Saltvassfiskelova § 11 første ledd slår fast at levedyktig fisk
som er fanga i strid med føresegner i eller gjevne i medhald av
lova, straks skal sleppast på sjøen. Føresegna gjeld generelt for
ulovleg fangst av dei artane som er omfatta av saltvassfiskelova,
jf. § 2 første ledd. Likeins gjeld føresegna for alle tilfelle av fangst
i strid med lova. Det er vidare i praksis innført eit utkastforbod
for dei kommersielt viktigaste artane når dei er døde eller døyande.
Med ilandføringsplikt meiner vi at fisken må førast i land når
han er død eller døyande. Med utkastforbod meiner vi at det er forbode
å hive fangsten ut etter at han er fanga. Forbodet mot å sleppe
fangst er det same som ei ilandføringsplikt og fortel at plikta
til ilandføring startar når fangsten er skilt frå resten av bestanden,
dersom fangsten på det tidspunkt er død eller døyande.
Havressurslovutvalet meiner det er eit viktig prinsipp at så
mange daude ressursar som mogleg vert førde i land slik at dei kan
bli utnytta og registrerte. Utvalet foreslår difor ei ilandføringsplikt
for fisk som ikkje er levedyktig.
Departementet meiner forslaget frå utvalet om å innføre ei ilandføringsplikt
for fangst av fisk som ikkje er levedyktig er viktig ut frå miljø-
og ressursomsyn, og eit steg i rett retning samanlikna med gjeldande
rett. Departementet meiner at det er grunn til å gå endå lenger
enn utvalet gjer, og foreslår å innføre ei generell ilandføringsplikt
for all fisk, medrekna skaldyr. All fangst av fisk skal førast i
land dersom det ikkje er gjort unntak frå forbodet. Ilandføringsplikta
går fram av § 15.
Departementet har vurdert om det skal innførast ei ilandføringsplikt
for alle viltlevande marine ressursar, men har kome til at det ikkje
er tenleg. Departementet meiner på same måte at det ikkje bør innførast
ei ilandføringsplikt for sjøpattedyr eller sjøfugl, men at lova
bør gje heimel for å påleggje ilandføringsplikt for desse. Dersom
ein kan nytte rapporteringsreglar i staden for ilandføringsplikt,
meiner departementet lova må gje heimel for det.
Ei generell ilandføringsplikt for all fisk vil medverke til ei
meir miljøvennleg og optimal utnytting av ressursane ved at dei
vert tekne vare på. Ei ilandføringsplikt vil saman med andre tekniske
reglar medverke til at vi får eit meir korrekt bilete av ressursuttaket
enn når det er påbode eller mogleg å kaste ut fangst. Med ei generell
ilandføringsplikt vil vidare både næringsutøvarane, forvaltning
og rettsapparatet unngå vanskelege skjønsmessige vurderingar knytt til
om fisken var levedyktig.
Ei ilandføringsplikt kan av ulike årsaker ikkje vere absolutt,
og vi treng difor ein heimel til å fastsetje unntak frå hovudregelen.
Av omsyn til å etablere klare reglar, meiner departementet det beste
vil vere å innføre ein heimel for å dispensere frå ei ilandføringsplikt
og at departementet i forskrift må fastsetje i kva høve det skal
vere tillate å kaste ut fisk. Med dette må fiskeristyresmaktene
samtidig med at lova trer i kraft fastsetje ei forskrift om unntak
frå ilandføringsplikta og ta ein gjennomgang av kva for ressursar
dette skal gjelde for.
Medan nokre fiskeri kan drivast relativt reint, vil det i andre
fiskeri vere større eller mindre innslag av andre artar enn målartane
i fangsten. Innslag av andre artar enn målartar vert noko unøyaktig
kalla bifangst. I mange tilfelle er det nødvendig for å kunne utnytte ein
kvote eller eit løyve til fiske, å ha høve til å kunne ta bifangst
saman med fangsten av målarten. Når det er fastsett føresegner etter
saltvassfiskelova som avgrensar haustinga av ein bestand, vil det
vidare ofte også vere behov for å regulere kor mykje av slik fisk det
skal vere lov å ta som bifangst.
