Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Statens lånekasse for utdanning skal være et virkemiddel for å sikre lik rett til utdanning. Vilkårene for tilbakebetaling er en vesentlig del av dette. Flertallet vil derfor understreke at rentesatsen skal fastsettes politisk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vedtok å fastsette renta på studielån til 6 % for lån inntil sju år og 6,5 % for eldre lån med virkning fra 1. oktober 1996, jf. Innst.S.nr.283 (1995-1996).
Disse medlemmer mener det er viktig å se renta på studielån i sammenheng med den øvrige økonomiske politikken, og finner det derfor ikke riktig å ta stilling til en eventuell endring av renta på det nåværende tidspunkt. Disse medlemmer vil komme tilbake til fastsettelse av studielånsrenta ved de ordinære budsjettbehandlingene.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti syner til at renta på studielån vart sett ned frå 1. oktober 1996. Sidan den gong har det vore ein generell nedgang i rentenivået i Noreg. Denne nedgangen syner seg mellom anna i at Husbanken har sett ned renta på bustadlån også i 1997. Denne rentesatsen er ikkje direkte samanliknbar med den i Lånekassa, då denne har svært gunstige ordningar for attendebetalinga m.a. med rentefridom i studietida.
Desse medlemene er kjent med at utlånsrenta på studielån vert sett i samanheng med innlånsrenta. Lånekassa låner inn naudsynte midlar gjennom 5-årslån frå staten, og at innlånskostnadene for Lånekassa kjem fram som eit gjennomsnitt av innlånsrenta på desse 5-årslåna.
Desse medlemene har merka seg at ein generell senking av renta i Statens lånekasse for utdanning med 1 % frå 1. mars 1997 vil koste om lag 315 mill. kroner i 1997. Desse medlemene vil støtte framlegget om ei slik rentesenking, og vil i samband med handsaminga av Revidert nasjonalbudsjett våren 1997 innarbeide dei budsjettmessige konsekvensar av eit slikt vedtak.
Desse medlemene gjer slikt framlegg til vedtak:
« Stortinget ber Regjeringa sette ned renta på studielån med 1 prosentpoeng frå 1. mars 1997, slik at renta for lån inntil sju år vert 5 % og renta på lån som er sju år eller meir vert 5,5 %. »
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag i B.innst.S.nr.IV (1994-1995), B.innst.S.nr.12 (1995-1996) og B.innst.S.nr.IV (1995-1996). I Statsbankutvalgets innstilling ( NOU 1995:11 ) heter det på s. 140:
|
« Også låntagerne i Lånekassen bør få anledning til å velge rentebindingstid for lånene sine. Men utvalget antar at årlige justeringer av renten fortsatt vil være det vanlige. Det kan etter utvalgets vurdering være hensiktsmessig å gjøre systemet for rentefastsettelse forutsigbart ved å koble studielånsrenten til renten på statspapirer med en gitt løpetid lik rentebindingstiden, for eksempel et år, pluss en margin for å dekke administrasjonskostnader m.m. » |
Disse medlemmer mener studielånsrenten bør bestemmes av statens innlånskostnad, pluss et påslag for administrasjonskostnader. Samtidig bør det åpnes for valg av rentebindingstid på studielån i Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil peke på at dette systemet er det samme som er innført for lån i Husbanken. Disse medlemmer viser til at den flytende renten i Husbanken ligger på 5,2 % for de tre første månedene i år og vil gå ned til 4,8 % fra april og videre til 3,8 % fra 1. juli hvis det ikke skjer noen renteøkning i tiden fremover. Nivået avgjøres av renten på statspapirer slik at renten i første kvartal i år ble avgjort i tredje kvartal i fjor, mens renten i tredje kvartal i år fastsettes etter hva som skjer i årets tre første måneder.
Disse medlemmer vil peke på at innføring av den samme renteberegningen for låntakere i Lånekassen vil kunne fjerne den meget uheldige sosiale profilen i dagens låneordning. Nå er situasjonen at ressurssterke låntakere kan refinansiere sitt studielån i boligmarkedet for en lavere rente, mens ressurssvake låntakere sitter igjen med et studielån med høy rente.
Disse medlemmer vil understreke at en omlegging av rentefastsettelsen i Statens lånekasse for utdanning i tråd med Høyres forslag vil sikre at renten i Lånekassen til enhver tid vil ligge under renten for pantesikrede boliglån i det ordinære kredittmarkedet, fordi låntakerne drar nytte av statens kredittverdighet ved rentefastsettelsen. Når dette kombineres med å åpne for valg mellom fast og flytende rente vil låntakerne kunne sikre seg mot risikoen for fremtidige renteøkninger.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 1997 fremme forslag om regler for rentefastsettelse for studielån i Statens lånekasse for utdanning i tråd med innstillingen fra Statsbankutvalget ( NOU 1995:11 ) med sikte på ikrafttredelse fra 1. juli 1997. »
Disse medlemmer viser også til statsrådens brev av 19. februar 1997 med svar på spørsmål fra komiteen av 6. februar 1997, jf. vedlegg til innstillingen. Til statsrådens svar på spørsmål 3a om hvorledes en ordning etter modell fra Husbanken kan utformes for Statens lånekasse, vil disse medlemmer bemerke:
Rentefritak i studietiden.
