I loven kapittel 16 foreslås straffebestemmelser om
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Bakgrunnen for bestemmelsene er i første rekke opprettelsen
av Den internasjonale straffedomstolen. Vedtektene er basert på at
det i utgangspunktet er statene selv som skal strafforfølge disse
alvorlige forbrytelsene. Bare der den aktuelle staten ikke kan eller
vil gjøre det, skal Den internasjonale straffedomstolen
behandle saken. Norsk straffelovgivning bør derfor gjøre
det mulig for norske domstoler å straffedømme
for de samme forbrytelsene som Den internasjonale straffedomstolen
kan pådømme. Straffeloven 1902 og den militære
straffelov dekker allerede de handlingene som regnes som folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser (med noen unntak).
Men disse forbrytelsene utgjør ikke egne forbrytelseskategorier hvor
de forhold som gjør at forbrytelsene regnes som henholdsvis
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser,
inngår i definisjonen.
De tre forbrytelseskategoriene overlapper hverandre delvis når
det gjelder hvilke handlinger som omfattes. Det som særlig
skiller forbrytelseskategoriene fra hverandre, er sammenhengen de
straffbare handlingene inngår i. Folkemord er drap, grove
legemskrenkelser mv. begått i hensikt helt eller delvis å utrydde
en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som
sådan. Forbrytelser mot menneskeheten er drap eller andre
grove forbrytelser som inngår som et ledd i et utbredt
eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning. Krigsforbrytelser
er drap av sivile og andre ikke-stridende og andre alvorlige krenkelser av
den internasjonale humanitærretten som er begått i
forbindelse med en væpnet konflikt.
Det foreslås også en straffebestemmelse mot å inngå forbund
om og oppfordre til å begå folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten og krigsforbrytelser, og en egen bestemmelse om
straffansvar for overordnede som kunne ha forhindret overgrepene.
De groveste av disse forbrytelsene skal kunne straffes med fengsel
inntil 30 år.
Straffeloven 1902 inneholder ikke forbrytelseskategoriene
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser.
Skulle det være aktuelt å strafforfølge
noen for slike forbrytelser i Norge, må tiltalen gjelde
forbrytelser som er nevnt i straffeloven, for eksempel drap, legemskrenkelse,
voldtekt, tvang eller lignende, eller eventuelt i militær
straffelov eller særlover om forbudte våpen. For
forhold som pådømmes etter straffeloven, vil det
ikke fremgå av domsslutningen, men eventuelt av domspremissene,
at det er tale om et folkemord, en forbrytelse mot menneskeheten
eller en krigsforbrytelse.
Norge har sluttet seg til flere internasjonale traktater om de
ovennevnte forbrytelsene.
I høringsnotatet foreslo departementet å innføre egne
straffebud for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot
menneskeheten, og at disse bestemmelsene tas inn i straffeloven.
Det er bred oppslutning blant høringsinstansene om at Norge
nå bør få egne straffebestemmelser om
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
Økt globalisering medfører at det i dag er
større risiko enn tidligere for at personer som i andre
land har gjort seg skyldig i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten
eller krigsforbrytelser, oppholder seg i Norge. Norske soldater
deltar også i noen grad i væpnede konflikter i
utlandet. Skulle noen av dem mistenkes for å ha gjort seg
skyldig i krigsforbrytelser, bør de kunne strafforfølges
i Norge på grunnlag av bestemmelser rettet uttrykkelig
mot slike forbrytelser. Departementet finner det på denne
bakgrunn klart at norsk lov bør inneholde straffebestemmelser om
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
I høringsnotatet la departementet til grunn at et viktig
siktemål med de nye straffebestemmelsene er at norske domstoler
skal ha mulighet for å strafforfølge alle de forhold
som hører under norsk jurisdiksjon som Den internasjonale
straffedomstolen kan forfølge. Departementet gikk derfor
inn for å ta utgangspunkt i Roma-vedtektene ved utformingen
av de nye straffebudene, og søke å sikre at innholdet
i de norske straffebudene dekker de forhold som er omfattet av Roma-vedtektene.
Der Roma-vedtektene går kortere i å definere noe
som en krigsforbrytelse enn det som følger av folkerettslig
sedvanerett, andre folkerettslige instrumenter Norge har sluttet
seg til eller reelle hensyn tilsier, antok departementet at det
bør være adgang til å supplere Roma-vedtektene
der det fremstår som naturlig og hensiktsmessig, men at
dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.
Forholdet mellom forslaget til nye straffebestemmelser og jurisdiksjonsbestemmelsene
i straffeloven 2005 ble ikke særskilt drøftet
i høringsnotatet. Flere av høringsinstansene har
imidlertid gitt uttrykk for at spørsmålet om hvorvidt
man skal gå videre enn Roma-vedtektene i å klassifisere
handlinger som krigsforbrytelser, må ses i sammenheng med
utformingen av reglene om når bestemmelsene kan anvendes
på handlinger begått av utlendinger i utlandet.
