Akvakulturnæringens betydning for distriktene

Komiteen mener den marine sektor, og dermed også akvakulturnæringen, har stor betydning for kystdistriktene. Samtidig som næringen har klar lokal forankring, har den også vært karakterisert av at den har bestått av små familie-eide selskaper. Utviklingen som næringen har gjennomgått har gått raskt, og overgangen til en mer mangfoldig næring med et stort spenn både i produksjonsformer, arter og grad av kommersialisering har kommet raskt. Fra å være en næring som har vært preget av mindre virksomheter, har nå deler av næringen klare globale trekk.

Komiteen viser til den betydning akvakulturnæringen har hatt for kystdistriktene, og vil hevde at denne betydningen gjennom utforming av fornuftige rammebetingelser vil komme til å være økende i årene framover.

Komiteen vil peke på at det gjennomgående er de små og mellomstore selskaper som har de beste driftsresultatene, samtidig som disse ofte har en lokal forankring som gir betydelige ringvirkninger i de lokalsamfunn som har denne type virksomhet.

Komiteen erkjenner at utfordringene ved de raske endringene har stor betydning for hvordan virkemiddelbruken skal tilpasses.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dersom konsesjonsordningsinstituttet skal opprettholdes, så skal denne myndigheten forvaltes av lokale myndigheter slik at kystsamfunnene i størst mulig grad selv skal kunne legge til rette for en aktiv verdiskapingspolitikk med utgangspunkt i akvakulturnæringen. Disse medlemmer mener det i denne sammenheng er viktig å gjennomføre et skille mellom distrikts- og næringspolitikk slik at næringspolitikken skal ta markedsmessige hensyn. En slik verdiskapingspolitikk for økonomisk vekst vil først og fremst komme distriktene til gode der det skapes virksomhet og arbeidsplasser.

Verdiskapingspotensialet

Komiteen mener potensialet for økt sjømat­eks­port er stort og knyttet til mange ulike faktorer slik som den globale befolkningsveksten, økende kjøpekraft i en rekke land, en generell økende interesse for sjømat globalt, samt en økende handel med videreforedlede produkter og andre marine produkter. Komiteen vil likevel vektlegge betydningen av de naturlige fortrinn og muligheter vi har i Norge i forhold til naturressurser, marked, kompetanse og erfaring, i forhold til næringens vekstpotensial.

Konkurransesituasjonen

Komiteen viser til utviklingen for akvakulturnæringen som har ført til at næringen har blitt en del av et globalt marked. Konkurransen i dette verdensmarkedet for sjømat har de senere år i tillegg blitt stadig tøffere. Det er flere faktorer som kan forklare denne utviklingen, som er en kombinasjon av enkelte lands overskudd i produksjon av sjømat, lave kostnader på transport og internasjonal omsetning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den stadig sterkere internasjonale konkurransen for akvakulturnæringen gjør at næringen må gis rammebetingelser på linje med våre viktigste konkurrentland, og ikke være gjenstand for særskilte reguleringer eller belastninger som vil gi næringen konkurranseulemper i forhold til konkurrentlandene.

Miljøstatus

Komiteen er kjent med at forvaltningen av norsk akvakulturnæring på mange områder har vært ledende på regulering av næringens miljøpåvirkning. I tillegg til dette har næringen foretatt en egen innsats som i sum gir næringen en god miljøstatus sammenlignet med en del andre typer matproduksjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er også kjent med at i de siste årene har en rekke nye miljøtiltak blitt innført, og vil understreke betydningen av at det fortsatt vil være fokus på dette i forbindelse med videre vekst.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner det framleis er ei rekke miljøutfordringar knytta til akvakulturnæringa. Dette fleirtalet meiner rømming, sjukdoms­smitte og fôrforbruk framleis er store utfordringar. Desse utfordringane krev større innsats frå næringa sjølv, men det krev også større deltaking frå fellesskapet si side i forhold til teknologi- og kunnskapsutvikling.

