Hovudføremålet med proposisjonen er å innføra eit
meir nyansert sanksjonssystem enn det som finst no ved brot på kringkastingslova,
kringkastingsforskrifta og vilkår gitt i medhald av lova.
Departementet gjer òg framlegg om einskilde andre endringar
i lova. Endringane i lova skal bidra til at norske kringkastarar
og aktørar som deltek i spreiing av kringkasting til det
norske publikum sørgjer for at sendingane er i samsvar
med dei rettslege rammene som gjeld for slike sendingar og som er
fastsette i norsk og internasjonalt regelverk for kringkasting.
I proposisjonens kapittel 2 gjer departementet framlegg om å endra
og innføra nye administrative reaksjonssystem for å motverke
brot på kringkastingslova, føresegner og vilkår
gitt i medhald av lova. Framlegget inneber samstundes ei avkriminalisering av
ei rad føresegner i lova. I dag femner straffeansvaret
om 24 paragrafar i lova med tilhøyrande føresegner
i forskrift, og verkeområdet vart i høyringsnotatet foreslått
utvida med kapitla fem og seks. Departementet har sett nærmare
på behovet for straff i lys av framlegga som gjeld gebyr
og tvangsmulkt. Konklusjonen av denne gjennomgangen er eit framlegg
om å la straffeansvar gjelda for brot på føresegner
i åtte paragrafar, altså ei avkriminalisering
av 16 paragrafar. Heimel til å gi gebyr og åtvaring
blir foreslått utvida og det blir foreslått å innføra
ein ny heimel til å gi tvangsmulkt. Samla sett gir dette
etter departementets vurdering eit sett med verkemiddel som i langt større
grad er tilpassa kringkastingsregelverket enn tilfellet er etter
dagens reaksjonssystem, utan at det går ut over rettstryggleiken.
Det legg også til rette for ei meir effektiv og målretta
administrering av regelverket enn etter dagens system.
I kapittel 3 gjer departementet framlegg om at regelverket om
skjult reklame i kringkastingsprogram blir flytta frå kringkastingsforskrifta
til lova. Dessutan har det blitt reist spørsmål
om heimelen til delar av forskriftsreguleringa. Det er gjort somme
endringar, slik at lova kjem klarare i samsvar med dei internasjonale
pliktene Noreg har teke på seg.
Kringkastingslova inneheld i dag ein heimel til å forby å senda
vidare i kabelnett visse program som er i strid med norsk lov. I
kapittel 4 gjer departementet framlegg om å utvida denne
heimelen til å gjelda formidling av visse ulovlege program
frå utanlandske kringkastarar, same kva for distribusjonsmåte
som er vald. Etter dette framlegget blir reguleringa på dette området
meir teknologinøytral.
I kapittel 5 gjer departementet framlegg om å avvikla
ordninga med Medietilsynet som tvisteløysingsorgan i saker
der abonnentar og kabeleigar ikkje blir samde om val av kanalar
i kabelnettet. I staden får Medietilsynet fullmakt til å krevja
omval dersom abonnementsval ikkje har skjedd i samsvar med reglane
for slike val. Slike ureglementerte val vil oftast følgjast
av klager frå abonnentar. Det kan likevel bli nødvendig å gripa
inn sjølv om det ikkje ligg føre klager, når
det er klare brot på reglane. Framlegget femner også om
slike tilfelle. Omvalsregelen vil først bli teken i bruk
når reglane om abonnementsval er blitt presiserte i forskrift
til lova.
Departementet vil innleiingsvis klargjere skiljet mellom omgrepa
administrative reaksjonar, sanksjonar og straff. Administrative
reaksjonar blir her nytta som eit samleomgrep for ulike tiltak forvaltninga
set i verk for å fremje etterleving av regelverk. Sanksjonsutvalet
nyttar omgrepet sanksjonar om "(...) negativ reaksjon som kan ilegges
av offentlig myndighet med hjemmel i lov, og retter seg mot en begått overtredelse
av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som
har et hovedsakelig eller vesentlig pønalt formål",
jf. NOU 2003: 15 s. 20. Sanksjonar kan vera slike reaksjonsformer
som blir rekna som straff etter Grunnlova § 96
og som må gjerast ved dom. Men sanksjonar kan også vera
administrativt fastsette reaksjonar mot lovbrot og som har eit vesentleg pønalt
preg. Gebyr vil vera ein slik administrativ reaksjon som reknast
som sanksjon. Det finst også administrative reaksjonsformer
som skal fremje etterleving av regelverk, men som likevel ikkje
kan reknast for sanksjonar etter Sanksjonsutvalets definisjon. Sidan
tvangsmulkt verkar framover i tid og skal pressa fram oppfylling
av ei plikt, vil tiltaket vera ei slik administrativ reaksjonsform
som ikkje er ein sanksjon. Det finst ikkje eit klart pønalt
føremål knytt til denne reaksjonsforma. Vilkåra
for å gi ho blir òg annleis enn for sanksjonane.
