7.1 Sammendrag
7.1.1 Utfordringer
Innledning
I dette århundret har Norges viktigste utfordring vært å bygge opp og befeste velferdssamfunnet. Men velstanden kan bare forsvares hvis vi samtidig gjør en innsats for å bistå andre i deres anstrengelser for bedre kår. Deres trygghet er også Norges sikkerhet. Dette er en grunnleggende utfordring ved innledningen til det neste århundre.
Norges geopolitiske plassering som del av det europeiske og atlantiske samarbeidet og som nabo til Russland, samt vår plass i det globale samarbeidet stiller særlige krav til utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. En åpen økonomi og stor avhengighet av internasjonale markeder gjør at tryggheten for mange norske arbeidsplasser er avhengig av stabile og forutsigbare markeder og internasjonale kjøreregler som beskytter mot tilfeldige tiltak fra enkeltland.
De store endringene i det internasjonale samfunnet stiller Norge overfor nye krav og utfordringer. Informasjonsteknologi, media og internasjonal økonomi får direkte betydning for norske veivalg. Miljøproblemer, befolkningsvekst og fattigdom krever felles løft og tettere samarbeid. Norge må være beredt til å gjøre en innsats i dette samarbeidet.
Globale utfordringer
Fattigdom, ressursmangel, befolkningsvekst og miljøproblemer i utviklingslandene fortsetter å skape store sosiale og politiske spenninger. Kontroll med disse problemene er viktig for å unngå at de blir kilder til konflikter innenfor og mellom land. Klimaendringer kan føre til endringer i nedbørsmønstre, matvareproduksjon og havnivå og resultere i flyktningestrømmer og politisk og sosial uro. Selv om det har vært positive utviklingstrekk i en del utviklingsland, er gapet mellom de rikeste og de fattigste landene i verden fortsatt stort og økende. 77 % av verdens befolkning deler 15 % av dens inntekter. Befolkningsveksten er størst i utviklingslandene, levealderen er lavere, 800 millioner mennesker sulter, nesten to milliarder mennesker har ikke tilgang til rent vann og nesten én milliard kan ikke lese og skrive. Over 40 millioner mennesker er på flukt, enten over landegrenser eller som fordrevne i eget land.
Innsats for fred, forsoning og demokratisk utvikling er en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Gjennom FNs handlingsplan Agenda 21 har de industrialiserte landene påtatt seg et spesielt ansvar for å gå foran i arbeidet for bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Som et rikt land har også Norge medansvar og forpliktelser overfor disse utfordringene. Økt velstand og sosial utjevning i utviklingslandene vil være et vesentlig bidrag til større sosial og politisk stabilitet og dermed en tryggere verden.
Internasjonal handel og økonomi
Norge er et land med stor utenrikshandel. Tryggheten for mange arbeidsplasser påvirkes av faktorer vi ikke har innflytelse over, slik som veksten og prisutviklingen i norske eksportmarkeder. Prisutviklingen på olje og gass har direkte betydning for statens inntekter. Skal norsk eksport oppnå gode vekstmuligheter framover, må norske bedrifter sikres markedstilgang, både i våre tradisjonelle markeder i Europa og de nye vekstmarkedene i Asia. EØS-avtalen sikrer norsk industri og næringsliv adgang til EUs indre marked. Verdens handelsorganisasjon (WTO) skal sikre bindende kjøreregler på verdensmarkedet. En videreutvikling av det internasjonale regelverket for å sikre mest mulig likeverdige konkurranseforhold for norsk næringsliv er en viktig utfordring for Norge.
Informasjons- og produksjonsteknologi har bidratt til å knytte det norske markedet sammen med andre markeder. Med moderne datateknologi kan valutatransaksjoner utføres verden over på sekunder. Kapitalen flyter mellom land uavhengig av nasjonale grenser. Behovet for samfunnsmessig styring er derfor økende, men krever internasjonalt samarbeid. Det er behov for internasjonal innsats når oppgavene ikke stopper ved landegrensene. Utforming av virkemidler for å møte disse utfordringene vil bli en viktig oppgave.
Nye europeiske utfordringer
Endringene i Europa innebærer nye muligheter og utfordringer. Reduksjon av velstandskløften mellom øst og vest i Europa vil kreve betydelig økonomisk innsats, også av Norge. Tiltak for å befeste folkestyrets framvekst i våre naboland i øst er viktig for å sikre deres trygghet og trygge Norges sikkerhet. Innsats mot forurensing, arbeidsløshet, fattigdom og kriminalitet i Sentral- og Øst-Europa bidrar til å redusere usikkerhet også for oss. Økt åpenhet og styrking av gjensidig tillit reduserer faren for konflikter som skyldes mistenksomhet og frykt. Samarbeid over gamle skillelinjer mellom Europas folk vil kreve endring av eksisterende, og etablering av nye samarbeidsformer og organisasjoner. Trygghet i Europa kan ikke oppnås uten russisk medvirkning. Norge er nabo til Russland og betydelige russiske militærressurser på Kola, og derfor er dette av særlig betydning for vårt land.
NATO i endring
Den omstillingsprosess som NATO står overfor, peker fram mot en allianse som vil sikre freden også for kommende generasjoner. Nye medlemsland, endringer i alliansesamarbeidet, et nærmere samarbeid med Russland og større ansvar for europeiske allierte vil være viktige brikker i det nye NATO. NATO-samarbeidet og vårt nasjonale forsvar vil fortsatt være sentrale bærebjelker i utviklingen av en ny europeisk sikkerhetsorden basert på samarbeid og fellesskap. Videreføring av det atlantiske samarbeidet og USAs engasjement i Europa vil være av avgjørende betydning for norsk og europeisk forsvar og sikkerhet.
Endringer i EU-samarbeidet
Med Norges ulike samarbeidsordninger med EU vil et endret og utvidet EU få betydning for oss. Utvidelse øst- og sørover vil bidra til økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Flere medlemsland i EU vil innebære et større indre marked som norsk industri og næringsliv deltar i gjennom EØS-avtalen. Sterkere innsats fra EU for økt sysselsetting og strengere miljøtiltak vil kunne bidra til sosial stabilitet og økonomisk framgang i Europa. Det samme gjelder tiltak mot kriminalitet, narkotikasmugling og terrorisme. Gjennomføringen av tredje fase av den økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1999 vil også ha betydning for Norge. Den videre utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeidet vil representere økte utfordringer i arbeidet for å ivareta norske interesser.
