Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, til Senterpartiets stortingsgruppe v/parlamentarisk leder Johan J Jakobsen, datert 3. juni 1994.
Spørsmål vedrørende EØS-tilleggsavtalen
Nedenfor følger svar på spørsmålene 13-47 fra Senterpartiets stortingsgruppe oversendt av Utenrikskomiteens leder i brev datert 26. mai d.å. vedrørende EØS-tilleggsavtalen.
Flere av spørsmålene er identiske eller nesten identiske med de spørsmål som ble stilt fra Senterpartiet i brev av 4. februar 1994 og besvart av Handelsministeren i brev av 13. februar. I det vesentlige har det ikke vært grunnlag for å gi andre svar enn det som er gitt tidligere.
Spørsmål 13
Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at Regjeringen legger til grunn at EØS-avtalen ikke medfører noen plikt til å legge norske bussruter ut på anbud i alle EØS-land. Er det grunn til å tro at andre, for eksempel ESA, har en annen oppfatning av dette? Har Regjeringen fått noen nærmere avklaring på om dagens regelverk med frivillig anbud kan fortsette?
Svar:
Regjeringen har som nevnt vurdert dagens frivillige bruk av anbud i forhold til tilleggsavtalens regler om plikt til å bruke anbud ved kjøp av tjenester til det offentlige. Den norske ordningen anses ikke i strid med avtalen.
Regjeringen har ikke grunnlag for å tro at andre, f.eks. ESA, skulle tolke dette regelverket annerledes og legger til grunn at ordningen vil kunne fortsette også etter at tilleggsavtalen er i kraft.
Spørsmål 14
I nevnte brev heter det også at Regjeringens syn er at forslaget til ny Lov om erverv av næringsvirksomhet ikke er i strid med EØS-avtalen. Er det grunn til å tro at andre, for eksempel ESA, er av en annen oppfatning, og at loven/lovforslaget dermed må endres? Har Regjeringen fått noen nærmere avklaring på dette?
Svar:
I sin høringsuttalelse har NHO gjort visse innsigelser mot Næringsdepartementets vurdering av lovforslaget i forhold til EØS-avtalen. Regjeringen har ikke mottatt informasjon om at ESA eller andre skulle være av den oppfatning at lovforslaget er i strid med avtalen.
Spørsmål 15
392 L 0025 Rådsdirektiv 92/25/EØF av 31. mars 1992 om engrosdistribusjon av legemidler til mennesker. (EFT. nr. L 113, 30.4.92, s.1)
I nevnte brev heter det at det i henhold til den nye legemiddelloven er et vilkår for godkjenning av grossister at de skal kunne levere alle legemidler som etterspørres i det norske markedet innen 24 timer, eller senest innen 48 timer i vanskelig tilgjengelige strøk, og at EØS-avtalen ikke er til hinder for at Norge stiller slike krav til legemiddel-grossister. Det heter videre at etter 1. januar 1995 vil produsenter kunne få tillatelse til å drive engrosvirksomhet for de legemidlene de selv produserer.
Betyr dette at legemiddellovens bestemmelser likevel er i strid med EØS-avtalens bestemmelser (etter 1. januar 1995)? Hvilke konsekvenser vil dette i såfall kunne få for tilgjengeligheten/dekningen av legemidler i ulike deler av landet?
Svar:
Den norske legemiddelloven og grossistforskriften er begge i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser. Som det vil fremgå av St.prp. nr. 40 (1993-1994), vil Norge åpne for at legemiddelprodusenter etter overgangsperiodens utløp 1. januar 1995 kan være egengrossister. De må levere sine preparater over hele Norge, innenfor de tidsfrister som gjelder for andre legemiddelgrossister. Leveranser fra egengrossistene vil utgjøre et supplement til dagens grossistordning.
Statens helsetilsyn, som er det forvaltningsorgan som gir grossist-tillatelser og fører tilsyn med grossistene vil i sitt arbeid ha som utgangspunkt at produsenter som er egengrossister ikke skal kunne nekte andre grossister omsetning av deres preparater.
Adgangen for legemiddelprodusenter til å drive engrosvirksomhet for de legemidler de selv produserer, medfører således ingen begrensninger i de krav som i Norge stilles til tilgjengelighet/dekning av legemidler i ulike deler av landet.
Spørsmål 16
391 L 0414 Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF av 15. juli 1991 markedsføring av plantevernmidler (EFT. L 230.19.8.91. s.1) sist endret ved: 393 L 0071 Kommisjonsdirektiv 93/71/EØF av 27. juli 1993 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF om markedsføring av plantervernmidler (EFT L 221.31.8.93. s. 27).
I Stortingsdebatten om Handelsministerens redegjørelse om status i arbeidet med tilleggsprotokollen til EØS-avtalen 15. februar i år stilte undertegnede Handelsministeren følgende spørsmål: « I St.prp. nr. 100 (1991-1992) sies det at dette er et ganske nytt direktiv, vedtatt i 1991, kalt 414, og det gis inntrykk av at det ikke er problematisk, det har mange sammenfallende trekk med det norske regelverket. Så sies det i forbindelse med EØS II at det ikke er forpliktende. Men det er likevel tatt med i EØS II. Og så sies det i posisjonspapiret til EF-forhandlingene at det er problematisk, og det bes om unntak. Det har en visstnok ikke fått, og i følge miljøbevegelsen kan det åpne for bl.a. flere hundre nye sprøytemidler i Norge. Det er litt vanskelig for Stortinget å få oversikt når en forholder seg til den type ulike kilder, og jeg er nødt til å spørre: Hva mener egentlig Regjeringen om dette direktivet 91/414? Er det et vanskelig direktiv, eller er det ikke et vanskelig direktiv? »
Handelsministeren bidro ikke med noen avklaring på disse spørsmålene i debatten, og en ber derfor på nytt om konkrete og presise svar på disse spørsmålene. Er det videre slik at miljøbevegelsens påstander om at direktivet bl.a. kan føre til flere hundre nye plantevernmidler i Norge medfører riktighet? Hvilke andre konsekvenser for norsk plantevernmiddelregelverk og bruk av plantevernmidler vil dette direktivet få, dersom det blir gjeldende i Norge?
Svar:
I EØS har Norge varig unntak for å gjennomføre plantevernmiddeldirektivene, og de er således ikke forpliktende. Unntaket omfatter også Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF , med senere endring.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til medlemskapsavtalen, vises det til den redegjørelse som gis i St.meld. nr. 40 (1993-1994), og til den videre behandling av medlemskapsspørsmålet.
Spørsmål 17
393 R 0339 Rådsforordning (EØF) nr 339/93 av 8. februar 1993 om kontroll av samsvar med reglene om produktsikkerhet ved innførsel av produkter fra tredjeland. (EFT L 40, 17.2.93, s.1).
Hvorfor tas dette direktivet inn når forholdet til 3.land ikke skal reguleres av EØS-avtalen? Hvilke konkrete konsekvenser vil dette direktivet få for Norge?
Svar:
Forholdet til tredjeland omfattes ikke av EØS-avtalen, siden EØS-området ikke har en felles ytre handelspolitikk. Imidlertid gjennomfører EØS-avtalen viktige krav knyttet til helse, sikkerhet og miljø. For å sikre at slike krav gjennomføres også for produkter på det norske marked som ikke har EØS-opprinnelse, gjennomfører Norge visse kontrolltiltak i forhold til tredjeland. Det samme gjør de andre EØS-partene. Det ligger derfor ingen omfattende forpliktelser her, men i første rekke en praktisk gevinst i dette felles regelverket.
Forordningen beskriver hvordan kontrollen med forbrukerprodukter fra tredjeland skal utføres ved EØS-områdets ytre grenser, for å sikre at kontrollen utføres på en enhetlig måte. Norske myndigheter er i gang med å etablere en samarbeidsstruktur mellom forskjellige tilsynsmyndigheter og tollmyndighetene. De aktuelle tilsynsmyndighetene er særlig Statens næringsmiddeltilsyn, Statens legemiddeltilsyn, Statens forurensningstilsyn, Vegdirektoratet, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Elektrisitetstilsynet. Denne samarbeidsstrukturen skal bygges opp i hvert enkelt EØS-land.
Spørsmål 18
392 L 0049 Rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring og om endring av direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring). (EFT nr. L 288, 11.8.92, s.1)
samt
392 L 0096 Rådsdirektiv 92/96/EØF av 10. november 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring og om endring av direktiv 79/267/EØF og 90/169/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv). (EFT nr. L 360, 9.12.92, s.1)
Hvilke endringer i norsk lov- og regelverk innebærer disse direktivene? Hvordan er reglene for tilsyn med forsikringsselskaper?