I fiskerilovgjevinga har det tradisjonelt vore skilt mellom to
typar bifangstføresegner; dei som gjeld kvotar og dei som gjeld
reiskapar. Dersom det ikkje er fastsett føresegner om bifangst må
fiskerilovgjevinga forståast slik at det då ikkje er tillate å ha
bifangst av ein art når direktefiske etter arten er forbode.
Havressurslovutvalet foreslår at heimelen til å gje reglar om
bifangst vert ført vidare i havressurslova. Departementet er samd
i dette, og har foreslått ein slik heimel i § 16 andre ledd bokstav
f. Når det gjeld dei regulerte artane meiner departementet det er
viktig å føre vidare praksisen med at det ved fordeling av nasjonal
kvote skal setjast av kvantum til å dekkje bifangst. Dette vil vere
i tråd med prinsippet om at det ikkje kan tildelast kvotar i medhald
av lova som til saman utgjer meir enn totalkvoten.
Både utvalet og høyringssvara legg vekt på bifangst av sjøfugl
og sjøpattedyr o.a. Departementet meiner det er viktig å gje reglar
for å regulere negative miljøeffektar av haustingsverksemda. Den
beste måten er å stille krav til utforming av reiskapar kombinert
med tiltak som stenging av område og liknande for å hindre uttak
av eller skade på slike artar.
Saltvassfiskelova gjeld for alt fiske i sjøen. Etter saltvassfiskelova
er all hausting av fisk tillate med mindre det er forbode i eller
i forskrift fastsett i medhald av lova. For å drive næringsfiske
gjeld i tillegg reglane i deltakarlova. For fritidsfiske er det
i saltvassfiskelova § 4a fastsett særlege reiskapsavgrensingar for
fiskarar som ikkje er førde i fiskarmanntalet.
Departementet foreslår å vidareføre dei gjeldande reiskapsavgrensingane,
men meiner det bør innførast andre typar avgrensingar for fritidsfiskarar
for å sikre at fritidsfisket ikkje vert eit skjult næringsfiske.
Reiskapsavgrensingane er tekne inn i § 22 første ledd. Departementet
foreslår vidare i § 22 tredje ledd ein heimel til å fastsetje kvantumsavgrensingar, strengare
reiskapsavgrensingar eller forbod mot hausting i nærare bestemte
område.
I deltakarlova er det slått fast at ein må ha ervervsløyve for
å nytte eit fartøy til ervervsmessig fiske og fangst, jf. deltakarlova
§ 4. Når det er gjeve ervervsløyve for eit fartøy skal det førast
inn i merkeregisteret.
Departementet arbeider med eit forslag om å endre vilkåret for
å verte førd opp på fiskarmanntalet blad A slik at dette fell saman
med plikta til å vere registrert som meirverdiavgiftspliktig etter
lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Slik registrering skal skje
når den næringsdrivande samla har ei omsetning og avgiftspliktige
uttak av varer og tenester på meir enn 50 000 kroner i ein periode
på 12 månader. Departementet meiner det bør vere dei same vilkåra
for grensa mellom fritidsfiske og næringsfiske og grensa for når
eit fartøy skal stå i merkeregisteret. Det inneber at ei årleg omsetning
på under 50 000 kroner i høve til havressurslova og deltakarlova
ikkje kan reknast som næringsverksemd, men må sjåast på som fritidsaktivitet.
Utvalet har foreslått at departementet i forskrift skal kunne
setje avgrensingar i og forbod mot omsetning av fangst for fritidsfiskarar.
Departementet meiner at også fritidsfiskarar bør ha lov til å omsette fangst
etter havressurslova, men at det bør innførast ei grense for kor
mykje fangst fritidsfiskarar kan omsette, for å avgrense dette mot
næringsfiske. Omsetningsgrensa bør falle saman med grensa for kva
som vert rekna som næringsverksemd i meirverdiavgiftslova.