Miljøsikkerhet og ressursforvaltning
Atomforurensingen i Russland og andre øst-europeiske land er en av de største miljømessige og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor i dag. Situasjonen i våre nærområder og særlig i nordvest-Russland er preget av en omfattende sivil og militær atomvirksomhet. Betydelige mengder radioaktivt avfall krever tilfredsstillende lagringsforhold. Et stort antall utrangerte atomubåter venter på opphogging. Atomkraftverk i Norges umiddelbare nærområder er i en slik tilstand at de helst skulle ha vært stengt.
Miljøproblemer både globalt og i nærområdene vil fortsatt stille krav til norsk innsats. Det spesielle og sårbare naturmiljøet, fiskerier og andre næringsinteresser i nordområdene er truet av radioaktiv forurensning og miljøgifter fra lokale eller fjernere kilder. Framtidig utnyttelse av de store olje- og gassressursene i området med tilhørende økt transport, truer de samme interesser.
Innen 2005 er det ventet at norsk gass vil dekke 14 % av det europeiske, 30 % av det tyske og 37 % av det franske markedet. Som en av verdens ledende olje- og gasseksportører vil Norge bli stilt overfor økte forventninger og utfordringer av betydning også for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Behovet for betryggende og ansvarlig forvaltning av viktige fiskeriressurser i norske havområder er truet av et økende internasjonalt press fra nasjoner som ikke respekterer prinsippene om en bærekraftig forvaltning.
Samarbeid i våre nærområder
De dyptgripende endringene i Sentral- og Øst-Europa har åpnet nye muligheter for lokalt og regionalt samarbeid, men også avdekket betydelige behov for innsats for politisk, sosial, økonomisk og miljømessig framgang hos våre naboer. Norges grense mot Russland i nord og nærheten til de baltiske landene gjør det naturlig for oss å yte en særlig innsats i disse områdene. Også andre land vil forvente at Norge som en rik nasjon i nord, gir sitt bidrag til å bygge opp nye samarbeidsmønstre og bryte ned gamle skillelinjer i denne regionen.
Det vil være behov for å utforme og tilpasse virkemidlene slik at de legger grunnlag for økt handel og sysselsetting, miljøinnsats og demokratisk utvikling hos våre naboland i øst. Bidrag til sikkerhet og samarbeid i våre nærområder vil være viktige brikker i det framtidige nettverket for et tryggere Europa.
Nordisk samarbeid
Landene i Norden har i dag ulike tilknytningsformer til NATO, EU og VEU. Utsiktene til utvidelse og utdyping av NATO og EU åpner nye perspektiver og utfordringer også for nordisk samarbeid. Det samme gjør behovet for samordnet innsats i nærområdene. Norge har interesse av at det nære nordiske samarbeidet videreføres. For at det nordiske samarbeidet skal befeste sin form og innhold vil det være behov for målrettet engasjement i tiden framover.
Forvaltningen av polarområdene
Økt ressursutnyttelse og andre belastninger på det sårbare miljøet i polarområdene kan komme i konflikt med ønsket om å sikre det biologiske mangfoldet, de unike naturverdiene og levevilkårene for befolkningen i disse områdene. Det vil i økende grad være påkrevd med nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid for å møte disse utfordringene.
Det er i avsnitt 6.2 i meldingen redegjort for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon.
7.1.2 Hovedoppgaver i programperioden
Styrking av FN
De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Norge er en av FNs største bidragsytere per capita. Over 50.000 norske kvinner og menn har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner.
Det er behov for å reformere samarbeidet i FN slik at organisasjonen kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig, skape fred, sikre det globale miljøet, skape økonomisk og sosial utvikling i fattige land og fremme menneskerettighetene. For at FN skal styrke sin posisjon må FNs beslutningsorganer være sammensatt på en måte som gjenspeiler dagens situasjon.
Regjeringen mener at det er behov for tiltak for å styrke FNs evne til å reagere raskt når krise og krig truer. Organisasjonen bør settes bedre i stand til effektivt å gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse motsetninger kan føre til voldelige konflikter.
| - |
Norge vil arbeide for at andre land bidrar økonomisk til å styrke FNs generalsekretærs muligheter til å gripe inn tidlig når konflikter truer. |
| - |
Norge vil arbeide for å gjøre Sikkerhetsrådets sammensetning mer representativ. |
| - |
Regjeringen vil gjennomgå resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og organisasjoner og legge vekt på evnen og viljen til effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtte til ulike FN-tiltak fordeles. |
| - |
Norge søker plass i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. |
| - |
Norge vil videreføre sitt engasjement i FNs fredsoperasjoner. |
| - |
Regjeringen vil arbeide for at det på internasjonalt grunnlag vurderes å etablere nye inntektskilder som kan styrke FNs økonomi, for eksempel avgifter på valutatransaksjoner og drivstoff innenfor luftfarten. |
| - |
Regjeringen vil arbeide for internasjonal tilslutning til ideen om et økonomisk sikkerhetsråd som kan trekke opp hovedlinjene for den globale økonomien og se denne i sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Et økonomisk sikkerhetsråd bør samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med Verdens handelsorganisasjon (WTO), og sørge for at det etableres politisk styring og lederskap i globale økonomiske spørsmål. |
Bistand, humanitær innsats og nord-sør-spørsmål
Bistandspolitikken er en del av en helhetlig norsk politikk overfor landene i sør, der også handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og øvrig utenrikspolitikk inngår. Gjennom denne politikken ønsker Regjeringen å bidra til en sosial og økonomisk utvikling som er bærekraftig, å forebygge konflikter og å fremme demokrati og menneskerettigheter. Det trengs en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og som rammes av sult og nød, epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter. Norge skal være et foregangsland for internasjonal solidaritet.
I takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden gradvis trappes opp til 1 % av bruttonasjonalinntekten (BNI).
Den økte bistandsinnsatsen skal konsentreres om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød.
Ved valg av samarbeidsland vil Regjeringen legge vekt på at landene respekterer grunnleggende menneskerettigheter, overholder internasjonalt regelverk, fører en politikk for rettferdig fordeling og ikke bruker uforholdsmessig store ressurser på militære styrker.
Den overordnede målsettingen for norsk sør-politikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske forhold i utviklingsland, innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.
| - |
Regjeringen vil søke å integrere fredsarbeid, konfliktløsning, menneskerettighetstiltak og miljøtiltak i bistandsarbeidet. |
For å redusere miljøproblemene og fremme en bærekraftig utvikling, vil det være nødvendig å overføre kapital og teknologi til utviklingslandene. Miljøprosjekter i utviklingslandene forutsetter at det avsettes midler til dette i de industrialiserte landene.
| - |
Regjeringen vil avsette betydelige bistandsmidler til miljøtiltak i utviklingslandene. |
Norsk bistand skal være hjelp til selvhjelp. Den må støtte opp under mottakerlandenes egen utviklingsstrategi og vilje til å bygge på egne ressurser. Mottakerlandene skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett, et godt utdannings- og helsesystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling og økt verdiskaping.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å sikre kvaliteten på bistanden gjennom klargjøring av mål, styrkede forvaltningsrutiner og bedre systemer for resultatrapportering på alle nivåer. Arbeidet med å styrke kontrollen med bruken av bistandsmidler vil bli trappet opp.
Væpnede konflikter står i veien for bedring av levekårene i mange land. Fredsavtaler, nasjonal forsoning og demokratisk utvikling er ofte en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer i gang, er det av stor betydning å kunne sette inn en mer langsiktig internasjonal bistandsinnsats for å støtte opp om en gunstig utvikling.
| - |
Regjeringen vil fortsatt legge vekt på bistand til fattige land som befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging. |
I akutte sult- og nødsituasjoner må det hurtig kunne iverksettes nødhjelpstiltak i samarbeid med norske frivillige organisasjoner og gjennom FN. Tiltak som kan bidra til å forebygge flukt må prioriteres. Dette innebærer blant annet demokratitiltak, overvåking av menneskerettigheter og målrettet utviklingsbistand. Flyktninger bør i størst mulig grad få hjelp og beskyttelse så nær sine hjem som mulig. Flyktninger som kommer til Norge må sikres beskyttelse så lenge det er nødvendig. Asyl skal fortsatt være forbeholdt de asylsøkere og overføringsflyktninger som faller inn under FNs flyktningekonvensjon. Opphold på humanitært grunnlag vil fortrinnsvis bli gitt dem som ikke får asyl, men som er i en flyktningliknende situasjon.
| - |
Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner i den humanitære innsatsen. Arbeidet med å sikre en større grad av internasjonal nødhjelpskoordinering innenfor rammen av FN vil bli videreført. |
| - |
Norge skal fortsatt være en pådriver og vesentlig bidragsyter i internasjonal flyktningepolitikk. |
Kvinners viktige rolle i utviklingsprosessen skal vektlegges sterkere i bistandssamarbeidet.
| - |
Regjeringen vil styrke innsatsen for å bedre kvinners levekår og rettigheter både i den tosidige bistanden og den flernasjonale bistanden som kanaliseres gjennom FN-organisasjonene og utviklingsbankene. |
Det vil særlig være viktig å arbeide for større internasjonal enighet om hvilke tiltak som kan settes i verk og hvordan ulike land kan bidra til det internasjonale arbeidet mot barnearbeid. I den forbindelse er det viktig å få fram sammenhengen mellom barnearbeid og sosiale og økonomiske kår.
| - |
Regjeringen vil intensivere det internasjonale arbeidet mot barnearbeid. |
Utvikling av grunnleggende sosiale tjenester som helsetjenester og utdanning står sentralt i kampen mot fattigdom. 20/20-prinsippet innebærer at utviklingslandene skal forplikte seg til å øremerke 20 % av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester, mens giverlandene skal forplikte seg til en tilsvarende andel i sine bistandsbudsjetter.
| - |
Regjeringen vil legge vekt på å følge opp 20/20-prinsippet i bistandspolitikken, og innen år 2000 øke innsatsen innenfor henholdsvis helse og utdanning til 10 % av den samlede norske bistanden. |
Utenlandsgjeld er en stor byrde for en del fattige land.
En løsning på gjeldsproblemet er en forutsetning for at disse landene skal komme seg ut av fattigdommen og starte utviklingsprosessen. Slike tiltak bør imidlertid inngå i en helhetlig utviklingsstrategi for landene, som omfatter økonomiske reformer som kan legge grunnlaget for langsiktig økonomisk vekst.
| - |
Regjeringen støtter de initiativ Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) har tatt for å styrke det internasjonale arbeidet for å redusere eller slette gjelden for de fattigste landene. |
Miljø, handel og arbeidstakerrettigheter
Som et lite land med en utadvendt økonomi er det i Norges interesse at det internasjonale handelsregelverket videreutvikles gjennom samarbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) med sikte på å fremme åpen handel og stabile og forutsigbare rammebetingelser basert på målet om en bærekraftig utvikling.
| - |
Regjeringen vil arbeide for å styrke WTO som det sentrale, globale organ for internasjonal handel og handelspolitisk samarbeid. |
| - |
Regjeringen vil at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid for å utvikle forpliktende avtaler på miljøområdet, herunder en videreutvikling av Konvensjonen om klimaendring og Konvensjonen om biologisk mangfold. |
| - |
Regjeringen legger vekt på å bidra til at de alvorlige miljøproblemene i Nordvest-Russland og i Sentral- og Øst-Europa kan finne sin løsning. |
| - |
Regjeringen vil arbeide for at regelverket for næringer som er særlig viktige for Norge, slik som energisektoren, bidrar til mest mulig likeverdige konkurranseforhold internasjonalt. Regjeringen går inn for at investeringsspørsmål behandles innenfor WTO og OECD. |
Grenseoverskridende og globale miljøproblemer kan best og mest effektivt løses gjennom internasjonalt samarbeid. Norge har bidratt til å sette forholdet mellom handel og miljø på WTOs dagsorden.