Svar:
Finansdepartementet har fremlagt Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) av 20. mai 1994 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.v. Disse endringene er likeledes omtalt i St.prp. nr. 40 (1993-1994). Når det gjelder endring av regelverk, er det gjort rede for de vesentligste forskriftsendringer i den ovennevnte lovproposisjon.
Tilsynet med forsikringsselskaper skal som hovedregel utøves av det land som har gitt konsesjon (hjemlandet), selv om virksomheten også drives i andre EØS-land. Det er imidlertid forutsatt at tilsynsmyndighetene i landene skal samarbeide. Vesentlige tilsynsregler er harmonisert, og det blir lagt opp til gjensidig godkjenning av ulike lands regler og kontrollordninger der disse varierer.
Spørsmål 19
393 C 0213.01 Rådsresolusjon 93/213/EØF av 22. juli 1993 om undersøkelse av situasjonen innen telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet. (EFT nr. C 213, 6.8.93., s.1)
Hvorfor er denne resolusjonen inkludert i EØS-avtalen, siden den er ikke-bindende? Hva er Regjeringens holdning til innholdet i resolusjonen?
Svar:
Rådsresolusjonen, som er ikke-bindende, er et viktig grunnlag for diskusjonen om den fremtidige politikk på teleområdet. Norges holdning til regelverk som eventuelt vil bli videreutviklet med utgangspunkt i resolusjonen, vil bli fastlagt i samråd med Stortinget.
Resolusjonen har sin bakgrunn i den teknologiske og markedsmessige utvikling på telesektoren, som gjør seg gjeldende i Europa og verden forøvrig. Denne utviklingen medfører at det er naturlig å sette de spørsmål resolusjonen omhandler på dagsorden også i EØS. Dette vil gi EFTA-landene i EØS anledning til å øve innflytelse på den europeiske utviklingen innen telekommunikasjonsmarkedet.
Det vises forøvrig til omtalen av resolusjonen i St.prp. nr. 40 (1993-1994).
Spørsmål 20
391 R 3356 Rådsforordning (EØF) nr. 3356/91 av 7. november 1991 om endring av forordning (EØF) nr. 4060/89 om avskaffelse av medlemsstatenes grensekontroll i forbindelse med transport på vei og innenland vannvei. (EFT nr. L 318, 20.11.91, s.1)
I Handelsministerens brev av 13. februar 1994 til Senterpartiets stortingsgruppe heter det at det forutsettes at kontrollen skal utføres ved stikkprøver innen hele området og ikke ved grensekontroll. Er dette noe Regjeringen forusetter, eller blir det slått fast i forordningen? Hvilke konsekvenser vil slike endringer få for norsk tollvesen og politi?
Svar:
I henhold til rådsforordning 4060/89 av 21. desember 1989 skal medlemstatene avskaffe grensekontroll av transportmidler engasjert i transport på veg eller innlands vannveg. Kontrollen skal etter denne forordning ha form av stikkprøvekontroll, dvs. at den kan utføres overalt på EØS-landenes territorium på ikke-diskriminerende grunnlag. Rådsforordning 3356/91 endrer ikke denne bestemmelsen.
Som det fremgår av St.prp. nr. 40 (1993-1994) vil denne forordningen ikke medføre særlige endringer, idet kontroll av transportmidler og gods på vei allerede gjennomføres ved stikkprøvekontroll overalt i Norge.
Spørsmål 21
393 L 0089 Rådsdirektiv 93/89/EØF av 25. oktober 1993 om oppkreving i medlemsstatene av avgift på visse kjøretøyer som anvendes til veigodstransport, samt av veiavgifter og bruksavgifter for benyttelse av visse typer infrastruktur. (EFT L 279, 12.11.93, s.32).
Hvilke prinsipper legges til grunn med hensyn til bompenger i dette direktivet?
Svar:
I artikkel 7 i direktivet fastlegges visse prinsipper for bruk av bompenger og veiavgifter bl.a. følgende;
| - |
generelt kan det ikke oppkreves både bompenger og brukeravgift på samme veistrekning. Det er likevel adgang til å innkreve bompenger for bruk av nettverk hvor det allerede er pålagt veibruksavgift, |
| - |
bompenger og brukeravgifter må ikke være diskriminerende, direkte eller indirekte på bakgrunn av transportørens nasjonalitet eller kjøretøyets opprinnelse eller bestemmelsessted, |
| - |
innkreving av bompenger og veibruksavgifter må skape minst mulig problemer for trafikkflyten, |
| - |
Bruk av bompenger og veibruksavgifter skal som hovedregel avgrenses til hovedveier (motorveier o.l.). Gjennom en særskilt tilpasning til direktivet, vil Norge kunne anvende bompenger og veibeskatningsavgifter på andre typer veier, |
| - |
bompengeavgiften skal være relatert til kostnader ved bygging, drift og utvikling av det infrastrukturnett (transportsystem) bompengene gjelder. |
Direktivet er forøvrig ikke til hinder for å innføre særskilte trafikkavgifter i tettbygde strøk og for å avhjelpe kø-problemer. Direktivet har ingen bestemmelser som legger begrensninger på anvendelsen av provenyet fra slike avgifter.
Innebærer direktivet at Norge ikke kan øke satsene utover direktivets minimumssatser for veibeskatning?
Det er ingen begrensninger i direktivet for fastsettelse av nivået på årsavgift/vektårsavgift så lenge satsene er høyere enn minimumssatsene.
Innebærer dette direktivet en utvidelse av EØS-avtalens omfang siden denne ikke skulle inkludere skatte- og avgiftsharmonisering?
Direktivet er utformet i direkte sammenheng med Rådsforordning 3118/93 som også ble vedtatt 25. oktober 1993 og som fastsetter vilkår for transportørenes adgang til å utføre innenlands godstransport på vei i en medlemsstat der de ikke er hjemmehørende (kabotasje).
I EU har innføringen av visse felles bestemmelser om kjøretøy- og veibrukeravgifter for godstransport på vei vært nødvendig for å unngå en konkurransevridende situasjon, og dermed en forutsetning for å åpne nasjonale markeder for kabotasje. Dette har sammenheng med at kabotasje for en stor del er såkalt tilslutningskabotasje som utføres på grunnlag av rammebetingelsene i hjemlandet.
I EØS er det viktig at norske transportører sikres adgang til det felles transportmarked på like vilkår med transportører i andre land. Fra EFTA-landenes side har en derfor ønsket at disse rettsaktene tas inn i Tilleggspakken til EØS-avtalen for å unngå forstyrrelser i konkurranseforholdene i markedet for godstransport på vei.
I en egen erklæring presiserer EFTA-landene bl.a. at direktivet med særlige tilpasninger for EFTA-landene, utgjør en viktig del av et integrert veitransportmarked, men dette prejudiserer ikke EFTA-landenes forståelse om at skatte- og avgiftsspørsmål ligger utenfor EØS-avtalen.
For å sikre norske transportører mulighetene til kabotasje har vi tilkjennegitt en positiv holdning til at konkurransevridende skatter og avgifter innen veitransport bør unngås.
Hvilken rettslig karakter vil EFTA-statenes erklæring om at løsning for denne konkrete rettsakten ikke skal danne presedens ha? Har EU akseptert denne erklæringen?
Men hensyn til rettslig status kan erklæringen best sammenlignes med en reservasjon eller presisering som er erkjent av EU-siden, da EU har tatt den til etterretning. Rettsvirkningene er at EFTA-landene i fremtidige drøftelser av eventuelle rettsakter som inneholder skatte- og avgiftselementer fortsatt kan basere seg på at dette ligger utenfor EØS-avtalens virkefelt. Det vises forøvrig til svaret på spørsmål 9: « Hvilken rettslig status har ensidige erklæringer? » i brev av 3. september 1992 fra Senterpartiets stortingsgruppe, gjengitt i Innst.S.nr.248 (1991-1992), s. 118.
Spørsmål 22
393 R 3118 Rådsforordning (EØF) nr. 3118/93 av 25. oktober 1993 om fastsettelse av vilkårene for transportørers adgang til å utføre innenlands godstransport på vei i en medlemsstat der de ikke er hjemmmehørende. (EFT L 279, 12.11.93, s.1).
I St.prp. nr. 100 (1991-1992) heter det om dette direktivet at det opprinnelige forslaget vil møte sterk motstand. På hvilke områder ble dette direktivet endret?
Svar:
Forordningen er vedtatt uten vesentlige endringer i forhold til det forslag som er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992).
