Departementet legger til grunn at det vil være klargjørende
om det i regnskapsførerlovens definisjon av regnskapsføring
også uttrykkelig inkluderer utføring av oppdragsgivers
plikter etter bokføringslovgivningen. Departementet mener
at en referanse til regelverket om bokføring virker klargjørende,
siden bokføringsloven med forskrifter har medført
at regelverk som tidligere var gitt i medhold av ulike typer lovverk
nå er samlet i et definert regelsett. Det vil blant annet
klargjøre at lønnsføring er omfattet
av autorisasjonsplikten.
Departementet foreslår at det presiseres i regnskapsførerloven
at som regnskapsføring etter loven regnes utføring
av oppdragsgivers plikter etter regnskaps- og bokføringslovgivningen.
Departementet mener at det vil være ryddig om det i
regnskapsførerloven § 1 fremgår
at autorisasjonsplikten knyttes til at vedkommende i næring
påtar seg oppdrag om regnskapsføring som definert
i § 2. Departementet foreslår at enhver
som i næring påtar seg å føre
regnskap for andre, jf. § 2 første ledd, skal
være autorisert av Kredittilsynet i samsvar med denne lov.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 1 og endret § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1
første ledd og endret § 2 første
ledd.
Departementet mener at en rettslig standard om god regnskapsføringsskikk
vil være sentral i forhold til å definere det
nærmere innholdet i regnskapsføreres yrkesutøvelse.
Etter departementets oppfatning vil et lovbestemt krav om at oppdrag
skal utføres i samsvar med god regnskapsføringsskikk
kunne bidra til å heve bransjestandardenes autoritet og
sette ytterligere fokus på yrkesutøvelsen. Standarder
utarbeidet av bransjeorganisasjoner som dekker en vesentlig del av
regnskapsførere og som krever at medlemmene følger
standardene, vil etter departementets forutsetning raskt måtte
anses som uttrykk for god regnskapsføringsskikk. Dette
vil særlig være tilfelle i forhold til standarder
utarbeidet i fellesskap av NARF og Økonomiforbundet. En
klar forutsetning for dette er likevel at standarden angir krav
som er i samsvar med lov og forskrift. En regnskapsførers
plikter etter øvrige lov- og forskriftsbestemmelser kan
ikke innskrenkes eller settes til side med grunnlag i ulovfestet regnskapsføringsskikk
eller utfyllende bransjestandarder.
Departementets forslag bygger på at det nærmere innholdet
i god regnskapsføringsskikk, på samme måte
som for revisorer og eiendomsmeglere, skal utvikles gjennom praksis
og/eller bransjestandarder.
Departementet foreslår en bestemmelse om at autorisert
regnskapsfører skal utføre oppdrag i samsvar med
god regnskapsføringsskikk.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1
og endret § 2 annet ledd.
Departementet vurderer at regler om opplysninger i dokumenter
utarbeidet av regnskapsfører er bedre egnet til å bli
fastsatt i forskrift enn i lov. Departementet foreslår
derfor at det gis adgang til å fastsette forskriftsbestemmelser
om opplysninger i dokumenter eller oppgaver som regnskapsføreren
utarbeider. Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet
i forskrift kan fastsette bestemmelser om krav til navn, adresse
og andre opplysninger om oppdragsgiver og regnskapsfører
i oppdragsavtale, regnskapsmateriale og andre dokumenter eller oppgaver
som regnskapsføreren utarbeider.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 3.
Departementet foreslår at det kan gjøres unntak fra
kravet til fast kontorsted i Norge. Begrunnelsen for at en slik
bestemmelse ble tatt inn i revisorloven i 2003 - hensynet til Norges
forpliktelser etter EØS-avtalens bestemmelser om grenseoverskridende
virksomhet - tilsier etter departementets oppfatning at det tas
inn en slik dispensasjonshjemmel i regnskapsførerloven.