| - |
Regjeringen ser det som viktig å gjennomgå relevante deler av handelsregelverket med sikte på å vurdere om det gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøpolitiske virkemidler. Norge vil arbeide med å utvikle internasjonale retningslinjer for å vurdere miljøkonsekvensene av handelspolitikk og handelsregelverk. |
| - |
Regjeringen vil på bred internasjonal front arbeide for å fremme grunnleggende arbeidsstandarder. Regjeringen vil gå inn for at WTO og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO etablerer en dialog om hvordan arbeidsstandarder kan styrkes. Det er etter Regjeringens syn viktig å bidra til at bedriftsdemokratiet videreutvikles og styrkes. |
Politisk samarbeid i et nytt Europa
De politiske omveltningene i Europa siden Berlinmurens fall har skapt nye muligheter, men har også avdekket problemer. Det er i Norges grunnleggende interesse at et fredelig Europa uten nye frontlinjer eller skiller kan vokse fram. Et slik Europa må være basert på et likeverdig fellesskap der alle de europeiske folk kan samles om felles utfordringer. Motsetninger og konflikter må forebygges og løses på fredelig vis. Et fellesskap som kan samle de europeiske folk i et bredt og omfattende samarbeid er den beste garanti for vår egen trygghet. Stabilitet i Europa kan ikke oppnås uten russisk medvirkning. Det er derfor viktig at Russland deltar som en ansvarlig og aktiv samarbeidspartner i Europa.
| - |
Regjeringen vil støtte demokrati- og reformprosessen i Russland og andre land i Sentral- og Øst-Europa. Regjeringen vil bidra til at samarbeidet med Russland blir framhevet i tilknytning til utvidelsen av NATO. |
Endringer i EU-samarbeidet
Planene om fordyping og utvidelse innebærer ingen grunnleggende endring av innretningen av EU-samarbeidet. Fortsatt vil det være et samarbeid mellom selvstendige nasjoner, som på nærmere fastlagte områder ser seg tjent med å utøve sin myndighet i fellesskap for å møte utfordringer og oppgaver som de har felles.
Det er i norsk interesse at EU lykkes i utvidelsesprosessen og at den legger grunnlaget for en forsterket felles innsats på områder som fred og sikkerhet, økonomi, sysselsetting og miljø. Det er viktig for Norge at EU forblir åpen for samråd og samarbeid med nærstående land.
| - |
Regjeringen vil videreføre en aktiv Europapolitikk. Regjeringen vil legge stor vekt på at kontaktene med EU opprettholdes og forsterkes gjennom de halvårlige møtene med EU-formannskapet, den politiske dialogordningen under EØS-avtalen og samarbeidet om justisspørsmål. Norges økonomiske og handelspolitiske forhold til EU bygger på EØS-avtalen. En ny vurdering av spørsmålet om norsk medlemskap i EU vil bare være naturlig dersom det skjer vesentlige endringer i det europeiske samarbeidet. |
EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Avtalen gir norske eksportvarer tilnærmet likeverdig adgang til EUs indre marked og bidrar dermed til å trygge norske arbeidsplasser. Avtalen bygger på at den norske regelutviklingen følger EUs regelutvikling. Selv om avtalen åpner for en rekke kontakt- og konsultasjonsordninger, utelukker den norske myndigheters deltakelse i EUs politiske organer som vedtar nye regler.
EØS-avtalen gir Norge anledning til å bidra økonomisk til en rekke tilknyttede samarbeidsområder som miljø, forskning, kultur og utdanning og grenseregionalt samarbeid. Dette gjør det mulig for nordmenn eller norske institusjoner å ta del i EUs programmer.
| - |
Regjeringen vil aktivt utnytte de mulighetene som EØS-avtalen gir for samarbeid med EU og vil også vurdere mulige tiltak for å styrke samarbeidet på andre områder. Det er særlig viktig å ivareta norske interesser i forbindelse med den forestående utvidelsen av EU. |
Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid
NATO vil fortsatt være Norges viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske forankring. Utvidelse av medlemskretsen og NATO-samarbeidets interne omforming vil stille nye krav til medlemslandene. NATOs nye rolle i gjennomføring av fredsbevarende og konflikthindrende oppdrag på vegne av FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) vil være sentral for utvikling av framtidige sikkerhetsordninger i Europa. Grunnlaget for dette er lagt i de såkalte kombinerte flernasjonale innsatsstyrker (CJTF) som også gjør det mulig å bidra med NATO-styrker til Vestunionen (VEU) der dette er aktuelt.
Grunnlaget for fortsatt samarbeid med land utenfor NATO er lagt gjennom samarbeidet i Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) og Partnerskap for fred (PfP). NATO har vedtatt å videreutvikle forslaget om å institusjonalisere samarbeidet innenfor et permanent Atlantisk partnerskapsråd (APC). Et sentralt element i et slikt partnerskapsråd vil være opprettelsen av en politisk konsultasjonsordning. Partnerskapsrådet vil etter planen omfatte de aktiviteter som i dag ivaretas av PfP og NACC, og skal utvikles i samarbeid med partnerlandene. Regjeringen slutter seg fullt ut til dette tiltaket.