Rådsforordning 3118/93 fastsetter reglene for kabotasje for godstransport på vei. Det er fastsatt en kvote på 30.000 kjøretillatelser for hele EF-området med en varighet hver på to måneder.
EFTA-landene vil få tildelt en kvote som kommer i tillegg til den kvoten på 30.000 som er angitt i forordningen. Kvotene økes med 30 % hvert år frem til 1. juli 1998 da det blir fri kabotasje.
Rådsforordningen har vært koblet til spørsmålet om like konkurransevilkår, særlig på skatte- og avgiftsområdet. Dette var hovedårsaken til at den aktuelle forordningen var vanskelig å gjennomføre før Rådsdirektiv 93/89/EØS ble vedtatt. Det vises til omtale av dette direktivet ovenfor under spørsmål 21.
Utenlandske transportører skal kunne drive kabotasje i to måneder uten spesielle krav. Hvordan forholder dette seg til norsk lovgivning med sikte på å unngå såkalt sosial dumping?
Utenlandske transportørers kabotasje i Norge antas hovedsakelig å bli såkalt tilslutningskabotasje, dvs. oppdrag i tilknytning til transport til/fra Norge.
Utenlandske transportører som får lisens til å utføre kabotasje må tilfredstille de krav som er satt for å kunne få adgang til yrket og overholde regler for kjøretøykontroll og kjøre- og hviletider. Disse krav er allerede gjennomført i hele EØS-området gjennom EØS-avtalen. Det vises til omtale i St.prp. nr. 100 (1992-1993), s. 225 og 226.
EØS-bestemmelsene vedrørende veitransport regulerer ikke andre spørsmål knyttet til lønns- og arbeidsforhold. Norske myndigheter står derfor fritt til å vurdere når det er ønskelig å gripe inn - med utgangspunkt i den nye lovgivningen for å forhindre sosial dumping - overfor transportører som driver annen kabotasje enn tilslutningskabotasje.
Spørsmål 23
391 S 3855 Kommisjonsvedtak nr. 3855/91 EKSF av 27. november 1991 om felleskapsregler for støtte til jern- og stålindustrien. (EFT nr. L 362, 31.12.91, s. 57).
Hvilke endringer er foretatt i det nye vedtaket i forhold til det utløpte vedtak, jf. omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-1992), s. 168.
Svar:
I Kommisjonens nye vedtak (Kommisjonsvedtak nr 3855/91/EKSF ) for jern og stålindustrien er det bare foretatt noen mindre endringer i forhold til det utløpte vedtaket:
| - |
I det nye vedtaket er reglene (artikkel 2) for tillatt støtte til forskning og utvikling, liberalisert noe. Støtte til forsknings- og utviklingsprosjekter i jern- og stålsektoren begrenses i det nye regelverket bare av de generelle retningslinjene i statsstøtteregelverket for støtte til forskning og utvikling. |
| - |
I det utløpte vedtaket åpnes det bare for regional støtte (artikkel 5) til foretak i medlemsland såfremt (dansk tekst) «den støttemodtagende virksomhed er etableret i en medlemsstat, hvor der ikke er ydet støtte i henhold til beslutning nr 257/80/EKSF og nr 2320/81/EKSF , og som under disse beslutningers gyldighedsperiode allerede var medlem af Fællesskabet ». I det nye vedtaket er dette endret til å gjelde virksomheter innen stålindustrien etablert i Hellas, Portugal, og tidligere Øst-Tyskland fram til 31.12.94. Både i det utløpte og det nye vedtaket er det en betingelse at det dreier seg om investeringsstøtte tildelt under generelle regionale støtteprogrammer og at støtten ikke har kapasitetsutvidende effekt. » |
(I brevet av 13. februar 1994, svar på spørsmål 15, og i omtalen av vedtaket på s. 40 i St.prp. nr. 40 (1993-1994), er det et siste avsnitt om regionalstøtteprogrammer. Det gjøres oppmerksom på at avsnittet i den sammenheng det står kan oppfattes for generelt. Avsnittet omhandler betingelsene for å gi regionalstøtte til stålindustrien. Som det fremgår av omtalen ovenfor, er det uten direkte relevans for Norge. Det ville ikke kunne gis regionalstøtte til stålindustrien i Norge verken utfra det utløpte eller det nye vedtaket).
Spørsmål 24
392 L 0050 Rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av behandlingen ved tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp når det gjelder visse offentlige oppdragsgivere. (EFT nr. L 209, 24.7.92, s. 1)
En forstår at Regjeringen er av den oppfatning at dette direktivet i sum vil innebære positive virkninger for norsk næringsliv. En ber om en nærmere presisering av de antatte positive virkningene, spesielt hva gjelder små og mellomstore (i norsk målestokk) bedrifter.
Svar:
I delrapport III til rapporten « Offentlige anskaffelser og EUs indre marked », med hovedvekt på EFs regler om tjenestekjøp, er det redegjort for de generelle fordelene og ulempene som norske tilbydere av tjenester kan oppnå. Norske leverandørerbestår i stor grad av små og mellomstore bedrifter. Disse er også omfattet av de generelle positive virkningene for leverandørindustrien som det er redegjort for i delrapporten. I denne forbindelse vil man særlig peke på:
| - |
økt adgang til offentlige markeder i andre EØS-land, |
| - |
bedre tilgang til anbudsinformasjon gjennom kunngjøringsreglene i direktivene som krever at alle anskaffelser over terskelverdiene publiseres i form av en kort kunngjøring i EUs lysningsblad (Official Journal, OJ) og database (Tender Electronic Daily, TED), |
| - |
økt bruk av europeiske standarder vil medføre at en viktig handelsbarriere reduseres. |
For øvrig vises til de svar som ble gitt i handelsministerens brev av 13. februar d.å. til Senterpartiets spørsmål vedrørende offentlige anskaffelser. Her fremgår det at EØS-avtalen gir bedrifter adgang til nye store markeder, som til nå, med få unntak, har vært forbeholdt nasjonale leverandører. Det er grunn til å tro at norsk næringsliv oppnår fordeler ved at det forventes større gevinster gjennom økt eksport enn økt konkurranse på hjemmemarkedet vil innebære i tap. Det vises her til at det norske anskaffelsesmarkedet hittil har vært mer åpent for internasjonal konkurranse enn det som er vanlig ute i Europa.
Spørsmål 25
393 L 0038 Rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av behandling ved tildeling av offentlige kontrakter innen sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjoner. (EFT nr. L 199, 9.8.93, s. 84)
En forstår at Regjeringen mener at dette direktivet vil være til fordel for norsk næringsliv. En ber om en nærmere presisering av hvor de store markedsmulighetene innen EØS-området finnes, spesielt for offshoresektoren. Det blir fra flere hold hevdet at spesielt britisk næringsliv har offensive interesser i forhold til en åpning av de norske markedene. Hva er Regjeringens vurdering av dette?
Svar:
Det vises til delrapport II til rapporten « Offentlige innkjøp og EUs indre marked », hvor fordeler og ulemper ved at direktivet blir en EØS-forpliktelse er nærmere omtalt.
Innkjøpsdirektivet for forsyningsektorene (de tidligere såkalte ekskluderte sektorer) omfatter også offshoresektoren. Direktivet vil tre i kraft i Norge senest 1.1.1995.
Det norske markedet for varer og tjenester til petroleumsvirksomheten har alltid vært åpent for internasjonal konkurranse. Den norske andelen av leveransene til sokkelvirksomheten var i den tidlige fasen av norsk oljevirksomhet meget beskjeden. Utover i 1970-årene og inn i 1980-årene vokste den norske deltakelsen i dette markedet betydelig og i de siste årene har norsk industri oppnådd en markedsandel på norsk sokkel på 50-60 %. I sterk internasjonal konkurranse har Norge bygget opp en konkurransedyktig offshore leverandørindustri.
Det eksisterer to store offshoremarkeder i EØS-området, det britiske og det norske. Det britiske markedet har vært og forventes fortsatt å være større enn det norske i overskuelig framtid. I 1993 utgjorde lete-, utbyggings- og driftsmarkedet totalt 9,4 mrd GBP (ca 101 mrd NOK) i Storbritannia og 80 mrd NOK i Norge. Aktiviteten forventes totalt sett å avta i begge markeder. Dette betyr at konkurransen på grunn av ledig kapasitet blir større i de to markeder i årene som kommer. Konkurransedyktige selskaper i de to land vil konkurrere om leveranser i begge markeder. Hittil har britisk industri oppnådd større markedsandel på norsk sokkel enn omvendt. En naturlig videreutvikling for denne norske industrien vil være å øke innsatsen i alle sokkelmarkeder. I en slik sammenheng vil et felles rammeverk for anskaffelsesvirksomheten innenfor EØS-området være en fordel forutsatt at rammeverket overholdes effektivt.
