Ein truverdig og effektiv ressurskontroll er ein føresetnad for
all forvaltning av viltlevande marine ressursar. Regionalt og bilateralt
samarbeid er dei seinare åra vorte stadig viktigare i ressurskontrollen.
Fiskeridirektoratet har eit overordna ansvar for ressurskontrollarbeidet
i Noreg. Etter saltvassfiskelova er det Fiskeridirektoratet som
skal kontrollere at uttaket av viltlevande marine ressursar vert
gjort på lovleg vis.
Det er Kystvakta som i hovudsak utfører kontrollen til havs.
Kystvakta er gjennom kystvaktlova av 13. juni 1997 tillagd kontrolloppgåver,
som delvis overlappar Fiskeridirektoratet sitt ansvarsområde. Kystvakta
fører kontroll med at fartøya rettar seg etter reglar i eller i
medhald av norske fiskerilover. Denne kontrollen omfattar både norske
og utanlandske fartøy. Skiljet mellom kontrollverksemda til Kystvakta
og Fiskeridirektoratet er ikkje regulert i gjeldande lovverk, men
er avklara gjennom eit vedvarande samarbeid mellom dei to etatane.
Salslaga har ansvar for å føre kontroll med at føresegnene i
saltvassfiskelova vert følgde. Dette ansvaret er avgrensa til opplysningar
som naturleg følgjer av verksemda til salslaga. Hovuddelen av salslaga
sitt kontrollarbeid er å gjennomføre kvotekontroll. Salslaga har
vidare ansvar for at føresegnene i råfisklova vert følgde. I forholdet
mellom salslaga og Fiskeridirektoratet trengst det ei nærare utgreiing
av salslaga si rolle i ressurskontrollen, utover rein kvotekontroll.
Ei ny havressurslov vil føre med seg at Kystvakta formelt sett
vil få ansvar for kontroll med uttak av fleire ressursar enn i dag.
Det vert ikkje gjort framlegg om materielle endringar i kystvaktlova
i samband med framlegget til ny havressurslov. Kystvaktpersonell
har avgrensa politimynde når dei fører kontroll med at lovene som
er nemnde i kystvaktlova § 9 vert følgde. Kystvaktlova listar opp
dei kontroll- og tvangstiltaka Kystvakta kan bruke. Kystvakta kan starte
etterforsking når dei har mistanke om at lovene nemnde i kystvaktlova
§ 9 er brotne, jf. § 21, og dei kan ransake personar, fartøy og
innretningar, jf. § 26.
Ansvaret Fiskeridirektoratet har for ressurskontroll er knesett
i saltvassfiskelova § 45 første ledd. Fiskeridirektoratet skal føre
kontroll med at føresegnene fastsette i og i medhald av saltvassfiskelova, deltakarlova,
sonelova, fiskeforbodslova, råfisklova og kjøparregistreringslova,
vert følgde. Samla gjev dette Fiskeridirektoratet grovt sett ei
plikt til å kontrollere at alle føresegner som gjeld fiskeria vert
følgde. Innsatsen til Fiskeridirektoratet er først og fremst retta
mot kontroll frå fangsten vert landa og til dei etterfølgjande aktivitetane.
Dette gjev også ei tenleg arbeidsdeling mellom Kystvakta og Fiskeridirektoratet.
Kystvakta har ansvar for hovuddelen av ressurskontrollen på sjøen.
Like fullt har Fiskeridirektoratet vid kompetanse og viktige kontrolloppgåver
på sjøen, særleg knytt til indre farvatn. Kontrollen på sjøen kan
skje før, under og etter hausting. Haustingsoperasjonen vert rekna
som avslutta når fangsten er teken om bord i fiskefartøyet eller
sett i lås eller steng. Fiskeridirektoratet skal ha uhindra tilgang
til mellom anna fartøy og relevante opplysningar som er på fartøyet.
Ved kontroll kan Fiskeridirektoratet gje pålegg om å stanse fartøy
for å undersøkje dei, jf. § 45 fjerde ledd. Fiskeridirektoratet
kan også påleggje andre fartøy som rår over eller transporterer
fisk å stanse og undersøkje desse når dei transporterer fisk eller
fiskeprodukt, eller har opplysningar om dette. Kontrollkompetansen
til Fiskeridirektoratet under hausting gjeld for norske og utanlandske
fartøy i saltvassfiskelova sitt geografiske verkeområde.
