksjoner innenfor kapitlene
for likestilling og tiltak for lesbiske og homofile. Disse
medlemmer mener at det ikke er en offentlig oppgave verken å drive
med diskrimineringsarbeid eller tiltak for særinteressegrupper
slik som lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener
det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre
voksne mennesker kun på basis av deres rase, religion,
kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse. Diskrimineringsarbeid
i den form det i dag drives er overflødig all den tid utgangspunktet
er at alle innbyggere er likestilte, og resten avhenger
av kompetanse.
Disse medlemmer ønsker derfor å oppheve likestillingsloven
og ordningen med Likestillingsombud, samt at det ikke innføres
noen ny diskrimineringsombudslov. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 35 (2004-2005) fremmer forslag om å oppheve likestillingsloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om et felles
håndhevingsapparat for diskriminering på ulike
grunnlag. Et felles håndhevingsapparat vil gi muligheter
for kompetanseoverføring og erfaringsutveksling mellom
fagmiljøer innen ulike diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil
peke på at det vil bli enklere for brukerne å forholde
seg til én instans enn til mange.
Flertallet vil peke på at det viktig å sikre
like gode verneregler i forhold til de ulike diskrimineringsgrunnlag.
Det er imidlertid en forutsetning at en harmonisering løfter
den svakeste loven på nivå med den sterkeste. Flertallet vil
videre peke på at kjønnsdiskriminering ikke må nedprioriteres
på bekostning av diskriminering på grunnlag av
etnisitet.
Flertallet har merket seg at den nye Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal behandle klager over uttalelser og
hastevedtak fra ombudet i enkeltsaker. Vedtak i nemnda blir bindende,
og nemnda kan dessuten pålegge tiltak for å imøtegå diskriminerende
forhold. Flertallet har videre merket seg at nemnda
kan gi tvangsmulkt dersom påleggene ikke blir fulgt opp.
Flertallet vil peke på at bakgrunnen
for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat er dagens lovverk
samt Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Lov om forbud mot diskriminering
på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)
som behandles parallelt med denne proposisjonen. Flertallet imøteser imidlertid
Syse-utvalgets innstilling og vil være åpen for
en eventuell utvidelse av håndhevingsapparatet til å gjelde
flere ulike diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet erkjenner
at det i dagens storting ikke er flertall for å oppheve
likestillingsloven og ordningen med Likestillingsombud, samt at
det ikke innføres noen ny diskrimineringsombudslov. Derfor vil disse
medlemmer se mulighetene ved en sammenslåing av
de eksisterende etater for arbeid mot diskriminering. En sammenslåing
bør først og fremst kunne brukes for å redusere
offentlige utgifter til dette arbeidet. Det bør også være
et mål å redusere andelen av utgiftene til administrasjon.
Det offentlige har allerede mer enn nok byråkrati. Det
bør også være et mål med sammenslåingen
at det ikke legges mer byrde på private virksomheter. Disse
medlemmer understreker at Fremskrittspartiets støtte
til omorganiseringen må oppfattes som en subsidiær
stemmegivning.
Disse medlemmer imøteser Syse-utvalgets innstilling
og vil være åpen for en gjennomgang av håndhevingsapparatet
for diskriminering når innstillingen foreligger.
Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot
funksjonshemmede og den diskriminering de utsettes for. Komiteen ser
et klart skille mellom andre grupper, som er friske og arbeidsføre
mennesker, og funksjonshemmede. Det er, slik komiteen ser det,
tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne
har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet
i befolkningen, gjennomgående har lavere inntekt enn befolkningen
for øvrig og at mange har svært høye
utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler mv.
Det er grunn til å merke seg at dersom en skal klare å få til
en best mulig tilgjengelighet også for funksjonshemmede
i samfunnet, så må det satses på en rekke
forskjellige tiltak. Slik komiteen ser det, så er
det ikke bare snakk om å legge forholdene fysisk til rette
for fremkommelighet for rullestolbrukere, da dette bare dreier seg
om en liten del av de funksjonshemmede. Komiteen mener
at en må tenke en mye større helhet i de tilbud
som finnes, og ikke se isolert sett bare på enkelte problemstillinger.
