Kapitlet omhandler i hovedsak forslag til straffebestemmelser
som avløser straffeloven 1902 kapittel 13 om forbrytelser
mot den alminnelige orden og fred og kapittel 35 om forseelser mot
den alminnelige orden og fred.
Generelt kan det sies at bestemmelsene verner om flere ulike
interesser - liv, helse, offentlig samkvem, eiendom - mv. Hovedbegrunnelsen
bak plasseringen av bestemmelsene er det ordensmessige aspektet
ved overtredelsene.
Straffeloven 1902 § 350 rammer ulike former
for ordensforstyrrelser. Etter første ledd må forstyrrelsen ha
skjedd ved "slagsmål, støy eller annen utilbørlig atferd".
Bokstav a rammer forstyrrelse av den alminnelige fred og orden,
bokstav b forstyrrelse av den lovlige ferdsel, bokstav c forstyrrelse
av omgivelsenes nattero, mens bokstav d retter seg mot den som forstyrrer
omgivelsene på et sted hvor vedkommende uberettiget forblir,
tross pålegg om å fjerne seg. Annet ledd rammer
den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre.
Bestemmelsen fikk sin nåværende form etter
vesentlige endringer ved lov i 2005. På bakgrunn av den nylige
revisjonen har departementet nå kun gjort enkelte redaksjonelle
endringer i bestemmelsen. Strafferammen er etter lovforslaget bot
eller fengsel inntil seks måneder. Dette innebærer
en oppjustering av strafferammen, idet den gjeldende strafferammen
er fengsel inntil to måneder. Dette er en konsekvens av departementets ønske
om å begrense antallet strafferammer.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve straffeloven
1902 § 138. Bestemmelsen retter seg mot det å bevirke
eller medvirke til at en offentlig forretning, offentlig religiøs
sammenkomst, kirkelig handling, offentlig undervisning eller skoleundervisning,
auksjon eller "offentlig Sammenkomst til Behandling af alment Anliggende"
ulovlig hindres eller avbrytes.
Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.
I lys av andre straffebud som vil bli videreført i straffeloven
2005, er det ikke behov for også å videreføre § 138.
Straffeloven 1902 § 136 rammer den som organiserer
eller leder et oppløp hvor hensikten er å begå visse
straffbare handlinger, mens straffeloven 1902 § 137
rammer ulovlig tilstedeværelse under et slikt oppløp.
Departementet har - som kommisjonen - blitt stående
ved at straffeloven 1902 §§ 136 og 137
bør videreføres. Det er ikke urimelig at den som
organiserer, leder eller deltar i voldelige opptøyer, og
dermed bidrar til å skape en farlig og uoversiktlig situasjon, rammes
av et særskilt straffansvar som gjør en ansvarlig
for visse straffbare handlinger som andre begår under opptøyene.
Erfaringsmessig vil det under opptøyer bli begått
alvorlige lovbrudd, særlig vold, hærverk og plyndring.
Uavhengig av om det lar seg gjøre å utpeke de
sentrale aktørene, kan den enkelte deltaker klandres for å ha
deltatt, selv om han eller hun ikke har gjort seg skyldig i andre
overtredelser. Bestemmelsene bør imidlertid omarbeides
vesentlig, og det er et spørsmål om de innholdsmessig
fullt ut bør videreføres.
Departementet er uten videre enig med kommisjonen i at hensiktskravet
ikke bør videreføres, og at det i stedet bør
kreves forsett om å øve eller true med vold mot
person eller eiendom.
Organisatoren og lederen bør fortsatt kunne straffes
strengere dersom andre begår voldshandlinger mv. under
opptøyene, og på den måten realiserer
det farepotensial som lederen eller organisatoren har skapt gjennom
sin rolle.
Forslaget til § 181 om ordinære ordensforstyrrelser
har en strafferamme på fengsel inntil seks måneder.
Departementet mener at det for de mer alvorlige ordensforstyrrelsene
bør være en høyere strafferamme, og foreslår
en strafferamme på fengsel inntil ett år for deltagere
i opptøyer.