Framlegga gjeld straff, gebyr, åtvaring og tvangsmulkt.
Dei fire verkemidla blir behandla kvar for seg nedanfor. Det er
likevel viktig å sjå alle verkemidla i kringkastingsregelverket
i samanheng. Innføring av tvangsmulkt og utviding av verkeområdet for
gebyr har gjort det naturleg å vurdera avkriminalisering
av brot på reglar i lov og forskrift. Straff skal etter
framlegget berre kunna nyttast ved brot på reglar som vernar
viktige samfunnsinteresser, t.d. vidaresending av pornografi, av
omsyn til enkelte sjåarar, t.d. mindreårige, eller
av internasjonale omsyn.
I høyringsnotatet gjorde departementet framlegg om ei
tilpassing av § 10-1 bokstav a som følgje
av endringar i lova etter at denne føresegna vart revidert sist.
Det gjeld utviding av verkeområdet for straff til også å femna
om kapitla 5 og 6, retting av feil informasjon og NRK. På bakgrunn
av m.a. merknader i høyringsrunden, handsaminga av St.meld.
nr. 26 (2003-2004) og vurderingane til Sanksjonsutvalet har departementet
vurdert behovet for straff på ny. I lys av framlegga til
utviding av verkeområdet for gebyr og innføring
av tvangsmulkt vurderer departementet at behovet for straff blir
mindre. Departementet har teke utgangspunkt i den momentlista som Sanksjonsutvalet
har sett opp for vurdering av om brot på ei handlingsnorm
skal vera straffbar. Departementet har lagt vekt på at
straff berre bør brukast ved brot på reglar som
vernar om viktige samfunnsmessige interesser. Det er vidare lagt
opp til at straff skal brukast ved alvorlege brot på desse
reglane. Departementet har òg teke omsyn til at brot på enkelte av
dei straffesanksjonerte reglane i kringkastingslova kan bli råka
av straffereglar i anna regelverk om marknadsføring. Departementet
gjer difor framlegg om å avgrensa høvet til å bruka
straff til brot på følgjande reglar:
§ 2-1 første
og tredje ledd. Konsesjons- og registreringsplikt for å driva
kringkasting
§ 2-4 Melding fra statsmyndighet mv.
§ 2-7 Beskyttelse av mindreårige
seere
§ 3-1 andre ledd. Forbud mot reklame særskilt rettet
mot barn og reklame i tilknytning til barneprogram
§ 4-5 første ledd bokstav b og
d. Forbod mot vidaresending av visse program
Kapittel 9 Ulovlig kringkasting fra skip og fly i internasjonalt
område mv.
For at styresmaktene skal kunne ha oversikt over kva for kringkastarar
som sender og kven som er ansvarlege for sendingane, er det viktig
at reglane om konsesjons- og registreringsplikt i § 2-1
blir overhalde. Departementet foreslår vidare å behalda
straffesanksjonen for brot på reglar som vernar mindreårige
mot skadeleg innhald og ulovleg reklamepress. At kringkastarane
overheld plikta til å senda viktige meldingar frå styresmaktene
når dei blir pålagde det, er også særs
viktig, for å hindra skade på liv og helse.
Departementet understrekar at bruk av straff som reaksjon må tilpassast
innhaldet i den aktuelle regelen og kor grovt brotet er. Melding
frå styresmaktene bør vera særleg viktig
for at straff skal kunna nyttast som sanksjonsmiddel. Ved svært
kortvarige brot på dei ulike reglane bør heller
ikkje straff nyttast, med mindre brot på reglane tek seg
oppatt.