De folkerettslige reglene om universell jurisdiksjon innebærer
at en stat kan strafforfølge personer for visse kriminelle
handlinger uavhengig av hvor handlingen er begått, og av
gjerningspersonens eller offerets nasjonalitet. Prinsippet er begrunnet
med at noen forbrytelser er av så grov karakter at alle
stater har en rett - i noen tilfeller også en plikt - til å strafforfølge
dem som har begått dem, uavhengig av noen forbindelse mellom
forbrytelsen og landet der iretteføringen finner sted.
Det er i dag generell enighet om at slike alvorlige internasjonale
forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
er underlagt universell jurisdiksjon. Utover dette er det uklart
hvor langt prinsippet gjelder. Det er for eksempel ikke mulig å fastholde
at brudd på internasjonal humanitærrett generelt
er underlagt universell jurisdiksjon.
Departementet legger til grunn at jurisdiksjonsreglene
ikke er til hinder for at man i enkelte tilfeller går utover
det som følger av folkerettslig sedvane i å karakterisere
en handling som krigsforbrytelse under kapittel 16. Konsekvensen
av dette vil være at man for disse handlingene ikke vil
kunne anvende bestemmelsen om universell jurisdiksjon. Departementet
mener likevel at det bør komme klarere frem i straffeloven
hvilke handlinger som er underlagt norske domstolers jurisdiksjon.
Etter departementets syn er det ønskelig at alle bestemmelsene
i kapittel 16 skal kunne anvendes på handlinger foretatt
av norske statsborgere og personer bosatt i Norge uansett hvor overtredelsene
ble begått. Departementet legger derfor til grunn at bestemmelsen
i § 5 første ledd nr. 2 skal anses som
en henvisning til alle handlingene som er omfattet av kapittel 16,
også i den grad de går utover det som etter folkeretten
anses som en krigsforbrytelse.
I høringsnotatet gikk departementet inn for at de aktuelle
bestemmelsene i Roma-vedtektene skulle transformeres til norsk rett,
det vi si at bestemmelsene gjengis i straffeloven med de nødvendige
tilpasninger.
Departementet fastholder også etter høringsrunden
at en gjennomføring av Roma-vedtektenes straffebestemmelser,
med de modifikasjoner som er lagt til grunn, bør skje ved
transformasjon.
Spørsmålet om hvorvidt de nye straffebestemmelsene
om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
bør gis virkning på handlinger foretatt før
bestemmelsene trer i kraft, ble ikke behandlet i høringsnotatet.
Det følger av straffeloven 2005 at det er straffelovgivningen
på handlingstidspunktet som skal anvendes. Lovgivningen
på tidspunktet for avgjørelsen skal likevel anvendes
dersom dette vil være til gunst for siktede.
Grunnloven § 97, EMK artikkel 7 og SP artikkel 15
er i utgangspunktet også til hinder for at nye straffebestemmelser
gis tilbakevirkende kraft til ugunst for siktede. Departementet
la derfor til grunn at det ikke var aktuelt å la bestemmelsene
gjelde for handlinger som var foretatt før ikrafttredelsestidspunktet.
Høringsuttalelsene reiser tre spørsmål
i forhold til Grunnlovens forbud i § 97 mot å gi
lover tilbakevirkende kraft. For det første: Kan de nye
straffebestemmelsene anvendes på allerede foretatte handlinger?
For det andre: Kan den strafferettslige klassifikasjonen endres
innenfor de eksisterende strafferammene? Og for det tredje: I hvilken
grad kan de strafferettslige foreldelsesreglene endres med virkning for
allerede foretatte handlinger?
Etter sin ordlyd i Grunnloven § 97 oppstiller
bestemmelsen et generelt forbud mot å gi lovgivningen tilbakevirkende
kraft. På bakgrunn av langvarig praksis er det imidlertid
klart at § 97 ikke kan tolkes bokstavelig i enhver
henseende. Hvor sterke føringer bestemmelsen legger på lovgivernes
handlingsrom, vil blant annet avhenge av om det er tale om å knytte nye
byrder til eldre handlinger eller å gripe inn i etablerte
rettigheter.
Etter departementets syn er spørsmålet om hvorvidt
bestemmelsene kan gis tilbakevirkende kraft tvilsomt. Departementet
legger avgjørende vekt på at det ikke kan se at
det foreligger et tilstrekkelig behov for å fravike det
som følger av utgangspunktet i Grunnloven § 97,
og at dette må bli utslagsgivende også i grunnlovsvurderingen.
