Brev fra Nærings- og energidepartementet, v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 28. februar 1994.

       Energi- og miljøkomiteen har ved brev av 07.02.1994 oversendt åtte spørsmål i tilknytning til Statens Kärnkraftinspektions (SKIs) uttalelse av 17. februar 1993. Jeg vil nedenfor besvare spørsmålene i den rekkefølge de er stilt.

Spørsmål 1:

       Hvorfor er ikke innholdet i denne høringsuttalelsen referert til i verken proposisjonen eller i følgebrevet, når en har valgt å referere en lang rekke andre og tildels mindre oppsiktvekkende høringsuttalelser?

Svar:

       Bakgrunnen for uttalelsen fra SKI var en anmodning fra styringsgruppen som utarbeidet konsekvensutredningen om å kommentere det opprinnelige norske deponikonseptet. I proposisjonen fremmet imidlertid Regjeringen forslag om en kombinert løsning, basert på deponering av kortlivet avfall og lagring av avfall med lang levetid. Jeg har vanskelig for å se at uttalelsen burde være referert i proposisjonen så lenge en har gått inn for en annen løsning enn den SKI har kommentert.

       Når det gjelder godkjenningsbrevet var det et poeng å gjengi uttalelser som var typiske for de innvendinger som var reist. Det var aldri tanken at denne gjengivelsen skulle være uttømmende.

       I vurderingen av om SKIs uttalelse skulle refereres var det naturlig å legge vekt på bakgrunnen for uttalelsen. Uttalelsen var av rent foreløpig karakter (en har « översiktligt granskat konsekvensutredningen »). Jeg vil videre vise til at SKI fremholder at synspunktene i uttalelsen kan håndteres innenfor rammen av de sikkerhetsrapporter som skal utarbeides ved konsesjonsbehandlingen etter atomenergiloven. Slik konsesjonsbehandling er nødvendig før bygging kan starte. Jeg ser positivt på SKIs bidrag til å påpeke forhold som bør vektlegges under konsesjonsbehandlingen.

Spørsmål 2:

       Hva er statsrådens syn på påstanden om at det norske atomavfall til dels har langt høyere aktivitetsmengder enn det svenske avfallet, selv om det norske avfallet bare utgjør 1 % av volumet?

Svar:

       Det er ikke riktig at det norske lav- og middelaktive avfallet har en langt høyere aktivitetsmengde enn det tilsvarende avfallet i Sverige. Det er foretatt beregninger som viser at totalaktiviteten i det norske avfallet frem mot 2030 vil utgjøre omkring 1 % av aktiviteten i det svenske avfallet. Dersom en tar med tritium (H-3 som i hovedsak stammer fra kasserte Exit-skilt) blir andelen omtrent 2 %. Det synes mest relevant å sammenligne uten å ta med tritium siden en ikke kjenner til at slikt avfall innsamles for deponering i Sverige.

       Dersom en fordeler avfallet på de forskjellige radioaktive stoffer er det riktig at det forholdsmessig er et større innslag av langlivede stoffer i det norske avfallet. Jeg ser det imidlertid som viktig å understreke at lang levetid ikke nødvendigvis betyr høy aktivitet. Dette synes å være en utbredt misforståelse i den norske debatten.

       I de sikkerhetsvurderinger som ligger til grunn for konsekvensutredningen har en lagt til grunn sammensetningen av det norske avfallet. Når de sikkerhetsmessige forhold er ivaretatt vil den totale mengde radioaktivitet som kan deponeres være bestemt av volumet på avfallet.

Spørsmål 3:

       Er det korrekt at aktivitetsmengdene i det norske avfallet er 80 % av det svenske nivået for H-3, 115 % for Am-241, 60 % for Pu-240 og 112 % for Pu-239? Hvorfor kommer ikke dette fram i konsekvensutredningen eller i proposisjonen?

Svar:

       De tall som er gjengitt i SKIs uttalelse er basert på en rapport fra Statens Strålskyddsinstitut (SSI-rapport 92-07) og synes korrekte med ett unntak: Anslaget for den gammastrålende isotopen Cs-137 (11 %) er feil, det skal være 1,1 %. Når det gjelder H-3 (tritium) viser jeg til svaret på spørsmål 2. H-3 er neppe en interessant isotop i forhold til debatten rundt lagring/deponering av radioaktivt avfall fordi halveringstiden er 12,3 år og radiotoksisiteten meget lav.

       Det primære i konsekvensutredningen var med utgangspunkt i tre lokaliseringsalternativ å vurdere hvorvidt kravene til sikkerhet kunne oppfylles for et norsk deponi. I forhold til de langlivede radioaktive stoffene er det avgjørende at den foreslåtte løsning fører til immobilisering slik at disse ikke kommer ut i luft eller næringsmidler. Jeg ser det slik at en sammenlikning på detaljnivå av det norske og svenske avfallet ikke er avgjørende for den vurdering som må foretas i denne saken. En slik sammenlikning var heller ikke en del av styringsgruppens mandat.

Spørsmål 4:

       Vil disse nivåene øke i årene fram til 2030? Hvor store aktivitetsmengder vil det da være snakk om? Hvor stor tilvekst av plutoniumavfall vil en få når virksomheten ved det metallurgiske laboratoriet på Kjeller rives?