Departementet gjer framlegg om å utvida verkeområdet
for gebyr til å omfatta brot på reglane i kapittel
2 (m.a. konsesjonsreglar), §§ 6-4 (NRK)
og 8-1 og 8-2 (m.a. reglar om meldeplikt). Utvidinga av verkeområdet
for gebyr har som føremål å innføra
eit meir differensiert reaksjonssystem også for brot på andre
delar av regelverket enn reklame- og sponsereglane. I dag finst
ingen sanksjonar bortsett frå åtvaring, inndraging
av konsesjon og straff for brot på desse reglane. Tvangsmulkt
er eit verkemiddel for å få dei ansvarlege til å oppfylla
pliktene sine og skal ikkje brukast som ei etterfølgjande
reaksjonsform mot regelbrot. Gebyr er derfor nødvendig
for å fanga opp brot som er for alvorlege for åtvaring,
men ikkje grove nok for straff der straff også er eit sanksjonsmiddel.
Gebyr vil også koma i staden for straff i høve til
ei rekkje føresegner, og vil vera nødvendig for å sikra
ein reaksjon i tillegg til åtvaring for dei "avkriminaliserte"
føresegnene.
Gebyr etter gjeldande § 10-3 skal reknast ut
etter kva den ansvarlege har tent på regelbrotet, jf. Innst. O.
nr. 34 (1993-1994) til Ot.prp. nr. 29 (1993-1994), om reglar om
sanksjonar ved brot på kringkastingslova. Dette skal gjelda
også i høve til brot på dei reglane som
no vil kunne bli sanksjonerte med gebyr. Som tidlegare, skal nærmare
reglar om utrekning av gebyr fastsetjast i føresegner til
lova, jf. dagens §§ 10-1 til 10-5 i kringkastingsforskrifta.
Slike reglar vil krevje ei særskilt høyring blant
relevante instansar og organisasjonar før reglane blir
fastsette.
Departementet gjorde i høyringsnotatet framlegg om at
gebyr også skulle kunne nyttast ved brot på reglane
i kap. 4 (Videresending i kabelnett mv.) og for brot på reglane
om m.a. kontroll av omsetning av kringkastingsmottakarar i §§ 8-1
og 8-2. Departementet meiner på bakgrunn av m.a. synspunkt
som vart fremja i høyringsrunden at tilstrekkeleg oppfylling
av dei fleste reglane i kap. 4 blir sikra gjennom den nye heimelen
til å gi tvangsmulkt. Om ein kabeleigar t.d.
ikkje oppfyller formidlingsplikta i lova § 4-3
skal Medietilsynet kunna vedta ei tvangsmulkt for kvar dag som går
inntil formidlingsplikta blir oppfylt. Den nye heimelen til å krevja
nytt abonnementsval ved brot på reglane om slike val i
lova § 4-4 vil etter departementets oppfatning òg
bidra til at desse reglane blir fylgde. Når det gjeld reglane
for kontroll av radiohandlarar og etterleving av meldeplikt for
sal av fjernsynsapparat i §§ 8-1 og 8-2
og føresegner til desse, er det etter departementets oppfatning
behov for å kunne gi ein etterfylgjande administrativ reaksjon
når brot på reglane er konstatert. I dagens reglar
er slike brot berre omfatta av straffesanksjon, men straff skal
etter framlegget ikkje ramma brot på disse reglane. Som
nemnt i høyringsfråsegna frå Justisdepartementet,
er bruk av gebyr som alternativ til straff i samsvar med tilrådingane
i utgreiinga frå Sanksjonsutvalet (NOU 2003:15).
For dei administrative reaksjonane i kringkastingslova som etter
Sanksjonsutvalets definisjon er å rekne for sanksjonar
(åtvaring, gebyr, inndraging av konsesjon), er det ikkje
presisert noko skuldkrav i reglane dag. Reglane har vore
i kraft i meir enn åtte år. Etter desse reglane
skjer det ei konkret vurdering i kvar enkelt sak om det er rimeleg å fatta
vedtak om administrativ sanksjon. Er den ansvarlege ein fysisk person
vil det derfor ikkje bli gitt sanksjon viss regelbrotet er unnskyldeleg
og den ansvarlege ikkje er noko å bebreida. Når
den ansvarlege for eit regelbrot er eit føretak, blir ansvaret
etter reglane nærmast objektivt. Etter reglane vil føretaket
bli ansvarleg når eit regelbrot er gjort på føretakets
vegne. Føretaket blir ansvarleg sjølv om ingen
enkeltperson har utvist skuld eller ingen skuldig enkeltperson kan
utpekast. Berre force majeure og såkalla hendelege uhell
kan frita føretaket for ansvar for regelbrot.
