Aksjeloven og allmennaksjeloven har flere bestemmelser som har
betydning når det gjelder overholdelsen av bestemmelser
i de to lovene. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang av
gjeldende rett.
I forbindelse med vedtakelsen av aksjeloven og allmennaksjeloven
1997 ble det vurdert om det bør innføres nye sanksjonsformer
ved overtredelser av de nevnte lovene, som et supplement til de
gjeldende ordningene. Aksjelovutvalgets flertall foreslo i NOU 1996:3
Ny aksjelovgivning en regel som ga generell hjemmel til å gi
aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper pålegg om å rette
forhold som er i strid med aksjelovgivningen, samt regler om tvangsmulkt
dersom pålegget ikke etterkommes. I Aksjelovutvalgets lovforslag
var kompetansen til å gi pålegg om retting og
til å ilegge tvangsmulkt lagt til departementet. Det var
imidlertid forutsatt at kompetansen skulle delegeres, enten til
et allerede eksisterende organ eller til et nytt organ som skulle
opprettes spesielt for denne oppgaven, et såkalt "aksjetilsyn".
Justisdepartementet ga i Ot.prp. nr. 23 (1996-97) uttrykk for
at man ville komme tilbake til spørsmålet om opprettelse
av et aksjetilsyn etter en nærmere utredning av spørsmålet.
Departementet er etter en gjennomgang av ulike hensyn, i betydelig
tvil om behovet for et aksjetilsyn. I større konflikter
i selskaper med stor samfunnsmessig betydning, vil det være
lite hensiktsmessig med inngrep fra et offentlig tilsyns side. I
selskaper hvor det foregår grovere former for økonomisk
kriminalitet, er aksjelovgivningen som nevnt mindre sentral. Overtredelser
av aksjelovgivningen som innebærer grunnleggende mangler
ved selve selskapsforholdet, har man allerede effektive sanksjoner
mot i reglene om tvangsoppløsning. Videre håndteres
brudd på formalregler i stor grad av Foretaksregisteret.
For mindretallsaksjeeiere er de mest grunnleggende interessene ivaretatt
ved reglene om at tingretten kan gjøre vedtak på selskapets
vegne. Når det gjelder forbrukerbeskyttelse på aksjemarkedet,
er dette regler som i hovedsak ligger utenfor aksjelovgivningen,
og som dermed uansett ikke ville være omfattet av den typen aksjetilsyn
det her er tale om. Opprettelse av et aksjetilsyn vil også ha
administrative og økonomiske konsekvenser i form av en
kostnadsside av betydning. Etter departementets mening måtte
kostnadene ved et aksjetilsyn dekkes inn gjennom økte gebyrer
for registrering av (allmenn)aksjeselskaper.
Justisdepartementet går etter dette ikke inn for å følge
opp Aksjelovutvalgets forslag om å opprette et aksjetilsyn
med kompetanse til å gi pålegg om retting og til å ilegge
tvangsmulkt ved overtredelser av aksjelovgivningen.
Aksjeloven og allmennaksjeloven har regler som innebærer
at et selskap kan bli tvangsoppløst av tingretten
dersom det ikke oppfyller enkelte bestemmelser i loven. Foretaksregisteret
(eventuelt Regnskapsregisteret) skal varsle selskapet om dette.
Selskapet skal gis en frist på minst en måned
til å bringe forholdet i orden. I den sammenheng skal selskapet
også underrettes om muligheten for tvangsoppløsning.
Er forholdet ikke brakt i orden ved fristens utløp, skal varselet
gjentas ved kunngjøring i Brønnøysundregistrenes
elektroniske kunngjøringspublikasjon og i en avis som er
alminnelig lest på selskapets forretningssted. I kunngjøringen
skal det blant annet angis at selskapet har en ytterligere frist
på fire uker til å rette forholdet. Også i
dette varselet skal det opplyses om følgene av å oversitte
fristen. Har selskapet heller ikke innen denne fristen rettet forholdet,
skal Foretaksregisteret (eller Regnskapsregisteret) varsle tingretten.
Tingretten skal uten ytterligere varsel beslutte selskapet oppløst
ved en kjennelse. Loven åpner etter dette ikke for noe
skjønn fra myndighetenes side med hensyn til om tvangsoppløsningen
skal gjennomføres.
