I en dom av 28. april 2005 (Baker Hughes Norge AS) har
Høyesterett lagt til grunn at skattyter som går over
fra avvikende regnskapsår til kalenderåret som regnskapsår,
har krav på fulle saldoavskrivninger for perioden mellom
det gamle og nye regnskapsåret som skal lignes særskilt
etter skatteloven § 14-1 femte ledd. Etter Høyesteretts
dom er regelen at skattyter som bytter regnskapsår har
krav på fulle saldoavskrivninger selv om inntektsperioden
som skal skattlegges særskilt etter skatteloven § 14-1
femte ledd kun omfatter noen få måneder. Dette
kommer i tillegg til fulle saldoavskrivninger i det foregående regnskapsåret,
og medfører delvis doble avskrivningsfradrag innenfor ett
kalenderår. Resultatet er en skattekreditt for skattyter
i form av forserte avskrivninger av driftsmidler. Etter departementets
oppfatning bryter dette med forutsetningene for saldoavskrivningssystemet,
og det gir en utilsiktet periodiseringsfordel for skattytere som
bytter regnskapsår og skattemessig inntektsperiode.
Som følge av de begrensninger som gjelder for adgangen
til å benytte avvikende regnskapsår, vil det ikke
ofte forekomme tilfeller med bytte av regnskapsår hvor
dette får den beskrevne effekt. Hensynet til mest mulig
riktig inntektsfastsettelse tilsier likevel at det foretas en lovendring
hvor muligheten til doble avskrivningsfradrag innenfor ett kalenderår bortfaller.
Høyesterett har også påpekt at dette
er en lovgiveroppgave.
Departementet har vurdert hvordan en begrensningsregel for saldoavskrivninger
ved endring av regnskapsår bør utformes. Departementet
er blitt stående ved at den mest hensiktsmessige løsning
vil være å gi forholdsmessig avskrivningsfradrag
etter hvor mange påbegynte måneder skattyter har
benyttet et annet regnskapsår. Det vil si at skattyter
bør ha krav på 3/12-deler av avskrivningsfradraget,
dersom mellomperioden varer i 3 måneder. Denne løsningen samsvarer
med fradragsrettens omfang for personlige skattytere som kun har
skatteplikt til riket en del av året, jf. skatteloven § 6-92.
Saldoavskrivningssystemet er ikke tilrettelagt for utskilling
og særskilt behandling av enkeltdriftsmidler innenfor en
saldogruppe. En løsning med forholdsmessig fradrag for
avskrivninger etter hvor mange måneder det er benyttet
et annet regnskapsår, vil derfor bety at det kun gis forholdsmessige
avskrivninger for driftsmidler som er ervervet i løpet
av mellomperioden. Forholdsmessig avskrivningsfradrag som også omfatter
nyervervede driftsmidler, vil derfor medføre en forskjellsbehandling
i forhold til andre skattytere som anskaffer nye driftsmidler ved årets
utgang, som skal avskrives etter saldometoden. Departementet finner
imidlertid å legge avgjørende vekt på hensynet
til praktikable regler. Ut fra hensynet til det reelle økonomiske
verdifall på driftsmidlene, kan det heller ikke anses urimelig
at avskrivningsfradraget reduseres forholdsmessig når et
driftsmiddel er anskaffet sent i inntektsåret. For driftsmidler
som avskrives lineært (dvs. med samme beløp hvert
inntektsår), er regelen også forholdsmessige avskrivninger
etter antall påbegynte måneder driftsmidlet har
vært eid i løpet av inntektsåret, jf.
Lignings-ABC 2004 s. 317.
Det vises til forslag til skatteloven § 14-1
femte ledd nytt annet punktum.
Departementet legger til grunn at det ikke vil forekomme mange
tilfeller hvert år hvor det vil skje bytte fra avvikende
regnskapsår til regnskapsår som er lik kalenderår.
Siden det er forholdsvis få skattepliktige som har avvikende
regnskapsår, og dermed få som eventuelt er aktuelle
for overgang fra avvikende regnskapsår til regnskapsår
lik kalenderår, antas det at provenyvirkningen og de administrative
konsekvenser vil være begrenset.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) om skatteloven § 14-1
femte ledd nytt annet punktum.