Jeg viser til brev fra komiteen av 8. februar med spørsmål
om en vurdering av forslagene til lovendringer fra Støttegruppen
for Feildømte Fedre.
De norske reglene for endring av juridiske farskap ble endret
fra 1.4.2003, og er svært vidtgående. Personkretsen
som kan reise sak er barnet, moren, den juridiske faren og enhver
mann som mener han kan være far til barnet. Det gjelder
ingen tidsfrister for saksanlegg, og det er heller ingen aldersgrense mht.
hvem som regnes som "barn".
Det kan reises sak for retten med påstand om at farskapet
skal endres uavhengig av om farskapet følger av ekteskap
(pater est-regelen) eller erkjennelse (inkl. vedtakelse av farskapsforelegg).
Når farskap er fastsatt ved dom, kan dommen kreves gjenopptatt. Vilkåret
er her at den tidligere dommen ikke er avsagt på bakgrunn
av DNA-analyse. Ellers er det i farskapssakene unntak fra alle de
generelle vilkårene i sivilprosessen når det gjelder
gjenopptakelse, både i forhold til begrunnelse og frister
for å reise sak.
Støttegruppen for Feildømte Fedre ønsker å innføre
bestemmelser i barneloven slik at også arvinger skal kunne
reise sak om å få prøvet/endret
farskap. Tidligere kunne arvinger reise sak om farskap etter ekteskap.
Denne regelen ble opphevet i 1998. Etter dette har imidlertid alle
de tidligere vilkårene i loven for å reise endringssak/gjenopptakelsessak
blitt opphevet.
Personer som føler usikkerhet omkring farskap kan i
dag reise sak for retten så sant de er direkte berørt
av farskapet; de kan være usikre på om deres juridiske
far er den biologiske, de kan få prøvet om de egentlig
er far til et barn som har en annen far, om barnet født
i ekteskap virkelig er deres osv. Personkretsen for å reise
sak er imidlertid begrenset. Hvis man ikke er direkte berørt
av farskapet (som barn, far, mor eller påstått
far), kan man altså ikke reise sak.
Støttegruppen for Feildømte Fedre ønsker å utvide
personkretsen slik at arvinger også skal kunne reise sak.
I disse tilfellene vil den avdøde ha hatt mulighet til
selv å reise sak om farskapet, men har ikke gjort det.
I tillegg vil den som er direkte berørt av farskapet (altså den
som arvingene påstår ikke er barn) ha mulighet
til selv å reise sak.
Jeg ønsker ikke å innføre en mulighet
for arvinger til å reise endringssak/gjennopptakelsessak.
Jeg mener det i mange tilfeller vil være direkte støtende at
arvinger reiser sak om et farskap alle de direkte berørte
føler seg komfortable med. Selv om det juridiske farskapet
kanskje ikke skulle være overensstemmende med det biologiske,
har de impliserte parter selv hatt mulighet til å få prøvet
farskapet. Når de ikke har benyttet denne adgangen, mener
jeg ikke det er riktig at arvinger skal få mulighet til å reise
farskapssak fordi dette kan gi utsikter til større arv. Når foreldre og barn ikke har ønsket å reise
sak om farskap mens de har vært i live, mener jeg at dette
skal være bindende også for arvingene. Dersom
partene selv ønsker å få avklart spørsmålet frivillig, har de etter gjeldende rett
full adgang til dette.
Jeg tolker forslaget fra Støttegruppen for Feildømte
Fedre om endring i ordlyden til barneloven § 80
slik at den som har fått tilbakebetalt bidrag etter dagens
regelverk også skal få etterbetalt en indeksregulering
av tilbakebetalingsbeløpet slik det fremgår av
endringsforslaget i Ot.prp. nr. 11 (2005-2006). Dette forslaget
vil i realiteten innebære at endringsforslaget gis virkning
tilbake i tid, og at alle saker som er ferdigbehandlet og avgjort
i henhold til gjeldende rett må gjenopptas og vurderes
på nytt.
