Som ledd i EØS-tilpasningen foreslås det å innføre
fradragsrett for fysiske personer som er begrenset skattepliktige
fra andre EØS-land på lik linje med personer bosatt
i Norge. Fradragsretten vil være betinget av at det alt
vesentlige av inntekten er opptjent her. Det foreslås at
denne gruppen skal ha rett til de samme fradragene som bosatte,
med unntak av fradrag for renteutgifter knyttet til gjeld som er
tatt opp utenfor Norge.
Når det innføres fradragsrett for begrenset
skattepliktige fysiske personer fra andre EØS-land på lik linje
med personer bosatt i Norge, bør det samtidig strammes
inn i det særskilte standardfradraget som denne gruppen
skattytere kan kreve i dag. Økningen i minstefradraget
de senere årene tilsier også at standardfradraget
strammes inn.
Begrenset skattepliktige fysiske personer har i dag, i tillegg
til minstefradrag og personfradrag m.m., rett til et særskilt
standardfradrag på 15 pst. av den arbeidsinntekten som
inngår i grunnlaget for minstefradraget. Midlertidig bosatte
som ikke har til hensikt å bo her mer enn fire år,
har tilsvarende fradragsrett. Standardfradraget erstatter blant
annet fradrag for arbeidsreiser, merkostnader ved opphold utenfor
hjemmet, herunder losji og besøksreiser og fradrag etter
EØS-reglene for pendlere, særfradrag for uførhet,
sykdomskostnader og alder m.m. Standardfradraget har ingen øvre
grense. Fradraget kan i mange tilfeller bli uforholdsmessig stort
sammenliknet med de fradragene det er ment å skulle erstatte. Eksempelvis
hadde om lag 1 000 personer 100 000 kroner eller
mer i standardfradrag i 2003. Om lag 54 000 personer krevde
standardfradrag i 2003.
Standardfradraget ble innført av forenklingshensyn fordi
skattemyndighetene mangler dokumentasjon over hvilke kostnader skattyterne
hadde i forbindelse med sitt arbeidsopphold i Norge. Hensynet til forenkling
taler for at standardfradraget videreføres, men at det
strammes inn. Det foreslås derfor å redusere satsen
fra 15 pst. til 10 pst. samtidig som det innføres et øvre
tak på fradraget på 40 000 kroner. Det foreslås
i tillegg at antall år midlertidig bosatte i Norge kan
motta standardfradrag, reduseres fra inntil fire år til
de to første ligningene.
Det foreslås at det stilles krav om at hele skattyterens
inntekt, eller tilnærmet hele, beskattes i Norge for at
det skal gis alminnelig fradragsrett. Dette forutsettes å innebære
at minst 90 pst. av skattyters samlede inntekt i det aktuelle inntektsåret
beskattes i Norge. Etter departementets vurdering vil dette være tilstrekkelig
i forhold til EØS-retten.
Etter departementets vurdering er det i utgangspunktet skattyterens
inntekt før fradrag i de ulike land som bør danne
sammenligningsgrunnlaget. Som utgangspunkt for sammenligningen av
skattyterens inntekt i Norge i forhold til inntekten i utlandet,
kan det være hensiktsmessig å bruke grunnlaget
for personinntekt for lønns- og pensjonsinntekter og fra
næringsvirksomhet slik disse fastsettes etter skatteloven kapittel
12. Det foreslås at departementet gis fullmakt til å gi
utfyllende forskrifter ved innføring av fradragsrett for
fysiske personer med begrenset skatteplikt. Det vises til utkast
til ny bestemmelse om fradragsrett for skattytere med begrenset
skatteplikt i § 6-71. Bestemmelsen foreslås
satt i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2006.
For ektefeller foreslås det at begges inntekt tas i betraktning,
slik at det avgjørende er om den samlede familieinntekten
alt overveiende er opptjent i arbeidsstaten.
Innføring av rett til personlige fradrag for utenlands
bosatte kan medføre kontrollproblemer for ligningsmyndighetene.
Disse problemene vil kunne avhjelpes ved en større grad
av samarbeid og informasjonsutveksling mellom EØS-landenes
skattemyndigheter. I forhold til land utenfor EØS vil dette
være vanskeligere. Videre må det praktiske behovet
for en slik ordning antas å være mindre i forhold
til borgere av land utenfor EØS. Når forpliktelsen
til å likestille utenlands bosatte skattytere i tillegg
bare omfatter borgere av EØS-land, bør ordningen
etter departementets vurdering begrenses til dette.
For skattytere med begrenset skatteplikt er det i følge
skatteloven § 6-1 første ledd kun fradragsrett for
kostnader som er pådratt i forbindelse med opptjening av
skattepliktig inntekt. Det er kun fradragsrett i Norge for renter
av den gjeld som knytter seg til inntektsopptjening her i landet.
Departementet antar at det ikke vil være behov for særlige
regler for opplysningsplikt i denne sammenheng.
Det følger av skattebetalingsloven § 5
første ledd bokstav a at det skal foretas forskuddstrekk
i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag. Det er ingen unntak
fra dette for begrenset skattepliktige.
Det legges til grunn at standardfradraget inngår i beregningen
av forskuddstrekket allerede i dag. Dermed tas endringer i standardfradraget
hensyn til ved at forskuddstrekket endres som følge av
endringene i reglene om standardfradraget.