Ei slik omsetningsgrense-føresegn er teken inn i § 23. Dersom
fritidsfiskarar omset fisk for meir enn den summen som er tillate
etter § 23, vil fangstverdien verte inndregen etter reglane i § 54.
Med heimel i saltvassfiskelova er det i forskrift fastsett reglar
om at haustaren har plikt til å føre fangsten i land. Slike reglar
er fastsette for dei kommersielt viktigaste fiskeslaga. Sjølv om
fangsten skal førast i land, er det likevel eit grunnleggjande prinsipp
at den som haustar av dei levande marine ressursane ikkje skal få
behalde fangsten dersom han ikkje har løyve til å fiske, eller fangsten
er ulovleg etter kvotereglar eller andre reglar. Derfor gjev saltvassfiskelova
reglar om inndraging av fangst teken i strid med føresegnene i eller
i medhald av lova i §§ 7 og 11 tredje ledd. Slik inndraging skjer
på objektivt grunnlag.
Det er viktig at reglane om inndraging av ulovleg fangst korkje
oppfordrar til ulovleg utkast eller gjev fiskarane insentiv til
å fiske ulovleg. Det er difor fastsett reglar om at fiskaren kan
få dekka kostnadane ved å føre fangsten i land når det er openbert
at fangsten ikkje var tilsikta. Samla gjev dette eit balansert regelverk.
Saltvassfiskelova § 11 tredje ledd gjev Fiskeridirektoratet heimel
til å inndra verdien av fangst hausta, ført i land eller levert
i strid med føresegner fastsette i eller i medhald av saltvassfiskelova.
Fangsten eller verdien av han går til det salslaget førstehandomsetninga
av fangsten er lagt til med heimel i råfisklova § 2.
Saltvassfiskelova § 7 gjev heimel for inndraging av meirfangsten
eller verdien av han ved overskriding av eit fartøys fastsette kvote
etter §§ 5, 5a og 6, og meirfangsten eller verdien av han går til
det salslaget førstehandsomsetninga av fangsten er lagt til. Vedtak
om inndraging etter § 7 vert gjort av nemnde salslag, som også skal
berekne meirfangsten og verdien av han. Fiskeridirektoratet er klageinstans
for salslaga sine vedtak.
Ved vedtak om administrativ inndraging er det strengare krav
til bevisbør enn etter sivilprosessuelle bevisbørereglar, jf. Rt.
1999 side 14. Fleirtalet i Høgsterett tek i denne dommen utgangspunkt
i sivilprosessuelle reglar om bevis og konstaterer at inndraging
skjer utan at det vert konstatert skuld, og kom til at det måtte
vere "klar sannsynlighetsovervekt" for det aktuelle faktum for at
vilkåra for administrativ inndraging er oppfylte.
I samband med innføring av lovheimel for lovbrotsgebyr i deltakarlova,
vart beviskravet for å gje slikt gebyr vurdert. Beviskravet vart
då sett i samanheng med beviskravet for administrativ inndraging etter
saltvassfiskelova. Departementet meinte det var naturleg at kravet
til at faktum skal vere klart meir sannsynleg, vart lagt til grunn
ved alle liknande former for vedtak.
Utvalet har levert ei omfattande vurdering av administrativ inndraging
av fangst, der dei foreslår at prinsippet om at ulovleg fangst ikkje
skal tilfalle haustaren, vert ført vidare. Dei foreslår òg at inndregne
midlar ikkje skal gå til salslaga, men til eit havressursfond. Utvalet
peikar i utgreiinga på at det er prinsipielt uheldig at inndregne
midlar vert disponerte etter skjøn av dei ulike salslaga, og at
midlane ved å gå til eit havressursfond kan nyttast meir tenleg
og fritt til kontroll- og tilskotsordningar på tvers av salslag og
geografiske område.
Departementet er ikkje samd med utvalet i at det er behov for
å opprette eit havressursfond som skal administrere mellom anna
midlar inndregne i medhald av havressurslova.
