Etter departementets syn er det nå ikke behov for å foreslå grunnleggende
endringer i reglene om straffarter. Den modernisering som er ønskelig,
er i det vesentlige enten allerede gjennomført eller er
på forsøksstadiet. Straffens formål og
kravene om hensiktsmessighet, humanitet og rettferdighet har størst betydning
for spørsmålet om hva som skal kriminaliseres.
Men hensynene har også betydning for hvilke straffarter
som bør kunne brukes. I kravet om at strafforfølgningen
må være rettferdig, står det sentralt
at den straffen rammer, moralsk kan bebreides.
Departementet mener at det både er begrenset handlingsrom
og lite behov for å foreslå nye straffarter overfor
den mer tradisjonelle kriminalitet. Departementet foreslår å innføre én
ny reaksjon, nemlig straffutmålingsfrafall. Departementet
foreslår også at området for hva som
kan idømmes som rettighetstap, utvides. Utkastet viderefører
ellers gjeldende rett.
Komiteen viser til at reglene om straffarter
har gjennomgått ganske betydelige endringer i løpet
av de vel 100 år straffeloven har eksistert. Endringene har
i stor grad vært utslag av et gradvis mer moderne og humant
syn på straffens formål og en mer realistisk forståelse
av dens virkninger.
Det er etter komiteens mening særlig
grunn til å fremheve innføringen av samfunnstjeneste
og overføring til konfliktråd som strafferettslige
reaksjoner i 1991. Disse reaksjonene gir lovbryteren en mulighet for å gjøre
opp for seg og samtidig få en særlig god forståelse
av hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for fornærmede. Komiteen håper
at disse strafferettslige reaksjonene vil bli brukt mer i fremtiden,
og da særlig overfor unge lovbrytere og førstegangslovbrytere.
Komiteen har for øvrig merket seg at
departementet utreder om det skal innføres en reaksjon
hvor rusmiddelmisbrukere som straff kan dømmes til å gjennomføre
et behandlingsprogram i stedet for fengsel, og ser frem til å få seg
forelagt et slikt forslag.
Komiteen er imidlertid enig med departementet
i at det er hensiktsmessig å vurdere muligheten for en
mer hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av eksisterende
straffarter, og ber om at Sanksjonsutvalgets utredning; NOU 2003:15
Fra bot til bedring, følges opp så snart som mulig. Komiteen er
for øvrig enig med departementet i at straffarten hefte
bør opphøre.
Komiteen har merket seg at svært mange
av de innsatte i norske fengsler sliter med alkohol- og narkotikaproblemer.
Det er derfor etter komiteens syn svært
viktig at det i straffeloven finnes muligheter for å i
større grad sluse disse inn i ulike former for behandling.
Dette for å unngå at rusavhengige ender opp som
gjengangere i strafferettssystemet.
Komiteen viser til at bevilgningene til soning etter
straffegjennomføringsloven § 12 er økt
i perioden 2001 til 2005. Komiteen mener imidlertid
at det fortsatt er behov for økte ressurser slik at stadig flere
kan tilbys soning i behandlingsinstitusjon. En slik form for straffegjennomføring
tilrettelegger på en særlig god måte
for et kriminalitetsfritt liv etter endt soning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet i budsjettet
for 2005 har varslet at man vil foreslå en prøveordning
med dommerledet narkotikaprogram. Etter flertallets syn
er en ordning med dom til behandling i mange tilfeller en langt
bedre reaksjonsform enn ordinær fengselssoning. Flertallet ser
derfor frem til å få seg forelagt konkret forslag
om dette i Revidert nasjonalbudsjett for 2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at noe av det mest kritikkverdige med dagens fengselssystem er at
så få tilbys behandling og hjelp for sin rusavhengighet
mens de soner straffen sin. Minst 60 pst. av fangene har omfattende
rusproblemer, men bare mellom fem og ti pst. av disse mottar et
tilbud om hjelp i løpet av soningstida. Dette medlem anser
såkalt paragraf 12-soning (soning i institusjon), som en
mulighet de fleste burde vurderes i forhold til. Antallet fanger som
fikk denne type institusjonssoning var 430 i 1996, mens bare 233
menn og 13 kvinner fikk sone på denne måten i
2003. Altså en nedgang. Ambisjonsnivået for 2004
var lavt, faktisk var målet færre soningsdøgn
i institusjon i fjor enn det var totalt i forfjor. I region øst,
som har ekstra mange behandlingsplasser som en følge av
Stifinner"n i Oslo fengsel, så nås om
lag 12 prosent av de rusavhengige fangene av et rehabiliterings-/behandlingstilbud
i kriminalomsorgens regi. Og da er rusprogram, som altså ikke
kan kalles et behandlingstilbud, inkludert i tallet. Kriminalomsorgen
region øst har konkludert slik i en søknad om å få opprette
et dagsenter og en poliklinikk for fanger med rusmiddelavhengighet:
"Totalt kan vi kun tilby en brøkdel av våre innsatte
et adekvat behandlingstilbud".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide
muligheten til paragraf 12-soning, bygge ut Stifinner"n
og vurdere muligheten for å etablere "mini-stifinnere"
rundt i landet, hvor også fanger med korte dommer kan starte
på en rusbehandling mens de soner. Stifinner"n
Junior må styrkes, spesielt med tanke på ressurser
og tverrfaglig kompetanse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
for øvrig til sine merknader vedrørende fengselsstraff.
Fastsetting av strafferammer henger sammen med hvilken bruk av
straff man ønsker. Ved utarbeidelsen av en ny straffelov
har departementet lagt til grunn at vi fortsatt skal ha et generelt
sett moderat straffenivå, hvor man etter forholdene og
straffens formål gjør minst mulig bruk av frihetsstraff.
Men departementet ønsker å føre videre
den skjerpede straffen for gjengangerkriminalitet, seriekriminalitet og
organisert kriminalitet. Og på enkelte områder ønsker
departementet en skjerpet straff i forhold til i dag, særlig
ved familievold og seksuelle overgrep, herunder befatning med barnepornografi.
Vedrørende hvilke alminnelige strafferammer og sidestrafferammer
en straffelov bør ha, slutter departementet seg i det vesentlige
til Straffelovkommisjonens synspunkter. Følgende tre hensyn
bør tillegges vekt når de alminnelige rammer og
siderammer skal fastsettes: Lovovertredelsens straffverdighet, forholdsmessigheten
mellom de forskjellige lovovertredelser, og at strafferammene må oppfattes
som realistiske av omgivelsene. Departementet slutter seg til synspunktene
til Straffelovkommisjonen om at straff ikke skal anvendes i større
utstrekning enn nødvendig. Dette bør også prege
de strafferammer som fastsettes.
Grovt sett kan de alminnelige rammer og siderammer utformes og
kombineres på fire forskjellige måter, som alle
leder til at de faktiske strafferammer blir mer eller mindre vide:
Straffelovkommisjonen foreslår
at flere av de alminnelige strafferammer justeres ned til et - ut
fra gjeldende praksis - realistisk nivå, samtidig som siderammene
oppheves eller beholdes på nivået før
lovendringen i 2003.
Gjeldende rett i dag etter lovendringene i 2003: høye
alminnelige rammer med flere og betydelig skjerpende siderammer.
Ha forholdsvis romslige alminnelige rammer for å fange
opp for eksempel gjentakelsestilfellene, men å begrense
siderammene.