Disse medlemmer ser rentefritaket i studietiden som en svært vesentlig del av vårt studiefinansieringssystem. Rentefritaket innebærer at stipendieringen av studiene i realiteten er langt høyere enn stipendandelen som nå er vedtatt til 28 %. Dette rokker imidlertid ikke Høyres mål om 30 % som direkte stipendandel. Å legge verdien av rentefritaket inn i beregningen av rentemarginen innebærer at det vil være låntagerne selv som finansierer rentefritaket i studietiden. Disse medlemmer viser til at dette ikke inngår i Høyres forslag, og vil stå fast på rentefritak i studietiden.
Finnmarksordning/ettergivelse for lengre studier/sykdom o.l.
Disse medlemmer legger det samme prinsipielle syn til grunn for disse ordningene som for rentefritak i studietiden. Konsekvensen av statsrådens resonnement ved å legge kostnadene for disse ordningene inn i rentemarginen, innebærer at kostnadene veltes over på alle låntagerne uansett arbeidssted i landet. Disse medlemmer legger til grunn at ordningene videreføres gjennom direkte bevilgninger over statsbudsjettet.
Tap på utlån og administrasjonskostnader.
Disse medlemmer finner grunn til å sette spørsmålstegn ved statsrådens anslag på 1,2 %. Dette synes svært høyt, og det er grunn til å anta at de erfaringstall Lånekassen har, ikke svarer til den situasjonen vi nå har med en langt lavere rente enn for få år siden. Disse medlemmer mener en rentemargin på ca 0,5 % vil være et rimelig anslag for administrasjonskostnader. Når det gjelder dekning av tap på utlån, vil disse medlemmer vise til at det ikke inngår i « Husbankmodellen » at låntagerne kollektivt må dekke mislighold og tap på utlån. Disse medlemmer mener dette heller ikke skal innføres for Lånekassens kunder, men må avskrives over statsbudsjettet. Det er for øvrig grunn til å minne om at Høyres forslag vil gi en lavere rente som innebærer at flere får mulighet til å kunne betjene sine studielån. Mislighold vil dermed reduseres.
Til statsrådens svar på spørsmål 3b om budsjettvirkningen på årsbasis ved en slik endring vil disse medlemmer bemerke:
Budsjettvirkningen av omleggingen i den forstand det gjelder hvilke disponeringer som skal gjøres på ulike konti, er av underordnet betydning. Disse medlemmer vil peke på at kjernen i Høyres forslag innebærer at låntagerne skal få ta del i statens kredittverdighet ved sin opplåning til studielån. Statens innlånsrente skal være lik kundenes lånerente. I dette ligger det ikke noe tap for staten. De kostnader staten pådrar seg, kommer gjennom:
| - |
Rentefritak i studietiden. |
| - |
Omfanget av Lånekassens sosiale ordninger. |
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn fastslå at de budsjettmessige konsekvensene av Høyres forslag over tid vil avhenge av omfanget på disse postene og ikke av rentefastsettelsen. Disse medlemmer vil videre peke på at den teknologi som vil bli innført, for lengst er tatt i bruk av så vel små som store banker og andre finansinstitusjoner. Disse medlemmer mener derfor at statsrådens bekymring på dette punkt synes sterkt overdrevet.
Disse medlemmer viser endelig til statsrådens svar på spørsmål 3c om hvorledes departementet vurderer innføring av « Husbankmodellen » for Lånekassen. Statsråden argumenterer i ni punkter mot modellen. Til disse punktene vil disse medlemmer anføre:
| - |
Fastrentelån vil være gunstigere enn dagens ordning dersom rentenivået stiger. Det gir trygghet og forutsigbarhet i forhold til fremtidige utgifter, noe dagens system ikke gir. Den relevante sammenligningen er da heller ikke fastrentelån, men flytende rente som kommer vesentlig bedre ut enn dagens rente. |
| - |
Renten med dagens system følger også markedsutviklingen, dog med forsinkelse. Det er nettopp dette som skaper spenninger og som bl.a. fører til dette dokumentforslaget. Hvis kunden ikke ønsker å utsette seg for risiko ved flytende rente etter « Husbankmodell », kan fastrente og full sikkerhet i 5 år velges. |
| - |
Problemene med endringer i regelverk og EDB-systemer synes kraftig overdrevet, jf. også merknader under 3b ovenfor. |
| - |
Argumentet om at Lånekassen vil få et særlig stort informasjons-/rettledningsansvar overfor en stor gruppe mennesker, synes til dels provoserende. Også lånekassen må kunne gi den nødvendige informasjon til kundene slik bankene gjør. Kundene i dette tilfellet vil for en stor del være den del av befolkningen som har lengst utdannelse, og som dermed burde være best i stand til å ta avgjørelser for sin egen del om fast eller flytende rente på studielånet. |
Disse medlemmer vil på bakgrunn av statsrådens svarbrev uttrykke stor forundring over en så bastant avvisning av å innføre den samme modell for rentefastsettelse som for lengst er innført i Husbanken, og som gjør at Husbanken kan tilby svært gunstig rente til kundene i forhold til markedsrentenivået.
Komiteens medlem representanten Christiansen vil når det gjelder organiseringen av Statens lånekasse og fastsettelse av renten, rent prinsipielt vise til sine merknader og forslag i Innst.S.nr.101 (1993-1994) samt til representanten Bråthens merknader i B.innst.S.nr.IV (1994-1995).