Departementet er samstundes samd med utvalet i at gjeldande ordning
for forvaltning av inndregne midlar ikkje er god nok, og sende difor
11. august 2005 på høyring eit forslag til endring av reglane om inndregne
midlar, der reglane for forvaltninga av inndregne midlar vart styrkte.
Alle høyringsinstansane slutta seg til forslaget. Det vart bestemt
å vente med å vedta forskriftendringane, til dette spørsmålet var handsama
i samband med ny havressurslov.
Departementet kan ikkje sjå at opprettinga av eit havressursfond
vil gje fordelar som vi ikkje kan få til med å forbetre den gjeldande
ordninga. Uavhengig av om det er eit fond eller salslaga som forvaltar
dei inndregne midlane, har departementet heimel til å gje klare
retningslinjer for korleis midlane kan nyttast. Departementet foreslår
difor at forvaltninga av inndregne midlar i hovudsak vert ført vidare
som i dag.
Departementet meiner det er viktig å vidareføre systemet med
administrativ inndraging av fangst i havressurslova. Det er gjort
framlegg om ei slik føresegn i § 54. Den nærare reguleringa av kven
som skal gjere vedtak og korleis midlane skal nyttast, må skje i
forskrift.
Høgsterett behandla i Rt. 2007 side 1217 spørsmålet om eit vedtak
om å inndra fangstverdi i medhald av saltvassfiskelova § 11 tredje
ledd er straff etter EMK artikkel 6. Høgsterett kom samrøystes til
at så ikkje var tilfelle. Det er såleis ikkje aktuelt å innføre
eit krav til subjektiv skuld ved vedtak om inndraging av ulovleg
fangst, slik Norges Fiskarlag har gjort framlegg om.
Fangst hausta og levert i strid med føresegner fastsette i eller
i medhald av lova, fell klart innanfor dei tilfella der det skal
kunne gjerast administrativ inndraging av fangst. Det inkluderer
tilfelle der fangsten er registrert på feil fartøy på landings-
og sluttsetlar og inneber at gjeldande rettstilstand med omsyn til
administrativ inndraging etter saltvassfiskelova § 11 tredje ledd,
vert ført vidare.
Gode grunnar talar for at det er mogleg å inndra fangstverdi
også ved brot på etterfølgjande opplysningsplikter, ut frå ei vurdering
av at fiskaren heller ikkje skal ha rett til å behalde fangst i
dei tilfella der han ikkje har oppfylt opplysningspliktene sine.
Dette vil likevel vere noko anna enn at fangsten er levert i strid
med føresegnene i eller i medhald av lova, fordi dei grunnleggjande
pliktene ved levering kan vere oppfylte. Departementet meiner difor
at inndraging i slike tilfelle må gjerast som ein sanksjon, då inndraginga
her både har eit klart pønalt formål og vil verte oppfatta som ein
pønal reaksjon.
Departementet meiner at det er tenleg å føre vidare i havressurslova
kravet til "klar sannsynlighetsovervekt" ved administrativ inndraging
som Høgsterett la til grunn i Rt. 1999 side 14 og i Rt. 2007 side 1217.
Dette beviskravet ligg også til grunn for reglane om lovbrotsgebyr
i deltakarlova.
Forskrifta om inndraging av fangst og bruk av inndregne midlar
vert tolka slik at midlar inndregne etter saltvassfiskelova § 11,
skal brukast til kontrollformål, medan midlar inndregne etter saltvassfiskelova
§ 7, det vil seie fangst ut over kvote, også kan nyttast til andre
nærare opprekna formål. Departementet meiner det er grunn til å
halde på dette skiljet. Gjeldande forskrift om inndraging av fangst
og bruk av inndregne midlar pålegg salslaga å nytte midlane innan
tre år, utan å gje føresegner om kva som skjer dersom salslaga ikkje
nyttar midlane til desse formåla innan fristen. Departementet fekk
kritikk av Riksrevisjonen for dette forholdet i Riksrevisjonen si
undersøking av forvaltninga av fiskeressursane (Riksrevisjonen Dokument
nr. 3:13 (2003-2004)). Departementet fremma difor følgjande forslag
i ovannemnde høyringsnotat:
"Departementet foreslår en presisering av hva midler inndratt
etter de forskjellige hjemmelsgrunnlagene kan og skal brukes til.