Produksjonsareal i kystsonen

Komiteen ønsker å understreke betydningen av at akvakulturproduksjonen har langsiktig og forutsigbar tilgang til egnede kystarealer. Dette legges til grunn som en betingelse for å kunne sikre vekst og lønnsomhet i næringen som hovedsakelig finner sted i de kystnære områdene. Komiteen er enig i at denne fellesressursen må forvaltes slik at hensynet også til andre brukere og interesser i kystsonen må ivaretas på en forsvarlig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at rammebetingelser for næringen må ta utgangspunkt i markedshensyn dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet i akvakulturnæringen og dersom det skal kunne skapes et grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter.

Disse medlemmer er av den oppfatning at havbruksnæringen må kunne utvikle seg i de geografiske områder som er best egnet for havbruksvirksomhet. En politikk for vern av kystsonen må ta hensyn til dette. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er lokale vurderinger som må ligge til grunn for disse vurderingene gjennom plan- og areal­arbeid, og ikke sentrale vernepålegg.

Disse medlemmer mener at dagens passive arealvern i kystsonen i for sterk grad begrenser muligheten for næringen til å utnytte naturgitte fortrinn og i enkelte tilfeller medfører at all næringsaktivitet utestenges. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om innføring av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag.

Om selve loven

Komiteen synes det er riktig å fokusere på akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og således bidra til verdiskaping på kysten. Det er av stor betydning at akvakulturloven legger til rette for lønnsom drift samtidig som samfunnsøkonomisk verdiskaping finner sted.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er prinsipielt motstander av en konsesjonsavgift. Disse medlemmer har merket seg at lovforslaget innebærer at konsesjonssystemet knyttet til akvakulturnæringen foreslås opprettholdt for laks og ørret. Disse medlemmer mener at dette er et strengt system som begrenser næringens utvikling og mener primært at konsesjonsordningen bør oppheves og erstattes med en godkjenningsordning.

Disse medlemmer mener subsidiært at konsesjonsvilkårene skal liberaliseres og at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte kommune slik at lokalsamfunn selv kan velge å legge til rette for akvakulturvirksomhet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve konsesjonssystemet knyttet til akvakulturnæringen".

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve antallsbegrensningen hva gjelder konsesjon for laks og ørret."

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønskjer å erstatte den statlege konsesjonsavgifta med ei lokal fastsett arealavgift, differensiert etter type oppdrett, som tilfell kommunane. På denne bakgrunn går desse medlemene mot Regjeringas forslag til § 7e, og fremjar i staden følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med eit forslag om korleis ein kan opne for lokalt fastsette arealavgifter, differensiert etter type oppdrett, som tilfell kommunane til erstatning for den statlege konsesjonsavgifta."

Tillatelse og samordning av søknadsprosess

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den svært tidkrevende prosessen dagens praksis for tildeling representerer ved at søknad blir sendt til fiskerimyndighetene, som deretter koordinerer behandlingen med lokaliseringskommune og relevante sektormyndigheter. Totalt kan behandlingstid hos myndighetene på en etableringssøknad bli på i overkant av ett år. Flertallet ser derfor betydningen av at næringsutøverne får tiltak som kan effektivisere søknadsbehandlingen. I forslaget til ny praktisering legges det til grunn at alle relevante myndigheter plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling. Samtidig foreslås det å lovfeste dagens praksis med at myndighetene ikke kan tildele tillatelse til akvakultur før andre relevante tillatelser er innhentet. Flertallet ser at de tiltak som foreslås vil bidra til bedre og mer effektiv samordning av søknadsprosessen.

Forenkling i tildelingsprosess for laks og ørret

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at det legges opp til å videreføre antallsbegrensningen for laks og ørret.

