4.1 Sammendrag
4.1.1 Interimkomiteens strategi for global økonomisk vekst
Interimkomiteen (jf. avsnitt 6.2 i meldingen) utarbeider i sine halvårlige møter kommunikeer som oppsummerer de aktuelle økonomiske utfordringer i verdensøkonomien og gir anbefalinger om hvorledes utfordringene skal møtes. Kommunikeene danner grunnlaget for de konkrete politikktilrådinger som IMF gir enkeltland.
På vårmøtet 1993 utarbeidet Interimkomiteen et kommuniké kalt « Samarbeid for bærekraftig global vekst », som reflekterte at industrilandene fremdeles befant seg i en lavkonjunktur med negative virkninger for utviklingsland og de tidligere sentralstyrte landene. I lys av den økonomiske situasjonen understreket Interimkomiteen nødvendigheten av økt økonomisk samarbeid på global basis for å legge forholdene til rette for varig vekst uten inflasjon. Fullføringen av Uruguay-runden i GATT ble fremhevet som avgjørende for å oppnå dette. Det er i meldingen redegjort nærmere for dette kommunikeet.
På årsmøtet i Madrid høsten 1994 utarbeidet Interimkomiteen et oppfølgingskommuniké kalt « Samarbeid for å styrke den globale veksten ». Dette kommunikeet reflekterer at veksten i industrilandene gjennom 1994 var kommet godt i gang. Samtidig var hovedpunktene fra vårkommunikeet 1993 oppfylt i og med at Uruguay-runden var sluttført, innretningen av finans- og pengepolitikken var gått i riktig retning, STF var iverksatt og ESAF-II var etablert. (Nærmere omtale av STF og ESAF-II er gitt i avsnitt 5.3 og 5.5). Madrid-kommunikeet understreker viktigheten av at industrilandene fortsetter arbeidet med å redusere de strukturelle budsjettunderskuddene og å bedre arbeidsmarkedets virkemåte. Utviklingslandene og de tidligere planøkonomiene står i hovedsak overfor de samme utfordringene som ble formulert våren 1993. Madrid-kommunikeet vektlegger at det i mange av disse landene er nødvendig å påskynde den strukturelle omstillingen av økonomien.
4.1.2 Aktuelle økonomiske problemstillinger i industrilandene
IMFs virksomhet overfor industrilandene har i første rekke karakter av overvåking og generell økonomisk-politisk rådgivning. Ingen industriland har tatt opp lån i IMF siden 1977. Dette har dels sammenheng med overgangen til flytekurssystemer, men viktigere er det at mulighetene for tilgang på betalingsbalansefinansiering fra det internasjonale kapitalmarkedet er styrket. Nedenfor gis en oversikt over problemstillinger vedrørende industrilandene som har vært særlig sentrale i 1993 og 1994.
4.1.2.1 Høy langsiktig rente
Oppgangen i de langsiktige obligasjonsrentene siden årsskiftet 1993/94 har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet fra IMF det siste året.
IMF har i sine politikkanbefalinger understreket at svaret på renteoppgangen må være reduserte offentlige underskudd. Industrilandene anbefales således å utnytte muligheten som ligger i den aktuelle konjunkturoppgangen til å redusere budsjettunderskuddene med mer enn det som automatisk følger av økt aktivitet. Økt offentlig sparing bidrar til lavere rentenivå og stimulerer private investeringer og øker økonomienes fremtidige vekstevne.
4.1.2.2 Bedring i økonomienes funksjonsmåte - strukturpolitikk
Erfaringene tyder på at land som har ført en utadvendt økonomisk politikk med vekt på å utnytte sine komparative fortrinn og som aktivt har deltatt i internasjonal handel, har oppnådd sterkere økonomisk vekst enn land med en mer innadvendt økonomisk politikk med vekt på selvforsyning. For å utnytte fordelene ved internasjonal handel er det viktig - ikke minst for små land - at rammebetingelsene er forutsigbare og stabile. IMF har derfor betegnet fullføringen av Uruguay-runden i GATT og etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) som en av hjørnestenene i arbeidet med å oppnå økt global vekst og utvikling. Ved siden av reduserte tollsatser betyr den nye GATT/WTO-avtalen en styrking av det internasjonale regelverket som skal sikre markedsadgang og beskytte mot proteksjonistiske tiltak. Dette er spesielt viktig for mindre land og land som står utenfor de store handelsblokkene. Ikke minst gjelder dette utviklingsland og land i Øst-Europa og det tidligere Sovjet. IMF er positiv til regionale handelsarrangementer som f.eks. EU, EØS og NAFTA som et supplement til det globale handelssystem, forutsatt at dette ikke hindrer utvikling mot en generell åpen handel.
Arbeidsledigheten har økt markert i industrilandene siden 1960-årene, til tross for relativt sterk økonomisk vekst. Utviklingene viser imidlertid store regionale forskjeller. Mens ledigheten har holdt seg relativt stabil i USA og Japan, har den blitt tre- og firedoblet i mange europeiske land. Arbeidsledigheten kan deles inn i en konjunkturell del som først og fremst skyldes svak etterspørsel i økonomien, og en strukturell del som skyldes svikt i hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Ledighet som i utgangspunktet er konjunkturell, kan gå over til å bli strukturell. Dette har vært karakteristisk for utviklingen i bl.a. Vest-Europa, Australia og New Zealand, der en etter lavkonjunkturen på begynnelsen av 80-årene erfarte at ledigheten etablerte seg på et høyere nivå enn tidligere til tross for at den økonomiske vektsten tok seg opp og ble sterk i andre halvdel av tiåret. Reformer som bedrer arbeidsmarkedets virkemåte er sentrale for å redusere den høye strukturelle ledigheten. Slike reformer vil måtte være tilpasset arbeidsmarkedet i det enkelte landet. Dette er i tråd med IMFs tilrådninger.
4.1.3 Aktuelle økonomiske problemstillinger i utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte landene
4.1.3.1 Utviklingslandenes gjeldssituasjon
I løpet av de siste årene har det vært en betydelig forbedring i gjeldssituasjonen i mellominntektslandene ved at gjeldsbetjeningsraten (gjeldsbetjening i forhold til eksport) har blitt redusert. Den gunstige utviklingen er et resultat av at landene har gjennomført omfattende tilpasninger i sin økonomi i kombinasjon med at kommersielle kreditorer har gitt markedsorienterte gjeldslettelser.
I mange av de fattigste landene har stabiliseringsprosessen, og dermed også reduksjonen av gjelden, blitt forsinket av vanskelige økonomiske og politiske forhold. Gjeldssituasjonen for disse landene er samlet sett like vanskelig som tidligere. Beløpene disse landene skylder er små sammenlignet med gjelden til store mellominntektsland. Dessuten har de i liten grad tatt opp lån i det private markedet. Disse landenes gjeld utgjør derfor ikke noen fare for det internasjonale finansielle systemet. Multilaterale finansinstitusjoner har vært den viktigste kilden til lånefinansiering de senere årene som følge av landenes manglende kredittverdighet. På grunn av landenes svake betalingsevne er likevel deres individuelle gjeldsbyrde i mange tilfeller mer alvorlig.
Utsiktene til reelle gjeldslettelser har bedret seg for de fattigste landene ettersom det nå ser ut til at de store industrilandene er villige til å skrive ned deler av utlånene fra offentlige kreditorer. IMF spiller en sentral rolle i drøftingene om dette i den såkalte Paris-klubben der kreditorlandene møtes. Kreditorlandene har lagt stor vekt på at de landene som har strukturprogrammer med IMF eller Verdensbanken, gjennomfører disse programmene. Dette stilles som betingelse for at gjeld skal ettergis. Gjennom et slikt program reduseres sannsynligheten for at landene igjen skal komme i lignende gjeldsproblemer.
I februar 1995 etterga kreditorlandene 67 % av sine utlån til Uganda. Kreditorene la i denne sammenheng sterk vekt på at landet de senere årene har gjennomført strukturprogrammer avtalt med IMF og Verdensbanken. Avtalen med Uganda er den første etter en mal som skal anvendes på andre av de fattigste landene.
Det foreligger et forslag om å selge deler av IMFs gullbeholdning og at provenyet av gullsalget investeres i rentebærende papirer. Avkastningen av midlene skal brukes til å lette gjelden til fattige land som er innstilt på å føre en fornuftig politikk. Dette skal skje ved at midlene brukes til å lette utlånsvilkårene under IMFs strukturtilpasningsordning for fattige land: « Enchanced Structural Adjustment Facility - ESAF » (jf. boks 3.3 og avsnitt 5.5. i meldingen). Dette kan i prinsippet skje ved å utvide den avdragsfrie perioden og/eller tilbakebetalingsperioden.
Når en skal ta stilling til dette forslaget må en ta hensyn til at IMF bygger på prinsippet om at institusjonens midler skal resirkuleres, dvs. at lån fra IMF må tilbakebetales for at institusjonen skal kunne låne midlene videre til andre land som har behov for lån. Det er derfor norsk holdning å gå imot forslag som medfører at det finansielle grunnlag til institusjoner svekkes. Dette vil i neste omgang redusere IMFs evne til å bistå medlemslandene, noe som i første rekke vil berøre u-landene som utgjør den største gruppen av låntakere. Skal en slutte seg til et forslag om gullsalg når saken kommer opp i IMFs styre, vil det derfor fra norsk side bli lagt avgjørende vekt på at et slikt salg ikke vil svekke IMFs finansielle grunnlag, men derimot lede til en mer effektiv utnyttelse av institusjonens ressurser.
4.1.3.2 Situasjonen i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen
IMF har møtt nye utfordringer i tilknytning til de problemene som de tidligere sentralstyrte landene står overfor. Det ble derfor våren 1993 opprettet en egen låneordning, STF (Systemic Transformation Facility), for å lette betalingsbalanseproblemer som oppstår ved overgang fra planøkonomi til markedsøkonomi, jf. avsnitt 5.3 og boks 3.3 i meldingen.
De landene som på et tidlig stadium i reformprosessen gjennomførte makroøkonomiske stabiliseringstiltak og foretok strukturelle reformer, kan nå vise til oppgang i produksjonen. Dette gjelder Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn og de baltiske landene. I den senere tid har utviklingen også skutt fart i Albania og Slovenia.
IMF samarbeider nært med andre internasjonale institusjoner (OECD, EBRD og Verdensbanken) om støtte til de tidligere sentralstyrte landene. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 6.5 i meldingen.
G24-gruppen, som består av OECD-landene utenom Mexico, besluttet i 1990 å opprette en finansieringsordning for betalingsbalansestøtte til de sentral- og østeuropeiske landene som var eller ville bli medlemmer av IMF. Formålet var å understøtte de økonomiske reformbestrebelsene gjennom en ordning som tjener som et supplement til den finansiering IMF kan yte. Et godkjent IMF-program er en forutsetning for utbetalinger gjennom G-24-ordningen. Europa-kommisjonen fungerer som sekretariat og hovedkoordinator for ordningen. Diskusjonen om finansieringsstøtte i det enkelte tilfellet bygger på anslag over finansieringsbehov fra IMF. Som ledd i arbeidet med å utforme økonomiske tilpasningsprogram for de baltiske landene ble det bestemt at også disse landene, som de eneste av de tidligere Sovjet-republikkene, skulle omfattes av G-24-ordningen.
4 mrd. ECU i betalingsbalansestøtte er stilt til disposisjon gjennom G-24-ordningen siden opprettelsen i 1990. Av dette har Norge bidratt med nærmere 85 mill. ECU. Ordningen har bidratt til å styrke kapitaltilgangen fra andre kilder og dermed understøttet reformbestrebelsene i øst.
4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til den viktige rolle Verdensbankgruppen som består av IBRD, IFC, IDA, ICSID og MIGA har i den internasjonale økonomiske utviklingen.
Verdensbankens primære oppgave er å bidra med kapital til investeringer i utviklingsland, men banken har i de siste årene fått utvidet sitt ansvarsområde til også å omfatte rådgivning om strukturpolitikk og teknisk assistanse. Miljøhensyn har fått en meget fremtredende plass i bankens virksomhet.
Flertallet mener det er viktig at verdensbankens rolle styrkes, spesielt med sikte på å bidra til en balansert vekst og positiv utvikling i de land banken er engasjert i. Det er spesielt avgjørende for resultatet at banken lykkes i den koordineringen av bistandsressurser til en rekke utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa og de tidligere sovjetiske republikker.