Utenriksdepartementet foreslår i sin høringsuttalelse
at de subjektive kravene til skyld og de objektive gjerningsbeskrivelsene
gis tilbakevirkende kraft, men ikke ut over strafferammene i bestemmelsene som
gjaldt på gjerningstidspunktet. Det er med andre ord tale
om å gi den strafferettslige subsumsjonen anvendelse på handlinger
som er begått før de nye bestemmelsene settes
i kraft. Spørsmålet blir om en slik subsumsjonsendring
vil være i strid med Grunnloven § 97.
Justisdepartementet legger til grunn at anvendelsen av de nye
bestemmelsene på handlinger foretatt før ikrafttredelsen,
innebærer en mer belastende subsumsjon, men at en tilbakevirkning
likevel ikke vil være i strid med Grunnloven § 97.
På bakgrunn av Klinge-saken og utviklingen i folkeretten
er departementet derfor kommet til at en tilbakevirkende subsumsjon
innenfor dagens strafferammer vil gå klar av Grunnloven § 97.
Departementet foreslår etter dette at de nye straffebestemmelsene
om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
gis tilbakevirkende kraft innenfor dagens strafferammer. Det innebærer
for eksempel at en person som deltok i folkemordet i Rwanda i 1994,
kan tiltales og dømmes for folkemord etter straffeloven
2005, men at strafferammen vil være den som følger
av for eksempel straffeloven 1902s bestemmelse om drap.
To vilkår må være oppfylt for at bestemmelsene skal
kunne gis slik tilbakevirkende kraft. For det første må handlingen
ha vært straffbar etter norske straffebestemmelser på gjerningstidspunktet.
For det andre må handlingen etter folkeretten være
karakterisert som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller
krigsforbrytelse.
Straffeloven 2005 § 91 fastslår at
"straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord
og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke". Departementet
går inn for at bestemmelsen i § 91 nå utformes
slik at handlinger som anses som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten
og krigsforbrytelser ikke foreldes dersom de har en strafferamme
på 15 år eller mer.
Det følger av utleveringsloven at utlevering ikke kan
skje når adgangen til strafforfølging er foreldet etter
norsk lov. Forholdet til utleveringsreglene ble ikke behandlet i
høringsnotatet, og Justisdepartementet foreslo ingen endringer
i adgangen til å utlevere personer som er siktet, tiltalt
eller domfelt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller
krigsforbrytelser.
Departementet mener at de samme hensyn som ligger til grunn for
avgrensningen av hvilke forbrytelser som skal unntas fra foreldelse
gjør seg gjeldende for spørsmålet om
i hvilke tilfeller foreldelse ikke bør være til
hinder for utlevering. Departementet foreslår derfor at
foreldelse ikke skal være til hinder for utlevering for
en handling som faller inn under bestemmelsene om folkemord, forbrytelse
mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og som har en strafferamme
på 15 år eller mer. Dette vil sikre at Norge ikke
blir noe "fristed" for krigsforbrytere som har begått grove
handlinger som allerede er foreldet etter norsk rett.
Roma-vedtektene inneholder de alminnelige strafferettslige prinsipper
som Den internasjonale straffedomstolen skal anvende. Her finner
man blant annet bestemmelser om legalitetsprinsippet, prinsippet
om at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft, medvirkningsansvar
og forsøk, strafferettslig lavalder, betydningen av at
man har handlet i offisiell stilling, overordnes ansvar for underordnedes
handlinger og betydningen av å ha handlet etter ordre fra overordnede.
Videre finnes bestemmelser om foreldelse, skyldkrav, straffrihetsgrunner
og faktisk og rettslig uvitenhet (villfarelse).
I høringsnotatet gjorde departementet rede for i hvilken
grad de alminnelige strafferettslige bestemmelsene i straffeloven
2005 avviker fra Roma-vedtektene. Departementet la her til grunn
at muligheten til å strafforfølge personer for
folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser er
minst like stor etter norsk rett som etter Roma-vedtektene, og at
det derfor ikke er nødvendig å endre de alminnelige
bestemmelsene i straffeloven 2005 alminnelig del eller gi egne bestemmelser
for disse forbrytelsene.
I proposisjonen gjøres det rede for forholdet mellom
de alminnelige vilkårene for straff i Roma-vedtektene og
i straffeloven 2005.
