Jeg viser til Næringskomitéens brev av 20. mai 2005
hvor det stilles spørsmål om departementet vil kunne
utrede alternative måter å gi næringen
større handlefrihet på, uten å organisere
PO’er. Jeg viser for øvrig til mitt brev til komitéen
av 12. mai 2005 med svar på spørsmål
knyttet til å gi næringen selv mulighet til å forestå produksjonsregulerende
tiltak, herunder om PO’er.
Det er gitt bestemmelser om unntak fra konkurranselovens forbud
mot konkurransebegrensende samarbeid for å sikre gjeldende
fiskeripolitikk. Dette er gjort i forskrift av 23. april
2004 som omfatter all fiskeripolitikk, herunder havbruk. En forutsetning
for å tillate unntak er at det denne type samarbeid beskyttes
med hjemmel i lov og forskrift som regulerer dette, jf. omtale i
Ot.prp. nr. 61 (2004 - 2005) i kap. 9.2 på side 42.
Regjeringen har i sitt lovforslag verken foreslått adgang
for etablering av produksjonskarteller eller for organisasjoner
til å gi næringen råd om tilpasningen
av produksjonen, men foreslått i § 7
siste ledd at Kongen i forskrift i helt spesielle situasjoner kan
gi bestemmelse om tiltak i myndighetsregi for tilpasning av produksjon
av laks, ørret og regnbueørret.
Bakgrunnen for dette er regjeringens utgangspunkt om at verdiskapingen
blir størst når den enkelte næringsutøver
har frihet til å tilby sine produkter og tjenester i konkurranse
med andre tilbydere. En ordning hvor næringsorganisasjonene
kan gi råd om samordnet praksis, og næringsutøverne
på grunnlag av slike råd frivillig tilpasser produksjonen,
vil over tid kunne svekke den enkelte oppdretters handlefrihet og
bidra til mindre konkurranse og verdiskaping.
I første del av 1990-tallet skjedde det ved flere anledninger
at næringens organisasjoner kom med råd til oppdretterne
om smoltreduksjon/-destruksjon, og fôrreduksjon/-stopp.
Dette var i begrenset grad vellykket fordi noen fulgte lojalt opp,
mens andre gjorde det motsatte. Ett problem var ulik tilgang på informasjon
om og ulik vurdering av den underliggende situasjon knyttet til
produksjon og markedsutvikling.
Når flere produsenter går sammen om å begrense produksjonen,
vil den enkelte produsent alltid ha et økonomisk incentiv
til å produsere mer enn sin tildelte ”kvote” så lenge
den antar at de øvrige produsentene holder seg til avtalen.
Slike frivillige ordninger vil derfor sjelden lykkes i å redusere
den samlede produksjonen. Norske produsenter selger sine produkter
i ulike land med forskjellig markedsutvikling. Videre er det forskjeller
i de ulike produsentenes kostnadsstruktur. Disse forholdene tilsier
at en det er svært krevende å inngå avtaler
mellom produsentene om produksjonsreguleringer som ikke vesentlig svekker
den enkelte produsents verdiskapingsevne.
Departementet vil kunne utrede nærmere alternative måter å gi
næringen større handlefrihet, uten å organisere
PO’er. I en eventuell utredning vil en bl.a. måtte
foreta en vurdering i forhold til Norges WTO-forpliktelser, herunder
særlig om begrensningene som gjelder eksportregulering.
Dette fordi praktiseringen må skje innenfor rammene av
Norges internasjonale forpliktelser, herunder WTO-regelverket, jf. Ot.prp.
nr. 61 (2004 - 2005), kap. 12 på side 61/62.
Idet en slik utredning vil ta tid, er dette en sak vi på egnet
måte vil måtte komme tilbake til Stortinget med.