Når fangsten er komen om bord i fiskefartøyet og før fangsten
vert landa, er det stilt krav til at opplysningar om fangsten skal
førast i ei fangstdagbok. Plikta til å føre fangstdagbok gjeld for
fartøy over 13 meter største lengde. Plikta gjeld for norske og
utanlandske fartøy som haustar i område under norsk jurisdiksjon.
Kjernen i kravet til å føre fangstdagbok, er at opplysningar om
fangstområde, art og kvantum fortløpande skal førast inn i fangstdagboka.
Dette gjeld både for forenkla og ordinær fangstdagbok. Oppgåvene
i fangstdagboka skal hindre at det vert landa fisk som ikkje vert
registrert på landings- og sluttsetel.
Det fremste verkemiddelet for å kontrollere og dokumentere ressursuttaket
etter hausting er, ved sida av fangstdagbok, utfylling av landings-
og sluttsetel. Desse pliktene er så sentrale i kontrollsamanheng
at brot fører til sanksjonar, sjølv om brotet ikkje nødvendigvis
inneber at sjølve ressursuttaket er i strid med reguleringsføresegner.
Innføringa av landingssetel frå 1. februar 2003 har både ført til
betre kontroll og meir oppdatert informasjon om ressursuttaket.
Det gjer også den fortløpande daglege reguleringa av fiskeria enklare.
Fiskar og mottakar/kjøpar må begge skrive under landings- eller
sluttsetelen før fiskar/den som landar fangsten forlet mottaksstaden. Setelen
skal sendast til salslaget straks etter utfylling. Salslaga formidlar
så desse opplysningane til Fiskeridirektoratet.
Når det gjeld handlingar utførte av norske fartøy er reglane
i saltvassfiskelova, deltakarlova, råfisklova og kystvaktlova samla
sett eit godt juridisk rammeverk for ressurskontrollen. For utanlandske
fartøy som fiskar i område under norsk fiskerijurisdiksjon, er det
også tilstrekkelege reglar i saltvassfiskelova, fiskeforbodslova
og sonelova for å handheve føresegnene fastsette i eller i medhald
av desse.
Det er i forskrift 4. mars 1998 om regulering av fiske i farvann
utenfor noen stats fiskerijurisdiksjon og forskrift 2. mars 2007
om konsesjon for fiske i område utenfor norsk fiskerijurisdiksjon
sett forbod mot at norske fartøy driv fiske i internasjonalt farvatn.
Fiskeridirektoratet kan så gje løyve til fiske i internasjonalt
farvatn i område som er underlagde ein regional forvaltningsorganisasjon,
eller som er regulerte av avtalar som Noreg er part i. Formålet
med forskriftene er å hindre at ein flåte med norske fartøy driv
UUU-fiske i internasjonalt farvatn og å sikre at dei fiskeria i
internasjonalt farvatn der Noreg har rett til å delta, vert handterte
på ein høveleg måte. Formålet er vidare å ta vare på Noregs plikt
til å samarbeide om forvaltninga av dei viltlevande marine ressursane i
internasjonalt farvatn slik dei er nedfelt i havrettskonvensjonen.
For fartøy som ikkje er norske og som ikkje har fiska i område
under norsk fiskerijurisdiksjon, kviler dei folkerettslege instrumenta
om kontroll med ressursuttaket i stor grad på at flaggstaten til
fartøya kontrollerer sine eigne fartøy og sanksjonerer mot brot
ved overfiske i internasjonalt farvatn. Når overfiske likevel skjer
i område utanfor norsk fiskerijurisdiksjon på bestandar som Noreg
forvaltar i fellesskap med andre statar, og flaggstaten sin kontroll
med fartøya sviktar, er det behov for parallelle kontrollsystem.
Nasjonal hamnestatskontroll er det mest høvelege verkemidlet overfor
fartøy som flaggstaten ikkje fører kontroll med eller sanksjonerer
mot. Reglane retta mot fartøy som ikkje er norske, finst i første rekkje
i fiskeforbodslova §§ 8 og 9.
