Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag
til lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven). Loven gjennomfører
europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om
tjenester i det indre markedet (tjenestedirektivet).
Nærings- og handelsdepartementet har, i samarbeid med de andre
departementene, i flere omganger fra det første utkastet til tjenestedirektiv
forelå i januar 2004, gjennomgått norsk lovgivning med sikte på å
avdekke hvilke konsekvenser direktivet vil ha for Norge og eventuelle
behov for lovendringer som følge av direktivet. Lovforslaget gjennomfører
pliktene som følger av tjenestedirektivet. Plikten til notifisering
til EFTAs overvåkingsorgan i direktivet artikkel 15 nr. 7 og artikkel
39 nr. 5 annet ledd, gjennomføres ved endring i lov 17. desember
2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven).
Proposisjonens del 1 går gjennom bakgrunnen for og innholdet
i tjenestedirektivet, prosessen med direktivet i EU og i Norge inkludert
arbeidet med lovforslaget.
I del 2 av proposisjonen gjennomgås tjenestedirektivet artikkel
for artikkel. Innholdet i hver artikkel er beskrevet, og departementene
har vurdert gjennomføringsbehovet for hver artikkel. I den grad
innsendte høringssvar er relatert til bestemmelser i direktivet,
er disse gjengitt eller omtalt.
Del 3 av proposisjonen inneholder lovforslag og kommentarer til
hver enkelt bestemmelse. Lovspeil som viser hvor i lovforslaget
de enkelte artiklene i direktivet er foreslått gjennomført, er vedlagt.
Foreløpig norsk oversettelse av direktivet, og liste over kartlagte
tillatelsesordninger og krav, er også vedlagt proposisjonen.
Det gjøres oppmerksom på at det i utkastet til tjenesteloven
§ 1 siste punktum er tatt inn en henvisning til tjenestedirektivet
slik det er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg X punkt 1.
Lovforslaget gjennomfører Norges forpliktelser i henhold til
europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006
om tjenester i det indre markedet (tjenestedirektivet). Gjennomføringsfristen for
EUs medlemsstater er 3 år fra dagen etter offentliggjøringen i Den
europeiske unions tidende, dvs. 28. desember 2009. Det samme vil
gjelde for EØS-EFTA-statene ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet ses i sammenheng med EUs strategi for vekst
og sysselsetting, der målene er å bedre sysselsetting og sosial
utjevning og å oppnå bærekraftig økonomisk vekst for å gjøre EU
til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien
i verden innen 2010. Strategien har særlig fokus på flere og bedre
jobber i Europa.
Lik og ikke-diskriminerende rett til handel med tjenester er
et grunnleggende prinsipp i EF-traktaten og i EØS-avtalen. Tjenestedirektivet
bygger på dette prinsippet, slik det også er utviklet gjennom rettspraksis
fra EF-domstolen og EFTA-domstolen.
Formålet med tjenestedirektivet er å forenkle handelen med tjenester,
fjerne unødvendige handelshindringer, gjøre det enklere å etablere
virksomhet, øke forbrukerbeskyttelsen ved kjøp av tjenester og skape
flere arbeidsplasser. Samtidig legges det vekt på å sikre en avansert
europeisk sosial modell.
Formålet med tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked
for tjenester fungerer som forutsatt i EF-traktaten og EØS-avtalen.
Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester som er omfattet
av EØS-avtalen. Tjenester omfatter all økonomisk virksomhet som
normalt ytes mot betaling. Produksjon av varer er ikke tjenestevirksomhet,
men flere aktiviteter i tilknytning til varer utgjør tjenestevirksomhet.
Det er juridiske personer, dvs. foretak og enkeltmannsforetak, som
omfattes av reglene om tjenester. Personer som er ansatt i et foretak, er
omfattet av EØS-reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere. De
kan ikke pålegges plikter eller utlede rettigheter etter tjenestedirektivet.
Tjenestedirektivet unntar i artikkel 2 nr. 2 en rekke tjenestesektorer
fra direktivets virkeområde, herunder finansielle tjenester, elektronisk
kommunikasjon, transporttjenester inkludert havnetjenester, helsetjenester,
pengespilltjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og
kino), bemanningsforetak, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.
Videre følger det av artikkel 3 at andre rettsakter, som for
eksempel utsendingsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet,
går foran tjenestedirektivet ved konflikt.
Utøvelse av offentlig myndighet faller utenfor EØS-avtalen og
tjenestedirektivet. Når det gjelder offentlige tjenester, herunder
offentlig finansierte tjenester, gjelder tjenestedirektivet kun
for tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger av tjenestebegrepet.
Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene er konkurranseutsatte.
Det pålegger ikke EUs medlemsstater og EØS-EFTA-statene å liberalisere
offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige
tjenester som er satt ut på anbud. Dette følger av artikkel 1 nr.
2 og nr. 3 første avsnitt. Direktivet presiserer videre i artikkel
1 nr. 3 andre avsnitt at det ikke berører EØS-statenes adgang til
å velge hvordan offentlige tjenester skal organiseres og finansieres.
Reglene om midlertidig (grenseoverskridende) tjenesteyting gjelder
ikke for offentlige tjenester, selv om de er av økonomisk karakter
og er konkurranseutsatt. Dette følger av artikkel 17 nr. 1.
Det fremgår uttrykkelig av tjenestedirektivet artikkel 1 nr.
6 at det ikke berører EØS-statenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt
eller i tariffavtaler. Direktivet berører heller ikke forhandling,
inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler, eller retten til arbeidskamp,
jf. artikkel 1 nr. 7. I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen
i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, men altså
ikke tjenestedirektivet.
Tjenestedirektivet fastsetter at tjenesteytere er underlagt reglene
i den staten der de er etablert (etableringsstaten). Dette er i
samsvar med gjeldende EØS-rett. Tjenestedirektivets regler om rett
til etablering i direktivets kapittel 3 gjenspeiler de eksisterende
reglene i EØS-avtalen med tilhørende rettspraksis.
Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at vertsstaten (den staten
der tjenesteyteren utfører tjenester på midlertidig basis) skal
respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig
basis på deres territorium.
Det er ikke anledning, verken i henhold til EØS-avtalen eller
tjenestedirektivet, til å kreve at en tjenesteyter må etablere seg
i vertsstaten for å kunne yte tjenester der.
Vertsstaten kan anvende sine regler overfor tjenesteytere fra
andre EØS-stater så lenge de er begrunnet ut fra hensynet til offentlig
orden, offentlig sikkerhet, folkehelse eller miljøvern. I tillegg
må reglene være forholdsmessige og ikke innebære forskjellsbehandling.
Muligheten for regulering av virksomheten til midlertidige tjenesteytere
er noe innskrenket sammenlignet med reglene i EØS-avtalen. Mens
EØS-avtalen aksepterer at nasjonale krav til midlertidig tjenesteyting
kan være begrunnet ut fra alle tvingende allmenne hensyn, er det
kun de fire hensynene som er nevnt ovenfor som kan begrunne nasjonale
krav etter tjenestedirektivet. Alle unntakene som gjelder for tjenestedirektivet
generelt, gjelder også for reglene om midlertidig tjenesteyting.
Det er gjort egne unntak i artikkel 17 fra bestemmelsene om midlertidig
tjenesteyting, som kommer i tillegg til unntakene som gjelder for
hele direktivet.
Tjenestedirektivet gir i kapittel 2 regler som pålegger EØS-statene
å kartlegge og forenkle administrative prosedyrer for tjenesteytere.
Det skal opprettes felles kontaktpunkter i hver EØS-stat, der
tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte
en virksomhet. Tjenesteyteren skal også kunne fullføre søknadsprosedyrer gjennom
kontaktpunktet. I Norge er det besluttet at Altinn skal videreutvikles
til å bli et slikt kontaktpunkt. Nærings- og handelsdepartementet
har opprettet et samarbeid med Brønnøysundregistrene for å gjennomføre
dette. Både norske og utenlandske tjenesteytere vil kunne bruke
Altinn til å få informasjon og søke om nødvendige tillatelser.
Myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til
å samarbeide om tilsynet med tjenesteytere. Direktivets plikt til
samarbeid om tilsyn vil kunne gi bedre muligheter enn i dag til
å føre kontroll med tjenesteytere.
Departementet har, i tillegg til de gjennomførte offentlige høringene
og dialog med arbeidslivets parter, arbeidet med tjenestedirektivet
i en interdepartemental arbeidsgruppe, i en nordisk/baltisk/polsk
arbeidsgruppe og i ekspertgrupper i regi av Kommisjonen. Målsettingen
har vært å gå opp grensene til norsk rett og å vurdere behov for
eventuelle lov- og/eller forskriftsendringer i tillegg til eventuelle
andre konsekvenser av direktivet. Resultatene av kartleggingen fremgår
av proposisjonen.
Nærings- og handelsdepartementet har innhentet 9 eksterne utredninger
om ulike deler av direktivet. Ingen av utrederne konkluderer med
at tjenestedirektivet vil ha negative konsekvenser av betydning
for Norge dersom det innlemmes i EØS-avtalen. Det er i proposisjonen
referert til resultatene fra utredningene der det er relevant. Det
vises også til omtalen av utredningene i St.prp. nr. 34 (2008-2009)
Om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse
i EØS-avtalen av direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked
(tjenestedirektivet).
