Justisdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til endringer
i voldsoffererstatningsloven for å styrke ofrenes rettigheter.
Voldsoffererstatningsordningen ble innført i 1976 som
en billighetsordning, og den ble lovfestet i 2001 som en rettighetsordning.
Evaluering av loven har vist at den fungerer etter intensjonen.
Justisdepartementet ønsker likevel å styrke voldsofrenes
stilling ytterligere.
Det foreslås en viss liberalisering og klargjøring av
hvilke straffbare voldshandlinger som skal omfattes av voldsoffererstatningsordningen,
slik at bl.a. flere alvorlige trusselhandlinger, mishandling i nære relasjoner
og menneskehandel omfattes. Videre foreslås å utvide
pårørendes rett til erstatning. Det presiseres
at barn som har opplevd vold mot en nærstående
person som er egnet til å skade barnets trygghet og tillit,
har rett til voldsoffererstatning.
Samtidig innføres en særskilt foreldelsesregel
for barn og unge om at det alltid skal være tilstrekkelig at
søknaden fremsettes før skadelidte fyller 21 år.
Kravet om at det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt
for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling,
forslås opprettholdt. Departementet har imidlertid rettet
fokus mot tiltak som kan hjelpe voldsofrene til å få sakene
bedre opplyst, slik at langt flere av sakene kan bli klart sannsynliggjort.
Et element i dette er forslaget om at Kontoret for voldsoffererstatning
i særlige tilfelle skal kunne bestemme at en part skal
få dekket utgifter til innhenting av erklæringer
fra lege, tannlege, psykolog og lignende.
Kravet i voldsoffererstatningsloven om at handlingen må være
anmeldt til politiet, bidrar bl.a. til at saken blir godt opplyst.
Dette kravet foreslås videreført, men med en større
mulighet enn i dag til å gjøre unntak i "særlige
tilfelle". Kravet om at anmeldelsen må skje "uten unødig
opphold", foreslås imidlertid sløyfet. Departementet
foreslår dessuten å sløyfe kravet om
at anmeldelsen må inneholde en begjæring om straff,
og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake.
Utgangspunktet er at den enkelte skadevolder skal stå økonomisk
til ansvar for sine handlinger, og at voldsoffererstatningsordningen
bare kommer inn som en subsidiær løsning. Voldsoffererstatningsmyndighetene
skal ta utgangspunkt i det beløpet som måtte være
fastsatt av domstolene og skal bare kunne redusere erstatningen
dersom det har kommet nye opplysninger etter at domstolen traff
sin avgjørelse. Det foreslås imidlertid en presisering
i voldsoffererstatningsloven om at det ikke skal lempes eller reduseres
i voldsoffererstatningsutbetalingen pga. skadevolders alder, den
ansvarliges økonomi mv., slik det er anledning til etter
alminnelig erstatningsrett.
Som et tiltak for å få ned saksbehandlingstiden foreslås
det at saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål,
kan avgjøres av Voldsoffererstatningsnemndas leder alene,
og at nemnda i slike saker også kan delegere vedtaksmyndighet
til nemndas sekretariat.
I kapittel 2 i proposisjonen redegjøres det for bakgrunnen
for forslagene.
Hovedregelen om hvilke typer straffbare handlinger som omfattes
av voldsoffererstatningsordningen, er at handlingen må representere
en "forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som har
preg av vold eller tvang".
Bestemmelsens ordlyd har blitt presisert gjennom praksis. Det
er imidlertid fremdeles en viss usikkerhet med hensyn til bestemmelsens
rekkevidde i enkelte tilfeller. Det kan også reises spørsmål
om ikke flere typer straffbare handlinger enn de som omfattes i
dag, bør kunne utløse voldsoffererstatning fra staten.
Departementet foreslår at kriteriet i voldsoffererstatningsloven § 1
første ledd første setning, "forsettlig legemskrenking
eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang",
endres til "straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten".
Avgjørelsen av hvilke handlinger som bør omfattes
av voldsoffererstatningsordningen bør forankres i ordningens
rettspolitiske begrunnelse. Lovendringsforslaget er etter departementets
oppfatning godt forankret i ordningens formål og begrunnelse.
Departementet vil også peke på at lovendringen vil
innebære en autoritativ rettskildemessig forankring av
at flere typer straffbare handlinger enn i dag skal kunne åpne
for voldsoffererstatning fra staten. Det vil representere et viktig
bidrag fra lovgiver til ytterligere styrking av voldsofrenes stilling.
