Departementet mener bedre tilgang til effektive domstoler på mange
måter kan gi positive samfunns- og næringsøkonomiske
konsekvenser. Et mål med tvistelovreformen er å redusere
partenes sakskostnadsansvar. Departementet foreslår derfor
sakskostnadsregler som tar hensyn til hva som er rimelig ut fra
tvistens betydning. I tillegg foreslås det å innføre en
småkravprosess. Samlet innebærer dette redusert kostnadsrisiko
for partene. Departementet antar at reglene om gruppesøksmål
både for den enkelte og fra et samfunnsmessig synspunkt
er fordelaktig. Selv om departementet antar tvistelovreformen vil
gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser,
er det vanskelig å tallfeste eller på annen på annen
måte eksakt angi disse virkningene. Men departementet antar
at reformen vil ha en merkbar effekt.
Det er et mål med tvistelovreformen at domstolene ikke
blir tilført saker som kan og bør løses
på annen måte. For det første foreslår
departementet en plikt før søksmål reises,
til å varsle om kravet og grunnlaget for det. For det annet
foreslår departementet å innføre en ordning
med utenrettslig mekling. For det tredje foreslås det at
dagens prøveordning med rettsmekling gjøres permanent.
For det fjerde foreslår departementet en hovedregel om
obligatorisk forliksrådsbehandling.
Lovforslaget innebærer mindre justeringer i den alminnelige
terskelen for å anlegge søksmål. Dette kan
ikke ventes å få noen nevneverdig tallmessig betydning
for sakstilfanget.
Departementet foreslår en rekke endringer i saksbehandlingsreglene
for å gjøre domstolenes arbeid mer effektivt og
kvalitativt bedre. Forslaget om aktiv saksstyring vil isolert sett
føre til merarbeid for dommeren, men departementet antar
at forslaget samlet sett vil føre til at retten får
mindre å gjøre med den enkelte sak.
Departementet foreslår en egen lovbestemmelse som utvider
veiledningsplikten noe sammenlignet med gjeldende rett. Departementet
antar forslaget vil føre med seg merkbart merarbeid for
domstolene, men det er vanskelig å angi omfanget nærmere.
Departementet foreslår å innføre en
småkravproses Departementet har ikke grunnlag for å sette
til side utvalgets vurdering om at mer enn 2500 saker av dagens
12 000 sivile saker som behandles etter allmennprosessen,
vil gå etter småkravprosessen, og for disse sakene
vil forslaget være betydelig ressursbesparende. Departementet
mener at småkravprosessen sett under ett vil føre
til betydelig mindre arbeid enn dagens allmennprosess. Departementet
legger til grunn at tingrettenes frigjorte kapasitet som følge
av småkravprosessen vil dekke behovet for ressurser til å behandle
en eventuell øking i antall saker. Departementet antar
det vil være mulig å gjennomføre tvistelovreformen
uten flere dommerårsverk i tingrettene.
Departementet foreslår å heve beløpsgrensen som
i saker om formuesverdier gjelder for anke uten lagmannsrettens
samtykke, fra 50 000 kroner til 25 000 kroner.
For andre saker foreslår departementet i likhet med utvalget
at det skal bli mulig å nekte anke over dom fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre
fram. Departementet antar at dette vil føre til redusert
sakstilfang. Departementet foreslår også å begrense
adgangen til å bringe prosesstyrende avgjørelser
i tingretten inn for lagmannsretten.
Tvistemålsutvalget antar at lovutkastet vil føre
til reduksjon på 15 dommerårsverk i lagmannsretten. Departementet
er i utgangspunktet enig med utvalgets vurderinger, men finner det
vanskelig å tallfeste innsparingene.
For Høyesterett foreslår departementet en adgang til å behandle
saken i storkammer med elleve dommere. Dette vil frigjøre
kapasitet sammenlignet med plenumsbehandling. Totalt antar departementet
at forslaget blir ressursbesparende. Departementet foreslår
også å begrense adgangen til å bringe
prosesstyrende avgjørelser fra lagmannsretten inn til Høyesterett.
Departementet foreslår at saksøkeren i småkravprosess
skal betale et lavere gebyr enn i saker etter allmennprosessen.