Nærings- og handelsdepartementet sendte forslag til lov for å
gjennomføre tjenestedirektivet på åpen høring 30. juni 2008, med
høringsfrist 20. oktober 2008.
Høringsnotatet vurderte et alternativ med en egen gjennomføringslov
for bestemte deler av tjenestedirektivet supplert med eventuelle
endringer i særlovgivningen som den mest hensiktsmessige løsningen. For
visse bestemmelser kan det konstateres at norsk rett er i samsvar
med tjenestedirektivet, enten fordi de materielle reglene allerede
oppfyller tjenestedirektivets krav, eller fordi direktivets forpliktelser
kun er prosessforpliktelser for myndighetene. Vurderingen av behovet
for gjennomføring støttet seg i høringsnotatet blant annet på følgende
forhold:
Som følge av at virkeområdet er negativt definert er det vanskelig
å sikre at en lovendringsprosess fanger opp alle regler som faller
inn under direktivets virkeområde. Direktivet inneholder flere generelle saksbehandlingsregler
og rettighetsbestemmelser som gjelder for alle tjenester som er
omfattet av direktivet. Det må sikres at disse gjelder fullt ut
innenfor hele virkeområdet til tjenestedirektivet, og at ikke noen
områder overses ved gjennomføringen av direktivet. Dette tilsier
en gjennomføring i generell lov. Regler i en lov om tjenester vil
derfor stå tilbake for de endringer fagdepartementene måtte foreta
i særlovgivningen som følge av endringer i EØS-avtalen. Tjenestedirektivets
funksjon i EØS-retten taler for at det gjennomføres i Norge med
samme funksjon – et sektorovergripende, utfyllende lovverk.
Dersom tjenestedirektivet, i tillegg til endringer i eksisterende
lovverk, gjennomføres i en egen lov, kan endringer i særlovgivningen
som følger av tjenestedirektivet inneholde en henvisning til hovedlovens
virkeområde. Dette vil kunne gi en lovteknisk bedre løsning enn
en gjentakelse av virkeområdet for hver endring. En egen lov for
tjenester vil videre gjøre avgrensningene i tjenestedirektivet mer
tilgjengelige for brukerne av loven.
Tjenestedirektivet inneholder rettigheter og plikter for tjenesteytere
og tjenestemottakere. EF- og EFTA-domstolen stiller bestemte krav
til gjennomføring av slike direktivbestemmelser. Disse kravene taler
for å gjøre plikt- og rettighetsbestemmelsene synlige i en egen
lov.
I høringsnotatet ble det lagt opp til at det på enkelte områder
av direktivet kun skulle skje en lovfesting av de generelle prinsippene
i direktivet, og at detaljene ble overlatt til forskriftsregulering.
Utgangspunktet er at det bør utvises varsomhet ved bruk av forskriftshjemler.
Særlig grunn er det til å vise varsomhet med bruken av forskriftshjemler
når det gjelder regler som gir rettigheter eller plikter for borgerne.
Rettigheter og plikter skal i størst mulig grad fremgå av lov.
Tjenestedirektivet har flere bestemmelser som tilsynelatende
kun retter seg mot myndighetene. Konsekvensene av bestemmelsene
er imidlertid at de gir motsvarende rettigheter for tjenesteytere,
som etter EF-domstolens praksis må kunne håndheves ved nasjonale
domstoler.
Det er flere EØS-stater som ennå ikke formelt har bestemt i hvilken
form de vil gjennomføre tjenestedirektivet. Men flere stater har
i Kommisjonens ekspertgruppe orientert om at de regner med å gjennomføre
bestemmelsene i tjenestedirektivet i en horisontal lov.
Kun en av høringsinstansene, Arbeidsgiverforeningen Spekter,
mener at det er lite hensiktsmessig å gjennomføre tjenestedirektivets
bestemmelser i en egen lov. De øvrige instansene støtter en egen
gjennomføringslov, eller de har ikke merknader til dette. Departementet
opprettholder derfor sin vurdering i høringsnotatet om at flere
av bestemmelsene i tjenestedirektivet bør gjennomføres i en egen
lov supplert med eventuelle endringer i særlovgivningen, mens det
for enkelte bestemmelser kan konstateres at norsk rett er i samsvar
med tjenestedirektivet. Når det gjelder avveiningen mellom lov og
forskriftsbestemmelser, har departementet på bakgrunn av høringsinnspillene
og særlig innspillet fra Justis- og politidepartementet kommet til
at flere av direktivets bestemmelser bør gjennomføres direkte i
loven og ikke kun i forskrift.
Etter departementets vurdering omfatter tjenestedirektivets bestemmelser
om etablering også rent interne forhold. Reglene er generelt utformet,
og retter seg ikke kun mot grenseoverskridende etableringer. Det
skilles dermed ikke mellom hvilke krav som kan stilles til norske
foretak som etablerer seg i Norge, og utenlandske foretak som etablerer
seg i Norge. Som det fremgår av traktatteksten er tjenestereglene
negativt avgrenset, de kommer kun til anvendelse på økonomisk virksomhet
som ikke er omfattet av de andre reglene om fri bevegelighet. Tjenestebegrepet
er et vidt begrep, som omfatter all slags økonomisk virksomhet,
som normalt ytes mot betaling.
Tjenestebegrepet har ingen parallell i norsk rettstradisjon.
Idet tjenestebegrepet også kan omfatte virksomhet i tilknytning
til varer, samsvarer ikke nødvendigvis den naturlige språklige forståelsen
av begrepet på norsk med slik begrepet skal forstås etter EØS-avtalen
artikkel 37 og dermed tjenestedirektivet. Begrepet er avgjørende
for rekkevidden av tjenestebestemmelsene i EØS-avtalen, som er en
del av norsk rett, jf. EØS-loven § 1.
Artikkel 4 nr. 2 definerer tjenesteyter som enhver fysisk person
som er borger i en EØS-stat, eller enhver juridisk person, slik
det er vist til i EØS-avtalen artikkel 34, som er etablert i en
EØS-stat, som tilbyr eller yter en tjeneste.
Tjenestemottaker er definert i artikkel 4 nr. 3 som enhver fysisk
person som er borger i en EØS-stat eller som nyter godt av rettigheter
vedkommende er gitt ved EØS-rettsakter, eller enhver juridisk person, slik
det er vist til i EØS-avtalen artikkel 34 og som er etablert i en
EØS-stat, og som for yrkesformål eller andre formål benytter, eller
ønsker å benytte, en tjeneste.
Departementet legger til grunn at avgrensning av lovens generelle
virkeområde må gjøres konkret for hvert tilfelle, der vurderingen
må ta hensyn til EØS-avtalens tjenestebegrep, tjenestedirektivets
formålsbestemmelse og fortale, samt direktivets kravsbegrep.
Det følger av artikkel 2 nr. 1 jf. artikkel 4 nr. 1 og motsetningsvis
av unntaket i artikkel 17 nr. 1. at tjenestedirektivet i utgangspunktet
omfatter tjenester av allmenn økonomisk interesse. I henhold til
artikkel 2 nr. 2 bokstav a) er ikke-økonomiske tjenester av allmenn
interesse ikke omfattet.
Det er flere instanser som generelt utrykker bekymring for tjenestedirektivets
betydning for offentlige tjenester. Disse instansene mener at Regjeringen må
klargjøre skillet mellom tjenester av allmenn interesse og tjenester
av allmenn økonomiske interesse, fordi det er usikkert hvilke offentlige
tjenester som vil være omfattet av tjenestedirektivet.
Flere instanser uttrykker særlig bekymring for tjenestedirektivets
betydning for utdanningssektoren. Instansene mener også at direktivet
vil føre til at offentlig virksomhet blir betraktet som en vare
i et marked. Resultatet kan bli økt press for å privatisere offentlig
tjenester, svekkelse av det kommunale selvstyret og innskrenking
av mulighetene for å rekommunalisere privatiserte offentlige tjenester.
Etter departementets vurdering bygger innspillene som uttrykker
bekymring for tjenestedirektivets betydning for offentlig sektor,
på feilaktige oppfatninger av hvordan direktivet er bygd opp og
hva slags regler det inneholder.
Formålet med EØS-avtalen er å "fremme en vedvarende og balansert
styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene..."
basert på bl.a. like konkurransevilkår og "de fire friheter". Det ville
ligge helt utenfor EØS-avtalens virkeområde om et tjenestedirektiv
skulle gripe inn i det offentliges egen myndighetsutøvelse eller
styringsmuligheter overfor tjenester som tradisjonelt er drevet
av det offentlige og/eller finansiert av offentlige midler. Eventuelle
avgrensninger av det offentlige handlingsrom må begrunnes særskilt
i EØS-avtalens egne bestemmelser.
Offentlige tjenester er i utgangspunktet omfattet av tjenestedirektivet
hvis tjenestene er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt.
Slike tjenester omtales i direktivet som tjenester av allmenn økonomisk interesse.
For denne typen offentlige tjenester gjelder ikke direktivets artikkel
16 om midlertidig tjenesteyting. Reglene i direktivet om frihet
til å etablere virksomhet vil imidlertid gjelde. Offentlige tjenester som
ikke er konkurranseutsatte, berøres ikke av tjenestedirektivet i
noen henseende.