For å styrkje dei norske reglane på dette området, vart det 30. juni
2006 fremma ein proposisjon med forslag om lovendringar på dette
området, Ot.prp. nr. 98 (2005-2006). Lovforslaget vart behandla
av Stortinget i desember 2006 og sett i kraft 22. desember 2006.
Forslaga til styrka heimlar i Ot.prp. nr. 98 (2005-2006) gjeld tiltak
i hamn, tiltak i havområde under norsk jurisdiksjon og forbod mot
omlasting og støttetenester til og frå norske fartøy.
Høyringsinstansane støttar i hovudtrekk forslaga frå utvalet,
som inneber ei vidareføring av gjeldande rett.
Fiskeridirektoratet har foreslått at ein i lova gjev reglar om
sporing av fangst og registrering av førstehandsmottakarar for å
få til ein best mogleg ressurskontroll. Departementet vurderte forslaga
slik at dei burde følgjast opp, og sende dei difor på eiga høyring.
I høyringsnotatet rådde departementet til å innføre ein heimel for
å påleggje alle som tek imot, transporterer, oppbevarer, produserer
eller omset fisk eller fiskeprodukt, å gje opplysningar om produkta og
deira opphav til styresmaktene og/eller ha slike opplysningar tilgjengelege.
Departementet var også samd i forslaget frå Fiskeridirektoratet
om å påleggje alle mottakarar av fisk i første hand å vere registrerte hos
Fiskeridirektoratet.
Alle dei som har sendt høyringsfråsegn støttar innføringa av
heimel for å kunne gje forskrift om sporing og heimel for registreringsordning
for mottakarar av råfisk i første hand.
Havressurslovutvalet foreslår i hovudsak å vidareføre gjeldande
reglar for ressurskontroll i havressurslova. Departementet er samd
i dette. Departementet meiner i tillegg det er viktig å styrkje
reglane knytte til ressurskontroll på nokre viktige område, og gjer
difor framlegg om nye kontrollheimlar, mellom anna knytte til UUU-aktivitetar,
sporing, mottakarregistrering og salslaga sin kontrollkompetanse.
Departementet foreslår at reglane som særleg gjeld tiltak mot
UUU-fiske vert samla i eit eige kapittel 8 i lova. Føresegnene som
omhandlar ressurskontroll er inntekne i havressurslova kapittel
6, 7 og 8. Det er gjort nokre endringar i dei eksisterande kontrollføresegnene,
i tillegg til det som er omtala her. Desse endringane vert omtala
i merknadene til dei einskilde føresegnene. Departementet vil presisere
at kontrollansvaret til Fiskeridirektoratet omfattar heile det utvida
verkeområdet til lova, slik det går fram av § 44, jf. § 3.
I høyringsfråsegna skriv Norges Fiskarlag at det ikkje skal vere
strengare kontrolltiltak overfor aktørane i fiskerinæringa enn i
andre næringar. Departementet meiner det er reelle og gode grunnar
til at det er effektive og gode kontrolltiltak i fiskerinæringa
og at aktørane i fiskerinæringa bør finne seg i å verte kontrollerte
strengare og pålagde meir omfattande kontroll- og opplysningsplikter
enn aktørar i andre næringar, fordi fiskeriverksemd handlar om å hauste
av ressursar som tilhøyrer fellesskapet og ikkje den enkelte fiskar,
og fordi fellesskapet av fiskarar sjølv er avhengig av at desse
ressursane vert forvalta slik at dei gjev eit høgast mogleg utbytte.
Det er no vedteke fleire nye heimlar for tiltak mot ulovleg,
urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) i fiskeforbodslova og
saltvassfiskelova, jf. Ot.prp. nr. 98 (2005-2006). Departementet
meiner det i tillegg til dei vedtekne lovendringane framleis er
behov for ei generell føresegn som gjev heimel for å fastsetje ytterlegare
reglar for å kunne forby fleire former for slik aktivitet. Departementet
meiner vidare det er fornuftig å samle føresegnene som gjeld tiltak
mot UUU-fiske i havressurslova. Føresegnene om tiltak mot slik aktivitet
i fiskeforbodslova §§ 8 og 9, vert difor flytta til havressurslova,
og tekne inn i eit eige kapittel som gjeld særlege tiltak mot UUU-fiske.