Spørsmål 26
393 R 1768 Rådsforordning (EØF) nr. 1768/92 av 18.juni 1992 omsupplerende beskyttelsessertifikat for legemidler. (EFT nr. L 182, 2.7.92, s.1).
Forordning gir adgang til forlenget vern utover tidsrommet for patentbeskyttelse for legemidler, herunder veterinærmedisiner, samt vern for framgangsmåten for fremstilling og bruk av disse. Norge valgte samme overgangsordning som Danmark og Tyskland, slik at adgangen til forlenget vern skal være åpen dersom den første markedsføringsgodkjennelse fra Statens legemiddelkontroll er gitt senere enn 1. januar 1988.
En ber om en nærmere orientering om hva dette innebærer. Hva blir konsekvensene for norsk regelverk, og hva skjer når overgangsordningen tar slutt?
Svar:
Bakgrunnen for forordningen er at den « effektive » patenttiden ofte er vesentlig kortere for patenterte legemidler enn for andre patenterte oppfinnelser på grunn av den omfattende utprøving som mange legemidler må gjennom før de kan omsettes eller bringes i handelen. For legemidler er det ikke uvanlig at halvparten av patenttiden på tyve år har forløpt før det blir gitt markedsføringstillatelse. For å bøte på dette gir forordningen regler om forlengelse av beskyttelsestiden med inntil fem år ved at det utstedes et « supplerende beskyttelsessertifikat » knyttet til basispatentet. Beskyttelsessertifikatet gjelder fra utløpet av patenttiden for basispatentet.
Overgangsordningen innebærer at regelverket bare får anvendelse i Norge når den første markedsføringstillatelse er gitt senere enn 1. januar 1988.
For norsk regelverk blir konsekvensene at forordningen slik den lyder etter tilpasninger til EØS-avtalen, må gjøres til norsk rett. I Ot.prp. nr. 70 (1993-1994) fra Justisdepartementet er det foreslått at det gjøres i en ny § 62 a i patentloven, der det også foreslås inntatt regler om søknads- og årsavgifter og om saksbehandlingen m.m. Lovforslaget forutsetter at nærmere regler gis i forskrift, og et utkast til endringer i patentforskriften er for tiden på høring.
Datoen 1. januar 1988 er en avgrensning mot eldre legemidler. Artikkel 19 foreskriver ingen egentlig overgangsordning. Etter hvert som tiden går, vil skjæringstidspunktet 1. januar 1988 tape sin praktiske betydning.
Spørsmål 27
392 L 0100 Rådsdirektiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utlånsrett og om visse nærstående rettigheter på immaterialsrettsområdet. (EFT nr. L 346, 27.11.92, s.61).
Det heter at fondsordningen må suppleres med en individuell vederlagsrett. Hva innebærer dette?
Svar:
Dagens fondsordning bygger på innkreving av en avgift for fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner, f.eks. når grammofonplater brukes i ervervsvirksomhet (restauranter, diskotek m.v.). Innbetaling av avgiften går til Fond for utøvende kunstnere, og det er fondets styre som disponerer og fordeler midlene. Støtte kan gis til utøvende kunstnere og produsenter, men ingen enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter har krav på støtte i forhold til den faktiske bruk av deres prestasjoner. Fondets midler fordeles i form av konsert- og prosjektstøtte, og bidrag til eldre utøvende kunstnere og deres etterlatte.
Fondsordningen må som følge av direktivet suppleres med en individuell vederlagsrett. Dette kan skje på ulike måter, f.eks. ved at avgiftsordningens område innskrenkes, samtidig som rettighetshaverne som berøres av direktivet får en individuell vederlagsrett i likhet med det som i dag gjelder for bruk av opptak i kringkastingsvirksomhet. Dette vil bli drøftet med de berørte parter i god tid før endringene må gjennomføres (1. januar 1996).
Spørsmål 28
393 L 0103 Rådsdirektiv 93/103/EØF av 23. november 1993 om arbeidsmiljø om bord i fiskefartøy (trettende særdirektiv i henhold til artikkel 16 nr. 1 i direktiv 89/391/EØF ). (EFT nr. L 307, 13.12.93, s. 1.
Hvor skiller dette direktivet seg fra dagens norske lovgivning og hva blir konsekvensene for norsk lovgivning?
Svar:
Norske forskrifter dekker i alt vesentlig direktivets bestemmelser. På enkelte områder som krav til stabilitet, og krav til mekaniske og elektriske installasjoner, er dagens norske krav strengere enn direktivets regler. Da disse er minimumsforskrifter, kan man fortsatt beholde de strengere nasjonale regler her.
I noen tilfeller må norske forskrifter suppleres/endres for å oppfylle kravene. Dette gjelder bl.a. i hovedsak:
| - |
Krav til opplæring av personer som kan få ansvar for fartøyer. Dagens utdannelse av skippere, klasse 5 og 5F, tilfredsstiller ikke minstekravene i direktivet. Utdannede skippere av nevnte kategorier må tilbys oppgraderingskurs i stabilitetslære. |
| - |
Krav til nødstrøm økes fra minst 2 til 3 timers kapasitet. |
| - |
Krav til port på hekketrålere. |
| - |
Kravene til kommunikasjonssystem mellom bro og dekk må gjøres strengere. I praksis er det mange norske fartøyer som allerede har slike kommunikasjonssystemer. |
| - |
Dagens krav til støydempende tiltak må også gjøres strengere. |
| - |
Det samme gjelder dagens krav til hhv. skilting av fluktveier og av brannslukningsmateriell. |
| - |
Krav til anordninger for stabilisering av fangstposens svingninger ved innhiving av trål. |
Nye fartøyer skal oppfylle kravene innen 23. november 1995, mens eksisterende fartøyer skal oppfylle kravene innen 23. november 2002.
Spørsmål 29
391 D 0596 rådsdirektiv 91/596/EØF av 4. november 1991 om mønsteret for sammendrag av melding nevnt i artikkel 9 i direktiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genetisk modifiserte organismer. (EFT nr. L 322, 23.11.91, s. 1)
Hvilke opplysninger må her gis? Hvilke tilleggsopplysninger kan kreves?
Svar:
Sammendraget er ment som en kortfattet informasjon til de andre medlemslandene mht. hva en konkret søknad om forsøkssutsetting av genmodifiserte organismer nå gjelder. Hver enkelt myndighet kan så be om de tilleggsopplysninger som de finner nødvendig. Alle tilleggsopplysninger kan i prinsippet kreves innenfor rammen av direktivet for utsetting av genmodifiserte organismer, men vil normalt være gitt i den fullstendige søknaden til vedkommende lands myndighet.
Spørsmål 30
391 L 0689 Rådsdirektiv 91/689/EØF av 12. desember 1991 om farlig avfall. (EFT nr. L 377, 31.12.91, s.20).
En er kjent med at listen over farlig avfall skal være ferdig senest 31. juni 1994, og at EFTA-landene deltar sammen med EU i utarbeidelsen av listene. Hva er status i dette arbeidet? Kan Regjeringen opplyse noe om hva som vil bli regnet som farlig avfall? Er det på dette punkt uenighet mellom EU og EFTA-landene?
Svar:
Listen over farlig avfall er foreløpig ikke ferdig. Dette skyldes at arbeidet med listen reiser en rekke spørsmål av praktisk og teknisk art. Kommisjonen har lagt fram et forslag som for tiden er til behandling i Rådets arbeidsgrupper. Forslaget til liste er samtidig til behandling i de respektive EFTA-landene, og det arbeides med felles EFTA-kommentarer til Kommisjonens forslag. Fra EFTA-landenes side er det ønskelig med en mest mulig uttømmende liste over farlig avfall som sikrer lik behandling av dette avfallet og bidrar til å redusere uønsket transport som følge av at landene har ulike nasjonale definisjoner.
Spørsmål 31
393 R 0259 Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 av 1. februar 1993 om transport av, import, eksport og handel med farlig avfall. (EFT nr. L 30, 6.2.93, s.1).