Samtidig foreslås det at midler som ikke anvendes innen tre år etter
at de ble inndratt, skal overføres til Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd.
Midlene skal der utgjøre en pott der salgslagene kan søke om midler
til forskjellige kontrollformål. Den endelige avgjørelsen av slike
søknader skal tas av departementet. (…)"
Denne løysinga slutta høyringsinstansane seg til, og departementet
meiner dette også oppfyller nokre av utvalet sine intensjonar med
å foreslå oppretting av eit havressursfond. Departementet vil endre
forskrifta om inndregne midlar i tråd med forslaget i høyringsnotatet.
Når det gjeld bruken av midlar til ressurskontroll vil departementet
gjennom forskrift føre vidare pålegget om at salslaga skal nytte
midlar etter inndraging av ulovleg fangst til ulike ressurskontrolloppgåver.
Det vert i all hovudsak gjort også i dag.
Departementet kan etter saltvassfiskelova § 13 gje forskrifter
om fiske og fangst på eller knytt til søndagar og helgedagar. Slike
forskrifter kan gjevast for bestemte område, for bestemte fartøygrupper
eller for bestemte haustingsverksemder.
Det er i dag ikkje fastsett nokon generelle reglar om helgedagsfred.
Departementet kan ikkje sjå at det er behov for ein heimel for
å forby eller avgrense hausting på søndagar eller helgedagar av
omsyn til den allmenne helgefreden og det vert difor ikkje gjort
framlegg om å føre heimelen for helgedagsfreding vidare. Høvet til å
regulere fisket på og knytt til helgedagar av omsyn til landindustrien
og marknaden, finst i havressurslova § 16 andre ledd.
Komiteen viser til at
forslaget til ny havressurslov i § 15 innfører en generell ilandføringsplikt for
fisk.
Komiteen viser til at en generell
ilandføringsplikt vil redusere faren for at det reelle uttaket av
fisk er høyere enn det registrerte, og er derfor en viktig regel
for å medvirke til at en større del av fangstene blir registrert
og kommer med i kvoteregnskapet. Komiteen forutsetter
likevel at en fullt ut dekkende unntaksforskrift er på plass ved
lovens ikrafttredelse og at unntaksforskrift fastsettes i tett dialog
med næringen.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at bifangst tas
vare på og at den generelle ilandføringsplikten ivaretas. Flertallet viser til at ilandføringsplikten er
viktig både av hensyn til miljø, ressurser og virksomheten i land.
Ilandføringsplikten er en sentral del av norsk fiskeriforvaltning.
Både utkastforbud og ilandføringsplikt er viktige elementer i norsk
fiskeripolitikk - også i forhold til andre fiskerinasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en slik generell ilandføringsplikt er en speilvending av
dagens regelverk, hvor ilandføringsplikt foreligger i de tilfeller
det er fastsatt.
Disse medlemmer har merket seg at
det i næringen fryktes at det vil oppstå situasjoner der det er
naturlig å kaste bifangst over bord, samtidig som det påligger ilandføringsplikt
fordi det ikke er gjort unntak fra plikten for det konkrete forholdet.
Næringen frykter at forslaget kan undergrave fiskernes respekt for
regelverket. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at ilandføringsplikt er en sentral og viktig del av et moderne
fiskeriregelverk, og har vært viktig i Norges arbeid opp mot andre
land.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at næringen frykter at det
kan oppstå situasjoner der det er naturlig å kaste bifangst over
bord samtidig som det foreligger ilandføringsplikt, og det forutsettes derfor
at forskriften revideres ved behov.