Departementet understreker betydningen av at dokumentasjon som
gjelder klienter i Norge oppbevares på en ordnet og forsvarlig
måte, og at offentlig kontrollmyndighet sikres nødvendig
tilgang. Etter forslaget må Kredittilsynet vurdere om disse
vilkårene er oppfylt i det enkelte tilfelle. Hvis Kredittilsynet finner
at vilkårene ikke er oppfylt, vil det etter forslaget ikke
være adgang til å gjøre unntak fra kravet
om fast kontorsted. I tråd med alminnelige forvaltningsrettslige
prinsipper vil det være adgang til å sette vilkår
for en eventuell dispensasjon. Etter departementets oppfatning vil
regelverket som foreslått være egnet til å ivareta
hensynet til nødvendig offentlig kontroll.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet
i enkeltvedtak kan gjøre unntak fra kravet om fast kontorsted
i Norge forutsatt at regnskapsførers dokumenter, som gjelder
oppdragsgivere i Norge, oppbevares på et fast sted her
i riket på en ordnet og forsvarlig måte. Dokumentene
skal være tilgjengelige og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 4.
Departementet mener at loven bør inneholde et uttrykkelig
krav til hederlig vandel for å kunne bli autorisert regnskapsfører.
Departementet legger til grunn at ved vurderingen av om kravet til
hederlig vandel er overtrådt, skal det i første
rekke legges vekt på straffbare forhold som er egnet til å svekke
den tilliten som er nødvendig for å være
regnskapsfører. Departementet viser til at det er fastsatt
krav om "hederlig vandel" for personer innenfor alle enheter under
tilsyn av Kredittilsynet. I praksis skjer vurderingen ved at søker
må framlegge politiattest som ikke er eldre enn tre måneder.
Etter departementets vurdering vil ikke et alternativ med krav om
politiattest i loven gi god nok anvisning på at tilsynsmyndigheten skal
gjøre en egnethetsvurdering av personen.
Det foreslås en bestemmelse om at søkeren må ha ført
en hederlig vandel for å få autorisasjon som regnskapsfører.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 4.
Departementet legger til grunn at kravet til regnskapspraksis
bør kunne fastsettes i forskrift. Departementet mener at
det kan være behov for noe større grad av smidighet
enn dagens lovregulering gir. Det vises også til at kravene
til utdanning er regulert i forskrift.
Det foreslås en bestemmelse om at søkeren må ha 2 års
regnskapspraksis i henhold til forskrift som gis av Kredittilsynet
for å få autorisasjon som regnskapsfører.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 4
første og andre ledd.
Departementet mener at dagens ordning med krav om fornyelse av
autorisasjon som regnskapsfører hvert femte år
er uforholdsmessig ressurskrevende. Departementet legger til grunn
at formålet med kravet til fornyelse av autorisasjonen
- å opprettholde en oppdatert faglig standard - kan oppnås
i like stor grad gjennom en ordning med krav om etterutdanning tilsvarende
den som gjelder for revisorene.
Departementet foreslår en bestemmelse om at en autorisert
regnskapsfører til enhver tid skal kunne dokumentere tilstrekkelig
etterutdanning. Kredittilsynet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om kravet til etterutdanning.
Departementet foreslår at kravet til fornyelse av autorisasjon
oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 5.
Etter departementets oppfatning tilsier erfaringene fra tilsynet
med regnskapsførerselskaper at det ville være
betenkelig å oppheve kravet om at et regnskapsførerselskap
skal ha en daglig leder med autorisasjon som regnskapsfører.
På den annen side kan enkelte regnskapsførerselskaper
ha behov for å skille funksjonene som daglig leder og faglig
leder. Da kan det være forsvarlig at bare den faglige lederen
er autorisert regnskapsfører. Utviklingen i retning av
stadig større enheter i regnskapsførerbransjen
vil trolig forsterke dette behovet.
Ikke minst fordi det pågår strukturendringer
i regnskapsførerbransjen kan hensynene bak et krav om autorisert
daglig leder måtte avveies annerledes etter en viss tid.
Etter departementets vurdering er det derfor hensiktsmessig om Kredittilsynet
gis myndighet til i forskrift å fastsette nærmere
bestemmelser om kravet om og unntak fra kravet om at daglig leder skal
være autorisert regnskapsfører. Kredittilsynet
vil dermed kunne vurdere om det bør utformes generelle unntak
fra kravet til autorisert daglig leder i forskrift, eller om det
bør gis regler om dispensasjon ved enkeltvedtak. Videre
vil Kredittilsynet ha anledning til å vurdere nærmere
hvilke kriterier som kan tilsi at det gis unntak fra kravet.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet
i forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om og unntak
fra kravet om at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 6.
Departementet foreslår at regnskapsførerlaget skal
ha som formål å drive regnskapsførsel
for andre, selv om dette ikke behøver å være
selskapets eneste formål. Departementet foreslår
en bestemmelse om at et selskap som skal få autorisasjon
som regnskapsførerselskap må ha som formål å føre
regnskap for andre.