I forbindelse med ikrafttredelsen 1. januar 2006 av
den nye § 6-11 a om kjønnsrepresentasjon
i styrer i allmennaksjeselskaper, har det vært en debatt
om allmennaksjelovens regler om tvangsoppløsning. Departementet
vil understreke at dette lovvedtaket ikke inneholder regler om hvordan
brudd på de nye reglene om kjønnsrepresentasjon
skal sanksjoneres. At en manglende oppfyllelse av kravene til kjønnsrepresentasjon
i styrer kan føre til tvangsoppløsning av selskapet,
følger av den alminnelige bestemmelsen om tilfeller der
selskapet ikke har et styre som oppfyller de krav som følger
av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Siden det ved den
nye § 6-11 a i allmennaksjeloven innføres
et krav til kjønnsfordelingen i styrer, vil en manglende
oppfyllelse av dette kravet (i likhet med manglende oppfyllelse
av for eksempel kravet til antallet styremedlemmer, styremedlemmers
bosted og ansattes representasjon) innebære at selskapet
ikke har "et styre som fyller de vilkår som følger
av bestemmelsene gitt i [...] lov".
Departementet ser ikke grunn til å innføre
særskilte sanksjonsformer for brudd på reglene
om kjønnsrepresentasjon. Dette har for det første
en prinsipiell side. Departementet kan ikke se at kravene om kjønnsbalanse
i styrer er av en annen karakter enn andre regler i lovgivningen
som stiller krav til styrets sammensetning. Departementet kan heller
ikke se at de alternative sanksjonsformene som kunne tenkes å tre
i stedet for ordningen med tvangsoppløsning, ville være
mer egnet enn det allerede gjeldende systemet.
Regler om tvangsoppløsning har man som nevnt hatt i
aksjelovgivningen siden aksjeloven 1976. Departementet er ikke kjent
med at disse reglene har vært problematiske i praksis.
Tvert imot legger departementet til grunn at de fungerer godt, og
at de fører til en god etterlevelse av de av lovens bestemmelser
som kan lede til tvangsoppløsning. I debatten om kjønnsrepresentasjon
i styrene i allmennaksjeselskapene har det vært hevdet
at tvangsoppløsningsreglene kan få dramatiske
konsekvenser for selskaper som ikke oppfyller kravene til kjønnsrepresentasjon,
og at reglene kan føre til at store selskaper med mange
arbeidsplasser blir nedlagt. Departementet er ikke kjent med at
reglene så langt har hatt slike dramatiske konsekvenser,
og departementet kan ikke se at kjønnsrepresentasjonsreglene
i større grad skulle føre til dette enn det som
har vært tilfellet frem til nå. Reglene om kjønnsrepresentasjon
er som nevnt ikke av en slik art at det er vanskelig å sørge
for en etterlevelse av dem. At et selskap skulle la det gå så langt
at det heller ville la seg tvangsoppløse enn å sørge
for å velge det riktige antall kvinner og menn til styret,
virker ikke sannsynlig.
Selv om departementet legger til grunn at tvangsoppløsningsreglene
fungerer bra i praksis, har departementet kommet til at det uansett
kan være hensiktsmessig med en generell sikkerhetsventil
i aksjeloven og allmennaksjeloven, som åpner for at det
i særlige tilfeller kan gripes inn mot en forestående
tvangsoppløsning. Reglene om tvangsoppløsning åpner
i dag ikke for noe skjønn fra Foretaksregistrets eller
tingrettens side med hensyn til om tvangsoppløsning
skal gjennomføres. Det er heller ikke noen andre offentlige
myndigheter som kan gripe inn for å forhindre en tvangsoppløsning.
En slik hjemmel til å kunne gripe inn foreslås
ikke bare når det gjelder tvangsoppløsning som
følge av manglende overholdelse av kjønnsrepresentasjonsreglene,
men foreslås for samtlige tvangsoppløsningsgrunner.
Regelen bør forbeholdes ekstraordinære situasjoner,
og bestemmelsen bør etter departementets syn overlate til
vedkommende forvaltningsorgans frie skjønn å beslutte
om den skal benyttes. Departementet ser det som vesentlig at bestemmelsen
ikke utformes slik at den kan så tvil om behovet for og
viktigheten av at selskapene sørger for å etterleve
lovens krav.
Departementet foreslår en regel om at Kongen (eventuelt
det departement myndigheten delegeres til) kan treffe beslutning
om at en tvangsoppløsning foreløpig ikke skal
gjennomføres til tross for at vilkårene for tvangsoppløsning
er til stede. Forslaget innebærer at Kongen (eller departementet)
skal kunne gripe inn av eget tiltak. Det legges etter dette ikke opp
til at selskapene skal søke om at det gjøres unntak.