Departementet legger til grunn at gjennomføring av tjenestedirektivet
i norsk rett ikke har betydning for organisering og finansiering
av offentlige tjenester og for mulighetene til å løse samfunnsmessige oppgaver
gjennom offentlig sektor. Dette er foreslått gjennomført i utkastet
til tjenesteloven § 2 annet ledd.
Tjenestedirektivet har flere bredt formulerte unntaksbestemmelser
for arbeidsrettsområdet. Det følger av artikkel 1 nr. 6 at direktivet
ikke omfatter arbeidsretten. Bestemmelsen lister opp hva som ligger
i begrepet. I opplistingen nevnes alle juridiske eller kontraktsmessige
bestemmelser vedrørende ansettelsesvilkår, arbeidsvilkår, herunder
helse og sikkerhet på arbeidsplassen og forholdet mellom arbeidsgivere
og arbeidstakere. Det legges til grunn at unntaket omfatter alle
offentligrettslige og privatrettslige regler som regulerer arbeidsforhold,
herunder arbeidskontrakter.
Det følger videre av artikkel 1 nr. 7 at tjenestedirektivet ikke
omfatter utøvelsen av grunnleggende rettigheter som retten til å
forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp
i samsvar med nasjonal rett og rettspraksis. Hva som i tjenestedirektivet
menes med grunnleggende rettigheter er presisert i fortalen punkt
15. Det sentrale med tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 7 første
punktum er å avgrense nedslagsfeltet til direktivet slik at det
ikke påvirker rettighetene som er omtalt.
Videre gjøres det i tjenestedirektivets artikkel 3 nr. 1 bokstav
a, unntak for spørsmål som omfattes av utsendingsdirektivet (europaparlaments-
og rådsdirektiv 96/71/EF) gjennom en bestemmelse som gir dette direktivet
forrang fremfor tjenestedirektivets bestemmelser. Utsendingsdirektivet
angir i hvilken grad en vertsstat har plikt og rett til å sørge
for at nasjonale regler om arbeidsforhold gis anvendelse også for
utsendte arbeidstakere. I Norge er utsendingsdirektivet gjennomført
ved arbeidsmiljøloven § 1-7 og tilhørende forskrift 16. desember
2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere.
Formålet med tjenestedirektivet er å påvirke nasjonal lovgivning
slik at det blir lettere å yte tjenester i andre EØS-stater. Målet
er at dette fører til flere arbeidsplasser i tjenestesektoren. Det
ligger derfor implisitt i direktivet at det vil ha innvirkning på
arbeidsmarkedet, fordi det skal skapes flere arbeidsplasser, og
det også er en viss mulighet for økt konkurranse i noen sektorer.
Når det i direktivet refereres til at arbeidsretten og bruken
av kollektive kampmidler skal være i samsvar med EF/EØS-retten,
er det en henvisning til at de generelle reglene som allerede følger
av EF-traktatens/EØS-avtalens hovedbestemmelser om fri bevegelse
av tjenester mv. fortsatt får anvendelse, og innebærer som sådan
ikke nye begrensninger som følge av tjenestedirektivet. Det er ikke
omtvistet at nasjonal arbeidsrett må respektere EØS-retten. Flere høringsuttalelser
legger til grunn at den nevnte formuleringen innebærer at arbeidsretten
faktisk er underlagt tjenestedirektivet, med den begrunnelse at tjenestedirektivet
er en del av EØS-retten. Departementet kan ikke se at dette kan
være riktig. Formuleringen i artikkel 1 nr. 6 er en påminnelse om
at arbeidsretten er underlagt den generelle EØS-retten, ikke sekundær
EØS-rett som tjenestedirektivet.
Flere av høringsinstansene refererer til de nye dommene fra EF-domstolen
på arbeidsrettens område. Avgjørelsene er truffet på grunnlag av
EF-traktatens bestemmelser om rett til å etablere seg og yte tjenester
i andre EØS-stater og utsendingsdirektivet. Avgjørelsene har derfor
ikke betydning verken for rekkevidden av eller innholdet i tjenestedirektivet. Selv
om det skulle komme opp tilsvarende saker fremover etter at tjenestedirektivet
er trådt i kraft i EU, vil slike saker måtte avgjøres etter reglene
i EF-traktaten og utsendingsdirektivet. Tjenestedirektivet gjør
ingen endring i dette.
Etter departementets vurdering følger det av ovennevnte at tjenestedirektivet
ikke endrer mulighetene til å iverksette tiltak mot sosial dumping,
sammenlignet med i dag. Direktivet er ikke til hinder for de allerede
gjennomførte tiltakene i regjeringens første handlingsplan eller
de nye tiltakene som er foreslått i handlingsplan 2. Tjenestedirektivet
er heller ikke til hinder for et solidaransvar og en forbedring og
effektivisering av dagens allmenngjøringsordning, som er begrunnet
i arbeidsrettslige hensyn. Tjenestedirektivet vil uansett ikke være
til hinder for gjeldende allmenngjøringsordning og vil heller ikke hindre
at det eventuelt gjennomføres endringer i ordningen.
Det har etter departementets vurdering ikke kommet frem opplysninger
eller analyser av tjenestedirektivets avgrensning mot arbeidsretten,
som tilsier at den forståelse som er lagt til grunn i høringen endres.
Departementet peker på at ingen offentlige etater har gitt innspill
som sier at tjenestedirektivet vil nødvendiggjøre lov- eller praksisendringer
på deres ansvarsområde på dette punktet. Unntaket for arbeidsretten
som i høringsnotatet var foreslått tatt inn i loven § 2 annet ledd
bokstav c og bokstav f, foreslås videreført i lovforslaget § 3 bokstav
a.
Artikkel 3 nr. 3 bestemmer at EØS-statene skal anvende bestemmelsene
i tjenestedirektivet i henhold til traktatens regler om etableringsretten
og fri bevegelighet av tjenester. Denne bestemmelsen innebærer at
tjenestedirektivet skal tolkes i tråd med gjeldende EØS-rett for
tjenesteyting og etablering, bortsett fra på de områder der direktivet
tydelig endrer gjeldende rett. Det må etter dette legges til grunn
at tjenestedirektivet bygger på og utfyller gjeldende rett på området,
men at det er sekundært til andre EØS-rettsakter der disse gir anvisning
på andre løsninger enn det det er lagt opp til i tjenestedirektivet.
Artikkel 3 nr. 1 sier at dersom bestemmelser i tjenestedirektivet
kommer i motstrid med en bestemmelse i en annen EØS-rettsakt som
omhandler særlige sider av adgang til eller utøvelse av en tjenestevirksomhet
på bestemte sektorer eller for bestemte yrker, skal bestemmelsen
i den andre EØS-rettsakten gjelde og komme til anvendelse på de
berørte sektorene eller yrkene.
En allerede betydelig del av sekundær EØS-rett omhandler tjenestevirksomhet.
Tjenestedirektivet utfyller denne. Artikkel 3 nr. 1 innebærer imidlertid ikke
at alle sektorer som er regulert i direktiver og forordninger, og
som ikke er eksplisitt unntatt tjenestedirektivet, ikke berøres
av direktivets innhold. Tjenestedirektivet gjelder for all tjenestevirksomhet
som ikke er unntatt så langt det ikke oppstår en konflikt mellom
bestemmelser i direktivet og bestemmelser i annen sekundær lovgivning.
For de områder som er unntatt fra tjenestedirektivets virkeområde,
eller enkelte bestemmelser i tjenestedirektivet, gjelder den generelle
eller spesielle EF-retten.
Departementet viser til tjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav
e) og beskrivelsen av unntaket for bemanningsforetak i høringsnotatet,
der det går frem at tjenestedirektivet ikke omfatter tjenester av
bemanningsforetak. I lys av høringsuttalelsen fra Fellesforbundet
er det grunn til å påpeke at det er et skille mellom innleie av
arbeidskraft fra et bemanningsforetak, og en avtale om et tidsavgrenset
tjenesteoppdrag fra en tjenesteyter, som vil være et foretak, jf.
tjenestebegrepet. Det første tilfellet er ikke omfattet av tjenestedirektivet.
Det andre tilfellet er omfattet.
Tjenestedirektivet gjelder ikke helsetjenester. Ordlyden i selve
direktivteksten er svært vid, mens en avgrensning som beskrevet
i fortalen ville gjøre unntaket betydelig snevrere. Dette kan skape
uklarhet med hensyn til hvordan man skal trekke grensene for direktivets
virkeområde. Det ville være uhensiktsmessig med en fortolkning av
direktivet dit hen at unntaket kun gjelder tjenester som strengt
tatt er forbeholdt («reservert») helsepersonell i den forstand at
det er forbudt for andre å yte slike tjenester, og departementet
finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på fortalen på dette
punkt. Direktivets ordlyd gir rom for en videre tolkning og reelle
hensyn taler for denne.