Å beholde skjerpende siderammer (men ikke nødvendigvis
med samme skjerpelsesfaktor som i dag), og bruke dette som et middel
til å holde de alminnelige rammer på et forholdsvis
lavt nivå.
Departementet foreslår en regulering i samsvar med det
fjerde alternativet. Å opprettholde skjerpende siderammer
vil sammen med eventuelle generelle straffutmålingsregler
gi et klart signal til domstolene om at gjentakelse, sammenstøt
og organisert kriminalitet skal tillegges betydelig skjerpende vekt
ved straffutmålingen. Kombinasjonen med siderammer med
en realistisk skjerpelsesfaktor sikrer bedre at skjerpelsen bare
kommer til anvendelse der hvor den er tiltenkt, og gir derfor en
bedre beskyttelse mot at det ikke blir en utilsiktet skjerping i
de ordinære saker.
Komiteen har med interesse merket seg
at Straffelovkommisjonen i NOU 2004:2 side 144 uttaler:
"Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiver skal
styre straffeutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge
straffer på bestemte områder, uansett hvordan
dette gjøres lovteknisk."
Og videre:
"Dette innebærer at straffenivået for
de ulike lovbruddstypene bør utvikles av domstolene gjennom konkrete
saker, i nær kontakt med den virkelighet som skal reguleres,
og ikke låses av minstestraffer eller på andre
måter overstyres."
Komiteen vil med dette som bakgrunn
påpeke at det følger klart av Grunnlovens maktfordelingsprinsipp
at det er Stortingets rolle å være lovgiver - også på strafferettens
område.
Det er ikke ønskelig på et generelt grunnlag å redusere
nivået på utmålt straff. I et internasjonalt
perspektiv må det norske straffesystemet sies å være
humant, og det ønsker komiteen at det fortsatt
skal være.
Hovedformålet med vedtakelsen av en ny generell del
i straffeloven - og på sikt vedtakelse av en ny straffelov
- er modernisering. Komiteen mener blant annet at
det er et stort behov for en språklig forenkling av loven
slik at innholdet blir lettere å forstå for dem
som ikke til daglig arbeider med strafferett. Dette er ikke minst
viktig i et forebyggende perspektiv. Det er imidlertid også viktig
for Stortinget som lovgiver å i et helhetlig perspektiv
ta stilling til strafferammer og straffenivå, slik at straffens
lengde på en bedre måte gjenspeiler lovgivers
vurdering av de ulike lovbrudds straffverdighet.
Lovgiver har over tid vært opptatt av å heve
straffen i saker som gjelder integritetskrenkelser. Man har særlig
vært opptatt av dette for seksuallovbrudds vedkommende. Komiteen har
registrert at straffenivået er hevet noe som en følge
av dette, men mener fortsatt at straffenivået, særlig
i saker som gjelder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, er
for lavt.
Komiteen kan ikke støtte et generelt
prinsipp om nedskriving av strafferammene slik at disse reflekterer
rettspraksis. Det er for eksempel viktig at strafferammene tar høyde
for typer av kriminalitet som ennå ikke reflekteres gjennom
rettspraksis.
Komiteen er enig med departementet i at det på enkelte
områder er ønskelig med en skjerping i straffenivået.
Særlig ved familievold, ved tilfeller av seksuelle overgrep
og ved befatning med kjønnslige skildringer som gjør
bruk av barn, er det ønskelig med en heving av straffenivået.
Komiteen mener at også straffen for forsettlig drap
i for stor grad benytter den nedre del av strafferammen. Det er
derfor behov for en skjerping av nivået på dette
området for å klargjøre at dette er en
av de alvorligste kriminelle handlinger man kan utføre
i vårt straffesystem, og at et menneskeliv verdsettes høyt
i det norske samfunnet.
Komiteen har merket seg at det i departementets
lovforslag § 79 bokstav b annet punktum forekommer
en mindre skrivefeil, og foreslår på denne bakgrunn
følgende ordlyd:
"Ny straffelov § 79 bokstav b annet punktum
skal lyde:
Forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav får
bare betydning i forhold til lovbestemmelser som har bestemt at
den forhøyde lengstestraffen skal tillegges rettslig virkning."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader under kap. 5 "Hva
er straffens formål og virkninger?", og vil igjen presisere
at straffens viktigste formål er prevensjon. Med dette
som verdimessig forankring vil flertallet for eksempel
gå imot forslag om en multiplikatorbasert straffeutmåling.
Det er etter flertallets mening viktig å bevare
dagens ordning med at domstolene i det enkelte tilfellet utmåler en
hensiktsmessig straff. Flertallet ønsker
en individbasert tilnærming ved fastsetting av straff,
men ønsker at denne vurderingen skal være bedre
forankret i lovgivers syn på straffenivået enn
tilfellet er i dag.
Flertallet viser til at domstolene i mange tilfeller
kun anvender den nedre del av strafferammen ved utmåling
av straff. Dette innebærer at flere av dagens straffebud
gir liten veiledning om hvor straffenivået ved overtredelse
reelt sett ligger. Det er etter flertallets oppfatning
et mål å utforme straffeloven slik at den så langt
som mulig gir et riktig bilde av de faktiske forhold. På denne
bakgrunn mener flertallet at rettspraksis vil kunne
gi veiledning til utforming av strafferammer i ny straffelov. Strafferammene
må imidlertid vurderes konkret i forhold til det enkelte
straffebud ved behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at en riktig reaksjon på et konkret lovbrudd ikke kan fastsettes
av lovgiver. Den konkrete straff må fastsettes av domstolene
i det enkelte tilfellet. Slik er det, og slik skal det fortsatt
være. Dette flertallet vil imidlertid fremheve
at de signaler som lovgiver gjennom forarbeidene til de enkelte straffebud
gir med hensyn til straffenivå, skal tillegges større
vekt enn tidligere rettspraksis.
Dette flertallet støtter også departementets anbefaling
om fortsatt skjerpende straff for gjengangerkriminalitet, for seriekriminalitet
og for organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener domstolene er lydhøre
overfor samfunnets og lovgivers signaler om mildere/strengere
straffereaksjoner. Disse medlemmer har forståelse
for at domstolene gradvis endrer praksis ut fra behovet for likebehandlig. Disse
medlemmer mener det er viktig å balansere hensynet
til lovgivers rett og behov for å endre straffenivået,
opp mot domstolenes behov for å ha frihet til å kunne
håndtere tilfeller som lovgiver ikke har forutsett og som
ellers kunne ha ledet til urimelige enkeltresultater.
Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.
O. nr. 29 (2002-2003) og Innst. O. nr. 118 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser
Straffelovkommisjonens syn på at det er dagens rettspraksis
i forhold til utmåling av straff som bør legges
til grunn ved vedtakelsen og bruk av strafferammene. Man vedtar
for første gang siden Norge ble uavhengig en ny alminnelig straffelov.
Det er nå Stortinget som lovgiver skal gi de styrende signaler
og hovedprinsipper i forhold til hvilke straffenivåer lovgiver ønsker.
Etter disse medlemmers syn har domstolene lenge lukket ørene
for et til dels samstemt stortings ønsker om å høyne
straffenivået for en del forbrytelser, herunder straff
for voldtekt og misbruk av barn samt grov vold og drap. Følgene
av at domstolene har vist at de ikke følger lovgivers signaler
når det gjelder straffenivået, er etter disse
medlemmers syn at Stortinget må begrense domstolenes
skjønn, spesielt når det gjelder straff ved gjentagelse
og bruk av samfunnsstraff.