Regjeringen ser det som svært viktig at NATOs troverdighet og effektivitet blir opprettholdt i den nye situasjonen. I den forbindelse er det også viktig at båndene mellom Europa og USA holdes ved like og utvikles.
| - |
Regjeringen støtter en utvidelse av NATO. Regjeringen vil i den sammenheng arbeide for en styrking av samarbeidet mellom NATO og Russland. |
| - |
Regjeringen vil bidra til styrking av NATOs samarbeid med partnerlandene innenfor Partnerskap for fred (PfP) og Det atlantiske samarbeidsråd (APC). |
NATO, VEU, EU og OSSE må fortsatt utgjøre bærebjelkene for sikkerheten i Europa. Disse organisasjonene må støttes av et bredt praktisk og politisk samarbeid for å møte utfordringer som særlig viser seg på regionalt plan. Både Barents- og Østersjøsamarbeidet må ses i dette perspektivet.
| - |
Regjeringen vil delta aktivt i arbeidet med å videreutvikle de europeiske sikkerhetsorganisasjonene, slik at de til sammen kan gå inn som elementer i en ny sikkerhetsordning i Europa. |
Norge har sagt seg villig til å påta seg formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1999.
| - |
Regjeringen vil bruke Norges eventuelle formannskap i OSSE og deltakelse i ledertroikaen til aktivt norsk engasjement for en videre utvikling av det sikkerhetspolitiske samarbeidet innenfor OSSE. |
Det norske forsvaret
Det norske forsvaret er grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk. Utgangspunktet for norsk forsvarsplanlegging er at hele landet skal kunne forsvares. Evnen til forsvar mot en større invasjon er imidlertid begrenset til én landsdel og avhengig av alliert støtte.
Vår troverdighet og innflytelse i NATO-samarbeidet er avhengig av at vi opprettholder et godt nasjonalt forsvar og et aktivt norsk engasjement internasjonalt. Deltakelse i fredsoperasjoner utenfor landets grenser er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I tillegg legger Regjeringen stor vekt på å delta aktivt i det politiske og militære samarbeidet innenfor Partnerskap for fred (PfP).
Et troverdig forsvar gir et bredt spenn av virkemidler for å håndtere eventuelle episoder og kriser i fredstid. Forsvaret har også en viktig og økende rolle i suverenitetshevdelse og ressurskontroll i Norges store havområder.
| - |
Regjeringen vil arbeide for at Forsvarets mange oppgaver ses i sammenheng, og at den framtidige forsvarsstrukturen blir fleksibel nok til å håndtere spennet av oppgaver på en mest mulig kostnadseffektiv måte. |
Et tidsmessig og effektivt forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Et troverdig forsvar må derfor rettes inn mot langsiktige og til dels uforutsigbare utfordringer. I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen og usikkerhet vil Regjeringen opprettholde Forsvarets hovedinnrettning. Nytt operasjonskonsept for norske styrker, den militærteknologiske utviklingen og endringene i militær kapasitet i våre naboland og hos våre allierte, kan imidlertid gjøre det aktuelt å justere Forsvarets struktur i forhold til dagens målsetting.
| - |
Regjeringen vil legge fram hovedretningslinjene for den langsiktige forsvarspolitikken i neste langtidsmelding for Forsvaret ved utgangen av 1997. |
Regionalt samarbeid og nærområdestrategi
Sammen med andre europeiske land yter Norge økonomisk støtte til utvikling, miljøvern og demokratitiltak i Russland, Baltikum og andre land i Sentral- og Øst-Europa. Dette er samtidig en innsats for et tryggere og mer stabilt Europa som har direkte betydning også for Norge. De nordiske landene har påtatt seg et hovedansvar for utviklingen i Barents- og Østersjøregionen. Det arbeides i denne forbindelse for å styrke særlig EUs og EU-landenes regionale innsats. De tre nord-norske fylkene er aktivt med gjennom Regionrådet i Barentssamarbeidet.
Norge står overfor flere alvorlige miljøutfordringer i nærområdene. Det gjelder de store atominstallasjonene på Kola og lagrene av utrangert militært kjernefysisk materiell som befinner seg nær Norges grenser. Regjeringen har lagt opp til et nært samarbeid med russiske myndigheter. For å håndtere disse problemene er det behov for innsats av finansielle ressurser og teknisk kunnskap som Norge ikke rår over. Det er derfor svært viktig at også andre land trekkes inn i dette samarbeidet.
| - |
Regjeringen vil arbeide videre med en nærområdestrategi som særlig trekker de baltiske landene og Russland inn i et nærest mulig forpliktende samarbeid for å styrke norsk og europeisk sikkerhet gjennom tiltak for å jevne ut økonomiske ulikheter og styrke tiltak for demokrati, rettssikkerhet, sysselsetting og miljø. |
| - |
Regjeringen vil fortsette sitt aktive engasjement i Barents- og Østersjøregionene og støtte tilsvarende samarbeid i andre deler av Europa. |
| - |
Regjeringen vil styrke Norges innsats gjennom Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Det vil bli lagt særlig vekt på å benytte mulighetene til å utvikle samhandel og lønnsomme prosjekter i regionen. |
| - |
Regjeringen vil arbeide videre for å få internasjonal støtte til arbeidet med atomforurensningsproblemene i Nordvest-Russland. Regjeringen vil videreføre arbeidet med sin handlingsplan om atomvirksomhet og kjemiske våpen i de nordlige nærområdene. |
| - |
I forholdet til Russland tas det sikte på å komme fram til en god forvaltning av de store og viktige naturressursene i Barentshavet, og å løse de betydelige miljøproblemene på russisk side. |
Nordisk samarbeid
Nordisk samarbeid hviler i dag på tre søyler: Det tradisjonelle nordiske samarbeidet, europeiske spørsmål av betydning for det nordiske samarbeidet og samarbeidet med land i Nordens nærområder.
Norge vil være en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet. Regjeringen har følgende hovedmål for sin innsats for nordisk samarbeid:
| - |
Norge vil prioritere nordisk samarbeid om europeiske og internasjonale spørsmål og styrke det nordiske samarbeidet innenfor rammen av EØS. |
| - |
Regjeringen tar også sikte på å utvikle et tidlig varslingssystem for EU/EØS-saker hvor de nordiske land kan ha interesse av å samordne seg. |
| - |
Norge vil ta initiativ til at man på nordisk basis får utredet nærmere virkningene for det nordiske samarbeidet av at ett eller flere nordiske EU-medlemsland går med i ØMU. |
Gjennom samarbeid med land i Nordens nærområder kan Norden bidra til stabilitet, demokrati og bærekraftig utvikling. Barents- og Østersjøsamarbeidet er de mest lovende ordningene for regionalt samarbeid i Europa. Norden binder de to regionene sammen. Det utenrikspolitiske samarbeidet mellom de fem nordiske og de tre baltiske landene («5+3-samarbeidet») er et godt rammeverk for kontakt og dialog.