En endring av ordlyden som foreslått vil ikke medføre
at straffbare handlinger som i dag omfattes av ordningen, vil falle
utenfor.
Etter gjeldende rett kan det gis voldsoffererstatning til den
som har lidd personskade som følge av en forsettlig legemskrenking
eller en annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang.
Det har inntil nylig ikke vært gitt erstatning til barn
som er vitne til vold, med mindre barnet utsettes for eksponering
som i seg selv er straffbar.
I høringsnotat foreslo Justisdepartementet å endre
vilkårene slik at den som har lidd personskade som følge
av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten,
har rett til voldsoffererstatning. Det ble blant annet vist til
at både barn og voksne som har levd i et mishandlingsforhold,
ikke sjelden vil utsettes for straffbare handlinger som klart kan
utløse voldsoffererstatning.
Justisdepartementet mente at det etter forslaget som først
ble sendt på høring, ikke kommer tydelig nok frem
at også barn som har vært vitne til vold av og
mot nærstående personer, har rett til voldsoffererstatning.
Det at barn er vitne til vold, vil innebære at de også er
ofre for vold. De bør derfor omfattes av voldsoffererstatningslovens
bestemmelser. Justisdepartementet sendte derfor ut et nytt høringsnotat
om dette.
Departementet har merket seg at praksis har utviklet
seg, men det har vært for få saker til å kunne
si om praksisen går like langt som det forslaget legger opp
til. Departementet mener at det uansett vil være hensiktsmessig
med en egen bestemmelse for barn som er vitne til vold for å synliggjøre
i loven den belastningen de utsettes for og tydeliggjøre
deres rettigheter. Etter en nærmere vurdering har departementet kommet
til at ordlyden "har vært vitne til vold" ikke er helt
heldig fordi ordet vitne har en egen prosessuell betydning. I stedet
foreslås formuleringen "har opplevd vold". Departementet
er dessuten kommet til å ville utvide virkeområdet
noe i forhold til det forslaget som ble sendt på høring.
Lovteksten er nå forsøkt utformet slik at det
ikke skal være et krav at skadevolderen er en nærstående
person.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at den som
har lidd personskade som følge av en forsettlig legemskrenking
eller en annen straffbar handling som bærer preg av vold
eller tvang, eller dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning
etter reglene i voldsoffererstatningsloven. Videre er det en særbestemmelse
i voldsoffererstatningsloven hvor det er angitt hva etterlatte kan
få dekket.
I høringsnotatet ble det lansert to alternative måter å utvide
etterlattes rett til voldsoffererstatning på, enten ved
en opplisting av de berettigede (avdødes ektefelle, samboer,
barn eller foreldre, og i særlige tilfelle, søsken),
eller ved en henvisning til alminnelig erstatningsrett.
Departementet er kommet til at de etterlattes rett til erstatning
etter voldsoffererstatningsordningen bør utvides. I tillegg
til savnet etter avdøde vil de etterlatte også kunne
lide økonomisk som følge av dødsfallet.
Etter dagens ordning er det i utgangspunktet bare erstatning for
tap av forsørger som dekkes. I tillegg kan man få dekket
vanlige utgifter til gravferden, og der det finnes rimelig, også andre
utgifter i anledning dødsfallet. Etter dødsfallet
kan det videre ytes oppreisning etter reglene i voldsoffererstatningsloven
til avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre.
Departementet vil anbefale at reglene om erstatning til etterlatte
i voldsoffererstatningsloven endres i samsvar med loven slik at
en større gruppe kan få erstatning og at utmålingen
av erstatningene knyttes tettere opp mot de alminnelige reglene
i voldsoffererstatningsloven. Reglene foreslås endret slik
at det gjennomføres en opplisting av de berettigede. En
slik positiv angivelse vil lettere synliggjøre at disse
gruppene har rett til voldsoffererstatning når de har lidt
en personskade som følge av den straffbare dødbringende
voldshandlingen. Dette vil kunne skape klarere grenser. I tillegg
mener departementet at det er rimelig at disse gruppene tilkjennes
voldsoffererstatning når de har fått en personskade
som følge av at en nærstående har blitt
drept ved en straffbar voldshandling.