Straffeloven 1902 § 140 rammer den som offentlig
oppfordrer eller tilskynder andre til å begå en straffbar
handling, forherliger eller tilbyr bistand til å gjennomføre
slike handlinger. Paragraf 140 er den generelle bestemmelsen om
oppvigling, men flere bestemmelser rammer oppfordringer om å iverksette bestemte
straffbare handlinger. Formålet med bestemmelsen er å motarbeide
at statens autoritet brytes ned som en følge av åpenlys
agitasjon for straffbare handlinger.
Kommisjonen mener at det fortsatt er grunn til å ha
en bestemmelse om oppvigling. Kommisjonen foreslår å videreføre
et straffansvar for ytringer som innebærer en særlig
nærliggende fare for at andre kan komme til å begå straffbare
handlinger.
Et av formålene med å kunne straffe oppvigling er å forebygge
andre straffbare handlinger. Hovedformålet er likevel å verne
om den alminnelige ro og orden slik at den ikke blir forstyrret
av offentlige oppfordringer om å begå straffbare
handlinger. En avkriminalisering vil kunne skape inntrykk av at samfunnet
aksepterer at det offentlig oppfordres til å iverksette
konkrete straffbare handlinger, og at slik atferd ikke lenger anses
som skadelig eller farlig. En slik utvikling er ikke ønskelig,
og motvirkes ikke i tilstrekkelig grad av at medvirkningsansvaret
nå går klarere frem av loven. Dersom slike oppfordringer uttrykkelig
rammes av loven, blir den preventive virkningen større.
Derved reduseres også sannsynligheten for at noen vil følge
oppfordringen. Men også av hensyn til den sosiale ro bør
det gå klart frem av loven at samfunnet ikke aksepterer
en offentlig og direkte oppfordring om å iverksette et
lovbrudd. Departementet kan ikke se at andre sanksjoner vil kunne gi
et tilstrekkelig vern. På denne bakgrunnen er departementet
enig med kommisjonen om at det stadig er et behov for en bestemmelse
om straff for oppfordringer om å iverksette straffbare
handlinger. Departementet går imidlertid inn for at området
for det straffbare snevres inn.
Når det gjelder utformingen av en ny bestemmelse, kan
det uten videre slås fast at den gjeldende lovreguleringen
av oppfordringer om å begå straffbare handlinger,
er lite heldig. Reguleringen er unødig kasuistisk, de ulike
bestemmelsene gir opphav til vanskelige tolkningsspørsmål
og ytringsfriheten gis for trange kår. Kommisjonens forslag
gir en vesentlig enklere lovteknisk løsning, bestemmelsen
er klarere og varetar hensynet til ytringsfriheten på en
mer tilfredsstillende måte.
Etter forslaget er det bare offentlige oppfordringer som innebærer
en særlig nærliggende fare for at andre skal komme
til å begå straffbare handlinger som rammes. Etter
lovforslaget vil en fritt kunne kritisere bestemte straffebestemmelser
eller straffelovgivningen som sådan, eller forfekte en
mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode eller ikke.
Departementet er enig med kommisjonen i at strafferammen bør
settes til bot eller fengsel i inntil tre år.
Straffeloven 1902 § 95 annet ledd rammer ordenskrenkelser
av en fremmed stat i form av ulike overgrep mot vedkommende stats
representant eller bygning mv. som brukes av representanten. Bestemmelsen
gjennomfører Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
bestemmelsen, og departementet slutter seg til dette.
Straffeloven 1902 § 95 første ledd
forbyr offentlig å forhåne en fremmed stats flagg
eller riksvåpen, enten det skjer i ord eller handling.
Det finnes enkelte eksempler på at bestemmelsen er benyttet
i praksis. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens
forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 95
første ledd.
Etter en lovendring i 2005 er straffeansvaret for fremsettelse
av hatefulle ytringer regulert i straffeloven § 135
a.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å videreføre straffeloven 1902 § 135
a. På bakgrunn av de nylige revisjonene av bestemmelsen,
særlig i 2005, mener departementet at det ikke er behov
for vesentlige realitetsendringer.
Straffeloven 1902 § 349 a rammer den som i
ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller
tjenester på de vilkår som gjelder for andre.
Bestemmelsen kom inn i straffeloven samtidig som § 135
a og med samme begrunnelse. Utvidelsen av vernet til også å omfatte
homofile ble vedtatt i 1981, samtidig med den tilsvarende endringen
i § 135 a.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven
1902 § 349 a og departementet slutter seg til
kommisjonens forslag.