Disse medlemmer mener Stortinget må være
klar på at man ved vedtakelsen av en ny straffelov nå vil
sette tidligere rettspraksis til side på strafferettens
område. Etter disse medlemmers syn må domstolene
nå derfor ha en helt ny tilnærming til bruken
av de enkelte strafferammer. Det samme vil for øvrig gjelde
for påtalemyndigheten, i forhold til deres påstand
om straffeutmåling. Disse medlemmer mener
straffeutmålingen for en kriminell handling normalt bør
ligge i midtre sjiktet av en strafferamme og oppover, og ikke i
laveste tredjedel som i dag.
Ved fastsetting av de alminnelige strafferammer er det tre hovedspørsmål
som må besvares: Hvilke hensyn og prinsipper som bør
tillegges vekt ved avgjørelsen av hvor strengt det skal
være adgang til å straffe? Hvor "finmasket" graderingen
av straffenivåene skal være? Om beskyttelsen av
den aktuelle interesse er så viktig at det bør
fastsettes en særskilt minstestraff?
Straffelovkommisjonen legger til grunn at iallfall på de
områder hvor det foreligger en omfattende rettspraksis,
vil det normale straffenivå for overtredelsestypen gi en
god indikasjon på straffverdigheten. Kommisjonen foreslår
derfor at strafferammene i en viss utstrekning søkes tilpasset
det straffenivå som er utviklet gjennom praksis. Kommisjonen fremhever
også at skyldgraden i straffebudet må ha betydning
for strafferammen.
Etter departementets oppfatning gir Straffelovkommisjonens modell
for fastsetting av de alminnelige strafferammer et godt og hensiktsmessig
utgangspunkt for det videre arbeid med å fastsette strafferammene
i den nye straffelovs spesielle del.
Departementet ser det slik at de ordinære strafferammer
bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis,
iallfall når denne er så omfattende at det kan
tales om et etablert nivå. I lys av ovenstående
kommer en likevel neppe utenom at den øvre ramme må fastsettes
en del høyere enn eksisterende normalnivå for
også å fange opp mer graverende overtredelser
av den aktuelle interesse. Et alternativ til å heve strafferammen
kan være å gjøre endringer i reglene
om straffegjennomføring, for eksempel skjerpe kravene for
prøveløslatelse.
Straffelovkommisjonen deler interessene som straffelovgivningen
skal beskytte inn i tre nivåer: De mest beskyttelsesverdige
interesser er selve samfunnsordenen og enkeltpersoners liv. På nivå to
plasserer kommisjonen det felles livsgrunnlag, det vil si miljøet
og enkeltpersoners fysiske integritet. Tredje nivå omfatter
den psykiske integritet og økonomiske interesser. Komiteen støtter
fullt ut en slik inndeling som et prinsipielt utgangspunkt for fastsetting
av strafferammene i ny straffelov. Komiteen mener dessuten
at skyldgraden i straffebudet må ha betydning for strafferammen.
Det samme må resultatet eller virkningen av handlingen
ha.
For øvrig viser komiteen til det som
ovenfor er sagt om hva som skal være bestemmende for fastsetting
av strafferammene.
Et overordnet mål for komiteens medlemmer
fraFremskrittspartiet er å få en
strafferettspleie som i større grad er i tråd
med det som er folks rettsoppfatning. Det vil si at man bør
straffe alvorlige forbrytelser langt strengere enn praksis er i dag.
Det må også stilles krav til en logisk sammenheng
mellom hva man oppfatter som mest straffverdig og det som man oppfatter
som noe mindre straffverdig. Hovedinndelingen i forhold til den
rangering av forbrytelser departementet legger opp til vil her langt
på vei være riktig, selv om disse medlemmer ønsker
et generelt høyere nivå.
Disse medlemmer mener det mest straffverdige er
forbrytelser mot enkeltpersoners liv, grove overgrep mot den fysiske
integritet som voldtekt, samt angrep mot samfunnsordenen ved terror.
Dette bør stå i en særstilling. Nivå to;
enkeltpersoners fysiske integritet for øvrig og det felles
livsgrunnlag. Tredje nivå er den psykiske integritet og økonomiske interesser.
Disse medlemmer mener det vil være riktig å redusere
antallet alminnelige strafferammer fra dagens 16 til 8-9. Dette
vil gi en klarere inndeling og synliggjøring i forhold
til hvor alvorlig lovgiver ser på de forskjellige forbrytelser.
Dette vil antagelig være mer pedagogisk og øke
folks forståelse av straffeloven. Hvilke forbrytelser som
skal inn i de forskjellige nivå vil disse medlemmer ta
konkret stilling til når straffelovens spesielle del kommer.
En slik reduksjon av alminnelige strafferammer vil også etter disse
medlemmers syn kunne forenkle straffeprosessen ved at den
kan bli noe mer oversiktlig og praktisk lettere å bruke.
Dette fordi bruken av mange rettsmidler avhenger av strafferammen.
Straffelovkommisjonen foreslår at antallet alminnelige
strafferammer i den nye straffelov reduseres fra dagens 16 til 8.
Strafferammene i dagens straffelov gir inntrykk av en generell
fingradering av straffverdigheten som det ikke er grunnlag for.
Departementet foreslår derfor at man også på dette
punkt i det alt vesentlige følger forslaget fra Straffelovkommisjonen.
Departementet går inn for at en i tillegg til strafferammen
bot skal operere med 8-9 strafferammer. Under utarbeidelsen av straffelovens
spesielle del vil departementet ta standpunkt til om det er behov
for en strafferamme på 6 måneders fengsel mellom
"bot" og "fengsel i 1 år". Inntil videre holder en det åpent om
grensen for forsøksstraff skal knyttes til rammen på 1 år,
eller en lavere ramme på 6 måneder.
Komiteen viser til at dagens straffelov,
ved siden av bot og hefte, innehar hele 16 sett av strafferammer.
Man kan etter komiteens oppfatning klare seg med
færre strafferammer uten at man mister muligheten til å fastsette
en passende straffetrussel for ulike overtredelser. Komiteen er
derfor enig med departementet i at det er grunn til å redusere
antall ulike strafferammer i ny straffelov, og vil ta konkret stilling
til hvor mange og hvilke strafferammer som bør beholdes
under behandlingen av regjeringens forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Det er vanligvis ikke fastsatt noen minstestraff utover lovens
generelle minstestraff på 14 dager. Straffelovkommisjonen
går inn for å videreføre 14 dager som
alminnelig minimum. Departementet slutter seg til dette forslaget.
Det totale antall bestemmelser om særskilt minstestraff
er 39. Det er disse særskilte minimumsstraffer det siktes
til med betegnelsen "minstestraff". I den praktiske strafforfølgning
er det i dag bare et fåtall av minstestraffene som har
praktisk betydning. Med noen få unntak har man ved endringer
av straffelovgivningen i de siste 20 år ikke gjort bruk
av minstestraffer. Tvert imot har utviklingen gått
i retning av å oppheve gjeldende minstestraffer.