Det er et vilkår etter lovforslaget at de etterlatte har
lidt personskade som følge av at den nærstående blir
drept ved en straffbar voldshandling etter lovforslaget. Skaden
vil typisk være en psykisk skade. Etter departementets
oppfatning vil en slik psykisk skade - når den er dokumentert
- vanligvis tilfredsstille kravet til adekvat årsakssammenheng.
Spørsmålet om, og i tilfelle i hvilken grad, det
aktuelle økonomiske tapet står i en adekvat årsakssammenheng
til den straffbare voldshandlingen vil måtte avgjøres
konkret av voldsoffererstatningsmyndighetene. Etter lovforslaget
vil imidlertid de etterlatte alltid ha krav på oppreisningserstatning.
I tilfelle det tilkjennes voldsoffererstatning til etterlatte
som skulle gå lenger enn etter alminnelig erstatningsrett,
mener departementet at det ikke vil være grunnlag for å kreve
regress fra skadevolderen for den delen av erstatningen som går
lenger enn etter alminnelig erstatningsrett. Voldsoffererstatningsmyndighetene
må i tilfelle vurdere hvor stor erstatning det er grunnlag
for å tilkjenne etter alminnelig erstatningsrett, og kreve
dette i regress fra skadevolderen, når vilkårene
for regress ellers er til stede.
Etter dagens voldsoffererstatningsordning er det i utgangspunktet
bare der den som er strafferettslig fornærmet dør
som følge av voldshandlingen at det kan ytes erstatning
som nevnt over. Der den som er strafferettslig fornærmet
overlever, åpner imidlertid alminnelig erstatningsrett
unntaksvis for at pårørende kan tilkjennes erstatning
fra skadevolderen. Departementet vil forslå at også denne
gruppen kan tilkjennes voldsoffererstatning i samme utstrekning
som den gjør etter alminnelig erstatningsrett. På den
måten vil ordningen bli knyttet enda tettere opp mot skadevolderens
ansvar etter alminnelig erstatningsrett.
Etter voldsoffererstatningsloven tilkjennes voldsoffererstatning
"bare når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for
at skadelidte har vært utsatt for en handling som nevnt
i § 1".
Departementet er av den oppfatning at selv om det offentliges
erstatningsansvar skulle gå lenger enn skadevolderens erstatningsansvar,
vil et vedtak om erstatning likevel kunne oppleves belastende for
oppgitt skadevolder idet det offentlige da vil presumere at han
er skyldig. Tankegangen bak uskyldspresumpsjonen i Den europeiske
menneskerettskonvensjon er relevant i denne sammenhengen.
I stedet for å lempe på beviskravet, går
departementet inn for ulike tiltak som kan hjelpe voldsofrene til å få sine
krav dokumentert, blant annet dekning av utgifter til innhenting
av erklæring fra lege, tannlege og psykolog. Det er grunn
til å anta at disse tiltakene særlig vil være
til hjelp i saker som omhandler incestofre, vold og misbruk av barn
og vold i nære relasjoner mv.
Etter voldsoffererstatningsloven må søknaden være
fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet
mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven.
Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før
skadevolderens eventuelle erstatningsansvar er foreldet etter reglene i
straffeloven.
Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at det
skulle være tilstrekkelig at søknaden fremsettes før
skadelidte er 21 år.
Departementet bemerker i proposisjonen at forslaget var ment
som et sikkerhetsnett i de tilfellene hvor vergen ikke har sørget
for at søknad om voldsoffererstatning var sendt i tide.
Myndighetsalderen er 18 år, og det må forutsettes
at en som er 18 år er i stand til å ivareta egne
interesser, også når det gjelder følsomme
saker som dette. En tre-års frist burde være tilstrekkelig
rommelig.
Departementet mener også etter høringsrunden
at de beste grunner taler for å opprettholde vilkåret
om at forholdet må være anmeldt. Det vil bidra
til at straffbare handlinger generelt og voldsforbrytelser spesielt
blir påtalt og gjerningspersonen straffet. Videre er terskelen
for å gi en falsk anmeldelse trolig høyere enn
terskelen for å sende en søknad med uriktige opplysninger.