Samtidig registrerer komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti at det i tildeling gjennom tradisjonell søkerkonkurranse som i dag, gis en tilleggsmulighet for myndighetene til å prioritere mellom søkere ved tildeling av antallsbegrensede tillatelser etter en enklere modell enn dagens ordning. Herunder legges til grunn for tildeling at det først gjennomføres en kvalifisering. Denne kvalifiseringsrunden vil avdekke hvem av søkerne som er gode nok. Effekten av denne runden mener disse medlemmer vil være et nyttig bidrag til forenkling i tildelingsprosessen ved at forvaltningen kan velge mellom søkere som alle oppfyller tildelingens vilkår. Dette vil overfor søkerne være både mer effektivt samt bidra til mer objektive og nøytrale tildelingsmekanismer som trekning framfor en mer tradisjonell søkerkonkurranse. Disse medlemmer legger vekt på at en slik utvelgelse gir lik mulighet for alle kvalifiserte søkere til å få tildelt tillatelse.

Samtidig ser disse medlemmer at det ikke ligger noen hindringer i loven dersom man ønsker å anvende kriterier av mer regionalpolitisk karakter i tildelingen av tillatelser til laks og ørret. Det som er formålstjenlig er at akvakulturnæringen kan være representert i hele landet.

Disse medlemmer legger som basis at grunnprinsippet for tildeling ikke forholder seg til hvem av de kvalifiserte søkerne som bør få tildelt tillatelse, men at de som er kvalifiserte er gode nok i seg selv.

En lønnsom akvakulturnæring har vært og vil i fremtiden være en viktig næring i forhold til å opprettholde bosetting og verdiskaping langs kysten. Disse medlemmer synes derfor det er viktig at den nye loven viderefører målsettingen om at næringen skal bidra til verdiskaping på kysten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at departementet foreslår at tildeling av antallsbegrensede tillatelser bl.a. kan skje ved bruk av budrunde eller auksjon.

Dette flertallet vil peke på at dette kan være prisdrivende og at tildelingen da må skje etter høyeste bud, og ikke etter andre kriterier, og støtter derfor ikke forslaget.

Dette flertalletet er uenige i forslagene om å deregulere akvakulturnæringa, blant annet i form av forslaget om å nytte loddtrekning og/eller auksjon i tildelinga av konsesjonar. Dette flertallet mener søkerkonkurranse er et bedre styringsverktøy for myndighetene i tildelingen av konsesjoner. Dette flertallet går derfor mot Regjeringas lovforslag, § 7d andre komma ["herunder trekning mv., og"],.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer Regjeringens forslag til § 7d:

"§ 7 d skal lyde:

• d) utvelgelse av kvalifiserte søkere i henhold til prio­riteringskriteriene i bokstav c, herunder trekning mv., og"

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at antallsbegrensningen for tildeling av konsesjon for laks og ørret må oppheves. Disse medlemmer mener at en slik regulering begrenser næringens vekstpotensial og muligheter for økonomisk vekst og nye arbeidsplasser i kystsamfunnene.

Disse medlemmer støtter subsidiært Regjeringens forslag til § 7d.

Hjemmel for produksjonsregulerende tiltak

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i lovforslaget § 7 siste ledd er det gitt en anledning for Kongen til å gi bestemmelser om tilpasning av produksjon av laks, ørret og regnbueørret. I en normalsituasjon har den enkelte næringsutøver et selvstendig ansvar for å regulere produksjon og utbud i forhold til markedet. Norsk oppdrettsnæring lever imidlertid i en svært krevende og vanskelig handelspolitisk virkelighet. Denne situasjonen krever et godt og samstemt samarbeid med norske myndigheter. Flertallet slutter seg derfor til å gi en hjemmel til regulering av produksjon.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har gått mot opphevinga av fôrkvoteordninga, samt dei siste rundane med tildeling av nye konsesjonar. Desse medlemene meiner reguleringar er naudsynte av marknadsmessige, miljømessige og distriktsmessige omsyn. Desse medlemene ønskjer derfor å gjeninnføre produksjonsregulering i form av fôrkvotar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det ikke er behov for en særskilt markedsreguleringsordning for akvakulturnæringen og ønsker derfor ingen hjemmel for produksjonsregulerende tiltak. Disse medlemmer mener at den ordinære markedsmekanismen vil utgjøre en god nok regulering for akvakulturnæringen på lik linje med andre ordinære næringer.

Komiteen viser til spørsmål fra næringskomiteen av 20. mai 2005 og til svarbrev fra Fiskeri- og kystdepartementet av 23. mai 2005 (vedlagt) og ber departementet utrede nærmere alternative måter å gi oppdrettsnæringen større handlefrihet til å kunne samarbeide på.

Registrering, overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelser

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at slik regelverket er utformet i dag, kan konsesjonsverdien kun i meget begrenset grad utnyttes som finansieringskilde da oppdrettsloven ikke gir hjemmel for en panteadgang i selve tillatelsen. Det er kun havbeitetillatelser som i dag gir anledning for sikkerhetsstillelse til finansieringsformål. Flertallet er derfor enig med forslaget i ny akvakulturlov om å lovfeste retten til å kunne overføre tillatelser og gi mulighet for panteadgang i alle typer akvakulturtillatelser. Dette er viktig fordi det gir næringen selv en økt handlefrihet og større forutsigbarhet. Flertallet ser også betydningen dette vil få for å bedre næringens egen kapitaltilgang gjennom økt kredittverdighet for akvakulturselskapene. I denne anledning er forslaget om å etablere et eget akvakulturregister for at pantet får det nødvendige rettsvern, viktig. Flertallet viser til at ved overførsel av pantsatte akvakulturtillatelser overføres både rettigheter og plikter som er gitt ved konsesjon.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er usamde i at det skal bli gitt høve til fri overføring og pantsetjing av akvakulturtillatingar. Dette er ei form for deregulering av næringa som vil føre til auka kapitalpress og investeringsbehov. Desse medlemene er uroa over dei distriktspolitiske konsekvensane av ei slik deregulering. Desse medlemene går derfor mot forslaga til §§ 19 og 20.

Disse medlemmer ønsker å videreføre dagens regler og fremmer derfor følgende forslag:

"§ 4 Krav om akvakulturtillatelse skal lyde:

Departementet kan gi tillatelse til å drive akvakultur (akvakulturtillatelse) etter §§ 6 og 7. Akvakulturtillatelser kan tillates overført til nytt rettssubjekt etter godkjenning fra departementet.

Utleie av akvakulturtillatelser er ikke tillatt. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot utleie."

Disse medlemmer vil også komme til å stemme imot de foreslåtte endringene i tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992, nr. 86.

Miljø

Komiteen vil understreke betydningen av at miljøhensyn i akvakulturproduksjonen og bevaring av rene økosystemer langs kysten er to helt grunnleggende betingelser for en effektiv og kvalitetsmessig god akvakulturproduksjon. I tillegg er dette svært viktig for næringens bærekraftige utvikling og dermed også omdømme. Komiteen mener miljøforhold er helt avgjørende for både veksten og kvaliteten på de forhold organismene lever under. På denne måten er miljøhensyn direkte relatert til virksomhetens lønnsomhet, og har i seg selv et selvstendig ansvar for næring og forvaltning som blant annet er begrunnet ut fra naturens egenverdi. Komiteen er kjent med at næringen i dag har en opprydningsplikt ved avvikling av virksomhet som fremgår i forskrifter. Denne plikten vil være i næringens egen interesse å ivareta, men samtidig har myndighetene et særskilt ansvar for å sikre at miljøet i kystsonen ivaretas på en god måte. Komiteen mener derfor det er klokt at man i lovforslaget har hjemlet plikten direkte i loven slik at man får synliggjort betydningen ved plikten til opprydding. Selv om kostnaden ved opprydding i utgangspunktet påhviler næringsutøver, mener komiteen det er riktig at myndighetene (ved forskrift) kan stille krav til økonomisk garanti for å sikre gjennomføring av oppryddingsplikten.

