Ramme og fordeling

       Komiteen sitt medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke den varige ramma for jordbruksoppgjøret med ytterligere 139,4 mill. kroner, slik at den fordeler seg med 50 % på markedspriser og 50 % på budsjettet. Jordbruksoppgjøret 1997-98 fordeles da som følger:

Endringer på kap. 1150 og 4150

Kap. 1150

Innledning

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener dagens landbrukspolitikk på sikt vil føre til ei svekking av norsk landbruk (standardform).

       Norge har som eneste industriland liberalisert importvernet for jordbruksvarer langt ut over det GATT/WTO-avtalen krever. Liberaliseringa av grensevernet er i tillegg til dyre- og helseproblemene, en av de største truslene mot distriktsjordbruket i Norge.

       Dette medlem forutsetter at grensevern og importordninger blir utformet og praktisert slik at jordbruket har reell forhandlingsrett om priser og markedsordninger, i tillegg til reelle muligheter til å ta ut avtalte priser ved markedsbalanse.

Stortingets rolle i behandlinga avjordbruksoppgjøret

       Jordbruksforhandlingene foregår innenfor de rammene Stortinget har trukket opp for landbrukspolitikken. Stortinget har ansvar for å kontrollere resultatene av landbrukspolitikken og vurdere om jordbruksoppgjørene er i tråd med Stortingets forutsetninger. Partiene på Stortinget har her ei klar overordna rolle i forhold til partene i jordbruksoppgjøret.

       Dette medlem mener at forslaget til jordbruksoppgjør, spesielt når det gjelder inntektsspørsmålet, ikke er i tråd med det Stortinget har sagt. Men også den foreslåtte ansvarsdelinga mellom markedspriser og varig budsjettstøtte er et klart brudd på Stortingets forutsetninger. Stortinget har derfor et ansvar for å følge opp dette.

       Dette medlem kan ikke støtte avtalen.

Forhandlingsretten

       Det er etter dette medlems vurdering ikke i strid med forhandlingsretten at Stortinget går inn og gjør selvstendige vurderinger av den inngåtte avtalen. Tvert imot er det en forutsetning for en forsvarlig resultatkontroll.

Inntektsutviklinga

       St.prp. nr. 8 (1992-1993) trekker opp retningslinjene for landbrukspolitikken. For å nå de samfunnsmål Regjeringa setter for landbruket, er det understreket at landbruksbefolkningen må sikres muligheter for inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkning:

       Dette inntektsmålet er seinere stadfestet ved flere anledninger, også i Regjeringas langtidsprogram. Til tross for Stortingets klare formuleringer om at jordbrukets muligheter for inntekt og levekår øker gapet mellom jordbruket og den øvrige befolkning. Fra 1993 til 1996 har avstanden mellom inntektene i jordbruket og øvrige grupper økt med 29.600 kroner eller 34 %. Prognosene for 1997 før jordbruksavtale indikerer at avstanden vil øke med ytterligere 9.400 kroner.

       I St.prp. nr. 61 (1994-1995) la Regjeringa til grunn en inntektsvekst i jordbruket fra 1993 til 1995 på 2.800 kroner. Oversikten under viser at resultatet er blitt en nedgang på 3.196 kroner eller et samlet avvik fra prognosene på 5.996 kroner pr. årsverk.

       I St.prp. nr. 72 (1995-1996) la Regjeringa til grunn en inntektsutvikling fra 1995 til 1996 på 700 kroner pr. årsverk. Resultatet er blitt en nedgang på 4.226 kroner eller et avvik fra prognosene på 4.926 kroner pr. årsverk.

       Dersom jordbruket skulle hatt ei inntektsutvikling fra 1996 til 1997 på linje med andre grupper, måtte jordbruksoppgjøret 1997 gitt 9.400 kroner pr. årsverk. Den framforhandle avtalen innebærer økning i inntektsmulighetene på 4.200 kroner pr. årsverk forutsatt at avtaleprisene an tas ut og at kostnadsøkningen blir som budsjettert.