En slik dispensasjonsordning på grunnlag av søknader
fra selskapene ville bli ressurskrevende for vedkommende forvaltningsorgan å håndtere.
Det bør som nevnt være mye som skal til for
at Kongen eller departementet griper inn mot en forestående
tvangsoppløsning. Slik departementet ser det, bør
det være samfunnets interesser i at selskapet fortsetter,
og ikke hensynet til selskapet selv, som er avgjørende
for om det gripes inn mot en tvangsoppløsning. Selskapets
egeninteresse i å unngå tvangsoppløsning
bør selskapet ivareta selv, ved å sørge
for å oppfylle lovens krav. Departementet foreslår
en bestemmelse i aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-17
tredje ledd om at Kongen (departementet) kan beslutte at en forestående
tvangsoppløsning ikke skal gjennomføres dersom
"vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det". I dette ligger
at i hvert fall distriktshensyn, hensynet til å opprettholde
arbeidsplasser og hensynet til å kunne opprettholde produksjon av
tjenester og produkter som er av avgjørende betydning for
samfunnet, kan være relevante hensyn å legge vekt
på. Vesentlighetskravet innebærer likevel at det
må være tungtveiende grunner som taler for at det
gripes inn mot tvangsoppløsningen.
Etter departementets syn bør Kongen (departementet)
stå nokså fritt med hensyn til hvordan den enkelte
sak skal håndteres videre når det besluttes å gripe
inn mot en tvangsoppløsning. Lovforslaget går likevel
ut på at det uansett skal settes en siste frist for selskapet
for å rette det ulovlige forholdet. Gjøres ikke
det, vil saken bli sendt tilbake til Foretaksregisteret, slik at
tingretten kan varsles og prosessen fortsette etter reglene i § 16-17
første og annet ledd.
Departementet foreslår at et vedtak om å gripe inn
mot tvangsoppløsningen kombineres med en tvangsmulkt. Av
konstitusjonelle grunner kan tvangsmulkten da først begynne å løpe
etter utløpet av en frist som settes når tvangsmulkten
blir fastsatt. Denne fristen må være så lang
at det i og for seg er mulig for selskapet å oppfylle den
aktuelle regelen. Størrelsen av tvangsmulkten må fastsettes
etter et skjønn ut fra hva som er nødvendig og
tilstrekkelig til å virke som et reelt tvangsmiddel overfor
det konkrete selskapet. Det vil kunne bero på omstendighetene i
det enkelte tilfellet.
Komiteen støtter
departementets vurdering om at det ikkje vert oppretta eit eige
tilsyn som skal ha heimel for å gje pålegg om
retting ved overtrakk av aksjelova og allmennaksjelova, og adgang
til å ilegge tvangsmult dersom pålegget ikkje
vert fulgt opp.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at den forma for tilsyn
som vert handsama i proposisjonen, gjeld Aksjelovutvalet sitt framlegg
om eit tilsyn som kan pålegge retting ved overtramp av
aksjelova og allmennaksjelova, og gje tvangsmulkt dersom pålegget
ikkje vert følgt. Fleirtalet viser
til at proposisjonen ikkje handsamar spørsmålet
om oppretting av eit tilsyn knytt til forhold på aksjemarknaden. Fleirtalet viser til at spørsmålet
om manglande tillit til aksjemarknaden for småspararane,
og behovet for eventuelt offentleg tilsyn i samband med dette, først
og fremst gjeld børslovgjevinga og lovgjevinga for handel
med verdipapir, noko som ikkje er eit tema i denne lovsaka. Behovet
for å opprette eit slikt tilsyn må bli vurdert
i ein annan samanheng.
Fleirtalet vil understreke at eit
eige tilsyn vil ha betydning både når det gjeld å bekjempe
lovbrot, og når det gjeld avklaringar i forholdet mellom
privatpersonar. Eit effektivt aksjetilsyn vil føre til
at reglane vert overheldt i større grad enn i
dag, noko som vil gjera at as og asa vert tryggare selskapsformer å forholde
seg til for aktørane i næringslivet. Det kan også hindre
at det vert begått urett mot for eksempel kreditorar og
mindretalsaksjeeigarar og eventuelt medvirke til at slik urett vert
retta opp.
Fleirtalet viser til at årsaka
til framlegget om eige tilsyn, er at dei gjeldande sanksjonsreglane
ikkje er nok til effektivt å hindra brot på aksjelovgivinga. Samtlege
bestemmingar i aksjelova er sanksjonert med straff, så både
sanksjonane og håndhevingsapparatet er på plass. Fleirtalet vil peike på at om ein
legg tilsynsoppgåvene til eit eksisterande organ, eller
opprettar eit eige tilsyn med eigne sanksjonsordningar for brot
på aksjelova vil dette innebere ei oppprioritering av overtredingar
i aksjelova på bekostning av andre lovbrot.
Grovare lovbrot, for eksempel tømming av selskap før
konkurs, vil ha eigne reglar og ordningar etter konkurslova som
tek sikte på å avdekke og omstøyte skadelege
disposisjonar for kreditorar. Aksjelovene er av privatrettsleg art.
Eit eige aksjetilsyn vil ikkje være i samsvar med det som
elles er ordninga i norsk rett om at privatpersonar sjølv
har ansvaret for å ivareta og handheve privatrettslege
lover. Eit eige aksjetilsyn vil også ha administrative
og økonomiske konsekvensar av stor betydning. Desse kostnadane måtte
eventuelt bli dekka inn ved auka gebyr for eksempel ved registrering
av aksjeselskap.
Fleirtalet støtter difor
departementets heilskaplege vurdering om at det ikkje vert oppretta
eit eige tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer departementets vurdering av
opprettelse av et eget aksjetilsyn, men mener dette kunne vært
bedre utredet og problematisert. Disse medlemmer er
enig i departementets vurdering om ikke å opprette et eget
aksjetilsyn på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer vil oppfordre departementet
til å følge nøye med i utviklingen på dette
punktet. Dersom kontrollen og tilsynet med allmennaksjeselskap og aksjeselskap
blir for mangelfull vil man kunne tape tillit blant aktuelle "småsparere".
I Norge er det dessverre slik at langt færre sparer i aksjer
enn det man burde kunne forvente. For samfunnet vil en høyere andel
av sparing og investering i aksjer være positivt. Det er
da utvilsomt viktig at dette markedet har en høy troverdighet.
Disse medlemmer mener likevel at
troverdigheten til aksjeselskaper og aksjonærer bygger
på tillit og at privatpersoner selv har ansvar for å ivareta og
håndheve sine rettigheter etter privatrettslige forhold. Disse medlemmer mener det vil være hensiktsmessig
at en selskaps- og næringsrettskommisjon eventuelt ser
nærmere på og vurderer behovet for et slikt tilsyn.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil peike på at formålet
med reglane om kjønnsrepresentasjon i styra i allmennaksjeselskap
i første rekke dreier seg om å sørge
for at kompetansen i samfunnet vert utnytta på ein hensiktsmessig
måte. Situasjonen i 2003, der den gjennomsnittlige kvinneandelen
blant dei faste styreverva i allmennaksjeselskaper kun var på 7
pst., innebar at samfunnet ikkje gjorde bruk av den ressursen som kvinners
næringslivsrelevante kompetanse utgjer, sett på bakgrunn
av kvinners utdanningsnivå og yrkeserfaring.
Dei nye reglane om kjønnsbalanse i styra i allmennaksjeselskap
har allereie ført til ei merkbar forbetring. Det er allereie
i dag 30 pst. kvinner i leiinga i dei 100 største selskapa.
Reglane om kjønnsrepresentasjon styrker leiinga i næringslivet,
gjennom meir hensiktsmessig utnytting av kompetansen i samfunnet,
i tillegg til å bidra til auka likestilling.
Komiteen er vidare samd
i at det vert opna for at Kongen av eige tiltak kan gripe inn mot
tvangsoppløysing dersom vesentlege samfunnsmessige omsyn tilseier
det. Denne bestemmelsen omfattar samtlege tvangsoppløysingsgrunnar
etter § 16-15 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke krav til kjønnsrepresentasjon. Disse
medlemmer har alltid vært tilhenger av at det er
objektive kvalifikasjoner som skal være avgjørende
og ikke kjønn. Å ha et krav om kjønnsrepresentasjon
er et klart brudd på dette prinsippet.
Disse medlemmer finner det ikke rimelig
at det offentlige skal bruke store ressurser og et stadig mer omfattende
og detaljert lovverk på å ivareta friske voksne,
intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare
dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter, og
tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er
etter disse medlemmers syn en krenkelse
av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne
beslutninger.
Disse medlemmer viser videre til
at det er stor internasjonal oppmerksomhet knyttet til de norske
bestemmelsene, og at det fra utenlandske investormiljøers
side ikke er forståelse for denne type regulering. En bør
heller sørge for at alle virksomheter, både offentlige
og private, får levelige kår til verdiskapning.