Flertallet håper en gjennom samarbeid mellom aktørene i Verdensbanken kan redusere de fattigste av utviklingslandenes gjeld og viser til IMFs sentrale rolle i disse forhandlingene gjennom drøftingene i den såkalte Paris-klubben.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg forslaget om å selge IMFs gullbeholdning for å reinvestere salgssummen i rentebærende papirer. Denne avkastningen skulle da, ifølge forslaget, bidra til å finansiere utviklingslandenes gjeld. Et slikt tiltak vil imidlertid kunne svekke IMFs finansielle grunnlag og redusere IMFs evne til å bistå utviklingslandene som den største gruppen av låntakere. Flertallet mener derfor dette tiltaket må vurderes i lys av dette når forslaget eventuelt aktualiseres. Flertallet mener det fortsatt må være norsk holdning å gå imot forslag som medfører at det finansielle grunnlag til institusjoner som IMF svekkes.
Flertallet viser til at IMF ikke har bidratt med lån til industriland siden 1977.
I forhold til disse landene har imidlertid IMF en viktig rådgiverfunksjon. IMF har blant annet satt fokus på den betydning underskuddet i medlemslandenes statsbudsjetter, de langsiktige rentene og den strukturpolitikk som føres har for bl.a. å nå målsettingen om høyere sysselsetting i industrilandene.
Flertallet vil påpeke den betydning det har for vårt land at vi nå har ratifisert WTO/GATT-avtalen, noe som vil føre til større forutsigbarhet og bedre markedstilgang for vårt næringsliv. Dette er spesielt viktig for mindre land og land som står utenfor de store handelsblokkene.
Flertallet mener at den viktigste utfordringen i den økonomiske politikken er å redusere den altfor høye arbeidsledigheten her i landet. Det er derfor viktig at Norges internasjonale engasjement også bidrar til dette. Gjennom å spille en aktiv rolle i institusjoner som IMF kan Norge bidra til at fondets målsettinger nås. Dette vil kunne gi positive ringvirkninger for norsk økonomi. Flertallet vil imidlertid understreke at det først og fremst er opp til det enkelte land å gjennomføre de reformer som må til for å møte de utfordringene endrede internasjonale rammebetingelser stiller oss overfor. Et internasjonalt engasjement må derfor ikke i unødig grad legge begrensninger på bruken av nasjonale virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at Pengefondet forutsetter at regionale handelsarrangementer som f.eks. EU ikke hindrer utviklingen mot en generell åpen handel. Disse medlemmer viser i den forbindelse til rapporter fra EBRD (Den europeiske utviklingsbanken) og statistikk fra EUs statistikkbyrå, EUROSTAT, som klart viser at EUs handel med Øst-Europa er regulert til ugunst for Øst-Europa. Fra 1992 til 1993 ble EUs handelsoverskudd overfor Øst-Europa mer enn fordoblet og de største overskuddene var innen ferdigvarehandelen. I sin « transition report » om overgangen til markedsøkonomi i Øst-Europa kritiserer EBRD EU for å føre en proteksjonistisk handelspolitikk overfor Øst-Europa. I mai 1994 hadde EU 19 antidumpingordninger og 12 andre handelsbegrensende ordninger overfor Øst-Europa.
Disse medlemmer viser videre til at Pengefondet også overfor Øst-Europa stiller krav til strukturpolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til de svært negative erfaringene med Russlands forsøk på en svært rask liberalisering. Disse medlemmer viser til at de østeuropeiske landene selv må ha rett til å avgjøre endringer i egen økonomisk struktur. Pengefondet må derfor ikke stille krav om liberaliseringer og strukturtilpasning som betingelse for å tilføre Øst-Europa kapital.
Disse medlemmer viser til at Pengefondets innsats generelt er rettet inn mot økt økonomisk vekst, og ikke mot økt sysselsetting i seg selv. FN-rapporten « Human development report » dokumenterer at den tidligere sammenhengen mellom økonomisk vekst og vekst i sysselsettingen er kraftig svekket. Årsakene til dette ligger bl.a. i stadig raskere teknologiske endringer, som fører til at arbeidskraftbehovet for en gitt produksjon stadig synker, og i den internasjonale arbeidsdeling, som ytterligere forsterker nedleggelsen av arbeidsplasser. Disse medlemmer mener disse erfaringene også må legges til grunn for Pengefondets arbeid og virkemidler. Pengefondet burde legge vekt på andre mål enn økonomisk vekst. Dette er ikke minst fordi Pengefondets anbefalinger, virkemidler, strukturkrav og innsats berører et svært høyt antall land. Den globale virkningen av en så sterk vektlegging av økonomisk vekst må derfor få alvorlige miljømessige og ressursmessige konsekvenser. Dette taper særlig den tredje verden på.
Pengefondets strukturkrav, kondisjonaliteten, krever at utviklingslandene i sin økonomiske struktur skal gjøres likest mulig industrilandenes struktur. Dette vil innebære en forsterkning av den globale arbeidsdelingen. Dette vil ytterligere redusere sammenhengen mellom økonomisk vekst og økt sysselsetting. I tillegg kan en ukritisk innføring av industrilandenes økonomiske struktur svekke positive trekk ved låntakerlandenes egen samfunnsstruktur og arbeidsliv, og på den måten direkte bidra til å øke arbeidsledigheten.
På samme vis er Pengefondets anbefalinger til de industrialiserte land ensidige i sin vektlegging av reduserte budsjettunderskudd og ytterligere økonomisk integrasjon. Som verdensomspennende organ har Pengefondet, i langt større utstrekning enn nasjonalt og regionalt arbeid, mulighet til å oppnå koordinering av økonomiske tiltak for å redusere arbeidsledigheten. En slik koordinering vil bl.a. kunne omfatte etterspørselspolitikken og gjeninnføring av styringsredskaper i penge- og valutapolitikken.
Disse medlemmer viser til gjeldslettearbeidet gjennom den såkalte Paris-klubben. Disse medlemmer understreker det positive i internasjonal enighet om å redusere utviklingslandenes gjeldsbelastning.
Disse medlemmer mener at det har vært en altfor passiv holdning fra de rike landene i forhold til å løse de fattigste landenes problemer og mener det snarest må iverksettes tiltak slik at de fattigste landene får en redusert gjeldsbyrde. Det vises i denne sammenheng til at flere andre i-land har gått lenger i å ettergi u-landenes gjeld. U-landenes gjeld til Norge er for øvrig begrenset og i hovedsak knyttet til finansiering av eksport fra norske bedrifter. Selv om en norsk gjeldsettergivelse i volum har begrenset betydning, er det viktig å gå foran i en slik prosess som kan gi nye vekstimpulser i mange u-land.
Disse medlemmer mener at det uten hjelp vil være umulig for de fattigste og mest gjeldstyngede landene å komme seg ut av gjeldskrisa og over i en situasjon hvor investeringene kan brukes til reell utvikling og forbedringer for befolkningen. Det viktigste er imidlertid at hjelpen virker forebyggende, slik at landet ikke havner i en lignende gjeldssituasjon igjen.
I den forbindelse vil disse medlemmer påpeke at Pengefondet selv utgjør et vesentlig hinder for ytterligere gjeldslettetiltak. Pengefondet avskriver ikke sin gjeld til utviklingsland, selv om de øvrige kreditorer bidrar. På den måten vil mange gjeldsletteavtaler bare sikre Pengefondet større sannsynlighet for å kunne inndrive sin gjeld, og bidrar ikke til at låntakerlandets økonomiske handlefrihet styrkes. Få land er villige til å avskrive sin gjeld, bare for å oppleve at andre kreditorers krav styrkes. Pengefondet burde derfor på en helt annen måte ta aktiv del i gjeldslettetiltak, også gjennom selv å avskrive gjeld hvis det bidrar til at andre kreditorer gjør det.