Norge ratifiserte 22. juli 1949 konvensjonen om forhindring
og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, vedtatt av FNs generalforsamling
9. desember 1948. I konvensjonen erklæres folkemord
for å være en forbrytelse etter folkeretten hva
enten den er begått i fredstid eller i krigstid. Med folkemord
menes etter konvensjonen nærmere bestemte handlinger som
er begått i den hensikt å ødelegge helt
eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs
gruppe som sådan. De handlinger det kan bli tale om, er særlig
regulært drap eller tilføyelse av alvorlig legemlig
eller sjelelig skade. Men som folkemord anses også påtvungne
tiltak som tar sikte på å begrense fødsler
innen gruppen. Det er også folkemord om man lar gruppen
bli utsatt for levevilkår som tar sikte på å utrydde
den fysisk. Forsøk på og medvirkning til folkemord
skal være straffbart. Det samme gjelder sammensvergelse
om å begå folkemord og direkte og offentlig oppfordring
til å begå folkemord. Det skal ikke frita for
straff om man begår folkemord under utøvelsen
av sin funksjon som konstitusjonelt ansvarlig statsoverhode eller
offentlig tjenestemann. De stater som er tilsluttet konvensjonen,
forplikter seg til å sørge for å vedta
de nødvendige lovbestemmelser slik at konvensjonens bestemmelser
kan settes i verk, og til å fastsette effektive straffer
for personer som er skyldige i folkemord.
Da Norge ratifiserte konvensjonen, ble det antatt at den ikke
foranlediget noen endring i norsk lov.
Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse
som hovedsakelig svarer til definisjonen i folkemordkonvensjonen
og Roma-vedtektene. Til forskjell fra Straffelovkommisjonen, foreslo
departementet at kravet til ødeleggelseshensikt skal være
en del av straffelovens bestemmelse om folkemord. For å unngå tolkingstvil
om skyldkravet for medvirkere, foreslo departementet at det presiseres
i straffeloven at det er tilstrekkelig til å bli straffet
for medvirkning til folkemord at medvirkeren visste at gjerningspersonen
hadde ødeleggelseshensikt.
Departementet fastholder forslaget også etter høringsrunden.
Departementet foreslår videre at straffeloven gjør det
klart at det er tilstrekkelig til å bli dømt for
fullbyrdet folkemord at én person har vært utsatt
for de handlingene som regnes opp, såfremt de øvrige
vilkårene er oppfylt. Det kan ikke ses at reelle hensyn taler
mot dette - tvert i mot. Den enkelte deltaker i et folkemord bør
kunne dømmes for folkemord så lenge vedkommende
har tatt liv, forvoldt betydelig skade på en persons liv
eller helse eller foretatt en av de øvrige handlingene
i folkemordbestemmelsen overfor én person.
Departementet er også kommet til at det ikke er grunnlag
for å ta et vilkår om at handlingen må inngå i
et tydelig mønster av liknende handlinger, inn i den norske
bestemmelsen om folkemord. I motsetning til presiseringen om at
det ikke kreves mer enn ett offer, ville en slik presisering innskrenke
bestemmelsens rekkevidde. Adgangen til å strafforfølge
personer for folkemord for norske domstoler ville dermed blitt mindre
enn for blant annet Rwandadomstolen og Jugoslaviadomstolen.
Det karakteristiske ved forbrytelser mot menneskeheten er at
det dreier seg om grove integritetskrenkende handlinger begått
som ledd i et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning.
De kan være begått så vel i fredstid
som i krigstid.
Straffeloven 1902 inneholder ikke noe uttrykkelig straffebud
om forbrytelser mot menneskeheten. Slike forbrytelser må derfor
eventuelt pådømmes etter bestemmelsene om drap,
tortur, voldtekt mv. Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet
om å ta dette inn i straffeloven.
Krigsforbrytelser er alvorlige brudd på den internasjonale
humanitærretten, dvs. de folkerettslige regler
som gjelder i væpnede konflikter. Det dreier seg om sedvanerettslige
eller traktatfestede regler om forbudte krigføringsmetoder
og om beskyttelse av sivile, sårede og syke, krigsfanger
og andre særskilte grupper og objekter.
Straffeloven 1902 inneholder ingen straffebud om krigsforbrytelser,
men mange krigsforbrytelser vil være omfattet av ordinære
straffebud.
Norge ratifiserte 3. august 1951 de fire Genèvekonvensjonene
om henholdsvis forbedring av såredes og sykes kår
i de væpnete styrker i felten (første konvensjon),
forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår
i de væpnete styrker til sjøs (annen konvensjon),
behandling av krigsfanger (tredje konvensjon) og beskyttelse av
sivile i krigstid (fjerde konvensjon). Den 14. desember
1981 ratifiserte Norge første tilleggsprotokoll som gjelder
for internasjonale væpnede konflikter, og annen tilleggsprotokoll
som gjelder interne konflikter.
Utviklingen i folkeretten går i retning av å fjerne betydningen
for humanitærretten av skillet mellom internasjonale og
interne konflikter. Departementet vil på denne bakgrunn
fastholde forslaget i høringsnotatet om at skillet mellom
internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter
bare gjenspeiles i de norske straffebestemmelsene der det er relevante forskjeller
mellom de to typene konflikter og forbrytelsene ut fra sin natur
bare kan begås i internasjonale konflikter.