       Regjeringa sår i St.prp. nr. 70 (1996-1997) sjøl tvil om mulighetene for at bøndene vil kunne ta ut avtaleprisene i inneværende avtaleperiode.

       Dette medlem mener at den økonomiske ramma i den framforhandle avtalen bryter med de forutsetningene Stortinget tidligere har vedtatt. Ut fra dette mener dette medlem at den varige ramma bør økes med ytterligere 100 mill. kroner.

       Dette medlem vil gå imot at kap. 1100 post 11 blir økt med 39,4 mill. kroner.

Forholdet mellom priser og varig budsjettstøtte

       Etter årets jordbruksavtale vil staten ta på seg en mindre del av ansvaret for landbrukspolitikken, og overlate en større del til markedet og forbrukerne. På denne måten blir jordbruksoppgjøret på mange måter et krav mot forbrukerne, og ikke mot staten, noe som lett kan føre til at matvareprodusentene og forbrukerne blir motparter - og ikke alliansepartner.

       Når en stor del av ramma er knyttet til markedspriser, vil inntektsutviklinga bli mer avhengig av produksjonsmengden. Gapet mellom de som produserer mye og driver intensivt og de som produserer mindre og mer ekstensivt, vil øke.

       Styringsmulighetene i jordbruket er først og fremst knyttet til ulike ordninger finansiert over jordbruksavtalens budsjett. Fordelinga mellom ulike ordninger og mellom ulike målgrupper for ordningene er de klart viktigste virkemidlene for å styre inntektsutviklinga mellom ulike distrikt, produksjoner og bruksstørrelser, og for å sikre at andre samfunnspolitiske mål nås.

Avtalepriser

       Dette medlem vil understreke at det fortsatt må legges stor vekt på å dreie virkemiddelbruken fra produksjonsavhengige (prisstøtte) til produksjonsuavhengige virkemiddel (areal- og dyretillegg) med struktur- og distriktsprofil. Våre forslag til AK-tillegg, produksjonstillegg husdyr og driftstillegg vil alle bety en betydelig styrking av strukturprofilen.

       Dette medlem ønsker å flytte deler av pristilskuddene over til produksjonstilskudd. Totalt reduseres post 73 pristilskudd med 75 mill. kroner. Grunntilskudd melk og storfekjøtt reduseres. Pristilskudd ull økes.

       De produksjonsnøytrale tilleggene endres slik:

Fjerning av bunnfradrag

       I 1991 ble det innført et bunnfradrag i produksjonstillegget. Fradraget var i utgangspunktet satt til 0,1 årsverk, men er i ettertid endret til et kronebeløp på 5.000 kroner. Bunnfradraget gir tilskuddsordningene negativ strukturprofil for de første enhetene.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår å avvikle bunnfradraget for å forbedre strukturprofilen. Ved denne avtalen legges det opp til å redusere med 2.000 kroner pr. bruk.

       Dette medlem viser til Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis fellesforslag om å redusere kap. 1100 post 11 med kr  39.400.000. Dette medlem vil nytte disse pengene til å redusere bunnfradraget.

Tak

       For å gjøre det mulig å stoppe bruksnedlegginga er det nødvendig både å tilføre de mest nedleggingsutsatte bruka mer ressurser og å dempe økonomien i ytterligere ekspansjon hos de største bruka. Ut fra de målene jordbruket skal bidra til å fylle, er det klare grenser for hvor mye midler det er fornuftig å tilføre ett enkelt gårdsbruk. På bakgrunn av dette mener dette medlem det er nødvendig å innføre en samlet øvre grense for hvor store overføringer ett enkelt bruk kan motta.

       I første omgang foreslår vi at det innføres en øvre grense for hvor store direkte tilskudd (produksjonstillegg husdyr, areal- og kulturlandskapstillegg) et enkelt bruk kan motta. Ordninga bør differensieres mellom ulike distrikt. Den bør innføres gradvis over tid, slik at utøverne i næringa får tid til å tilpasse seg.