Departementet foreslår òg ein heimel til å kunne forby verksemd
som kan vere med på å undergrave nasjonale forvaltningstiltak og
tiltak frå internasjonale og regionale fiskeriorganisasjonar, i
§ 52. Lovgrunnlaget må vere utforma slik at nye tiltak kan fastsetjast
ved forskrift utan at ein treng å gå vegen om lovendring.
For å få til ein best mogleg ressurskontroll, er det nødvendig
at styresmaktene kan utføre effektive kontrollar langs heile tidslinja.
Sporing kan vere eitt av fleire viktige verkemiddel for å oppnå
dette. Departementet meiner difor at havressurslova, som ei moderne
og framtidsretta ressursforvaltningslov, må ha heimel for å innføre
reglar om sporing og merking av viltlevande marine ressursar. Ein
slik heimel vil stå i samanheng med heimlar i anna lovverk som kan
implementere krav til sporing ved innførsle og utførsle av fisk
og fiskevarer. Dersom krav til sporing vert eit vilkår ved import
og eksport av fisk, vil det - kombinert med reglar om hamnestatskontroll
- gjere det mykje vanskelegare å lande og omsetje ulovleg fanga fisk
over landegrenser. Det er teken inn ein heimel for sporing i § 41.
Det eksisterer allereie fleire regelverk som set krav til sporing
i ulike former. Felles for desse reglane er at dei ikkje sporar
fisken attende til landings- eller sluttsetel. Det trengst difor
eigne reglar om sporing ut frå omsynet til ressurskontrollen. Dette
er alle høyringsinstansane einige i.
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) er uroleg for
at næringa får unødig store kostnader dersom sporingssystema er
for detaljerte. Departementet vil peike på at manglande system for sporing
og dokumentasjon kan vere ei ulempe for næringa når slike krav vert
stilte frå viktige marknader for norsk fisk. Departementet vil understreke
at det inneber kostnader både for næringa og forvaltninga å utvikle
slike system. Det er naturleg at spørsmåla om kor store kostnadane
vert og kva andre konsekvensar innføring av krav til sporing får,
vert utgreidde og høyrde i samband med forskriftene om sporing.
Departementet meiner at det i havressurslova bør vere ein heimel
for å krevje registrering også av førstehandsmottakarar av fisk.
Omsynet til ressurskontrollen er etter departementet si meining
hovudargumentet for å innføre ei registreringsordning for alle som
mottek fangst, fordi styresmaktene då får oversikt over alle som
kan ta imot fisk i første hand og kvar dei kan ta imot fisken.
I den gjeldande kjøparregistreringsordninga har kjøparane eit
rettskrav på å verte registrerte dersom dei fyller dei objektive
vilkåra som vert sette til registrering. Departementet meiner at
det same må gjelde ved registrering av mottakarar. Vilkåra for å
verte registrert må gå direkte fram av ei registreringsforskrift,
og ikkje vere knytt opp mot vilkår i anna regelverk.
Det bør vidare etter departementet sitt syn vurderast om det
i reglane for registrering av mottakarar skal vere eit vilkår at
ein registrert mottakar berre kan ta imot fangsten på ein eller
fleire bestemte stader.
Departementet foreslår at reglane om krav til registrering av
mottakarar og kjøparar vert samla i havressurslova § 38 og at kjøparregistreringslova
vert oppheva som eiga lov. Med ei slik ordning vil ein framleis
ha ei tilsynsordning med omsetningsledda i førstehandsomsetninga
av fisk og fiskevarer og ein sikrar at kjøparane overheld salslaga
sine salsvilkår. Departementet foreslår på denne bakgrunn å fastsetje heimel
i havressurslova for å gje nærare føresegner om registreringsplikt
for kjøparar og mottakarar i forskrift.