Tjenestedirektivet må forstås slik at det ikke omfatter det som
etter en alminnelig forståelse av helselovgivningen oppfattes som
helsetjenester. Det samme gjelder tjenester som utføres av helsepersonell
og rettslig sett i hovedsak likestilles med vanlige helsetjenester,
jf. ovenfor. Helserelaterte tjenester utført av tjenesteytere som
ikke er helsepersonell, for eksempel alternativ behandling, faller
ikke inn under unntaket for helsetjenester. Slike tjenester omfattes derfor
av tjenestedirektivet. Det er ikke identifisert behov for lovendringer
som følge av dette.
Det har ikke kommet inn noen høringsuttalelser som tilsier at
departementets forståelse av unntaket for helsetjenester i tjenestedirektivet
artikkel 2 nr. 2 bokstav f) bør endres. Unntaket for helsetjenester
ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i lovutkastet § 2 tredje
ledd bokstav e.
Tjenestedirektivet kapittel II inneholder bestemmelser som skal
fremme administrativ forenkling og modernisering. Gjennom forenkling
av fremgangsmåter og regelverk, og opprettelse av felles kontaktpunkt,
skal det bli lettere for tjenesteytere å drive grenseoverskridende
tjenesteyting og å etablere seg i en EØS-stat.
Bestemmelsene i kapittelet kommer imidlertid til anvendelse på
alle fremgangsmåter som gjelder adgang til eller utøvelse av tjenestevirksomhet,
og skiller derfor ikke mellom nasjonale og utenlandske tjenestetilbydere.
Tjenestedirektivet artikkel 5 nr. 1 pålegger EØS-statene en plikt
til å gjennomgå fremgangsmåter knyttet til adgangen til og utøvelsen
av en tjenestevirksomhet. Dersom disse ikke er tilstrekkelig enkle,
skal EØS-statene forenkle dem.
Artikkel 6 nr. 1 bokstav a) og b) og artikkel 8 pålegger EØS-statene
en plikt til å opprette eller inneha et eller flere felles kontaktpunkter,
på engelsk "point of single contact". Kontaktpunktet skal være elektronisk
tilgjengelig. Artikkel 6 og 8 innebærer ikke at søknader og lignende
må behandles av selve kontaktpunktet. Det er opp til den enkelte
EØS-stat å bestemme hvem som skal operere som kontaktpunkt i staten.
EØS-statene er ikke forpliktet til å opprette ett kontaktpunkt
for alle typer tjenestevirksomhet, men dersom en tjenesteyter må
søke om tillatelse til å utøve en tjenestevirksomhet, skal alle
nødvendige fremgangsmåter kunne gjennomføres ved ett kontaktpunkt.
Det er mulig å ha forskjellige kontaktpunkter for forskjellige kommuner,
fylkeskommuner eller tjenestevirksomheter.
Artikkel 7 nr. 6 sier at ansvarlige myndigheters plikt til å
bistå tjenesteytere og -mottakere ikke krever at disse myndighetene
gir juridisk rådgivning i enkeltsaker, men gi generelle opplysninger
om hvordan krav vanligvis blir tolket eller anvendt.
I Regjeringens handlingsplan for elektroniske tjenester til næringslivet
fremgår det at elektroniske tjenester rettet mot næringslivet skal
gjøres tilgjengelige i Altinn-portalen, som drives av Brønnøysundregistrene.
Mye relevant informasjon og en rekke søknadsprosesser med toveis
kommunikasjon finnes allerede tilgjengelig i Altinn-portalen. Portalen
er dermed et kontaktpunkt i dag, og et godt utgangspunkt som kontaktpunkt
i henhold til tjenestedirektivet artikkel 6 og 8. Etter en kartlegging
høsten 2006, ble det konkludert med at Altinn er den portalen som
har mest av den infrastrukturen og funksjonaliteten som kreves for
å kunne etterleve kravene i tjenestedirektivet, og som derfor skal
være kontaktpunkt også i henhold til tjenestedirektivet.
Det er imidlertid få av tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet
som per i dag er tilgjengelig i Altinn-portalen. Det må derfor
påregnes noe arbeid for å oppgradere Altinn i tråd med virkeområdet
for tjenestedirektivet.
Tjenestedirektivet kapittel V har overskriften "Tjenestenes kvalitet".
Bestemmelsene i kapittelet nedfeller et sett av tiltak for å fremme
kvalitet på tjenesteytelsen, og informasjon og åpenhet knyttet til tjenesteyterne
og deres tjenester.
Artikkel 22 stiller krav til hvilke opplysninger tjenesteyterne
skal gjøre tilgjengelig for tjenestemottakerne. Direktivet skiller
mellom opplysninger som skal gjøres tilgjengelig uoppfordret, og
opplysninger som skal gjøres tilgjengelig etter anmodning fra tjenestemottaker.
Hvilke opplysninger dette gjelder er listet opp i proposisjonen.
Det følger av tjenestedirektivet artikkel 22 nr. 5 at direktivets
opplysningsregler gjelder i tillegg til det som følger av annen
sekundærrett, og at nasjonal rett kan stille andre krav til etablerte
tjenesteytere. Siden virkeområdet til tjenestedirektivets regler
ikke er sammenfallende med de andre direktivene eller øvrig nasjonalt
regelverk, er det vanskelig å unngå at innlemmelse av tjenestedirektivet
i norsk rett kan føre til et noe mer uoversiktlig regelverk.
Departementet vil kun gjennomføre tjenestedirektivets krav i
tjenesteloven, og vil derfor ikke i loven stille strengere krav
verken til etablerte eller midlertidige tjenesteytere, enn det som
følger av tjenestedirektivet.
Artikkel 24 nr. 1 bestemmer at EØS-statene skal fjerne alle forbud
mot kommersiell kommunikasjon (markedsføring) av lovregulerte yrker.
Det er ikke avdekket noen totale forbud mot kommersiell kommunikasjon
i norsk rett eller behov for å gjøre endringer i eksisterende regelverk.
EØS-statene må, der hvor det er relevant, ikke bare sørge for at
lovgivningen tilpasses kravet i direktivet på dette punket, men
også reglene til bransjeorganer, yrkessammenslutninger og andre
yrkesorganisasjoner som er definert som krav i artikkel 4 nr. 7.
Dette sikres ved at reglene om retten til markedsføring samt innholdet
av denne gjennomføres i loven.
Ifølge artikkel 25 nr. 1 skal ikke tjenesteytere bli pålagt utelukkende
å utøve en bestemt virksomhet. Muligheten til å utøve virksomheten
sammen med andre tjenesteytere, eller til å utøve flere former for virksomhet
samtidig, skal heller ikke kunne begrenses. Restriksjoner i denne
adgangen begrenses til det som er nødvendig for å sikre de lovregulerte
yrkenes upartiskhet, uavhengighet og integritet.
Artikkel 25 nr. 2 er ikke egnet til å gjennomføres direkte i
loven. Imidlertid vil det være slik at der hvor det er en fare for
interessekonflikter, yrkets uavhengighet eller upartiskhet, eller
at de yrkesetiske reglene og særlig reglene om taushetsplikt ikke
er forenlige, så vil det også være behov for regulering. Departementet
har gjennomført en kartlegging fra de øvrige departementene, Disse
har vurdert at krav i norsk rett oppfyller vilkårene i tjenestedirektivet,
slik at det ikke er nødvendig å endre disse som følge av tjenestedirektivet.
Det følger av artikkel 26 nr. 3 at EØS-statene, i samarbeid med
Kommisjonen, skal oppfordre bransjeorganer, handelskamre, håndverksforeninger
og forbrukerorganisasjoner på deres territorium, til å samarbeide
på EØS-nivå for å fremme kvaliteten på de tjenester som ytes, særlig
ved å gjøre det enklere å vurdere en tjenesteyters faglige dyktighet.
Disse forpliktelsene er ikke nødvendig å gjennomføre i lov, og anses
heller ikke egnet til dette.
I henhold til tjenestedirektivet artikkel 27 nr. 1 skal EØS-statene
treffe de generelle tiltak som er nødvendige for å sikre at tjenesteyterne
oppgir kontaktopplysninger, og da særlig postadresse, telefaksnummer
eller e-postadresse samt telefonnummer som alle tjenestemottakere
kan anvende for å sende inn en klage eller en anmodning om informasjon
om tjenesten som ytes. Bestemmelsen i artikkel 27 nr. 1 samsvarer
i stor grad med opplysninger som kreves etter artikkel 22 nr. 1
bokstav a). Etter departementets vurdering kan disse bestemmelsene
gjennomføres samlet i loven, se § 20 første ledd bokstav a i lovforslaget.
Et eventuelt behov for gjennomføringslovgivning vurderes i tilknytning
til sektorlovgivningen.
Ifølge artikkel 4 nr. 5 menes med etablering tjenesteyterens
faktiske utøvelse av økonomisk virksomhet, slik det er vist til
i EØS-avtalen artikkel 31, i et ubestemt tidsrom, ved bruk av fast
infrastruktur der tjenesten faktisk utføres.
EØS-retten skiller mellom midlertidig tjenesteyting, som faller
inn under EØS-avtalen artikkel 36 og 37, og etablering av økonomisk
aktivitet, som faller inn under EØS-avtalen artikkel 31.