Komiteen mener det er
viktig at man ved utformingen av bifangstregler skaper tilstrekkelig
forutberegnelighet for næringen og tar tilstrekkelig hensyn til
at det i praksis skal kunne utøves et naturlig fiske. Samtidig innser komiteen at det i enkelte tilfeller kan
være nødvendig å forby all bifangst på grunn av bestandsituasjonen.
Slike regler må derfor utformes i tett dialog med næringsorganisasjonene.
Komiteen viser til at det foreslås
endringer i reglene om høsting fra fartøy som ikke er merkeregistrerte
(fritidsfiske), og at det innføres en omsetningsgrense for slikt
fiske, knyttet til summen som er fastsatt i merverdiavgiftsloven
§ 28 første ledd første punktum. Komiteen forutsetter
at havressurslovens § 23 tas opp til vurdering dersom merverdiavgiftsloven
endres på dette punkt, slik at grensen for fritidsfiske ikke får
et utilsiktet lavt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at systemet med administrativ inndragning videreføres,
uten hensyn til subjektiv skyld. Flertallet mener
det er gode grunner til en slik regel, og påpeker at så lenge inndragningen
begrenses til den ulovlige fangsten eller den delen av fangsten
som er ulovlig, så vil inndragningen faktisk stå i forhold til overtredelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at systemet
med administrativ inndraging videreføres, og at det ikke innføres
et krav til subjektiv skyld. Disse medlemmer mener
det kan være gode grunner til en slik regel, men mener det ikke
bør være slik at inndragningen ikke står i forhold til overtredelsen.
Det er særlig betenkelig at relativt små overskridelser av minstemålet
kan medføre at hele fangsten inndras. Disse medlemmer mener
det må bli bedre sammenheng mellom overtredelsens alvorlighetsgrad,
for eksempel knyttet til volum, fangstverdi og grad av skyld, og størrelsen
på sanksjonen.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til
brev av 12. mars 2008 (vedlagt) fra fiskeri- og kystministeren,
hvor det blant annet fremkommer at ved administrativ inndragning
ved fangst under minstemål blir hele verdien av fangsten inndratt.
Målet med å holde innslaget av fisk under minstemål så lavt som
mulig er begrunnet i å sikre en bærekraftig forvaltning, der det
ikke blir tatt for mye småfisk. Disse medlemmer mener
at inndragning av hele verdien av fangsten i enkelte tilfeller fremstår
som veldig urimelig. Disse medlemmer viser
til oppslag i Fiskaren 25. februar 2008, hvor fisker Marvin Dragsnes
får beslaglagt 103 042 kroner tilsvarende 80 prosent av den totale
fangstverdien, etter å ha fisket minst 330 kilo undermåls sild for
mye i en fangst på 63 450 kilo sild.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det innføres en adgang
til å bruke skjønn ved vedtaket om inndragningens omfang ved fangst
i strid med minstemålsbestemmelsene, slik at full inndragning ikke benyttes
der dette etter forholdene fremstår som urimelig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptiske til forslaget om ytterligere reguleringer av fritidsfiske
og mener det er uheldig at det her legges opp til ytterligere fullmaktsbestemmelser
som skaper usikkerhet og vanskelige avgrensninger.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er enig i at hjemmelen
til å forby eller avgrense høsting på søndager eller helgedager
oppheves.
Medlemen i komiteen frå Kristelig Folkeparti strekar
under at det er viktig å verna om helgedagsfreden. Denne
medlemen kan ikkje sjå nokon grunn til ikkje å vidareføra
dagens heimel til å forby eller avgrensa hausting på søndagar eller
helgedagar, og vil stemma imot framlegget om å oppheva heimelen.
Denne medlemen fremjer difor følgjande forslag
til tillegg i § 16:
"§ 16 andre ledd bokstav h skal lyde:
Fiske og fangst på eller i tilknytning til søn- og helligdager
i bestemte områder eller for bestemte fiskerier eller fartøygrupper,
når dette er nødvendig av hensyn til
en rasjonell eller hensiktsmessig
utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst,
den alminnelige helligdagsfred, eller
når det foreligger andre særlige omstendigheter."