Brukerinteresser i kystsonen - effektiv arealutnyttelse

Når det gjelder arealbruken i akvakulturnæringen mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, det er viktig å få klare retningslinjer som kan bidra til optimalisering av videre marin næringsutvikling samtidig som det tas hensyn til andre arealinteresser. I denne forbindelse mener flertallet det er viktig å ta hensyn til søkers behov for produksjonsareal, alternativ bruk av arealet samt annen bruk av arealet. Det vil også være behov for å ta hensyn til eventuelle verneinteresser slik at en helhetlig vurdering og optimalisering av arealbruken ivaretas.

Komiteen vil peke på at en god havbruksplan for områder vil kunne eliminere mulighetene for konflikter. Komiteen viser i den forbindelse til det arbeidet som er gjort i Astafjordområdet, hvor seks kommuner har samarbeidet om en havbruksplan, for bl.a. å eliminere næringsmessige konfliktområder, og de har også funnet frem til egnethet for ulike oppdrettsarter i området, samt at miljøforholdene hele tiden har vært i fokus.

Komiteen mener at denne samarbeidsform kan ha overføringsverdi til andre kommuner.

Komiteen mener vi har plikt til å forvalte ressursene i havet og relaterte næringer på en god måte. Kysten skal være levende og preget av et dynamisk næringsliv, innovasjon og verdiskaping. Her ligger det et stort potensial for framtidig økt verdiskaping gjennom nye arter i oppdrett, bedre utnyttelse av biprodukter og nye muligheter innenfor bioteknologi. Komiteen vil understreke betydningen av at forvaltningen av ressursene må gjøres bærekraftig.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser til at Direktoratet for Naturforvaltning har påpeikt at lovforslaget manglar ein heimel for at regionale miljøstyresmakter skal kunne avslå søknader som er i strid med vesentlege naturinteresser. I dag er dette berre knytt til utslepp av næringssalt (etter forurensingsloven). Desse medlemene meiner dette er ei problemstilling med mange implikasjonar, og meiner departementet bør utrede dette spørsmålet nærare.

Hjemmel til å innføre krav om individmerking

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 12 (2002-2003) Rent og rikt hav, diskuterte spørsmål knyttet til merking av oppdrettslaks, og at flertallet i Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder sa følgende om merking av oppdrettsfisk:

"Flertallet viser til prosjektet i Fiskeridepartementet for å finne frem til en egnet, rasjonell merking av oppdrettsfisk, og forutsetter at prosjektet fører frem til konkrete forsalg til et slikt system, og at næringen så snart som det er praktisk mulig pålegges å gjennomføre slik merking. Merkingen må foregå på en effektiv og dyreetisk forsvarlig måte. Merking skal både ha generell preventiv effekt, og gjøre det mulig å lokalisere anlegg der fisk har rømt fra. Flertallet peker på muligheten for å nytte slik merking som et kvalitetsstempel overfor utenlandske kjøpere."

Flertallet besto av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Flertallet viser til at det ble opprettet et utvalg som jobbet videre med denne saken, og at utvalget la frem sin utredning i juni 2004, rapporten "Identifisering av rømt oppdrettslaks". Flertallet viser til at utvalget har vurdert flere former for merking eller identifisering av rømt oppdrettsfisk.

Flertallet viser til at de i sin rapport sier følgende på side 7:

"Utvalget har ikke sett det som sin primæroppgave å anbefale et bestemt system eller teknologi, men snarere å vurdere hvilke metoder som kan være egnet. Etter utvalgets oppfatning er det to metoder/tilnærminger som kan være egnet for bruk i norsk oppdrettsvirksomhet; snutemerker (Coded Wire Tags) og den såkalte "Beredskapstilnærmingen". Begge metoder forutsetter etter utvalgets oppfatning utprøving under kontrollerte norske forhold før en kan gi klare anbefalinger om egnethet i forhold til kostnadseffektiv og tilstrekkelig presis sporing."