Et gjennomgående trekk hos kommisjonen er en utpreget
skepsis til bruk av særskilte minstestraffer ut over straffelovens
alminnelig minimum. Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiverne
skal styre straffutmålingen med det formål å oppnå strengere straff
på et bestemt område. Kommisjonen mener at heller
ikke henvisningen til den alminnelige rettsfølelse kan
begrunne minstestraffer. Kommisjonen foreslår likevel ikke
en fullstendig frihet for domstolene.
Straffelovkommisjonen er delt i synet på minimumsstraffer.
Et mindretall foreslår at straffeloven ikke skal inneholde
noe særskilt minimum. Kommisjonens flertall foreslår å opprettholde
minstestraff for vanlig og grovt drap og for grov seksuell omgang med
barn.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
syn på bruk av minstestraffer. Ved utarbeidelsen av straffelovens
spesielle del vil derfor bare et begrenset antall av de minstestraffer som
finnes i gjeldende straffelov, bli foreslått videreført.
Betenkeligheten ved bruk av særskilte minstestraffer
påvirkes av i hvilken grad lovgivningen gir adgang til å fravike
minstestraffen. Departementet foreslår i utkastet § 80
bestemmelser om dette. Som en sammenfatning kan en si at bestemmelsen
gir adgang til å fravike en minstestraff når det
foreligger særskilte forhold knyttet til gjerningspersonens
skyld eller skyldevne (tilregnelighet), når gjerningspersonen
har hatt en perifer rolle eller når handlingen er utført
i en situasjon som ligger på grensen til en rettsstridsutlukkende
omstendighet (nødverge/nødrett).
Som et overordnet synspunkt mener departementet at minstestraff
bør forbeholdes alvorlige angrep på de mest beskyttelsesverdige
interesser: livet, den seksuelle integritet og rettsstaten. Etter
departementets syn er det særlig aktuelt å vurdere å videreføre følgende
av de minstestraffer vi har i dag: Drap og grovt drap, voldtekt,
grov seksuell omgang med barn under 14 år, grov brannstiftelse
og grove narkotikalovbrudd.
Det synes å være forholdsvis bred enighet om å opprettholde
minstestraffen på seks år for drapsforbrytelsene.
Departementet vil derfor gå inn for at denne minstestraff
videreføres. Den samme argumentasjon kan også brukes
i forhold til grov seksuell omgang med barn under 14 år.
Den etablerte minstestraff på to år
bør videreføres i en ny straffelov.
For voldtekt til samleie har man lenge hatt en minstestraff på ett år,
som ved lovvedtak 11. august 2000 ble forhøyet
til to år samtidig som normen ble utvidet. Straffelovkommisjonen
er enstemmig i sitt forslag om ikke å videreføre
minstestraffen her. Med den forholdsvis massive kritikk som i lang
tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis
i voldtektssaker, fremstår det likevel som uaktuelt å fjerne
minstestraffen på to år kort tid etter vedtakelsen.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det
bør opprettholdes en minstestraff på 2 år
for grov brannstiftelse. Departementet går dessuten inn
for å opprettholde en minstestraff for de mest alvorlige
narkotikalovbruddene.
Departementet er av den oppfatning at de mest graverende former
for motarbeiding av rettsvesenet har en slik særlig straffverdighet
og kan antas å forekomme så vidt hyppig at bruk
av minstestraff er berettiget. Departementet har derfor til hensikt å foreslå at
det overfor slike lovbrudd anvendes en minstestraff. Slik
departementet ser det, er det særlig grunn til å vurdere
minstestraff for motarbeiding av rettsvesenet i to tilfeller: Når
lovbruddet skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell
gruppe, og når handlingen gjennomføres ved bruk
av våpen med stort skadepotensial.
Komiteen har grundig vurdert om det
også bør innføres minstestraff ved krigsforbrytelser.
Det forhold at slike forbrytelser er særlig alvorlige,
taler for en innføring av minstestraff også her.
På den annen side taler hensynet til rettslikhet på et
område med betydelige internasjonale forgreininger, mot
at Norge innfører minstestraff for krigsforbrytelser når
slikt ikke er innført i andre land. I samme retning trekker det
forhold at høyst ulike handlinger kan falle inn under straffebestemmelsen
om folkemord. Komiteen mener på denne bakgrunn
at det ikke er hensiktsmessig å vedta en minstestraff for
krigsforbrytelser nå. Komiteen ber imidlertid
departementet følge rettsutviklingen på dette
området internasjonalt, og vurdere å fremme forslag
om minstestraff ved krigsforbrytelser dersom andre europeiske land
innfører dette.
Komiteen har merket seg at departementet mener
at en minstestraff gjerne er fastsatt for å reflektere
straffenivået for de såkalt ordinære
overtredelser av straffebudet. Komiteen vil presisere
at når lovgiver fastsetter en minstestraff, gjøres
det fordi ingen handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet
skal straffes under det gitte minimum. Dette må forstås
slik at det kun er de minst alvorlige handlinger som omfattes av
gjerningsbeskrivelsen, som skal ilegges minstestraffen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets anbefaling
om minstestraff for voldtekt, grove seksuelle overgrep mot barn,
drap, mordbrann, grove narkotikaforbrytelser og grove angrep på rettsstatens tjenere.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er kjent med at bruk av minstestraff i straffelovgivningen
er omstridt. Lovgiver kan ha behov for å synliggjøre
at enkelte lovbrudd er særlig alvorlige og derfor ikke
skal straffes under et visst minimum. Det er imidlertid en fare
for at minstestraff kan tvinge domstolene til å avsi dommer
som de finner urimelig strenge. For å komme unna urimelige
resultater kan det dessuten hende at domstolene avsier feilaktige
frifinnelsesdommer eller domfeller etter mildere straffebud enn
det juridisk riktige. Videre kan minstestraff medføre at
påtalemyndigheten henlegger saker på uriktig grunnlag.
Som en følge av dette er dette flertallet enig
med departementet i at bruken av minstestraffer bør begrenses
i ny straffelov.
Dette flertallet er opptatt av den lave anmeldelses-
og domfellelsesprosenten i voldtektssaker. Det ble anmeldt 681 voldtekter
i 2002 og 724 i 2003. I 2002 førte kun 52 saker til straffereaksjoner. Saksbehandlingstiden
i politi- og rettsapparatet er lang. Behandlingstiden er over ett år
i saker som føres for domstolen, noe som er svært
belastende for dem det gjelder. Henleggelse av saker eller manglende domfellelse
føles ofte som et nytt overgrep. Den lave andelen straffereaksjoner
bidrar også til at færre tar belastningen med å anmelde
voldtekt.
Videre viser dette flertallet til det faktum at mørketallene
er store. Det anslås at bare én av 12 kvinner
anmelder voldtekten. Dette flertallet anser det som
ytterst viktig at det gjøres langt mer for å få flere
anmeldelser og domfellelser i voldtektssaker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet vil vise til ønsket om å heve
straffenivået for voldtekt og forsettlig drap. Den lovteknisk
mest ryddige måte å gjennomføre dette
på er å heve minstestraffene på disse
to områdene. Disse medlemmer ber derfor
Regjeringen i forbindelse med fremleggelse av straffelovens spesielle
del komme med forslag om å heve minstestraffen for grov
voldtekt og forsettlig drap til henholdsvis tre og åtte år.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader ovenfor om fastsetting
av strafferammer og om straffenivået, og vil presisere
at de er enige med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i at straffenivået
i blant annet drapssaker og i grove voldtektssaker nå heves. Disse
medlemmer forventer at domstolene generelt, og Høyesterett
spesielt, lojalt vil følge opp de føringer som
her klart er uttrykt fra lovgivers side. Disse medlemmer mener
en heving av minstestraffen for drap og grov voldtekt,
slik Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår, innebærer
en total mistillit til domstolenes lydhørhet for lovgivers
vilje, og vil ikke støtte forslaget nå. Disse
medlemmer ber imidlertid departementet følge straffenivået i
nevnte saker nøye og fremme forslag for Stortinget om heving
av minstestraffene dersom det skulle vise seg at straffenivået
forblir uendret.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader
til Dokument nr. 8:94 (2003-2004) Forslag om tiltak for å styrke
voldtektsofrenes rettssikkerhet i Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at Sosial- og helsedirektoratets
kartlegging fra 2004 tyder på at det bare var 7 kommunale/interkommunale
voldtektsmottak organisert ved kommunal eller interkommunal legevakt
i 2003. Disse medlemmer mener at dette er en uholdbar situasjon.
Det må lages en plan for etablering av kvalitetssikrede
voldtektsmottak med psykologtilbud, samt rådgivningskontor
for kriminalitetsofre, over hele landet. Videre må dommerne
få bedre kompetanse på vitnepsykologi, særlig
med henblikk på voldtektsofre. Politiets kompetanse må styrkes,
det må anskaffes lyd- og videoutstyr til bruk ved avhør, og
det må etableres en nettportal og en døgnåpen grønn
telefonlinje for ofre for vold, voldtekt og seksuelle overgrep.
Det vises i denne forbindelse til Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
for bruk av minstestraff og mener at dette blant annet bør
gjelde de groveste forbrytelsene som drap og voldtekt mv.
Disse medlemmer mener det er passivt og forfeilet
dersom Stortinget som lovgiver ikke vil bruke minstestraffer i frykt
for at domstolene vil avsi feilaktige frifinnende dommer eller vil
måtte dømme urimelig strengt. Disse medlemmer mener
at det settes en minstestraff fordi Stortinget mener at slike forbrytelser
nettopp skal straffes så strengt.
Disse medlemmer mener videre at innvendinger fra
en del hold, som at minstestraff vil føre til frifinnelser
eller at man dømmer etter en mildere bestemmelse, er en
fallitterklæring i forhold til domstolene. Domstolene skal
primært avgjøre om man har oppfylt gjerningsbeskrivelsen
og skyldkravet, for deretter å bruke den strafferammen
som da er angitt for denne handlingen av lovgiver.
Disse medlemmer ønsker også å frata
domstolene muligheten til å "snike" seg under de vedtatte minstestraffer
ved å gjøre minstestraffen betinget. Dette er
etter disse medlemmers syn ikke intensjonen med å innføre
minstestraff. Når Stortinget innfører en minstestraff
er det fordi man reelt ønsker en streng reaksjon. Disse
medlemmer vil også påpeke at det er snakk
om minstestraff. Utmålingen av straffen bør således
generelt ligge i midtre sjikt av strafferammen.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen
foreslår en del bruk av minstestraff, og støtter dette. Disse
medlemmer mener imidlertid at det også bør
innføres en minstestraff for vold mot offentlig tjenestemann
på ett års fengsel. Dette er noe også Politiforbundet
har spilt inn. Disse medlemmer mener det er viktig
i forhold til tjenestemennenes sikkerhet at man innfører
en minstestraff allerede nå, og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov av 22. mai nr. 10 1902 Almindelig
borgerlig Straffelov gjøres følgende endringer:
§ 127 første ledd
skal lyde:
Den, som ved Vold søger at formaa en offentlig Tjenestemand
til at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller at hindre
ham under en saadan, eller som medvirker hertil, straffes med Fængsel
i mindst 1 år og indtil 6 Aar, men indtil 15 Aar, naar
han udfører Forbrydelsen i Forening med nogen anden."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for å opprettholde de samme minstestraffene som flertallet,
med unntak av minstestraff for mordbrann. Videre vil dette
medlem vurdere et forslag om minstestraff for de mest graverende
motarbeidelsene av rettsvesenet når dette eventuelt fremmes
av departementet.
Dette medlem viser til merknad fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet hvor man går inn for å heve
minstestraffene for voldtekt og forsettlig drap. Dette medlem mener
etter en grundig vurdering at dette ikke er veien å gå for å få opp
straffenivået for slike forbrytelser. Dette medlem har
merket seg at Riksadvokaten er aktiv for å få hevet
straffenivået for drap, samt at det gjøres et
arbeid for å få opp straffenivået for
voldtekt. Dette medlem er opptatt av at muligheten
til å ta i bruk lave straffer for forsettlig drap er til
stede, da omstendighetene rundt denne forbrytelsen kan være
av en slik karakter at dette unntaksvis vil være riktig.
Når det gjelder voldtekt, er dette medlem redd
for at en høyning av minstestraffen til noe som
i utgangspunktet er et mer akseptabelt nivå, vil kunne
få uforutsette følger som at flere frikjennes
eller dømmes for grovt uaktsom voldtekt når de
burde vært dømt for voldtekt.
Den alminnelige maksimale straff for et enkeltstående
lovbrudd er fengsel i 15 år. Når det i det enkelte
straffebud er særskilt fastsatt, kan straffen gå opp
til 21 år. Den samlede straffen kan under ingen omstendigheter
settes høyere enn 21 år.
Straffelovkommisjonen mener at hva som er den maksimale straff
for det enkelte lovbrudd, alltid bør fremgå av
straffebudet selv. Dermed er det etter kommisjonens syn ikke behov
for noen generelle regler om lengstestraff. Men Straffelovkommisjonen
foreslår ikke noen heving av det absolutte straffemaksimum
på 21 år.
Kommisjonen foreslår at den felles frihetsstraff som
fastsettes når flere lovbrudd blir pådømt
samtidig, ikke skal kunne overstige strafferammen i det strengeste
straffebudet med mer enn det halve. Bestemmelsen i gjeldende § 17
om at det generelle maksimum ved konkurrens heves fra 15 til 20 år, foreslås
videreført i lovutkastet. Frihetsstraff utover 21 års
fengsel skal det etter kommisjonens forslag fortsatt ikke være
anledning til å idømme selv om flere lovbrudd
pådømmes i konkurrens.
For de handlinger som skal kvalifisere til lovens strengeste
straff, er allmennpreventive vurderinger av mindre betydning. Avgjørende
for fastsetting av den øvre strafferamme for de alvorligste
lovbrudd er særlig forholdsmessighetsbetraktninger
eller proporsjonalitet. Forholdsmessighetsvurderingene har også en
grenseflate til "hensynet til den sosiale ro". Hovedinnholdet i
dette hensyn er at straffenivået for de forskjellige former
for krenkelser må være slik at befolkningen i
rimelig grad føler at deres interesser blir beskyttet av
straffesystemet.
Lovbruddene som vil bli rammet av bestemmelsene om krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i ny straffelov, er
generelt sett mer graverende enn de groveste integritetskrenkelser rettet
mot enkeltpersoner.
I tillegg kommer hensynet til harmoni med andre rettssystemer.
