Brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 11. september 1996:

       Jeg viser til brev av 21. februar 1996. I Dok.nr.8:48 (1995-1996) kommer representantene Odd Roger Enoksen, Håkon Giil og Terje Riis-Johansen med følgende forslag:

       Forslagsstillerne har nevnt 5 kriterier som reglene bør bygge på:

Rammene for tariffutformingen

       Det er etablert et system som kan ivareta ulike hensyn i utviklingen av punkttariffsystemet. Energiloven og forskriftene gir rammevilkårene. Tariffene skal fastsettes slik at de dekker kostnadene ved drift og investering i nettet, og gir en rimelig avkastning på den investerte kapitalen. Det skal ikke diskrimineres mellom brukerne av nettet. Det skal tilbys like tariffer justert for forskjeller i brukstid, leveringskvalitet mv. Punkttariffene bør i størst mulig grad gjenspeile belastningen i nettet. Innenfor rammen av disse bestemmelsene utformer NVE mer detaljerte retningslinjer for punkttariffer.

       Statnett SF har ansvaret for å fastsette sentralnettstariffene. Tariffene blir diskutert mellom Statnett og Statnettkundenes Fellesorganisasjon. Statnetts brukerråd, med representanter fra produsentene og forbrukerne, har en viktig rolle.

       Under behandlingen av St.meld. nr. 11 (1995-1996) Om organiseringen av krafthandelen med Sverige, forutsatte Stortinget en intensivering av arbeidet med koordinering/harmonisering av tariffene mellom landene. Dette vil bidra til å sikre en effektiv kraftomsetning. Det er lagt opp til en prosess for å søke å koordinere utformingen av landenes nettariffer. Det er regelmessig kontakt mellom norske og svenske myndigheter og ansvarlige selskaper vedrørende kraftmarkedsspørsmål for å sikre en ønsket utvikling.

       Tariffer kan klages til Norges vassdrags- og energiverk (NVE) som driver monopolkontrollen. NVEs vedtak kan påklages til departementet. NVE kan også endre tariffene uten at noen har klaget.

Den konkrete tariffutformingen

Variable og faste ledd

       Den konkrete utformingen av tariffene i overførings- og fordelingsnettet reiser vanskelige avveininger. Variable ledd må være knyttet til kraftflyten, eller belastningen på nettet. Dersom variable ledd er for høye, vil det hindre kraftflyten og gi en dårlig utnyttelse av overføringsmulighetene. Det vises i denne sammenhengen til St.meld. nr. 11 (1995-1996) der de særskilte grensetariffene mellom Norge og Sverige ble fjernet fordi det var et hinder for effektiv kortsiktig kraftutveksling mellom landene. Belastningen i nettet reflekteres i hvor mye tapet øker eller avtar når en tilknyttet aktør endrer produksjon eller forbruk. Dagens sentralnettstariff baserer seg på dette selv om det er en relativt grov geografisk inndeling. Jeg oppfatter det slik at dette er i tråd med forslagsstillernes kriterium 1 om blant annet at forbruk og produksjon som medfører redusert nettap skal honoreres, og at punkttariffen skal utformes med bakgrunn i den reelle kraftflyten. Forslagsstillerne har også satt opp dette prinsippet under kriterium 3.

       Det variable leddet i tariffen kan ikke dekke alle de faste kostnadene i nettet. Tariffene må derfor inneholde faste ledd, eller forbruksuavhengige ledd. Under kriterium 4 skriver forslagsstillerne at det « ... legges en for stor del på de forbruksuavhengige ledd ». Videre har de i kriterium 1 satt opp et mål om like tariffer til alle forbrukere uansett geografisk plassering. Dette illustrerer noen av de dilemmaene vi står overfor ved utformingen av punkttariffene. Det grunnleggende prinsippet om at tariffen skal reflektere belastningen i nettet legger føringer for hvor store de forbruksuavhengige leddene må være. Vi kan heller ikke komme fra at den geografiske plasseringen vil påvirke hvor mye en produsent eller en forbruker må bidra med til å dekke kostnadene i sentralnettet gjennom de variable leddene.