Etter forslaget skal saksøkeren betale tre og en halv ganger
rettsgebyret. Mange av disse blir i dag forlikt etter at de er kommet
inn for retten, med reduserte gebyrer som følge, slik at
samlet gebyrtap neppe utgjør mer enn ca. 1 500 000
kroner.
Departementet foreslår at behandlingsgebyret for forliksrådet
skal komme til fratrekk i behandlingsgebyret for tingretten. Dette
utgjør en redusert rettsgebyrinntekt på 1 500 R,
det vil si ca. 2 100 000 kroner.
Departementet går inn for å følge
Tvistemålsutvalgets forslag om at en part som er påført
sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling av
saken, på visse vilkår kan kreve tapet erstattet
av staten. Utvalget mener denne type feil kan føre til
utbetaling på et par hundretusen kroner i året.
Departementet anser det som nødvendig at domstolene
i alle rettssaler kan gjennomføre rettsmøter og
avhør som fjernmøter og fjernavhør ved
bruk av lydoverføring. For å oppnå tilstrekkelig
god lydkvalitet er det nødvendig med investeringer som
er beregnet til 5 900 000 kroner. Årlige
driftsutgifter vil utgjøre 2 400 000
kroner. Lydoverføring forutsetter overgang til IP-telefoni
med investeringskostnader beregnet til 5 700 000
kroner. I løpet av mindre enn to år vil overgangen
til IP-telefoni gi driftsbesparelser som overstiger kostnadene med
slik investering.
Departementet mener i likhet med utvalget at det er ønskelig
at hvert tinghus har tilgjengelig utstyr for lyd- og bildeoverføring.
Investeringsutgiftene er beregnet til 36 400 000
kroner og årlige driftsutgifter til 3 800 000
kroner.
Departementet går inn for at det på sikt skjer gjennomføring
av hovedregelen om at alle parts- og vitneforklaringer skal tas
opp, og at slike opptak kan skje enten ved lyd- eller bildeopptak.
Det må investeres i en sentral lagringsenhet på 7 500 000
kroner. For lydopptak i alle rettssaler vil det i tillegg være nødvendig
med investeringer som er beregnet til 9 100 000
kroner. Årlige driftsutgifter vil utgjøre 300 000
kroner.
Det er nødvendig å tilpasse det nåværende
saksbehandlingssystemet - LOVISA - til ny tvistelov. Departementet
legger til grunn at utviklingskostnadene for å etablere
et system for saksstyringen vil utgjøre ca. 6 000 000
kroner.
Departementet tar sikte på at prosesskriv i framtiden
skal kunne overføres elektronisk. Å utvikle løsninger
for dette er beregnet til å kreve ytterligere investeringer
på anslagsvis 8 500 000 kroner
Departementet legger til grunn at totale utgifter for opplæring
i domstolene blir på ca. 7 000 000 for 2006.
I tillegg kan effektiviteten ved domstolene i en overgangsfase bli
noe redusert som følge av nytt saksbehandlingssystem og
nye lovregler. Oppfølgingssamlinger for dommere i løpet
av første år etter ikraftsettingen er anslått
til 2 400 000 kroner.
For å nedarbeide restanser mener DA bemanningsbehovet
er 23 dommerårsverk og 16 saksbehandlerårsverk
som tilsvarer 23 400 000 kroner. DA mener det
er hensiktsmessig at midlene fordeles over en periode på tre år
(2006-2008), og for 2006 blir behovet på 10 100 000
kroner, som tilsvarer 10 dommerårsverk og 7 saksbehandlerårsverk.
Størrelsen av bevilgningene til iverksetting av reformen
må vurderes i samband med de årlige budsjettproposisjoner.
Departementet tar sikte på å innfase utgiftene
til iverksetting av reformen over flere år. Departementet
vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2006 og redegjøre
videre for den planlagte innfasing.
Komiteen har merket seg at departementet
vil komme ytterligere tilbake til spørsmålet om
administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget i
ikraftsettingsproposisjonen.
Komiteen er enig med departementet i at bedre
tilgang til effektive domstoler vi gi positive samfunns- og næringsøkonomiske
konsekvenser. Samtidig slutter komiteen seg til tvistelovreformens
mål om at domstolene ikke blir tilført saker som
kan og bør løses på annen måte. Flertallet deler
også departementets vurdering av behovet for å ta
i bruk moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi og behovet
for opplæring av dommere og saksbehandlere.