Flertallet har merket seg at utvalget i sin rapport anbefaler at metoden utredes nærmere.

Flertallet har forståelse for dette synspunktet og forutsetter at ansvarlige myndigheter fortsetter arbeidet med å utrede de to metodene nærmere.

Flertallet viser også til at Regjeringen vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis strengere krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene og propellbeskyttelse på båter som blir brukt i næringa og sertifiseringsordning for utstyr.

Flertallet viser til at rapporter viser at rømming fremdeles er et problem, spesielt i enkelte deler av landet, og at det er nødvendig med en fortløpende vurdering av situasjonen. På denne bakgrunn vil flertallet be departementet ha høy fokus på tiltak som kan bidra til å redusere rømming.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser til at fleire av høyringsinstansane, som Miljøverndepartementet, Sametinget, Direktoratet for Naturforvaltning og Mattilsynet, ønskjer ein lovheimel for individmerking av oppdrettsorganismar. Desse medlemene meiner at sjølv om ein i dag ikkje er samde om kva metode som er best eigna, er ikkje det til hinder for å ta inn ein heimel i den nye akvakulturlova for at styresmaktene skal kunne iverksetje krav om eigna form for individmerking. Tvert imot meiner desse medlemene dette vil vere eit signal om at slik merking er aktuell når metodane er tilstrekkeleg utvikla, og at det framleis må vere eit mål å så snart som praktisk mogleg å gjennomføre individmerking.

På denne bakgrunn fremmer desse medlemene følgende forslag:

"§ 10 annet ledd skal lyde:

Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder kreve merking av akvatiske organismer og forby utsetting av fremmede organismer."

Komiteen har merket seg at Regjeringen vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis strengere krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene og propellbeskyttelser på båter som blir brukt i næringen.

Komiteen har merket seg at Regjeringen sammen med næringen har tatt initiativ for å få ned antallet rømninger av oppdrettslaks bl.a. ved at det er innført en sertifiseringsordning for utstyr, NYTEK. Komiteen forutsetter at disse standardene blir revidert fortløpende slik at den teknologiske utviklingen kan følges. Komiteen har merket seg de tiltakene som er iverksatt og venter at nye tiltak fortløpende vurderes for å få ned antallet rømte oppdrettslaks.

Komiteen vil samtidig peke på at kostnadene ved nye tiltak vurderes nøye og at det gis overgangsordninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser for akvakulturnæringen. Skal det legges til rette for å realisere et slikt mål, må det være anledning til å utnytte naturgitte fortrinn til beste for utvikling av næringen, vern av kystsonen må ta hensyn til dette.

Disse medlemmer mener at dagens passive arealvern i kystsonen i for sterk grad begrenser akvakulturnæringens vekstmuligheter og medfører at næringsaktivitet utestenges i attraktive områder.

Erstatningsordning ved pålegg om nedslakting

Komiteen mener at det er av grunnleggende betydning at oppdrettsnæringen og den enkelte næringsdrivende bidrar for effektivt å kunne bekjempe alvorlige og smittsomme fiskesykdommer. Derfor er det viktig at det i de tilfeller hvor det pålegges sanering av hele bestander, blir vurdert å etablere en kompensasjonsordning for å begrense tapet for den enkelte oppdretter som tilfeldig rammes av slike sykdomsutbrudd, og orientere Stortinget på egnet måte.

Komiteen mener at ordningen må avgrenses til å gjelde tilfeller hvor kontrollmyndighetene pålegger eier av anlegget å iverksette tiltak med betydelige økonomiske konsekvenser eller hvor det i ettertid viser seg at tiltakene er iverksatt på sviktende grunnlag eller pga. faglig feilvurdering.

Komiteen mener også at det bør vurderes en kompetent uhildet ankeinstans for behandling av tilfeller hvor partene ikke kommer til enighet. Hensikten med en slik instans er å bidra til at flest mulig saker skal finne sin løsning, uten at saken bringes inn for rettsvesenet.