Standardfradraget er relativt høyt, og det har gitt enkelte
skattytere større fradrag enn det fradrag for faktiske
kostnader ville gitt dem. Også utviklingen av minstefradraget
tilsier at standardfradraget bør begrenses. På denne
bakgrunn foreslås det at det innføres et øvre
tak for hvor stort standardfradraget kan være, og at taket
settes til 40 000 kroner per år.
Det foreslås også å senke satsen for
standardfradraget fra 15 pst til 10 pst. Forslaget må ses
i sammenheng med at det innføres fradragsrett for faktiske kostnader
for skattytere som er begrenset skattepliktige med hele eller tilnærmet
hele sin inntekt fra Norge, på linje med skattytere med
alminnelig skatteplikt. Også utviklingen av fradragssatsen
for minstefradraget tilsier en slik reduksjon i fradragssatsen for standardfradraget.
En sats på 10 pst. antas å gi tilfredsstillende
kompensasjon for de kostnader denne gruppen har. Det vises til vedlagte
utkast til endring av skatteloven § 6-70 annet
ledd.
Det foreslås at skatteloven § 6-70
endres slik at valg av standardfradrag må gjelde for begge
ektefeller. Ektefeller vil dermed ikke kunne velge ulikt med hensyn
til standardfradrag eller fradrag for faktiske utgifter. Begrunnelsen
for forslaget er at det ikke er ønskelig at ektefeller
skal kunne innrette seg slik at de i realiteten oppnår
fradrag for samme kostnad to ganger ved at den ene ektefellen velger
standardfradrag, mens den andre ektefellen får de direkte
fradragene for ektefellene samlet. Det vises til utkast til endring
av skatteloven § 6-70.
Det foreslås at retten til å velge standardfradrag for
de midlertidig bosatte reduseres fra inntil fire år til
de to første ligningene skattyter er skattemessig bosatt
i Norge. Det vises til vedlagte utkast til endring av skatteloven § 6-70
første ledd bokstav a.
Endringene i skatteloven § 6-70 foreslås
satt i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
EF-domstolen har lagt til grunn at en medlemsstat innenfor retten
til fri flyt av tjenester kan operere med en flat skattesats på bruttoinntekt
opptjent av utenlands bosatte, så lenge den ikke overstiger
den progressive beskatningen av bosatte skattyteres netto inntekter
etter at fradrag er gitt for kostnader til inntektens ervervelse.
Dette kravet er uavhengig av hvor stor del av inntekten skattyteren
har i kildestaten.
En beskatning etter artistskatteloven av en bruttoinntekt etter
en flat og relativt lav sats kan etter omstendighetene innebære
en strengere beskatning enn beskatning av nettoinntekten etter progressive
regler. Dette skaper usikkerhet om artistskatteloven § 1
er overensstemmende med de norske forpliktelsene etter EØS-avtalen.
Dette problemet bortfaller dersom det innføres adgang for
den utenlandske artisten til å velge mellom beskatning
etter artistskattelovens regler og beskatning etter de
alminnelige reglene om beskatning av begrenset skattepliktige ved
etterskuddsvis likning. Departementet foreslår at endringen
begrenses til bare å omfatte artister fra annen EØS-stat.
Departementet ser ikke noe behov for endring i reglene på trekkstadiet.
Det vil si at artistskatt fortsatt skal trekkes så lenge
artisten ikke er bosatt i Norge. Først ved en eventuell
etterskuddsvis ligning omgjøres trukket artistskatt til
forskudd på skatt etter skattebetalingsloven.
Departementet viser til forslag til endring av artistskatteloven § 1
annet ledd. Endringen foreslås satt i kraft straks med
virkning fra og med inntektsåret 2006.
Innføringen av fradragrett for fysiske personer som
er begrenset skattepliktige fra andre EØS-land på linje
med personer bosatt i Norge, antas isolert sett ikke å ha
nevneverdig provenyvirkning. Selv med de foreslåtte innstrammingene
i standardfradraget, vil det trolig for de aller fleste fortsatt
lønne seg å kreve det særskilte standardfradraget.
Forslaget til innstramminger i det særskilte standardfradraget,
både ved at satsen senkes fra 15 pst. til 10 pst. og ved
at det settes et øvre tak på fradraget på 40 000
kroner, samt reduksjonen i antallet år midlertidig bosatte
i Norge kan motta standardfradrag, fra fire år til de to
første ligningene, anslås å øke
provenyet med om lag 90 mill. kroner påløpt og
om lag 70 mill. kroner bokført i 2006.
Endringene vil innebære at ligningen av disse arbeidstakerne
kan bli mer ressurskrevende enn tidligere. Ordningene med standardfradrag
og artistskatt har vært relativt enkle å administrere
for ligningsmyndighetene, og ligningsbehandlingen vil nødvendigvis bli
mer komplisert når de begrenset skattepliktige kan kreve
ligningsmessig behandling av konkrete fradragsposter. Endringene
er imidlertid påkrevd for å oppfylle forpliktelsene
etter EØS-avtalen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag i Ot.prp.
nr. 1 (2005-2006) om endringer i skatteloven § 6-70
og ny § 6-71 samt endring av artistskatteloven § 1
annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2005-2006) kapittel 2
der disse medlemmer går mot innstrammingen ved at det såkalte standardfradraget
blir redusert fra 15 pst. til 10 pst. og at det blir satt et øvre
tak på 40 000 kroner.
Disse medlemmer vil derfor stemme mot denne skatteskjerpelsen.