Salslaga har sidan 1990 hatt eit generelt ansvar for å delta
i ressurskontrollarbeidet. I samband med ny havressurslov er det
naturleg å drøfte kva for rolle og ansvar salslaga skal ha i ressurskontrollarbeidet
i framtida. Dersom salslaga skal ha ressurskontrolloppgåver, må
heimlane i lova gjerast klarare enn dei er i dag, slik at føresegnene
gjev salslaga mynde til å gjennomføre kontrolloppgåvene dei allereie
er pålagde. Den viktigaste oppgåva til salslaga i ressurskontrollarbeidet
er kvotekontroll og inndraging av fangst ut over kvote og ulovlege
fangstar, jf. saltvassfiskelova § 7. I Ot.prp. nr. 92 (2000-2001)
om endringar i saltvassfiskelova og råfisklova (kontrolltiltak)
har departementet ei prinsipiell vurdering av om salslaga skal ha
eit sjølvstendig kontrollansvar. Lovgjevar tok her positivt stilling
til at salslaga skal ha eit sjølvstendig kontrollansvar ut frå at
ein forsvarleg og best mogleg ressurskontroll er ei overordna samfunnsinteresse.
Gjennom råfisklova og råfiskforskrifta er det oppretta eit monopol
som gjer at dei fiskeslaga som er opprekna i råfiskforskrifta ikkje
kan omsetjast, tilverkast eller utførast utan å vere selde gjennom,
eller med godkjenning av, eit salslag. Kontrollen med at omsetningsreglane
vert følgde, vert av salslaga kalla omsetningskontroll. Som regel
er det dei same opplysningane salslaga kontrollerer i omsetningskontroll som
dei Fiskeridirektoratet kontrollerer i ressurskontroll.
Høyringsfråsegnene er delte i synet på kontrollansvaret til salslaga.
Ein høyringsinstans viser til at tungtvegande prinsipielle omsyn
talar for at det vert vurdert om desse kontrolloppgåvene bør utførast
av offentlege styresmakter. Departementet meiner som nemnt lovgjevar
ved fleire høve heilt sidan 1990 har bestemt at salslaga faktisk
skal delta i kontrollarbeidet på ein slik måte som skissert i departementet
sitt høyringsnotat. Dei viktige og prinsipielle vurderingane er
såleis allereie gjort. Fleire av salslaga har også delteke i ressurskontrollarbeidet
ved å gjennomføre eigne ressurskontrollar ved landing av fangst,
eller ved å delta saman med Fiskeridirektoratet.
Departementet drøfta likevel i høyringsnotatet moglege negative
følgjer av salslaga sine kontrolloppgåver og retten deira til å
drive forretningsverksemd i dotterselskap. Departementet ser at
denne retten reiser prinsipielle problemstillingar. Samstundes meiner
departementet at frykta for at salslaga skal misbruke informasjon
innhenta ved kontroll er mykje overdriven. Når salslaget utfører
ein kontroll er det som offentleg styresmakt, og som offentleg styresmakt
er salslaget underlagt teieplikt om forretningsløyndomar med tilhøyrande
reglar om straff om pliktene vert brotne. Dette gjeld òg bruk av
slik informasjon i eiga næring.
Departementet vil peike på at det er Fiskeridirektoratet som
har og skal ha hovudansvaret for ressurskontrollen i Noreg. Forslaget
om å styrke salslaga sin kontrollkompetanse inneber ikkje at dei
skal overta oppgåver frå Fiskeridirektoratet, men at dei skal setjast
i stand til å utføre dei oppgåvene lovgjevar tidlegare har pålagt
dei. Kontrolloppgåvene vert tekne hand om av ei offentleg styresmakt,
men salslaga skal i tillegg kunne utføre slik kontroll.
Departementet kan ikkje sjå at faren for misbruk av kontrollopplysningar
er overhengande, slik mellom anna Fornyings- og administrasjonsdepartementet
og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening gjev uttrykk for
i sine høyringssvar. Like fullt meiner departementet det ikkje er
heldig at det vert stilt spørsmål ved habiliteten til salslaga som
kontrollorgan. Departementet vil difor i dei nærare føresegnene for
kontrollverksemda ta sikte på å skape rutinar for å sikre at slik
informasjon ikkje vert nytta til andre formål enn det dei er innhenta
for. Departementet meiner på denne bakgrunn at salslaga skal få
kompetanse til å få tilgang til fartøy og landanlegg og tilgang
til relevante kontrollopplysningar, samstundes som kontrollsubjekta
får plikt til å gje slik tilgang og slike opplysningar. Departementet
vil stille krav til organiseringa av kontrollarbeidet i dei tilfella
der salslaga driv konkurrerande verksemd.