I brev av 23. juli 1992 til Senterpartiets stortingsgruppe uttalte Miljøverndepartementet at « en ny forordning om avfall nå er under utarbeidelse innen EF, og planlegges vedtatt på ministerrådsmøtet 20. oktober. I den pågående prosessen er det flere momenter som ikke er avklart. Vedtas det en forordning er det ikke klart hva som blir det nærmere innholdet av denne. Enkelte sentrale EF-land har tatt til orde for at forordningen bør inneholde bestemmelser om at hvert land skal være selvforsynt med behandlingskapasitet, og at det skal være mulighet for å stoppe uønsket import. »
Inneholder denne forordningen bestemmelser om at hvert land skal være selvforsynt med behandlingskapasitet og at det er mulighet for å stoppe uønsket import? En ber videre om en nærmere orientering om- og vurdering av regelverket når det gjelder avfall som går til gjennvinning?
Svar:
Rådsforordning 93/259/EØF (transportforordningen) inneholder ingen bestemmelser om at de enkelte medlemsland skal være selvforsynt med behandlingskapasitet. I rammedirektivet for avfall, 91/156/EØF, står det imidlertid at det er viktig for Fellesskapet som helhet å bli selvforsynt med behandlingskapasitet og at det er ønskelig at medlemslandene individuelt tilstreber en slik selvforsynthet.
Transportforordningen gir de enkelte medlemsland adgang til å nekte eksport/import av avfall som går til deponering, forbrenning m.m. For avfall som går til gjenvinning er det ikke samme hensyn som gjør seg gjeldende, bl.a. fordi dette mer kan betraktes som en ressurs som kan utnyttes i verdiskapende virksomhet. Mulighetene til å nekte eksport/import er mindre, hvis det finnes behandlingskapasitet til å håndtere avfallet på en forsvarlig måte.
Det vil være en betingelse for import til Norge at det finnes mottaksdeponi-/avfallsanlegg som norske myndigheter har godkjent som avfallsanlegg etter plan- og bygningsloven, og som følger de miljømessige krav som stilles med hjemmel i forurensningsloven.
Spørsmålet om import av avfall vil forventes ikke å skape noen reelle problemer for Norge. Svært begrenset behandlings-kapasitet og et høyt kostnadsnivå vil i betydelig grad motvirke uønsket import. For Norge er det en utfordring å øke behandlingskapasiteten slik at vi kan ta hånd om vårt eget spesialavfall og redusere avhengigheten av eksport til andre vestlige land.
Spørsmål 32
391 R 3880 Rådsforordning (EØF) nr. 3880/91 av 17. desember 1991 om fremleggelse av statistiske opplysninger om nominelle fangster tatt av medlemsstater som driver fiske i det nordøstlige Atlanterhav. (EFT nr. L 365, 31.12.91, s.1).
samt
393 R 2018 Rådsforordning (EØF) nr. 2018/93 av 30. juni 1993 om fremleggelse av statistiske opplysninger om nominelle fangster tatt av medlemsstater som driver fiske i det nordvestlige Atlanterhav. (EFT nr. L 186, 28.7.93, s. 1)
Hva tilsier at EU skal kunne pålegge Norge rapporteringsplikt?
Svar:
Formålet med forordningene er å fremskaffe de statistiske opplysninger som er nødvendig for vitenskapsrådene i de internasjonale fiskeriorganisasjonene for det nordvestlige og nordøstlige Atlanterhav, NAFO (North West Atlantic Fishery Organization) og ICES (International Council for the Exploration of Sea). EUs statistiske organisasjon Eurostat rapporterer idag disse opplysningene på vegne av EU-landene til NAFO og ICES. Norge er medlem av NAFO og ICES og vil i tillegg til å sende opplysningene til disse to organisasjoner også sende opplysningene til Eurostat. Utveksling av vitenskapelig statistikk vedrørende fiske antas å være i felles interesse.
Spørsmål 33
391 L 0687 Rådsdirektiv 91/687/EØF av 11. desember 1991 om endring av direktiv 64/432/EØF , 72/461/EØF og 80/215/EØF med hensyn til visse tiltak i forbindelse med svinepest. (EFT nr. L 377, 31.12.91, s. 16).
EU har innført forbud mot vaksinasjon mot svinepest, men opplysninger fra flere hold tyder på at vaksinasjon fortsatt eksisterer i stort omfang. Blant annet uttaler Leif Forsell til Bondebladet 16. oktober 1992 at: « Jeg kan klart se at opplæring av millioner av bønder til ikke å vaksinere, vil bli en møysommelig prosess. Vi skal ikke lukke øyene for at nettopp vaksinering mot dyresykdommer representerer en milliardindustri som gjennom et forbud taper store beløp. Med EF sin omgang med hormoner og plantevernmidler i minne, må vi se i øyene at svart omsetning av vaksinasjonsmidler fortsatt vil dekke et smittepress. » I sin bok EFs landbrukspolitikk (Universitetsforlaget 1992) skriver Forsell at myndighetenes kostnader med vaksinering mot munn- og klovsyke i EF for 1987 ble beregnet til vel en milliard kroner.
Deler Regjeringen Forsells bekymringer knyttet til illegal vaksinering og skjult smittepress? Er det mulig å avdekke at vaksinasjonmidler er blitt brukt, ved ordinær grensekontroll og karantenering? I hvilken grad vil vaksinasjon skjule smittepress og dermed bety en fare for import av smitte ved import av livdyr? Hvilke krav stiller dette til kontrollrutiner i Norge? Hvilke tiltak vil Regjeringen iverksette dersom utbrudd av svinepest skulle oppstå i Norge?
Svar:
Norske veterinærmyndigheter har ikke mottatt informasjon som skulle tyde på at illegal vaksinasjon blir utført i EU. Vaksinerte dyr vil normalt bli seropositive, noe som vil avdekkes ved testing av blodprøver. Vaksinasjon gjør det vanskeligere å oppdage smitte. Det er bakgrunnen for forbudet mot vaksinering. Ved sykdomsutbrudd eller vaksinasjon i et område vil sikkerhetsklausulen i EØS-avtalens vedlegg 1, punkt 9, kunne bli brukt fra EFTA-landenes side. Det vises forøvrig til at Norge har fått gjennomslag for å kunne kreve serologisk testing av svin fra aktuelle områder i en periode på minst 12 måneder etter siste utbrudd.
Med hensyn til det siste spørsmålet har Veterinærmyndighetene utarbeidet kriseplaner til bruk ved utbrudd av alvorlige smittsomme husdyrsykdommer. Som ved tidligere utbrudd av svinepest i Norge, vil det bli iverksatt alle nødvendige tiltak for å bekjempe utbruddet. Svinepest hører til de dyresykdommer som bekjempes ved nedslakting.
Spørsmål 34
392 L 0118 Rådsdirektiv 92/118/EØF av 17. desember 1992 om dyrehelsemessige og folkehelsemessige krav ved handel innen og innførsel til Felleskapet av animalske produkter som ikke er omtalt i andre direktiver. (EFT nr. L 62, 15.03.93 s. 49).
Hvilke krav er det her snakk om? Betinger dette direktivet endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke? Hva er status i arbeidet for å innarbeide direktivet i norsk regelverk? Hvilke produkter omfattes av dette direktivet?
Svar:
Direktiv 92/118/EEC som omfatter en rekke ulike animalske produkter, stiller krav til veterinærsertifikater som skal følge varene og krav til de bedrifter som skal levere varene. For hver enkelt gruppe varer er angitt hvilke dyrehelsemessige krav som skal være oppfylt for at handel skal kunne finne sted. For handel innen EØS-området med de aktuelle produkter, vil direktivets krav erstatte eksisterende forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander.
Produkter som omfattes av direktivet:
| - |
melk, tørrmelk (annet enn til menneskeføde) |
| - |
huder og skinn av andre dyr enn hest, storfe og småfe |
| - |
bein, horn, animalsk protein |
| - |
råmateriale for produksjon av: |
| - |
farmasøytiske produkter |
| - |
ull, hår, bust og fjør som ikke er bearbeidet. |
Norge har fått samme overgangsperiode som den EU landene fikk. Det vil si at nytt norsk regelverk skal være trådt i kraft den 01.07.95. Regelverket er under utarbeidelse.
Spørsmål 35
392 L 0005 Rådsdirektiv 92/5/EØF av 10. februar 1992 om endring og ajourføring av direktiv 77/99/EØF om helseproblemer ved handel av kjøttprodukter innenfor Fellesskapet og om endring av direktiv 64/433/EØF . (EFT nr. L 57, 02.03.92, s. 1).
Hvilke helseproblemer er det her snakk om? Hvilke kjøttprodukter omhandler dette direktivet? Betinger dette direktivet endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke? Hvilken betydning får dette direktivet for norske bedrifter, hva gjelder omlegging av produksjon, ombygging m.v.? Fra hvilket tidspunkt gjelder overgangsperioden, og er dette tilstrekkelig tid for de berørte bedrifter til å foreta de nødvendige tilpasninger?