Det følger av praksis fra EF-domstolen at hvorvidt tjenesteytelsen
er midlertidig eller innebærer en etablering, må avgjøres konkret
på bakgrunn av ytelsens varighet, hyppighet, periodiske karakter
og kontinuitet. Det kan ikke stilles opp noen tidsgrense for når
utøvelse av økonomisk aktivitet går over fra å være midlertidig
til å innebære etablering. Det fremgår av fortalen at i samsvar
med denne definisjonen, som krever at det faktisk utøves en økonomisk
virksomhet på tjenesteyterens etableringssted, utgjør bare en postkasse
ingen etablering. Etter EØS-avtalen artikkel 31 omfatter begrepet
etablering både primær og sekundær etablering.
EØS-avtalen artikkel 31 forbyr restriksjoner på retten til å
etablere seg. I tjenestedirektivet kapittel 3 gis det regler som
i stor grad samler og stadfester rettspraksis. Kapittelet omfatter
tillatelsesordninger, både vilkår for å ha slike ordninger og saksbehandlingsregler
ved tildeling av tillatelser, og hvilke krav til tjenesteytere som
er forbudt eller kan være forbudt og som derfor må vurderes av EØS-statene.
Reglene gjelder både der hvor tjenesteytere ønsker å etablere seg
i annen EØS-stat og der hvor etablering skjer i egen stat
Ifølge artikkel 9 nr. 1 skal ikke EØS-statene gjøre adgangen
til eller utøvelsen av en tjenestevirksomhet avhengig av en tillatelsesordning
med mindre følgende vilkår er oppfylt:
a) tillatelsesordningen innebærer
ikke forskjellsbehandling av vedkommende tjenesteyter,
b) behovet for en tillatelsesordning er begrunnet ut fra
tvingende allmenne hensyn,
c) den målsetningen som ønskes oppnådd kan ikke nås gjennom
et mindre restriktivt tiltak, særlig fordi en etterfølgende kontroll
vil finne sted for sent til å ha noen faktisk virkning.
En tillatelsesordning må begrunnes ut fra tvingende allmenne
hensyn. Økonomiske hensyn, herunder proteksjonistiske hensyn og
styrking av nasjonal økonomi, vil ikke kunne anerkjennes som tvingende
allmenne hensyn. Det samme gjelder rene forvaltningsmessige hensyn.
Under enhver omstendighet må ikke slike tillatelsesordninger eller
restriksjoner innebære forskjellsbehandling på grunnlag av EØS-borgeres
nasjonalitet eller foretaks etableringsstat. Videre må proporsjonalitetsprinsippet
alltid respekteres.
Det følger av artikkel 10 nr. 1 at EØS-statenes tillatelsesordninger
skal være basert på kriterier som utelukker at den ansvarlige myndigheten
utøver sin kompetanse på en vilkårlig måte. Selv om vilkårene i artikkel
9 for å ha en tillatelsesordning er oppfylt, setter artikkel 10
vilkår for utformingen av tillatelsesordningene.
Disse kravene til tillatelsesordningen og kriteriene for å få
tillatelse gir rettigheter for tjenesteytere som må gjennomføres
i lov, og i loven her foreslås det å samle disse kravene i én bestemmelse,
se loven § 10.
Forvaltningsloven gir regler om begrunnelse av enkeltvedtak og
klageadgang i samsvar med kravene i direktivet. Enkeltvedtak vil
også kunne bringes inn for domstolene. Forvaltningsloven oppfyller
derfor kravene i tjenestedirektivet artikkel 10 nr. 6. Det fremgår
også av forvaltningsloven § 11a at forvaltningen plikter å forberede
og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Etter departementets vurdering oppfyller
forvaltningsloven på dette punktet kravet i tjenestedirektivet artikkel
10 nr. 5, om at tillatelse skal gis så snart det er slått fast at
vilkårene for tillatelsen er oppfylt. Det er derfor ikke nødvendig
å gjennomføre artikkel 10 nr. 5 og nr. 6 i loven her.
Det er et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp i norsk rett
at myndighetene kan tilbakekalle tillatelser, dersom vilkårene for
tillatelse ikke lenger er tilstede eller forutsetningene for tillatelsen
ikke lenger er oppfylt. Tjenestedirektivet vil ikke medføre endringer
i dette.
Artikkel 12 nr. 1 omtaler tilfeller der antallet tillatelser
som er tilgjengelige for en gitt virksomhet er begrenset, på grunn
av knapphet på naturressurser eller teknisk kapasitet. I slike tilfeller
skal EØS-statene anvende en fremgangsmåte for utvelging blant mulige
kandidater som gir full garanti for upartiskhet og åpenhet. Dette
inkluderer tilstrekkelig offentlighet om at saksbehandling vil bli
innledet samt offentlighet om gjennomføring og fullføring av saksbehandlingen.
Artikkel 12 nr. 2 bestemmer at i de tilfeller det er vist til
i nr. 1, skal tillatelse gis for et passende begrenset tidsrom.
Tillatelsen kan ikke bli automatisk fornyet.
Ifølge fortalen punkt 62 bør tillatelsene som gis ikke ha en
uforholdsmessig lang varighet. Særlig må varigheten på tillatelsen
som gis, fastsettes slik at den ikke innskrenker eller begrenser
fri konkurranse ut over det som er nødvendig for at tjenesteyteren
kan få tilbake sine investeringskostnader og få en rimelig avkastning
på investert kapital.
Bestemmelsen gir rettigheter for tjenesteytere, som foreslås
gjennomført i loven her.
Artikkel 13 gir ulike bestemmelser vedrørende saksbehandlingen
knyttet til tillatelser og andre bestemmelser av forvaltningsrettslig
art.
I loven her legges det opp til at gjennomføring av tjenestedirektivets
krav til saksbehandlingsfrist gjøres i særlovgivningen, slik at
fristen kan tilpasses etter behovene i den enkelte tillatelsesordning.
Etter tjenestedirektivet artikkel 13 nr. 4 skal en søknad anses
innvilget dersom den ikke er avgjort innen tidsfristen, med mindre
en annen ordning kan begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn.
En slik automatisk innvilgelse som tjenestedirektivet legger opp
til, er ikke vanlig i norsk rett. Departementet forslår i loven
her å gjennomføre direktivets hovedregel, men slik at unntak i samsvar
med direktivets unntaksvilkår kan fastsettes i særlovgivningen,
enten i lov eller forskrift. Det foreslås i proposisjonen endringer
i flere særlover, for å ta inn hjemmel til å gi forskrift om blant
annet unntak fra automatisk innvilgelse, og også om saksbehandlingsfrist.
Artikkel 14 setter forbud mot at EØS-statene stiller nærmere
bestemte krav til tjenesteytere som ønsker å etablere seg i EØS-staten,
som betingelse for å starte eller utøve tjenestevirksomhet.
Regler fastsatt i tariffavtaler fremforhandlet av partene i arbeidslivet
regnes ikke som et krav i henhold til direktivet.
Artikkel 14 nr. 1 forbyr krav som innebærer forskjellsbehandling,
og som direkte eller indirekte er begrunnet i statsborgerskap, eller,
når det gjelder selskaper, i etableringssted. Fortalen punkt 65
sier også at en EØS-stat heller ikke kan gi noen fordeler til tjenesteytere
som har en særlig nasjonal eller lokal sosioøkonomisk tilknytning.
Som det fremgår av fortalen punkt 64 vil de krav som oppregnes
i artikkel 14 som forbudte krav, allerede være i strid med EF-traktaten
artikkel 43. Artikkel 14 systematiserer, samler og stadfester derfor
i stor grad den praksis som har vært fra EF-domstolen, med hensyn
til hva slags krav som er i strid med EF-traktatens regler om etableringsretten.
Tjenestedirektivet gjør dermed ikke endringer i gjeldende rett på dette
punktet. Ved å tydeliggjøre innholdet av rettspraksis vil det imidlertid
være enklere for EØS-statene, andre pliktsubjekter og rettighetssubjektene
for etableringsreglene å vite hvilke krav som utgjør forbudte begrensninger,
og dermed vil det også kunne være enklere å håndheve rettighetene.
Alle departementene har foretatt en kartlegging av regelverket
på sine ansvarsområder, og ikke avdekket noen krav som nevnt i artikkel
14. Det er derfor ikke behov for endringer i eksisterende lover
som følge av tjenestedirektivets krav. For å sikre tjenesteyters
rettigheter til ikke å bli utsatt for slike krav i fremtiden, eller
for krav som er blitt oversett i kartleggingen, er det etter departementets
vurdering likevel nødvendig å gjennomføre bestemmelsen i artikkel
14 i lovs form.
Tjenestedirektivet gjør ingen endringer i gjeldende rett med
hensyn til hvilke krav som kan være forbudt, men pålegger EØS-statene
en vurderings-, rapporterings- og meldeplikt. Rapporteringsplikten
følger av tjenestedirektivet artikkel 39.
I henhold til tjenestedirektivet artikkel 9 nr. 2 må EØS-EFTA-statene,
i en rapport som skal gis til EFTAs overvåkingsorgan etter artikkel
39 nr. 1 senest 28. desember 2009, identifisere hvilke tillatelsesordninger
staten har. EUs medlemsstater skal rapportere sine tillatelsesordninger
til Kommisjonen. For øvrig er rapporteringsplikten den samme for
alle EØS-statene. EØS-statene må begrunne på hvilken måte hver enkelt
tillatelsesordning oppfyller vilkårene i artikkel 9 nr. 1. Dette
innebærer at EØS-statene må lage en oversikt over alle tillatelsesordninger
som eksisterer i den enkelte staten, og som faller inn under tjenestedirektivets
virkeområde. Rapporteringsplikten omfatter kun eksistensen av tillatelsesordninger
og ikke kriteriene og vilkårene for å gi slik tillatelse.
Hvert departement har kartlagt hvilke tillatelsesordninger i
norsk rett som faller inn under tjenestedirektivet artikkel 9, og
om disse oppfyller vilkårene i tjenestedirektivet artikkel 9. Departementene
har også kartlagt krav som faller inn under artikkel 15 nr. 2 og
artikkel 25. Det er i forbindelse med denne kartleggingen ikke identifisert
behov for noen endringer i eksisterende tillatelsesordninger eller
krav som følge av tjenestedirektivet.
Oppbyggingen av tjenestedirektivet bygger på EØS-avtalens system
med skille mellom regler om etablering og regler om grenseoverskridende
tjenesteytelser, også kalt midlertidige tjenesteytelser. Skillet
mellom etableringssituasjoner og tilfeller av grenseoverskridende
tjenesteyting har betydning for hvilken EØS-stats rett som kommer
til anvendelse på tjenesteyteren. Dersom tjenesteyteren ikke kan
regnes som etablert i den EØS-staten der tjenesten ytes, kommer
reglene om midlertidige tjenester til anvendelse. Med etableringsstat
menes den staten der tjenesteyteren er registrert som foretak. Med
vertsstat menes den staten der tjenesteyteren tilbyr sine tjenester,
men hvor vedkommende ikke er etablert.
Reglene om grenseoverskridende tjenesteyting i EØS-avtalen får
anvendelse på tre forskjellig forhold. Det første er der ytelsen
i seg selv er grensekryssende. Det andre forholdet er der tjenesteyteren fysisk
begir seg til en annen medlemsstat for å yte tjenesten i det som
da kalles vertsstaten. I henhold til praksis fra EF- og EFTA-domstolen
omfatter EØS-avtalen også en tredje situasjon, der tjenestemottakeren
begir seg til tjenesteyterens etableringsstat for å motta tjenesten
der.
Utgangspunktet for artikkel 16 nr. 1 første og annet ledd er
at en tjenesteyter har rett til å yte tjenester i andre EØS-stater
enn etableringsstaten. Første og annet ledd sammenholdt ser ut til
å stadfeste prinsippet i EØS-avtalen 36, som forbyr restriksjoner
på friheten til å yte tjenester i en annen EØS-stat enn etableringsstaten.
Krav til tjenesteytere må for det første tilfredsstille prinsippet
om likebehandling. Sammenlignet med gjeldende EØS-rett innebærer
kravet om likebehandling en formell innskrenkning av hva slags krav
som kan gjøres gjeldende overfor tjenesteytere fra andre EØS-stater.
Likebehandlingskravet i artikkel 16 innebærer altså et absolutt
forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet.
I tjenestedirektivet artikkel 16 er hensynene som kan begrunne
en restriksjon begrenset til offentlig orden, offentlig sikkerhet,
folkehelsen og miljøvern. Sammenlignet med gjeldende EØS-rett innebærer derfor
artikkel 16 nr. 1 tredje ledd bokstav b) en innskrenkning av de
hensyn det er tillatt å legge vekt på for å begrunne en restriksjon
på grenseoverskridende tjenesteyting. Det må likevel kunne legges
til grunn at EØS-statene har et visst handlingsrom til å avgjøre hva
som utgjør offentlig orden i lys av nasjonale behov og verdier.
Begrepet offentlig sikkerhet tilsvarer det engelske public security.
Også her kreves det at tiltaket gjelder en reell og alvorlig trussel
mot en grunnleggende samfunnsinteresse. Innholdet i begrepet folkehelsen
er ikke spesifikt definert av EF-domstolen, men relevant rettspraksis
tyder på at også her må det foreligge en reell og alvorlig trussel.
Artikkel 16 nr. 1 tredje ledd bokstav c) sier at krav som gjøres
gjeldende overfor en tjenesteyter fra en annen EØS-stat må respektere
proporsjonalitetsprinsippet. Prinsippet innebærer et krav om forholdsmessighet
mellom restriksjonene og det formålet som skal oppnås. Proporsjonalitetsprinsippet
anvendes i enhver vurdering av om et nasjonalt tiltak er i overensstemmelse
med EØS-rettens regler om fri bevegelighet for varer, tjenester,
kapital og personer. Det finnes derfor en stor mengde rettspraksis
som omhandler proporsjonalitetsprinsippet og hvordan dette skal
forstås.
Artikkel 16 nr. 2 bokstav a) sier at EØS-statene ikke kan pålegge
tjenesteytere å etablere seg i den EØS-staten der tjenesten ytes.
Det foreligger altså en presumpsjon for at et pålegg om etablering
er en restriksjon på tjenesteyterens rett til fri bevegelighet i det
indre marked, i strid med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 1.
Artikkel 16 nr. 2 bokstav b) sier at vertsstaten ikke kan kreve
at en tjenesteyter fra en annen EØS-stat må ha tillatelse fra ansvarlig
myndighet i vertsstaten for å yte den bestemte tjenesten. Det foreligger altså
en presumpsjon for at et krav om tillatelse er en restriksjon på
tjenesteyterens rett til fri bevegelighet i det indre marked, i
strid med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 1.
Artikkel 16 nr. 2 bokstav g) inneholder en presumpsjon for at
restriksjoner på adgangen til å yte tjenester som er omtalt i artikkel
19, er i strid med prinsippet om rett til å yte tjenester i tjenestedirektivet
artikkel 16 nr 1. Artikkel 19 forbyr begrensninger på adgangen til
å motta tjenester.
Tjenestedirektivet artikkel 16 nr 1. første og andre ledd slår
fast retten for tjenesteytere til å yte tjenester i en annen EØS-stat
enn den de er etablert i. Retten til å yte tjenester på midlertidig
basis følger av EØS-avtalen artikkel 36, og gjelder derfor som norsk lov,
jf. EØS-loven § 1. Etter departementets vurdering er det derfor
ikke strengt nødvendig å duplisere denne retten i en egen lovbestemmelse.
I høringsnotatet ble det foreslått at loven kun gjenspeiler tjenestedirektivets
bestemmelser om hvilke restriksjoner som kan oppstilles på denne
retten samt unntaket fra dette, siden dette er de reelle endringene
i forhold til EØS-avtalens generelle bestemmelser.
Departementet mener at høringsnotatets utkast til gjennomføring
av tjenestedirektivet artikkel 16 i all hovedsak bør videreføres
i forslaget til tjenesteloven. Av hensyn til en helhetlig utforming
av paragrafen og informasjon til brukerne, foreslår departementet
at det tas inn en bestemmelse som uttrykkelig gjenspeiler retten
til å yte tjenester i Norge for tjenesteytere som er etablert i
en annen EØS-stat.
Artikkel 17 nr. 1 bestemmer at artikkel 16 ikke kommer til anvendelse
på tjenester av allmenn økonomisk interesse som ytes midlertidig
i en annen EØS-stat enn etableringsstaten. Unntaket for tjenester
av allmenn økonomisk interesse innebærer i praksis at artikkel 16
ikke kommer til anvendelse for de offentlige eller offentlig finansierte
tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet. I Norge vil dette
innebære at regulering av tjenester av allmenn økonomisk interesse
ikke påvirkes av tjenestedirektivet artikkel 16. Slik regulering
kan i henhold til unntaket gjøres gjeldende overfor en tjenesteyter
fra en annen EØS-stat, uavhengig av hvordan samme tjenesteytelse
er regulert eller definert i tjenesteyterens etableringsstat.
Samferdselsdepartementets vurdering tilsier at posttjenester
fullt ut er unntatt fra virkeområdet til tjenestedirektivet, se
avsnitt 4.3.10.
Unntakene innebærer videre at tjenestedirektivets regler om midlertidig
tjenesteyting ikke kommer til anvendelse på tjenester av allmenn
økonomisk interesse som faller inn under eldirektiv II og gassmarkedsdirektiv
II. Det er dermed ikke sagt at de øvrige bestemmelsene i tjenestedirektivet
får anvendelse på energisektoren. Etter forrangsbestemmelsen i tjenestedirektivets
artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 9 nr. 3, vil særskilt sektorregulering
i el- og gassdirektivene gå foran tjenestedirektivet ved eventuell
motstrid.
I henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav d) kommer artikkel 16
ikke til anvendelse på tjenester som gjelder distribuering og levering
av vann, samt tjenester som gjelder spillvann. Unntaket gjelder
for alle forhold ved de tjenestene som er nevnt, forutsatt at tjenesten
anses som en tjeneste av allmenn økonomisk interesse.
I henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav d) kommer artikkel 16
heller ikke til anvendelse på avfallsbehandlingstjenester.
I henhold til artikkel 17 nr. 2 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse
på saker som omfattes av europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF
om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (utsendingsdirektivet).
Utendingsdirektivet har forrang foran tjenestedirektivet, jf. artikkel
3 nr. 1 bokstav a).
I henhold til artikkel 17 nr. 3 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse
på saker som omfattes av europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF
av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med
behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger.