Departementet mener at et regnskapsførerselskap med
svak økonomi kan utgjøre en risiko for kundene. Departementet
mener det bør stilles krav om et regnskapsførerselskaps økonomiske
stilling på lik linje med kravet som stilles til regnskapsførere
etter § 4.
Departementet foreslår en bestemmelse om at selskap
som skal få autorisasjon som regnskapsførerselskap
må være økonomisk vederheftig.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 6.
Departementet viser til at det er meget få, om noen,
regnskapslag som er autorisert. Etter departementets oppfatning
er det ikke behov for at betegnelsen "Autorisert regnskapslag" videreføres.
Videre mener at det er hensiktsmessig både for tilbydere
og etterspørrere av regnskapsførertjenester at
alle foretak som yter regnskapsførertjenester for andre,
bruker betegnelsen "Autorisert regnskapsførerselskap".
Departementet foreslår at betegnelsen "Autorisert regnskapsførerlag"
oppheves. Som en følge av dette foreslås en teknisk
justering i bestemmelsen om register over regnskapsførere.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret §§ 1, 6 og 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1
tredje ledd og endret §§ 6 og 11.
Hvorvidt autorisasjon bør kunne bortfalle uten at det
treffes et formelt vedtak av vedkommende myndighet, vil etter departementets
oppfatning bero på en avveining mellom ulike hensyn. På den
ene side er det uheldig at personer som ikke lenger oppfyller vilkårene
for autorisasjon har adgang til å utøve yrket. Dette
kan tilsi at autorisasjon bortfaller automatisk når vilkåret
ikke lenger er oppfylt. En uheldig konsekvens av dette er imidlertid
at personer kan være registrert som autorisert regnskapsfører
selv om vilkårene for autorisasjon ikke lenger er oppfylt.
Det vil kunne ta tid før Kredittilsynet avdekker at de
forhold som medfører bortfallet er inntruffet. Etter departementets
oppfatning er det uheldig at det ikke er samsvar mellom registrert
og faktisk autorisasjon. En ordning med bortfall etter et formelt
vedtak er enklere å administrere. Departementet går
ut fra dette inn for at gjeldende bestemmelse om automatisk bortfall av
autorisasjon oppheves og erstattes av en ordning der Kredittilsynet
treffer vedtak om tilbakekall av autorisasjon. Det foreslås
at bestemmelsen om register over regnskapsførere justeres
i tråd med dette.
Departementet foreslår at bestemmelsen om tilbakekall
i § 7 også skal omfatte tilbakekallsgrunner som
etter gjeldende bestemmelse er bortfallsgrunner. Det foreslås
en bestemmelse om at Kredittilsynet skal kalle tilbake autorisasjon
dersom regnskapsføreren ikke er økonomisk vederheftig,
blir umyndiggjort, ikke lenger er bosatt i en EØS-stat
eller ikke lenger har fast kontorsted i Norge.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 7.
Departementet er av den oppfatning at det er uheldig at regnskapsførerloven
ikke inneholder regler om tilbakekall av autorisasjon
for regnskapsførerselskaper. Departementet foreslår
derfor at det i bestemmelsen om tilbakekall av autorisasjon tas
inn en referanse også til autoriserte regnskapsførerselskaper.
Det foreslås at Kredittilsynet skal kalle autorisasjonen
tilbake for regnskapsførerselskap dersom selskapet ikke
oppfyller kravene om å ha daglig leder, ha som formål å føre
regnskap for andre, være økonomisk vederheftig
og ha fast kontorsted i Norge.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 7.
Departementet foreslår at tilbakekallsgrunnen "anses
uskikket som regnskapsfører fordi han/hun har
gjort seg skyldig i urettskaffent forhold" endres til "... straffbar
handling". Departementet mener at en slik formulering vil kommunisere
kravet til tilbakekall bedre. Videre mener departementet at ikke
ethvert straffbart forhold bør komme i betraktning som tilbakekallsgrunn.
Departementet foreslår derfor at den straffbare handlingen
må være av en slik art at den svekker den tillit
som er nødvendig for yrkesutøvelsen.