Departementet foreslår at personer med nedsatt funksjonsevne
tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen.
Departementet legger særlig vekt på at det er
et behov for å kunne straffe særlig alvorlige
tilfeller av diskriminering overfor denne gruppen. Sivilrettslige
sanksjoner som Syse-utvalget har foreslått vil i hovedsak være
tilstrekkelige, og departementet legger til grunn at det kun er
i mer graverende tilfeller at straffansvaret vil aktualiseres. Departementet
legger også i denne sammenheng - som i forhold til hatefulle
ytringer - vekt på at likebehandlings- og rettferdighetshensyn tilsier
at personer med nedsatt funksjonsevne får et tilsvarende
strafferettslig vern som de grupper som i dag omfattes av straffeloven
1902 § 349 a.
Departementet foreslår likevel at kriminaliseringen
ikke skal omfatte diskriminering i form av manglende fysisk
tilrettelegging. Det er vanskelig å overskue hvilke økonomiske
konsekvenser en slik kriminalisering eventuelt ville innebære.
Straffeloven 1902 § 349 første ledd
setter straff for falske alarmer dersom nærmere bestemte
følger inntrer. Den straffbare handlingen består
i et "ugrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller
liknende". For å kunne utløse straff må handlingen
fremkalle skrekk blant et større antall mennesker eller
sammenstimlinger, alternativt fremkalle utrykning av politi, brannvesen,
ambulanse, lege eller væpnet makt.
Straffeloven 1902 § 349 annet ledd første
alternativ setter straff for den som gir falske opplysninger som
er "skikket" til å fremkalle frykt for noens liv eller
helbred eller alminnelig forbitrelse eller fare for den alminnelige
fred og orden. De falske opplysningene behøver ikke faktisk
ha fremkalt noen virkning.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre
straffeloven 1902 § 349 første ledd og
annet ledd første handlingsalternativ.
Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens vurderinger
og forslag. Forslaget har imidlertid fått en annen utforming
enn dagens bestemmelse, og alternativet "uriktig melding" er føyd
til i oppregningen av måtene bestemmelsen kan overtres
på. I praksis brytes bestemmelsen oftest ved at misbruk
av et av nødnumrene leder til utrykning av politi, ambulanse
og/eller brannvesenet. Departementet mener også at
utrykning som skjer etter anmodning fra hovedredningssentralen eller
de lokale redningssentraler bør omfattes og særskilt
inntas i bestemmelsen. De hensyn som bærer regelen står
like sterkt i slike tilfeller. Redningssentralene selv foretar ikke
utrykning, men vil på bakgrunn av nødanrop mv.
anmode andre offentlige organer eller private organer samt frivillige
om bistand.
Straffeloven 1902 § 352 første ledd
første punktum rammer uforsiktig omgang med skytevåpen, sprengstoff
mv. når omgangen er egnet til å volde fare for
andres liv eller helbred. Strafferammen er bot eller fengsel inntil
3 måneder.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven
1902 § 352 første ledd første
punktum, men kun alternativene om skytevåpen, ammunisjon eller
sprengstoff.
Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.
Etter lovforslaget er strafferammen bot eller fengsel inntil
1 år. Dette innebærer en oppjustering i forhold
til dagens strafferamme. I de tilfellene hvor det er avfyrt skudd
som har forvoldt en personskade, ligger den utmålte straffen
i dag under 6 måneders fengsel. Departementet
mener det likevel kan være grunn til å ha en strafferamme
på 1 år, slik at straffutmålingen i nødvendig
grad kan graderes.
Etter straffeloven 1902 § 352 a kan den som
forsettlig eller grovt uaktsomt bærer kniv eller et lignende
farlig redskap på offentlig sted, straffes. Bestemmelsen
ble vedtatt i 1993. Bestemmelsen rammer ikke den som bærer
kniv mv. i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig
formål. Etter en lovendring i 2002 er straffen bot eller
fengsel inntil seks måneder, eller begge deler. Rettspraksis
viser at tiltale for overtredelse av § 352 a normalt
kun er ett av flere punkter i en tiltalebeslutning.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre
straffeloven 1902 § 352 a, men med enkelte endringer.
Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen i hovedsak
bør videreføres. Departementet foreslår
en strafferamme på "bot eller fengsel inntil 1 år".