Svar:

       Konsekvensutredningen inneholder på s. 23 (tabell-III-1) et estimat over mengder av ulike radioaktive stoffer i 2030. I disse tallene er inkludert de avfallsmengder en antok ville oppstå som følge av riving av Metallurgisk laboratorium II på Kjeller.

       Departementet er nå kjent med at den nøyaktige mengde plutoniumsavfall ved riving av Metallurgisk laboratorium II vil avhenge av i hvilken grad det er mulig å skille ut plutonium for lagring som høyaktivt avfall. Denne såkalte dekontamineringsteknologien utvikles stadig. Scandpower A.S. har antydet at det nå er realistisk å regne med en dekontamineringsgrad på 75 %. Dette innebærer i så fall at plutoniumsmengden i rivningsfallet reduseres til 25 % av det som er angitt i konsekvensutredningen.

       I tallverdier vil dette si:

Pu-239: 44 GBq eller 18 g, og

Pu-240: 85 GBq eller 8 g.

Spørsmål 5:

       Hvor lang halveringstid har Am-241, Pu-239 og Pu-240?

Svar:

       Halveringstidene er for:

       Opplysningene fremgår av konsekvensutredningens s. 23, tabell III-1, der en også finner halveringstider for de øvrige isotoper som inngår i avfallet.

Spørsmål 6:

       Er det vanlig i andre land å behandle plutoniumsavfall som mellomaktivt avfall?

Svar:

       Det er vanlig i andre land at plutonium inngår i og lagres/deponeres som lavt og middels radioaktivt avfall. Praksis i de ulike land varierer noe, avhengig av hvor langt man har kommet med planer for deponering av høyaktivt avfall.

       Kriteriene for klassifisering av radioaktivt avfall bygger på internasjonale overenskomster utfyllende beskrevet i dokumenter fra internasjonale organisasjoner. Alle avfallskategorier kan inneholde stoffer som gir alfa-stråling, plutonium er her bare ett eksempel. Det som skiller mellomaktivt avfall fra høyaktivt i denne sammenheng er om avfallet har så høy aktivitet at det fører til betydelig varmeutvikling. Dette er f.eks. tilfellet for brukt reaktorbrensel.

Spørsmål 7:

       SKI skriver i sin høringsuttalelse at:

       Et det Statsrådens syn at dette kravet er ivaretatt i Regjeringens forslag til lager/deponi i Himdalen?

Svar:

       Jeg er fullt innforstått med at mulig risiko etter 500-1000 år skriver seg fra langlivede transuraner. Dette er også beskrevet i konsekvensutredningen (s. 23-25).

       Konsekvensutredningen legger stor vekt på at de langlivede stoffene skal immobiliseres gjennom gode barrierefunksjoner. De foreliggende modellberegninger viser at strenge dosekriterier vil bli oppfylt på lang sikt, selv dersom vi tenker oss et vannfylt fjellrom. Sikkerhetskravene på lang sikt vil det bli lagt spesiell vekt på under konsesjonsbehandlingen.

Spørsmål 8:

       SKI skriver i høringsuttalelsen at

       Hva er bakgrunnen for at Regjeringen ikke har vurdert eller utredet et deponi under havnivå med langt mindre bevegelse av vann gjennom fjellet enn det en finner i Himdalen?

Svar:

       Utvalget som utarbeidet NOU 1991:9 Deponi for norsk lav- og middelaktivt atomavfall sto fritt til å komme med forslag til lokalisering av et fremtidig deponi. Som kjent anbefalte utvalget prinsipalt Killingdal gruve, subsidiært en fjellhall på Romerike.

       Dersom myndighetene nå skulle gå inn for et deponi under havnivå må en være klar over at prosessen settes flere år tilbake. Ikke minst fordi et slikt anlegg vil være vesentlig mer komplekst enn Himdalen-alternativet, vil det være nødvendig med et meget omfattende utredningsarbeid.

       Deponering under havnivå innebærer imidlertid også en del ukjente faktorer og reiser prinsipielle spørsmål som en skal være oppmerksom på.

       Det internasjonale atomenergibyrå, IAEA, i 1993 har utgitt en rapport: « Report on radioactive waste disposal », (Tech. Report Series no. 349) der en gjennomgår deponeringsløsninger i ulike land og beskriver ulike konsepter som har vært benyttet. Også deponering under havnivå diskuteres og det påpekes fortsatt usikkerhet og ubesvarte spørsmål. Det heter bl.a.:

       FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro behandlet også spørsmål om deponering av radioaktivt avfall i eller nært et maritimt miljø. Her ble man enige om sterke restriksjoner ut fra føre-var-prinsippet (jf St.meld. nr. 13 (1992-1993)).

       Jeg mener på denne bakgrunn at flere forhold taler imot deponering under havnivå når en kan finne fullgode løsninger basert på et fjellhallskonsept som foreslått av Regjeringen.

       Jeg vil om kort tid komme tilbake med svar på de spørsmål som komiteen har stilt i brev av 23. dm.