I mange tilfelle vil det vera naturleg å gi ei åtvaring
ved første gongs regelbrot.
Departementet gjorde ikkje framlegg om å endra § 10-2
om åtvaring i høyringsnotatet. Statens medieforvaltning
har peika på at etter gjeldande rett femner § 10-2
om åtvaring ikkje kabeleigarar. Departementet meiner at åtvaring
også bør kunna nyttast i forhold til andre som
er ansvarlege for å overhalda reglar i lova. Departementet
gjer derfor framlegg om ei justering i § 10-2
for å presisera dette. For å gjera regelen enklare
med omsyn til kven som kan få åtvaring, blir omgrepet
"den ansvarlige" teke inn. Kven som er ansvarleg i høve
til det einskilde brotet, vil gå fram av regelen som er
broten. Til dømes vil det vera den einskilde kringkastaren
som har ansvaret for at reglane om europeisk programmateriale i
lova § 2-6 og reglane om reklame og sponsing i
kap. 3 blir overhalde. På same vis vil § 8-2
i lova og forskrifter til regelen angi kven som er ansvarleg for å overhalda
meldeplikta for omsetning mv. av kringkastingsmottakar.
Åtvaring må reknast for ein administrativ sanksjon.
Departementet gjer framlegg om at tvangsmulkt skal kunna nyttast
ved brot på desse reglane: kapittel 2 (m.a. konsesjonsreglar),
kapittel 3 (reglar om reklame og sponsing), kapittel 4 (reglar om
vidaresending mv. i kringkastingsnett), §§ 6-4
(NRK) og 8-1 og 8-2 (m.a. reglar om meldeplikt), eller forskrift
eller enkeltvedtak fastsett i medhald av desse reglane.
Tvangsmulkt er i høyringsnotatet nemnt som ein sanksjon.
Mange definisjonar av sanksjon inneheld ikkje tvangsmulkt, sjå t.d.
NOU 2003:15 kapittel 15. Tvangsmulkt skal ikkje nyttast som etterfølgjande
reaksjon på regelbrot og har såleis ikkje eit
pønalt føremål. Tvangsmulkt gjeld hovudsakleg
plikter som ikkje blir oppfylte eller pålegg som ikkje
blir følgde.
Tvangsmulkt skal verka som eit press for å tvinga fram
handlingar eller for å avslutta ulovlege forhold. Tvangsmulkt
verkar såleis berre i høve til fastsette plikter
eller pålegg. Tvangsmulkt får berre verknad etter
at ei plikt er broten.
Departementet viser til at det etter den nye reaksjonsforma tvangsmulkt
ikkje vil vere naudsynt å påvisa skuld. Dette
har samanheng med at Medietilsynet skal gi reaksjonen slik at den
ansvarlege får tid til å innretta seg i tråd
med regelverket før tvangsmulkta forfell.
Ved utmålinga av tvangsmulkt skal Medietilsynet ta utgangspunkt
i kva den ansvarlege sparar ved å ikkje oppfylla plikta
til rett tid.
Om ikkje ei plikt blir oppfylt til rett tid og tvangsmulkt ikkje
verkar, kan Medietilsynet vurdera om ein vil gi gebyr eller andre
sanksjonar som ein etterfølgjande reaksjon i dei høva
tilsynet kan konstatera at det har vore eit klart regelbrot. Sidan
ein ikkje reknar tvangsmulkt som ein sanksjon vil det ikkje vera
brot på forbodet mot dobbeltstraff å nytta denne
reaksjonsmåten saman med andre sanksjonsformer.
Departementet er klar over at framlegget om nærmare
regulering av skjult reklame og salsfremjande omtale i program reiser
vanskelege og viktige spørsmål knytt til inngrep
i redaksjonelle spørsmål. Mange av høyringsinstansane
er uroa for at styresmaktene skal gå for langt i å kontrollera
dei redaksjonelle vurderingane bak eit program.