Komiteen viser i denne sammenheng til Syse-utvalgets
arbeid med spørsmål knyttet til likeverd og tilgjengelighet
for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til at for funksjonshemmede, som
kan utføre en god del vanlige jobber i vanlige bedrifter
når forholdene legges til rette for det, kan det offentlige
betale utgifter for slik tilrettelegging og eventuelle permanente
tilskuddsordninger, som medfører at funksjonshemmede også blir økonomisk
sett attraktiv arbeidskraft for bedriftene. Dette vil etter komiteens mening
være den beste livssituasjon for den enkelte og det mest økonomiske
for staten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til disse medlemmers
merknader i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)
Om lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet,
religion mv., Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) Om endringer av likestillingsloven, og
herværende behandling av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om
lov om likestillings- og diskrimineringsombud og Likestillings-
og diskrimineringsnemnd, som alle har gjensidige konsekvenser i
forhold til hverandre.
Disse medlemmer peker på at Regjeringen baserer
sitt arbeid for et felles håndhevingsapparat for likestilling
og diskriminering på en rapport fra en tverrdepartemental
gruppe ledet av Stephan Mo: "Felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet".
Rapporten foreslår en total omlegging av likestillingsapparatet
i Norge og opprettelsen av et felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.
Likestillingsombudet, Klagenemnda for likestilling, Likestillingssentret
og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) skal inngå i
et nytt felles håndhevingsapparat mot diskriminering på grunnlag
av kjønn og etnisitet. Intensjonen er å styrke
feltet ved at fagmiljøene blir bredere.
Disse medlemmer peker på at det samlede apparatet
ikke skal svekkes som følge av forslaget. En harmonisering
av lovverk i forhold til kjønn og etnisitet skal bygge
på det alternativ som gir sterkest diskrimineringsvern.
Det offentlige apparatet kan bli mer oversiktlig og dermed mer brukervennlig.
Disse medlemmer støtter opprettelsen
av et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag
av kjønn og etnisitet. Disse medlemmer understreker
at Regjeringen må arbeide aktivt videre med å skape
et lovverk som sikrer at all diskriminering får like godt
vern etter norsk lov, og snarest innlemme diskriminering mot funksjonshemmede (under
utredning av Syse-utvalget), diskriminering mot seksuell orientering,
alder m.fl. Disse medlemmer understreker at det må være
et klart mål at all diskriminering skal dekkes av parallelle
lover, med like sanksjoner og straffer som gir like godt rettsvern
mot all diskriminering uavhengig av diskrimineringens grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er enig med departementet i at det er hensiktsmessig
med et tett samarbeid mellom håndhever og pådriverarbeidet.
Prinsipper og metoder i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet
har klare likhetstrekk, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Disse
medlemmer ønsker både en sterk lovhåndhever
og en sterk og uavhengig pådriver. Disse medlemmer ser
betydningen av at pådriverrollen både har forankring
i erfaringer fra lovhåndhevingsarbeidet og i forskningsmiljøene. Disse
medlemmer mener derfor at pådriverfunksjonen vil
styrkes gjennom tettere samarbeid med lovhåndhevingsapparatet. Disse
medlemmer vil på den annen side understreke at
ombudet må opprettholde en balanse mellom lovhåndheving og
pådriveroppgaver. Både rollen som lovhåndhever og
pådriver er lovpålagte oppgaver, og det er viktig å påse
at pådriverarbeidet ikke taper kampen om ressursene.
Disse medlemmer mener klagesakene vil utgjøre
et viktig fundament for pådriverarbeidet. Gjennom behandlingen
av de konkrete sakene vil man få et godt grunnlag for å bedømme
hvilke områder som bør prioriteres i pådriverarbeidet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det er kommet til dels
sterke henstillinger fra ulikt hold bl.a. gjennom stortingshøringene
om at pådriverrollen må sikres i lovforslaget.
Pådriverrollen omfatter påvirkning av holdninger
og adferd, støtte- og rettledningsfunksjoner samt utvikling
av kompetanse og kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at ombudets pådriverrolle
for likestilling og likebehandling er lovfestet i § 3.
Disse medlemmer viser til at pådriverrollens
innhold vil bli nærmere beskrevet i forskrift.
Disse medlemmer vil peke på at det er
viktig at den prinsipielle rolleavklaringen mellom lovhåndhever
og pådriver blir tydelig. Disse medlemmer mener
det er avgjørende at pådriverrollens faglige uavhengighet
beskyttes. Disse medlemmer viser til at Ombudets
faglige uavhengighet både som lovhåndhever og
som pådriver er foreslått lovfestet i § 2.
Samtidig vil disse medlemmer peke på at
det er avgjørende for aktørene på forskjellige
nivåer i arbeidslivet at ombudsinstansen oppleves som en
objektiv lovhåndhever.
