Etter gjeldande rett kan overføring av burettslagsandel
frå kommune og andre juridiske personar til deira leigarar,
utløyse forkjøpsrett.
Departementet foreslår i proposisjonen at kommunar kan
overføre ein kommunalt ått burettslagsandel til
den som leiger den tilhøyrande burettslagsbustaden, utan
at forkjøpsrett kan gjerast gjeldande. Etter departementet
si vurdering kan forslaget bidra til at bustadmassen til kommunen
blir utnytta på ein smidigare måte. Kommunen kan
ved salet sikre at bustadene kjem leigarane til gode. Bebuarane
kan dermed bli verande i det same bumiljøet utan å måtte flytte.
Kommunen kan på si side bruke kjøpesummen til å kjøpe
ein annan kommunal bustad for å overhalde dei bustadsosiale
pliktene sine overfor andre. Ei liknande føresegn fanst
i burettslagslova frå 1960, men ho blei oppheva då den
nye burettslagslova tredde i kraft 15. august 2005. Fleire
kommunar har etter dette slutta å overføre burettslagsbustader
til sine leigarar i frykt for at forkjøpsrett kan gjerast
gjeldande.
Eit overveldande fleirtal av høyringsinstansane støttar
forslaget om å gjere unntak frå forkjøpsretten ved
overføring frå kommune til dei som leigar av kommunen.
Unntaket bør òg gjelde for andre som har eller
kan ventast å få særlege oppgåver
med å skaffe bustader til vanskelegstilte.
Etter departementet si vurdering inneber forslaget eit avgrensa
inngrep i råderetten til andelseigarane, og i praksis kjem
det truleg til å ta frå rettshavarane forkjøpsrett
i mindre enn 1 pst. av overdragingane.
Departementet foreslår at det også blir gjort
ei tilsvarande endring i eigarseksjonslova, slik at overføring
av kommunalt ått bustadseksjon til leigaren ikkje skal
utløyse eventuell forkjøpsrett.
Departementet foreslår å forby at avhendar
av andel og ervervar kan avtale at ervervar av burettslagsandel
skal betale eventuelle eigarskiftegebyr for å dekkje kostnadene
som burettslaget har med å gjennomføre eigarskiftet.
Det er andelseigarane i burettslaget som bestemmer kor store
slike gebyr skal vere. I praksis er det ofte forretningsføraren
som tek imot gebyret for å gjere jobben for burettslaget,
og då er prisfastsetjinga resultat av ei forhandling mellom
burettslaget og forretningsføraren. Dersom andelseigarane
sjølve må betale gebyret ved overdraging, har
dei eit incitament til å halde gebyra på eit rimeleg
nivå anten betalinga går direkte til burettslaget
eller til forretningsføraren.
Departementet foreslår vidare ein smidig overgangsregel,
slik at forbodet mot å avtale at kjøparen skal
betale gebyret, berre får noko å seie for avtalar som
blir inngått etter at lova her trer i kraft.
Departementet legg til grunn at det er ønskjeleg at
flest mogleg lovleg etablerte bustadaksjeselskap blir omdanna til
burettslag. Burettslagslova set forbod mot stifting av nye bustadaksjeselskap.
Etter departementet si vurdering er ei omdanning frå vanleg aksjeselskap
til bustadaksjeselskap i strid med forbodet i burettslagslova mot å stifte
nye bustadaksjeselskap. Denne tolkinga er likevel omdiskutert.
Departementet ønskjer å avklare tvil om rekkjevidda
av forbodet i burettslagslova mot å stifte nye bustadaksjeselskap.
Departementet foreslår derfor at det blir presisert i burettslagslova
at forbodet mot å stifte nye bustadaksjeselskap òg
omfattar omdanning av vanlege aksjeselskap til bustadaksjeselskap.
Ei slik presisering er, slik departementet vurderer det, i tråd
med formålet med forbodsføresegna.
Departementet foreslår følgjande: Når
ervervaren blir registrert som andelseigar i grunnboka, skal registerføraren
på eige initiativ slette den registrerte buretten og overføre
rettar i buretten til andelen. Det skal likevel ikkje gjerast dersom
noko anna uttrykkjeleg går fram av dei registrerte rettane.
Departementet legg etter dette til grunn at pant i registrert
burett gir rettsvern frå registreringsdatoen, og at denne
prioriteten blir overført til andelen når andelen
erstattar buretten som registreringsobjekt.
Forslaget om at kommunar kan overføre burettslagsandelane
og bustadseksjonane sine til leigaren utan å utløyse
forkjøpsrett, kan bidra til at bustadmassen til kommunen
blir utnytta på ein smidigare måte.
Andre forslag vil verke klargjerande og kan dermed truleg bidra
til færre konfliktar. Ein reknar elles ikkje med at forslaga
får vesentlege økonomiske eller administrative
konsekvensar.