Kompetansen til å utøve kontrolloppgåver inneber også at salslaga
er underlagde instruksjonsmynde frå styresmaktene på dette området
og at utføringa av desse oppgåvene må følgjast opp tettare enn i
dag. Departementet finn det tenleg å gje nærare forskrifter om dette.
Forslaget til føresegn er teke inn i § 48 andre, tredje og fjerde
ledd.
Departementet meiner salslagas ansvar for å kontrollere at føresegnene
i eller i medhald av råfisklova § 7 vert følgde, skal førast vidare.
Lik saltvassfiskelova § 45a gjev ikkje råfisklova § 7 salslaga tilstrekkeleg
heimel til å gjennomføre dei kontrolloppgåvene dei er pålagde. Departementet
vil difor foreslå at råfisklova § 7 vert endra slik at salslaga
får heimel til gjennomføre dei kontrollane dei allereie er pålagde.
Omsetningsmonopolet og den registreringa av fangst som skjer
gjennom salslaga, gjev fiskeristyresmaktene ei unik oversikt over
landa og omsett fisk og verdien i første hand. Dette systemet er
avhengig av ein effektiv omsetningskontroll. Departementet meiner
difor det er nødvendig at salslaga også har heimel til å gjennomføre
kontroll med at råfisklova og føresegner fastsette i medhald av
denne, vert følgde. Denne kontrollen kan salslaga ikkje utøve fullt
ut, utan tilgang til sentrale kontrollopplysningar hos kjøpar og
seljar.
Departementet meiner at drøftinga i høve til ressurskontroll
også gjeld for omsetningskontroll. Råfisklova § 7 må såleis endrast
for å gje salslaga kompetanse til å gjennomføre omsetningskontrollar
slik dei er pålagde i føresegna.
Registreringa av fangstdata og overføringa av desse opplysningane
til Fiskeridirektoratet, er ein grunnleggjande føresetnad for ein
korrekt fangststatistikk. Dette er ei viktig offentleg oppgåve som salslaga
utfører for styresmaktene, og det er ikkje tilfredsstillande at
denne oppgåva berre er regulert i gamle avtalar, slik det er i dag.
Departementet foreslår at salslaga si rapporteringsplikt vert fastsett
i forskrift. Det vert gjort framlegg om heimel for slik forskrift
i § 48 fjerde ledd.
Departementet meiner det er viktig for styresmaktene å kunne
setje ulike krav til utstyr og rapporteringar o.a. Det er eit verkemiddel
for å gjere ressurskontrollen enklare og meir effektiv, og det hjelper
styresmaktene til å målrette kontrollarbeidet mest mogleg. Departementet
er difor samd med havressurslovutvalet i at det er viktig å føre
vidare heimlane til å gje føresegner som set påbod om eller forbod mot
bestemte reiskapstypar, teknisk utstyr, dokumentasjon av ulikt slag
og gjev påbod om plikt for næringsutøvarane til å skaffe seg informasjon
og ta i mot meldingar frå styresmaktene. Slike heimlar er gjevne
i havressurslova kapittel 6 og § 56.
Departementet er ikkje samd med Norges Fiskarlag i at det er
grunn til å vurdere om ordninga med fangstdagbok skal avviklast
i dei fiskeria der det er pliktig innmelding av fangst. Fangstdagboka
har ein heilt sentral funksjon i ressurskontrollen, både ved kontroll
på sjøen og ved kontroll under og etter landing av fangst. Det er
difor eit klart behov for å føre vidare heimelen til å påleggje
føring av fangstdagbok, uavhengig av eventuelle krav til innmelding
av fangst.