Det mest aktuelle er bot, men for de grovere tilfellene og ved gjentakelse
vil det kunne være aktuelt med fengselsstraff. Lovforslaget
innebærer mindre justeringer i forhold til de gjeldende
strafferammene. Strafferammen på fengsel inntil ett år
gjør det mulig å pågripe gjerningspersonen.
Lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon
mv. (våpenloven) § 33 første
ledd annet punktum annet alternativ setter straff med bot eller
fengsel inntil to år for overtredelser av våpenlovens
bestemmelser om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse
av skytevåpen eller ammunisjon. Bestemmelsen ble vedtatt
i 1998.
Straffelovkommisjonen fremhever at bestemmelsene i våpenloven § 33
første ledd annet punktum og annet ledd ligger nær
opp til forbudet mot bæring av våpen på offentlig
sted. Kommisjonen foreslår derfor å overføre
dem til straffeloven.
Spørsmålet om straffeloven bør ta
opp i seg strafftrusler om ulovlig befatning med skytevåpen, krever
etter departementets syn en nærmere vurdering med utgangspunkt
i retningslinjene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Handlingenes alvorlighet
tilsier at de bør stå i straffeloven. Ulovlig
befatning med skytevåpen og sprengstoff/annet
eksplosjonsfarlig stoff er særlig samfunnsskadelig. Lovbruddene
vil normalt ikke være knyttet til utøvelse av
næringsvirksomhet, og har ikke av den grunn noen nær
tilknytning til spesiallovgivningen. Den saklige sammenhengen med
reglene i § 188 (uforsiktig omgang med skytevåpen
eller eksplosiver) og § 189 (ulovlig bevæpning
på offentlig sted) støtter også en plassering i
straffeloven. En slik løsning vil innebære at
de grove overtredelsene vil reguleres i straffeloven, mens de mindre
alvorlige (formalovertredelsene) blir stående i særlovgivningen.
Departementet slutter seg etter dette til kommisjonens forslag,
idet handlingenes alvorlighet og sammenhengen med lovforslaget §§ 188
og 189 bør veie tyngst. I de gjenstående straffebestemmelsene
i særlovgivningen bør det vises til de strengere
bestemmelsene i straffeloven. Bestemmelsene om straff for ulovlig
befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller
annet eksplosjonsfarlig stoff foreslås etter dette overført
til straffeloven.
Departementet er enig med kommisjonen i at det bør foretas
en oppdeling i vanlig og grov overtredelse.
Departementet ser noe annerledes enn kommisjonen på hvilke
strafferammer bestemmelsene om ulovlig befatning med skytevåpen
mv. bør ha. I forslaget til § 190 foreslår
departementet en strafferamme på bot eller fengsel inntil
to år. Dette er en direkte videreføring av strafferammen
i våpenloven § 33 første ledd
annet punktum. I forhold til sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig
stoff innebærer lovforslaget en betydelig straffskjerpelse.
Departementet ser ingen grunn til at slike tilfeller bør
vurderes mildere, og sammenhengen i regelverket tilsier en felles
strafferamme.
I forslaget til § 191 (grov ulovlig befatning
med skytevåpen mv.) mener departementet at strafferammen
bør være bot eller fengsel inntil seks år.
Straffeloven 1902 § 151 b rammer den som volder
omfattende forstyrrelse i samfunnslivet ved å skade, ødelegge
eller sette ut av virksomhet informasjonssamling eller nærmere
oppregnede anlegg - for energiforsyning, elektronisk kommunikasjon
etc. Regelen kom inn i straffeloven ved endringslov i 1987 som ledd
i lovendringene om datakriminalitet.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven
1902 § 151 b første ledd.
Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen bør
videreføres. Begrunnelsen for regelen står like
sterkt i dag som da den ble innført i 1987. Infrastrukturen
i samfunnet er sårbar, og det vil kunne få fatale
konsekvenser om ulike anlegg eller informasjonssamlinger blir utsatt
for skade, ødeleggelse eller settes ut av virksomhet. Det
er de mest alvorlige handlingene - forstyrrelsene av infrastrukturen
- som her er ment omfattet. Mindre alvorlige forstyrrelser av infrastrukturen
vil bli rammet av bestemmelsene om skadeverk eller andre spesialbestemmelser.
Departementet er enig med kommisjonen i at forbundsbestemmelsen
i straffeloven 1902 § 159 bør videreføres.
Kravet om hensikt bør utgå. Som kommisjonen foreslår
departementet at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år.
Straffeloven 1902 § 150 første ledd
bokstav e rammer det å skape en fare for ulykke ved å forstyrre den
sikre drift av skip, jernbane, luftfartøy eller innretninger
eller anlegg på kontinentalsokkelen.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre
straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e
også for jernbane.
Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen bør
videreføres hva gjelder forstyrrelse av den sikre drift
ved jernbane. Folkerettslig påhviler det ingen forpliktelse
på Norge, men kriminaliseringsprinsippene taler med tyngde
for å videreføre denne bestemmelsen. Departementet
foreslår videre at bestemmelsen også omfatter
forstyrrelse av den sikre drift ved buss. Skadepotensialet er her
ofte av en tilsvarende karakter som for jernbanedrift, og en slik nykriminalisering
har gode grunner for seg. Departementet er videre enig med kommisjonen
i at strafferammen på fengsel inntil 6 år bør
videreføres.
Straffeloven 1902 § 143 rammer ulike former
for likskjending: Mishandling av lik, uberettiget fjerning av et
lik som er i en annens varetekt og uhjemlet oppgraving eller bortføring
av et begravd lik.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven
1902 § 143.
Departementet viser til at bestemmelsen først og fremst
tjener til å verne vår felles interesse i at døde personer
behandles med verdighet og respekt. Departementet har etter en samlet
vurdering blitt stående ved å la bestemmelsen
bli stående i kapitlet om vern av offentlig ro, orden og
sikkerhet. Dette kan forsvares med at det får bedre frem
at bestemmelsen også tjener til å verne gravfreden.
Departementet mener den gjeldende strafferammen på fengsel
inntil to år bør videreføres.
Straffeloven 1902 § 139 rammer den som unnlater å forsøke å hindre
nærmere spesifiserte, alvorlige straffbare handlinger eller
følgene av dem. Avvergingshandlingen går primært
ut på å gi "betimelig anmeldelse for vedkommende
myndighet", eller på annen måte søke å avverge
den straffbare handlingen eller dens følger. Den prinsipale
plikten er å hindre at den straffbare handlingen blir utført.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre § 139
første og annet ledd.
Bestemmelsen markerer en grunnleggende samfunnsplikt, og er spesielt
viktig for å hindre brudd på taushetpliktsreglene.
Departementet slutter seg derfor i utgangspunktet til kommisjonens
forslag, også når det gjelder hvilke straffbare
handlinger som det skal være en straffsanksjonert plikt å avverge.
Departementet går inn for at plikten skal inntre dersom
den som eventuelt skal pålegges å avverge en handling ser
det som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen
vil bli begått. Kjernen i avvergingsplikten bør
være en plikt til å hindre alvorlige forbrytelser
mot rikets indre og ytre sikkerhet, store skadeforvoldelser, terrorhandlinger,
grove seksuallovbrudd og grove legemskrenkelser.
Straffeloven 1902 § 340 rammer den som etter å ha
funnet et bortkommet eller forlatt barn eller tatt til seg et barn
som er gått vill, unnlater snarest mulig å melde
fra om det til barnets foresatte eller politiet.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke
videreføres. Det vises til at straffebudet er lite kjent
og at det derfor neppe har hatt betydning for at folk i slike tilfeller
opptrer i overensstemmelse med den normen som forventes. Det anføres
at straffebehovet ved unnlatt melding neppe er påtrengende, samt
at det vises til at dersom barnet over tid holdes borte fra foreldrene
vil strengere straffebestemmelser kunne ramme forholdet (unndragelse
fra omsorg eller frihetsberøvelse).
Departementet mener at bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende
samfunnsplikt, og at straffansvaret på dette området
bør videreføres - selv om straffansvar også i
fremtiden antagelig sjelden vil aktualiseres. Andre sanksjoner enn
straff er lite aktuelt, selv om et erstatningsansvar i enkelte tilfeller
kan komme på tale. Generelt er det et behov for å styrke barns
strafferettslige vern, og forslaget om å videreføre
straffeloven 1902 § 340 må ses i et slikt
perspektiv.
Straffeloven 1902 § 162 c ble innført
ved lov i 2003 som et ledd i skjerpelsen av det strafferettslige vernet
mot organisert kriminalitet. Paragrafen rammer den som inngår
forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger
som ledd i organisert kriminalitet. Den er et unntak fra hovedregelen
i norsk rett om at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Bestemmelsen
gjennomfører FNs konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende
organisert kriminalitet.
Ettersom bestemmelsen gjennomfører folkerettslige forpliktelser
og det fortsatt er behov for å bekjempe organisert kriminalitet,
går departementet inn for å videreføre
bestemmelsen i straffeloven 2005. Bestemmelsen er relativ ny, og
departementet ser ikke behov for å foreslå realitetsendringer.
Formålet med den er å hindre at organisert kriminalitet
blir planlagt og gjennomført, og den passer naturlig inn
i et kapittel til vern om offentlig ro, orden og sikkerhet.
Selv om lovforslaget kapittel 20 viderefører mange av
bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35, er det en rekke
av bestemmelsene i disse to kapitlene som ikke foreslås
videreført.
I proposisjonen gjennomgås bestemmelsene i straffeloven
1902 kapittel 13 og 35 som departementet foreslår at skal
oppheves. Det vises til proposisjonen på dette punkt.
Komiteen viser til at bestemmelsene
i kapitlet verner ulike interesser, men favner overtredelser som har
det til felles at de er av ordensmessig art.
Komiteen viser til at flere av bestemmelsene under
dette kapitlet berører grenseoppgangen mot ytringsfriheten. Komiteen viser
i den forbindelse til revisjonen av Grunnloven § 100
som åpner for at rasistiske ytringer kan straffes i større
utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004). Ytterligere realitetsendringer
knyttet til dette må derfor vurderes først dersom
det viser seg at denne endringen ikke gir det ønskede utslag
i rettspraksis.
Når det gjelder virkeområdet for § 185
om hatefulle ytringer, mener komiteen det er viktig å ta som
utgangspunkt at et vern for alle i realiteten lett blir et vern
for ingen. Komiteen er likevel tilfreds med at Regjeringen
foreslår at personer med nedsatt funksjonsevne gis et strafferettslig
vern mot hatefulle ytringer og også at de tas med i oppregningen
av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, understreker at de nye straffebestemmelsene
klart skal signalisere at samfunnet ikke tolerer vold og diskriminering
på bakgrunn av fordommer og hat. På denne bakgrunnen
ber flertallet Regjeringen følge utviklingen
nøye, og vurdere å utvide vernet i §§ 185
og 186 til å omfatte nye grupper dersom et slikt behov
skulle oppstå.
Komiteen viser til at tilfellene som
omfattes av bestemmelsen om oppfordring om å iverksette straffbare
handlinger, ofte vil dekkes av reglene om medvirkning. Komiteen er
likevel tilfreds med at bestemmelsen foreslås opprettholdt,
både fordi ikke alle tilfeller vil omfattes av medvirkningsbestemmelsene,
men også fordi en avkriminalisering vil gi et uheldig signal
om at samfunnet aksepterer oppfordring til konkrete straffbare handlinger.
Komiteen finner at dagens straffebestemmelse som
rammer det å forhåne en fremmed stats flagg eller
riksvåpen, representerer en unødvendig innskrenking
av ytringsfriheten. I tråd med anbefaling fra Ytringsfrihetskommisjonen
foreslår Regjeringen at bestemmelsen oppheves. Det må imidlertid
presiseres at for eksempel brenning av flagg som eies av andre enn
en selv, fortsatt vil kunne straffes som skadeverk og at det faktum
at det dreier seg om et flagg kan være en skjerpende omstendighet.
Komiteen viser til forslaget om straffansvar for
deltakelse i opptøyer. Mens det tidligere var nok å være
tilstede under opptøyene for å omfattes av straffebudet,
legges det nå opp til at en må ha vært
en deltaker. Komiteen opplever en slik innsnevring av
bestemmelsens ordlyd som rimelig. Komiteen slutter
seg også til forslaget om ikke å videreføre
bestemmelsen om at en ren deltakelse i opptøyene skal straffes
strengere fordi andre begår straffbare handlinger under
opptøyene. Det er imidlertid rimelig at et slikt særlig
ansvarsgrunnlag opprettholdes for opptøyenes ledere og
organisatorer.