Utveksling mellom sentralnettet og underliggende nett

       Ved innmating og uttak av kraft i underliggende nett betales punkttariffen til den lokale netteieren, som igjen betaler en tariff til sentralnettet. Dersom det både er forbrukere og produsenter knyttet til det lokale nettet, blir utvekslingen mot sentralnettet mindre enn dersom det bare er forbruk. Sentralnettstariffen er bygd opp slik at den lokale netteieren betaler mindre til sentralnettet i slike tilfeller. Dersom en tenker seg at forbruk og produksjon skulle balansere slik at det aldri ble utveksling mot sentralnettet, ville den lokale netteieren bare betalt en tilknytningsavgift og en såkalt minimums effektavgift til sentralnettet. Dette er til sammen om lag 0,5 øre/kWh ved 5000 brukstimer. Dette kan betraktes som en avgift for å være tilknyttet et landsomfattende kraftsystem. Systemet gir forbrukerne og produsentene i området tilgang til det landsomfattende markedet. Det innebærer blant annet bedre sikkerhet for leveransene. Sentralnettstariffen er dermed langt på vei i tråd med forslagsstillernes kriterium 5.

       Dagens tariff legger heller ikke opp til at kraft som mates inn i underliggende nett belastes full punktavgift til sentralnettet, jf. forslagsstillernes kriterium 3. En del av produsentenes innmatingsavgift går til å dekke kostnadene i det lokale nettet i slike tilfeller. Det vil blant annet avhenge av lokale tapsforhold hvorvidt det er mest gunstig for produsenten å levere kraften inn i et underliggende nett.

Feil signaler om linjeutbygging

       Et av problemene med å ha en tariff som i stor grad er avhengig av kraftutvekslingen er at det kan bli billigere å bygge en ny linje enn å benytte det eksisterende nettet. For eksempel kan en produsent finne det lønnsom å knytte seg til sentralnettet i et punkt der det er tilknyttet et lokalt nett med forbrukere. Under kriterium 2 skriver forslagsstillerne at « Punkttariffsystemet må utformes slik at det ikke oppmuntrer til linjebygging av kommersielle grunner ». Jeg ser at det bør være et mål å fjerne slike incentiver så fremt det ikke kommer i konflikt med andre viktige hensyn. Jeg tror imidlertid ikke at det er noen reell fare for at det skal bli bygget overflødige linjer av tariffmessige årsaker. Bygging av linjer over 22 kV krever anleggskonsesjon. Det vil ikke være grunnlag for å gi konsesjon for bygging av tariffmotiverte linjer. Jeg kan nevne at NVE i 1995 ga avslag på en konsesjonssøknad fra Gjøvik Energi AS om å bygge en kraftledning mellom Biri og Fåberg. Avgjørelsen ble klaget til departementet som stadfestet NVEs vedtak.

Grensesnittet mellom kraftstasjoner og nett

       Under kriterium 2 heter det at det heller ikke må oppmuntres til utforming av kraftstasjonsområder slik at kostnader som naturlig bør relateres til produksjon overføres til det monopolbaserte nettområdet. Problemet med å skille mellom hva som tilhører kraftstasjonen, og hva som tilhører nettet er kjent for monopolkontrollen. Jeg er enig i målet, men ser ingen grunn til å framheve dette som et særskilt kriterium. Målet følger naturlig av de overordnede målene som er skissert i energiloven. Energiloven legger opp til å skille mellom den konkurranseutsatte virksomheten og nettvirksomheten.

Den videre utviklingen av tariffsystemet

       Jeg har ovenfor kommentert de 5 kriteriene som Enoksen, Giil og Riis-Johansen har satt opp. Målet med kriteriene er å få et « ... punkttariffsystem slik at den reelle verdistrømmen i kraftsektoren blir lagt til grunn, og en kan nå målet om reell prisutjevning til forbruker ». Det er dette forslaget som fremmes for Stortinget.

       Det er behov for å arbeide videre med å utvikle punkttariffsystemet. Jeg ser imidlertid ikke behov for å omformulere ordlyden på de målene som er satt. Departementet har bedt NVE om å intensivere arbeidet med monopolkontroll av sentralnettet og videre utvikling av punkttariffsystemet. Det er blant annet aktuelt å vurdere utformingen av tapsleddet i sentralnettet og regionalnettene. De to nettselskapene Statnett SF og Svenska Kraftnät sikter mot en viss koordinering av tariffene i Norge og Sverige for 1997. Begge nettselskapene er avhengige av samarbeide og drøftinger med kraftbransjen i sine respektive land.