Svar:
Direktivet omfatter krav til renhold/hygiene i forbindelse med produksjon av kjøttprodukter. Derfor vil betegnelse/navn på utkast til ny norsk forskrift som gjennomfører dette direktivet være: « Forskrift om produksjon og frambud av kjøttprodukter m.v. »
I direktivet defineres kjøttprodukter som produkter fremstilt av eller med kjøtt som har gjennomgått behandling, slik at snittflaten viser at produktet ikke lenger har de egenskaper som kjennetegner ferskt kjøtt. Dette vil være produkter som har gjennomgått en kjemisk eller fysisk prosess, f.eks. oppvarming, røyking, salting, marinering, nedsalting eller tørking, som er beregnet på å forlenge holdbarheten av kjøtt eller kjøttprodukter.
Den ene delen av norsk regelverk for kjøttprodukter vil i fremtiden bare omfatte fremstilling og lagring av kjøttprodukter beregnet på konsum i detaljforretninger eller i lokaler ved utsalgssteder der produktene fremstilles eller lagres bare med sikte på direkte salg til forbrukeren. Som forbruker regnes også spisesteder, som f.eks. pølseboder, restauranter, kafeer o.l., samt institusjoner som serverer mat.
Direktivet vil videre bli grunnlag for et annet norsk regelverk for kjøttprodukter m v. som bare vil gjelde for virksomheter som markedsfører sine produkter engros innenlands og i EØS-området.
Kjøttforedlingsvirksomheter, som andre næringsmiddelvirksomheter, godkjennes i dag av det kommunale næringsmiddeltilsynet (KNT).
En generell omlegging av produksjonen vil ikke bli påkrevet. Det kan imidlertid kreves en ryddigere produksjonslinje og klarere atskillelse av råvarer og ferdige produkter enn det som er sedvane og som ikke fremgår så klart i någjeldende norske regelverk. En ombygging av virksomheter vil ikke bli nødvendig i noen vesentlig utstrekning for de virksomhetene som oppfyller gjeldende norske forskrifter.
Det er gitt en overgangstid frem til 1. januar 1997.
Virksomheter som ønsker å markedsføre sine kjøttprodukter i EØS etter 1. juli 1994 må ha autorisasjon gitt av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT).
Overgangsperioden gjelder fra tilleggsavtalens ikraftredelse. Forutsatt at avtalen vedtas i nærmeste fremtid vil virksomhetene ha mer enn 2 år til å tilpasse seg direktivets bestemmelser.
Spørsmål 36
392 D 0098 Rådsvedtak 92/98/EØF av 10. februar 1992 om endring av vedtak 90/218/EØF om omsetning og bruk av bovint veksthormon (BST). (EFT nr. L 39, 15.02.92, s. 41).
Gjelder forbudet mot bruk av BST forsatt bare fram til 31.12.1994? Gjennom media er det framkommet signaler om at USA oppfatter EUs forbud mot BST å være i strid med den nye GATT-avtalen. Hva er Regjeringens vurdering av disse signalene?
Svar:
Når forbudet utløper vil saken formelt revurderes. Det er ingen grunn til å anta at Norge eller de øvrige EØS-land vil endre sitt restriktive syn på bruk av BST og import av kjøtt produsert ved bruk av BST. Norge og EU har sammenfallende syn på dette og anser forbudet mot import av denne type kjøtt i tråd med GATT-forpliktelsene.
Spørsmål 37
392 L 0046 Rådsdirektiv 92/46/EØF av 16. juni 1992 om fastsettelse av hygieneregler for produksjon og omsetning av rå melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter. (EFT nr. L 268, 14.09.92, s. 1)
Hva slags hygieneregler er det her snakk om? Medfører direktivet store endringer og kostnader for meieriindustrien, og hvem skal i tilfelle belastes kostnadene med eksempelvis renseanlegg for vann? Regulerer direktivet også primærproduksjon av melk? En kjenner til at EU har regler om vannkvalitet i fjøset. Ligger slike regler i direktivet, og hvilke konsekvenser vil dette få for norske gardsbruk? Er dagens vannkvalitet i Norge ansett for å være dårlig? Hvem vil i tilfelle bli belastet med kostnadene med renseanlegg? Inneholder direktivet forbud mot dobbelpasteurisering? Hvilke konsekvenser mener Regjeringen et slikt forbud vil få for norsk melkeproduksjon og meieriindustri?
Dette direktivet inneholder:
| - |
Hygieneregler for melkeproduksjonsvirksomheter d.v.s gårdsbruk med melkeproduksjon, med tildels detaljerte krav til lokaler og utstyr, renhold av dette, til melkebehandling og til vannforsyning. |
| - |
Hygieneregler for meierier og transport til og fra meieri. For at meieriene skal kunne autoriseres må strenge krav til hygiene på meieriene tilfredsstilles. Hygienereglene omfatter krav til personalets hygiene, lokalenes innredning og utforming, utstyr, rengjøring og vannforsyning. |
| - |
Mikrobiologiske normer for rå melk og ferdige produkter og bestemmelser vedrørende restmengder av legemidler med henvisninger til maksimalgrenser. |
I Norge har fremstilling av melk og melkebaserte produkter på hygienesiden vært regulert av generelle bestemmelser. Implementeringen av EØS-regelverket medfører betydelige endringer av regelverket. I praksis har industrien imidlertidi lang tid forholdt seg til internasjonalt aksepterte normer (Codex Alimentarius).
Kravene til drikkevannskvalitet vil stort sett være de samme som retningslinjer utgitt av Folkehelsa. Kravene til drikkevannskvalitet i meieriindustrien er de samme som til den øvrige næringsmiddelindustri.
Kvaliteten på drikkevann fram til forbruker i Norge varierer fordi vannforsyningen til ca 85 % av befolkningen i Norge er basert på overflatevann, i enkelte tilfelle uten at vannet er renset/desinfisert. Oppdatert oversikt over disse forholdene forligger ikke, men vil være tilgjengelig i løpet av 1994.
Fjøset regnes prinsipielt som en næringsmiddelvirksomhet og det stilles krav til vannkvalitet. Det er ikke noe krav om at melkeprodusentene skal investere i renseanlegg. Imidlertid stiller direktivet opp krav om at vannet ikke inneholder bakterier over en viss mengde og ikke inneholder en rekke nærmere spesifiserte giftstoffer. De melkeprodusenter som ikke har tilgang på vann som som oppfyller disse kravene, f.eks. gjennom tilknytning til godkjent vannverk, vil måtte desinfisere det vann som brukes i melkeproduksjonen dvs. til vask av melkingsutstyr, lagertanker etc.
Direktivet inneholder hygieneregler både for behandling av melk hos primærprodusenten og videre behandling ved meieriene fram til ferdig produkt. Dagens norske melkeforskrifter stiller generelle hygienekrav. EØS-regelverket er mer detaljert og det stilles krav om offentlig tilsyn.
Ved fremstilling av pasteurisert melk som er pasteurisert ved høy temperatur, UHT-melk og sterilisert melk, tillates det at melken har gjennomgått en termiseringsprosess eller en første varmebehandling i en annen virksomhet. Dersom sluttproduktet er vanlig pasteurisert konsummelk tillates ikke en dobbel pasteurisering da dette gjør det vanskelig å kontrollere om melken er blitt pasteurisert på siste behandlingssted. Gjentatte pasteuriseringer kan også føre til en lenger « holdbarhet » på melken enn det som er ønskelig ut fra de norske kvalitetskrav.
Forbudet mot dobbel pastuerisering av fersk melk til konsum vil kreve visse omlegginger av dagens rutiner, som imidlertid ikke antas å medføre større problemer. Det kan i denne forbindelse vises til intervju i Nationen 18.03.94 med utredningssjef Lars Sandstad i Norske Meierier som sier på spørsmål om direktivet vil bety redusert aktivitet enkelte steder: « Jeg kan ikke si nøyaktig hvilke konsekvenser det vil få. Men jeg tror vi skal løse dette uten altfor store problemer. Vi vil imidlertid måtte forsere arbeidet vårt med å unngå dobbel varmebehandling. Det betyr at vi må gjennomgå vareflyten og transportrutinene på nytt ».
Spørsmål 38
392 L 0117 Rådsdirektiv 92/117/EØF av 17. desember 1992 om beskyttelsestiltak mot spesifikke zoonoser og zoonose-agens hos dyr og i produkter av animalsk opprinnelse for å forhindre utbrudd av matbårne infeksjoner og intoksikasjoner. (EFT nr. L 62, 15.03.92, s. 38)
Hvilke salmonella-varitieteter omhandler dette direktivet? Hva slags retningslinjer for salmonellabekjempelse er fastsatt, og hvilke tiltak kan settes i verk? Vil direktivet betinge endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke?