Av særlig interesse her er Roma-vedtektene, som for Den
internasjonale straffedomstols (ICC) jurisdiksjonsområde
fastsetter en strafferamme på inntil 30 år for
forbrytelser som krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot
menneskeheten. Rettsenhet på dette område vil
blant annet forebygge krav om at norske borgere må overleveres
(utleveres) til ICC for strafforfølgninger.
Departementet tillegger det også vekt at et klart flertall
av høringsinstansene har gått inn for at lovbruddstypene
gis en øvre strafferamme på 30 år. Departementet
går på denne bakgrunnen inn for at straffebudene
i en ny straffelov om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser
mot menneskeheten gis en slik ramme.
Etter departementets oppfatning har beslutningen om å foreslå å heve
strafferammen til 30 år for krigsforbrytelser, folkemord
og forbrytelser mot menneskeheten liten overføringsverdi
til andre meget alvorlige lovbrudd. Nærmest kommer trolig
meget alvorlige overtredelser av gjeldende straffelov § 147a
- for eksempel omfattende drap og ødeleggelser som terrorhandlinger.
Departementet legger vekt på at den tidsubestemte reaksjon
forvaring fremstår som mer anvendelig overfor terrorhandlinger
enn overfor krigsforbrytelser mv.
Departementet vil derfor foreslå å beholde
strafferammen på 21 år for enkeltstående
lovbrudd av den aktuelle karakter. Det holdes imidlertid åpent
til arbeidet med den spesielle del om det for de alvorligste terrorhandlinger
bør anvendes en strafferamme på 30 år.
Så sant et land ikke benytter kumulasjonsprinsippet
vil sammenstøt av flere lovbrudd innebære at en før
eller siden "stanger hodet i taket". Både høringsbrevet
og flere av uttalelsene fra høringsinstansene legger til
grunn at urimeligheten ved at sammenstøt av meget alvorlig
kriminalitet ikke kan føre til noen økning i strafferammen,
har blitt større som følge av endringen av straffeloven § 62
hvor påslaget ble økt fra det halve til det dobbelte
av den strengeste strafferammen.
Slik departementet ser det, må en eventuell heving av
den øvre ramme ved sammenstøt av lovbrudd ut over
20/21 års fengsel, begrunnes med rettsferdighets-
og rimelighetsbetraktninger, herunder hensynet til sosial ro og
velbefinnende i samfunnet. Slik departementet ser det, foreligger
det ikke noe påtrengende behov for å heve strafferammen
til 30 år ved sammenstøt av alvorlige lovbrudd.
Departementet går derfor ikke inn for å øke
strafferammen til 30 år i disse tilfellene.
Samtidig ser departementet et behov for at det gis uttrykk for
den økte straffverdighet som er knyttet til at det er begått
flere meget alvorlige lovbrudd. Departementet går derfor
inn for å skjerpe den reelle straffen innenfor rammen av
det ordinære maksimum på 21 år. Det aktuelle
er her å gjøre endringer i reglene om prøveløslatelse.
Departementet vil arbeide videre med et spørsmål
om det skal etableres en adgang til å bestemme at prøveløslatelse
i saker om meget alvorlig kriminalitet bare kan besluttes etter
rettslig prøving, eventuelt om slik rettslig prøving
skal gjøres obligatorisk.
Komiteen viser til at forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser er særdeles alvorlig
kriminalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at Norge har
tilsvarende strafferamme for denne type kriminalitet som andre land
i Europa. Dette ikke minst for at vi skal unngå at krigsforbrytere
mv. skal kunne anse vårt land som et tilfluktssted. Forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser bør på denne
bakgrunn etter flertallets mening ha en strafferamme
på 30 år.
Flertallet viser til at de mest alvorlige terrorhandlinger
hører til samme kategori kriminalitet som forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Flertallet mener
derfor at strafferammen også for denne type overgrep bør
være 30 år. Flertallet ber departementet
komme tilbake med forslag til en utvidet strafferamme for grove
terrorhandlinger i forbindelse med forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, viser til at det er bred faglig enighet om at
straffens avskrekkende virkning nærmest er fraværende
om strafferammen heves fra 21 til 30 år. Straffen er da
uansett så høy at risikoen for enda noe høyere
straff bare i svært liten grad vil forhindre nye lovbrudd. Dette
flertallet viser også til at hvilke strafferammer
lovbrudd får i forhold til hverandre, trolig har større
betydning for hensynet til den sosiale ro enn den maksimale strafferamme.
Med dette som grunnlag mener dette flertallet at
en heving av straffelovens maksimumsstraff til 30 år, slik
det ble utbedt synspunkter på i departementets høringsbrev
av 13. juni 2002, for en stor del vil være svar
på ønske om hevn eller behov for gjengjeldelse. Slikt
kan ikke rettferdiggjøre en heving av lovens maksimumsstraff.
Dette flertallet tiltrer for øvrig de
vurderinger som departementet gjør i proposisjonens kapittel 11.6.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at departementet vurderer å gjøre endringer i
de gjeldende reglene for prøveløslatelse i saker
om meget alvorlig kriminalitet slik at 21-årsstraffen blir
reell. Dette flertallet ser at det kan være et
behov for dette i de mest alvorlige straffesakene, men vil fremheve
nødvendigheten av at beslutning om unntak fra reglene om
prøveløslatelse må fattes av domstolen
og kunne være gjenstand for anke.
Dette flertallet vil vise til at terrorbestemmelsen
i straffeloven har en svært høy terskel og kun skal
brukes i tilknytning til særdeles alvorlige forbrytelser
begått i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
forslaget om å utvide maksimumsstraffen for terrorhandlinger
under straffelovens § 147a til 30 år
på ingen måte åpner for å heve det
generelle straffenivået i Norge. I eventuelle tilfeller
der terrorbestemmelsene skal kunne benyttes, vil forvaring i mange
tilfeller være en mer egnet reaksjonsform enn vanlig fengselsstraff,
da faren for gjentakelse vil kunne vurderes som stor. Disse medlemmer vil
presisere at støtten til forslaget om 30 års stafferamme
er begrunnet ut fra slike forbrytelsers alvorlighetsgrad og hensynet
til internasjonal rettsharmoni. Dette må på ingen
måte tolkes som støtte til at straffenivået
for forbrytelser begått i Norge skal heves. Disse
medlemmer ønsker ikke en utvikling på et
senere tidspunkt i retning av strengere straffer.
Det er også grunn til å presisere at terrorisme
som begrep er svært politisert og er et spørsmål
om interpretasjon. Disse medlemmer mener tre faktorer er
avgjørende for ethvert demokratisk samfunns tiltak mot
terrorisme: begrensning, troverdighet og ansvarlighet. For det første
må ethvert tiltak være begrenset og veldefinert
og må ikke rettes mot andre enn terroristene selv. For
det andre må det være troverdig, opinionen må være
overbevist om at statens handlinger er nødvendige og gir
resultater. For det tredje må ansvar være klart
plassert. Igangsetting, bruk og fortsettelse av antiterrortiltak
må være kontrollert av lovgivende myndigheter
og også gjøres til gjenstand for uavhengig juridisk
vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
tidligere fremmet forslag om at strengeste straff for en forbrytelse,
f.eks. drap, skal være 30 år. Regjeringen foreslår
nå også 30 års strafferamme, men da kun
for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskehet mv. Disse
medlemmer mener i motsetning til Regjeringen at man også skal kunne
idømme 30 års fengselsstraff for f.eks. drap og grov
voldtekt. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke
strafferammen på disse forbrytelsene til 30 år. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at der hvor den maksimale
strafferammen i dag er 21 år, settes den til 30 år
i de aktuelle straffebud, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen
høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter
dagens lov er angitt til inntil 21 år."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
under sterk tvil og etter grundig vurdering gi sin støtte
til en heving av strafferammen når det gjelder krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Støtten er
betinget av at hevingen er ekstraordinær, og ikke har en
smitteeffekt på straffenivået når det
gjelder resten av strafferammene og straffeutmålingen for øvrig.