| - |
Regjeringen vil arbeide for at tiltak i Barents- og Østersjøområdene blir sett i sammenheng med hverandre. |
| - |
Regjeringen vil støtte konkrete tiltak i retning av et nordisk samarbeid om sikkerhet og ønsker et fastere nordisk samarbeid om militære fredsoperasjoner med en felles nordisk enhet som kan settes inn i slike operasjoner. |
| - |
Regjeringen vil bidra til å styrke samarbeidet mellom de nordiske og de baltiske landene («5+3-samarbeidet»). |
Innenfor det tradisjonelle nordiske samarbeidet ønsker Regjeringen å konsentrere interessen om utvalgte tema. Prioriterte områder her er blant annet: Utvekslingsprogrammer for barn og ungdom i Norden og nærområdene, styrke kampen mot barnearbeid og seksuelt misbruk av barn, økt samarbeid mellom nordiske organer og frivillige organisasjoner i Norden, særlig i forhold til nærområdene, satsing på informasjonsteknologi, belyse utfordringene de nordiske velferdssamfunnene står overfor, og å legge forholdene til rette for et flerkulturelt samfunn.
Forvaltningen av polarområdene
Polarområdenes miljø og ressurser er utsatt for betydelig belastning. De alvorligste truslene kommer fra faren for lekkasjer og ulykker ved russiske atomkraftverk og uforsvarlig lagring og behandling av atomubåter og atomavfall. Tiltak for en forsvarlig, bærekraftig utvikling er nødvendig.
Norges overhøyhet over Svalbard og andre norske landområder i Arktis og Antarktis og tilstøtende havområder gjør at Norge har et særskilt ansvar for forvaltningen av disse områdene. Regjeringen deltar aktivt i samarbeidet i Arktisk råd som ble opprettet i 1996 som et mellomstatlig forum for de nordiske land, Canada, Russland og USA. Norge deltar også aktivt i det internasjonale samarbeidet i tilknytning til Antarktistraktaten.
| - |
Regjeringen vil arbeide aktivt for at den arktiske miljøstrategien videreutvikles gjennom Arktisk råd. Norge vil arbeide for at utnyttelsen av olje- og gassforekomstene og annen næringsutvikling i nordområdene skjer på en økologisk forsvarlig måte. Regjeringen legger stor vekt på urfolkenes interesser i de arktiske områdene. |
| - |
Regjeringen vil arbeide aktivt for å redusere faren for radioaktiv forurensning og utslipp av andre miljøgifter i polarområdene. |
| - |
Det er Regjeringens mål at Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområdene i verden. Regjeringen har derfor satt i gang arbeid med en egen miljøvernlov for Svalbard, som skal omfatte all virksomhet på øygruppen. |
| - |
Regjeringen vil holde fast ved norske suverenitetskrav i Antarktis og videreføre det internasjonale samarbeidet under Antarktistraktaten. |
| - |
Regjeringen imøteser en snarlig ikrafttredelse av Protokollen om miljøvern under Antarktistraktaten. Regjeringen går inn for at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i samarbeidet om bevaring av levende marine ressurser i Antarktis. |
7.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at de viktigste prioriteringene for kommende fireårsperiode må knytte seg til hovedområdene:
| 1. |
Styrking av FN, hvor det er et behov for å sikre organisasjonens finansielle situasjon, øke dens representativitet og evne til å handle raskt og effektivt i krisesituasjoner. |
| 2. |
Bistand, humanitær innsats og nord-sør-spørsmål utfra målet om fattigdomsbekjempelse og en miljømessig bærekraftig og sosialt rettferdig utvikling. |
| 3. |
Miljø, handel og arbeidstakerrettigheter. Det er behov for å styrke det internasjonale avtaleverket og evnen til å sikre etterlevelse av dette. |
| 4. |
Politisk samarbeid i et nytt Europa må ta utgangspunkt i målet om å støtte endringsprosessene i Sentral- og Øst-Europa på en måte som sikrer demokrati, sosial utvikling og politisk stabilitet. Det er spesielt viktig at Russland deltar som en ansvarlig og aktiv partner i Europa. |
| 5. |
Endringer i EU-samarbeidet. Det vil også i kommende periode være behov for å utvikle et nært samarbeid med EU og videreføre samarbeidet innenfor rammen av EØS-avtalen. |
| 6. |
Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid hvor vi må bygge videre på vårt medlemskap i NATO, OSSE og vår tilknytning til VEU. |
| 7. |
Det norske forsvaret, hvor utgangspunktet må være å sikre nasjonal forsvarsevne og et aktivt norsk engasjement internasjonalt. |
| 8. |
Regionalt samarbeid og ekstra innsats i våre nærområder med særlig vekt på det regionale samarbeidet i Barentsregionen og rundt Østersjøen. Spesielt må det satses på støtte til demokratiseringsprosessene i regionen, og felles innsats for å møte de alvorlige miljøutfordringene i våre nærområder. |
| 9. |
Norge må være en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet, både mellom de nordiske landene og som utgangspunkt for en koordinert innsats overfor Europa og våre nærområder. |
| 10. |
Forvaltningen av polarområdene med særlig fokus på en forsvarlig forvaltning av naturressursene og arbeidet med å redusere faren for radioaktiv forurensning og utslipp av andre miljøgifter i polarområdene. |
Disse medlemmer slutter seg til stortingsmeldingens prioriteringer og forslag innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.12 « Internasjonalt samarbeid og solidaritet », samt sine respektive fraksjonsmerknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at utfordringer som strekker seg over landegrensene krever et aktivt og forpliktende samarbeid med andre land. Internasjonal fred og stabilitet, en troverdig garanti for egen sikkerhet, positiv utvikling av økonomi og velferd, samt bekjempelse av miljøproblemer, av nød og fattigdom og av internasjonal kriminalitet, er alle mål og oppgaver som krever slikt samarbeid og som disse medlemmer ønsker å vektlegge. Vilje til samarbeid med omverdenen, både for å finne løsninger på felles problemer og for å ivareta Norges interesser, er en grunnstein i Høyres utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Disse medlemmer er urolige for utsiktene til at Norge i dag i flere sammenhenger risikerer å havne på sidelinjen, og på denne måten bli marginalisert. At våre nordiske naboland er blitt medlemmer av Den europeiske union mens vi selv står utenfor, innebærer en ny situasjon for Norge. Samtidig øker stadig EUs betydning som internasjonal aktør. EU får mer å si på en rekke områder som berører vårt land og mulighetene for å fremme norske interesser og syn. Dette stiller nye krav til oss som nasjon. Etter disse medlemmers syn er det nødvendig for Norge å konsentrere den utenrikspolitiske innsatsen om følgende særlig viktige oppgaver:
| - |
Motarbeide marginalisering av Norge for bedre å ivareta landets interesser. |
| - |
Ivareta Norges interesser i egne nærområder. |
| - |
Styrke de atlantiske båndene, som fortsatt er svært viktige for norsk sikkerhet. |
Europa
Komiteens medlemmer fra Høyre går inn for at Norge så aktivt som mulig må bruke de muligheter vi har til å øve innflytelse i Europa, først og fremst gjennom EØS-avtalen, det assosierte medlemskapet i Den Vesteuropeiske Union og Schengen-tilknytningen. At vi ikke deltar i beslutningsprosessene på lik linje med våre naboland i Europa som er medlemmer av EU, gjør arbeidet med å ivareta Norges interesser tyngre. Det krever at større ressurser må legges i dette arbeidet.