Straffelovkommisjonen foreslo at det skulle gjøres til
et vilkår for at bestemmelsen om krigsforbrytelse skal
komme til anvendelse at forbrytelsen er begått som ledd
i en plan eller målsetting eller som ledd i en omfattende
utøvelse av slike forbrytelser. Alle høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet støtter
forslaget og departementet fastholder det.
I høringsnotatet gikk departementet inn for at uttrykket
"væpnet konflikt" ikke skal omfatte indre uroligheter eller
enkeltstående voldelige handlinger som for eksempel terrorhandlinger,
i samsvar med Roma-vedtektene. Departementet er av den oppfatning
at en avgrensning nedad som foreslått i høringsnotatet
har gode grunner for seg. Etter departementets syn er det ikke naturlig å beskrive
de situasjonene som utelukkes som tilfeller av "væpnet
konflikt". Definisjonen av "væpnet" konflikt oppstiller
en lav terskel, og den er også vag, og det er
derfor ikke unaturlig at begrepet presiseres og også innsnevres
når det er tale om å gjøre overtredelsene
til krigsforbrytelser.
Departementet legger til grunn som utgangspunkt at handlinger
som er klassifisert som alvorlige brudd på Genèvekonvensjonene
eller tilleggsprotokollene fra 1977, bør anses som krigsforbrytelser. Andre
alvorlige overtredelse av humanitærretten bør også omfattes,
særlig dersom de er ansett som krigsforbrytelser etter
folkeretten eller er av tilsvarende grov karakter.
I høringsnotatet foreslo departementet at det skal straffes
som krigsforbrytelse å utskrive eller verve barn under
18 år til væpnede styrker eller bruke barn under
18 år til å delta aktivt i fiendtligheter. Roma-vedtektene
og folkerettslig sedvane fastsetter en 15-årsgrense. Bakgrunnen
for utvidelsen er at Norge har ratifisert barnekonvensjonens valgfrie
protokoll 25. mai 2000 om barn i væpnet konflikt.
Det å ta bestemmelsen inn i kapitlet om krigsforbrytelser
vil gi et viktig signal om at Norge anser rekruttering av barn som
et alvorlig brudd på grunnleggende humanitære
prinsipper, og Norge vil således kunne bidra til utviklingen
av folkeretten på dette området, uten å risikere å komme
i konflikt med andre folkerettslige forpliktelser.
Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet,
og går inn for å gjøre det til en krigsforbrytelse å rekruttere
barn under 18 år til de væpnede styrker eller
bruke dem aktivt til å delta i fiendtlighetene.
Haagkonvensjonen 14. mai 1954 om vern av kulturarv i
tilfelle av væpnet konflikt beskytter bygninger og andre
gjenstander av stor kulturell betydning, og omfatter både
faste og løse kulturminner, som monumenter, arkeologiske
kulturminner, kunstgjenstander, manuskripter, bøker og
andre gjenstander eller samlinger av vitenskapelig, kunstnerisk
eller historisk betydning. Stater som har undertegnet konvensjonen
er blant annet forpliktet til ikke å ødelegge kulturarv
som er registrert under konvensjonen i væpnet konflikt
og til ikke å eksportere kulturgjenstander fra okkuperte
territorier. Norge ratifiserte konvensjonen i 1961.
Annen tilleggsprotokoll ble vedtatt 26. mars 1999 for å forsterke
vernet av kulturarv ved væpnet konflikt. Protokollen kommer
til anvendelse også i interne væpnede konflikter,
hvor konvensjonen bare har begrenset anvendelse. Av betydning for
proposisjonen er først og fremst at protokollen pålegger
statene å vedta straffebestemmelser for brudd på protokollen
og bestemmelser om universell jurisdiksjon for overtredelse av de
mest alvorlige av disse.
Departementet går inn for at forpliktelsene etter tilleggsprotokollen
skal dekkes delvis i kapittel 16 om krigsforbrytelser og delvis
i andre deler av straffeloven.
Departementet mener at forberedelseshandlinger bare bør
kriminaliseres der det er tale om forberedelser til særlig
samfunnsskadelige lovbrudd. Det må være et særskilt
behov for slik kriminalisering og kriminalisering bør i
størst mulig grad rette seg mot forberedende handlinger
som bærer bud om å være nettopp det.
Inngåelse av avtaler nevnes som eksempel.
Etter departementets syn taler disse momentene for at avtale
om og offentlig oppfordring til å begå folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser gjøres
straffbart gjennom en uttrykkelig straffebestemmelse. Departementet
fastholder på denne bakgrunn forslaget, og viser til den
begrunnelse som er gitt i høringsnotatet.
