Med offentlighet i rettspleien menes her de regler som angår
allmennhetens rett til innsyn i en sak, i motsetning til bestemmelser
som angår partenes krav på informasjon - såkalt
partsoffentlighet. Offentlighetsprinsippet kan sies å bestå av
tre hovedelementer: Reglene om åpne rettsmøter
(møteoffentlighet), reglene om massemediers og
andres referatadgang (offentlig gjengivelse) og reglene om rett
til utskrift av rettsbøker, herunder rettslige avgjørelser.
Hovedregelen om offentlighet framgår av domstolloven § 124 første
ledd som sier at:
"Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene
og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet
er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov."
Det er ikke lovfestet noen alminnelig rett for allmennheten til
innsyn i dokumenter under saksforberedelsen. Domstolloven § 63
a om taushetsplikt vil ofte være til hinder for å gi
innsyn i dokumenter som ikke er rettsavgjørelser eller
rettsbøker.
Utvalget foreslår at allmennheten skal gis utvidet rett
til innsyn i sakens dokumenter, men er delt i synet på hvor
langt innsynsretten skal gjelde. Bakgrunnen for utvalgets forslag
om å utvide innsynsretten er særlig at den nye
tvisteloven vil åpne for at rettens avgjørelsesgrunnlag
vil bestå av mer skriftlig materiale enn tidligere.
Tvistemålsutvalget reiser videre spørsmålet
om ikke retten til offentlig innsyn bør utvides ytterligere ved å innføre
en alminnelig innsynsrett for tredjepersoner under saksforberedelsen.
Flertallet går inn for å begrense hovedregelen
til å gjelde - noe forenklet sagt - det skriftlige materialet
som retten kan bygge sin avgjørelse på, i tillegg
til at den som i dag skal gjelde for rettsbøker og rettsavgjørelser.
Mindretallet går inn for at innsynsretten skal gjelde alle
dokumentene i saken.
Utvalgets medlemmer er enige om hvilke unntak som skal gjelde
fra hovedregelen. I hovedtrekk foreslår utvalget at retten
til innsyn i rettsbøker og rettsavgjørelser ikke
gjelder så langt de ikke kan gjengis offentlig, og heller
ikke når det er grunn til å frykte at kunnskapen
vil bli nyttet på urettmessig vis. Retten til innsyn skal
ikke gjelde i den type saker hvor det gjelder en hovedregel om rettsmøter
for lukkede dører. Som hovedregel skal retten til innsyn
inntre etter hvert som dokumentene mottas av retten. Flertallet har
videre foreslått at retten til innsyn skal gjelde bevis
"som er ført". Flertallet foreslår også unntak
fra hovedregelen om at innsynsretten inntrer fortløpende,
for saker som behandles skriftlig.
Departementets forslag til nye saksbehandlingsregler i den nye
tvisteloven gir grunn til å revurdere allmennhetens innsynsrett
i saksdokumenter. Det kan særlig vises til at lovforslaget
innebærer en viss reduksjon av den muntlige behandlingen
og økt mulighet til å bygge avgjørelsen
av sakens realitet på annet enn det som kommer fram under
muntlige forhandlinger. Departementet mener det er behov å gi
allmennheten økt innsyn i det skriftlige materialet i saken.
Spørsmålet er imidlertid hvor omfattende denne innsynsretten
skal være.
Departementet mener at de hensyn som begrunner offentlighet,
gjør seg langt svakere gjeldende når man beveger
seg utenfor de opplysninger og dokumenter som utgjør rettens
avgjørelsesgrunnlag. Både hensynet til partene,
sakens opplysning, forliksmuligheten og ressursbruken for partene
og for domstolen er argumenter som etter departementets syn taler for å begrense
innsynsretten til det materialet som utgjør rettens avgjørelsesgrunnlag.
På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre
dagens regler om allmennhetens innsyn i rettsbøker og rettsavgjørelser.
For øvrige saksdokumenter mener departementet at allmennhetens
innsynsrett i hovedtrekk bør avgrenses som foreslått
av utvalgets flertall.
Departementet går imidlertid inn for noen endringer
i utvalgsflertallets forslag. For det første foreslår
departementet å videreføre at offentligheten kan få innsyn
i alle rettsforlik som inngås. For det annet bør
det være en alminnelig rett til innsyn i sakskostnadsoppgaver
når retten treffer avgjørelse om sakskostnader.
For øvrig er departementet enig med utvalgsflertallet
i at allmennhetens innsynsrett i utgangspunktet bør omfatte
de dokumenter som inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
Retten treffer imidlertid mange avgjørelser der alle dokumentene
inngår i avgjørelsesgrunnlaget. Departementet
mener at innsynsretten vil bli for vidtfamnende om den i disse tilfellene
som hovedregel skal gjelde alle dokumentene.
Siktemålet med regelendringene, nemlig å kompensere
for økt skriftlighet i behandlingen, tilsier for det første
at innsynsretten i utgangspunktet bør gjelde alle skriftlige
bevis som blir ført under muntlige forhandlinger. For det
annet bør det gis innsyn i skriftlige framstillinger og
redegjørelser etter lovforslaget § 9-9
tredje og fjerde ledd, § 29-16 tredje og fjerde ledd
og § 30-10 annet ledd. Innsynsretten vil her kompensere
for at det under hoved- og ankeforhandlingene vil bli gitt mindre
omfattende redegjørelser for faktiske og rettslige spørsmål
enn i dag. For det tredje bør det kompenseres for at det
i større grad enn i dag vil bli gitt anledning til å beslutte
at sakens realitetsspørsmål blir avgjort etter
en helt eller delvis skriftlig behandling. I saker med helt eller
delvis skriftlig behandling mener departementet at innsynsretten
bør begrenses til de påberopte og gjennomgåtte dokumentene
som er omhandlet foran.