       Dette medlem fremmer slikt forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa utrede innføring av en øvre grense for hvor stor støtte et enkelt bruk kan motta gjennom årsverk- og arealtillegg. Ordningen bør differensieres mellom ulike distrikter for å ivareta distriktsprofilen i ordningen. Ordningen bør innføres gradvis over tid, slik at utøveren i næringen får tid til å tilpasse seg. »

Korn- og kraftfôr

       Ved jordbruksoppgjøret i 1996 ble tilskudd til prisnedskriving av korn til kraftfôr redusert med 10 øre. Prisnedskrivingstilskuddet sikrer at hoveddelen av kornet omsettes gjennom ordinære kanaler og gjør det mulig å styre og jevne ut prisene på kraftfôr.

       Dette medlem mener det er fornuftig med større stimulans til hjemmemaling og foreslår at prisnedskrivingstilskuddet reduseres med ytterligere 4 øre pr. kg. Dette betyr en prisøkning på kraftfôr på 5 øre, og forutsetter en tilsvarende styrking av tollvernet på korn

Frukt- og grøntsektoren

       Dette medlem viser til sine merknader i Innst.S.nr.287(1995-1996) til omlegginga på frukt- og grøntsektoren, og opprettholder sitt standpunkt om å videreføre den tidligere ordninga for støtte til produksjon av frilandsgrønnsaker.

Utviklingstiltak og investeringspolitikk

       I løpet av de siste tiårene har landbruket vært gjennom en sterk spesialisering og effektivisering som blant annet har ført til at lokale ressurser ligger ubrukt, og at store deler av den verdiskapninga som tidligere foregikk lokalt har blitt sentralisert.

       Bevilgningene til utviklingstiltak og tilleggsnæringer kan bidra til å øke sysselsettinga og verdiskapninga i distriktene og gjøre det enkelte bruk mer økonomisk robust. Det er behov for fortsatt satsing på dette området, men det er nødvendig med en strengere prioritering av midlene. Midlene må først og fremst gå til den primære målgruppa; bønder og personer tilknyttet landbruket, til kvinnetiltak, til ungdom og til fellestiltak som bygdemobilisering og bygdeplanlegging.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstreparti sine merknader mht. BU-midler ved behandlingen av St.meld. nr. 57 (1996-1997).

Generell kritikk av investeringspolitikken.

       I forskriften om midler til bygdeutvikling er det fra og med 1995 lagt til grunn at næringsinntekt må utgjøre minst 75 % av brukerens samlede inntekt for at det skal kunne innvilges støtte til investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk.

       Det er helt urimelig å hevde at det kun er brukere som henter 75 % av inntekta på bruket som har jordbruk som levevei. Også på bruk med langt mindre inntektsandel fra drifta kan jordbruket være en avgjørende inntektskilde.

       Bruk der ektefellene/samboerne deler inntekta vil komme dårligere ut sammenlignet med bruk med samme samla inntekt, men der den ene har inntekta si fra bruket og den andre fra yrke utenfor. Ettersom kvinner i stor grad er brukere på de minste bruka (jf. kap. 2.5), vil dette regelverket ramme kvinnene i landbruket ekstra hardt.

       Det vil i de nærmeste årene være store investeringsbehov pga. nye forskrifter om husdyrhold. Det vil være ekstra uheldig om kombinasjonsbruk og mindre bruk ikke gis de samme mulighetene for å legge til rette driftsapparatet for et etisk forsvarlig dyrehold, som de som tilfeldigvis kvalifiserer til tilskudd innenfor 75 %-regelen.

       75 %-regelen har ingen mening i forhold til de viktigste suksessfaktorene for et prosjekt. I tillegg gir den tilfeldige og urettferdige utslag både mellom distrikter og personer.

