7.1 Sammendrag

Den som skal delta ved pådømmelsen av en sak, må nødvendigvis kunne møte frem i en rettssal og oppfatte det som blir fremført der. Hvilke krav som nærmere bestemt skal stilles, avhenger av hvilke hensyn lekdommerdeltakelsen skal ivareta.

De hensynene som ligger til grunn for at vi har lekdommere i rettspleien, kan deles inn i to hovedgrupper. Den ene hovedgruppen er hensyn som knytter seg til et mål om kvalitativt gode avgjørelser i den enkelte sak. Den andre hovedgruppen er hensyn knyttet til at domstolene skal være en integrert del av samfunnet for øvrig. Til denne gruppen hører blant annet hensynet til en demokratisk kontroll av rettsvesenet, til offentlighet i rettspleien og til at allmennheten skal ha tillit til det som skjer i domstolene.

Lekdommerutvalget går inn for at representativitetshensynet skal være det førende for utvelgingen av alminnelige meddommere og lagrettemedlemmer. For lagrettemedlemmer mener utvalget at det i tillegg bør stilles som krav at de tidligere har tjenestegjort som meddommere. For skjønnsmedlemmer mener utvalget at oppnevning må skje på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, slik som i dag. For øvrig bør kravene være de samme som for alminnelige meddommere og lagrettemedlemmer.

Dagens bestemmelse i domstolloven krever at den som skal velges til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere, skal være "særlig skikket til hvervet". Etter departementets syn bør bestemmelsen avløses av en regel om at den som velges, må ha tilstrekkelige norskkunnskaper, og for øvrig være personlig egnet til oppgaven. Det avgjørende bør være nettopp om vedkommende er egnet for oppgaven. I praksis er det slik bestemmelsen praktiseres i dag. Det er ikke meningen å forbeholde vervet for en "elite", intellektuelt eller på annen måte. Dermed bør heller ikke lovteksten kunne gi inntrykk av det. I kravet om at vedkommende skal være "personlig egnet til oppgaven", ligger det at personen må ha de fysiske og mentale forutsetningene som må til for å kunne være til stede i en rettssak, forstå det som blir fremført der og gi uttrykk for sin mening om saken.

Fagkyndige meddommere skal etter forslaget oppnevnes av retten for den enkelte sak. Departementet foreslår at det, i tillegg til kravet om særskilt sakkyndighet innenfor de temaer saken gjelder, som hovedregel gjelde de samme vilkår for å være fagkyndig meddommer som for å være alminnelig meddommer. Fagkyndige meddommere er omfattet av kravet til særlig skikkethet etter domstolloven. Departementet ser ingen avgjørende grunn til at ikke kravet til personlige kvalifikasjoner i lovforslaget skal gjelde for fagkyndige meddommere.

Departementet mener videre at spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til skjønnsmedlemmer naturlig hører under en fremtidig revisjon av skjønnsprosessloven. På samme måte som for fagkyndige meddommere er det vanskelig å se noen gode grunner for at kravene til tilstrekkelige norskkunnskaper og personlig egnethet ikke skal gjelde også for skjønnsmedlemmer.

Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at det bør lovfestes et særskilt kvalifikasjonskrav for medlemmer av forliksrådene. Siden vervet i stor grad vil bestå i å lese saksdokumenter, avholde meklingsmøter og forfatte avgjørelser, må den som skal velges, beherske norsk, både skriftlig og muntlig.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke betydningen av at lekfolk som velges til ulike funksjoner i rettssystemet, har de personlige kvalifikasjoner som skal til for å kunne utføre jobben, enten det er tale om kvalitativt gode avgjørelser i den enkelte sak eller hensynet til å ivareta en demokratisk kontroll av rettsvesenet, til offentlighet i rettspleien og til at allmennheten kan ha tillit til det som skjer i domstolene. Komiteen har videre merket seg at kravet om "særlig skikkethet" foreslås erstattet av en regel om at den som velges, må ha tilstrekkelige norskkunnskaper og for øvrig være personlig egnet til oppgaven.

Komiteen er enig med departementet og Lekdommerutvalget i at forliksrådet står i en særstilling. Tatt i betraktning at medlemmene av forliksrådene må gjennom relativt mye saksdokumenter, avholde meklingsmøter og fatte avgjørelser, er det her ikke unaturlig å stille krav om at den som velges, faktisk må beherske norsk, både skriftlig og muntlig.