Disse medlemmer vil peke på en annen måte å oppnå gjeldslette for utviklingsland; gjeld kan « kjøpes ». I mange tilfelle vil et kreditorland være tilfreds med å motta en brøkdel av utviklingslandets pålydende gjeld for å realisere i hvert fall en del av gjelda. Dette bør Norge og andre rike land kunne utnytte, for på den måten å bidra til gjeldslette også utenom Paris-klubben og andre samarbeid. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader og forslag fra disse medlemmer under pkt. 1.2 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for salg av endel av IMFs gullbeholdning og bruke avkastningen fra rentebærende papirer til å bistå de fattigste landene med gjeldslette. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det foreligger forslag i IMF om å selge deler av gullbeholdningen for å lette utlånsvilkårene under ESAF. Disse medlemmer er enig i at utlånsvilkårene under ESAF skal lettes, enten gjennom utvidet avdragsfri periode og /eller tilbakebetalingsperiode. Disse medlemmer ber Regjeringa støtte forslag i IMF som fører til lettelser i utlånsvilkårene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa om å arbeide for ulike lettelser i utlånsvilkårene under ESAF. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i meldingen påpekes at arbeidsledigheten har økt markert i industrilandene siden 1960-årene, til tross for relativt sterk økonomisk vekst. På 1980- og 90-tallet er dette blitt ytterligere forsterket, og det er ikke lenger noen klar sammenheng mellom økonomisk vekst og økt sysselsetting. Frittflytende kapital, som beveger seg dit arbeidskraft er billigst og få lovpålagte restriksjoner i forhold til naturmiljø og arbeidsmiljø, gjør at arbeidsplasser blir nedlagt, til tross for at de i et mindre økonomisk system enn det globale ville være både produktive, lønnsomme og sikre. Kapitalen og kapitaleiernes jakt på høyest mulig avkastning i et marked uten begrensinger gir kapitalmarkedet en ubegrenset og uakseptabel makt over arbeidsplassene.
Disse medlemmer registrerer at arbeidsledigheten deles inn i en konjunkturbestemt og en strukturell ledighet. Resonnementet ved en konjunkturbestemt ledighet er at bare etterspørselen etter varer og tjenester blir høyere, vil ledigheten gå ned. Det var vanlig å bruke denne forklaringen og løsningen i en tid da forbruksvekst ikke ble ansett som et problem. Men å forsøke å imøtekomme behovet for flere arbeidsplasser gjennom økt forbruk i den rike del av verden i dag, er uansvarlig, ut fra globale ressurs- og miljøhensyn.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen mener den strukturelle ledigheten oppstår på grunn av svikt i måten arbeidsmarkedet fungerer på, og at reformer som bedrer arbeidsmarkedets virkemåte er sentrale for å løse den høye strukturelle arbeidsledigheten.
Disse medlemmer mener at tiltak for å gjøre noe med den strukturelle ledigheten ikke er tjent med å bli pakket inn i nøytrale ord som arbeidsmarkedets virkemåte, når det konkret betyr bl.a. lavere lønninger, lavere minstelønn, mer kontraktsavtaler og midlertidige ansettelser. Dette betyr at tiltak for å løse de strukturelle arbeidsledighetsproblemene ensidig blir å belaste arbeidere og ansatte. Det er disse som skal være oppofrende, men det gis ingen motytelser, bare vage løfter. I stedet erfarer man at forskjellene mellom rike og fattige blir stadig større, både innen enkeltland og mellom land. Noen tjener stort på at verdensøkonomien får utvikle seg slik den i dag gjør. Disse medlemmer mener at dette ikke lenger er akseptabelt. De folkevalgte har plikt til å korrigere de skjevheter som oppstår. I dag har kapitalavkastning for de få fått høyere prioritet enn arbeidsplasser for de mange. Mennesker må ikke reduseres til arbeidskraft som kjøpes og selges, og som kan sendes ut og inn på arbeidsmarkedet etter behov.
Disse medlemmer mener at det er nødvendig å se på arbeid på en ny og framtidsrettet måte. Arbeidskraft er ikke bare en innsatsfaktor i produksjon og økonomi. Arbeid fyller mange funksjoner i menneskets liv, og vil alltid måtte ha en sentral plass som arena for å utfolde seg og utvikle evne, føle nytte, sosial kontakt og gi inntekt til et rimelig godt liv for alle. Dette er felles menneskelige behov, uavhengig av status og rikdom.