       Dette medlem kan ikke støtte at det gis investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk så lenge 75 %-regelen eksisterer. I en periode med stort investeringsbehov, og et relativt gunstig finansieringsmarked generelt, bør investeringsstøtte avgrenses til å bare omfatte tilskudd, slik at flest mulig kan omfattes av ordninga. All investeringsstøtte til utvidelse av produksjonen og til bruksomfang utover 2 årsverk kuttes ut. Innenfor ordningen for investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk er det mulighet for etableringstilskudd ved generasjonsskifte. Andelen midler til slikt etableringstilskudd har gått ned fra 1995 til 1996.

       Dette medlem foreslår at midler til etableringstilskudd ved generasjonsskifte øremerkes spesielt innenfor potten for investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk. Tilskudd gis fortsatt til grunnlagsinvesteringer innenfor et kostnadsoverlag på maks 300.000 kroner. Tilskuddssatsene økes til 40 % for menn, og 60 % for kvinner.

       Dette medlem vil peke på at landbruket sliter med store rekrutteringsproblemer i dag. 20 % av norske gardbrukere er over 60 år. Årsaken er ikke minst de økonomiske utsiktene i næringa. Det er behov for ekstra tiltak for å stimulere yngre mennesker til å ta over gardsbruk, og gi de muligheten til å starte inntektsbringende produksjon. I tillegg er det særskilt behov for å motivere flere kvinner til å bli gardbrukere.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstreparti sine merknader om LUF og vil fremme følgende forslag:

       « Innvilgningsrammene for LUF reduseres med 50 mill. kroner. »

Godt norsk

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst.S.nr.272(1996-1997). Den beste måten å oppnå en stadig bedre kvalitet på norske jordbruksprodukter, er å ta vare på norske fortrinn hva angår dyrehelse og plantesanitære forhold. Dette medlem er av den oppfatning at den nedbygging av grensevernet som vi er vitne til, fundamentalt vil kunne svekke den høye kvalitet norske jordbruksprodukter jevnt over har. Svekkelsen av grensevernet vil slik kunne bidra til å gjøre begrepet « godt norsk » verdiløst. Dette medlem vil understreke at en svekkelse av grensevernet hva angår import av næringsmidler på vesentlige områder, vil stå i motsetning til det arbeide norsk jordbruk gjør for å heve kvaliteten på produksjonen og produktene.

Økt stimulans mørkt kjøtt

       Det er uheldig at veksten i kjøttforbruket i så stor grad kommer på lyst kjøtt. Produksjonsøkningen vil nesten utelukkende være basert på importert fôr og vil bidra til å fortrenge produksjon av kjøtt basert på grovfôr. Veksten gir også en langt lavere sysselsettingseffekt enn en tilsvarende vekst i mørke kjøttslag.

       Det er fortsatt et betydelig vekstpotensial i de kraftfôrkrevende produksjonene. Endringa av konsesjonsgrenser sammen med nye forskrifter om hold av husdyr og en relativt god lønnsomhet gjør at mange nå vurderer utvidelser i produksjonen.

       Dette medlem legger opp til å stimulere produksjonen av mørkt kjøtt gjennom økte produksjonstillegg husdyr og AK-tillegg for grov fôr. Økte kraftfôrpriser vil også dempe veksten i produksjonen av lyst kjøtt.

Økt stimulans til beitebruk

       Situasjonen i dagens jordbruk preges av to utviklingstendenser som har konsekvenser for kulturminner, biologisk mangfold og forurensningssituasjonen på ulike måter. Den ene er intensivering av arealutnyttelse og drift på de beste jordbruksarealene, og den andre er marginalisering og nedlegging av drift med gjengroing og forfall på mer marginale områder.

       Dette medlem foreslår at det øremerkes midler til prosjekter som stimulerer til økt beitebruk.

Ren mat

       Et mer miljøvennlig landbruk med en tryggere matproduksjon vil bety økte kostnader for samfunnet. Både folke- og dyrehelsa utsettes for økt smittepress ved en liberalisering av importvern og grensekontroll, og ved at det stimuleres til mer intensiv produksjon. Et mer miljøvennlig landbruk og strengere importvern vil være et viktig forebyggende tiltak. Dette medlem viser for øvrig til St.meld. nr. 40 (1996-1997).