Departementet har vært i tvil om hvor langt innsynsretten
bør gjelde når saken avsluttes ved heving uten
realitetsavgjørelse etter at søksmålet
er trukket eller partene har inngått utenrettslig forlik.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet ikke noen omfattende
utvidelse av dagens rett til dokumentinnsyn når en sak
blir hevet, og det heller ikke er noen tvist om sakskostnadene.
Men er det inngitt sluttinnlegg eller skriftlige utredninger, vil
som nevnt retten til innsyn i disse dokumentene bestå også etter
at en sak er hevet.
Departementet foreslår unntak fra allmennhetens innsynsrett
som i stor grad samsvarer med utvalgets forslag. I hovedtrekk vil
unntaksreglene i lovforslaget § 14-3 om rettsbøker
og rettsavgjørelser bety at innsynsretten ikke gjelder
når offentlig gjengivelse er forbudt, eller når
det er grunn til å frykte at kunnskapen vil bli nyttet
på urettmessig vis. For øvrige saksdokumenter
foreslår departementet at innsynsretten ikke skal gjelde
i sakstyper hvor rettsmøtene som hovedregel holdes for
lukkede dører. Videre bør det gjelde unntak fra
innsynsretten når dokumentet inneholder opplysninger som
er gitt for lukkede dører, eller som kunne ha vært
krevd ført for lukkede dører.
Departementet er enig med utvalget i at retten til innsyn som
hovedregel bør inntre etter hvert som dokumentene mottas
av retten. Når det gjelder bevis, støtter departementet
utvalgsflertallets syn om at innsynsretten først bør
inntre når det er klart at dokumentet vil utgjøre
en del av avgjørelsesgrunnlaget. For saker som avgjøres
etter en kombinert skriftlig og muntlig behandling, bør
innsynsretten inntre når beviset er omtalt i et innlegg
som offentligheten har rett til innsyn i. Der en part har krevd
at dokumentet unntas fra innsyn, går departementet inn
for utvalgets forslag om at retten kan vente med å avgjøre
spørsmålet til selve saken er avgjort.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det
kunne være en fordel om flest mulig av de dokumentene som
det kan gis innsyn i, ved automatiske prosesser legges ut på internett.
Departementet ser imidlertid at utlegging på internett
reiser flere vanskelige spørsmål knyttet til intensiteten
og varigheten av allmennhetens innsynsrett som lett kan komme i konflikt
med personvernhensyn. På denne bakgrunn mener departementet
at det må vurderes nærmere hvilke rutiner domstolene
skal utvikle for gjennomføringen av innsynsretten. Departementet
foreslår at nærmere retningslinjer blir fastsatt
i forskrift.
Tvistemålsutvalget legger til grunn at dagens regler
er tilstrekkelige for å ivareta behovet for anonymisering
av rettens avgjørelser.
Departementet mener at gjeldende regler om anonymisering av familierettslige
saker bør ligge fast. I andre tilfelle kan domstolen anonymisere
avgjørelsen i samband med at den praktiserer meroffentlighet
for rettsavgjørelser etter lovforslaget kapittel 36 eller
for rettsavgjørelser der offentlig gjengivelse blir forbudt
etter domstolloven § 130 fordi privatlivets fred
krever det.
Komiteen bemerker at det forekommer
en skrivefeil i lovforslagets § 14-6, og fremmer
derfor følgende forslag:
"Tvisteloven § 14-6 første ledd bokstav b)
skal lyde:
Når det av hensyn til andre enn sakens parter kan gjelde
regler om taushetsplikt eller taushetsrett."
Komiteen viser til at nye regler om offentlighet
i rettspleien trådte i kraft 1. september 2001.
De nye saksbehandlingsreglene i tvisteloven legger til rette for
en viss reduksjon i den muntlige domsbehandlingen og gir økte
muligheter til å bygge avgjørelsen av saken på skriftlig
materiale. Dette nødvendiggjør etter komiteens mening
enkelte endringer i reglene om allmennhetens innsynsrett i saksdokumenter.
Komiteen støtter de endringer som foreslås
i proposisjonen vedrørende offentlighet og innsynsrett. Komiteen vil
presisere at innsynsretten omfatter rett til å kreve kopi
av aktuelle dokumenter og/eller å få tilsendt
dokumenter elektronisk.
Det er etter komiteens mening viktig å grundig
vurdere hensynet til personvernet når departementet eventuelt
skal utarbeide forskrifter om utlegging av dokumenter på åpne
internettsider. Man bør også vurdere om og eventuelt
når retten til kopi/oversendelse av dokumenter
elektronisk er tilstrekkelig for å oppfylle offentlighetens
rett til innsyn.
Komiteen ønsker mer offentlighet
for innsyn i partenes hjelpedokumenter som fremlegges sammen med
muntlig prosedyre, og fremmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 14-2
annet ledd ny bokstav d) skal lyde:
d) hjelpedokumenter etter § 9-14
annet ledd."
Komiteen vil presisere at retten til innsyn bortfaller
dersom retten har tilbakevist dokumentet fordi det strider mot reglene
i § 9-14 annet ledd annet og tredje punktum, eller
dersom retten har nektet dokumentet brukt i henhold til regelen
i § 9-14 annet ledd femte punktum.