Det er på bakgrunn av argumentet om rettsharmonisering
og behovet for å forhindre at Norge blir et tilfluktssted, dette
medlem gir sin støtte.
Når det gjelder terrorhandlinger, mener dette medlem at
det er problematisk å gi støtte til en heving
av strafferammen, all den tid Sosialistisk Venstreparti har gått
imot terrorbestemmelsene i straffeloven med begrunnelse i at terrorisme
er vanskelig å definere. Det vises i denne forbindelse
til Innst. O. nr. 70 (2001-2002). Dette medlem viser
til at det er resultatet av handlingen som bør være
retningsgivende for utmåling av straff. Videre er dette
medlem av den oppfatning at de mest graverende tilfellene
vil kunne fanges opp av en bestemmelse om forbrytelser mot menneskeheten.
Dette medlem vil advare mot en utvikling i retning
av løslatelse tett opptil tidspunktet for ferdig soning
av straffen, spesielt dersom man samtidig strammer inn på bruken
av åpen soning og heller ikke bygger ut ettervernet.
Dette medlem har stor forståelse for
at mange, særlig ofre og pårørende, reagerer
på at ikke straffens fulle lengde skal sones automatisk,
men mener det er viktig av hensyn til samfunnets sikkerhet at tilbakeføringen
til frihet blir gradvis og kontrollert, med en prøvetid
med tett oppfølging til slutt. Den løslatte har
ofte behov for mye bistand etter et langt institusjonsopphold som
kan ha fratatt vedkommende både nettverk og nødvendig
sosial kompetanse. Det er i samfunnets interesse at ikke fangene
slippes mer eller mindre direkte ut fra lukket anstalt.
Imidlertid mener dette medlem at domstolene aktivt
må vurdere å ta i bruk det som nå blir
kontaktforbud i straffeloven. Slik kan ofre og etterlatte slippe å møte
gjerningspersonen etter endt soning eller ved permisjoner, dersom
man for eksempel har bolig i nærheten av hverandre.
Videre mener dette medlem at det må bli
bedre kvalitet på vurderingene knyttet til både
permisjoner og prøveløslatelser fra fengselsvesenets
side. I tillegg bør det vurderes å bryte ned skillet
mellom de som er ansatt i kriminalomsorgen i anstalt og de som er
ansatt i Friomsorgen, slik at relasjoner som har oppstått
under soningen ikke brytes med en gang fangene slippes ut. Dette
medlem er opptatt av at oppfølgingen må styrkes
også når fangene løslates på full
tid uten prøveløslatelsesperiode. Det er et paradoks
at fanger som vurderes som for farlige til at de kan slippes ut
på prøve, enten fra ordinære fengsler eller
fra forvaring, ikke følges opp av kriminalomsorgen, mens
de som prøveløslates, følges opp. Dette medlem mener
at det må bli en plikt for kriminalomsorgen å følge
opp løslatte fanger i en viss periode. Videre må det
sikres et langt bedre ettervern enn i dag, i form av varige boliger,
utdanning, arbeid og fritidstilbud.
Dette medlem viser til Fremskrittspartiets merknader
over, der partiet går inn for å skjerpe inn adgangen
til å gi åpen soning og prøveløslatelse. Dette
medlem mener at dette er en farlig vei å gå, og
at slike forhold vil gjøre samfunnet mindre trygt og mer
sårbart for aggressive og frustrerte eksfanger med større
problemer, dårligere nettverk og langt dårligere
evne til å fungere i samfunnet enn hva de har i dag. Resultatet
vil bli økt kriminalitet, flere ofre og enda strengere
straffer.
Generelle sidestrafferammer brukes her som en fellesbetegnelse
på generelle bestemmelser som innebærer at det
i gitte tilfeller kan idømmes strengere straff enn det
som er angitt i det enkelte straffebud. Gjeldende straffelov har
tre slike bestemmelser: straffeloven § 60a om
organisert kriminell virksomhet, § 61 om gjentakelse
og § 62 om sammenstøt av lovbrudd.
Lovendringene i §§ 60a, 61 og 62 ble
forberedt mens Straffelovkommisjonen var i ferd med å avslutte
sitt arbeid. Endringene går i betydelig utstrekning i motsatt
retning av hva Straffelovkommisjonen foreslår. Allerede
i delutredning I foreslo Straffelovkommisjonen at de særskilte
siderammer for gjentakelsesstraff burde oppheves. Kommisjonen mener
også at gjentakelse bare helt unntaksvis kan telle med
ved avgjørelsen av om et lovbrudd er grovt.
Departementet foreslår at det også i den nye
straffelov inntas generelle siderammer som hever maksimumsstraffen
ved organisert kriminell virksomhet, konkurrens og gjentakelse.
I motsetning til Straffelovkommisjonen mener departementet at det
er behov for en skjerpende sideramme også for gjentakelse
av straffbare handlinger.
Departementet foreslår etter dette å videreføre straffskjerpende
siderammer for organisert kriminalitet, konkurrens og gjentakelse,
men ikke på samme nivå. Adgangen til å kumulere
flere straffskjerpende siderammer bør ikke videreføres.
Departementet foreslår derfor at selv når det
foreligger grunnlag for å anvende forhøyet straff
både for gjentakelse og konkurrens, og eventuelt også organisert
kriminell virksomhet, skal strafferammen bare kunne utvides én
gang. Det foreslås dessuten at strafferammen bare skal
kunne forhøyes med maksimalt seks år.
Også for spørsmålet om hvor lav straff
som kan idømmes i sammenstøtstilfellene representerer
forslaget en endring i forhold til gjeldende rett. I samsvar med
forslaget fra Straffelovkommisjonen foreslår departementet
at gjeldende bestemmelse om at fellesstraffen må være
strengere enn minimumsstraffen ikke videreføres.
Departementet finner det heller ikke påkrevd å videreføre § 63
i gjeldende straffelov, som langt på vei gir uttrykk for
ganske selvsagt straffutmålingsprinsipper.
Gjeldende rett lar virketiden for når gjentakelsesstraff
kan idømmes være lengre for forbrytelser enn for
forseelser. En sondring etter lovbruddets alvorlighet bør
videreføres i den nye loven. For straffbare handlinger
med en strafferamme på 1 år eller mindre, kommer
den forhøyde ramme ikke til anvendelse hvis det har gått
mer enn 2 år mellom domfellelsene fra første forhold
og forøvelsen av den nye. For handlinger med en strafferamme
over 1 år er den tilsvarende frist 6 år. Departementet
går ellers inn for å videreføre vilkårene
for når gjentakelsesstraff kan idømmes.
Komiteen er enig med departementet
i at det også i den nye straffeloven bør inntas
generelle siderammer som hever maksimumsstraffen ved organisert
kriminell virksomhet, ved konkurrens og ved gjentakelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er videre enig i at dagens adgang til å kumulere
flere skjerpende siderammer ikke bør videreføres.
