Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

       Som bakgrunn for forslaget understrekes viktigheten av at en opprettholder et desentralisert helsetilbud med hovedtyngden av helsetjenestene lagt til primærkommunen. Forslagsstillerne mener det derfor er viktig å styrke allmennspesialistutdanningen for leger og unngå en utvikling med økt spesialisering og videre godkjenning av ny grenspesialisering på bekostning av dette.

       Det framholdes at det er om lag 100 forskjellige faggrupper som i dag arbeider i helsesektoren, og at de fleste har oppstått som følge av arbeidsdelinger innen det medisinske fagområdet. Videre påpekes at det er stor geografisk skjevfordeling når det gjelder legedekningen og spesielt for spesialisthelsetjenestene, og at grunnutdanningskapasiteten ikke er tilstrekkelig til å dekke behovet for leger og legespesialister i fremtiden.

       Forslagsstillerne framholder at Den norske lægeforening siden 1918 har hatt ansvaret for spesialistutdanningen i Norge med ansvar for godkjenning av nye spesialiteter og de krav som skal settes for godkjenning innen den enkelte spesialitet og med ansvar for innhold, gjennomføring og finansiering av videreutdanningen. Utgiftene til dette arbeidet er i hovedsak blitt dekket gjennom statlige tildelinger i lønnsoppgjøret.

       Det vises til at med den nye loven om leger som trådte i kraft i 1982, ble ansvaret for innhold og godkjenning av spesialister overført til departementet, med hjemmel til å kunne delegere myndigheten tilbake til Lægeforeningen.

       Det påpekes at det i andre land, deriblant de andre nordiske land, er de offentlige myndigheter som har ansvaret for spesialistutdanningen. Etter forslagsstillernes syn er det også i Norge behov for en bedre samordning og styring av spesialistutdanningen, og at dette må være en statlig oppgave på lik linje med annen universitetsutdanning.

       Sosialkomiteen ba i brev av 26. april 1995 om Helseministerens uttalelse til dokumentet. Helseministerens svarbrev av 16. mai 1995 vedlegges.