Svar:
Direktivet omfatter i utgangspunktet overvåkning av alle salmonellatyper hos alle dyreslag. Imidlertid er det bare i avlfjørfeflokker det er spesialisert minstekrav vedrørende overvåkning/bekjempelse av de spesielle salmonellatypene S.enteritidis og S.typhimurium. Direktivet stiller krav om hyppigere uttak av prøver enn det som er nedfelt i dagens norske regelverk. Ved funn av salmonella vil besetningen bli pålagt restriksjoner i forbindelse med salg/omsetning av dyr/produkter. Restriksjonene vil først bli opphevet når det kan dokumenteres at besetningen er fri for salmonella. Dette er i tråd med dagens regelverk og praksis.
Norge har bedt om, og tatt, en overgangstid på ett år for å kunne innpasse nytt regelverk og etablere nødvendige nye kontrollrutiner.
Spørsmål 39
393 L 0054 Rådsdirektiv 93/54/EØF av 24. juni 1993 om endring av direktiv 91/67/EØF om dyrehelsemessige forhold knyttet til frambud av akvakultur og -produkter. (EFT nr. L 175, 19.7.1993, s. 34).
Hva betyr det mer konkret at Kommisjonen i praksis tar til etterretning at Norge ikke har akseptert at ILA hører hjemme på liste I?
Svar:
Norge har avgitt en erklæring overfor Kommisjonen om at det etter vår vurdering ikke er tilstrekkelig grunnlag for å føre ILA på liste I.
Den norske erklæringen om plasseringen av laksesykdommen ILA på liste I innebærer at Kommisjonen er varslet og i praksis tar til etterretning at Norge ikke har akseptert at ILA hører hjemme på denne listen. Kommisjonen vil derfor være forberedt på at Norge tar saken opp på ny.
Spørsmål 40
392 L 0088 Rådsdirektiv 92/88/EØF av 26. oktober 1992 om endring av direktiv 73/63/EØF om uønskede stoffer og produkter i fôrvarer. (EFT nr. L 321, 06.11.92, s. 24).
Hvilke stoffer og produkter anses uønskede i direktivet? Hvilken betydning får dette direktivet for norsk regelverk, og hvilke konsekvenser får evt. endringer?
EFTA-landene har reservert seg mot artikkel 11. Hva er innholdet i artikkel 11, hvorfor har EFTA-landene reservert seg mot denne artikkelen, og hvor lenge gjelder denne reservasjonen?
Svar:
Rådsdirektiv 92/88/EØF nevner ingen konkrete stoffer ogprodukter som anses uønsket. Direktivet inneholder derimot retningslinjer for bruk og håndtering av formidler som inneholder slike uønskede stoffer. Disse er fastsatt i direktiv 74/93/EØF med senere endringer.
De stoffer direktivet får anvendelse på, er spesielt muggstoffer. Det norske regelverket for kontroll med forstoffer må tilpasses de strenge krav som stilles og vil gi enda større sikkerhet for at de uønskede stoffene unngås i fôrvarer.
Artikkel 11 krever at medlemsstatene som et minimum skal anvende de samme bestemmelsene på fôrvarer bestemt for utførsel til tredjeland. EFTA-landene har reservert seg mot denne bestemmelsen fordi de mener at handel med tredjeland ikke er noen del av EØS-avtalen. Det er ikke gitt noen tidsbegrensning på denne reservasjonen. Dette innebærer at Norge opprettholder nasjonale bestemmelser mot tredjeland.
Spørsmål 41
393 L 0059 Rådsdirektiv 93/59/EØF av 29. juni 1993 om endring av Rådsdirektiv 70/220/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tiltak mot luftforurensning forårsaket av avgasser fra motorer med elektrisk tenning i motorvogner. (EFT nr. L 186, 28.07.93, s. 21).
Kan Norge innføre enda strengere krav til avgasser enn det som er fastsatt i direktivet?
Hva er status for EUs arbeid med å skjerpe avgasskravene?
Svar:
I svaret av 13. februar 1994 ble det vist til at EU arbeidet med å komme frem til avgasskrav som vil ligge opp til de såkalte « US-kravene ». EU vedtok 23. mars 1994 et direktiv om avgasskrav gjeldende fra 1. januar 1996, som tilsvarer de hittil strengere « US-kravene ».
På grunnlag av den utvikling som nå finner sted anser man det ikke aktuelt å videreføre norske særkrav utover avtalens fastlagte tidsrammer. Norge deltar i arbeidet i ekspertgruppen for avgasskrav (Motor Vehicle Emission Group (MVEG) hvor det arbeides med avgasskrav gjeldende fra år 2000.
Spørsmål 42
393 L 0058 Kommisjonsdirektiv 93/58/EØF av 29. juni 1993 om endring av vedlegg II til direktiv 76/895/EØF om fastsettelse av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler på og i frukt og grønnsaker, og om endring av vedlegget til direktiv 90/642/EØF om fastsettelse av maksimalgrenseverdier for rester av plantervernmidler på og i visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, deriblant frukt og grønnsaker, samt om en første fortegnelse over maksimalgrenseverdier. (EFT nr. L 211, 23.08.93, s. 6).
Samt
393 L 0057 Rådsdirektiv 93/57/EØF av 29. juni 1993 om endring av vedleggene til direktiv 86/362/EØF og 86/363/EØF om fastsettelse av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler på og i korn og næringsmidler av animalsk opprinnelse. (EFT nr. L 211, 23.08.93, s. 1).
I hvilken grad skiller disse grensene seg fra gjeldende norsk regelverk? Vil direktivet betinge endringer i norsk regelverk? Er en kommet nærmere en avklaring om hvorvidt det blir felles EØS-regler fra 1. januar 1995?
Svar:
Direktiv 93/58/EØF fastsetter endringer av maksimumsverdiene for rester av plantevernmidler i frukt og grønnsaker. Til listen føyes også flere stoffer som er i vanlig bruk. Endringene er ledd i en oppdatering av maksimumsverdier bl.a. som følge av ny kunnskap.
Nye norske forskrifter om rester av plantevernmidler m.v. i næringsmidler som følge av EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94. Norge brukte tidligere internasjonalt aksepterte normer (Codex Alimentarius) som retningsgivende. Både de maksimumsverdier som allerede er innarbeidet i forskriften og de endringer som vil ligge i tilleggspakken, er til dels strengere enn tidligere norske normer.
Tilsvarende gjelder for direktiv 93/57/EØF , som fastsetter endringer av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler i korn og animalske produkter.
(Det første avsnittet i svarbrevet av 13. februar vedrørende felles EØS-regler fra 1. januar 1995 er kommet inn ved en teknisk feil og har ikke relevans til direktivet)
Spørsmål 43
392 R 2092 Rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 av 24. juni 1991 om en økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og angivelse av dette på landbruksprodukter og næringsmidler. (EFT nr. L 198, 22.7.91, s. 1) sist endret ved 392.0094 Kommisjonsforordning (EØF) nr. 94/92 av 14. januar 1992 om nærmere regler for gjennomføringen av ordningen av med import fra tredjeland, omhandlet i forordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler. (EFT nr. L 11, 17.1.92, s. 14).
Hvordan defineres en økologisk produksjonsmetode? Er denne definisjonen i tråd med norske definisjoner og regelverk, blant annet for DEBIO-godkjenning?
Svar:
EU-forordning 2092/91 omhandler økologisk produksjonsmetode og merking av økologiske landbruksprodukter og matvarer. I EU-forordningen blir økologisk produksjonsmetode betraktet som en produksjonsmetode på bruksnivå.