Disse medlemmer viser for øvrig
til brev av 16. oktober 2003 fra NHO i forbindelse med
behandlingen av Ot.prp. nr. 97 (2002-2003) der det heter:
"NHO mener det er positivt og ønskelig med større
mangfold i selskapenes ledelse og styrer. NHO mener imidlertid at
kvotering er i strid med grunnleggende prinsipper for aksjonærdemokratiet,
og går imot forslaget om kvotering i ASA-styrer.
Kvinners
deltagelse i ledende posisjoner i selskapene vil over tid øke
som følge av kvinners økende deltagelse på områder
hvor ledere tradisjonelt rekrutteres. Kvinneandelen i høyere
utdanning er i dag ca 60 prosent. Med tiden vil dette gjøre
seg utslag i næringslivet.
Forslagene overser
at de viktigste virkemidler for at selskapene i langt større
grad skal benytte den ubrukte ressurs mange kompetente kvinner utgjør,
er synliggjøring av de aktuelle kvinner, og motivasjon og
informasjon til selskapene om betydningen av mangfold for selskapenes økonomiske
resultater. Et større mangfold i selskapenes ledelse, ikke
bare styrene, er vel så viktig for å fremme økt
verdiskaping og bedre kvinnerepresentasjon, som mangfold i styrene.
Strategier for å få flere kvinner inn i ledelsen
vil således være avgjørende. NHO tar
denne utfordringen på alvor, ikke minst med etableringen
av Female Future-prosjektet.
Kvinners kompetanse
som styremedlemmer er internasjonalt anerkjent. Kvotering i privateide
selskaper ansees imidlertid internasjonalt som et utilbørlig
inngrep i aksjonærenes rettigheter og kan virke negativt
i forhold til aksjemarkedene. NHO er skeptisk til alle former for
særnorske rammebetingelser. Samlet representerer disse
en vesentlig ulempe for norske bedrifter i forhold til konkurrentlandene."
Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag om å oppheve kravene om krav til kjønnsrepresentasjon,
og fremmer følgende forslag:
"I lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) skal § 6-11a
Krav om representasjon av begge kjønn i styret oppheves."
Komiteens medlemmer fra Høyre legger
til grunn at det ikke er lønnsomt for verken bedrifter
eller samfunnet at enkeltmennesker diskrimineres, enten på basis
av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsdyktighet, alder,
seksuell legning eller på andre grunnlag. Disse
medlemmer er derfor glad for at Regjeringen støtter
forslag om å utrede en mer generell og overordnet lovgivning
hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag, jf. Dokument
nr. 8:66 (2005-2006) forslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg,
André Oktay Dahl og Olemic Thommessen om generell og overordnet
lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag.
Disse medlemmer er i utgangspunktet
positive til at departementet lemper bestemmelsen om tvangsoppløsning
da reglene ikke står i forhold til hensynene bak. Disse medlemmer mener at det er viktig
at kvinner og menn blir mer likestilte i næringslivet,
men legger til grunn at kvotering til styrer i private bedrifter
griper inn i aksjonærdemokratiet og eiernes rett til å velge
sine representanter. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at bedriftene får tid til selv å øke
kvinnerepresentasjonen. Disse medlemmer kan
ikke akseptere at bedrifter blir tvangsoppløst på grunn
av manglende kjønnsmessig representasjon i styret og mener
at andre sanksjonsmidler bør nyttes. Disse
medlemmer mener at det bør innføres regler
om tvangsmulkt ved manglende oppfyllelse av lovgivingens personkrav til
styrer, etter mønster av reglene for forsinket innsendelse
av årsregnskap i regnskapsloven. Ilegging av tvangsmulkt
går ut på at personen eller foretaket som har
unnlatt å oppfylle en plikt eller et pålegg etter
lov eller forskrift, skal betale et beløp til det offentlige
inntil forholdet er rettet. Disse medlemmer viser
til at formålet er å fremtvinge oppfyllelse, og
reaksjonen dermed er mer fremadrettet.
Subsidiært mener disse medlemmer at
det bør vurderes å innføre en dispensasjonsadgang
til kravet om kjønnsrepresentasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med forslag om
særreaksjon i form av tvangsmulkt som sanksjon for at kravet
om kjønnsrepresentasjon ikke er oppfylt."
"Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med forslag om
på nærmere bestemte vilkår å innføre en
dispensasjonsadgang fra kravet om kjønnsrepresentasjon."