       Dette medlem vil ha forbud mot all bruk av fôrantibiotika.

Redusere bruken av sprøytemiddel

       Det er stor fokus på landbruket sin bruk av sprøytemiddel. Faren for giftrester i mat og grunnvann og virkningen av hormonforstyrrende miljøgifter, først og fremst på mennesket, har gjort at forbrukerne har stilt en rekke spørsmål ved produksjonsmåten i landbruket.

       Landbruket har allerede satt i verk en rekke tiltak for å redusere bruken av, og sikre en riktigere bruk av plantevernmiddel.

       Handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler var gjennomført i perioden 1990-94. Denne er nå under evaluering av en arbeidsgruppe.

       Forskrifter om plantevernmiddel stiller krav om autorisasjon for kjøp og bruk av plantevernmiddel fra 1. januar 1997.

       Tross alle disse tiltakene er det behov for ytterligere innsats både for å redusere bruken totalt sett, og for å sikre at de sprøytemidlene som blir brukt blir brukt så riktig som mulig. For å få tilslutning til enda flere tiltak på dette området er det viktig å legge opp til frivillige, positive virkemidler, som er enkle og ubyråkratiske. Dette medlem foreslår at det innføres et nytt tilskudd til bruk som gjennom 5-års kontrakt forplikter seg til ikke å bruke noen form for kjemisk ugress- og insektsbekjempelse. Ordningen vil være mest aktuell for engområdene. Første år er målsettingen at ordningen vil omfatte 20 % av dette arealet. Satsen gis flatt 50 kroner pr. daa, og vil da kreve totalt 40 millioner. Tilskudd gis ikke for ferdig omlagt økologisk areal. Bevilgningen dekkes under posten for AK-tillegg grovftr.

Økologisk landbruk.

       Økologisk landbruk er en produksjonsmåte som baserer seg på sjølbærende og vedvarende produksjonssystem med mest mulig bruk av lokale og fornybare ressurser. Ressursbruken skal ikke skade dyr og menneske. Miljøhensyn må fremdeles være den viktigste drivkraften for omlegging til økologiske driftsformer. At forbrukerne i dag etterspør økologiske varer er viktig for å kunne holde fram økologiseringsprosessen i norsk landbruk. Men den sterke fokuseringa på næringsutviklingspotensialet kan fort føre til en sentralisering av produksjonen nær de største markedene, og hindre utbreiing av et mer miljøvennlig landbruk spredd over hele landet. Dette medlem forutsetter at virkemidler blir utforma slik at utviklinga av økologisk landbruk kan skje over hele landet.

       De generelle virkemidlene i landbrukspolitikken som fører til en økologisering av landbruket er også positive for utviklinga av økologiske landbruk. Det må fortsatt jobbes for en dreiing av virkemiddelbruken fra produksjonsavhengige til produksjonsuavhengige virkemiddel. Klare krav til produksjonsmåten knyttet til disse virkemidlene vil være viktig.

Differensiert arealstøtte

       Omlegging til korn og grønnsaker bør stimuleres ytterligere gjennom høyere arealsatser for ferdig omlagt areal. Dette medlem ønsker å øke satsen for slike areal til 200 kroner pr. daa.

Engangsutbetalinger

       Dette medlem mener det bør settes lavere arealgrenser for engangsutbetalingene enn det som det legges opp til i avtalen.

       I 1997 foretas følgende engangsutbetalinger:

       I 1998 foretas følgende engangsutbetalinger:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil på bakgrunn av sine særmerknader fremme følgende forslag:

       Stortinget samtykker i at prisene på melk og melkeprodukter økes innenfor en ramme på 104,1 mill. kroner.

       Stortinget samtykker i at målprisene på øvrige jordbruksprodukter endres som følger: