Allmenngjøringsordningen er et av de mest sentrale virkemidlene
mot sosial dumping, særlig for å sikre lønns- og arbeidsvilkårene
for arbeidstakere fra utenlandske virksomheter som er på midlertidig
tjenesteoppdrag i Norge. Ordningen vil også bli viktigere for individuelle
arbeidstakere når overgangsordningene oppheves, og det ikke lenger
kan stilles krav til lønns- og arbeidsvilkår som vilkår for innvilgelse av
arbeidstillatelse. Samtidig er flere andre tiltak som skal motvirke
sosial dumping, knyttet opp mot allmenngjøringsordningen, blant
annet Arbeidstilsynets tilsynskompetanse, påseplikten og innsynsrett
for tillitsvalgte.
Det er sider ved allmenngjøringsordningen som gjør at den ikke
har fungert så godt som den burde.
Det foreslås endringer i allmenngjøringsloven som vil gjøre allmenngjøringsordningen
mer effektiv og enklere å anvende.
Allmenngjøringsforskrifter er særlig relevante for utsendte arbeidstakere.
For disse arbeidstakerne kan det være vanskelig å sikre at arbeidsgiver
utbetaler det de har krav på etter en allmenngjøringsforskrift.
Det foreslås å innføre et solidaransvar for krav om lønn og feriepenger
i allmenngjøringsloven.
Erfaring har vist at risikoen for at utsendte arbeidstakere ikke
får utbetalt allmenngjort lønn, er større enn for arbeidstakere
ansatt i norske virksomheter. Tiltak rettet mot sosial dumping er
viktig, både for den enkelte berørte arbeidstaker, for seriøse bedrifter
i konkurranse med useriøse, og for å sikre videreføring av den norske
arbeidslivsmodellen.
Solidaransvar er særlig viktig for arbeidstakere som er utsendt
fra en utenlandsk virksomhet. Solidaransvar vil kunne være et godt
virkemiddel for å skape ryddigere forhold innenfor aktuelle bransjer,
ved å virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge
underentreprenører som driver seriøst og etterlever norsk lov. Et
solidaransvar vil også kunne bidra til en mer rettferdig konkurransesituasjon
for oppdragstakere. Dette gjelder spesielt for de mange små virksomhetene.
Når det gjelder bakgrunn, omfanget av arbeidsinnvandring fra
de nye EØS-landene, Arbeidstilsynets erfaringer samt generelle hensyn
og avveininger vises det til proposisjonens kapittel 1 hvor dette
er nærmere redegjort for.
Når det gjelder gjeldende rett – allmenngjøring av tariffavtaler
vises det til proposisjonens kapittel 2 der dette er nærmere redegjort
for. Det er der også redegjort nærere for allmenngjøringsordninger
i andre land, samt forholdet til EØS-retten.
Når det gjelder merknader til lovforslaget vises det til proposisjonens
kapittel 6.
Lovens formål foreslås inntatt i en egen bestemmelse. Dagens
ordning med formålet og kravet om dokumentasjon i samme bestemmelse,
gjør det vanskelig å skille ut hva som egentlig kreves for at det skal
kunne fattes vedtak om allmenngjøring. Av informasjonshensyn foreslås
det at; loven i tillegg skal hindre konkurransevridning til ulempe
for det norske arbeidsmarkedet, tas inn i den nye formålsbestemmelsen.
Videre foreslås det at dokumentasjonskravet, slik Tariffnemnda
har presisert det gjennom sin praksis, tas inn i en egen bestemmelse
der vilkårene for å fatte vedtak om allmenngjøring tydeliggjøres.
Det foreslås at det gis en egen bestemmelse om vilkårene for
å ta en sak til behandling, der organisasjonen som begjærer allmenngjøring
må legge frem dokumentasjon som gir grunn til å tro at lovens vilkår for
allmenngjøring er oppfylt. Dette vil utløse en plikt for Tariffnemnda
til å vurdere om det er grunnlag for allmenngjøring, og eventuelt
innhente ytterligere dokumentasjon.
En allmenngjøringsforskrift opphører å gjelde sammen med den
underliggende tariffavtalen. Det foreslås at Tariffnemnda ved flertallsavgjørelse
skal kunne beslutte videreføring av et allmenngjøringsvedtak for
en ny periode, uten at det stilles ytterligere krav til dokumentasjon.
Det foreslås også at det skal gis klarere rammer for Tariffnemndas
skjønn med hensyn til hva som skal allmenngjøres. I tråd med Tariffnemndas
begrunnelse i forbindelse med forskriften om allmenngjøring på skips-
og offshoreverftene, foreslås det å innta en bestemmelse i loven
om at tariffavtalebestemmelser om forhold som også er regulert i
lov, kan allmenngjøres dersom det foreligger særskilte grunner.
På bakgrunn av innspill i høringsrunden og egne vurderinger vil
det ikke fremmes forslag om unntak fra offentleglova i allmenngjøringsloven.
Det vil imidlertid vurderes å innta et eventuelt unntak fra offentlighet
for Tariffnemnda i forskrift til offentleglova.
Det foreslås å innføre solidaransvar for oppdragsgiver etter
allmenngjøringsloven. Reguleringen er basert på den tyske ordningen
for solidaransvar.
Ifølge forslaget vil et solidaransvar innebære at også den som
setter ut et oppdrag (oppdragsgiver), skal være ansvarlig for de
forpliktelsene oppdragstakere nedover i en kontraktkjede har til
å betale lønn etter allmenngjøringsforskrifter.
Det foreslås at ansvaret skal utformes som et kausjonsansvar
der kausjonisten har frasagt seg retten til å kreve at kreditor
(arbeidstaker) først må gå til tvangsinndrivelse hos hoveddebitor
(arbeidsgiver) før han kan gå på kausjonisten, såkalt selvskyldnerkausjon.
Det betyr at solidaransvaret skal inntre så snart arbeidstakers
lønn er misligholdt, og at arbeidstaker da kan rette krav mot en
valgfri oppdragsgiver oppover i kontraktkjeden. Ansvaret skal være
objektivt og gjelde uten hensyn til skyld.
Det foreslås at ansvaret bare skal gjelde for leverandører og
underleverandører som driver næringsvirksomhet, og ikke for den
som bestiller selve produktet eller resultatet. Det foreslås imidlertid
å innføre en forskriftshjemmel hvoretter bestiller kan omfattes
av solidaransvaret dersom særlige hensyn tilsier det.
Ifølge forslaget skal ansvaret omfatte forfalt brutto lønn og
overtidsbetaling etter allmenngjøringsforskrifter, samt opptjente
feriepenger etter ferieloven.
Det bør kreves en viss aktivitetsplikt fra arbeidstaker som ikke
har fått utbetalt lønn ved forfallsdato og som ønsker å gjøre solidaransvaret
gjeldende.
I tråd med alminnelige pengekravsrett ved kausjon, må oppdragsgiver
kunne kreve regress av arbeidstakerens arbeidsgiver. Oppdragsgiver
må i tillegg kunne kreve regress av de øvrige ansvarlige oppdragsgiverne
i kontraktkjeden dersom arbeidsgiver ikke innfrir regresskravet.
Det presiseres at oppdragsgiverne uansett bør sikre seg adgang til
regress i kontraktene, og at ansvarsfordelingen bør reguleres uttrykkelig.
Det foreslås i tillegg en bestemmelse om misbruk. Ifølge forslaget
skal solidaransvarlig kunne nekte å dekke arbeidstakers krav dersom
arbeidstaker visste at forutsetningen for arbeidsoppdraget var at lønn
i henhold til allmenngjøringsforskrifter mv. helt eller delvis skal
dekkes av en solidaransvarlig. Bestemmelsen er bare ment å gjelde
for de helt åpenbare misbrukestilfellene.
Solidaransvaret foreslås avgrenset mot tilfeller hvor det er
åpnet konkurs hos arbeidsgiver, der arbeidstaker kan rette krav
mot statens lønnsgarantiordning. Imidlertid vil oppdragsgiver som
innfrir et krav på grunnlag av solidaransvaret kunne søke regress
i lønnsgarantiordningen dersom hoveddebitor, dvs. arbeidsgiver,
går konkurs.
Det foreslås at solidaransvar for oppdragsgiver skal reguleres
i en ny bestemmelse i allmenngjøringsloven. Det foreslås videre
å innta en forskriftshjemmel som åpner for at departementet kan
gi nærmere regler om utformingen av ansvaret dersom det blir behov
for dette.
Når det gjelder spørsmål om forfallstidspunkt for opptjente feriepenger,
foreslås dette regulert i ferieloven.
Som ledd i komiteens saksbehandling ble det 26. mai 2009 avholdt
åpen høring. Følgende deltok på høringen:
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise
Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre
Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen,
og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Ot.prp. nr.
88 (2008–2009) om lov om endringer i allmenngjøringsloven m.m. (solidaransvar
mv.).
Komiteen viser til at Regjeringen i Statsbudsjettet
for 2009, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009), varslet nye tiltak i handlingsplan
2 mot sosial dumping og at de foreliggende forslag til lovendringer
er en del av denne planen.
Komiteen deler Regjeringens syn på allmenngjøringsordningens
betydning for å sikre lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere
på oppdrag i Norge. Det er også viktig å fremheve allmenngjøringsordningens
betydning for å hindre konkurransevridning til ulempe for seriøse
virksomheter som tilbyr sine ansatte anstendige lønns og arbeidsvilkår.
Dette er særlig viktig i et svekket arbeidsmarked hvor det er sterk
konkurranse om oppdrag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det er mange beskrivelser
av sosial dumping. Disse medlemmer legger til grunn
at sosial dumping er både hvis utenlandske arbeidstakere utsettes
for brudd på helse, miljø- og sikkerhetsregler, og tilbys lønn som
er uakseptabelt lav.
Komiteens medlem fra Høyre og Venstre vil
legge vekt på at arbeidsinnvandring er positivt, sett i forhold
til at det bidrar til å dekke arbeidskraftsbehov i Norge og derigjennom
sikre verdiskaping og fremtidig velferd. Samtidig er arbeidsinnvandring
i stor grad en form for sosial utjevning, hvor mennesker fra andre
land kommer til Norge for kortere eller lengre perioder og tjener
penger, noe som igjen bidrar til vekst og velstand i hjemlandet. Derfor
er det viktig at arbeidet mot sosial dumping har som utgangspunkt
å sikre arbeidsinnvandrere gode arbeidsvilkår, og ikke at det ut
fra mer proteksjonistiske vurderinger skal legges unødige hindringer
i veien for fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene. Disse
medlemmer tar avstand fra en definisjon som beskriver alt
som ikke er allmenngjort for sosial dumping.
Allmenngjøring av tariffavtaler er et av de mest sentrale virkemidlene
mot sosial dumping, spesielt for å sikre lønns- og arbeidsvilkår
for utsendte arbeidstakere fra EØS-området, jf. omtale om handlingsplan
2 mot sosial dumping i St.prp. nr. 1 (2008–2009), Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Etter at overgangsordningene for arbeidstakerne fra de nye EØS-landene
ble opphevet 1. mai 2009 (for alle de nye medlemslandene med unntak
av Romania og Bulgaria), blir allmenngjøringsordningen også viktig
for individuelle arbeidstakere fra disse landene. En mer utstrakt
bruk av allmenngjøring vil medføre at andre nylig innførte tiltak
som skal sikre seriøsitet får en bredere anvendelse. Flere av disse
tiltakene er knyttet til eksistensen av en allmenngjøringsforskrift.
Også solidaransvaret vil gjelde for lønns- og arbeidsvilkår som
følger av allmenngjøringsforskrifter.
Saksbehandlingstiden i Tariffnemnda har i enkelte saker vært
svært lang.
Et viktig tiltak i handlingsplan 2 er å effektivisere og forbedre
allmenngjøringsordningen. Det skal særlig sees på tiltak knyttet
til saksbehandlingen i Tariffnemnda. Videre skal det utredes hvordan
allmenngjøringsordningen kan forbedres for å bli et mest mulig effektivt
virkemiddel også for nye bransjer.
Hittil har allmenngjøring og de tilknyttede tiltakene i hovedsak
hatt gjennomslag i byggebransjen. Erfaringen er at tiltakene har
effekt, og Arbeidstilsynet rapporterer om bedrede forhold for utenlandske arbeidstakere.
Etter at overgangsordningene er opphørt, er det en risiko for
at flere bransjer kan bli mer utsatt for sosial dumping.
Allmenngjøringslovens formålsbestemmelse er tolket som et krav
om at det må dokumenteres eller påvises at utenlandske arbeidstakere
arbeider på dårligere vilkår enn norske arbeidstakere, og at dette
er et vilkår for å kunne fatte vedtak om allmenngjøring (dokumentasjonskravet
eller påviselighetskravet).
Dokumentasjonskravet er først og fremst relevant i forhold til
hva som skal til for å fatte vedtak om allmenngjøring. Kravet har
også betydning når det gjelder hva som skal til for at nemnda skal
ta en begjæring om allmenngjøring til behandling, og for vurderingen
av om et vedtak skal videreføres etter tariffperiodens utløp.
Dokumentasjonskravet har vært omdiskutert. Sentrale arbeidstakerorganisasjoner
har gitt uttrykk for at de ønsker et mindre strengt dokumentasjonskrav
enn det som følger av dagens lov og Tariffnemndas tolkning, eventuelt
at kravet fjernes. Begrunnelsen er særlig at dette vil kunne forenkle
saksbehandlingen i nemnda og lette arbeidet med å fremme begjæring
om allmenngjøring.
Arbeidsgiverorganisasjonene mener at Tariffnemnda gjennom sin
tolkning av dokumentasjonskravet har lagt listen for lavt, spesielt
når det gjelder hva som kreves for å kunne treffe et allmenngjøringsvedtak.
Det nærmere innholdet i kravet fremgår ikke av loven. Tariffnemnda
har til dels klargjort i sin praksis hvilke krav som stilles, men
det er fortsatt debatt med hensyn til hva som skal til av dokumentasjon
for å få fattet vedtak om allmenngjøring. En klargjøring av dokumentasjonskravet
vil være et hensiktsmessig tiltak for å forbedre allmenngjøringsordningen.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.2.2 hvor gjeldende rett
og kapittel 3.2.3 der Tariffnemndas praksis er nærmere redegjort
for.
Det har vært hevdet at dokumentasjonskravet medfører at allmenngjøringsordningen
blir tungvint og lite effektiv fordi det skal så omfattende dokumentasjon
til før Tariffnemnda kan treffe vedtak. Innhenting og vurdering
av dokumentasjon er noe av det Tariffnemnda bruker mest tid på i
sin saksbehandling. Det kan derfor argumenteres for at dokumentasjonskravet
bør oppheves av effektiviseringshensyn.
Etter forvaltningsloven § 37 har imidlertid Tariffnemnda som
forvaltningsorgan ansvar for å påse at saken er så godt opplyst
som mulig før vedtak treffes. Nemnda skal også sørge for at det
ikke treffes vedtak i strid med lovens formål, og dette vil uansett begrense
adgangen til å treffe vedtak uten at det er påvist noe behov for
allmenngjøring. At Tariffnemnda har et slikt ansvar kan trekke i
retning av at det ikke er behov for noe uttrykkelig dokumentasjonskrav
i loven. De forvaltningsmessige kravene innebærer at det er usikkert
hvorvidt en fjerning av kravet i praksis vil innebære at ordningen
blir mer effektiv.
Det antas at det ikke er dokumentasjonskravet alene som er årsaken
til at det hittil er fremmet et relativt beskjedent antall begjæringer
om allmenngjøring. Det er sannsynlig at en annen viktig årsak er
at allmenngjøring representerer en i utgangspunktet uønsket inngripen
i partenes ansvar for lønnsdannelsen og usikkerhet knyttet til hvilke
konsekvenser et vedtak om allmenngjøring faktisk kan få, slik at
organisasjonene av denne grunn er tilbakeholdne med å fremme begjæringer
om allmenngjøring.
På denne bakgrunn taler ikke effektivitetshensyn i særlig grad
for å fjerne kravet.
Et vedtak om allmenngjøring kan sies å innebære en offentlig
inngripen i forhold som tradisjonelt har vært overlatt til arbeidslivets
parter. Påviselighetskravet eller dokumentasjonskravet er ment å
hindre unødvendige vedtak, og det bidrar til å sikre forholdsmessighet
mellom vedtaket og det som er det faktiske behovet. Dette taler
for at et krav om dokumentasjon for at det foreligger et behov for
allmenngjøring, bør komme klart frem av loven.
Det legges for øvrig til grunn at verken lovgivningen eller nemndas
praksis innebærer at det stilles særlig strenge krav til dokumentasjon.
Selv om det er uenighet blant høringsinstansene om hvor strengt kravet
til dokumentasjon skal tolkes, er det ingen som i denne høringsrunden
har tatt til orde for å fjerne kravet.
Det bør derfor opprettholdes et dokumentasjonskrav i allmenngjøringsloven.
Beslutningen om hvorvidt det skal fattes vedtak om allmenngjøring
må baseres på et skjønn knyttet til behovet for allmenngjøring,
der flere forhold må tas i betraktning. Kravene som må stilles til
dokumentasjon vil trolig også kunne variere. Det understrekes at lovgiver
ikke har stilt noen krav om kvalifiserte forskjeller mellom norske
og utenlandske arbeidstakeres vilkår. Det sentrale bør fortsatt
være at allmenngjøringsordningen ikke skal bli brukt som en metode for
å utbre tariffavtaler generelt eller i større grad enn nødvendig,
slik det er etter gjeldende rett. Dette innebærer at det ikke skal
fattes vedtak om allmenngjøring i tilfeller der det kun er få eller
ingen utenlandske arbeidstakere som arbeider i bransjen på vilkår
som er dårligere enn det som gjelder for sammenliknbare norske arbeidstakere.
Det følger også av forarbeidene til gjeldende allmenngjøringslov
at nemnda bør legge vekt på om det faktisk utføres arbeid på dårligere
vilkår enn det som følger av norske tariffavtaler, og at det vil
være et moment hvor omfattende slikt arbeid er, jf. Ot.prp. nr.
26 (1992–1993).
Nemnda legger i sin praksis allerede til grunn en rimelig forståelse
og praktisering av dokumentasjonskravet og lovens vilkår for å fatte
vedtak, og at denne praksisen bør videreføres. Dette tilsier at
det ikke bør gjøres endringer i innholdet av de krav som stilles
til dokumentasjon for å treffe vedtak om allmenngjøring.
Det understrekes at det som hovedregel vil være en organisasjon
med innstillingsrett som har fremmet krav om allmenngjøring, og
at det således er en stor organisasjon med nær kjennskap til bransjen
som har vurdert at det er behov for allmenngjøring.
Når det gjelder dokumentasjon nemnda skal kunne ta i betraktning,
vil dette være arbeidsavtaler, lønnslipper, timelister og oppdragskontrakter.
Også annen informasjon vil være relevant, for eksempel statistiske
opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår i bransjen, oversikter over
hvor mange utenlandske arbeidstakere som arbeider i bransjen, avisoppslag, rapporter
fra tilsynsmyndigheter mv. Dette er også forhold nemnda har lagt
vekt på i sin praksis.
Dokumentasjonskravet følger av uttrykket "påviselig dårligere"
i allmenngjøringslovens formålsbestemmelse. Dette er lovteknisk
uheldig, fordi det ikke går klart frem av loven at dette er et vilkår
for å kunne fatte allmenngjøringsvedtak. Samtidig kan uttrykket "påviselig
dårligere" gi inntrykk av at det må foreligge vesentlige og urimelige
forskjeller, noe som ikke har vært lovgivers mening.
Det foreslås at påviselighetskravet tas ut av formålsbestemmelsen
og inntas i en egen bestemmelse om vilkårene for å treffe vedtak
om allmenngjøring. Også kravet om at det er vilkårene "samlet sett"
som må være dårligere, egner seg bedre i en felles bestemmelse om
vilkårene for allmenngjøring. Det understrekes at det ikke er meningen
å gjøre materielle endringer i hva som skal til for at nemnda skal
kunne treffe vedtak.
Det foreslås også at andre punktum i gjeldende formålsbestemmelse
tas ut av formålsbestemmelsen og går inn som en del av en ny bestemmelse
om vilkårene for allmenngjøring.
Det er uheldig at deler av formålet, som ble uttrykt fra Stortingets
side ved vedtakelsen av allmenngjøringsloven, ikke fremgår klart.
Formålsbestemmelsen bør derfor utvides i tråd med intensjonene i forarbeidene.
Som det fremgår av forarbeidene til allmenngjøringsloven, er det
ikke bare hensynet til de utenlandske arbeidstakerne som er formålet
med loven, den skal også bidra til å "unngå uheldige konkurransevridninger
for virksomheter med norske arbeidstakere i forbindelse med gjennomføringen
av EØS-avtalen". Allmenngjøringsloven skal også verne norske virksomheter
og derigjennom norske arbeidstakere og deres lønns- og arbeidsvilkår
ved å hindre at lønns- og arbeidsvilkår i vesentlig grad blir en
konkurransefaktor virksomhetene i mellom.
Når det gjelder den EØS-rettslige vurderingen av bestemmelsen,
legges det til grunn at et rent økonomisk formål, som å sikre nasjonale
virksomheter mot konkurranse fra utenlandske virksomheter, ikke
i seg selv kan anses som et legitimt formål etter EØS-retten.
Tariffnemndas praksis viser klart at det er hensynet til arbeidstakerne
som er det førende hensynet bak allmenngjøringsvedtakene. Gjeldende
lov ivaretar klart formål som er lovlige etter EØS-retten, og det
foreslås å tilpasse ordlyden i bestemmelsen til det som etter EU-retten
er lagt til grunn som akseptable økonomiske hensyn eller formål.
En av de mest ressurskrevende oppgavene i forbindelse med et
allmenngjøringsvedtak er å innhente og vurdere dokumentasjon for
om det er grunnlag for å fatte vedtak om allmenngjøring. Hvordan
denne oppgaven fordeles mellom Tariffnemnda og parten som krever
allmenngjøring, vil være av betydning for hvor effektivt ordningen
vil fungere.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.3.2 hvor gjeldene rett
er nærmere gjort rede for.
Det fremgår av nemndas praksis, at terskelen for hva som skal
til for at nemnda skal ta en sak til behandling ligger lavere enn
det som skal til for at påviselighetskravet/dokumentasjonskravet
kan sies å være oppfylt og det kan fattes vedtak. Dette må ses i sammenheng
med nemndas selvstendige plikt til å opplyse saken etter forvaltningsloven
§ 37. Samtidig må nemndas uttalelser trolig tolkes slik at helt
grunnløse begjæringer ikke vil bli tatt til behandling og skal avvises.
Tariffnemndas praksis på dette området anses for naturlig og hensiktsmessig.
Usikkerhet når det gjelder dokumentasjonskravet kan ha bidratt
til at enkelte organisasjoner vegrer seg for å fremme begjæring
om allmenngjøring. Det faktum at det i praksis stilles ulike krav
til den dokumentasjon som må til for at nemnda skal ta en begjæring til
behandling, og det som gjelder for at det skal være grunnlag for
å fatte vedtak om allmenngjøring, bør fremgå klart av lovteksten.
Det foreslås å lovfeste at organisasjonen som fremmer en begjæring
om allmenngjøring skal legge frem tilstrekkelig dokumentasjon til
at det er grunn til å tro at det vil være behov for allmenngjøring.
Forslaget innebærer at adgangen til å fremme krav om allmenngjøring
i praksis vil kunne bli noe lempeligere i forhold til det enkelte
synes å legge til grunn gjelder i dag. Det er ikke meningen å lempe
på dokumentasjonskravet for å fatte vedtak. Flere høringsinstanser
har uttrykt at dette kan medføre at en større del av byrden med
å klarlegge de faktiske forholdene, i praksis kan bli lagt til Tariffnemnda.
Det legges til grunn at dersom en klargjøring av rettstilstanden
fører til at det blir fremmet flere begjæringer som medfører merarbeid
for nemnda, må nemnda tilføres ressurser.
En klargjøring av reglene vil kunne gjøre at også mindre ressurssterke
organisasjoner vil oppleve det som enklere å fremme krav om allmenngjøring.
Det er likevel viktig å understreke at dette ikke nødvendigvis vil
medføre at vedtak kan fattes raskere. Tariffnemnda har etter allmenngjøringsloven
§ 7 en adgang til å innehente opplysninger fra for eksempel virksomhetene,
som organisasjonene ikke har. Det kan ikke utelukkes at virksomhetene
i større grad vil være mer komfortable med å levere ut opplysninger til
et offentlig organ enn til fagforeningene. Samtidig har virksomhetene
en rettslig forpliktelse til å oppfylle et krav om opplysninger
fra Tariffnemnda, som også er straffesanksjonert, jf. allmenngjøringsloven § 10.
Opplysninger fra for eksempel Arbeidstilsynet vil kunne få større
betydning, ettersom de får mer erfaring og mer kunnskap om problemstillinger
knyttet til utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår.
Organisasjonene vil fortsatt være sentrale bidragsytere i informasjonsinnhentingen
da de blant annet vil ha bedre oversikt over.
Et vedtak om allmenngjøring opphører når tariffperioden løper
ut, men Tariffnemnda har anledning til å videreføre allmenngjøringsvedtaket.
I prinsippet vil de vilkår som gjelder for å treffe vedtak også
gjelde for dette vedtaket.
Dersom det opprinnelige allmenngjøringsvedtaket etterleves, vil
det imidlertid ved fornyet begjæring om allmenngjøring ikke være
mulig å oppfylle noe krav til dokumentasjon på at problemer forekommer.
Samtidig vil det fortsatt kunne være behov for allmenngjøring for
å unngå at det på nytt oppstår problemer. En sak om fornyet allmenngjøring
kan således være vanskelig å håndtere.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.4.2 hvor gjeldene rett
og kapittel 3.4.3 hvor Tariffnemndas praksis er nærmere gjort rede
for.
Er det behov for særskilte vilkår, herunder særskilte krav til
dokumentasjon eller særskilte saksbehandlingsregler, ved vedtak
om videreføring av allmenngjøringsforskrifter, som skiller seg fra
kravene ved første gangs vedtak om allmenngjøring?
Av lovens forarbeider fremgår det at nemnda kan treffe vedtak
både i de tilfellene det kan påvises konkrete eksempler på at problemer
av betydning har oppstått og der det kan antas at problemer er nært forestående.
Nemnda har lagt til grunn at det er tilstrekkelig at det fremstår
som overveiende sannsynlig (mest sannsynlig) at problemer vil oppstå.
Det bør legges til rette for en forenklet saksbehandling av begjæring
om fortsatt allmenngjøring. Tariffperiodene er som hovedregel bare
to år, og dette er en relativt kort periode for å endre atferd gjennom
forskrift. Dokumentasjonen som er fremlagt i forbindelse med det
første vedtaket om allmenngjøring vil fortsatt kunne gi grunnlag
for å vurdere om det er behov for allmenngjøring. Nemnda vil uansett måtte
foreta en vurdering av om det fortsatt skal gjelde allmenngjøringsvedtak
i bransjen, men uten at det nødvendigvis må innhentes ny informasjon
om forholdene i bransjen.
Det foreslås at Tariffnemnda ved flertallsbeslutning skal kunne
treffe vedtak om fortsatt allmenngjøring for én ny tariffperiode,
uten nærmere dokumentasjon på at vilkårene for allmenngjøring er
oppfylt. Regelen skal kun gjelde for en påfølgende tariffperiode
etter første gangs vedtak om allmenngjøring, og at videreføring
uansett som hovedregel må begjæres av en av organisasjonene som
er part i tariffavtalen som er allmenngjort og at også lovens vilkår
for øvrig vil gjelde. Dersom vedtakene skal videreføres for ytterligere
perioder vil de alminnelige saksbehandlingsreglene få anvendelse.
Det vil normalt være behov for allmenngjøring i en lengre periode
enn to år for å få full effekt av vedtaket, og forslaget vil således
ha få negative konsekvenser, samtidig som det vil bidra til å effektivisere ordningen
ved at saksbehandlingen kan gå raskere.
Det sentrale vurderingstemaet må være en vurdering av hvor sannsynlig
det er at problemer vil oppstå på nytt. Dette er både i henhold
til Tariffnemndas praksis og vil følge av den foreslåtte formuleringen
i § 5 annet ledd, som gjelder generelt for adgangen til å treffe
vedtak, der vilkåret er at utenlandske arbeidstakere "utfører eller
kan komme til å utføre" arbeid på dårligere vilkår enn norske arbeidstakere.
Det følger av forarbeidene til allmenngjøringsloven at Tariffnemndas
vedtak ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå
lovens formål. Dette harmonerer også med EØS-rettens proporsjonalitetsprinsipp.
I de fleste sakene som er behandlet har det vært reist tvil om
hvor langt nemndas kompetanse rekker når det gjelder hva vedtakene
om allmenngjøring skal inneholde. Selv om den lange saksbehandlingstiden
i nemnda først og fremst skyldes dokumentasjonskravet, har nemnda
også brukt tid på å drøfte hvilke bestemmelser i tariffavtalene
som skal allmenngjøres. Dette gjelder særlig bestemmelser som også
er lovregulerte. En nærmere regulering av hva vedtakene skal inneholde
kan derfor også bidra til å effektivisere ordningen.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.2.2 hvor gjeldende rett
og kapittel 3.5.3 hvor Tariffnemndas praksis er nærmere gjort rede
for.
Det legges til grunn at allmenngjøringsforskriftene som er vedtatt
så langt har virket etter sin hensikt. Blant annet er forholdene
innenfor byggebransjen bedret.
At forskriftene etterleves og at det har vært få saker knyttet
til fortolkningen av allmenngjøringsforskriftene, tyder dessuten
på at forskriftene har fått en utforming som er grei å forholde
seg til også for utenlandske virksomheter og for arbeidstakere uten
særlig kjennskap til norske forhold og regelverk.
Av hensyn til effektiviteten i ordningen, kan det være hensiktsmessig
med en nærmere regulering av hva vedtakene kan inneholde.
Arbeidstakersiden støtter departementets syn på dette punktet.
Det har ikke kommet innsigelser fra arbeidsgiversiden til dette
i høringsrunden, bortsett fra i de tilfellene det er snakk om å
allmenngjøre på lovbestemte områder.
Ifølge allmenngjøringsloven har Tariffnemnda et vidt skjønn når
det gjelder hva et allmenngjøringsvedtak skal inneholde og hvordan
det skal utformes.
Tariffnemnda har lagt seg på en hensiktsmessig praksis når det
gjelder å ikke allmenngjøre i større utstrekning enn det som er
nødvendig for å oppfylle formålet med loven, se Ot.prp. nr. 26 (1992–1993) side
22. Dette harmonerer også med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet.
Arbeidstakersiden er enig i dette, mens arbeidsgiversiden mener
Tariffnemnda i flere sammenhenger har gått utover sin kompetanse,
både når det gjelder å fastsette allmenngjøringsforskrifter på områder
hvor de mener vilkårene ikke er oppfylt, og ved å allmenngjøre tariffbestemmelser
som går utover lovbestemte vilkår.
Når det gjelder vedtakenes detaljeringsgrad, viser utviklingen
i nemndas praksis at det er en tendens til at det vedtas stadig
mer forenklede forskrifter. Begrunnelsen er at forskriftene skal
være enkle å praktisere og håndheve, og med at slike forskrifter
vil være mindre inngripende overfor utenlandske virksomheter.
Departementet er enig i nemndas praksis med å fastsette allmenngjøringsforskrifter
med enkle, selvstendige regler basert på tariffavtalene, og at det
ikke bare benyttes en teknikk med å henvise til de bestemmelsene
i tariffavtalene som det er aktuelt å allmenngjøre. Et regelverk
i tråd med den norske praksisen fremstår som best tilgjengelig for
utenlandske virksomheter og arbeidstakere utsendt til Norge og andre virksomheter
og arbeidstakere som ikke vanligvis forholder seg til tariffavtalene.
Partene synes også fortrolige med at forskriftene utformes på
denne måten ut fra at de skal fremstå mest mulig enkle og praktikable.
Det har ikke kommet merknader til nemndas praksis på dette punktet
i høringsrunden, og det legges til grunn at det i hovedsak er enighet
om at Tariffnemnda har lagt seg på en hensiktsmessig praksis når det
gjelder utformingen av allmenngjøringsforskrifter.
De allmenngjøringsforskriftene som er vedtatt har alle tatt utgangspunkt
i tariffavtalenes minstelønnsbestemmelser. Der tariffbestemte tilleggsytelser
utgjør en ikke uvesentlig del av totallønnen, har Tariffnemnda funnet
det nødvendig å også allmenngjøre slike ytelser for å sikre likeverdige
forhold for norske og utenlandske arbeidstakere.
Departementet er enig i nemndas praksis på dette punktet, og
at det må ligge innenfor nemndas skjønn å vurdere hva det er nødvendig
å allmenngjøre i den enkelte sak.
Ingen hadde merknader til dette punktet i høringsrunden.
Tariffavtalene har mange detaljerte og svært ulike regler for
kompensasjon for denne type utgifter. Tariffnemnda har valgt en
løsning som innebærer at allmenngjøringsvedtakene ikke angir noe
bestemt beløp eller nivå når det gjelder dekning av slike utgifter,
men pålegger arbeidsgiver å inngå avtale med arbeidstaker om at
arbeidsgiver skal dekke slike kostnader. I de senere allmenngjøringsforskriftene
er det fastsatt at arbeidsgiver skal dekke nødvendige reiseutgifter
ved oppdragets begynnelse og slutt, i tillegg til et rimelig antall
hjemreiser. I tillegg skal arbeidsgiver sørge for kost og losji.
Nemndas praksis på dette området anses som en hensiktsmessig
måte å sørge for at arbeidstakerne får kompensert slike utgifter,
og at det er en praktisk løsning at det overlates til arbeidsgivere
og arbeidstakere å bli enige om måten utgiftene skal dekkes.
Ingen hadde merknader til dette punktet i høringsrunden.
Tariffnemnda har i flere allmenngjøringsvedtak fastsatt bestemmelser
på områder som også er regulert i lov.
En gjennomgående innvending fra arbeidsgiversidens representant
i Tariffnemnda har vært at det ikke vil være verken nødvendig eller
proporsjonalt å regulere spørsmål i allmenngjøringsforskrifter som allerede
er regulert i arbeidsmiljøloven. Det er blant annet fremholdt av
NHO i høringsuttalelsen at allmenngjøring av vilkår som er bedre
enn dem som følger av arbeidsmiljølovens minstenivå, vil være i
strid med EØS-retten.
Tariffnemnda skal som andre forvaltningsorgan holde seg innenfor
rammene av EØS-retten når vedtak skal fattes. Nemnda har et selvstendig
ansvar for å vurdere sin kompetanse i forhold til dette i den enkelte
sak. På bakgrunn av uttalelser i nemndas vedtak, legges det til
grunn at nemnda har foretatt en slik vurdering i de sakene den har
hatt til behandling.
At myndighetene skal fastsette avvikende arbeidstidsreguleringer
for enkelte arbeidstakere kan oppfattes som et uttrykk for at loven
ikke gir et tilstrekkelig vern. Å allmenngjøre tariffavtalenes arbeidstidsbestemmelser
kan i visse tilfeller være nødvendig og proporsjonalt for å sikre
likeverdige vilkår for norske og utenlandske arbeidstakere. Allmenngjøring
av tariffavtalenes arbeidstidsbestemmelser kan også i visse tilfeller
tenkes begrunnet i sikkerhetsmessige og logistiske hensyn.
EØS-retten er ikke til hinder for at det kan fastsettes bestemmelser
i allmenngjøringsforskrifter som går utover lovbestemte krav, når
det er nødvendig for å oppnå formålet med allmenngjøringen. Det
er grunn til å understreke at regler for arbeidstid og lønn omfattes
av utsendingsdirektivets opplisting av rettigheter som vertslandet
skal sikre utsendte arbeidstakere. Hva som skal regnes som minstevilkår
bestemmes nasjonalt og det legges til grunn at det er mulig med
en viss differensiering ut i fra behovene i ulike bransjer. Nødvendigheten
av å ha mer vidtrekkende regler innenfor utvalgte bransjer enn hva
for eksempel lovgiver har bestemt er et akseptabelt nivå, bør likevel
begrunnes særskilt.
Det må presiseres i loven at det må stilles ekstra krav til begrunnelse
for å allmenngjøre utover det som følger av minstevilkårene i arbeidsmiljølovgivningen.
De samme hensynene gjeldende for overtid. Der hvor Tariffnemnda
finner det nødvendig for å oppnå allmenngjøringslovens formål å
allmenngjøre overtidsbetaling utover minstesatsene i arbeidsmiljøloven § 10-6
(11), legges det til grunn at dette må begrunnes særskilt.
Det foreslås en bestemmelse om vedtakenes innhold i samsvar med
forslaget i høringsbrevet.
Allmenngjøringsforskriftene henviser rutinemessig til at bestemmelser
i lover eller andre forskrifter som vanligvis gjelder for arbeidsforhold,
også kommer til anvendelse for arbeidsforhold som omfattes av allmenngjøringsforskrifter.
I gjeldende forskrifter er arbeidsmiljøloven, ferieloven og lov
om 1. og 17. mai som helligdager særlig nevnt. I tillegg har Tariffnemnda
av opplysningshensyn funnet det hensiktsmessig å forskriftsfeste
at kravene til spise- og hvilerom og innkvartering i arbeidsmiljøloven
§ 4-4 og forskrifter gitt med hjemmel i denne, også gjelder for
arbeidstakere som omfattes av allmenngjøringsforskriftene.
Disse reglene gjelder i stor utstrekning allerede for utsendte
arbeidstakere, enten fordi det er regler som gjelder for alle som
jobber i Norge eller som følger av utsendingsregelverket, uavhengig
av henvisningen i allmenngjøringsforskriften.
Av opplysningshensyn kan det være hensiktsmessig å henvise til
andre viktige bestemmelser som også vil komme til anvendelse for
arbeidstakere som utfører arbeid i Norge. Utenlandske virksomheter
og arbeidstakere vil også måtte forholde seg til mange andre bestemmelser
som vil gjelde for dem, og som det ikke er henvist til.
Det må ligge innenfor Tariffnemndas kompetanse å vurdere hvorvidt
det er behov for å henvise til annet regelverk i allmenngjøringsforskrifter,
og nemnda har i sin praksis et bevisst forhold til behovet for henvisningsbestemmelser.
Det er ingen grunn til å gi nærmere regler for når det vil være
hensiktsmessig å henvise til annet regelverk. Det har heller ikke
fremkommet forslag om dette i høringsrunden.
I forbindelse med at innsynsbegjæringer også i fremtiden vil
kunne bli en vesentlig arbeidsbelastning for nemnda, i tillegg til
å kunne bli en utfordring når det gjelder å ivareta nemndas tillit,
ble det i høringsnotatet foreslått å unnta deler av Tariffnemndas saksdokumenter
fra offentlighet. Det vises i proposisjonen til behandlingen av
saken om allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og
verftsindustrien.
Drøftelsen av "noens personlige forhold" og "forretningshemmeligheter",
viser at mye av dokumentasjonen som fremlegges for Tariffnemnda,
særlig som fremkommer av individuelle arbeidsavtaler, vil være taushetsbelagt
etter gjeldende rett.
Det vises i proposisjonen kapittel 3.6.2 hvor bakgrunn og gjeldene
rett er nærmere gjort rede for.
Det kan anføres gode argumenter for å unnta deler av nemndas
saksdokumenter fra offentlighet.
Det kom også flere godt begrunnede innvendinger i høringsrunden.
I utgangspunktet er det naturlig at Tariffnemnda må forholde seg
til regler om offentlighet på samme måte som andre forvaltningsorganer.
Det kan også anføres at forslaget går i mot den generelle utvikling
man ønsker i forvaltningen, mot mer åpenhet.
En slik begrensning vil kunne gjøres ved å innta en bestemmelse
som unntar fra offentlighet de dokumenter som legges ved en begjæring
om allmenngjøring når den kommer inn til Tariffnemnda. Imidlertid ville
alle andre dokumenter, også de som Tariffnemnda selv innhenter,
være åpne for innsyn med de ordinære begrensninger som følger av
offentleglova.
Begrunnelsen for et slikt skille er at de dokumentene en part
legger ved en begjæring om allmenngjøring ofte vil være innhentet
i en sammenheng som skiller seg vesentlig fra det som er normalt
innenfor forvaltningen, og som for så vidt er situasjonen når Tariffnemnda
selv innhenter dokumenter med hjemmel i allmenngjøringsloven.
Det vil kunne være svært skadelig for nemndas tillit og videre
arbeid om den skulle komme i skade for å gi ut ikke bare taushetsbelagt
informasjon, men også informasjon som etter offentleglova ikke er taushetsbelagt,
men som av kildene ønskes unntatt offentlighet.
Dersom allmenngjøringsordningen skal fungere etter hensikten,
er det avgjørende at Tariffnemnda har tillit, og at de som utleverer
opplysninger kan være trygge på at ingen taushetsbelagte opplysninger eller
opplysninger de selv ønsker tilbakeholdt blir offentliggjort.
Når det gjelder dokumentasjon som Tariffnemnda selv innhenter
er situasjonen en annen. Her må hensynet til offentlighet slå igjennom.
For det første vil de som avgir informasjon være informert om hvem
som skal ha den og til hvilket formål. Nemnda vil også rutinemessig
kunne be om samtykke til offentliggjøring, jf. offentleglova § 13
tredje ledd, og den vil også kunne be om at virksomheten vurderer hvilke
opplysninger som etter deres oppfatning vil være konkurransesensitive.
Hensynet til Tariffnemndas arbeidssituasjon er også relevant.
I utgangspunktet må hvert enkelt dokument vurderes særskilt.
Noe av bakgrunnen for regler om offentlighet i forvaltningen
er å sikre åpenhet og mulighet til å sette seg inn i det materialet
som ligger til grunn for beslutninger fattet av offentlige myndigheter.
I forlengelsen av dette ligger muligheten til å bestride de opplysninger
som foreligger, og på denne måten ivareta hensynet til en viss kontradiksjon
i prosessen.
Det er i dag en rekke foranstaltninger i nemndas sammensetning
og saksbehandlingspraksis som sikrer partenes interesser. For det
første er arbeidstakersidens og arbeidsgiversidens behov for innsyn,
påvirkning på prosessen og kontradiksjon ivaretatt ved at begge
parter er representert i nemnda.
Et annet viktig moment er at alle virksomheter som er omhandlet
i dokumentasjonsmaterialet som fremlegges i forbindelse med begjæring
om allmenngjøring, i henhold til nemndas praksis vil bli tilskrevet
direkte av Tariffnemnda med adgang til å kommentere materialet om
egen virksomhet.
Videre vil nemndas utkast til forskrift om allmenngjøring bli
sendt ut på bred høring. Formålet er å sikre allmennhetens og de
mest berørte parters behov for innsyn i nemndas saksbehandling.
Alle disse tiltakene sett i sammenheng vil ivareta hensynet til kontradiksjon.
Det legges til grunn at en stor del av det bakgrunnsmaterialet
som fremlegges for nemnda uansett vil måtte unntas offentlighet
med hjemmel i eksisterende lovgivning. Et unntak fra offentlighet
for de dokumenter begjærende part har fremlagt som dokumentasjon
for begjæringen, vil derfor antakelig ikke ha vesentlig innvirkning
på allmennhetens mulighet til innsyn.
Allmennhetens behov for innsyn må veies mot Tariffnemndas sterke
behov for tillit og hensynet til å spare nemnda for betydelig merarbeid.
På bakgrunn av det ovenstående foreligger det gode argumenter
for å innføre et unntak fra offentlighet for dokumentasjon som legges
ved en begjæring om allmenngjøring.
Flere høringsuttalelser inneholder vektige motargumenter, og
da spesielt Justis- og politidepartementets merknad hvor det vises
til de omfattende vurderinger som ble gjort av hvor langt prinsippet
om dokumentoffentlighet bør gå under arbeidet med den nye offentleglova.
Vedtak i Tariffnemnda kan få vidtrekkende konsekvenser og at bekjempelse
av sosial dumping og inngripen i den frie lønnsdannelsen er viktige
samfunnsspørsmål, som gjør at allmennheten vil ha en særlig interesse
i å kunne gjøre seg kjent med beslutningsgrunnlaget for nemnda.
I høringen foreslås det at en eventuell bestemmelse om unntak
fra offentlighet skal plasseres i allmenngjøringsloven. Etter en
nærmere vurdering vil det være mer hensiktsmessig å plassere en
eventuell unntakshjemmel i forskrift til offentleglova av 17. oktober
2008 nr. 1119. Den viktigste begrunnelsen for dette er hensynet
til å motvirke en fragmentarisk lovgivning hvor unntak fra offentleglova
finnes spredt rundt i de ulike særlover.
På denne bakgrunn vil det ikke fremmes forslag om unntak fra
offentleglova i allmenngjøringsloven. Det er ikke endelig konkludert
med hensyn til om det bør innføres en særregel om unntak fra offentlighet for
dokumentasjon som fremlegges sammen med en begjæring om allmenngjøring.
En eventuell særregel bør i så fall inntas i forskrift til offentleglova.
Komiteen slutter seg til forslaget
til ny formålsparagraf og merker seg at bestemmelsen om at loven
også skal hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet
er legitim i forhold til EØS-retten.
Komiteen viser til at dokumentasjonskravet
i andre ledd omhandler kravet til dokumentasjon som må fremlegges
for at nemda skal ta en sak til behandling. Komiteen viser
til at det i høringsuttalelser fra arbeidstakersiden har blitt tilkjennegitt
bekymring for at dokumentasjonskravet kan være for strengt, og at
dette kan føre til at mindre ressurssterke fagforbund vil ha vansker
med å innfri kravene. Dette kan føre til at lovens formål ikke realiseres
ettersom det ikke blir fremmet krav om allmenngjøring på områder
hvor det forekommer sosial dumping i betydelig grad.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, merker seg at forslaget
innebærer at adgangen til å fremme krav om allmenngjøring i praksis
vil kunne bli noe lempeligere enn det enkelte legger til grunn i
dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det i proposisjonen slås fast
at endringene i § 4 er en kodifikasjon og en videreføring av dagens
praksis, og legger dette til grunn for å støtte ny § 4.
Komiteen merker seg at dokumentasjonskravet
for å fatte vedtak samsvarer med gjeldende rett.
Komiteen viser til at Tariffnemda har et ansvar
i henhold til forvaltningsloven for å påse at saken er godt opplyst
før vedtak treffes.
Komiteen viser til at dette er kun
kodifisering av gjeldende rett og har ingen merknader.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til lovforslagets annet ledd som begrenser adgangen til å
videreføre vedtak om allmenngjøring uten ny dokumentasjon for lønns-
og arbeidsvilkårene i bransjen, innskrenkes til første tariffperiode
etter at vedtaket først ble fattet.
Flertallet viser til proposisjonen hvor det fremgår
at det sentrale vurderingstemaet ved videreføring av vedtak vil
måtte være en vurdering av hvorvidt problemer på nytt vil oppstå.
Ved første gangs videreføring vil det i tillegg være naturlig at
virketiden for allmenngjøringsvedtaket tillegges vekt.
Flertallet er av den oppfatning at også ved videreføring
av vedtak ut over første gangs videreføring, dvs. tredjegangs behandling
av allmenngjøring, vil vurderingstemaet naturlig bli hvorvidt nemnda anser
det som sannsynlig at problemer på nytt vil kunne oppstå. Som grunnlag
for denne vurderingen må Tariffnemda innhente dokumentasjon på tilstanden
i bransjen; som rapporter fra Arbeidstilsynet, statistikk på antall
utenlandske arbeidstakere sysselsatt og annet relevant materiale.
Det understrekes at videreføring uansett som hovedregel må begjæres
av en av organisasjonene som er part i avtalen og at lovens vilkår
for øvrig vil gjelde.
Flertallet foreslår på denne bakgrunn at lovforslagets
§ 8 annet ledd strykes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til Regjeringens forslag til ny § 8,
og støtter forslaget.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Ny § 8 annet ledd skal lyde:
Adgangen til å treffe vedtak etter første ledd er begrenset til
tariffperioden etter tariffperioden da vedtaket først ble fattet."
Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at lønns- og arbeidsvilkår
etter allmenngjøringsforskrifter blir oppfylt overfor egne arbeidstakere
og gjelder for alle arbeidstakere som utfører arbeid innenfor forskriftens
virkeområde. Reguleringene er særlig relevante for utenlandske arbeidstakere
som er ansatt i virksomheter lokalisert i utlandet og som kun er
på midlertidig tjenesteoppdrag i Norge.
Det vil kunne være et hensiktsmessig virkemiddel å pålegge en
oppdragsgiver i Norge et direkte ansvar for at arbeidstakere får
lønn i henhold til forskrifter, såkalt solidaransvar. Samtidig kan
det anføres at det ikke vil være urimelig om oppdragsgivere som
setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere og som kan tjene
på at lønnsplikten misligholdes av underleverandører, får et slikt
ansvar. Flere EØS-land har en form for solidaransvar for lønn, herunder Tyskland,
Frankrike og Spania.
Spørsmålet om det bør innføres et solidaransvar ble vurdert i
Ot.prp. nr. 56 (2006–2007) Lov om endringer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og
innsynsrett for tillitsvalgte mv.), jf. Innst. O. nr. 92 (2006–2007). I
proposisjonen ble det uttalt at det på det tidspunktet ville føre
for langt å pålegge oppdragsgiver et solidaransvar. Det ble imidlertid
understreket at det ville bli nødvendig å følge utviklingen på arbeidsmarkedet tett,
og i lys av utviklingen foreta en løpende vurdering av behovet for
å ansvarliggjøre oppdragsgivere i større grad enn det som ligger
i påseplikten.
Til tross for at det er innført en rekke viktige tiltak mot sosial
dumping og det er tegn til forbedringer, særlig i byggbransjen,
viser rapporter fra Arbeidstilsynet at det fortsatt er høyere risiko
for sosial dumping for utsendte og innleide arbeidstakere, enn for
arbeidstakere ansatt i norske virksomheter.
Sentrale arbeidstakerorganisasjoner har i flere omganger understreket
behovet for å innføre et solidaransvar for lønn i allmenngjøringsloven.
Det anføres at Norge ikke har egnede virkemidler for å sikre at
utsendte arbeidstakere får utbetalt den lønnen de har krav på. Arbeidstakerorganisasjonene
presiserer at de er fornøyd med innføringen av påseplikten. De understreker
imidlertid at reguleringen ikke går langt nok når det gjelder å
sikre at utenlandske arbeidstakere får utbetalt allmenngjort lønn
fordi oppdragsgiver (hovedleverandør) ikke har noe økonomisk ansvar.
Det vises i proposisjonen til ny handlingsplan mot sosial dumping,
jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009), Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Det legges i proposisjonen frem forslag om å innføre solidaransvar
for oppdragsgiver etter allmenngjøringsloven. Ordningen som foreslås
er basert på regler om solidaransvar i det tyske regelverket om
utsendte arbeidstakere.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.2 der gjeldene rett og
kapittel 4.3 der internasjonal rett er nærmer redegjort for.
Arbeidstakerorganisasjonene går inn for å innføre et solidaransvar.
Flere anfører at erfaring har vist at det er vanskelig å få den
useriøse delen av næringslivet til å betale lønn etter allmenngjøringsforskrifter, og
at dette berører et betydelig antall arbeidstakere. Også Arbeidstilsynet,
Petroleumstilsynet og LDO er for et solidaransvar.
Arbeidsgiverorganisasjonene og blant andre OBOS, er imot å innføre
et slikt tiltak. Det argumenteres med at solidaransvar vil være
et omfattende tiltak som vil påføre virksomhetene store økonomiske og
administrative byrder, og at det ikke er behov for dette tiltaket.
Oppfyllelse av lønnsforpliktelsene er en grunnleggende rettighet
for arbeidstaker. Utsendte arbeidstakere er i en spesiell situasjon
ved at arbeidsgiver er lokalisert i et annet land enn der arbeidet
utføres, og risikoen for at disse arbeidstakerne ikke får utbetalt allmenngjort
lønn har vist seg større enn for arbeidstakere ansatt i norske virksomheter.
Dette bekreftes i tilsynsrapporter fra Arbeidstilsynet. Selv om
tilsynet nå kommer over færre av de svært grove tilfellene av sosial
dumping, er det fortsatt mange arbeidstakere som får utbetalt lavere
lønn enn det som følger av allmenngjøringsforskrifter.
Arbeidstakerorganisasjoner har lenge hevdet at man ikke har tilstrekkelige
virkemidler til å sikre at utenlandske arbeidstakere faktisk får
utbetalt den lønnen de har krav på.
Et solidaransvar vil måtte gjelde både for norske og utenlandske
arbeidstakere.
Solidaransvar vil kunne være et godt virkemiddel for å skape
ryddigere forhold innenfor aktuelle bransjer. En slik regulering
vil kunne virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å
velge underentreprenører som driver seriøst og etterlever norsk
lov, og til å følge opp dette så lenge oppdraget pågår. I tillegg
til å styrke arbeidstakernes muligheter til å få utbetalt den lønnen
de har krav på, vil et solidaransvar dermed også kunne bidra til
en mer rettferdig konkurransesituasjon for oppdragstakere.
Med dagens system kan oppdragsgiver indirekte kan tjene på at
lønnsplikten misligholdes ved at prisen på tjenesten blir lavere.
Det kan anføres at det ikke vil være urimelig å pålegge også oppdragsgivere som
velger å sette ut arbeid eller leie inn arbeidstakere et ansvar
for at arbeidstakerne får lønn i henhold til allmenngjøringsforskrifter.
Flere av høringsinstansene på arbeidsgiversiden reiser spørsmål
om tiltakets effektivitet når det gjelder å sikre arbeidstakere
lønnsutbetaling. Bakgrunnen er at lønnsforpliktelser er et privatrettslig
forhold, og arbeidstaker vil selv måtte forfølge sitt krav overfor
oppdragsgiveren, eventuelt gjennom domstolsbehandling dersom det
oppstår tvist om kravet. Utenlandske arbeidstakere som er i Norge
på kortvarige oppdrag, vil kunne anse det som praktisk vanskelig
og tidkrevende å måtte gå til slike skritt.
Dette er en relevant problemstilling. Samtidig vil det utvilsomt
være en reell fordel for arbeidstakeren dersom det åpnes for å kunne
rette lønnskrav mot flere virksomheter, herunder at flere vil kunne
ansvarliggjøres i en domstolsbehandling.
Arbeidstilsynet har ansvar for å gi informasjon og veiledning
om forståelsen av regelverket.
Organisasjonene på arbeidsgiversiden og OBOS mener at et solidaransvar
vil påføre virksomhetene store økonomiske og administrative byrder.
Disse momentene ble fremhevet i Ot.prp. nr. 56 (2006–2007). Konklusjonen
med at innføring av et solidaransvar for forpliktelser etter allmenngjøringsloven
krever at det foreligger "tungtveiende allmenne hensyn". Standpunktet
fastholdes av departementet, men slike tungveiende hensyn foreligger
nå. Selv om de allerede gjennomførte tiltakene har hatt betydelig virkning,
særlig for grove brudd innenfor de større bedriftene i byggesektoren,
viser Arbeidstilsynets tilsynsvirksomhet at det fremdeles er altfor
mange eksempler på sosial dumping.
På det nåværende tidspunkt er det for tidlig å si noe om den
fulle effekten av for eksempel påseplikten. Det er likevel på det
rene at reguleringen ikke vil sikre faktisk lønnsutbetaling i konkrete
tilfeller, fordi oppdragsgivere ikke er pålagt et direkte ansvar
for lønn. Samtidig legges det til grunn at der påseplikten er fulgt
opp etter intensjonene vil risikoen for at et solidaransvar vil
bli gjort gjeldende være betydelig redusert. Konsekvensene av et
solidaransvar for de seriøse virksomhetene vil således antagelig
ikke bli så store.
Terskelen for å utnytte arbeidskraft kan vil være lavere i økonomiske
nedgangstider, når presset for å holde priser og kostnader nede
er høyt.
Det avgjørende spørsmålet er hvem som til sist skal bære byrden
for at arbeidstakere i mange tilfeller ikke får utbetalt den lønnen
de har krav på, arbeidstakerne selv eller virksomhetene. Etter en
helhetsvurdering har departementet kommet til at denne byrden bør
hvile på virksomhetene som har benyttet seg av arbeidskraften og
som således har kunnet få en gevinst av dette.
Den fremlagte modellen for solidaransvar basert på reguleringen
i det tyske regelverket om utsendte arbeidstakere. Modellen innebærer
at det innføres en form for solidaransvar der oppdragsgiver hefter
på objektivt grunnlag for forpliktelsene til oppdragstaker og dennes
oppdragstakere til å betale lønn etter allmenngjøringsforskrifter.
Dette vil være et viktig tiltak for å sikre at utenlandske arbeidstakere
får utbetalt lønn etter allmenngjøringsforskrifter. Ordningen innebærer
at en arbeidstaker som ikke får utbetalt allmenngjort lønn til forfallsdato,
vil ha adgang til å rette krav mot en eller flere oppdragsgivere
høyere opp i kontraktkjeden.
Arbeidsgiverorganisasjonene har innsigelser mot at oppdragsgivere
skal kunne ansvarliggjøres på objektivt grunnlag og mener at dette
vil virke urimelig.
Departementet mener at en ordning der ansvaret bare skal kunne
gjøres gjeldende dersom det kan påvises uaktsomhet ved valg av oppdragstakere/underleverandører,
vil kunne innebære en betydelig svekkelse av effekten når det gjelder
å sikre arbeidstakere lønnsutbetaling. En slik ordning vil åpne
for tvister rundt skyldspørsmålet som det ofte vil være svært vanskelig
å bevise. Arbeidstakeren vil selv måtte forfølge sitt lønnskrav
rettslig. Dersom solidaransvaret skulle bero på uaktsomhet, ville
dette kunne bli en svært tung prosess.
Blant annet NHO og BNL mener at solidaransvaret må avgrenses
til et medkontrahentansvar.
Departementet mener at en slik avgrensing ikke vil være formålstjenlig.
Et kjedeansvar vil gi arbeidstaker en større garanti for lønnsutbetalingen
og sikre vern også for dem som er ansatt hos en underleverandør
lengst ned i en kontraktkjede.
Det er opp til virksomhetene selv å bestemme hva som vil være
hensiktsmessige virkemidler og kontraktsreguleringer for å sikre
seg mot å komme i ansvar. Reguleringen innebærer således ikke at
alle oppdragsgivere pålegges å gjennomføre generelle administrative
eller økonomiske plikter, uavhengig av om underleverandøren er åpenbart
seriøs og solvent eller ikke.
Tyskland har hatt regler om solidaransvar siden 1999. Ordningen
fungerer etter hensikten og bidrar til at oppdragsgivere i større
grad velger seriøse underleverandører. Ordningen ble i 2007 utvidet
til også å gjelde renholdsbransjen og særlige posttjenester, og
ytterligere utvidelser til seks nye bransjer er nå vedtatt.
Solidaransvaret må være i samsvar med de rammer som følger av
EØS-retten. Vurderingen av om solidaransvar skal anses som proporsjonalt
i EØS-rettslig forstand, vil ikke bare avhenge av utformingen av
tiltaket som sådan. Departementet er enig med blant andre NHO i
at tiltaket også må vurderes i sammenheng med andre innførte tiltak
som skal sikre etterlevelse av allmenngjøringsforskrifter. Særlig
gjelder dette oppdragsgivers påseplikt. Det må vurderes om et solidaransvar
som kommer i tillegg til påseplikten vil innebære at virksomhetene
utsettes for en uforholdsmessig byrde, slik at de EØS-rettslige
rammene må anses overskredet.
Påseplikten og solidaransvaret følger langt på vei de samme hensyn,
nemlig å sikre at arbeidstakere får utbetalt det de har krav på
og motivere oppdragsgivere til å velge oppdragstakere som driver
seriøst. Reguleringene må likevel anses som to selvstendige tiltak.
Påseplikten er en plikt for hovedleverandør til å iverksette systemer
og rutiner for å undersøke og om nødvendig følge opp at allmenngjøringsforskrifter
etterleves i en kontraktkjede. Arbeidstilsynet fører tilsyn med
at plikten etterleves. Det sentrale med forslaget om solidaransvar
er at oppdragsgiver skal hefte direkte for forpliktelsene til oppdragstaker
og dennes oppdragstakere til å utbetale lønn etter allmenngjøringsforskrifter,
og at oppdragsgiver dermed kan komme i et økonomisk ansvar. Det
vil være opp til arbeidstaker å bestemme om oppdragsgivers ansvar skal
gjøres gjeldende.
Innføringen av et solidaransvar vil effektivisere og utfylle
påseplikten fordi muligheten for å kunne komme i et økonomisk ansvar
antagelig vil være en sterk motivasjon til å foreta de undersøkelser
og kontroller av oppdragstakere som påseplikten legger opp til.
En innføring av et solidaransvar må anses som et supplement til
påseplikten, og ikke som en tilleggsregulering som påfører virksomhetene
unødige byrder.
Det foreslås at regler om solidaransvar basert på den tyske ordningen
skal inntas i en ny § 13 i allmenngjøringsloven.
Det foreslås at solidaransvaret skal gjelde der en entreprenør
eller leverandør, som driver næringsvirksomhet, har påtatt seg å
utføre et oppdrag innenfor virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift,
og virksomheten benytter en eller flere underleverandører/underentreprenører
til å utføre en del av oppdraget.
En leverandør som driver næringsvirksomhet skal ifølge forslaget
kunne omfattes av solidaransvaret uansett om virksomheten arbeider
på oppdrag fra en annen virksomhet eller fra en forbruker.
Ansvaret skal gjelde gjennom hele kjeden av leverandører og underleverandører.
Kjedeansvaret medfører at alle oppdragsgivere i kjeden hefter solidarisk
med hverandre for arbeidsgivers lønnsforpliktelser etter allmenngjøringsforskrifter.
Ansvaret må likevel avgrenses slik at en arbeidstaker bare skal
kunne rette krav mot oppdragsgivere som er plassert over arbeidstakerens
arbeidsgiver i kjeden. Det vil kun være disse oppdragsgiverne som har
en reell mulighet til å påvirke oppdragstakerens seriøsitet.
Solidaransvaret skal gjelde både ved utsetting av arbeid og innleie
av arbeidstakere.
Solidaransvaret bør i utgangspunktet ikke gjelde for bestiller/byggherre.
Bakgrunnen er de ulike rollene bestiller og leverandør har i et
kontraktsforhold. Det vil som regel være leverandøren som har best kjennskap
til underleverandørenes fagområde og virksomhet, og som står nærmest
til å bære risikoen med organiseringen og utføringen av oppdraget.
Ved rene omgåelsestilfeller må det være adgang for arbeidstakeren
til å gjøre solidaransvaret gjeldende overfor den virksomhet som
reelt sett opererer som hovedleverandør, dvs. at det må kunne foretas
en gjennomskjæring basert på de reelle forholdene.
Det er i vurderingen tatt utgangspunkt i dagens situasjon i allerede
allmenngjorte bransjer. Det utelukkes ikke at vurderingen vil kunne
slå annerledes ut i eventuelle nye allmenngjorte bransjer, der det kan
foreligge særlige hensyn. Det kan også komme til å vise seg at solidaransvaret
ikke treffer der det burde, eller at omgåelser blir et problem.
Som en sikkerhetsventil foreslås det at det inntas en hjemmel i allmenngjøringsloven
som åpner for at det ved forskrift skal kunne bestemmes at også
bestiller skal være omfattet dersom særlige hensyn tilsier det.
Solidaransvaret skal ikke kunne gjøres gjeldende overfor bestillere
som er forbrukere.
Det vil være mulig å komme tilbake til spørsmålet om bestiller
skal være omfattet når reguleringen har virket en stund og vi har
fått erfaringer med solidaransvaret.
Det foreslås at solidaransvaret skal omfatte lønn og overtidsgodtgjøring
som følger av allmenngjøringsforskrifter, samt feriepenger etter
ferieloven.
Det foreslås at reguleringen skal omfatte opptjent og forfalt
lønn for arbeid som er utført i tilknytning til oppdrag som springer
direkte ut fra den aktuelle kontraktkjeden. Ansvaret skal kun gjelde
vederlag for faktisk utført arbeid.
NHO støtter ikke forslaget om at solidaransvaret skal omfatte
feriepenger, i hovedsak fordi feriepengene først forfaller til betaling
påfølgende år etter opptjening.
Departementet har vurdert problemstillingen, men er likevel kommet
til at feriepenger bør inngå i solidaransvaret. Begrunnelsen er
at feriepenger er så nær knyttet til lønn at det er rimelig at også
disse omfattes. Retten til ferie og feriepenger tilhører dessuten kjernevilkårene
i utsendingsdirektivet.
Det legges til grunn at arbeidsgivers mislighold av lønnsforpliktelsen
gjør det sannsynlig at også plikten til å utbetale feriepenger etter
ferieloven vil bli misligholdt på det fremtidige forfallstidspunktet.
Det foreslås at solidaransvaret skal omfatte den delen av arbeidstakers
feriepenger som er opptjent i tilknytning til det misligholdte lønnskravet.
Det foreslås å innføre en regel i ferieloven hvoretter utløsing av
solidaransvar på grunn av mislighold av allmenngjøringsforskrifter
skal innebære at forfallstidspunktet for feriepengene fremskyndes.
Det foreslås at solidaransvaret skal inntre så snart arbeidstakers
lønn er misligholdt. Arbeidstaker vil på dette tidspunktet kunne
rette krav mot en eller flere oppdragsgivere oppover i kontraktkjeden.
For at oppdragsgiver skal få en betalingsplikt, må arbeidstaker
ha rettet et krav mot vedkommende. Det kreves en viss aktivitetsplikt
fra arbeidstaker som ikke har fått utbetalt lønn ved forfallsdato
og som ønsker å gjøre solidaransvaret gjeldende.
Det foreslås at det innføres en frist for arbeidstaker til å
rette krav mot oppdragsgiver. Fristen bør være tilstrekkelig lang
til at arbeidstaker får rimelig tid til å områ seg. Av hensyn til
oppdragsgiver er det viktig at fristen sikrer aktivitet fra arbeidstakers
side.
I høringsnotatet ble en fireukers frist foreslått hensiktsmessig
ut fra en avveining av partenes interesser.
På bakgrunn av innvendinger fra en rekke høringsinstanser foreslås
det at fristen settes til tre måneder, for å sikre at tiltaket blir
et mer formålstjenlig virkemiddel også for utenlandske arbeidstakere.
Fristen må som hovedregel knyttes til det forfallstidspunktet
som er avtalt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det vises i til
direktiv 91/533/EØF 14. oktober 1991 om arbeidsgiverens plikt til
å informere arbeidstakeren om vilkårene i arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet,
artikkel 2 bokstav h. En arbeidsgiver som er hjemmehørende i et
annet EØS-land og som sender ut sin arbeidstaker til Norge, har plikt
til skriftlig å informere arbeidstakeren om forfallstidspunktet
for lønnsutbetalingen både etter norsk og nasjonal rett.
I de tilfeller der arbeidstaker ikke kan dokumentere et avtalt
forfallstidspunkt, må partene legge til grunn det forfallstidspunktet
som følger av det lands rett som for øvrig regulerer arbeidsforholdet.
Der det ikke er avtalt noe annet mellom partene, vil dette ved midlertidig
utsending av arbeidstakere som hovedregel være reguleringen i det
land arbeidsgivervirksomheten er hjemmehørende.
Dersom det skulle vise seg at starttidspunktet for fristen likevel
blir et tvistetema, kan det vurderes å innta en egen bestemmelse
om forfallstidspunkt der dette ikke er avtalt eller det ikke følger
av arbeidsforholdet for øvrig.
Det foreslås at det inntas en hjemmel i bestemmelsen om solidaransvar
som blant annet åpner for at dette kan reguleres nærmere i forskrift.
For at det enkelt skal kunne dokumenteres at arbeidstaker har
fremmet kravet overfor solidaransvarlig innenfor fristen, foreslås
det at kravet om lønn mv. skal være utformet skriftlig. Flere høringsinstanser
på arbeidstakersiden mener at kravet til hvilken dokumentasjon som
skal fremlegges sammen med lønnskravet, ikke må være strengere enn
at det er praktisk mulig å innfri det.
Det ligger i ordningen at arbeidstaker selv må sannsynliggjøre
sitt krav overfor oppdragsgiver. Det vil være naturlig at dette
dokumenteres med relevante dokumenter. Dette skal ikke tolkes som
et absolutt vilkår for å kunne rette et lønnskrav mot oppdragsgiver.
Dersom oppdragsgiver bestrider lønnskravet, vil det imidlertid på
vanlig måte være opp til arbeidstaker å forfølge dette videre, og
arbeidstaker vil i så fall uansett måtte dokumentere sitt krav.
Det antas at det kun vil være i unntakstilfeller at en arbeidstaker
ikke vil kunne legge frem en skriftlig arbeidsavtale.
Fristen bør avbrytes når et skriftlig krav er kommet frem til
oppdragsgiver. Begrepet skal tolkes på vanlig måte. Det ligger i
forslaget at fristen avbrytes overfor alle ledd i kontraktkjeden
når arbeidstaker har valgt å rette lønnskravet mot en oppdragsgiver.
Det er bare lønnskrav som er kommet frem innefor fristen som
kan kreves dekket av oppdragsgiver. Dersom det neste lønnskravet
også skulle bli misligholdt av arbeidsgiver i et løpende oppdragsforhold, vil
det ifølge forslaget påløpe ny frist for å fremme krav overfor oppdragsgiver.
Selv om fristen overfor oppdragsgiver er oversittet, vil arbeidstaker
uansett kunne rette lønnskravet mot arbeidsgiver. Overfor arbeidsgiveren
vil de alminnelige foreldelsesfristene gjelde.
Selv om oppdragsgivers ytelsesplikt i prinsippet inntrer straks
et skriftlig krav fra arbeidstakeren har kommet frem, er det rimelig
at også oppdragsgiver får noe tid til å innrette seg etter kravet.
I høringsbrevet ble det foreslått at oppdragsgiver skulle få
en frist på to uker til å utbetale utestående lønn mv. til arbeidstaker.
NHO uttaler i sin høringsuttalelse at fristen må være fire uker,
slik at arbeidsgiver får nødvendig tid til å områ seg.
Det foreslås i proposisjonen å utvide fristen til tre uker. Dette
vil være en rimelig frist for oppdragsgiver for å kunne fastslå
kravet og sørge for utbetalingen, samtidig som behovet for å få
en relativt rask avklaring i saken er ivaretatt. Når oppdragsgivers
betalingsforpliktelse er forfalt, vil virksomheten kunne bli ansvarlig
for forsinkelsesrenter etter alminnelige regler.
NHO foreslår i tillegg at det skal innføres et krav om at lønnskravet
skal forelegges arbeidsgiver, som må ha anledning til å uttale seg,
jf. en tilsvarende bestemmelse i lønnsgarantiloven § 3.
Etter departementets vurdering vil det være naturlig at en oppdragsgiver
som har mottatt et lønnskrav, orienterer arbeidsgiveren om dette,
slik at vedkommende får mulighet til å kommentere kravet. Det bør
være opp til den enkelte oppdragsgiver å vurdere hvorvidt dette
vil være hensiktsmessig i det konkrete tilfellet, og foreslår ikke
at det innføres en plikt til dette.
I en kontraktkjede med flere ansvarlige oppdragsgivere kan det
bli vanskelig å kontrollere hva som blir utbetalt til arbeidstakeren
som gjør solidaransvar gjeldende. For å sikre de øvrige oppdragsgiverne
tilstrekkelig informasjon og kontroll over utbetalinger, foreslås
det at oppdragsgiver som har mottatt krav fra en arbeidstaker skal
sende skriftlig varsel til de øvrige oppdragsgiverne. Varsling skal
skje så snart som mulig etter at kravet er kommet frem og senest
innen to uker. En oppdragsgiver som misligholder varslingsplikten,
etter omstendighetene vil kunne bli erstatningsansvarlig overfor
de øvrige oppdragsgiverne etter alminnelige ulovfestede erstatningsregler.
Forutsetningen er at misligholdet har ført til litt tap hos disse.
Utbetaling av lønn mv. til arbeidstaker vil etter gjeldende skatterettslige
regler utløse skatterettslige forpliktelser. Slik lønnsutbetaling
vil være skattepliktig inntekt for arbeidstakeren. Den som utbetaler lønn
har plikt til å foreta forskuddstrekk og lønnsinnberetning og til
å svare arbeidsgiveravgift etter de alminnelige reglene. Dette vil
også gjelde når det er oppdragsgiver som står for lønnsutbetalingen
i henhold til forslaget om solidaransvar.
Det følger av alminnelig pengekravsrett at en debitor som hefter
som kausjonist og som innfrir et pengekrav, skal kunne kreve regress
av hoveddebitor om ikke annet er avtalt. En oppdragsgiver som utbetaler lønn
mv. som følge av solidaransvaret, skal på tilsvarende måte kunne
kreve regress av arbeidstakerens arbeidsgiver.
I likhet med at det i mange tilfeller har vist seg vanskelig
for arbeidstakere å inndrive penger fra en arbeidsgiver lokalisert
i utlandet, vil det kunne bli vanskelig for oppdragsgiveren å få
oppfylt sitt regresskrav hos arbeidsgiveren. Innfriende oppdragsgiver
skal også kunne kreve regress av de øvrige oppdragsgiverne, slik
at et eventuelt tap som følge av at arbeidsgiver ikke oppfyller
regresskravet, kan fordeles likt mellom disse, dersom det ikke er
uttrykkelig avtalt noe annet mellom partene. Dette skal gjelde tilsvarende
ved innføring av solidaransvar. Begrunnelsen er at arbeidstaker
som kreditor ikke bør kunne avgjøre hvem av oppdragsgiverne som
endelig skal bære tapet.
Oppdragsgiverne bør sikre seg uttrykkelig i kontraktene, slik
at et eventuelt ansvar vil kunne spres nedover i kontraktkjeden
på en hensiktsmessig måte. Det vil kunne være aktuelt for oppdragsgivere
nedover i kontraktkjeden å holde tilbake en del av kontraktsvederlaget
som sikkerhet. Denne type tilbakeholdelsesklausuler benyttes allerede
i byggbransjen i en viss utstrekning. Forslaget om solidaransvar
innebærer ikke at det innføres noen slik tilbakeholdelsesplikt,
men at det overlates til virksomhetene å finne frem til de løsninger
som er mest formålstjenlige i det konkrete tilfellet.
Dersom spørsmålet om regress mellom de ansvarlige oppdragsgiverne
i kontraktkjeden ikke er nærmere regulert eller avtalt, innebærer
forslaget at regressomgangen må følge de alminnelige ulovfestede
regler om regress mellom samkausjonister.
Flere høringsinstanser på arbeidsgiversiden mener det er fare
for at ordningen kan misbrukes. Arbeidstaker og arbeidsgiver kan
med hensikt går inn for å utnytte oppdragsgivers solidaransvar og
skyve lønnskostnader oppover i kontraktkjeden.
Problemstillingen er vurdert. Det er viktig at ordningen ikke
blir for byråkratisk eller at det i for stor grad åpnes for unntak
eller modifikasjoner som arbeidstakeren vil kunne avskjæres med,
eller som vil kunne åpne for unødvendige tvister knyttet til lønnsutbetalingen.
Det kan være hensiktsmessig å innføre en unntaksbestemmelse dersom
det skulle forekomme rene misbrukstilfeller. En slik bestemmelse
gir en viktig signaleffekt som vil kunne virke positivt for gjennomføring
av solidaransvaret. Det vises til misbruksbestemmelsen i lønnsgarantiloven
§ 7.
Det foreslås at solidaransvarlig skal kunne nekte å dekke kravet
dersom arbeidstaker visste at forutsetningen for arbeidsoppdraget
var at lønn i henhold til allmenngjøringsforskrifter helt eller
delvis skal dekkes av en solidaransvarlig. Bestemmelsen skal tolkes snevert,
slik at formålene med ordningen ikke undergraves. Hensikten er ikke
å åpne for at solidaransvarlige oppdragsgivere regelmessig skal
kunne anføre at det foreligger misbruk. Bestemmelsen er bare ment
å gjelde for de helt åpenbare tilfellene.
Solidaransvaret må avgrenses mot de tilfeller der det er åpnet
konkurs hos arbeidsgiver. I slike tilfeller kan arbeidstakeren rette
krav mot statens lønnsgarantiordning etter lønnsgarantiregelverket.
Retten til å kreve lønnsgaranti fra den norske ordningen gjelder også
for arbeidstakere som er utsendt til Norge fra en virksomhet som
er etablert i annet EØS-land. En innføring av et solidaransvar skal
ikke medføre noen endring i lønnsgarantiregelverket på dette punkt.
Dersom det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver må arbeidstakeren
rette alle krav på lønn- og feriepenger som på dette tidspunktet
ikke er dekket verken av arbeidsgiver eller eventuell solidaransvarlig,
mot den statlige lønnsgarantiordningen. Arbeidstaker kan ikke velge
om kravet skal rettes mot lønnsgarantiordningen eller en solidaransvarlig.
Det er et vilkår for lønnsgarantidekning at lønnskravet ikke
har forfalt til betaling mer enn fire måneder før fristdagen. Lønnskrav
som har forfalt til betaling lenger tilbake kan imidlertid være
dekningsberettigede dersom arbeidstakeren uten "ugrunnet opphold"
enten har søkt fordringen inndrevet eller har tatt skritt som nevnt
i konkursloven § 63 for å få åpnet konkurs, jf. dekningsloven § 9-3
andre ledd.
I forslaget om solidaransvar må arbeidstaker fremme krav overfor
solidaransvarlig senest tre måneder etter at lønnskravet forfalt.
Den solidaransvarlige får en frist på tre uker til å betale ut arbeidstakers krav.
Dersom arbeidsgiver i mellomtiden går konkurs, legges det til grunn
at et opphold i inndrivelsesprosessen som skyldes at arbeidstaker
retter lønnskravet sitt mot den solidaransvarlige i henhold til
reglene om solidaransvar, må anses for å være et grunnet opphold
i forhold til dekningslovens regler. For øvrig vil ikke et eventuelt
solidaransvar innebære endringer i kravet til aktivitet som følger
av bestemmelsen i dekningsloven § 9-3 annet ledd.
En oppdragsgiver som har innfridd arbeidstakerens lønnskrav i
henhold til forslaget om solidaransvar, vil etter de alminnelige
konkursreglene kunne tre inn i arbeidstakerens krav mot konkursboet.
Ved innfrielse av en fortrinnsberettiget fordring, går fortrinnsretten
ifølge dekningsloven over på det regresskrav som innfrieren har.
Oppdragsgiverens regresskrav mot arbeidsgiver som hoveddebitor,
vil inneha de samme fordeler som arbeidstakerens krav ville hatt
i boet.
I høringsbrevet mente departementet at innfriende oppdragsgiver
ikke burde få mulighet til å få dekket sitt regresskrav over lønnsgarantiordningen
der arbeidsgiver senere går konkurs.
Flere av høringsinstansene har særlig anført at forslaget innebærer
at lønnsgarantiordningen fritas fra forpliktelser som de har i dag,
og at plikten til å utbetale lønn i forbindelse med konkurs dermed overføres
fra lønnsgarantiordningen til oppdragsgiver.
På bakgrunn av de innkomne høringssvarene er forholdet til lønnsgarantiordningen
vurdert på nytt. Det vil likevel være hensiktsmessig at oppdragsgiver som
utbetaler et lønnskrav på grunnlag av et solidaransvar, skal kunne
kreve regress overfor Nav Lønnsgaranti i de tilfellene arbeidsgiver
er gått konkurs eller blir slått konkurs som følge av oppdragsgivers
tilbakebetalingskrav.
Etter gjeldende lønnsgarantilov § 1 femte ledd er krav som blir
overdratt fra arbeidstaker ikke omfattet av ordningen der dette
skjer som ledd i en skjult driftskreditt eller annet misbruk av
lønnsgarantiordningen. Det samme gjelder der tredjemann trer inn
i kravet på annen måte og det skjer som ledd i en skjult driftskreditt
eller annet misbruk av lønnsgarantiordningen. Forslag om solidaransvar
innebærer at oppdragsgiver blir direkte ansvarlig for manglende
utbetaling av lønn til arbeidstaker. Fordi dette blir et lovhjemlet
ansvar for lønnsutbetaling kan det vanskelig sies å bli rammet av
de omtalte unntakene. Dagens regler i lønnsgarantiloven avskjærer
i utgangspunktet ikke dekning av oppdragsgivers eventuelle regresskrav.
Selv om innfriende oppdragsgiver får anledning til å få dekket
sitt regresskrav over lønnsgarantiordningen, vil fortsatt de begrensningene
som følger av lønnsgarantiloven og dekningsloven gjelde.
Som hovedregel vil heller ikke den solidaransvarliges regresskrav
være dekningsberettiget der forfallstidspunktet til arbeidstakers
lønnskrav ligger lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen. Lønnskrav
kan med forfall lenger tilbake likevel være dekningsberettigede
dersom arbeidstakeren uten "ugrunnet opphold" enten har søkt fordringen inndrevet
eller har tatt skritt som nevnt i konkursloven § 63 for å få åpnet
konkurs, jf. dekningsloven § 9-3 andre ledd.
Forslaget om solidaransvar innebærer at arbeidstaker må fremme
krav overfor solidaransvarlig senest tre måneder etter lønnens forfallstidspunkt.
Deretter har den solidaransvarlige en frist på tre uker til å utbetale
lønnskravet. Hvis de omtalte fristene benyttes fullt ut, medfører
det at forfallstiden til kravet den solidaransvarlige har overtatt
vil ligge lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen, dersom
arbeidsgiver går konkurs senere enn en uke etter at den solidaransvarlige
utbetalte lønnen. Tiden som medgår til utbetaling av lønn i henhold
til reglene om solidaransvar må betraktes som et grunnet opphold
i inndrivelsesprosessen i regressomgangen mellom solidaransvarlig
og lønnsgarantiordningen. Kravet til aktivitet etter dekningsloven
vil også gjelde for innfriende solidaransvarlig
Det kan være hensiktsmessig å vurdere om lønnsgarantiordningens
firemåneders frist bør utvides. Dette er en problemstilling som
også vil berøre dekningsloven og forholdet til det generelle konkursregelverket.
Departementet vil derfor eventuelt komme tilbake til dette i en
egen sak.
Det er opp til den enkelte arbeidstaker å avgjøre hvorvidt vedkommende
ønsker å gjøre et krav gjeldende overfor oppdragsgiver. Spørsmål
om lønnsforpliktelser er et privatrettslig forhold, og dersom det oppstår
tvist om lønnsutbetalingen må arbeidstaker selv forfølge sitt krav
rettslig.
Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har ansvar for å føre tilsyn
med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av forskrifter om allmenngjøring
etterleves. Håndheving kan skje gjennom tilsynenes ordinære virkemidler;
pålegg, tvangsmulkt og stansing. Det kan gis pålegg for å få fremlagt
nødvendig dokumentasjon for å sikre at lønns- og arbeidsvilkår er
i overensstemmelse med kravene i gjeldende allmenngjøringsforskrifter.
Tilsynsetatene kan ikke gi pålegg om faktisk lønnsutbetaling.
Utenlandske arbeidstakere som er i Norge på kortvarige arbeidsoppdrag,
vil kunne anse det som praktisk vanskelig og tidkrevende å måtte
gå til rettslige skritt. Dette vil kunne hindre effektiviteten i
solidaransvaret.
Tilsynsetatene har ansvar for å gi informasjon og veiledning
om forståelsen av regelverket. Arbeidstilsynet har plikt til å samarbeide
med tilsvarende kontor i øvrige EØS-land om informasjonsutveksling. Dersom
solidaransvaret innføres, vil det bli svært viktig at Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet avsetter tilstrekkelig ressurser.
Partene i arbeidslivet vil også måtte gjøre en innsats når det
gjelder å orientere og veilede om regelverket.
Dersom arbeidstakeren er medlem i en arbeidstakerorganisasjon,
vil vedkommende på vanlig måte kunne få bistand fra organisasjonen
i en eventuell rettslig prosess mot oppdragsgiver for å gjøre et
solidaransvar gjeldende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at EUs utsendingsdirektiv (Direktiv 96/71/EF om utsending
av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting) pålegger statene
å sikre utsendte arbeidstakere nærmere angitte arbeids- og ansettelsesvilkår,
og at arbeidstakerne har egnede ordninger til rådighet med henblikk
på overholdelse av disse forpliktelsene. Sentrale arbeidstakerorganisasjoner
har anført at Norge ikke har egnede virkemidler for å sikre at arbeidstakerne
får den lønn de har krav på og de har derfor i flere omganger understreket
behovet for at det innføres solidaransvar for lønn i allmenngjøringsloven.
Flertallet viser til at man i Tyskland siden 1999
har hatt solidaransvar for allmenngjort minstelønn i byggebransjen,
og at virkeområdet for disse bestemmelsene siden har blitt utvidet
til å gjelde flere bransjer. Det synes nå å være bred enighet i
Tyskland om videreføring av ordningen.
Flertallet viser til at den tyske solidaransvarsordningen
bidrar til at arbeidstakerne får utbetalt den lønn de har krav på
og i tillegg bidrar til at oppdragsgivere velger seriøse underleverandører.
Det er på denne bakgrunn god grunn til å anta at en tilsvarende ordning
for solidaransvar i Norge vil få de samme positive virkninger, og
at dette vil føre til ryddigere konkurranseforhold i de bransjer
hvor tariffavtalene er allmenngjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at ifølge forskrift av 22. februar
2008 nr. 166 med hjemmel i § 9 i allmenngjøringsloven skal hovedleverandør
påse at allmenngjøringsforskrifter etterleves hos oppdragstakere/underleverandører
nedover i en kontraktskjede. Ansvaret omfatter imidlertid ikke et
direkte ansvar for virksomheten når det gjelder lønnsutbetalingen.
Departementet finner i Ot.prp. nr. 88 (2008–2009) å ville pålegge
oppdragsgivere i Norge et direkte ansvar for at arbeidstakere får
lønn i henhold til slike forskrifter, såkalt solidaransvar.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet om det
bør innføres et solidaransvar ble behandlet i forbindelse med Ot.prp.
nr. 56 (2006–2007), jf. Innst. O. nr. 92 (2006–2007). Flertallet
sluttet seg her til Regjeringens vurderinger om at det ville føre
for langt å pålegge oppdragsgiver et solidaransvar på det daværende
tidspunkt. I Innst. O. nr. 92 (2006–2007) hadde disse medlemmer sammen
med medlemmene fra Høyre og Venstre følgende merknad:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Venstre er enig i at det offentlige må kunne stille krav om at oppdragsgivere
foretar en god og ordentlig vurdering før de inngår kontrakter,
og at oppdragsgivere stiller krav om at deres kontraktører retter
seg etter gjeldende lover og forskrifter. Det er likevel slik at
dersom oppdragsgivere skal være i stand til å påse at underleverandører/leverandører
utbetaler lønn, dekker et visst antall hjemreiser, kost og losji samt
overholder allmenngjøringsforskriftens arbeidstidsbestemmelser osv.,
innebærer det at oppdragsgiver må gå inn i bedriftene og foreta
kontroll. Disse medlemmer er bekymret for de overordnede rettssikkerhetsmessige
problemstillingene som følger i kjølvannet av en slik kontroll og
kan ikke anbefale dette."
Disse medlemmer har fremdeles et slikt syn på
innføring av solidaransvar.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Ot.prp.
nr. 88 (2008–2009) uttrykker bekymring for at oppdragsgivere som
setter ut arbeid, eller leier inn arbeidstakere, kan tjene på at
lønnsplikten hos underleverandører misligholdes. Disse medlemmer vil
peke på at resultatet av å innføre solidaransvar overfor lønnsmottakere
fra underleverandører kan føre til det motsatte resultat, nemlig
at underleverandører ikke tar sitt ansvar for lønnsutbetaling alvorlig og
overlater til oppdragsgiver å løse problemet overfor underleverandørens
ansatte. Et slikt ansvar vil også, etter disse medlemmers mening,
være nærmest umulig å forholde seg til fordi oppdragsgiver i de
fleste tilfeller vil ha små muligheter til å kontrollere forholdene
nedover i kjeden av underleverandører.
Disse medlemmer er svært bekymret for de konsekvensene
solidaransvaret kan få for norske, særlig små og mellomstore, bedrifter.
Mange bedrifter med få ansatte vil bli pålagt store ekstra arbeidsbyrder
og ansvar som disse medlemmer frykter vil føre til
et økt antall konkurser og nedleggelser av virksomhet i norske bedrifter.
I en tid der mange norske bedrifter allerede sliter i kjølvannet
av finanskrise og oppdragstørke mener disse medlemmer det
er uansvarlig å innføre solidaransvar.
Disse medlemmer anser også at de ekstra utgifter
solidaransvaret nødvendigvis må føre til vil gi seg utslag i høyere
priser, byggekostnader og ytterligere reduksjon av muligheten til
å sikre seg oppdrag. Disse medlemmer viser til sine
merknader sammen med Høyre og Venstre i Innst. O. nr. 92 (2006–2007)
der det heter:
"Gjennom korrespondanse i forbindelse med Stortingets
behandling av denne saken har arbeids- og inkluderingsminister Bjarne
Håkon Hanssen ikke gitt betryggende svar på om, og i tilfelle hvordan, oppdragsgiver
skal foreta en utstrakt kontroll med underleverandører i hele kontraktskjeden.
Disse medlemmer stiller også spørsmål ved at det for ettertiden
skal stilles krav til oppdragsgiver om at de skal inneha nødvendig
kompetanse for en slik kontroll. Spesielt problematisk vil det være
for små bedrifter og oppdragsgivere å ha krav til en slik kontrollutførelse.
Manglende kompetanse og økonomi er to store problemområder i så
henseende. Videre vil garanti for lønnsforpliktelser kunne medføre
store kostnader og dermed true eksistensgrunnlaget for mindre bedrifter,
og derfor er disse medlemmer imot garanti for lønnsforpliktelser."
Disse medlemmer viser til at om lag 80 pst. av
norske bedrifter har mindre enn fem ansatte. For disse og derved
det store flertallet av næringsvirksomheter i Norge vil lovforslaget
om solidaransvar føre til store utfordringer. Disse medlemmer frykter
at dette kan føre til at bedrifter kommer i en negativ valgsituasjon,
hvor valget er enten å legge ned virksomheten eller drive i konflikt
med gjeldende lovverk. Dette innebærer videre at kontrollmuligheten
som lovforslaget har til hensikt å legge bedre til rette for, faktisk
får motsatt effekt, hvor resultatet vil være mer sosial dumping
og ikke mindre, mer svart arbeid og ikke mindre. Disse medlemmer ser med
bekymring på en slik utvikling.
Disse medlemmer viser videre til at det under
behandlingen av Ot.prp. nr. 56 (2006–20007) Om lov om endringer
i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt
for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte mv.), jf. Innst.
O. nr. 92 (2006–2007), ble fremsatt følgende forslag for å motvirke
sosial dumping:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en sjekkliste
med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert
hos et bemanningsforetak eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse. Listen
kan blant annet bygge på følgende punkter:
a) Dokumentasjon for at underentreprenøren
har avgitt løfte om å følge kravene til lønns- og arbeidsvilkårene
i allmenngjøringsforskriftene
b) Dokumentasjon for at underentreprenørene er registrert
hos og har sendt opplysninger til skattemyndighetene
c) Dokumentasjon for at underentreprenøren er registrert
i Brønnøysundregistrene
d) Krav om fremleggelse av skatteattest
e) Krav om fremleggelse av firmaattest fra hjemlandet."
Disse medlemmer er fremdeles av den oppfatning
at en slik sjekkliste ville være et bedre egnet virkemiddel for
å motvirke sosial dumping, som samtidig er mulig å administrere
og som ikke fører til forverrede rammebetingelser for bedriftene.
Det er viktig å finne treffsikre og målrettede tiltak for å ta de aktørene
som opptrer useriøst. Disse medlemmer konstaterer
at man med Regjeringens politikk derimot skal legge seg på en linje
hvor rammevilkårene for det overveldende flertallet av seriøse,
norske bedrifter forverres, fordi det finnes useriøse aktører. Det
er en innstilling til næringslivet som disse medlemmer ikke
støtter.
Disse medlemmer er av den oppfatning at innføring
av solidaransvar ikke vil gi den virkning Regjeringen forutsetter,
men bidra til å skape enda flere vanskeligheter for norske bedrifter
i en allerede vanskelig situasjon. Disse medlemmer vil
av ovennevnte årsaker ikke støtte forslaget til ny § 13 i allmenngjøringsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
merker seg at solidaransvaret skal gjelde for hele kjeden av leverandører
og underleverandører, fra og med hovedleverandør og nedover.
Flertallet viser til at flere av høringsinstansene
har tatt til orde for at solidaransvaret også skal omfatte bestiller/byggherre
når denne er offentlig myndighet eller næringsdrivende. Flertallet merker seg
at departementet i fjerde ledd får adgang til å forskriftsfeste
at også bestiller kan omfattes av solidaransvaret, dersom særlige
forhold skulle tilsi det.
Flertallet viser til at fastsettelsen
av frister for fremsettelse av krav overfor solidaransvarlig og
for utbetaling fra solidaransvarlig, bygger på en avveiing mellom
flere hensyn og støtter forslagene om frist på henholdsvis tre måneder
og tre uker.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Venstre stiller seg sterkt kritisk til at fristen for
fremsettelse av krav overfor solidaransvarlig er satt til hele tre
måneder. I den åpne høringen i arbeids- og sosialkomiteen la blant annet
NHO sterk vekt på at dersom det skulle innføres et solidaransvar,
så var det tungtveiende grunner til at en frist for fremsettelse
av krav overfor solidaransvarlig, ikke bør settes høyere enn én
måned.
Disse medlemmer registrerer at flertallet støtter
lovformuleringen som setter frist til solidaransvarlig for utbetaling,
hvor det foreslås en utbetalingsfrist på bare tre uker fra lønnskravet
er fremmet overfor solidaransvarlige. I brev til arbeids- og sosialkomiteen
av 28. mai fra NHO vises det blant annet til at det i den statlige
lønnsgarantiordningen ligger en målsetning om at utbetaling skal
skje så raskt som mulig, samtidig som at saksbehandlingen for lønnskrav
er om lag to til tre måneder. Dette skyldes de krav som ligger til
dokumentasjon i forskrift om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs,
for-1998-10-28-999. Disse medlemmer konstaterer at
NHO i sin tilnærming til en endring i Allmenngjøringsloven som organisasjonen
er uenig i, likevel kommer med forslag til hvordan lovverket kan
gjøres bedre for bedriftene, i dette tilfellet gjennom å sette en
utbetalingsfrist på to måneder fra lønnskravet er fremmet overfor
solidaransvarlige
Disse medlemmer reagerer derfor på flertallets
påstand i denne innstilling om at Regjeringens vurdering av frister
"bygger på en avveining mellom flere hensyn", da det er åpenbart
at hensynet til næringslivets rammevilkår og muligheten til å etterleve loven
i praksis, overhodet ikke har hatt innvirkning på Regjeringens forslag.
Det er derimot tydelig at Regjeringen og flertallet i sin vurdering
ensidig har valgt å lytte til enkeltinteresser på arbeidstakersiden.
Flertallet viser til at flere av høringsinstansene
mener at det er en fare for at ordningen kan misbrukes og mener
at denne bestemmelsen hindrer slikt misbruk. Flertallet merker
seg at denne bestemmelsen bare er ment å gjelde for de helt åpenbare
tilfeller.
Flertallet viser til sine merknader
til første ledd og vil anføre at det i mange tilfeller vil være
rimelig å anta at solidaransvar for bestiller/byggherre vil bidra
til at disse vil velge seriøse leverandører.
Øvrige endringer (§ 14 Boikott, § 15 Straff, Lov om ferie § 11)
Flertallet slutter seg til forslagene og har ingen
merknader.
De økonomiske og administrative konsekvensene av tiltakene som
er foreslått vil bero på om det blir fremsatt flere begjæringer
om allmenngjøring.
Den faktiske effekten av allmenngjøring når det gjelder virkninger
på lønnsdannelsen osv., vil også avhenge av hvorvidt partene fremmer
begjæringer om allmenngjøring og om disse blir etterkommet av Tariffnemnda.
Det antas at forslagene i utgangspunktet ikke vil få større samfunnsøkonomiske
konsekvenser, ut over det som allerede ligger i at det finnes en
allmenngjøringsordning.
De foreslåtte endringene vil kunne øke ressursbehovet for Tariffnemnda.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ansvarlig for Tariffnemndas
sekretariat.
En klargjøring av at det gjelder et mindre strengt dokumentasjonskrav
for å fremme en begjæring om allmenngjøring, vil legge mindre administrative
byrder på organisasjonene og vil gjøre det mindre krevende å forberede
en allmenngjøringssak.
Samtidig vil både klarleggingen av Tariffnemndas skjønnskompetanse
med hensyn til hvilke tariffavtalevilkår som skal allmenngjøres
og forenklingen av adgangen til å videreføre vedtak for en periode,
bidra til at saksbehandlingen i nemnda går raskere og dermed ressursbesparende.
Samlet sett innebærer de foreslåtte endringene ikke vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Forslaget om å innføre solidaransvar for oppdragsgiver etter
allmenngjøringsloven vil innebære en fordel, både for den enkelte
arbeidstaker og for næringslivet, ved at useriøse aktører lukes
ut. Det vil også medføre kostnader i form av administrative byrder
og likviditetsbelastning.
Nytten av å innføre solidaransvar vil være at omfanget av sosial
dumping reduseres ved at flere utenlandske arbeidstakere sikres
lønns- og arbeidsvilkår fastsatt i allmenngjøringsforskrifter. Dette
vil igjen motvirke uønsket konkurransevridning på det norske arbeidsmarkedet,
særlig for små og mellomstore virksomheter, gjennom økt vern mot
urettferdig konkurranse fra useriøse utenlandske virksomheter med dårlige
lønns- og arbeidsvilkår.
Flere arbeidstakere får utbetalt det de har krav på etter allmenngjøringsforskrifter,
fordi arbeidstaker kan forholde seg til flere enn egen arbeidsgiver
og rette krav mot en valgfri oppdragsgiver i kjeden.
Leverandører vil i større utstrekning velge seriøse underleverandører
som oppfyller lovpålagte forpliktelser.
Det legges til grunn at kostnadene med solidaransvaret hovedsakelig
vil måtte bæres av næringslivet. De vil i hovedsak bestå av administrative
og likviditetsmessige kostnader/belastninger knyttet til tiltak oppdragsgivere
antas å måtte iverksette for å kunne begrense forpliktelsen knyttet
til ansvaret.
De administrative kostnadene vil trolig være størst oppe i kontraktkjeden.
Det er særlig disse leverandørene som vil måtte iverksette tiltak
både for å sikre at underleverandørene er seriøse og for å kunne begrense
et eventuelt tap dersom underleverandører likevel skulle misligholde
sine lønnsforpliktelser. Det er også først og fremst disse som vil
få de administrative byrdene ved en eventuell utbetaling, beregning
av skattetrekk, arbeidsgiveravgift osv.
Likviditetsbelastningene vil trolig være størst nede i kjeden,
fordi leverandører oppe i kjeden i større grad vil holde tilbake
deler av vederlaget eller kreve økte beløp i bankgarantier for å
kunne sikre seg mot et mulig tap.
Komiteen viser til proposisjonen og
har for øvrig ingen merknader.