I tillegg til eventuelt ansvar på annet grunnlag, fastsetter
Roma-vedtektene at militære og andre ledere skal være
strafferettslig ansvarlige for ikke å ha søkt å forhindre
eller for å ha unnlatt å anmelde kriminelle handlinger
utført av underordnede. Ansvaret er noe forskjellig for
militære og sivile ledere.
Departementet har etter høringsrunden konkludert med
at det ikke bør skilles mellom sivile og militære
ledere, og foreslår at dette skillet ikke reflekteres i
den norske straffeloven. Departementet legger avgjørende
vekt på at den eventuelle forskjell i straffverdighet som
bygger på forskjellig grad av myndighet og kontroll, vil
være tilstrekkelig ivaretatt gjennom de foreslåtte
vilkårene for straffansvar.
Straffeloven 2005 alminnelig del setter ikke absolutte rammer
for straffutmålingen, slik straffeloven 1902 gjør.
Ved vedtakelsen av den alminnelige delen av straffeloven 2005 ble
det imidlertid lagt visse føringer når det gjelder
strafferammene for forbrytelsene i straffeloven 2005 kapittel 16.
Når det gjelder den øvre strafferammen, fastholder
departementet etter høringsrunden forslaget om at den settes
til 30 år, og viser til den prinsipielle begrunnelse for
en heving av strafferammen som er gitt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004).
Departementet foreslår også at strafferammen bør
være 30 år for alle de tre kategoriene forbrytelser.
Ved behandlingen av straffeloven 2005 alminnelig del ba justiskomiteen
departementet om å vurdere å fremme forslag om
minstestraff dersom andre europeiske land innførte minstestraffer
for de internasjonale forbrytelsene. Departementet har derfor på nytt foretatt
en undersøkelse av rettstilstanden i Europa på dette
området.
Etter de engelske, skotske og new zealandske lovene skal handlinger
som innebærer overlagt drap (murder) straffes som det.
For øvrig er det ikke fastsatt særskilte minstestraffer.
Et tilsvarende system synes å være lagt til grunn
i Canada.
Departementet har under tvil endret standpunkt i spørsmålet
om minstestraff, og går inn for en minstestraff etter engelsk
og skotsk mønster. Dersom en person som dømmes
for folkemord har begått drap, innebærer dette
for eksempel at minstestraffen for drap, som etter straffeloven
1902 er seks år, kommer til anvendelse.
I dag er det mest nærliggende å tenke seg at
bestemmelsene i kapittel 16 vil komme til anvendelse overfor flyktninger
eller andre utlendinger som kommer til Norge fra områder
hvor det foregår eller har foregått folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Det er imidlertid
ikke utenkelig at det også kan bli aktuelt å ta
ut tiltale for krigsforbrytelser mot nordmenn som har deltatt i
militære i operasjoner i andre land. Dette reiser spørsmål
om det bør skje en harmonisering med bestemmelsene i militær
straffelov, og om det bør gjøres endringer i straffeprosesslovens
tiende del om rettergangsmåten i militære straffesaker.
De fleste straffebestemmelsene i militær straffelov
gjelder forhold av mindre graverende karakter enn de som gjøres
til krigsforbrytelser i straffeloven 2005, og departementet la derfor
til grunn at disse, i hvert fall inntil spørsmålet
er blitt nærmere utredet, bør bli stående
i militær straffelov.
Departementet foreslo imidlertid i høringsnotatet å oppheve
militær straffelov § 107 som setter straff for
den som "mot fienden bruker våpen eller stridsmidler som
er forbudt ved noen av Norge tiltrådt internasjonal overenskomst,
eller som medvirker hertil". Bestemmelsen antas å være
overflødig ved siden av forslaget til straffeloven 2005 § 107.
Departementet foreslo i høringsnotatet videre å oppheve
lov 13. desember 1946 nr. 14 om straff for utlendske krigsbrotsmenn.
Denne loven inneholder straffebestemmelser for fiendeborgere som
har forbrutt seg mot lovene og sedvanene for krigføring.
Loven fastsetter at disse på visse vilkår straffes
etter norsk lov, og at straffen i enkelte tilfeller kan dobles eller
gå ut på livsvarig fengsel. Departementet la i
høringsnotatet til grunn at denne loven, som opprinnelig
ble vedtatt med sikte på oppgjøret med den tyske okkupasjonsmaktens
krigsforbrytere, blir overflødig ved ikrafttredelsen av
straffeloven 2005 kapittel 16.
I proposisjonen fastholder departementet forslaget om å oppheve
militær straffelov § 107 og lov om straff
for utlendske krigsbrotsmenn.