Departementet mener videre at det bør være
adgang til å suspendere autorisasjonen i tilfelle der en regnskapsfører
eller et regnskapsførerselskap er siktet i en straffesak.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet
gis adgang til å kalle tilbake autorisasjon hvis regnskapsfører
anses uskikket fordi vedkommende har gjort seg skyldig i en straffbar
handling og dette må antas å svekke den tillit
som er nødvendig for yrkesutøvelsen. Det foreslås
også at Kredittilsynet gis adgang til å kalle
tilbake autorisasjon hvis regnskapsfører anses uskikket
fordi vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
regnskapsførers plikter etter lov eller forskrifter. Kredittilsynets
adgang til å kalle tilbake autorisasjon etter disse bestemmelsene
gjelder tilsvarende for regnskapsførerselskaper.
Departementet foreslår videre en bestemmelse om at dersom
en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap
er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekalling
av autorisasjon, kan autorisasjonen suspenderes inntil straffesaken
er avsluttet.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 7 og endret § 8.
Etter gjeldende rett kan Kredittilsynet omgjøre tilbakekall
av autorisasjon etter søknad. Departementet mener at en
regnskapsfører bør være henvist til å søke
om autorisasjon på nytt dersom autorisasjonen er tilbakekalt.
Alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring
av vedtak vil fortsatt gjelde.
Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i
regnskapsførerloven om at Kredittilsynet kan omgjøre
tilbakekall av autorisasjon etter søknad.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 7.
Bestemmelsen i regnskapsførerloven § 7
nr. 2 om tilbakekall av autorisasjon på grunn av uriktig
eller manglende opplysninger til Kredittilsynet, har sammenheng
med bestemmelsen om forklaringsplikt i regnskapsførerloven.
I punkt 2.9 nedenfor (jf. proposisjonens punkt 2.10) følger
departementet opp Kredittilsynets forslag om å oppheve
den særskilte bestemmelsen om forklaringsplikt i regnskapsførerloven.
Som en konsekvens av dette foreslår departementet at bestemmelsen
om tilbakekall i nåværende § 7
nr. 2 oppheves. Departementet legger for øvrig til grunn
at tilbakekall av autorisasjon på grunn av manglende
oppfyllelse av forklaringsplikt etter kredittilsynslovens bestemmelser
fremdeles vil kunne skje etter bestemmelsen om tilbakekall dersom
regnskapsfører grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine
plikter etter lov eller forskrift, jf. forslaget § 7 tredje
ledd nr. 2.
Det foreslås at bestemmelsen om tilbakekall på grunn
av uriktig eller manglende opplysninger til Kredittilsynet oppheves.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 7.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at bestemmelsen om
skriftlig advarsel i regnskapsførerloven ikke
er nødvendig ved siden av de rettslige virkemidler som
Kredittilsynet har til disposisjon etter bestemmelsene i kredittilsynsloven.
Departementet foreslår at bestemmelsen om skriftlig
advarsel i regnskapsførerloven oppheves. Det foreslås
en justering i bestemmelsen om register over regnskapsførere
i tråd med dette.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret §§ 7 og 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret §§ 7,
8 og 11.
Avgjørelser fra en klageinstans vil ha sentral betydning
for forståelsen av regnskapsføreres plikter etter
lovgivningen. Departementet mener det vil være hensiktsmessig
om klageinstansen besitter sammensatt kunnskap av betydning for
yrkesgruppen. I tillegg til juridisk innsikt bør klageinstansen
inneha regnskapsfaglig kompetanse. Etter departementets oppfatning
tilsier behovet for flersidig kompetanse at klageinstansen bør
være en nemnd bestående av flere medlemmer.
Departementets forslag åpner for at det kan etableres
en felles klagenemnd for revisor- og regnskapsførersaker.
Et flertall av høringsinstansene støtter alternativet
med en felles klagenemnd med fem medlemmer. Departementet legger
ut fra dette opp til en slik løsning. Departementet mener
det vil være av sentral betydning at sammensetningen av
en klagenemnd må bidra til at tilsynet med den aktuelle
yrkesgruppen fortsatt skal være uavhengig. Ved sammensetningen
av nemnden må prinsippet om representasjon (at man skal
vurderes av likemenn) veies opp mot hensynet til uavhengighet. Enkelte
land, bl.a. USA, stiller i sin lovgivning opp krav om uavhengig tilsyn
for å akseptere utenlandsk godkjenning. Praktiserende revisorer
i nemnden vil antakelig bryte med slike krav. Det tilsier at praktiserende
revisorer ikke bør oppnevnes til nemnden. Departementet
vil ikke foreslå formelle hindre for oppnevning til nemnden, men
hensynet vil bli tillagt vekt.