Disse medlemmer mener at arbeidsledighetsproblemet er et av de største sosiale problem vi i dag står overfor, både i rike og fattige land. Dermed er det også en av våre største utfordringer. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er tilstrekkelig å omtale arbeidsledigheten som et konjunkturelt eller strukturelt problem, da en slik beskrivelse ikke lenger er tilstrekkelig for å finne løsninger. Disse medlemmer mener at det ikke er akseptabelt at de makroøkonomiske mål og virkemidler skal gjennomføres uten hensyn til det menneskelige behov som arbeid er. Den økonomiske politikken som IMF skal råde til må gjenspeile at økonomien er et virkemiddel og et hjelpemiddel i samfunnsutviklingen, ikke et mål i seg selv. Påstanden om at økt internasjonal handel vil gi økt økonomisk vekst, slik at flere kan skaffes arbeid, er ikke lenger holdbar. Man må derfor stille spørsmålet om økt handel og økonomisk vekst i seg selv er et samfunnsmål som skal prioriteres, uavhengig av de negative konsekvensene de skaper, både for mennesker og miljø. Disse medlemmer mener derimot at markedet for ideer, viten, informasjon, gjestfrihet og samarbeidet om kunst og kultur i sin natur må være internasjonalt. Men varer og tjenester må gjerne være produsert nasjonalt, dersom det er rimelig å gjøre det.
Disse medlemmer mener at en økonomisk politikk som ikke er i stand til å verdsette kvaliteten i menneskelig arbeid, er lite byggende for et samfunn. På samme måte som en politikk som gir pengemakt og økonomi overtaket, slik at store deler av befolkningen går arbeidsledig, er lite klok.
Disse medlemmer mener det er behov for å se samfunnsmål om arbeid for alle i sammenheng med den økonomiske politikk som føres. Men den gamle resept om at økonomisk vekst gir arbeidsplasser er ikke lenger entydig, og kan derfor ikke uten videre prioriteres framfor andre hensyn. Disse medlemmer mener derfor at betydningen av arbeid og inntekt bør inn som et kriterium for Fondets rådgivning om en stabil økonomisk utvikling i medlemslandene i framtiden.
Støtte til menneskevennlige arbeidsprosesser, teknologivalg som skaper arbeidsplasser, og deling av arbeid slik at alle kan få meningsfulle arbeidsoppgaver må være et like sentralt bidrag for å skape stabile sosiale og økonomiske forhold i et land som en passiv overvåking av valutabevegelser. Disse medlemmer mener at Valutafondets virksomhet innenfor sitt ansvarsområde må ta hensyn til grunnleggende menneskelige behov i landene. Fondet må utføre sine oppgaver slik at det ikke undergraver arbeid som FN og andre bistandsorganisasjoner gjør.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den stadig sterkere integrasjonen av verdensøkonomien er basert på at kapitalen skal flyte fritt. Dette fører til et markant misforhold mellom kapital, arbeidskraft og naturressurser. Flytting av kapital skaper derfor et press på arbeidstakerrettigheter. Arbeidskraften, som ikke kan flyttes, må være « fleksibel » for å tilfredsstille de krav som stilles av kapitalens eiere. Naturressursene utnyttes i tråd med interessene til kapitalens eiere og ikke i tråd med landets eller regionens befolkning.
Disse medlemmer viser videre til FN-rapporten « Human development report », som introduserte begrepet « jobless growth », dvs. vekst som ikke gir arbeidsplasser. Rapporten slår fast at det ikke lenger er noen sterk sammenheng mellom økonomisk vekst og vekst i sysselsettingen. Tilsvarende viser rapporten « Økologisk utsyn over året 1994 » fra Prosjekt Alternativ Framtid hvordan Norge i femårsperioden 1989-94 hadde en årlig gjennomsnittlig vekst i BNP på 2,4 %, samtidig som sysselsettingen årlig sank med 0,9 % i gjennomsnitt. Disse medlemmer mener den økonomiske politikken nasjonalt og internasjonalt må innrettes på bakgrunn av disse utviklingstrekkene. Økt økonomisk vekst gir ikke løsningen på ledighetsproblemet, men skaper overbelastning på ressurser og klima.
Disse medlemmer viser i den forbindelse til at deling av arbeid historisk har bidratt til å holde tilnærmet full sysselsetting i Norge og andre land, og til at de land som har ført en bevisst politikk for deling av arbeid også har oppnådd bedre sysselsettingsutvikling enn sine naboland, slik forholdet f.eks. er mellom Nederland og de andre EU-landene. Disse medlemmer mener derfor at den økonomiske politikken må innrettes på økt sysselsetting, og ikke stadig økt vekst.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til Dok.nr.8:46 (1993-1994) om « Deling av arbeid ».