Komiteen viser til at § 161
i straffeloven 1902 som retter seg mot den som anskaffer våpen
for å begå en forbrytelse, ikke foreslås
videreført. Dette begrunnes dels med at disse tilfellene
etter omstendighetene vil kunne bli straffet som straffbart forsøk, dels
med at bestemmelsen byr på rettssikkerhetsmessige betenkeligheter,
ved at det sentrale vurderingstemaet er hva gjerningspersonen subjektivt
har tenkt, ikke hva han konkret har gjort. Nye endringer i straffeprosessloven
og politiloven om inngripende etterforskningsmetoder, bidrar til
at det heller ikke er sterke argumenter for å opprettholde
bestemmelsen for å kunne legge til rette for tidlig metodebruk
for å hindre alvorlige forbrytelser.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen legger
opp til straffskjerpelse både for ulovlig befatning med
sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff og for ulovlig befatning
med skytevåpen og ammunisjon. Komiteen slutter
opp om signalet om at det bør foretas en viss skjerping
i det alminnelige straffutmålingsnivået
i slike tilfeller.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen foreslår å videreføre
bestemmelsen om plikt til å varsle om funn av bortkomne
barn. Bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende samfunnsplikt
og det ville gitt et uheldig signal å oppheve bestemmelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
den omfattende hverdagskriminaliteten og mengden ordensforstyrrelser
gjør at man bør vurdere å utvide politiets
adgang til pågripelser til også å gjelde
for mindre alvorlige forbrytelser. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det vil være vel så korrekt å senke
terskelen for pågripelser, i stedet for i stadig større
grad å tilpasse straffebud en strafferamme slik at politiet
kan pågripe.
Disse medlemmer viser også til tidligere forslag
fra Fremskrittspartiet om å øke bruken av forenklede
forelegg i forhold til mindre alvorlige forhold som mindre tyveri
og ordensforstyrrelser mv. Alternativet i dag er for ofte at man
ikke får noen reaksjon for slike forhold da politiet i
en trang økonomisk hverdag ikke ser seg tjent med å utferdige
bøtestraff. Dette er en uheldig utvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å senke terskelen
for politiets adgang til å pågripe personer for lovbrudd
i forbindelse med ny spesiell straffelov."
"§ 151 skal lyde:
§ 151 Stemmekjøp og utilbørlig
stemmepåvirking
Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som ved
et offentlig valg
a) ved trussel eller andre
ulovlige midler søker å påvirke noens
avgivelse av stemme,
b) ved å gi et gode eller inngå avtale
om det søker å oppnå at noen forplikter
seg til å stemme på en bestemt måte eller
unnlate å stemme,
c) opptrer slik at noen utilsiktet unnlater å stemme, eller
stemmer annerledes enn tilsiktet.
Med offentlig valg menes folkeavstemning, valg etter lov 28. juni
2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer
og valg etter lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og
andre samiske rettsforhold kapittel 2."
"§ 189 skal lyde:
§ 189 Ulovlig bevæpning på offentlig
sted
Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som på et
offentlig sted forsettlig eller grovt uaktsomt har med
a) skytevåpen,
b) luft- og fjærvåpen,
c) våpenetterligninger som lett kan forveksles
med skytevåpen, eller
d) skytevåpen som etter våpenloven 9. juni
1961 nr. 1 § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart.
På samme måte straffes den som på et
offentlig sted bærer kniv eller lignende skarpt redskap
som er egnet til å påføre noen en legemskrenkelse.
Forbudet i første og annet ledd gjelder ikke skytevåpen,
kniv eller annet redskap som brukes til, bæres eller medbringes
i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål."
Disse medlemmer mener bestemmelsen
om likskjending handler om respekt for avdøde personer. Disse
medlemmer viser til at man i mange tilfeller har sett skjending
av graver ved velting av gravstøtter og skjending av gravplasser. Disse medlemmer mener
man bør vurdere å styrke respekten for avdøde
ved at man inntar også velting av gravstøtter
og skjending av gravplasser i bestemmelsen om liksjending.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forlag:
"Stortinget ber Regjeringen styrke respekten for avdøde
ved at det i bestemmelsen om likskjending i straffeloven også inntas
at velting av gravstøtter og skjending av gravplasser likestilles
med likskjending."