Departementet meiner at det framlegget som var presentert i høyringsnotatet
korkje grip inn i det redaksjonelle sjølvstendet på ein
uakseptabel måte eller gjer det ulovleg å driva
forbrukarjournalistikk. Intensjonen med framlegget var å føra
det norske regelverket meir på linje med det internasjonale
regelverket Noreg har slutta seg til og dermed er bunde av, både
når det gjeld Europarådets fjernsynskonvensjon og
EUs TV-direktiv. Departementet vil òg visa til utviklinga
av nytt mottakarutstyr som m.a. kan gjere det mogeleg for sjåarane å "hoppa
over" vanlege reklameinnslag mellom programma. Denne utviklinga kan
føra til større interesse for å freista å plassera marknadsførande
innslag inn i vanlege program.
Når det gjeld sponsa program inneheldt framlegget i
høyringsnotatet to endringar i høve til gjeldande § 3-4
tredje ledd. Den første var å understreka at "spesielle
salgsfremmende henvisninger til slike produkt eller tjenester" er
eit døme på ulovleg oppmoding til kjøp
eller leige av sponsor eller tredjemann sine produkt eller tenester.
Det er eit viktig døme, fordi slike tilfelle er særleg
graverande. Derfor var det nemnt spesielt. Den andre endringa var å presisera
forbodet mot skjult reklame. I TV-direktivet står dette
forbodet i innleiingsartikkelen til kapitlet om reklame og sponsing
(artikkel 10 nr. 4), der det blir slått fast at "Skjult
reklame er forbudt". Det gjeld alle program, både dei som
er sponsa og dei som ikkje er det. I norsk rett er dette forbodet
generelt nemnt i forskrifta.
Ut frå innspela som er komne i høyringsrunden ser
departementet behov for å gjere omsyna bak framlegga klårare
også i lovteksten. Dette blir gjort ved å ta inn
ein definisjon av skjult reklame i § 1-1 i lova.
I tillegg foreslår departementet eit generelt forbod mot
skjult reklame i program i staden for, som det opphavleg var gjort
framlegg om, det generelle forbodet mot oppmuntring til kjøp
eller leige av produkt eller tenester, i § 3-3
og forbodet mot skjult reklame i § 3-4.
Med dette meiner departementet det kjem klårare fram
at reglane skal hindra innslag som er gjort av marknadsføringsomsyn
utan at publikum blir gjort merksame på det. Det skal vera
mogleg for publikum å skilja det redaksjonelle stoffet
frå det marknadsførande. Dette var også omsyna
bak dei opphavlege framlegga. Departementet finn òg at
regelverket på denne måten blir enklare og meir
oversiktleg når det gjeld desse omsyna.
Skjult reklame er etter definisjonen i framlegget i denne proposisjonen
presentasjon av varer, tenester, varemerke mv. som er medviten marknadsføring
og som kan vera villeiande for publikum med omsyn til om det faktisk
er marknadsføring. Definisjonen av skjult reklame i framlegget
vil byggja på tre kriterium: framvisinga må vera
tilsikta, framvisinga må ha ein marknadsførande
effekt og den må vera egna til å villeia publikum
med omsyn til om det er eit tilsikta marknadsførande innslag.
Den marknadsførande framvisinga må vera tilsikta
frå nokon som har delteke i produksjonen av innslaget eller
frå kringkastaren sjølv.
Forbrukarjournalistikk er ikkje reklame, sjølv om innslag
kan innehalda positiv omtale av visse produkt eller tenester. Med
forbrukarjournalistikk er meint program med eit redaksjonelt innhald,
der redaksjonen opptrer sjølvstendig og uavhengig, og der
kringkastaren ikkje tek imot noka form for vederlag eller oppnår
andre fordelar for god omtale. Forbrukarjournalistikk har publikum
som oppdragsgjevar, ikkje produsent eller seljar. Det vil ikkje
vera nok å fastslå at eit program har ein salsfremjande
effekt for at ein skal kunna seia at det inneheld skjult reklame.
Ein må skilja mellom verknaden av og motivet for sendinga i
denne samanhengen. Er programmet redaksjonelt motivert, er det ikkje
skjult reklame, sjølv om det kan hende har salsfremjande
effekt.
Definisjonen vil femna om skjult reklame både i program
produsert av kringkastaren sjølv og av eksterne produsentar.