Disse medlemmer mener apparatet bør være
aktivt i å fremme helhetsperspektivet på diskriminering
i sitt informasjons- og veiledningsarbeid både overfor
publikum og det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er ikke enig i at det nye
Likestillings- og diskrimineringsombudet også skal omfatte både
tilsyn med lovverket og en mer kritisk pådriverrolle. En
annen betenkelighet er hensynet til ressursfordeling mellom håndhevingsrollen
etter loven og pådriverrollen. Det er også tenkelig
med konflikter mellom rollen som håndhever etter loven,
og pådriverrollen i forhold til videreutvikling av likestillingsarbeidet
og antidiskrimineringsarbeidet i samfunnet. Uavklarte rollekonflikter
mellom pådriverrollen og håndheverrollen kan svekke
det nye Likestillings- og diskrimineringsombudets troverdighet som
lovhåndhever. Disse medlemmer ser at ressurssituasjon kan
bli krevende i et organ som skal både drive håndheving
etter lov og være pådriver, både mellom
de ulike diskrimineringsfeltene og mellom håndheving og
pådriverarbeidet. Med de sterke føringene som ligger
i utredningen og i mandatet, kan håndhevingsarbeidet bli
prioritert framfor pådriverfunksjonen. Disse medlemmer mener
at det på lang sikt kan føre til en privatisering
av diskrimineringsproblemer på bekostning av samfunnssystemkritikk.
Disse medlemmer mener derfor at Likestillingssentret
skal beholde sin rolle som pådriver, og at det opprettes
et tilsvarende Kompetansesenter for etnisk likestilling (bygget
på SMED), slik Holgersen-utvalget foreslo. Kompetansesenter
for etnisk likestilling skal drive kunnskapsutvikling, pådrivervirksomhet,
holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon
og overvåking. Utvalget viste til at en pådriverrolle
er satt sammen av ulike elementer, som for eksempel det å ta
initiativ til og delta i den offentlige debatten om politikken,
det å ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig
og privat sektor, og være premissleverandør for
utformingen av politikken på området. Et skille
mellom pådriverrollen og lovhåndheverrollen støttes
også av en rekke av høringsinstansene. Disse
medlemmer peker på at det vises til et mulig konfliktpotensial
mellom en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende
pådriverrolle. Det er en risiko for at organets troverdighet
som en uavhengig og objektiv instans kan bli svekket dersom den
nye enheten skal ivareta en kritiker- og pådriverrolle.
Særlig viktig er dette skillet når det nye Likestillings-
og diskrimineringsombudet skal ivareta håndheverrollen
både overfor likestillingsloven (slik Likestillingsombudet
gjør i dag), den nye diskrimineringsloven (Ot.prp. nr.
33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv.), og arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Pådriverrollen
krever en variert virkemiddelbruk, som medieutspill, arrangering
og deltakelse på seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet,
publisering av ny informasjon og statistikk, nyhetsbrev/tidsskrift,
og spredning av informasjon gjennom moderne teknologi og utredningsarbeid. Disse
medlemmer vil også understreke at Likestillingssentrets
oppgaver favner videre enn Likestillingsombudet, som arbeider etter
likestillingsloven. Det gjelder bl.a. seksualisert vold, vold mot
kvinner og hjemmesfæren. For Kompetansesentret for etnisk
likestilling er det særlig påpekt at sentret bør
få et overordnet ansvar for å samle inn dokumentasjon
om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge. Holgersen-utvalget
pekte på at det ikke er noen instans som har denne oppgaven
etter dagens system, verken offentlig eller privat. Disse
medlemmer mener at de to kompetansesentrene med fordel kan
samlokaliseres. På denne måten kan erfaringer
overføres begge veier, på tilsvarende måte
som håndhevingsapparatet. For at pådriverrollen
skal kunne utføres med tyngde, er det nødvendig å understreke
at kompetansesentrene for likestilling og etnisk likestilling må få tilstrekkelige
ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde Likestillingssentret
og opprette et Kompetansesenter for etnisk likestilling, med tilstrekkelige
ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse."
Disse medlemmer viser til at Likestillingssenterets
pådriverrolle per i dag er lovfestet og vil understreke
viktigheten av at lovforankringen av dette arbeidet ikke fjernes
eller svekkes. Disse medlemmer går derfor
inn for at Likestillingssenterets lovfestede rolle skal opprettholdes
som i dag. Disse medlemmer mener videre at det bør
komme en tilsvarende lovformulering om lovfestet pådriverrolle også for
et kompetansesenter for etnisk likestilling. Etter hvert som diskrimineringslovverket
utvikles videre til å gjelde funksjonshemmede, homofile
o.a., kan det bli aktuelt å vurdere et felles kompetansesenter
mot diskriminering som har pådriverrollen mot diskriminering,
og som rommer spesialkompetanse innen ulike diskrimineringsområder
i samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde den lovfestede pådriverrollen
for Likestillingssentret, og fremme forslag om en tilsvarende lovfestet
pådriverrolle for et Kompetansesenter for etnisk likestilling."