Disse medlemmer respekterer resultatet av folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 og tar til etterretning at flertallet ikke delte Høyres syn på fordelene ved et norsk EU-medlemskap. Høyre mener at Norge ikke kan slutte seg til Den europeiske union uten at flertallet gjennom folkeavstemning har gitt uttrykk for et ønske om det. Flertallets nei til EU-medlemskap innebærer ikke at Norge skal si nei til å samarbeide så nært som mulig med EU-landene, som også er våre allierte i NATO og våre nærmeste handelspartnere.
Sikkerhetspolitiske utfordringer
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de sikkerhetspolitiske utfordringene er annerledes enn under den kalde krigen. Murens fall førte til at den spente situasjonen mellom de to maktblokkene opphørte. Samtidig som friheten ble vunnet i øst, dukket også gamle problemer opp i form av politisk og økonomisk ustabilitet, samt nasjonale og etnisk/religiøst baserte konflikter i flere av landene i Sentral- og Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. De nye utfordringene ligger derfor i å skape stabilitet, blant annet ved å trygge demokratiene; å forhindre konflikter og å integrere landene i øst i de vestlige samarbeidsstrukturer.
Disse medlemmer registrerer at utviklingen i Russland fortsatt i stor grad preges av ustabilitet, både økonomisk og politisk. Manglende demokratiske tradisjoner og mangel på tradisjon for fri og ansvarlig markedsøkonomi gjør reformprosessen vanskelig. Samtidig er det fortsatt en bred mistro mot vestlig påvirkning i det russiske samfunn, noe nasjonalistiske og kommunistiske politikere spiller på.
Disse medlemmer viser til at det etter fire års krig lyktes å få etablert en fredsavtale i Bosnia. Håndhevelsen av fredsavtalen, som NATO har ansvaret for, har så langt vært vellykket, men fremdeles gjenstår kolossale oppgaver med å bygge opp det sivile samfunn og skape en fredelig sameksistens mellom folk som har levet i en tilværelse preget av frykt og hat. Disse medlemmer ønsker at Norge fortsatt skal gjøre en innsats i fredsstyrken i Bosnia.
Disse medlemmer mener trusselen mot miljø og helse fra atomvirksomhet og tungindustri i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen er en viktig del av de nye sikkerhetsutfordringene. Forurensende tungindustri og av betydelig omfant er lokalisert i Norges nærområder.
Disse medlemmer vil peke på at sikkerhetspolitikk dreier seg om langsiktig planlegging for å forebygge ustabilitet og uforutsette endringer. Selv om det idag ikke synes å være noen direkte sikkerhetstrussel mot Norge, kanskje med unntak av miljøtrusselen på Kola, er det ikke forsvarlig å bygge ned vår evne til å møte fremtidige utfordringer. Det er viktig for Norge både å opprettholde en nasjonal beredskap i form av et troverdig og effektivt forsvar og å arbeide for internasjonal oppmerksomhet om vår situasjon og om våre interesser, først og fremst gjennom NATO og EU. Det er særlig viktig at Norge driver en aktiv utenrikspolitikk for å motvirke marginaliseringen som følge av at Norge ikke deltar i det regionale europeiske samarbeidet i EU.
NATO
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en aktiv norsk deltakelse i NATOs konfliktløsende arbeid og stabilitetsbygging i Europa. Ved at Norge viser vilje til å stille opp for å løse de nye oppgavene, styrker vi vår anseelse og troverdighet hos våre allierte, som vi er avhengige av hjelp fra i en krisesituasjon.
Disse medlemmer ser positivt på en utvidelse av NATO for den bygger opp under demokratiprosessen i Øst-Europa, bidrar til å knytte sammen øst og vest etter den kalde krigens slutt, og derigjennom styrker stabiliteten og sikkerheten i hele det euro-atlantiske område. Når nye medlemsland kan opptas, avhenger av den økonomiske og politiske utvikling i de enkelte land og av den forsvarspolitiske integrasjon gjennom Partnerskap For Fred. Beslutninger om utvidelse vil tas land for land. Ingen land må utelukkes og ingen land utenfor NATO kan ha vetorett over utvidelsesbeslutningene. Norge bør aktivt diskutere utviklingen i forbindelse med utvidelsesprosessen med russiske politikere, og arbeide for at det russiske folk oppfatter NATO som en defensiv og stabilitetsbyggende allianse.
Disse medlemmer støtter Norges søknad om å få formannskapet i OSSE i 1999.
Kampen mot fattigdom
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Norge fortsatt skal gi betydelig offentlig bistand for å bekjempe fattigdom. Fattigdom er en av vår tids største utfordringer.