Departementet ser at det kan bli vanskeleg for kringkastaren å sende
til dømes ei rad spelefilmar og andre program om forbodet
mot skjult reklame skulle bli handheva likt i høve til
alle eksterne produksjonar. Når det gjeld eksterne produksjonar vil
tilsynsorganet vere meir varsamt med å slå ned
på skjult reklame om ikkje programmet er produsert på bestilling
frå kringkastaren eller kringkastaren på annan
måte har kunna påverka produksjonen. I handhevinga
av regelen vil tilsynsorganet òg leggja vekt på om
den skjulte reklamen er i eit barneprogram. Departementet meiner
det er ekstra viktig å unngå marknadsførande
innslag i program for barn. Barn vil normalt ha vanskelegare for å oppfatte
om det ligg marknadsføringshensikter bak innslaga.
Endringa er ikkje meint å endra dei vurderingane som
er gjort og den praksisen som er fylgt ved handheving av § 3-4
tredje ledd i lova. Departementet oppheld framlegget om å presisera
at å vise til sponsor eller tredjepart sine produkt eller
tenester på ein salsfremjande måte er eit klart
døme på oppmuntring til kjøp eller leige
av slike produkt eller tenester i sponsa program i § 3-4.
Forskjellen mellom reguleringa av sponsa program og andre program
når det gjeld salsfremjande innslag vil derfor først
og fremst vera at ein kan slå direkte ned på salsfremjande
omtale eller framsyning av sponsors produkt eller tenester i sponsa
program, utan å først vurdera om forbodet mot
skjult reklame er brote.
I høyringsnotatet gjorde også departementet framlegg
om at føresegna som gjeld presentasjon av premiar i program
bør flyttast frå kringkastingsforskrifta til lova
som ny § 3-5 og tilpassast framlegget som gjeld
ny § 3-3 og § 3-4 tredje ledd.
Departementets framlegg om å endra § 4-5
inneheld to element.
Det første elementet gjeld ei utviding av § 4-5 første
ledd bokstav b. Gjeldande regler fastset at Medietilsynet kan leggja
ned forbod mot vidaresending av fjernsynssendingar som sender program
med pornografi eller vald i strid med norsk lov. Denne regelen er
foreslått utvida, slik at han også skal femna
om program med innhald som i alvorleg grad kan vera skadelege for
den fysiske, psykiske og moralske utviklinga hjå mindreårige.
Det andre elementet gjeld eit nytt andre ledd i § 4-5
om at Medietilsynet kan leggja ned forbod mot sal, utleige eller
marknadsføring av innretningar eller tenester som har til
føremål å gi tilgjenge til slike fjernsynskanalar
som er nemnde i § 4-5 første ledd.
TV-direktivet artikkel 22 nr 1 fastset at dei statane direktivet
gjeld for, "...skal treffe passende tiltak for å sikre
at fjernsynsselskaper underlagt deres myndighet ikke sender programmer
som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale
og moralske utvikling, særlig programmer som inneholder
pornografiske scener eller umotivert vold". Denne plikta har Noreg
oppfylt gjennom § 2-7 i lova og § 2-5
i forskrifta. Men § 2-7 gjeld berre fjernsynsselskap
under norsk jurisdiksjon. Etter artikkel 2a nr 2 i direktivet kan
ein medlemsstat også hindra fri mottaking og vidaresending
på sitt territorium av ei fjernsynssending frå ein
annan medlemsstat dersom fjernsynssendinga "... utgjør
et åpenbart, vesentlig og alvorlig brudd på artikkel
22 nr. 1 eller 2 og/eller artikkel 22a". Å stansa
skadelege utanlandske sendingar er altså ikkje ei plikt
for mottakarlandet, men det har høve til å gjera det.
Departementet har sett det som uheldig dersom det i utgangspunktet
skal vera andre kriterium for det som kan sendast frå norske
kringkastarar enn det som kan mottakast frå utanlandske
selskap på dette feltet. Det vil innebera at føremålet
med regelen, å verna mindreårige mot program som
i alvorleg grad kan skada den fysiske, psykiske og moralske utviklinga deira,
ikkje kunne oppfyllast fullt ut.
Fleire høyringsinstansar har peika på at kriteria
er svært skjønnsmessige og at framlegget kan innebera innføring
av sensur i strid med ytringsfridomen og det redaksjonelle sjølvstendet.
Dei uklare punkta som er nemnde spesielt, er at det ikkje finst
nokon definisjon av "mindreårig", at det ikkje er sagt
noko om tidspunkt for sending og at det ikkje er spesifisert kva for
programinnslag i tillegg til ulovleg pornografi og vald som skal
kunna rammast.