Disse medlemmer viser til Likestillingsombudets
uttalelser om at en etablering av et styre kan begrense uavhengigheten
og svekke integriteten til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Disse medlemmer viser
til sitt forslag om å opprettholde skillet mellom håndhevingsapparatet
Likestillings- og diskrimineringsombudet og pådriverorganer
som Likestillingssentret og Kompetansesenter for etnisk likestilling,
og mener at det ikke er behov for at det opprettes et slikt styre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke Likestillings- og diskrimineringsombudets frie rolle
og understreker at det ikke er regjeringens eller Stortingets oppgave å diktere
hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet løser
sin ombudsrolle. Ombudet har ansvar for å fremme interesser
og rettigheter innen alle samfunnsområder. Ombudet må ha
en fri, selvstendig og uavhengig rolle i forhold til Barne- og familiedepartementet,
forvaltningen for øvrig, andre offentlige instanser og
publikum. Disse medlemmer er ikke enig i at det er
grenser for hvor politisk pågående et ombud kan
være uten at det mister legitimitet som en uavhengig og
objektiv håndheverinstans, slik det står i innstillingen. Disse
medlemmer mener den frie og uavhengige stillingen sikres
best ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av
Stortinget og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget
som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for 4 år
om gangen."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005)
i flere av paragrafene i lovteksten bruker homofil legning, leveform
eller homofil orientering. Det er uklart hva man legger i de ulike
begrepene i lovteksten. Flertallet går inn
for at homofil legning, levesett eller orientering endres til homofil
orientering i lovteksten og fremmer følgende forslag:
"I lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal § 3 første
ledd siste punktum lyde:
Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme likebehandling
uavhengig av homofil orientering i boligsektoren."
"I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3a
andre ledd lyde:
I vedtektene kan det heller ikke settes
vilkår for å være sameier som tar hensyn
til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som
saklig grunn til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker
av eiendommen eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett."
"I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal § 1-8
andre ledd lyde:
Ved utleie av husrom kan det heller ikke
tas hensyn til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke
regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand,
framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør
av leieforholdet."
"I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal § 1-4
andre ledd lyde:
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til
homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
ha vekt ved tildeling av bustad."
"I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 1-5
andre ledd lyde:
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til
homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett."
Flertallet har merket seg likestillingsarbeidet som
er gjort ved våre to kvinneuniversiteter; Kvinneuniversitetet
Nord (Steigen i Nordland) og Kvinneuniversitetet på Løten
(Hedemark). Flertallet mener det er behov for regionale
aktører som kan være pådrivere i forhold
til kommuner og næringsliv på likestillingsområdet. Flertallet mener
verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunn
av kjønn er et storbyfenomen, og mener derfor at regionalt
likestillingsarbeid over hele landet er viktig. Flertallet mener
derfor at regionale aktører bør styrkes. Flertallet vil
at kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid til sentrale
likestillingsaktører og dermed være en forlenget
arm ut i regionene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at et av hovedformålene
bak opprettingen av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er å skape et
lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering
kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter etter
likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Flertallet mener
det er viktig å sikre at disse organenes tilbud er likeverdig
for hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Det er også viktig
at terskelen for å henvende seg, er lav. Flertallet vil
særlig påpeke at skriftlighet ikke må settes
som vilkår for innlevering av klage. Videre vil flertallet fremheve at
ombudets veiledningsplikt må strekke seg langt.
Flertallet viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet
skal bidra til at partene frivillig innretter seg i tråd
med kravene i respektive lover. Flertallet mener
dette bør kunne redusere behovet for rettshjelp. Flertallet vil
imidlertid peke på at dersom ombudet finner at det foreligger
brudd på loven, skal det ikke inngås kompromisser
som medfører at den diskriminerte parten ikke får
sine rettigheter etter loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at klager til Diskrimineringsombudet må underlegges vanlige
krav som alle andre klager til offentlige klageinstanser. Dette
gjelder også krav til skriftlighet. Disse medlemmer kan
ikke se noen gode grunner til å gjøre unntak for klager
under akkurat denne loven.