I sjeldne tilfeller har voldsoffererstatningsmyndighetene lagt
til grunn at unntaket om "særlige tilfeller" er oppfylt
selv om handlingen overhodet ikke er anmeldt, f.eks. der det foreligger
en fellende straffedom mot skadevolderen. Departementet går
inn for en ny tolkning av begrepet "særlige tilfeller"
i voldsoffererstatningsloven. Mens det i dag har vært gitt unntak
for kravet til anmeldelse dersom det foreligger en fellende dom
mot skadevolderen, foreslår departementet at også en
frifinnende dom kan gi grunn til unntak. Begrunnelsen for en slik
forståelse er at saken vil kunne være tilstrekkelig
opplyst gjennom behandlingen i rettsapparatet.
Departementet mener også etter høringsrunden
at en frifinnende dom bør kunne gi grunn til unntak for kravet
til anmeldelse, slik at erstatning kan ytes dersom det er klart
sannsynliggjort at skadelidte har vært utsatt for en straffbar
voldshandling og de øvrige vilkårene for voldsoffererstatning
er til stede.
Departementet vurderte i høringsnotatet om det fortsatt
bør være et vilkår for erstatning at
anmeldelsen skjer uten unødig opphold.
Departementet bemerker at en rask anmeldelse kan være
en nødvendig forutsetning for at politiet skal kunne få oppklart
hvem som er den skyldige og dermed ansvarlig for skaden. En sen
anmeldelse kan derfor innebære at det ikke blir klart sannsynliggjort at
søkeren har vært utsatt for en straffbar voldshandling.
Departementet mener at en rask anmeldelse er viktig, men er kommet
til at det ikke er rimelig at det skal være et selvstendig
vilkår. En sen anmeldelse bør ikke i seg selv
føre til at søkeren ikke får voldsoffererstatning
i saker der bevisene er tilstrekkelige og de øvrige vilkårene
for voldsoffererstatning er til stede. Departementet går
inn for å fjerne vilkåret om at anmeldelsen må skje
"uten unødig opphold".
Departementet vurderte i høringsnotatet å sløyfe vilkåret
om at anmeldelsen må inneholde en begjæring om
straff, og begjæringen ikke senere er trukket tilbake.
I forhold til spørsmålet om voldsoffererstatning,
må det avgjørende etter departementets vurdering
være at forholdet er anmeldt.
Departementet legger vekt på at Stortinget har vedtatt
endringer i straffeprosessloven som opphever ordningen med påtalebegjæring
fra den fornærmede. Når endringene trer i kraft
skal den offentlige påtalemyndighet påtale handlingene.
Unnlatelse av å påtale krever en særlig
begrunnelse. Et vilkår om begjæring om straff
i voldsoffererstatningsloven vil i disse tilfellene være
overflødig. Justisdepartementet går derfor inn
for å ikke kreve begjæring om straff og at begjæringen
ikke senere er trukket tilbake.
Etter gjeldende voldsoffererstatningslov er det et krav om at
søkeren har krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell
straffesak mot skadevolderen, men det føres en liberal
unntakspraksis. Avslag på grunnlag av at skadelidte ikke
har krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak
mot skadevolderen, antas i praksis bare å forekomme i de
tilfellene hvor skadelidte er gjort oppmerksom på vilkåret,
men likevel bevisst velger å ikke kreve at erstatningskravet
tas med.
Når det gjelder kravet om at søkeren må ha
krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot
skadevolderen, foreslår departementet at kravet opprettholdes.
Departementet viser til at voldsoffererstatningsordningen er
subsidiær i forhold til skadevolderens erstatningsansvar.
Ved at erstatningskravet tas med i straffesaken, vil man få en
grundig forberedelse og behandling av det sivile kravet. Dette er
viktig for fornærmede, men kan også gi gevinster
for Kontoret for voldsoffererstatning ved senere behandling av søknader
om voldsoffererstatning - og ikke minst ved behandlingen av saken
om, og eventuelt i hvilken grad, det skal gjøres regress
gjeldelde mot skadevolder. Også i forhold til siktede er
det sentralt med regler som sikrer forutberegnelighet
og kontradiksjon.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at voldsoffererstatning
ytes når den skadevoldende handling har funnet sted her
i riket, om bord på norsk fartøy, boreplattform
eller luftfartøy eller på innretning eller anlegg
for utforskning eller utnytting av undersjøiske naturforekomster
på den norske del av kontinentalsokkelen. I andre tilfeller
kan voldsoffererstatning ytes når særlige
grunner tilsier det.