Som det er redegjort for i Ot.prp. nr. 11 kapittel 6, følger
det klart av dagens bestemmelse og lovforarbeider at lovens løsning
er at bidraget skal betales tilbake med samme sum (nominelt beløp).
Det fremgår videre av forarbeidene at det beror på en
bevisst avveining at det bare er det nominelle beløpet
som vedkommende har krav på å få tilbakebetalt
fra staten. Sakene som er behandlet og avgjort etter dagens system
er således avgjort i henhold til lovgivers intensjon. At
rettsutviklingen gjør at departementet nå finner
grunnlag for å foreslå en utvidelse av dagens ordning
slik at tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand
for en indeksregulering, endrer ikke dette klare utgangspunktet.
Det er videre et alminnelig prinsipp i norsk rett at lover som hovedregel
gis virkning fremover i tid, og at saker som er ferdigbehandlet ikke
gjenopptas når nye regler vedtas. På denne bakgrunn
vil jeg opprettholde forslaget slik det fremkommer i Ot.prp. nr.
11.
For øvrig gjøres det oppmerksom på at
tilbakebetaling av betalt bidrag etter gjeldende rett ikke anses som
skattepliktig inntekt, slik at det derfor ikke foreligger trekkplikt
for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingene vil således
verdien av det tilbakebetalte beløp, sammen med tidligere
skattefrihet for selve bidraget, allerede være høyere
enn faktisk innbetalt bidrag. Dette innebærer at det etter
dagens system i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring
allerede ved nominell tilbakeføring av betalte bidrag.
I de ferdigbehandlede tilbakebetalingssakene har dette kommet mennene
som er frikjent for et farskap til gode. Jeg viser til Ot.prp. nr.
11, side 46, venstre spalte, siste avsnitt og følgende.
Støttegruppen for Feildømte Fedre foreslår
videre en lovfesting av rett til erstatning fra staten for økonomisk
og ikke-økonomisk tap etter de alminnelige erstatningsregler.
Hensikten er trolig å gi den enkelte et rettslig grunnlag
for å kreve erstatning fra staten utover og i tillegg til
den tilbakebetaling av betalt barnebidrag som følger av
barneloven § 80 i tilfeller der de alminnelige erstatningsrettslige
vilkårene ikke er oppfylt, f.eks. der ingen kan klandres
for det i sin tid feilaktig fastsatte farskapet.
Det følger av alminnelige erstatningsrettslige regler
at det må foreligge et ansvarsgrunnlag for å kunne
pålegge noen en erstatningsplikt. Dette innebærer
at det må være noen å bebreide for den
påberopte skadelidende handling før en kan pålegge
vedkommende å erstatte eventuelle økonomiske eller ikke-økonomiske
tap som følge av handlingen. Der det ikke er noen å bebreide,
vil det heller ikke være grunnlag for å pålegge
noen et erstatningsansvar, heller ikke staten. Et forslag som det
foreliggende bryter således med alminnelige erstatningsrettlige
prinsipper, og er noe en ikke kan regulere seg bort fra på den måten
som Støttegruppen for Feildømte Fedre foreslår.
Jeg nevner avslutningsvis at statens erstatningsansvar for økonomisk
og ikke-økonomisk tap som følge av feilaktig fastsatt
farskap, er prøvet for Oslo tingrett i to saker. Tingretten
kom i begge sakene til at det ikke foreligger grunnlag for å gjøre
erstatningsansvar gjeldende overfor staten. Begge sakene er anket
inn for lagmannsretten. I den grad komiteen skulle komme til at
gruppen det her er tale om har vært utsatt for en urett
fra samfunnets side som bør kompenseres økonomisk,
kan det f.eks. vurderes om ordningen for billighetserstatning skal
utvides til å omfatte også denne gruppen.