Ot. prp. nr. 68 (2006-2007) Lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell

Jeg viser til Næringskomiteens brev datert 29. oktober 2007 og kan gi følgende svar på spørsmålene:

Hvordan vurderer Mattilsynet overføringen av ansvaret til kommunene?

Spørsmålet er forelagt Mattilsynet som i e-post av 30. oktober 2007, har svart slik:

"Mattilsynet var representert i utvalget oppnevnt av Landbruksdepartementet 29/03/2004,"Tiltak for å styrke klinisk veterinærtjeneste i næringssvake strøk". Utvalget mente at de utfordringer en står ovenfor med hensyn til å få en tilfredsstillende veterinærdekning i alle deler av landet best kunne løses ved at tilgang på kliniske veterinærtjenester gjøres til et kommunalt ansvar. Spørsmålet om veterinærvakt lå utenfor mandatet, men utvalget oppfattet en ansvarsoverføring til kommunene av denne vakten, som en naturlig konsekvens av utvalgets forslag med hensyn til det generelle ansvar for kliniske veterinærtjenester.

I forbindelse med Mattilsynets deltagelse i utvalget ble spørsmålet diskutert med Mattilsynets regionkontorer som støttet den konklusjonen utvalget kom frem til."

Hva vil være Mattilsynets funksjon i den kommunale modellen?

Den viktigste konsekvensen av lovforslaget for Mattilsynet, er at Mattilsynet ikke lenger vil ha ansvaret for å organisere klinisk veterinærvakt og utbetale vaktgodtgjøring. Mattilsynet har for øvrig ikke oppgaver eller ansvar knyttet til veterinærdekning. Mattilsynet har imidlertid i en overgangsperiode etter etableringen gitt enkelte medarbeidere permisjon fra deler av stillingen eller andre individuelle løsninger, der innlemmelse av distriktsveterinærstillinger i Mattilsynet har gitt problemer med tjenestetilgang i klinisk veterinærpraksis.

Hva skjer med den kunnskapen som Mattilsynet allerede har opparbeidet seg på fagfeltet?

Det er opprettet dialog mellom ES og Mattilsynet for å legge til rette for at den erfaringen og kunnskapen Mattilsynet har om vaktordningen, blir overført til KS og kommunene på en god måte.

Vil den nye kommunale modellen medføre mer administrasjon enn dagens ordning?

Gjennom lovendringsforslaget foreslås å etablere et konkret ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Dette er en ny lovbestemmelse som gir nye administrative kostnader.

I tillegg overføres det administrative ansvaret for klinisk veterinærvakt fra staten ved Mattilsynet til kommunene. Det er lagt til grunn at det vil være mer ressurskrevende å administrere klinisk veterinærvakt når oppgaven fordeles på landets kommuner.

I budsjettforslaget for 2008 er Mattilsynets budsjett foreslått redusert med l mill. kroner som følge av at Mattilsynet fritas for arbeidet med å organisere klinisk veterinærvakt og utbetale vaktgodtgjøring. Det er lagt opp til at de administrative kostnadene for den nye modellen, inkludert det nye ansvaret for generell tjenestetilgang, vil være drøyt 4,5 mill. kroner.

Hvorfor er det ikke fastsatt klare kvalitetskrav for den nye kommunale veterinærordningen?

Departementet mener at det er så store geografiske variasjoner mellom kommunene at det er vanskelig å gi en generell norm for tjenestetilbudet i alle kommuner.

I visse områder kan reiseavstandene være så store og dyreholdet så spredt, til dels både på fastlandet og på øyer, at det må aksepteres relativt lange reiseavstander/lang "responstid" til enkeltbrukere. Landsdekkende normer basert på det som må aksepteres i visse områder, ville ha blitt oppfattet som for dårlig i andre deler av landet Eksempelvis viste en kartlegging av reiseavstander på vakt i 29 vaktområder våren 2007 at en vesentlig andel av områdene har gjennomsnittlige reiseavstander under 20 km.

Reiseavstander og "responstid" i alle landets vaktområder ble gjennomgått av et utvalg som leverte sin innstilling i desember 2005. Departementet har på grunnlag av denne gjennomgangen gitt en veiledende minimumsnorm for hva som må kunne kreves for å si at tjenestetilgangen er tilfredsstillende (minst 80 % skal kunne nås innen 100 minutter).

Er det akseptabelt med store lokale variasjoner med hensyn til muligheten av å få tilgang på veterinærtjenester?