Opplysningar som næringsaktørane er pålagde å sende styresmaktene
i ulike samanhengar og register som lagrar slike opplysningar, vert
stadig viktigare for styresmaktene både i samband med kontroll,
ressursforvaltning og forsking. Det er difor behov for ein heimel
til å opprette register for lagring og bruk av ulike opplysningar
til ulike formål, jf. havressurslova § 56.
Korkje saltvassfiskelova eller lovforslaget frå utvalet fastset
heimel for å gje pålegg om korleis fangsten skal merkast. Departementet
meiner det er tenleg å kunne setje standardiserte krav for dette.
Det vil medverke til å betre hamnestatskontrollen, der det er vesentleg
å dokumentere tilknytinga mellom fisken og fiskefartøyet. Samstundes
stiller NEAFC-reglane om hamnestatskontroll spesifikke krav til
merking av fangsten. Vidare vil ressurskontrollen på sjøen kunne verte
lettare ved standardisert merking av fangsten. Saman med heimelen
til å gje reglar om sporing, jf. § 41, vil reglar om merking av
fangsten vere eit viktig verktøy i kampen mot ulovleg fiske. Departementet
foreslår at heimel til å kunne påleggje merking av fangst vert teken
inn i § 34 bokstav f.
Departementet foreslår ein generell regel i havressurslova for
å kunne regulere eller forby omlasting av omsyn til ressurskontrollen.
Dette vil vere ei vidareføring og utviding av føresegna i saltvassfiskelova. Når
styresmaktene kan forby omlasting, kan dei også setje vilkår for
at omlasting kan skje. Forslaget til føresegn inneber vidare at
det ikkje vert trekt eit skilje mellom norske og utanlandske fartøy,
og forbod eller vilkår kan rette seg mot både norske og utanlandske fartøy.
Denne heimelen må vi også sjå i samanheng med den generelle utviklinga
av nye reglar for å styrkje ressurskontrollen, ikkje minst i kampen
mot UUU-fiske. Departementet er samd i forslaget frå utvalet om
at dette vert fastsett som ei fullmaktsføresegn.
Komiteen viser til at
det fortsatt er viktig å ha fokus på ressurskontroll.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at loven styrker
reglene om tilrettelegging for og gjennomføring av ressurskontroll. Flertallet legger til grunn at de viltlevende
marine ressursene er fornybare men ikke uuttømmelige. Forvaltet
på en god måte, vil de gi en langsiktig positiv avkastning til fellesskapet
og til næringsutøverne. En troverdig og effektiv ressurskontroll
er derfor en forutsetning for en god forvaltning av ressursene,
og uten en god ressurskontroll kan ulike reguleringstiltak ha mindre
verdi.
Flertallet er enig i at det er nødvendig
med nye og styrkede regler både i forhold til nasjonal ressurskontroll,
og for å bekjempe ulovlige, uregulerte og urapporterte fiskeriaktiviteter
(UUU-aktiviteter). Flertallet viser
til at det er viktig å styrke reglene for ressurskontroll og at
det derfor foreslås nye kontrollhjemler.
Flertallet viser til at det innføres
en hjemmel til å kunne forby virksomhet som kan være med på å undergrave
nasjonale forvaltningstiltak og tiltak fra internasjonale og nasjonale
fiskeriorganisasjoner i § 52. Flertallet forutsetter
at forskrifter som eventuelt fastsettes, er tilstrekkelig forutsigbare
og at andre rettssikkerhetsgarantier overholdes.
Flertallet viser til at det i lovens
§ 41 innføres en hjemmel til sporing av fangst for å få til en bedre ressurskontroll,
og at loven utvider registreringsordningen for kjøpere og innfører
en hjemmel til å fastsette forskrift om registreringsplikt for alle
som mottar fangst i førstehånd i lovens § 38. Flertallet viser
også til at kontrollkompetansen til Fiskeridirektoratet presiseres
på flere punkter og at salgslagene med hjemmel i § 48 kan kreve
tilgang til enkelte steder og opplysninger når de gjennomfører ressurskontroll.