Artikkel 16 får dermed ikke anvendelse på tjenester som krever advokat-
eller rettshjelpsbevilling, såfremt forholdet reguleres av direktiv
77/249/EØF.
I henhold til artikkel 17 nr. 5 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse
på rettslig inkasso, altså virksomhet som innebærer innkreving av
gjeld gjennom domstolene.
I henhold til artikkel 17 nr. 6 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse
på saker som omfattes av del II i europaparlaments- og rådsdirektiv
2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, samt krav i EØS-staten
der tjenesten ytes som reserverer en virksomhet for et bestemt yrke.
I henhold til artikkel 17 nr. 9 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse
på EØS-statenes mulighet til å kreve visum eller oppholdstillatelse
for ikke-EØS-borgere som flytter fra en EØS-stat til en annen i sammenheng
med tjenesteytingen. Bestemmelsen medfører at krav til visum, oppholdstillatelse
eller meldeplikt for tjenesteytere som er statsborgere i land utenfor
EØS, som følger av Norges forpliktelser etter Schengen-konvensjonen,
kan opprettholdes. Unntaket innebærer også at tilsvarende krav kan
gjøres gjeldende overfor tredjelandsborgere som ikke omfattes av
Schengen-konvensjonen, herunder tredjelandsborgere som flytter direkte
fra en stat som ikke er part i Schengen-konvensjonen.
I henhold til artikkel 17 nr. 10 kommer artikkel 16 ikke til
anvendelse på forhold innen avfallstransporttjenester som reguleres
av rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av
avfallstransport innenfor, inn i og ut av Det europeiske fellesskap.
I henhold til artikkel 17 nr. 11 kommer artikkel 16 ikke til
anvendelse på opphavsrett og beslektede rettigheter eller industriell
eiendomsrett. Artikkel 16 kommer heller ikke til anvendelse på rettigheter
som omfattes av rådsdirektiv 87/54/EØF av 16. desember 1986 om rettslig
vern av halvlederprodukters kretsmønstre og av europaparlaments-
og rådsdirektiv 96/9/EF av 11. mars 1996 om rettslig vern av databaser. Begrunnelsen
for unntaket er at nasjonale regler knyttet til beskyttelse av immaterielle
rettigheter skal kunne gjøres gjeldende overfor grenseoverskridende tjenesteytere.
Det legges til grunn at unntaket i artikkel 17 nr. 11 om immaterielle
rettigheter ikke kan forstås utelukkende som eksistensen av rettigheten
ettersom det ikke dekker noe tjenesteelement, men at unntaket derfor
også må forstås slik at administrering av rettighetene omfattes.
I henhold til artikkel 17 nr. 13 kommer ikke artikkel 16 til
anvendelse på forhold regulert av europaparlaments- og rådsdirektiv
2006/43/EF av 17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskap
og konsernregnskap (revisjonsdirektivet). Unntaket gjelder kun for
revisjonstjenester, og ikke for revisjonsvirksomhet som sådan. Det
nærmere innholdet i revisjonstjenestebegrepet er imidlertid uavklart.
Finansdepartementet er kjent med at det internt i EU søkes å
avklare forholdet mellom revisjonsdirektivet, yrkeskvalifikasjonsdirektivet
(direktiv 2005/36/EF) og tjenestedirektivet. Finansdepartementet har
vist til at det er behov for en nærmere vurdering av dette forholdet.
En slik vurdering vil bli foretatt av Finansdepartementet i forbindelse
med gjennomføringen av yrkeskvalifikasjonsdirektivet for revisorer.
I henhold til artikkel 17 nr. 14 kommer ikke artikkel 16 til
anvendelse på krav om registrering av kjøretøy som er leaset i en
annen EØS-stat. Unntaket har bakgrunn i store forkjeller mellom
EØS-statene når det gjelder bilavgifter, og skal sikre at EØS-statene kan
kreve at biler som normalt befinner seg på deres territorium, skal
registreres der. Direktivet anerkjenner altså utgangspunktet om
at hver stat har en rett til å kreve registrering av kjøretøy som
vanligvis benyttes der.
I henhold til artikkel 18 nr. 1 kan en EØS-stat gjøre unntak
fra artikkel 16 i enkeltsaker når tiltaket er knyttet til tjenestesikkerhet.
Unntaksadgangen skal kun benyttes i særlige tilfeller. Tiltak
må rettes mot en konkret tjenesteyter i en bestemt situasjon. Det
kan ikke vedtas generelle bestemmelser for en bestemt type tjeneste
eller for en kategori av tjenesteytere i medhold av artikkel 18.
Tjenestedirektivet kapittel IV avsnitt 2 omhandler tjenestemottakers
rettigheter. Rettighetene etter kapittel IV avsnitt 2 kan bare påberopes
av en fysisk eller juridisk person som mottar eller har til hensikt
å motta en tjeneste. Kapittel IV avsnitt 2 retter seg mot myndighetene
i EØS-statene, med det er like fullt klart at tjenestemottaker utleder
rettigheter fra bestemmelsene. Tjenesteytere som får plikter etter
bestemmelsen kan være både et offentlig organ som yter en tjeneste
og en privat tjenesteyter.
I henhold til artikkel 19 kan ikke EØS-statene pålegge en tjenestemottaker
krav som begrenser bruken av en tjeneste fra en tjenesteyter som
er etablert i en annen EØS-stat. Artikkel 19 må etter dette forstås som
et forbud mot forskjellsbehandling, slik at generelle begrensninger
som ikke forskjellsbehandler, som hovedregel vil være tillatt.
Det er i utgangspunktet logisk at de samme unntakene gjelder
for avledede rettigheter som for hovedrettigheten, og at unntakene
i artiklene 16 og 17 derfor får anvendelse også på artikkel 19.
Inndelingen av kapittel IV i tjenestedirektivet taler imidlertid
mot dette. Inndelingen og ordlyden i overskriftene tilsier at unntakene
som gjelder for adgangen til å yte tjenester ikke får anvendelse
på retten til å motta tjenester. På denne bakgrunn legges det til
grunn at unntakene fra retten til å yte tjenester i direktivet artikkel 16,
og unntakene i artikkel 17, ikke gjelder for retten til å motta
tjenester i artikkel 19.
I henhold til artikkel 20 nr. 1 skal EØS-statene påse at tjenestemottakeren
ikke underlegges krav som innbærer forskjellsbehandling. Bestemmelsen regulerer
situasjonen der en tjenestemottaker fra annen EØS-stat ønsker å
motta en tjeneste i tjenesteyterens etableringsstat, både ved å
reise dit, og ved å kjøpe en tjenesteytelse som i seg selv er grensekryssende.
Det er i slike tilfeller ikke tillatt å stille krav som forskjellsbehandler
basert på mottakerens statsborgerskap, bosted eller etableringsstat.
Tjenestedirektivet artikkel 39 nr. 5 annet ledd forplikter EØS-statene
til å melde iverksetting av nye krav som kan gjøres gjeldende i
henhold til artikkel 16 nr. 1. Meldeplikten for nye regler er en
løpende plikt. Departementet foreslår å gjennomføre meldeplikten
ved en endring i EØS-høringsloven.
Godt administrativt samarbeid mellom myndighetene i de 30 EØS-statene
er en av forutsetningene for et velfungerende indre marked, noe
som også understrekes i tjenestedirektivets fortale punkt 105. Regler
om tilsyn med tjenesteytere forvaltes i EØS-statene av myndigheter
på både lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Forvaltningen er ulikt
organisert i de forskjellige statene og det er behov for et felles
system som sikrer effektivt samarbeid over statsgrensene, mellom
de ansvarlige myndighetene. En viktig del av tjenestedirektivet
er derfor bestemmelsene i kapittel VI om administrativt samarbeid
mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene. Det viktigste er at
tjenestedirektivet artikkel 28 nr. 1 slår fast at EØS-statene har
plikt til å samarbeide om tilsyn med tjenesteytere. Det har frem
til nå ikke eksistert formelle samarbeidskanaler eller formelle
plikter til samarbeid i samme utstrekning som under tjenestedirektivet.
Artikkel 28 nr. 1 bestemmer at EØS-statene skal gi hverandre
gjensidig bistand, og skal iverksette tiltak for effektivt samarbeid
med hverandre for å sikre tilsyn med tjenesteyterne og de tjenestene
de yter. Resten av artikkel 28 og de øvrige bestemmelsene i kapittel
VI presiserer hva samarbeidsplikten innebærer og hvordan samarbeidet
skal gjennomføres. Det fremgår av fortalen punkt 106 at begrepet
"tilsyn" i kapittelet om administrativt samarbeid, dekker aktiviteter
som kontroll, innhenting av informasjon, problemløsing, håndheving
og ilegging av sanksjoner samt etterfølgende oppfølgningstiltak.
Hvilke plikter ansvarlige myndigheter har vil være avhengig av
om de opptrer som etableringsstatens tilsynsmyndighet eller vertsstatens
tilsynsmyndighet. Med etableringsstaten menes den EØS-staten der
tjenesteyteren er etablert. Med vertsstaten menes den EØS-staten
der tjenesten ytes på midlertidig basis.