Art. 2a nr. 2 bokstav a krev at brotet på reglane om
skadeleg innhald skal vera openbart, vesentleg og alvorleg før
ein kan stansa utanlandske sendingar med slikt innhald. I praksis
vil dette seie at Medietilsynet hovudsakeleg vil gripe fatt i sendingar
som har eit innhald som klart er i strid med reglane i straffelova
om pornografi og valdsskildringar. På den måten
kan ein hevda at endringa av § 4-5 første
ledd bokstav b har liten praktisk effekt. Departementet meiner likevel
det er fornuftig å oppretthalda framlegget for å visa
at hovudomsynet bak regelen i § 4-5 første
ledd bokstav b er å verna mindreårige mot skadeleg
innhald.
Departementet vil presisera at program som fell inn under kriteria
i direktivet art. 22 nr. 1, slik dei er gjennomført
i lova § 2-7 og forskrifta § 2-5,
er heilt forbode å senda for kringkastarar under norsk
jurisdiksjon. Slike program blir derfor ikkje tilletne å senda
sjølv om ein vel eit sendetidspunkt då mindreårige
normalt ikkje ser fjernsyn. Det same vil gjelda i høve
til dei programma eller innslaga Medietilsynet kan forby etter den
nye § 4-5 første ledd bokstav b.
Framlegget til nytt andre ledd i § 4-5 vil
gi heimel for forbod mot sal, utleige eller marknadsføring
av innretningar eller tenester som har til formål å gi
tilgjenge til program med ulovleg innhald. Etter dagens § 4-5
kan Medietilsynet stansa vidaresending i kabelnett av utanlandske
TV-kanalar med visse former for ulovleg innhald. Ved den foreslegne
endringa vil reguleringa av TV-mottak via kabelnett og TV-mottak via
andre plattformer som distribuerar utanlandske TV-kanalar til norske
sjåarar bli meir lik.
Fleire høyringsinstansar har peika på at faren
for å ramma innretningar eller tenester som formidlar lovlege
kanalar/program er stor. Andre har peika på at
framlegget vil ramma reint tekniske hjelparar og ikkje dei som kringkastar
programma. Departementet vil her presisera at framlegget ikkje skal
ramma kanalar som sender lovleg innhald eller reint tekniske hjelparar.
På bakgrunn av høyringsrunden vil departementet
foreslå visse endringar i lovteksten som saman med merknadene
vil presisera dette.
§ 4-5 andre ledd er mest praktisk i høve
til program som ikkje kjem frå ein kringkastar som høyrer under
norsk jurisdiksjon. I den grad slike program/kanalar kjem
frå land som korkje er bundne av TV-direktivet eller Fjernsynskonvensjonen,
finst det ingen internasjonale rettsreglar som skal sikra at berre lovleg
innhald blir vidaresendt. Vidaresending i kabelnett er alt regulert
i kringkastingslova. Framlegget til ny § 4-5 andre
ledd har som føremål å hindra at program
med ulovleg innhald blir motteke via andre plattformer.
Departementet foreslo i høyringsnotatet at aksesselskapet
skulle kunna gjerast ansvarleg. Det har somme høyringsinstansar
meint er å ramma ein teknisk hjelpar som ikkje kan påverka
det redaksjonelle innhaldet i det som blir formidla. Etter departementets
syn kan ikkje aksesselskap definerast som ein reint teknisk hjelpar.
Departementet er klar over at aksesselskap ikkje kan påverka
det redaksjonelle innhaldet i det som blir vidaresendt. I det perspektivet kan
ikkje eit aksesselskap seiast å "rå over innhaldet".
Departementet viser til aksesselskapa som dei aktørane
som set saman, marknadsfører og sel innhald til sjåarane.
Dei har kjøpt retten til å selja eller leiga ut
fjernsynskanalar til publikum, og dei gjer avtalar med sjåarane
anten direkte eller gjennom ulike forhandlarar. Det er også aksesselskapet
eller forhandlarar som stengjer kanalar for sjåarar dersom
dei ikkje oppfyller sin del av avtalen, til dømes ved ikkje å betala.