Departementet bemerker at en av begrunnelsene for voldsoffererstatningsordningen
er en erkjennelse av ansvaret for å sikre individet mot
voldsovergrep i Norge. Hovedregelen bør derfor være
at det ikke ytes erstatning for skader påført
i utlandet.
I en del tilfelle vil det imidlertid kunne virke støtende å stille
skadelidte utenfor den norske ordningen. Det kan være dersom
vedkommende land ikke har noen erstatningsordning som skadelidte
kan påberope seg og den skadevoldende handlingen har tilknytning
til et norsk miljø. Erstatning bør ikke gis dersom
søkeren ikke har bopel her eller annen særlig tilknytning
til Norge på skadetidspunktet.
Justisdepartementet anbefaler at det gjøres en presisering
i lovbestemmelsen slik at det blir utvilsomt at loven også gjelder
på Svalbard.
Voldsoffererstatningsloven kapittel 2 regulerer utmålingen
av voldsoffererstatningen. Kapitlet viser for en stor del til skadeserstatningsloven,
men det inneholder også enkelte særregler.
Utgangspunktet i alminnelig erstatningsrett er at skadelidte
fullt ut skal få dekket sitt økonomiske tap som
følge av den skadevoldende handling, verken mer eller mindre.
En forutsetning er at tapet er en påregnelig og adekvat
følge av det ansvarsbetingede forholdet. Ordningen med
voldsoffererstatning fra staten følger som hovedregel alminnelige
erstatningsrettslige prinsipper også når det gjelder
fastsettelsen av erstatningens størrelse, likevel slik
at ordningen har en øvre og nedre beløpsgrense.
Departementet viser til at når domstolene har utmålt
et erstatningsbeløp, vil dette skape en berettiget forventning
hos voldsofre. Videre bør forvaltningen prinsipielt sett
ikke komme til et annet resultat enn domstolene ved vurderinger
av det samme saksfaktum i forhold til de samme rettsregler, idet
det vil kunne svekke domstolens legitimitet.
Voldsoffererstatningsmyndighetene bør derfor som utgangspunkt
ikke redusere erstatningen mer enn forskjellene i regelverket tilsier.
Domstolene utmåler skadevolders erstatningsplikt etter
skadeserstatningsloven og alminnelig erstatningsrett, her kan det
blant annet gjøres reduksjon pga. skadevolders forhold.
Ikke alle tapsposter som retten kan idømme dekkes etter
voldsoffererstatningsordningen, for eksempel vil de fleste tingsskadene
falle utenfor. Voldsoffererstatningsmyndighetene utmåler
hva staten skal erstatte etter voldsoffererstatningsloven, blant
annet gjelder et maksimalbeløp.
Unntak kan imidlertid tenkes i tilfelle hvor det er kommet nye
og viktige opplysninger etter at domstolen avgjorde saken.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at for hvert
skadetilfelle ytes det ikke høyere voldsoffererstatning
enn 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Voldsoffererstatning
ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet
av staten er mindre enn kr 1 000. Det er et fåtall
saker hvor den nedre grensen har hatt betydning. Der erstatningsvilkårene
for øvrig er til stede, kommer erstatningen som regel opp
i flere tusen kroner.
Departementet finner at erfaringsgrunnlaget med saker som når
maksimumsgrensen er for spinkelt til å gi grunnlag for
endringer nå. Etter hvert kan det være aktuelt å foreslå et
nytt maksimumsbeløp og/eller en hjemmel for å gå over
maksimumsbeløpet i særlige tilfelle. Det vil være
behov for et bredere erfaringsmateriale slik at man kan gi føringer
for hva som eventuelt skal anses som "særlige tilfelle"
og behov for tallmateriale nok til å beregne konsekvensene.
Voldsoffererstatningsordningen er som redegjort for foran, subsidiær
i forhold til skadevolderens ansvar. Det er ikke gitt at staten
skal tre inn og erstatte hele det tapet skadelidte påføres.
Selv om det vil kunne oppstå et tap som overskrider maksimumsbeløpet, vil
erstatningsordningen i alle fall innebære en betydelig
forbedring av ofrenes stilling.
Departementet vil nøye følge utviklingen med saker
som når maksimumsgrensen. Departementet mener at foreløpig
er 20 G er en rimelig avgrensning, også når
det er flere etterlatte i ett skadetilfelle, men utviklingen vil
følges nøye. Departementet kan heller ikke se
at det er behov for å endre den nedre grensen.