Flertallet forutsetter at lovens
kontrolltiltak står i forhold til de overtredelser som skal undersøkes,
og at alminnelige rettssikkerhetsprinsipper følges.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at styrking av ressurskontrollen, og særlig arbeidet for
å redusere det ulovlige fisket i Barentshavet, har vært en kjernesak
for Regjeringen, og at både Fiskeridirektoratet og Kystvakten har
blitt tilført midler til dette arbeidet. Videre har man oppnådd
gjennomslag for innføring av regler om havnestatskontroll i NEAFC.
Dette arbeidet har gitt resultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er positive til at Regjeringen viderefører
det viktige arbeidet med en styrking av ressurskontrollen som også
stod i fokus for Samarbeidsregjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at loven styrker reglene om tilrettelegging for og gjennomføring
av ressurskontroll. Disse medlemmer er
enig i at det er nødvendig med regler rettet mot ulovlige, urapporterte
og uregulerte fiskeaktiviteter (UUU-aktiviteter).
Disse medlemmer viser til at det
er viktig å styrke reglene for ressurskontroll, og at det derfor foreslås
nye kontrollhjemler.
Disse medlemmer viser til at det
innføres en hjemmel til å kunne forby virksomhet som kan være med
på å undergrave nasjonale forvaltningstiltak og tiltak fra internasjonale
og nasjonale fiskeriorganisasjoner i § 52. Disse
medlemmer forutsetter at forskrifter som eventuelt fastsettes
er tilstrekkelig forutsigbare og at andre rettssikkerhetsgarantier overholdes.
Disse medlemmer viser til at det
i lovens § 41 innføres en hjemmel til sporing av fangst for å få
til en bedre ressurskontroll, og at loven utvider registreringsordningen
for kjøpere og innfører en hjemmel til å fastsette forskrift om
registreringsplikt for alle som mottar fangst i førstehånd i lovens
§ 38.
Disse medlemmer forutsetter at lovens
kontrolltiltak står i forhold til de overtredelser som skal undersøkes,
og at alminnelige rettssikkerhetsprinsipper følges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er offentlige
myndigheter som skal gjennomføre kontrolloppgavene etter loven og
er skeptiske til ordningen med at monopolorganisasjoner som fiskesalgslagene
gis offentlig myndighet gjennom plikt til kontrolloppgaver. Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser
påpeker faren for misbruk av kontrollopplysninger som et slikt ansvar
for fiskesalgslagene gir.
Disse medlemmer viser til at det
i høringsprosessen har kommet innspill vedrørende behovet for å
føre fangstdagbok i fiskerier der det er pliktig innmelding av fangst. Disse medlemmer mener at føring av fangstdagbok
i slike tilfeller fremstår som unødvendig byråkratisk og en byrde
for næringen som bør fjernes. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regler
vedrørende fangstdagbok med sikte på forenklinger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i å styrke regelverket for ressurskontroll, men regelverket
løser ikke alle problemer. Etter disse medlemmers syn
er tilstedeværelse av Kystvakta i de områder der det foregår UUU-fiske
av helt avgjørende betydning for å få bekjempet UUU-fiske.
Disse medlemmer mener at kampen mot UUU-fiske
er svært viktig for å ivareta norske interesser. Derfor er disse medlemmer bekymret for tall som
viser at antall operative seilingsdøgn for Kystvaktas fartøy vil
gå ned fra 5 289 timer i 2007 til 4 075 timer i 2008. Disse medlemmer konstaterer at antall
kystvaktfartøy reduseres fra 18 til 14 fartøy og at ett fartøy flyttes
fra Barentshavet til sørlige havområder. Dessuten kan om lag 1 000
timer flyovervåkning over Barentshavet stå i fare. Disse medlemmer er
bekymret for at Regjeringen ikke prioriterer bekjempelse av UUU-fiske
sterkere, og fører en politikk som nedbygger Kystvakta, som er et svært
viktig virkemiddel for bekjempelse av UUU-fiske. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiet alternative statsbudsjett
for 2008 der partiet foreslo å øke bevilgningen til Kystvakta med
300 mill. kroner.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen stanse nedbyggingen av Kystvakta."
Komiteens medlemmer fra Høyre er enige
i at det er bekymringsfullt dersom antall operative seilingsdøgn
for Kystvaktas fartøy vil gå ned, og dersom flyovervåkingen reduseres.