Departementet foreslår at Kongen får fullmakt
til å fastsette ikraftsettingstidspunktet. Det er forutsatt
i proposisjonen at det er de alminnelige bestemmelsene i straffeloven
2005 som skal utfylle bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel
16, ikke de alminnelige bestemmelsene i straffeloven 1902. Det foreslås derfor
fastsatt at første del i lov 20. mai 2005 nr.
28 om lov om straff skal tre i kraft for så vidt gjelder
bestemmelsene i kapittel 16 samtidig med at straffeloven kapittel
16 trer i kraft.
Departementet tar sikte på at loven settes i kraft så snart
som mulig.
Komiteen er tilfreds med at det nå innføres egne
straffebud i straffeloven med bestemmelser om folkemord, krigsforbrytelser
og forbrytelser mot menneskeheten. Slike forbrytelser er særlig
alvorlige, og gjennom å implementere egne straffebud i
lovverket risikerer vi heller ikke at Norge blir en "fristat" for
krigsforbrytere, fordi vi ikke følger opp våre
internasjonale forpliktelser. Bakgrunnen for at disse straffebudene
nå kommer på plass er i første rekke opprettelsen
av Den internasjonale straffedomstolen. Den er basert på at
det i utgangspunktet er statene selv som skal strafforfølge
disse alvorlige forbrytelsene. Bare der den aktuelle staten ikke
kan eller vil gjøre det, skal Den internasjonale straffedomstolen behandle
saken. Komiteen er derfor av den klare oppfatning
at norsk straffelovgivning bør gjøre det mulig
for norske domstoler å straffedømme for de samme
forbrytelsene som Den internasjonale straffedomstolen kan pådømme.
Selv om straffeloven 1902 allerede dekker de handlingene som regnes
som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
(med noen unntak), er det en svakhet at disse forbrytelsene ikke
utgjør egne forbrytelseskategorier. Komiteen vil
understreke viktigheten av at Norge følger opp våre
internasjonale forpliktelser som vi har påtatt oss gjennom
ratifiseringen av Roma-vedtektene og andre internasjonale traktater.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter
at de groveste av disse forbrytelsene skal kunne straffes med fengsel
i inntil 30 år.
Komiteen er videre tilfreds med at
avtale om og oppfordring til å begå folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser skal være
straffbart. Komiteen støtter også egen
bestemmelse om ansvar for overordnede som kunne ha forhindret overgrepene.
Komiteen er enig i at de norske straffebestemmelsene
om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
ikke bare bør omhandle de forbrytelser som følger
av Roma-vedtektene, men at disse bestemmelsene også inkluderer
de forpliktelser som følger av øvrige konvensjoner
Norge har ratifisert samt internasjonal sedvanerett. Dette vil sikre
at Norge har mulighet til å strafforfølge handlinger
så langt som folkeretten tillater det, men heller ikke
lenger.
Komiteen er tilfreds med at lovforslaget gjør det
mulig å overføre straffesaker fra internasjonale domstoler
til Norge i den grad dette er forenlig med folkeretten. Dette oppnås
ved at det i § 6 i straffeloven 2005 fastslås
at bestemmelsene i kapittel 16 gjelder for handlinger som Norge
etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten
for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge.
Folkerettslige prinsipper om universell jurisdiksjon og folkerettslige
instrumenter om plikt for statene til å samarbeide med
de internasjonale domstolene på området leder til
at overføring av saker til nasjonale domstoler normalt
vil være i overensstemmelse med folkeretten.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen legger
opp til at de nye bestemmelsene skal kunne benyttes også på allerede
foretatte handlinger. Komiteen er enig med departementet
i at forslaget ikke strider mot Grunnloven § 97,
og deler den begrunnelsen departementet gir i proposisjonen.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
tok til orde for at det er gode grunner for tilbakevirkning når
det gjelder så alvorlige forhold som folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Komiteen viser
blant annet til høringsuttalelsen fra Norges Røde
Kors der det heter:
"At de nye straffbestemmelsene ikke vil ha virkning for
forbrytelser som ble begått før de trår
i kraft er uheldig. I følge tall fra Kripos kan så mange
som 70 personer som har begått enten krigsforbrytelser, folkemord
eller forbrytelser mot menneskeheten oppholde seg i Norge. Disse
personene vil i følge justisdepartementets forslag ikke
kunne strafforfølges etter de foreslåtte straffbestemmelsene
om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser
når de er vedtatt."
Komiteen vil understreke at tre vilkår
må være oppfylt for at bestemmelsene skal kunne
gis tilbakevirkende kraft: For det første må handlingen
ha vært straffbar etter norske straffbestemmelser på gjerningstidspunktet.
For de mest alvorlige forbrytelser vil det normalt ikke by på vanskeligheter å slå fast dette,
for eksempel når det gjelder drap, voldtekt og legemskrenkelser.