Disse medlemmer mener imidlertid at det er nødvendig å stille strengere krav til utviklingseffekten av norsk bistand.
Disse medlemmer mener at norsk bistandspolitikk har vært preget av en for ensidig fokus på bistandsnivå, og viser til at Høyre de seneste år har presset frem en debatt om bistandens resultater. Et viktig element har vært å legge vekt på mottakeransvaret. Mottaker må selv legge premissene for bistandsprosjekter og bære ansvar for at de styres og gjennomføres på en skikkelig måte. Bistanden må gjennomgå en kontinuerlig evaluering. Dersom den av ulike årsaker ikke fører til utvikling, f.eks på grunn av kulturelle forhold eller valg av økonomisk modell, må bistanden organiseres på annen måte eller trekkes tilbake.
Disse medlemmer mener at handel og ytre rammebetingelser, samt interne forhold og politikken i mottakerlandet er langt mer avgjørende for utviklingen i u-landene enn bistanden er. Bistand er et supplement til disse andre faktorene. Vi må derfor ikke ha overdrevne forventninger til at bistand alene kan løse alle problemer i de fattige land i verden.
Disse medlemmer understreker betydningen av at utviklingslandene baserer sin politikk på en bærekraftig markedsøkonomi. Altfor mange land på det afrikanske kontinent førte en sosialistisk planøkonomi i 1970-årene, og sliter med ettervirkninger som hemmer en vanskelig, men nødvendig omstilling til markedsøkonomi.
Disse medlemmer viser til erfaringene om at utdanning er nøkkelen til utvikling er overveldende, og mener at utdanning må være en prioritert oppgave i Norges bistandspolitikk.
Disse medlemmer er enig i den oppfatning at bistandsinnsatsen skal konsentrere seg om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød. Tiltak for å forebygge flukt må prioriteres.
Disse medlemmer legger vekt på å beholde fattigdomsorienteringen i norsk bistand. De fattigste, primært i Afrika, må være målgruppen for norsk bistand. Disse medlemmer ønsker å konsentrere denne bistanden om et begrenset antall land i Afrika og Asia.
FN
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Norges søknad om plass i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Disse medlemmer viser til at reformbehovet i FN er stort og viser til den forestående behandlingen av FN-meldingen, der disse spørsmålene vil drøftes i sin fulle bredde.
Utenrikspolitisk prioritering
Komiteens medlemmer fra Høyre mener en spredning i vår utenrikspolitikk på for mange områder kan imidlertid virke mot sin hensikt. Disse medlemmer viser til at Norge engasjerer seg idag i over 30 land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika med bistand og fredsarbeid. Spredningen gjør det vanskeligere å oppnå gode resultater enn om vi konsentrerte vår innsats på færre land.
Disse medlemmer mener at en større del av Norges utenrikspolitiske engasjement bør ha som mål å sikre stabilitet og sikkerhet i Norges nærområder; Nordvest-Russland og Baltikum spesielt. For det første fordi det her ligger store politiske, økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer. For det andre fordi disse områdene er svært viktig for Norge og vår del av verden. Det forventes av et land at det skal ta vare på sine interesser i sitt område. Disse medlemmer viser til Stortingets oppslutning om Handlingsprogrammet for Øst-Europa og atomhandlingsplanen for Nordvest-Russland, og Regjeringens gjentatte forsøk på å trappe ned dette engasjementet. Disse medlemmer ønsker å styrke Norges innsats overfor Baltikum og Nordvest-Russland ikke bare i ord men også i praktisk politikk.
Disse medlemmer ser positivt på at Regjeringen nå i større grad ser Barents- og Østersjøregionen i sammenheng. Det er viktig at Norge deltar aktivt i Østersjøsamarbeidet fordi denne regionen er av stor betydning for Norge og fordi vi gjennom å delta i dette samarbeidet får muligheten til å tiltrekke større oppmerksomhet om Barentsområdet generelt og miljøproblemene på Kola spesielt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er imot norsk medlemskap i EU og har som mål en verden der økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelt. Norge skal samarbeide med alle deler av verden, ikke stenge seg inne i en europeisk handelsblokk. Verden trenger sterke regionale og globale organisasjoner der vi i fellesskap, på demokratisk vis, løser felles problemer. Disse medlemmer ønsker at Norge skal føre en aktiv utenrikspolitikk med vekt på styrking av FN, bistand til fattige land og der vi tar vår del av ansvaret for mennesker på flukt.
Disse medlemmer mener at de utfordringene verdenssamfunnet står overfor er nokså like de vi står overfor i Norge: å bekjempe fattigdom, undertrykking, voldelige konflikter og miljøødeleggelser og å styrke folkelig styring og medbestemmelse.
Internasjonalt er Norge en del av en rik vestlig blokk som har stor politisk, økonomisk og militær makt. I internasjonale organisasjoner og forhandlinger fremmer denne blokken interesser som i mange tilfeller er sammenfallende med profittsinteressene til store flernasjonale selskaper. Opp mot disse mektige interessene står ønsket om en mer rettferdig, fredelig og demokratisk verden.
Internasjonalt må vi velge side - både som stat og som enkeltmennesker. Valget står mellom å være en lojal støttespiller for mektige vestlige kapitalinteresser eller å føre en politikk til fordel for folkeflertallet både i rike og fattige land. Velger vi det siste må arbeide for en politikk som bygger opp om de fattige land og befolkninger og de interessene disse kjemper for. I Norge har vi gode tradisjoner for dette. Men etterhvert som Norge er blitt en rik oljenasjon vektlegges mer og mer våre egne kortsiktige økonomiske interesser.
Istedenfor å vektlegge de mest kortsiktige næringsinteressene, mener disse medlemmer det er klokt å legge vekt på våre langsiktige interesser i et globalt perspektiv. Dersom vi skal løse de store utfordringene knyttet til miljø, ressursforvaltning og fattigdomsproblemer, og dersom vi skal hindre framveksten av krig og konflikter på kloden, er det helt avgjørende at vi velger å solidarisere oss med de fattige og undertrykte. På lang sikt er dette etter disse medlemmers vurdering i vår egen interesse.
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.