I forordningens vedlegg I omtales prinsippene for økologisk produksjon på bruksnivå. Prinsippene er i hovedsak som følger:
| 1. |
Prinsipper for økologisk produksjon skal være nyttet på skiftene i minst to år (eller tre år i flerårige kulturer), bortsett fra eng, før produktene kan betegnes om økologiske. Myndighetene i det enkelte land kan avgjøre at perioden i visse tilfelle kan forlenges eller forkortes avhengig av tidligere bruk av arealet. |
| 2. |
Jordas avkastningsevne og biologiske aktivitet skal opprettholdes ved dyrking av belgvekster, grønngjødsling, ved innblanding av organisk materiale, kompost osv. Forøvrig er det listet opp godkjente jordforbedringsmidler som f.eks. kalk, tang osv. |
| 3. |
Skadedyr, sykdommer og ugras skal bekjempes ved hjelp av en kombinasjon av ulike tiltak som valg av egnede sorter, vekstskifteplan, jordarbeiding, vern av skadedyras naturlige fiender, termisk ugrassbehandling etc. |
|
Det er videre listet opp en rekke tillatte produkter til bekjempelse av skadedyr og sykdommer. |
Når det gjelder spørsmålet om dette er i samsvar med norske definisjoner og regelverk, bl.a. for DEBIO-godkjenning, kan det opplyses at betegnelsen « økologisk » ikke er lovbeskyttet i Norge. Ved tildeling av offentlige tilskudd til økologisk landbruk har vi imidlertid akseptert og satt som et krav at driftsreglene fastsatt av DEBIO skal følges.
Forordningen 2092/91/EØF omhandler kun vegetabilske produkter. Vedrørende animalske produkter skal gjeldende nasjonale forskrifter eller internasjonalt anerkjent praksis gjelde inntil videre.
Det er stor grad av samsvar mellom EØF-forordningen og driftsreglene i Norge. DEBIOs driftsregler avviker imidlertid fra EØF-forordningen om økologisk produksjonsmetode på følgende punkter:
| - |
Omleggingsperioden, d.v.s. den perioden det må dyrkes etter økologiske prinsipper før produktet kan betegnes som økologisk, er i Norge minst ett år mot to eller tre år etter forordning 2092/91/EØF. |
|
Forordningen stiller altså strengere krav til omleggingsperiode enn dagens norske regler. |
| - |
Forordningen tillater bruk av noen plantevernmidler og jordforbedringsmidler som pr. i dag ikke er tillatt brukti økologisk landbruk i Norge. Forordningen åpner imidlertid for at det etter en gjennomgang i Kommisjonen, kan knyttes restriksjoner til bruk av midlene. |
Spørsmål 44
392 L 0001 Kommisjonsdirektiv 92/1/EØF av 13. januar 1992 om temperaturkontroll i forbindelse med transport, oppbevaring og lagring av dypfryste næringsmidler beregnet på konsum. (EFT nr. L 34, 11.02.92, s. 28).
Hvilke tilpasninger kreves her fra norsk side?
Svar:
Direktivet omhandler krav om utstyr til og måling av lufttemperaturer ved fryselagring og frysetransport av næringsmidler.
De krav som gjelder måling av temperaturer i fryselagre og fryse-transport krever få regelverks-tilpasninger i Norge ut over de som allerede er foretatt i forskrift om endring av hygieneforskrift 8. juli 1983 nr. 1253 for produksjon og frambud m.v. av næringsmidler og som gjøres ved innføring av nytt regelverk for de ulike vareslag. Installering av måleutstyr og igangsetting av rutiner for gjennomføring av målinger og oppbevaring av daterte resultater vil måtte foretas.
Når det gjelder måling av lufttemperatur ved langtransport av frosne produkter og måleinstrumenter til slikt bruk, krever direktivet at det enkelte hjemland for transportmidlet godkjenner disse, og at måleresultatet oppbevares i minst ett år. Disse forhold er også regulert av ATP-avtalen (Agreement on the Transport of Perishable Foodstuffs) som er en FN-avtale der bl.a. Norge, EU-landene og en rekke andre land er parter. Av hensyn til tiden det tar å harmonisere direktiv 92/1 og ATP-avtalen, er direktiv 92/1 ennå ikke fullt gjennomført i medlemslandene. Forslaget fra EU-landene under siste ATP-møte i Genève i november 1993, var at endringer i ATP-avtalen som svarer til direktiv 92/1 , skal gjelde fra ikrafttreden for nye kjøretøyer og med tre-års overgangstid for kjøretøyer ibruk, dersom det ikke er kommet protester til sekretariatet i Genève innen 1.5.94. Det er ikke kommet innvendinger fra medlemslandene. Forslaget vil derfor bli sendt på høring til deltagerlanndene i ATP-avtalen. Det vil ventelig ta ca to år før det kan tre i kraft. Nødvendige endringer i forskrifter av 27.6.1980 om internasjonal transport av lett bedervelige næringsmidler (ATP-forskriften) vil bli foretatt i god tid før dette. Etter tilleggsavtalen skal direktivet være gjennomført i norsk regelverk 1.9.94. Den praktiske gjennomføring og håndhevingen er imidlertid til kontinuerlig vurdering i EU og EFTA-landene.
Spørsmål 45
391 L 0659 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg I til rådsdirektiv 76/769/EØF om tilnærming av medlemsstatenes administrative eller ved lov fastsatte bestemmelser om begrensning av markedsføring og bruk av visse farlige stoffer og preparater (asbest).
Hva slags tilpasninger er det her snakk om? Er norsk regelverk strengere enn EUs regelverk på dette området? Har Norge krevd og/eller fått overgangsperiode her? Hva skjer ved overgangsperiodens slutt?
Svar:
I henhold til EØS-avtalen kan EFTA-landene fritt begrense adgangen til sine markeder av bl.a. asbest. Det er derfor ikke tale om noen tilpasning på dette område. Norges regler innebærer et totalforbud mot asbest, og er derfor strengere enn EUs. EØS-avtalen pålegger partene å vurdere i 1995 om EFTA-landenes unntak fra visse rettsakter om farlige stoffer skal opprettholdes. Fra norsk side må dette spørsmålet vurderes i lys av de gjenstående forskjeller mellom Norges og EUs regelverk på det aktuelle tidspunkt. Er man etter gjennomgangen fortsatt ikke enige, kan Norge videreføre sine nasjonale regler.
Spørsmål 46
I brev fra Utenriksdepartementet av 25. september 1992 til Senterpartiets stortingsgruppe heter det i svar på spørsmål 17: « EUs forslag til direktiv COM (91) 230, inneholder en rekke regler som, dersom de iverksettes, klart vil bidra til å hindre såkalt « sosial dumping ». Det er imidlertid foreslått at vertslandets regler eller tariffavtaler ikke skal legges til grunn når det gjelder lønn og feriepenger for arbeidsoppdrag som varer kortere tid enn 3 måneder. Det er stor uenighet mellom EF-landene om direktivforslaget, herunder 3 måneders grensen. Det er derfor usikkert hvordan et direktiv vil bli. »
Hva er status når det gjelder dette direktivet? Vil det norske lovverket kunne gå foran et eventuelt EØS-lovverk mht. 3 måneders perioden?
Svar:
Hovedregelen i EUs forslag er at medlemsstatene skal sørge for at utstasjonerte arbeidstakere omfattes av de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder innen vedkommende bransje i det landet der arbeidstakeren er utstasjonert. Dette er av sentral betydning for å hindre « sosial dumping ».
Direktivforslaget hadde et unntak som innebar at nasjonale regler om lønn og betalt ferie ikke skulle kunne gjøres gjeldende for utestasjonering som varte mindre enn 3 måneder. I Kommisjonens nye forslag av 16. juni 1993, er det foreslått at unntaksperioden reduseres fra 3 til 1 måned. Det er imidlertid fremdeles stor uenighet om direktivet innen EU og det er derfor usikkert hva som blir resultatet.
Spørsmål 47
392 L 0063 Kommisjonsdirektiv 92/63/EØF av 10. juli 1992 om endring av vedleggene til rådsdirektiv 74/63/EØF om uønskede stoffer og produkter i fôrvarer. (EFT. L 221, 06.08.1992, s. 49).
Direktivet fastsetter maksimumsgrenser for kadmium og arsen i fôrvarer. Vil kadmium i fôr akkumuleres i kjøtt og melk? Vil dette i såfall medføre helsefare for mennesker, jf. kadmium i matkorn?
Er det tillatt å tilsette kadmium og arsen til fôr i Norge, og i tilfelle; i hvilken grad blir dette brukt? Vil dette direktivet betinge endringer i norsk regelverk, og vil kravene i så fall bli strengere eller mildere?
Svar:
Kadmium og arsen er skadelige stoffer som alltid vil forekomme i visse mengder i f.eks. korn og grovfôr. Formålet med direktivet er å redusere tillatte mengder av disse stoffer i dyrefôr.
Verken kadmium eller arsen tilsettes i fôr. De er begge uønskede stoffer i såvel menneskeføde som i dyrefôr. Tungmetaller som kadmium i fôr kan overføres produktet, og er skadelig for mennesker dersom stoffet forekommer utover visse mengder.
Som det fremgår av St.prp. nr. 40 (1993-1994), vil ikke rettsakten medføre endringer i forhold til dagens norske regelverk.