Det er etter komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiets, mening en forutsetning
for at det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal oppnå legitimitet,
at personene som henvender seg dit opplever å bli hørt.
Henvendelser som kanskje ikke gjelder diskriminering i juridisk
forstand, men som omhandler dårlig behandling mer generelt,
skal også behandles på en grundig måte.
Den saken gjelder bør få råd og veiledning
om hvordan saken kan forfølges.
På denne bakgrunn mener flertallet det
er viktig at ombudet knytter til seg et nettverk av juridiske rådgivere/advokater
som har kompetanse på saker som gjelder diskriminering/dårlig
behandling av kvinner og/eller minoriteter. Saker som faller
utenfor ombudets håndhevingsmandat vil kunne henvises videre
til kompetente fagpersoner innenfor et slikt nettverk, dersom den
saken gjelder ønsker det.
Flertallet er enig med departementet i at det
er hensiktsmessig at ombudets håndhevingsarbeid suppleres
med en mulighet for fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17. Flertallet mener
at det bør innvilges fri sakførsel i saker som
gjelder diskriminering og/eller dårlig behandling
dersom saken har velferdsmessig betydning for vedkommende den gjelder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at selv om man gir sin subsidiære støtte til omorganiseringen,
er det ikke grunnlag for å støtte endringen av
andre lover - som i realiteten er en utvidelse og skjerping. Disse medlemmer vil
derfor gå imot forslagene til endring av øvrige
lover som fremmes i proposisjonen.
Det er etter komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin mening positivt at
Regjeringen vil utrede en ordning der Likestillings- og diskrimineringsombudet
kan opptre som sterk hjelpeintervenient i diskrimineringssaker.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen opprettholde Likestillingssentret og opprette et Kompetansesenter for etnisk likestilling, med tilstrekkelige ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen opprettholde den lovfestede pådriverrollen for Likestillingssentret, og fremme forslag om en tilsvarende lovfestet pådriverrolle for et Kompetansesenter for etnisk likestilling.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for 4 år om gangen.
Komiteen viser til sine merknader og
til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om Likestillings- og diskrimineringsombudet og
Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)
§ 1 Formål og virkeområde
Loven her gir regler om organiseringen av og virksomheten
til Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda (nemnda).
Ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke
til gjennomføringen av følgende regelverk:
1. Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene,
hvis ikke annet fremgår av denne loven.
2. Lov ... om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv., hvis ikke annet fremgår av denne
loven.
3. Lov 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø kapittel
X A og X B.
4. Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 3a annet
ledd .
5. Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler § 1-8
annet ledd.
6. Lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 1-4
annet ledd.
7. Lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag § 1-5
annet ledd
Ombudet skal føre tilsyn med at norsk rett og
forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter
følgende konvensjoner:
1. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18.
desember 1979 om å avskaffe alle former for diskriminering
av kvinner.
2. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember
1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.
§ 2 Ombudets organisering
Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av Kongen
for en periode av fire år med mulighet for én
gangs gjenoppnevning.
Ombudet er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt
underordnet Kongen og departementet. Kongen eller departementet
kan ikke instruere ombudet om behandlingen av enkeltsaker eller
om ombudets faglige virksomhet for øvrig. Kongen eller
departementet kan heller ikke omgjøre ombudets vedtak etter § 4.
§ 3 Ombudets oppgaver
Ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling
uavhengig av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge, språk, religion og livssyn på alle samfunnsområder.
På arbeidslivets område skal ombudet også arbeide
for å fremme likebehandling uavhengig av politisk syn,
medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming
og alder. Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme likebehandling
uavhengig av homofil orientering i boligsektoren.
Ombudet skal føre tilsyn med og medvirke til at bestemmelsene
nevnt i § 1 annet ledd overholdes.
Ombudet kan gi uttalelse om hvorvidt et forhold er i strid
med bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Ombudet skal søke å oppnå at
partene frivillig retter seg etter uttalelsen. Dersom frivillig
ordning ikke oppnås, kan ombudet forelegge saken for nemnda
til behandling etter § 6.
Ombudet tar opp saker av eget tiltak eller etter henvendelse
fra andre. Enhver kan bringe en sak inn for ombudet. Saker brakt
inn for ombudet av en som ikke selv er part i saken, skal bare behandles
av ombudet dersom den krenkede parten gir sitt samtykke til dette.
Dersom særlige hensyn tilsier det, kan ombudet likevel
behandle en slik sak, selv om det ikke er gitt samtykke.
Ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en
domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse.
Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene
for å behandle saken ikke er oppfylt. Ombudet kan i særlige
tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre
behandling. Ombudets avvisning eller henleggelse kan påklages til
nemnda.
Ombudet skal veilede den som bringer en sak inn for ombudet.
Veiledningsplikten omfatter alle relevante forhold knyttet til saken
og gjelder uavhengig av om ombudet har myndighet til å uttale
seg etter loven her. Ombudet skal ikke representere parten utad.
§ 4 Ombudets vedtak
Dersom partene ikke frivillig innretter seg etter ombudets
uttalelse, jf. § 3 tredje ledd, og det antas å medføre
ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas vedtak, kan
ombudet treffe vedtak som nevnt i § 7.
Ombudet skal grunngi vedtaket samtidig med at det treffes.
Nemnda skal underrettes om vedtaket.
Ombudets vedtak kan påklages til nemnda.
§ 5 Nemndas organisering
Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal bestå av
en leder, en nestleder og seks øvrige medlemmer. Det skal
i tillegg være fire varamedlemmer. Nemnda inndeles i to
avdelinger. Lederen og nestlederen deltar i begge avdelingene.
Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes av Kongen for fire år.
Det er mulighet for én gangs gjenoppnevning. Leder og nestleder
skal oppfylle kravene som er foreskrevet for dommere. Ved første gangs
oppnevning oppnevnes halvparten av medlemmene og varamedlemmene
for to år.
Nemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt
underordnet Kongen og departementet. Kongen eller departementet
kan ikke gi instruks om eller omgjøre nemndas utøving
av myndighet i enkeltsaker.
Saksforberedelsen forestås av et eget sekretariat.
§ 6 Nemndas oppgaver
Nemnda behandler de saker som bringes inn for den etter §§ 3
og 4. Beslutter ombudet å ikke bringe en sak inn for nemnda
etter § 3 tredje ledd, kan saken bringes inn av en part
i saken eller av en som har brakt saken inn for ombudet uten å være
part. Saker brakt inn for nemnda etter annet punktum skal bare behandles
av nemnda dersom den krenkede parten gir sitt samtykke til dette.
Nemnda kan kreve at ombudet bringer nærmere bestemte
saker som er behandlet av ombudet inn for nemnda.
Nemnda skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en
domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse.
Nemnda skal også avvise en sak dersom vilkårene
for å behandle saken ikke er oppfylt. Nemnda kan i særlige
tilfeller henlegge en sak dersom den ikke finner grunn til videre
behandling.
§ 7 Nemndas vedtaksmyndighet. Pålegg
om
stansing, retting mv.
Nemnda kan treffe vedtak om at det foreligger brudd på bestemmelser
nevnt i § 1 annet ledd, med mindre annet er bestemt. Dersom
nemnda ikke kan treffe vedtak etter § 9, skal nemnda gi
uttalelse om hvorvidt det forhold som er brakt inn for nemnda er
i strid med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Nemnda kan med de unntak som følger av §§ 9 og
10 pålegge stansing, retting og andre tiltak som er nødvendige
for å sikre at diskriminering, trakassering, instruks eller
gjengjeldelse opphører og for å hindre gjentakelse.
Nemnda kan sette en frist for oppfyllelse av pålegget.
Nemndas vedtak skal grunngis samtidig med at det treffes.
§ 8 Tvangsmulkt
Nemnda kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre
gjennomføring av pålegg etter § 7, dersom
fristen for å etterkomme pålegget er oversittet.
Tvangsmulkten begynner å løpe dersom ny frist
for å etterkomme pålegget oversittes, og skal
normalt løpe fram til pålegget er oppfylt. Nemnda
kan sette ned eller frafalle ilagt mulkt når særlige
grunner taler for det.
Tvangsmulkten tilfaller staten. Vedtak om tvangsmulkt er
tvangsgrunnlag for utlegg.
Nemndas vedtak om tvangsmulkt skal grunngis samtidig med
at det treffes.
Kongen kan i forskrift gi regler om tvangsmulktens størrelse,
varighet og andre bestemmelser om fastsettelse og gjennomføring.
§ 9 Nemndas kompetanse i forhold til andre
forvaltningsmyndigheter
Nemnda kan ikke oppheve eller endre vedtak truffet av andre
forvaltningsorganer. Nemnda kan heller ikke gi pålegg om
hvordan myndighet til å treffe vedtak må utøves
for ikke å komme i strid med bestemmelsene nevnt i § 1
annet ledd.
Nemndas vedtak er ikke bindende for Kongen eller departementene.