For det andre må handlingen etter folkeretten være
karakterisert som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller
krigsforbrytelse. For det tredje forutsetter tilbakevirkning at
straffen som idømmes etter de nye reglene ikke overstiger den
straffen som ville blitt idømt etter reglene som gjaldt
på gjerningstidspunktet. Ved at disse tre kriteriene legges
til grunn, anser komiteen at utformingen av lovbudene
ikke er i strid med Grunnlovens § 97.
Komiteen viser til at straffeloven 2005 § 91 fastslår
at "straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord
og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke". Etter § 96
skal heller ikke idømt straff for disse forholdene kunne
foreldes. Etter Roma-vedtektene artikkel 29 er forbrytelser som faller
inn under Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon ikke
gjenstand for foreldelse. Komiteen støtter
Utenriksdepartementets uttalelse om at prinsippet om ikke-anvendelse
av foreldelsesregler for de alvorligste internasjonale forbrytelser,
kan være internasjonal sedvanerett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementet i at bestemmelsene i §§ 91
og 96 utformes slik at handlinger som anses som folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten og krigsforbrytelser ikke foreldes dersom de har
en strafferamme på 15 år eller mer. Flertallet er
videre enig i at det skal være strafferammen og ikke idømt
straff i den konkrete saken som er avgjørende.
Komiteen er tilfreds med at det nå gjøres
til en krigsforbrytelse å rekruttere barn under 18 år
til de væpnede styrker eller bruke dem aktivt i fiendtligheter.
Dette er et viktig signal om at Norge anser dette som et brudd på grunnleggende
humanitære prinsipper og vil kunne bidra til å utvikle
folkeretten på dette feltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber
Regjeringen nærmere vurdere vikningen av den foreslåtte
aldersgrensen i forhold til Heimeverns-Ungdommen. HV-ungdommen har
en lang tradisjon i Norge, en tradisjon disse medlemmer er
opptatt av å ivareta. Disse medlemmer vil
dog peke på at det å bruke barn i væpnede konflikter
uansett vil komme i strid med Barnekonvensjonen som Norge har inkorporert.
Komiteen viser til at man de senere årene
har sett en økning i bruken av private kontraktører
som utfører støttefunksjoner i forbindelse med
væpnede konflikter. Også disse vil kunne stilles
til ansvar etter de foreslåtte bestemmelsene om krigsforbrytelser. Komiteen er
oppmerksom på initiativet som er tatt av sveitsiske myndigheter
og Den internasjonale Røde Kors-komiteen for å øke
straffbarheten og respekten for krigens regler blant private kontraktører. Komiteen vil
følge med på prosessen som nå er satt
i gang og som sannsynligvis avsluttes høsten 2008. Det
må da også vurderes om det er behov for nye tiltak
rettet mot kontraktører med hovedsete i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det ikke er holdbart dersom Norge blir frihavn for krigsforbrytere
og terrorister. Dessverre viser det seg at flere krigsforbrytere
har oppnådd norsk statsborgerskap. Disse medlemmer vil
i den sammenheng vise til statsborgerlovens bestemmelser i § 26
hvor det blant annet i annet ledd annet punktum står:
"Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige
eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis
søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene
eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket."
Disse medlemmer tolker det slik at man mot bedre
vitende har fortiet forhold som er av vesentlig betydning for vedtaket
(om innvilgelse av statsborgerskap), dersom det senere påvises
at man har begått krigsforbrytelser eller drevet med terrorvirksomhet.
Det betyr at man må få etablert rutiner og praksis
for å kalle tilbake statsborgerskap i slike saker. Dersom
saken om krigsforbrytelser eller terrorvirksomhet føres
for norsk rett, bør tilbakekalling skje som en del av domsavsigelsen
i saken. Videre bør disse personene umiddelbart utvises
eller utleveres.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere rutiner og om nødvendig
komme med forslag til lovendringer slik at man sikrer tilbakekalling
av norsk statsborgerskap i tilfeller hvor det viser seg at personer
som har fått innvilget statsborgerskap, har begått
krigsforbrytelser, terror eller annen alvorlig kriminalitet."
Disse medlemmer registrerer at det er stor enighet
om at krigsforbrytelser og terror er alvorlige handlinger som må etterforskes,
forfølges og pådømmes. Disse medlemmer mener
det vil være alarmerende dersom krigsforbrytere og terrorister
forsøker å søke frihavn i Norge fordi
vår etterforskningskapasitet på området
er så lav at det er liten risiko for å bli avslørt.
Dessverre har man sett eksempler som kan tyde på at dette
er tilfellet. Disse medlemmer viser til at det derfor
er helt nødvendig å styrke politiet og Kripos
slik at de settes i stand til å forfølge slike
saker, uten at annen viktig etterforskning blir skadelidende.