Målet med den lovendringen som foreslås, er å styrke tilgangen på dyrehelsetjenester (veterinærtjenester) i områder med svakt næringsgrunnlag for slike tjenester, d.v.s. å redusere de store lokale variasjonene vi ser i dag med hensyn til tilgang på veterinærtjenester.

Tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester er vesentlig for landbruket, dyrehelsen og dyrevelferden. Stadig flere områder av landet opplever at det er lite attraktivt for veterinærer å etablere praksis, spesielt gjelder dette store deler av Nord-Norge, deler av kyst- og øysamfunn i Midt-Norge og på Vestlandet, samt deler av Telemark og Østerdalen.

Lovendringsforslaget møter denne utfordringen gjennom en ny, lovbestemmelse om plikt til å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester. Ut fra ønsket om å plassere ansvaret for tjenestetilbudet så nær brukerne som mulig, er det foreslått at denne plikten legges til kommunene. Landbruks- og matdepartementet (LMD) har i St.prp. nr. l (2007-2008) som oppfølging av lovforslaget, foreslått tilførsel av "friske midler" til arbeidet med å sikre veterinærdekning. Om lag 12 mill. kroner er foreslått brukt av kommunene til stimuleringstiltak for å sikre tilgang på veterinærtjenester på dagtid. I tillegg legges det opp til videreføring av vaktordningen på dagens nivå.

Hva mener departementet er en "tilfredsstillende tilgang på tjenester"?

Det vises til svar på spørsmålet om hvorfor det ikke er fastsatt klare kvalitetskrav for den nye ordningen.

Hva gjøres i de tilfeller der kommunene ikke er i stand til å levere tjenester av denne kvaliteten?

Det er ikke foreslått særskilte sanksjonsbestemmelser knyttet til kommunenes plikt etter lovforslaget. Departementet har imidlertid stor tiltro til at kommunene vil ivareta ansvaret på en god måte.

Ved at ansvaret legges til kommunene, åpnes for kreativitet i kommunene for å utnytte personellets kompetanse til beste for lokalsamfunnet, også på andre områder enn ordinær veterinærpraksis. Gjennom forslaget om en øremerket bevilgning økes sikkerheten for at avsatte midler blir brukt i henhold til intensjonen. Det vil bli ført ordinær kontroll med at midlene blir brukt på en måte som er i samsvar med offentlig tilskuddsforvaltning.

Vil den foreslåtte reformen få noen konsekvenser for beredskapen mot smittsomme dyresykdommer og dyrevernsaker?

Målet med lovendringen og budsjettforslaget for 2008, er å styrke tilgangen på veterinærtjenester på dagtid, noe som vil være positivt både for dyrehelse og dyrevelferd. Det legges videre opp til videreføring av klinisk veterinærvakt på dagens nivå gjennom øremerkede midler.

Et viktig element i sykdomsberedskapen er at alle veterinærer har en varslingsplikt til Mattilsynet om mistanker om alvorlige smittsomme dyresykdommer. Det arbeides også med sikte på forbedret varsling om alvorlige tilfeller av vanskjøtsel/dyremishandling.

Det er nyttig med god kontakt mellom Mattilsynet og de praktiserende veterinærene. Slik kontakt kan etableres og videreføres uavhengig av hvem som tar seg av vaktlister og betaler ut vaktgodtgjøring for klinisk veterinærvakt. Mattilsynet vil fortsatt ha mulighet til å gi en praktiserende veterinær offentlig myndighet for et kortere eller lengre tidsrom - enten etter avtale med den enkelte veterinæren, eller i krisesituasjoner etter pålegg hjemlet i dyrehelsepersonelloven.

Er veiledende normer godt nok for å sikre en forsvarlig veterinærordning for hele landet?

Målet med lovendringsforslaget og budsjettforslaget for 2008 er å styrke veterinærdekningen i områder som er næringssvake for slike tjenester. De aller fleste steder vil næringsgrunnlaget for klinisk veterinærpraksis kombinert med vaktordningen være tilstrekkelig. I en del områder der markedet for veterinærtjenester er for dårlig, vil lovforslaget føre til at det blir satt inn særskilte tiltak for å bedre tjenestetilgangen. Departementet har på grunnlag av store variasjoner, både geografisk og med hensyn til dyretetthet, ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå en lovfestet norm for tjenestetilbudet. Se også svar på spørsmålet om det er akseptabelt med store lokale variasjoner.