§ 10 Nemndas forhold til Arbeidsretten
Dersom en sak etter bestemmelsene nevnt i § 1 annet
ledd som indirekte reiser spørsmål om en tariffavtales
eksistens, gyldighet eller forståelse er brakt inn for
nemnda, kan hver av partene i tariffavtalen få dette spørsmålet
avgjort av Arbeidsretten.
Nemnda kan gi en begrunnet uttalelse om hvorvidt en tariffavtale
eller bestemmelse i tariffavtale som er brakt inn for nemnda, er
i strid med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd. Partene
i tariffavtalen kan i slike tilfeller bringe spørsmålet
om avtalens forhold til en bestemmelse nevnt i § 1 annet
ledd inn for Arbeidsretten.
Sak for nemnda som bringes inn for Arbeidsretten etter
første ledd eller annet ledd annet punktum stilles i bero
til spørsmålet er ferdig behandlet av Arbeidsretten.
Nemnda kan ikke i noe tilfelle treffe avgjørelser som
etter lov 5. mai 1927 om arbeidstvister og lov 18. juni 1958 nr.
2 om offentlige tjenestetvister hører under Arbeidsretten.
§ 11 Opplysningsplikt
Offentlige myndigheter plikter uten hinder av taushetsplikt å gi
ombudet og nemnda de opplysninger som er nødvendige for
gjennomføringen av bestemmelsene nevnt i § 1 annet
ledd. Slike opplysninger kan også kreves av andre som har
vitneplikt etter tvistemålsloven. Tvistemålsloven § 211
gjelder tilsvarende. Avgjørelse som nevnt i tvistemålsloven §§ 207
tredje ledd, 208 annet ledd, 209 annet ledd og 209 a tredje ledd
treffes av tingretten.
Ombudet og nemnda kan foreta de undersøkelser som
de finner påkrevd for å utøve sine gjøremål
etter denne lov. Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet.
Ombudet og nemnda kan kreve at opplysninger skal gis til,
eller at undersøkelse skal kunne foretas av, andre offentlige
organer som er pålagt å medvirke til gjennomføringen
av bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Ombudet og nemnda kan kreve bevisopptak ved domstolene,
jf. domstolloven § 43 annet ledd.
§ 12 Overprøving av nemndas vedtak
Vedtak av nemnda kan bringes inn for domstolene til full
prøving av saken. Vedtak av ombudet etter § 4
første ledd kan ikke bringes inn for domstolene uten at
klageadgangen er utnyttet, og klagen er avgjort av nemnda. Tvistemålsloven § 437
første ledd siste punktum gjelder tilsvarende.
Søksmål til overprøving av nemndas
vedtak må reises innen tre måneder etter at underretning
om vedtaket er mottatt.
Søksmål om gyldigheten av nemndas vedtak
rettes mot staten ved nemnda.
§ 13 Straff for overtredelse av pålegg
og brudd på opplysningsplikten
Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme
pålegg gitt med hjemmel i §§ 4 eller
7 eller som medvirker til dette, straffes med bøter. Det
samme gjelder forsettlig eller uaktsom unnlatelse av å oppfylle
opplysningsplikten etter § 11.
Overtredelse foretatt av en person i underordnet stilling
straffes ikke dersom overtredelsen vesentlig skyldes underordningsforholdet.
§ 14 Påtale
Overtredelse av § 13 påtales kun etter
begjæring av nemnda, med mindre offentlig påtale
kreves av allmenne hensyn.
Påtalemyndigheten kan i forbindelse med straffesaken
kreve dom for tiltak for å sikre at den lovstridige handlingen,
unnlatelsen eller gjengjeldelsen opphører og for å hindre
at den gjentas.
§ 15 Forholdet til forvaltningsloven
Dersom ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven
for ombudets og nemndas virksomhet.
§ 16 Forskrift
Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om ombudets og nemndas, herunder sekretariatets, organisering, oppgaver
og saksbehandling.
§ 17 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 18 Overgangsregler
Saker om brudd på likestillingsloven som er brakt
inn for Likestillingsombudet eller Klagenemnda for likestilling
før ikrafttredelsen av loven her, skal overføres
til henholdsvis Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Likestillings-
og diskrimineringsnemnda for videre behandling. Likestillings- og
diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal også behandle nye saker som gjelder forhold fra før
lovens ikrafttredelse dersom forholdet var i strid med bestemmelsene nevnt
i § 1 annet ledd eller tilsvarende bestemmelser slik de
lød før ikrafttredelsen.