Fortalen punkt 108 utdyper forholdet mellom den generelle bistandsplikten
og mer konkrete bistandsplikter i kapittel 6. Det fremgår at visse
plikter til gjensidig bistand kommer til anvendelse både ved midlertidig
tjenesteyting og ved etablering, mens andre plikter til gjensidig
bistand kun bør komme til anvendelse i saker om midlertidig tjenesteyting.
Fortalen punkt 108 sier også at andre plikter igjen bør komme
til anvendelse i alle saker knyttet til midlertidig tjenesteyting,
herunder områder som ikke omfattes av bestemmelsen om fri bevegelighet
av tjenester. Det fremstår av ordlyden som noe uklart hva som menes
med denne uttalelsen. Referansen til bestemmelsen om fri bevegelighet
av tjenester gjelder artikkel 16 om rett til å yte tjenester. Trolig
viser uttalelsen til at fordelingen av plikter mellom etableringsstaten
og vertsstaten i artiklene 30 og 31, omfatter tilsyn med krav som
kan ilegges i medhold av tjenestedirektivet artikkel 16. For tjenester
som er omfattet av direktivet, men unntatt fra artikkel 16 gjennom
artikkel 17, understreker fortalen punkt 108 at reglene om bistandsplikt
i kapittel VI vil komme til anvendelse også for disse, i den utstrekning
de passer.
Kommisjonen har allerede utviklet et elektronisk informasjonssystem
for samarbeid mellom ansvarlige myndigheter under yrkeskvalifikasjonsdirektivet, som
heter Internal Market Information System (IMI). Sammen med EØS-statene
er det besluttet at dette systemet skal videreutvikles og tilpasses
det administrative samarbeidet under tjenestedirektivet. Kommisjonen
tar sikte på å vedta utfyllende regelverk om bruken av IMI i samsvar
med fullmakten i artikkel 36. En beslutning fra Kommisjonen med
utfyllende regelverk vil måtte innlemmes i EØS-avtalen på vanlig
måte.
I artikkel 4 nr. 4 er etableringsstat definert som den EØS-staten
der yteren av den aktuelle tjenesten er etablert. Av tjenestedirektivet
fortalen punkt 37 går det frem at tjenesteyterens etableringsstat
skal fastsettes i samsvar med rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen.
Tjenestedirektivet gjør ingen endringer i gjeldende rett på dette
punktet. Hvilken EØS-stat som er etableringsstaten, har betydning
for å fastsette EØS-statenes tilsyns- og bistandsplikter. Etableringsstaten
har blant annet plikt til, på oppfordring fra andre EØS-stater,
å foreta kontroller, inspeksjoner og undersøkelser samt å gi opplysninger
om tjenesteyteren.
Artikkel 29 nr. 1 slår fast at når det gjelder tjenesteytere
som midlertidig utfører tjenester i en annen EØS-stat enn der de
er etablert, skal etableringsstaten på forespørsel fra en annen
EØS-stat gi informasjon om tjenesteytere som er etablert der. Dette
omfatter særlig bekreftelse på at tjenesteyteren er etablert i EØS-staten
og, så langt det er kjent, ikke utøver sin virksomhet på ulovlig
måte.
Ifølge artikkel 29 nr. 2 skal etableringsstaten utføre de kontroller,
inspeksjoner og undersøkelser som vertsstaten anmoder om. Etableringsstaten
skal deretter informere om resultatene og eventuelt hvilke tiltak
som er truffet. I denne sammenheng skal ansvarlig myndighet opptre
så langt de har fullmakt til det i sitt respektive lovverk. Ansvarlig
myndighet i etableringsstaten fastsetter hvilke tiltak som er mest egnet
i den enkelte sak for å oppfylle anmodningen fra vertsstaten.
Artikkel 32 nr. 1 bestemmer at når en EØS-stat blir oppmerksom
på alvorlige spesifikke handlinger eller omstendigheter knyttet
til en tjenestevirksomhet som vil kunne føre til alvorlig skade
for personers helse eller sikkerhet, eller på miljøet, på eget eller
andre EØS-staters territorium, skal EØS-staten underrette etableringsstaten,
andre berørte EØS-stater og henholdsvis EFTAs overvåkingsorgan (for
EØS-EFTA-statene) eller Kommisjonen (for medlemsstatene) innen kortest
mulig tid. Bakgrunnen for bestemmelsen er å sørge for effektivt
tilsyn med tjenesteyteren, og spesielt å beskytte tjenestemottakerne.
I henhold til artikkel 33 nr. 1 skal EØS-statene, på anmodning
fra ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat og i overensstemmelse
med nasjonal lovgivning, gi opplysninger om disiplinære eller administrative
tiltak eller strafferettslige sanksjoner og beslutninger, samt avgjørelser
vedrørende insolvens eller konkurs som involverer bedrageri, som
ansvarlig myndighet har ilagt tjenesteyteren og som er direkte relevant
for tjenesteyterens kompetanse eller faglige troverdighet. EØS-staten
som gir slike opplysninger, skal underrette tjenesteyteren om dette.
Opplysninger om en persons vandel utleveres i dag etter regler
i strafferegistreringsloven og ‑forskriften. Det fremgår av forskriften
§ 13 at opplysninger normalt utstedes direkte til den attesten gjelder.
Vedkommende legger selv attesten frem for kompetent myndighet. Fornyings-
og administrasjonsdepartementet legger til grunn at denne typen ordninger,
som ivaretar den registrertes personvern, vil kunne videreføres
ved gjennomføring av tjenestedirektivet.
Fullmakten til å gi utfyllende regler til tjenestedirektivet
tilligger Kommisjonen i samsvar med de prosedyreregler som er redegjort
for i proposisjonen. Det er kun Kommisjonen som gis fullmakt til
å gi slike utfyllende regler. EFTAs overvåkingsorgan vil ikke ha
fullmakt til å utfylle tjenestedirektivet. Siden Norge ikke er medlem
i EU, vil Norge ikke kunne delta fullt ut i komitologiprosedyren
som Kommisjonen må iverksette for å utarbeide reglene. Gjennom EØS-avtalen
artikkel 100 vil Norge ha innpass i komiteene og delta i de uformelle
drøftelsene, men vil ikke ha stemmerett og kan heller ikke overvære
stemmegivningen.
Eventuelle utfyllende regler til tjenestedirektivet, som blir
fastsatt av Kommisjonen i samsvar med komitologiprosedyrene, vil
måtte innlemmes i EØS-avtalen på vanlig måte. Dersom Norge skal
kunne delta i nettverket av myndigheter som nevnt i tjenestedirektivet
artikkel 32 nr. 2, må eventuelle utfyllende regler innlemmes i EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet pålegger EØS-statene en plikt til å opprette
eller inneha et eller flere felles kontaktpunkter. Kontaktpunktet
skal være elektronisk tilgjengelig. Alle søknadsprosedyrer eller
andre formaliteter som er nødvendige for å kunne starte og utøve tjenestevirksomhet,
skal være elektronisk tilgjengelig og skal enkelt kunne fullføres
elektronisk ved det relevante kontaktpunktet, overfor den ansvarlige myndighet.
Norge har allerede et kontaktpunkt i Altinn-portalen, som drives
av Brønnøysundregistrene. Altinn har den infrastrukturen og funksjonaliteten
som kreves for å kunne etterleve kravene i tjenestedirektivet. Det
er imidlertid få av tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet,
som per i dag er tilgjengelig i Altinn-portalen. Det må derfor påregnes
noe arbeid for å oppgradere Altinn i tråd med virkeområdet for tjenestedirektivet.
Altinn må tilrettelegges slik at nødvendig informasjon og elektroniske
skjemaer fra ansvarlige myndigheter er lett tilgjengelig for norske
og utenlandske næringsaktører. Brønnøysundregistrene får et redaktør-
og samordningsansvar, tilsvarende det de har i dag på områder som
ikke dekkes av tjenestedirektivet, men der Altinn er et kontaktpunkt.
Ansvaret for oppdatering av informasjonen og de elektroniske søknadsprosessene
vil som i dag ligge hos den enkelte ansvarlige myndighet. Brønnøysundregistrene overtar
med andre ord ikke ansvaret for verken informasjon, registreringer
eller saksbehandling.
Departementet forventer behov for ressurser i form av personell
og kompetanse ved Brønnøysundregistrene for at Altinn skal kunne
operere som kontaktpunkt i tråd med tjenestedirektivet. Det understrekes
at Stortinget ikke med dette forventes å ta stilling til finansieringen.
Eventuelle bevilgningsbehov vil bli forelagt Stortinget i de ordinære
budsjettprosessene. Brønnøysundregistrene vil dele arbeidet med
å utvikle Altinn som kontaktpunkt i henhold til tjenestedirektivet
i to faser. I første fase opprettes et forenklet kontaktpunkt innenfor
dagens Altinn-løsning og parallelt utvikles et fullverdig kontaktpunkt som
en del av Altinn II, som kan forventes å være klar i overgangen
2010-2011.
For myndighetene som har ansvar for de ulike registrerings- og
tillatelsesordninger, vil det i større eller mindre grad måtte settes
av ressurser for å tilrettelegge nødvendig informasjon og nødvendige
søknadsprosesser elektronisk slik at brukerne kan fylle dem ut via
Altinn-portalen.