Det foreslås etter dette at departementet i forskrift
skal kunne fastsette at en klagenemnd skal avgjøre klager
på vedtak om tilbakekall av autorisasjon etter regnskapsførerloven.
Etter forslaget gis departementet videre myndighet til å fastsette
at klagenemnden skal avgjøre klager også på andre
vedtak etter loven. Etter forslaget skal forvaltningsloven komme
til anvendelse for klagenemndens virksomhet. Departementet kan fastsette
nærmere regler om frister, innholdet av klage, tilsvar
og muntlig forhandling og om klagenemndens sammensetning og virksomhet.
Klagenemndens utgifter til klagebehandling foreslås dekket
av Kredittilsynet og utliknet etter kredittilsynsloven § 9
på autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskaper.
Departementet skal fastsette medlemmenes godtgjørelse.
Det foreslås at det kan kreves gebyr for klagebehandling.
Departementet gis myndighet til å gi nærmere regler
om når gebyr kan kreves, om gebyrenes størrelse
og om innkrevingen.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 9.
Etter departementets vurdering gir kredittilsynsloven Kredittilsynet
tilstrekkelig mulighet til å pålegge autoriserte
forklaringsplikt og opplysningsplikt. Departementet kan ikke se
at det er behov for bestemmelsene om tidsfrist ved siden av det
som følger av prinsipper for god forvaltningsskikk. Departementet
mener at regnskapsførerloven § 8 kan
oppheves.
Departementet foreslår at regnskapsførerlovens bestemmelse
om forklaringsplikt oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) om opphevelse av gjeldende § 8.
Departementet legger til grunn at det er unødvendig å presisere
i regnskapsførerloven at forvaltningsloven gjelder for
saksbehandlingen siden tilsynet og øvrig saksbehandling
direkte er underlagt forvaltningsloven etter lovens § 1.
Presiseringen av at særskilte saksbehandlingsregler etter
regnskapsførerloven skal gi forrang er også unødvendig,
jf. her særlig den foreslåtte bestemmelse om klagenemnd
i punkt 2.8 ovenfor (jf. proposisjonens punkt 2.9). Departementet
viser også til at det i forslaget til bestemmelse om klagenemnd
er foreslått at forvaltningsloven skal gjelde for nemndas
saksbehandling, slik at bestemmelsen i § 9 heller
ikke er nødvendig for klagebehandlingen. Departementet
foreslår at bestemmelsen oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) om opphevelse av gjeldende § 9.
Taushetsplikten for regnskapsførere skal bidra til å sikre
klientenes tillit til regnskapsføreren og dermed legge
til rette for god kvalitet på regnskapsførernes
arbeid. Hensynene til tillit og kvalitet tilsier samtidig visse
unntak fra taushetsplikten, særlig for å sikre
kontroll med regnskapsførerne, informasjon mellom regnskapsførere
ved klientbytte og for å kunne avdekke økonomisk
kriminalitet hos regnskapsførernes klienter.
Dersom allmennheten skal ha tillit til regnskapsførerbransjen,
er det viktig at det er mulig å gjennomføre effektiv
kvalitetskontroll av regnskapsførere. Departementet mener
at det bør gjøres unntak fra taushetsplikten slik
at regnskapsførere kan gi opplysninger til annen regnskapsfører
i forbindelse med kvalitetskontroll regnskapsføreren er
underlagt som medlem av en bransjeforening. Medlemmer av NARF er
underlagt slik kvalitetskontroll. Slik foreningsbasert kvalitetskontroll
er et viktig supplement til offentlig tilsyn for å bidra
til å sikre kvaliteten blant regnskapsførerne.
Departementet mener at det bør innføres et
unntak fra taushetsplikten i forhold til overtakelse av regnskapsføreroppdrag.
Departementet legger til grunn at en regnskapsfører kan
inneha informasjon som det er viktig at en ny regnskapsfører
får kjennskap til før han inngår avtale
om oppdragsansvar. Departementet foreslår at unntaket fra
taushetsplikten bør begrenses til å gjelde opplysninger
av betydning for regnskapsføreroppdraget.