Saker som nevnt i første ledd skal behandles etter reglene
i loven her. Det kan bare treffes vedtak som nevnt i §§ 4,
7 og 8 i den utstrekning det også var adgang til det før
ikrafttredelsen av loven her.
§ 19 Endringer i annen lovgivning
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer
i annen lovgivning:
1. I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene
oppheves §§ 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 18 og 19.
I samme lov gjøres følgende endringer:§ 1a femte ledd skal lyde:
Ved håndhevingen av tredje og fjerde ledd gjelder
reglene i diskrimineringsombudsloven
§ 2 annet ledd skal lyde:
For så vidt gjelder familieliv og rent personlige forhold
skal loven ikke håndheves av de organer som er nevnt i § 9
i loven her.
§ 8a fjerde ledd skal lyde:
Ved håndhevingen av forbudet mot trakassering på grunn
av kjønn i første ledd og bestemmelsen i tredje
ledd gjelder reglene i diskrimineringsombudsloven.
Ny § 9 skal lyde:§ 9 (Håndheving av loven)
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal, med unntak av § 17 og de
begrensninger som framgår av §§ 1a og
8a, føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen
av loven her, jf. diskrimineringsombudsloven.
2. I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3a lyde:
Forbud mot diskriminering
I vedtektene kan det ikke settes vilkår for å være sameier
som tar hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike omstendigheter
kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning
av en sameier eller bruker av eiendommen eller tillegges vekt ved bruk
av eventuell forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjelder
diskrimineringsloven.
I vedtektene kan det heller ikke settes vilkår
for å være sameier som tar hensyn til homofil
orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn
til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker av eiendommen
eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett.
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro
at det har funnet sted diskriminering i strid med annet ledd, skal
slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført
handlingen sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke
har funnet sted.
Om erstatningsansvar for ulovlig diskriminering etter annet
ledd gjelder vanlige erstatningsregler.
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og medvirke
til gjennomføringen av annet ledd, jf. diskrimineringsombudsloven.
3. I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal § 1-8
lyde:
Forbud mot diskriminering
Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til etnisitet,
nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion
eller livssyn. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn
til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller
tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved slik diskriminering gjelder
diskrimineringsloven.
Ved utleie av husrom kan det heller ikke tas hensyn til
homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig
grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte
eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet.
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro
at det har funnet sted diskriminering i strid med annet ledd, skal
slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført
handlingen sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke
har funnet sted.
Om erstatningsansvar for ulovlig diskriminering etter annet
ledd gjelder vanlige erstatningsregler.
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og medvirke
til gjennomføringen av annet ledd, jf. diskrimineringsombudsloven.
4. I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal § 1-4
lyde:
Forbod mot diskriminering
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår
for å vere andelseigar som tek omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav,
avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte
godkjenning av ein andelseigar eller ha vekt ved tildeling av bustad.
Ved slik diskriminering gjeld diskrimineringsloven.
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å vere
andelseigar som tek omsyn til homofil orientering. Slike omstende
kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning
av ein andelseigar eller ha vekt ved tildeling av bustad.
(3) Dersom det ligg føre omstende som gir grunn til å tru
at det har funne stad diskriminering i strid med andre ledd, skal
slik diskriminering leggjast til grunn som bevist, om ikkje den
som har utført handlinga gjer det sannsynleg at diskriminering
likevel ikkje har funne stad.
(4) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering etter
andre ledd gjeld vanlege skadebotreglar.
(5) Likestillings- og diskrimineringsombodet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og medverke
til gjennomføring av andre ledd, jf. diskrimineringsombudsloven.
5. I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 1-5
lyde:
Forbod mot diskriminering
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår
for å vere andelseigar som tek omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav,
avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte
godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt ved bruk
av forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjeld diskrimineringsloven.
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å vere
andelseigar som tek omsyn til homofil orientering. Slike omstende
kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning
av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett.
(3) Dersom det ligg føre omstende som gir grunn til å tru
at det har funne stad diskriminering i strid med andre ledd, skal
slik diskriminering leggjast til grunn som bevist, med mindre den
som har utført handlinga gjer det sannsynleg at diskriminering
likevel ikkje har funne stad.
(4) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering etter
andre ledd gjeld vanlege skadebotreglar.
(5) Likestillings- og diskrimineringsombodet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og medverke
til gjennomføring av andre ledd, jf. diskrimineringsombudsloven.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 17. mars 2005
Sonja Irene Sjøli |
Ola T. Lånke |
leder |
ordfører |