Tilsvarende gjelder for bestemmelsen om at fellesstraffen må være
strengere enn minimumsstraffen. Flertallet er også enig
i at straffeloven § 63 ikke videreføres
i ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader i
Innst. O. nr. 29 (2002-2003) i forbindelse forslag til endring av
straffeloven § 62 om strafferammen ved konkurrens.
Disse medlemmer mener at i stedet for ensidig å fokusere
på langvarige straffer er det viktig overfor denne typen
kriminelle å finne alternativer som får dem vekk
fra deres kriminelle løpebane. Notoriske vinningskriminelle
er mennesker som i stor grad er preget av rusproblemer og psykiske
problemer. Innsatsen må derfor settes inn for å bedre
innholdet i soningen og bedre legge til rette for rusbehandling
og ettervern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
som prinsipp at hver enkelt handling skal straffes individuelt og
fullt ut. Etter disse medlemmers vurdering vil dette
være mest i tråd med folks rettsoppfatning. Det
er ikke rimelig at man i realiteten får de siste innbruddene
gratis fordi man har satt tak på maksimalt to ganger strafferammen.
Det vil si at fra tredje tyveri og oppover så kan
man slippe mer straff. En slik strafferabatt ønsker ikke disse
medlemmer, og mener at en del gjengangere spekulerer i dette. Disse
medlemmer mener det å kumulere og høyne
straffen progressivt opp til 30 år vil virke preventivt.
I gjeldende straffelov er det i liten grad fastsatt generelle
regler om hvilke momenter som skal tillegges vekt ved straffutmålingen.
Heller ikke er det gitt mange regler om hvilke omstendigheter som
generelt skal anses som skjerpende eller formildende. Straffelovkommisjonen
foreslo ikke lovfesting av slike generelle regler.
To forhold gjør at departementet nå ser annerledes
enn Straffelovkommisjonen på spørsmålet
om straffeloven bør ha generelle regler om hvilke omstendigheter
som trekker i skjerpende og formildende retning. Den første
omstendighet er knyttet til krav fra internasjonale overvåkingsorganer.
Det andre forholdet er knyttet til rettstilstand i Norden for øvrig. Som
ledd i arbeidet med straffelovens spesielle del vil departementet
utarbeide et forslag til bestemmelser om hvilke momenter som generelt
skal anses straffeskjerpende og formildende.
Komiteen vil foreslå at det
må gjøres straffskjerpende i seg selv å bruke
vold når barn er vitne. Følgende forslag fremmes:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å foreslå at det
i straffeloven inntas en bestemmelse om at det skal være
straffeskjerpende å bruke vold når barn er vitne."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det vil være
hensiktsmessig om den nye straffeloven inneholder bestemmelser om
hvilke momenter som generelt skal anses som straffeskjerpende og formildende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å innføre
en progressiv og kumulativ straffeutmåling. Dette innbærer
at disse medlemmer ønsker å innføre
klare regler for hvordan man skal bruke strafferammene.
Disse medlemmer ønsker et system slik
at ved førstegangs pådømmelse av en kriminell
handling skal straffen utmåles skjønnsmessig innenfor hele
strafferammen ut fra handlingens grovhet, skyldgrad, art samt følge
for offeret. Ved andregangs pådømmelse for et
straffbart forhold av samme art skal man ikke kunne gå under
det halve av strafferammen i straffebudet, men man bør
normalt ligge i øverste del av strafferammen. Ved tredjegangs
pådømmelse dobles strafferammen, og man kan da
ikke dømme mildere enn det som er straffebudets alminnelige
maksimalstraff. Dette skal gjelde i forhold til kriminelle handlinger
etter straffeloven, begått med forsett og hvor den nye
handlingen begås innen utgangen av ti år etter
endt straffegjennomføring av siste dom. Ved flere straffbare
forhold kumuleres de individuelt utmålte straffene opp
til 30 år.
Målet med et slikt system er å sikre at domstolen må dømme
langt mer progressivt i forhold til gjentagelser. Ved et slikt system
vil vanekriminelle raskt bli innkapasitert. Disse medlemmer mener nemlig
at straffverdigheten øker progressivt i forhold til om
man foretar flere straffbare forhold og får flere pådømmelser.
Derfor mener disse medlemmer at kumulering av straff
er et riktig prinsipp. Se her også under kapittelet om
gjentakelse og konkurrens.
Disse medlemmer mener videre at man ved utmåling
og praktisering av straff skal regne ett år som et kalenderår
og én måned som en måned.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 79
første ledd bokstav b) skal lyde:
b) når en tidligere domfelt person på ny
har begått en forsettlig straffbar handling av samme art
eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, som han
tidligere er dømt for her i riket eller i utlandet, kan
straffen ikke settes lavere enn halvparten av straffebudets ordinære
strafferamme hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet. Er
personen domfelt for forsettlige handlinger av samme art eller hvor strafferammen
er fengsel i mer enn 6 år, mer enn én gang tidligere,
kan fengselsstraffen forhøyes med inntil det dobbelte og
skal ikke fastsettes lavere enn straffebudets ordinære
maksimale straff. Fengselsstraffen etter foregående punktum
kan ikke forhøyes ut over 30 år.
Første ledd i denne bokstav gjelder ikke dersom det
er gått mer enn 10 år etter endt fullbyrdelse
av den tidligere dom."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 34
første ledd skal lyde:
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen
helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen
av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget), kan den ubetingede
delen ikke settes lavere enn 14 dager. Kommer § 79
bokstav b til anvendelse, eller gjelder dommen lovbrudd med en særskilt
minstestraff, kan det ikke bestemmes at fullbyrdingen utsettes helt
eller delvis."
Disse medlemmer mener at det i dag er for stort
fokus på personlige forhold ved gjerningsmannen ved utmåling
av straff. Til tider ser det ut som om domstolen med lys og lykte
leter etter formildende forhold hos gjerningsmannen, mens de tilsynelatende mer
sjelden ser etter forhold som bør føre til skjerpet straff.
Disse medlemmer mener det i utgangspunktet er
den objektive vurderingen av den straffbare handlingen og følgen
for offeret som skal stå i fokus når man skal
bruke strafferammen. Disse medlemmer ser dette som
en logisk følge av at man bruker skadefølgeprinsippet
i loven; skaden og offeret skal stå i fokus, da dette er
grunnlaget for at forholdet er belagt med straff.
Disse medlemmer mener man i større grad må ta
hensyn til offeret når det gjelder straffeutmåling.
Det er ikke uten betydning om de som har vært utsatt for
en kriminell handling føler dommen som en riktig reaksjon.
Dette har med tiltroen til rettsvesenet og opprettholdelse av den
sosiale ro å gjøre. At barn eller andre som er
utsatt for grove overgrep ser at overgriperen for eksempel dømmes
til knapt to år og i realiteten slipper rett ut etter at
dommen faller, er en hån mot disse menneskene som har gått
den tunge veien for å få en overgriper dømt.
Retten skal ikke ta hensyn til kulturelle, etniske eller religiøse
forhold hos gjerningspersonen ved utmåling av straff eller
ved spørsmål om frafall av straff. Man har dessverre
sett at domstolene har redusert straffen basert på etnisitet
og kulturelle forhold. Det skal etter disse medlemmers syn
ikke aksepteres.