I dette perspektivet må aksesselskapet seiast å rå over
innhaldet, og det er denne råderetten departementet har
peika på i høyringsnotatet. På same måten
må aksesselskapet eller dei som handlar på vegner
av aksesselskapet etter departementets syn også ha eit
ansvar for å stengja kanalar som sender ulovleg innhald
og hindra sending av enkeltprogram med ulovleg innhald. Det ulovlege
innhaldet kan vera kjent på førehand eller aksesselskapet
kan ha fått melding om det frå Medietilsynet.
Omgrepet vidaresending har til vanleg blitt nytta for vidaresending
i kabelnett. Men òg i digitale bakkenett for fjernsyn kan
det vere snakk om vidaresending. Artikkel 2a nr 2 i TV-direktivet
gir ein medlemsstat høve til både å hindra
fri mottaking og vidaresending av visse sendingar. Det er derfor
heller ikkje avgjerande for å kunna bruka § 4-5
andre ledd at ei sending rettsleg sett er å rekna som vidaresendt. Om
ei sending er vidaresendt eller blir motteke direkte frå den
utanlandske kringkastaren blir i den samanhengen ikkje så viktig.
Departementet er kjent med at innretningar eller tenester som
er nødvendige for å få tilgjenge til
ulovlege fjernsynssendingar ofte vil vera dei same som er nødvendige
for å kunna sjå lovlege sendingar. Det er ikkje
meininga å ha forbod mot slikt utstyr. Forbodet gjeld innretningar
som er nødvendige for å gi tilgjenge til ulovlege
sendingar, t.d. spesialkort eller integrerte delar av andre innretningar.
På same måten som eit kort ikkje gir ein sjåar
tilgjenge til ein bestemt kanal fordi vedkomande ikkje har betalt
leige for den, vil ulovlege kanalar bli stengde av.
I enkelte samanhengar kan formidling av audiovisuelle tenester
via internett bli rekna for kringkasting, såkalla webcasting,
jf. definisjonen i lova § 1-1. Om sendinga er
ulovleg, kan ei personleg datamaskin då bli rekna for utstyr
som gir tilgang til ulovleg programinnhald. Departementet ynskjer
sjølvsagt ikkje å kunna nedleggja forbod mot basis
mottaksutstyr, som parabolantenner, fjernsynsapparat eller PC-ar, sjølv
om dei for den enkelte kan vera nødvendige for å få tilgang
til ulovlege sendingar. Heimelen til å gi forbod mot utstyr
som gir tilgang til fjernsynskanalar eller program som er ulovleg
etter § 4-5 vil berre bli nytta i høve
til utstyr som er spesielt innretta for å gi tilgang for
desse forbodne kanalane eller programma. Heimelen vil ikkje bli
nytta mot mottaksutstyr eller tekniske innretningar som blir nytta
meir generelt for mottak av fjernsyn.
Kringkastingslova § 4-6 inneheld reglar om
klage mv. på vedtak som gjeld vidaresending av kringkasting
i kabelnett, m.a. abonnementsval.
Departementet sluttar seg til dei høyringsinstansane
som har peika på at det er nødvendig med klarare
reglar om abonnementsval og at dei skal fastsetjast i forskrifts
form. Pålegg om gjennomføring av nytt abonnementsval
er ei alvorleg sak, og fråviket frå reglane bør
stå i høve til inngrepet. Reine bagatellar skal
ikkje kunna føra til nytt abonnementsval. Reglar
om abonnementsval gjeld berre for kabelnett.
Departementet vil utarbeide meir detaljerte reglar om abonnementsval
før ordninga med at Medietilsynet kan påleggja
omval blir tatt i bruk. Dei nye reglane bør vera enkle å praktisera
for kabeleigarane og gjera valet reelt og lettfatteleg for abonnentane.
Reglane bør m.a. seia noko om den praktiske framgangsmåten
for val, representativitet blant veljarane, korleis kanalane i valet
skal veljast ut og det minste talet kanalar ein kan velja blant.
Det bør òg vera ei vurdering av om det skal vera
ulike framgangsmåtar for abonnementsval for analoge og
digitale kabelnett på grunn av at det i digitale kabelnett
i større grad kan vera teknisk mogeleg å gi abonnentane
dei kanalane dei ynskjer. Slike reglar må på ei
særskilt høyring og deretter fastsetjast i forskrifta
til lova. Departementet har derfor ikkje funne grunnlag for å endra
det framlegget til lovendring som vart presentert i høyringsnotatet
om oppheving av § 4-6.