I høringsnotatet foreslås en presisering i
voldsoffererstatningsloven for å gjøre det klart
at det ikke skal lempes og reduseres i voldsoffererstatningsutbetalingen
fra staten i tilfelle som angitt i skadeserstatningsloven. Justisdepartementet
legger til grunn at det også er praksis i dag.
Dette innebærer at offeret skal få full erstatning gjennom
voldsoffererstatningsordningen selv om skadevolderens ansvar skulle
bli redusert på grunn av mindreårighet, bevisstløshet
eller forstyrrelse av sinnstilstanden mv. eller på grunn
av at retten etter omstendighetene finner at ansvaret virker urimelig tyngende
for den ansvarlige. Voldsoffererstatningen kan imidlertid settes
ned på grunn av skadelidtes medvirkning.
Departementet fastholder forslaget uendret også etter
høringsrunden.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at søknader
om voldsofferstatning avgjøres av Kontoret for voldsoffererstatning
med Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda) som klageinstans. Nemnda
har en leder og en varaleder og to medlemmer med personlige varamedlemmer
oppnevnt av departementet for fire år av gangen.
Justisdepartementet vurderte i høringsnotatet å foreslå at
saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål,
kan avgjøres av nemndas leder alene, og at nemnda i slike
saker også kan delegere vedtaksmyndighet til Justissekretariatene.
På den måten får nemnda tid til å konsentrere
seg om de tvilsomme og vanskelige sakene hvor deres særlige
kompetanse kommer til sin rett. Saksbehandlingstiden vil gå ned,
og arbeidsbelastningen til nemnda vil minke.
Departementet bemerker at forslaget om delegasjon vil styrke
voldsofrenes rettsstilling fordi de vil få en raskere behandling
av klagesakene.
Delegasjonsadgangen bør imidlertid begrenses slik at
det faktiske resultatet for offeret ikke blir dårligere
med en delegert behandling.
Departementet mener altså at hensynet til voldsofrene
og en rask behandling av klagesakene taler for en delegasjonsadgang
som foreslått i høringsbrevet, og departementet
opprettholder forslaget.
Justisdepartementet vurderte i høringsbrevet å foreslå en
lovbestemmelse om at Kontoret for voldsoffererstatning og Voldsoffererstatningsnemnda
ikke kan instrueres om lovtolking, skjønnsutøvelse
eller avgjørelsen av enkeltsaker etter voldsoffererstatningsloven.
Dette har vært praksis, men innføring av en lovbestemmelse
kan være hensiktsmessig for å fjerne enhver tvil
om instruksjonskompetansen.
Det hierarkiske systemet i staten er slik at departementet kan
instruere underliggende etater og omgjøre deres vedtak.
Departementet kan ikke se at det foreligger særlige grunner
for å fravike dette utgangspunktet her. I praksis er departementet
svært tilbakeholden med å instruere og gjør
det aldri i konkrete enkeltsaker. Departementet er kommet til at
det ikke er tilstrekkelig begrunnelse for å gå bort
fra hovedregelen i staten. Departementet opprettholder derfor ikke
forslaget.
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for alle saker ved Kontoret
for voldsoffererstatning var 83 dager i første halvår
2004.
Justisdepartementet vurderte i høringsbrevet med hjemmel
i forvaltningsloven å pålegge Kontoret for voldsoffererstatning å behandle
alle saker innen tre måneder. Justisdepartementet vurderer
videre å la fristen først begynne å løpe
fra tidspunktet for når en eventuell straffesak og/eller
sivil sak med krav om erstatning fra skadevolderen er endelig avgjort.
Departementet følger opp saksbehandlingstiden nøye
gjennom styringsdialogen. Voldsoffererstatningsmyndighetene må forholde
seg til de kravene til saksbehandlingstid som Justisdepartementet
stiller til enhver tid. Per i dag er denne fristen kortere enn tre måneder
dersom man legger til grunn beregningen etter forskrift om beregningen
av saksbehandlingsfrister. Justisdepartementet jobber med andre
tiltak for å korte ned den tiden det går fra voldshandlingen skjedde
til voldsoffererstatning kan utbetales, og er kommet til at det
ikke er hensiktsmessig å innføre en saksbehandlingsfrist
i forskrift slik som foreslått i høringsbrevet.