I høringsbrev 8. november 2005 har Kredittilsynet
foreslått en bestemmelse i regnskapsførerforskriften
om at regnskapsfører skal be om uttalelse fra forrige regnskapsfører
om hvorvidt det foreligger forhold som tilsier at en regnskapsfører
ikke bør påta seg et oppdrag. Forslaget bygger
på en tilsvarende bestemmelse i revisorloven § 7-2
første ledd og har som formål å forebygge økonomisk
kriminalitet. Departementet legger til grunn at en slik forskriftsbestemmelse
fordrer et lovfestet unntak fra regnskapsførers taushetsplikt.
Departementet går derfor inn for å lovfeste et
unntak fra taushetsplikten slik at en regnskapsfører kan
gi nødvendige opplysninger til ny regnskapsfører.
Departementet mener at det bør gjøres unntak
fra taushetsplikten hva angår opplysninger som gis til politiet
på etterforskningsstadiet og ved mistanke om straffbare
forhold. Departementet legger til grunn at regnskapsførere
i forbindelse med sin virksomhet kan få kunnskap om straffbare
handlinger som bør etterforskes, og at bestemmelsene om
taushetsplikt ikke bør være til hinder for at
regnskapsfører kan gjøre politi og påtalemyndighet
oppmerksom på mulig straffbare forhold.
ØKOKRIM går inn for at regnskapsførere
pålegges rapporteringsplikt til politiet ved mistanke om straffbare
forhold, og ber om at dette vurderes grundig. I brev 13. mai
2004 fra Kredittilsynet til Finansdepartementet foreslås
det at revisor som under utøvelsen av virksomheten
får mistanke om straffbare handlinger som kan kvalifisere
for høyere straff enn 6 måneders fengsel skal
rapportere forholdet til politiet uten hinder av taushetsplikt.
Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at revisorer i
motsetning til regnskapsførere har en funksjon som uavhengig kontrollør.
Regnskapsførere kan i større grad likestilles
med andre tjenesteytere som oppdragsgiveren har. Etter departementets
vurdering rekker rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven langt.
Departementet legger vekt på at rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven
er omfattet av et system for bl.a. avkreftelse av mistanke og overvåkning
av Kontrollutvalget for hvitvasking. Departementet mener derfor
at hensynene til tillitsforholdet mellom regnskapsfører
og klient, kvaliteten på regnskapsføringen og
bekjempelse av økonomisk kriminalitet er godt balansert
med unntak fra taushetsplikt overfor politiet sammen med rapporteringsplikt
etter hvitvaskingsloven. Hva angår forslaget om rapporteringsplikt
for revisorer, er dette for tiden under vurdering i departementet.
Departementet foreslår at regnskapsfører som ledd
i et organisert kontrollsystem foretar kontroll av en annen regnskapsførers
regnskapsføreroppdrag kan gis opplysninger og dokumentasjon
uten hinder av den annens taushetsplikt til bruk i kontrollarbeidet.
Den som foretar kontrollen har taushetsplikt om de forhold som kommer
frem i forbindelse med kontrollen.
Departementet foreslår etter dette at regnskapsfører
uten hinder av taushetsplikt skal kunne gi opplysninger og dokumentasjon
til ny regnskapsfører når sistnevnte ber om dette
og opplysningene er nødvendige for at regnskapsføreroppdraget
kan utøves forsvarlig.
Det foreslås at regnskapsfører uten hinder
av taushetsplikten skal kunne avgi forklaring og fremlegge dokumentasjon
vedrørende regnskapsføreroppdrag eller andre tjenester
for domstol. Tilsvarende vil gjelde overfor politiet når
det er åpnet etterforskning i straffesak.
Det foreslås også at regnskapsfører skal
kunne underrette politiet dersom det i forbindelse med regnskapsføreroppdrag
eller andre tjenester fremkommer forhold som gir grunn til mistanke
om at det er foretatt en straffbar handling.
Det foreslås presisert at taushetsplikten gjelder også etter
at oppdraget er avsluttet.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 10.
Kredittilsynet har etter gjeldende regler ikke innsynsrett i
dokumentasjon som befinner seg hos andre enn hos regnskapsfører.
Kredittilsynet anser det nødvendig med slik innsynsrett
dersom tilsynet skal kunne få en velbegrunnet og dokumentert
oppfatning av regnskapsførselens kvalitet og for å ivareta
sine tilsynsplikter etter kredittilsynsloven.
Kredittilsynet foreslår en plikt for regnskapsførers
oppdragsgiver til å la Kredittilsynet få gå gjennom
regnskapsmaterialet og gi de opplysninger som tilsynet krever. Det
foreslås videre at Kredittilsynet kan gi oppdragsgiverne
pålegg om å gi opplysninger. Etter forslaget kan
Kredittilsynet ilegge løpende dagmulkt for å sikre
at pålegg om innsyn eller opplysningsplikt blir fulgt.
Kredittilsynet anser at dagmulkt er nødvendig for å gjøre
opplysningsplikten tilstrekkelig reell.
Kredittilsynet foreslår videre at tilsynet med regnskapsførere
bør hjemles direkte i kredittilsynsloven § 1,
og at gjeldende § 13 i regnskapsførerloven oppheves.
Etter tilsynets oppfatning gir dette et mer konsekvent lovsystem.
Etter kredittilsynsloven har tilsynet flere virkemidler til disposisjon
for å påse at de institusjoner det har tilsyn
med, virker hensiktsmessig og i samsvar med lovgivningen. Etter
departementets vurdering reiser Kredittilsynets forslag et spørsmål
av prinsipiell rekkevidde, nemlig om Kredittilsynet skal gis mulighet
til å benytte virkemidler og sanksjoner etter kredittilsynsloven
overfor personer og foretak som ikke er underlagt tilsyn. Forslaget
vil omfatte alle regnskaps- og bokføringspliktige som benytter
regnskapsfører, om lag 260 000 foretak (2003).
Departementet mener at hensynet til et effektivt tilsyn må veies
opp mot hensynet til oppdragsgiveren. Det bør særlig
legges vekt på at byrdene blir minst mulig tyngende ved
at forpliktelsene avgrenses og klargjøres.
Etter departementets oppfatning bør det også tas i
betraktning at dersom oppdragsgivers byrder blir for omfattende,
kan det bli mindre aktuelt for oppdragsgiveren å benytte
autorisert regnskapsfører. Det er ønskelig at
regnskaps- og/eller bokføringspliktige benytter
regnskapsfører for å bidra til kvaliteten på regnskapene.
Den nærmere avveining mellom hensynet til et effektivt
tilsyn og hensynet til oppdragsgiveren, medfører at departementet
ikke vil tilrå at forslaget følges opp fullt ut.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at et forsvarlig og
effektivt tilsyn forutsetter at tilsynsmyndigheten har tilgang til
regnskapsmateriale som regnskapsføreren har håndtert
i forbindelse med regnskapsføringsoppdrag. Dette materialet
vil ofte befinne seg hos oppdragsgiveren (den regnskapspliktige/bokføringspliktige)
og ikke hos regnskapsføreren. Dette kan tilsi at Kredittilsynet
gis mulighet til å få innsyn i regnskapsmateriale
som befinner seg hos oppdragsgiveren. Departementet mener at tilgang
til oppdragsgivers regnskapsmateriale bør avgrenses klart.
For det første bør det være en forutsetning
at oppdragsgiveren kun plikter å la Kredittilsynet gis innsyn
i regnskapsmaterialet dersom tilsynet gir et pålegg om
innsyn. Adgangen til å gi et slikt pålegg bør
videre avgrenses til tilfeller der tilsynsmessige grunner tilsier
det. Adgangen til å gi pålegg om innsyn i regnskapsmateriale
bør videre begrenses til materiale som ikke befinner seg
hos regnskapsføreren. Etter departementets oppfatning bør
det kunne kreves av oppdragsgiveren at vedkommende legger praktisk
til rette for innsyn, for eksempel ved at oppdragsgiver viser hvor
regnskapsmaterialet befinner seg og gir praktisk tilgang til det.
En slik forpliktelse vil etter departementets oppfatning ikke være
urimelig byrdefull for oppdragsgiveren. Departementet legger til
grunn at det kan oppstå behov for å fastsette bestemmelser
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen, blant annet
ved at det presiseres på hvilken måte oppdragsgiver
skal tilrettelegge for Kredittilsynets innsynsrett. Slike forskrifter
vil kunne gis i medhold av forslaget til regnskapsførerloven
endret § 13.
Pålegg om innsyn vil kunne reise spørsmål
knyttet til regler om taushetsplikt i tilfeller hvor oppdragsgiver
er underlagt taushetsplikt og hvor regnskapsmaterialet inneholder
taushetsbelagte opplysninger. Departementet legger imidlertid til
grunn at Kredittilsynets innsynsrett kun vil medføre at
tilsynet får adgang til opplysninger som regnskapsfører
har adgang til. Slike opplysninger vil Kredittilsynet uansett ha
adgang til gjennom tilsyn med regnskapsføreren. Etter forslaget
plikter oppdragsgiveren å legge til rette for innsyn fra
Kredittilsynet. Dette kan medføre at oppdragsgiveren skal
påse at taushetsbelagte opplysninger ikke forelegges Kredittilsynet.
Men dette må oppdragsgiveren også gjøre
overfor regnskapsføreren. Departementet legger således
til grunn at forslaget til bestemmelse ikke reiser særlige
spørsmål i forhold til regler om taushetsplikt.
Departementet mener at det prinsipielle hensynet til oppdragsgiveren
som er nevnt ovenfor, taler avgjørende mot at regnskapsførernes
oppdragsgivere skal kunne pålegges særskilt opplysningsplikt
overfor Kredittilsynet. Det vil ikke være til hinder for
at Kredittilsynet anmoder om at opplysninger blir gitt frivillig.
På samme måte vurderer departementet at Kredittilsynets
forslag om adgang til å pålegge oppdragsgiver
"å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten
Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne
utføre sitt verv, herunder til statistiske formål"
(jf. kredittilsynsloven § 4 nr. 3), ikke bør
følges opp.
Departementet foreslår etter dette at dersom det er
nødvendig for å få gjennomført
et forsvarlig tilsyn med en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap,
kan Kredittilsynet pålegge oppdragsgiver å la
Kredittilsynet få innsyn i oppdragsgivers regnskapsbøker
og annet regnskapsmateriale som regnskapsføreren har håndtert
i forbindelse med oppdraget. Slikt pålegg kan ikke omfatte
regnskapsmateriale som befinner seg hos regnskapsføreren.
Oppdragsgiveren plikter å legge forholdene praktisk til rette
for innsyn fra Kredittilsynet. Hvis pålegget ikke følges,
kan Kredittilsynet ilegge oppdragsgiveren løpende tvangsmulkt
inntil pålegget er oppfylt.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 12.
I likhet med Kredittilsynet mener departementet at det bidrar
til et mer konsekvent lovsystem at tilsynet med regnskapsførere
bør hjemles direkte i kredittilsynsloven, og at gjeldende § 13
i regnskapsførerloven oppheves.
Departementet foreslår at tilsynet med regnskapsførere
hjemles i kredittilsynsloven, og at gjeldende bestemmelse i regnskapsførerloven
oppheves.
Departementet viser til lovforslaget del I (kredittilsynsloven)
endret § 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 12
opphevelse av gjeldende § 13 i regnskapsførerloven
og Regjeringens lovforslag del I (kredittilsynsloven) endret §§ 1
og 9.
Departementet legger vekt på signalene fra både tilsynsmyndigheter
og politi om at den faktiske etterlevelse av regnskapsførerlovens
bestemmelser ikke er tilstrekkelig god. Etter departementets oppfatning bør
det kunne reageres strengt i tilfeller der regnskapsførervirksomhet
er drevet i et betydelig omfang uten konsesjon eller med grove brudd
på kravene etter regnskapsførerloven. Departementet
har videre merket seg synspunktene fra Norsk Øko-forum
om at dagens strafferammer ikke virker verken individual- eller
allmennpreventivt. Departementet foreslår ut fra dette
en utvidelse av strafferammen til ett års fengsel.
Videre foreslår departementet en utvidelse av fristen
for adgang til å reise straffesak til fem år.
Departementet legger avgjørende vekt på at de
samme hensynene som departementet vektla i Ot.prp. nr. 75 (1997-98)
om revisorlovens foreldelsesregler har tilsvarende vekt for grove
overtredelser av regnskapsførerloven. Også i forhold
til regnskapsførere vil det ofte kunne være tilfelle
at lovbrudd ikke oppdages før ved gjennomgang av regnskaper
i forbindelse med mistanke om andre straffbare forhold. Overtredelsen
kan i slike tilfeller ligge langt tilbake i tid.
Departementet foreslår at overtredelse av regnskapsførerloven
og forskrifter gitt med hjemmel i loven straffes med bøter
eller fengsel inntil 1 år, for så vidt ingen strengere
straffebestemmelse kommer til anvendelse. Det foreslås
videre at foreldelsesfristen for adgang til å reise straffesak
skal være fem år.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven)
endret § 14.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 14.