Utgifter til innhenting av erklæring fra lege, tannlege,
psykolog og lignende vil etter omstendighetene kunne dekkes i medhold
av voldsoffererstatningsloven. Som regel vil utbetalingen først
skje når det er truffet vedtak om at erstatning skal ytes.
Justisdepartementet har registrert at en del søknader
avslås der utfallet kunne ha blitt et annet om det hadde
vært fremlagt bedre dokumentasjon, som søkeren
ikke har hatt mulighet til å skaffe på grunn av dårlig økonomi.
Det kan for eksempel være utredning fra lege eller psykolog
som sier noe om sammenhengen mellom påstått straffbar
handling og de skader som søker har. Resultatet kan bli
at de som trenger erstatningen mest, ikke får. Justisdepartementet
vurderte derfor i høringsnotatet å gi voldsoffererstatningsmyndighetene
en skjønnsmessig adgang til å dekke utgifter til
innhenting av bevismateriale. Det bør eventuelt legges
vekt på sannsynligheten for at de aktuelle bevisene blir
utslagsgivende i offerets favør.
Departementet fastholder forslaget etter høringsrunden.
Det fremgår av voldsoffererstatningsloven at "Søkerens
krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden går
over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning
etter loven her." Etter bestemmelsen kan imidlertid statens krav
ettergis: "Statens krav etter første ledd kan helt eller
delvis ettergis dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi
eller forholdene ellers tilsier det."
Kontoret for voldsoffererstatning avgjør om det skal
søkes regress og treffer i tilfelle vedtak om det.
Forslaget i høringsnotatet om å ta bort adgangen til å søke
om at statens krav mot skadevolderen ettergis, var for en stor del
motivert av ønsket om å effektivisere saksbehandlingen.
Departementet legger imidlertid til grunn at disse sakene ikke har
vært særlig ressurskrevende å behandle
for voldsoffererstatningsmyndighetene. Klager over regressvedtak
fattet av Kontoret for voldsoffererstatning vil etter departementets
vurdering normalt være en type avgjørelser som
kan delegeres til Justissekretariatene.
Departementet bemerker også at det etter omstendighetene
kan være behov for at staten i unntakstilfelle helt eller
delvis ettergir kravet for at skadevolderen skal kunne få en
reell mulighet til å etablere seg på ny f.eks.
etter lang soning. At det fremdeles er egne regler om dette i voldsoffererstatningsloven
anses per i dag som en bedre løsning enn for eksempel om
Statens innkrevingssentral eller namsmyndighetene gjennom gjeldsordningsloven
skal ta stilling til spørsmål av denne karakter.
Det vises i den forbindelse til at voldsoffererstatningsordningen
er en ganske kompleks ordning og at voldsoffererstatningsmyndighetene
er best rustet til å foreta de vurderingene som regressinstituttet
etter denne ordningen krever.
Departementet er etter høringen kommet til at de mest
tungtveiende argumentene taler for å videreføre regressbestemmelsene
i sin nåværende form. Prinsippet om at skadevolderen
erstatningsrettslig skal stå til ansvar for sine handlinger
anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom den restriktive praksis som
har vært fulgt i disse sakene.
Departementet viser til at utgangspunktet i norsk rett er at
skjæringstidspunktet settes til lovens ikrafttredelse.
Departementet kan ikke se at det er fremkommet momenter som tilsier
en annen løsning i dette tilfellet.
Lovforslagene forventes å medføre økte
erstatningsutbetalinger, blant annet som følge av at flere straffbare
voldshandlinger blir omfattet av loven, at etterlatte i større
grad skal få erstatning og på grunn av liberaliseringen
av anmeldelseskravet. Forslaget om dekning av utgifter til innhenting
av sakkyndige erklæringer forventes også å medføre
at utgiftene til erstatningsutbetalingene blir høyere idet
de aktuelle bevisene som da fremskaffes kan bli utslagsgivende i offerets
favør. I tillegg vil endringsforslagene medføre
et økt bemanningsbehov både ved Kontoret for voldsoffererstatning
og i Justissekretariatene. Forslagene er samlet anslått å medføre årlige
merutgifter på 14,5 mill. kroner. Det er også i
St.prp. nr. 1 (2007-2008), jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2007-2008),
foreslått å bevilge 14,5 mill. kroner til formålet,
med sikte på at endringsforslagene kan tre i kraft med
virkning fra 1. januar 2008.