Brev fra Justisdepartementet til Barne- og familiedepartementet, datert 18. februar 1998.
Tolking av angrefristloven
Vi viser til brev 17. desember 1997 med spørsmål om hvorvidt angrefristloven kommer til anvendelse på avtaler som er inngått på internett. Lovavdelingen er nedenfor kommet til at spørsmålet bør besvares bekreftende.
Spørsmålet må avgjøres på bakgrunn av en tolking av definisjonen av postordresalg i angrefristloven § 2 tredje ledd.
Et ledd i definisjonen er at selgeren har tilbudt å sende tingen i « katalog, brosjyre, annonse eller annen markedsføring ». Vi er enige med Barne- og familiedepartementet i at annonsering av varer via internett omfattes av uttrykket « annonse eller annen markedsføring ». Uttrykket « annen markedsføring » er så vidt at det må omfatte markedsføring i enhver form. Konsekvensen blir at dersom en forbruker å bakgrunn av en annonse på internett bestiller en vare via telefon eller brev, må dette regnes som postordresalg etter § 2 tredje ledd.
Et annet spørsmål er om det kan regnes for postordresalg dersom forbrukeren bestiller varen via internett, slik at bestillingen overføres elektronisk til selgeren.
Etter ordlyden i § 2 tredje ledd kreves det at selgeren har tilbudt å sende tingen « etter skriftlig eller telefonisk bestilling og kjøperen har bestilt på denne måte ».
Uttrykket « skriftlig » kan språklig sett tolkes enten som bare et krav om at det må være brukt skrifttegn, eller som et krav både om skrifttegn og om at skrifttegnene står på et papir. Ved en elektronisk bestilling vil det bli brukt skrifttegn.
Definisjonen av postordresalg ble tatt inn i loven i 1983, da det ikke forekom salg via internett. Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 53 (1982-1983) s. 20) at departementet i høringsnotatet også hadde reist spørsmål om det var andre salgsformer beslektet med telefon/postordre som burde trekkes inn i lovforslaget, f eks salg ved hjelp av teledatasystemet. Men høringen påviste ikke behov eller interesse for særskilt regulering av dette.
Kravet om at bestillingen må skje « skriftlig eller telefonisk » er ikke begrunnet i forarbeidene til lovrevisjonen i 1983. Begrepet er en direkte avskrift av den danske lovteksten. De hensyn som tilsa at postordresalg skulle omfattes av angrefristloven, var at forbrukeren ved slike salg ikke har anledning til å besiktige varen før kjøpet. Kjøperen får dermed begrensede muligheter til å sammenligne pris og kvalitet med andre varer, og er henvist til å bygge sin kjøpsbeslutning på de opplysningene selgeren gir i markedsføringen. Kjøperen vil dermed ha behov for å vurdere kjøpet etter å ha hatt anledning til å besiktige varen.
Sett på bakgrunn av disse hensyn, er det naturlig å anta at kravet om « skriftlig eller telefonisk bestilling » er tatt inn for å avgrense mot de tilfeller hvor kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren. Dersom kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren på annet sted enn fast utsalgssted, ville dette omfattes av loven etter § 1 første ledd bokstav a. Dersom kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren på det faste utsalgsstedet, vil det være anledning til å besiktige varen før kjøpet, og hensynene for å gi kjøperen beskyttelse etter angrefristloven er ikke tilstede. Det er grunn til å anta at det at andre bestillingsformer enn brev og telefon ikke er nevnt, skyldes at det ikke var praktisk behov for det på den tiden loven ble utformet.
På bakgrunn av dette er det etter vår mening ikke uforenlig med lovteksten og forarbeidene til 1983-revisjonen å la kjøp via internett være omfattet av definisjonen av postordresalg.
Det finnes ikke rettspraksis eller litteratur om dette tolkningsspørsmålet.
Angrefristloven ble revidert i 1992 som følge av EF-direktivet om dørsalg. I forarbeidene til denne revisjonen er det noen uttalelser som kan tyde på at avtaler inngått via internett ikke anses som postordresalg. Det var reist spørsmål om å endre loven med tanke på nye omsetningsformer. I Ot.prp. nr. 80 (1991-1992) på s. 11 heter det at angrefristloven ikke gjelder « ved kjøp der forbrukeren kontakter en database », men at hensynene som lå til grunn for at postordresalg ble tatt inn i loven, gjør seg like sterkt gjeldende her. Videre heter det at det er hensiktsmessig å utsette en eventuell revidering av loven på slike nye områder i påvente av en eventuell inkorporering av EF-kommisjonens forslag om fjernsalg i EØS-avtalen. I Innst.O.nr.19 (1992-1993) på s. 3 gjentas uttalelsen om at angrefristloven ikke gjelder ved kjøp der forbrukeren kontakter en database, og at det er hensiktsmessig å utsette vurderingen av norsk regelverk på nye områder. På s. 4 heter det at komiteen har merket seg at direktivet/loven ikke omfatter fjernsalg.
Spørsmålet blir hvilken vekt disse uttalelsene i forarbeidene kan tillegges. Uttalelser i forarbeidene om gjeldende rett kan generelt ikke tillegges stor vekt. De uttalelsene som er referert ovenfor, er heller ikke begrunnet. Vi antar at dersom loven etter revisjonen av 1983 kunne tolkes slik at kjøp via en database omfattes, bør disse uttalelsene ikke får avgjørende vekt i motsatt retning.
Reelle hensyn taler for at kjøp via internett følger reglene for postordresalg. Kjøperens behov for å vurdere kjøpet etter å ha besiktiget varen er det samme her som ellers. Det kan virke som vilkårlig forskjellsbehandling om en forbruker som på grunnlag av markedsføring via internett foretar en bestilling per telefon er beskyttet av loven, mens en forbruker som på grunnlag av den samme annonsen sender inn sin bestilling i elektronisk form, ikke er beskyttet. Det kan ikke sees å være noen reelle hensyn som taler for at en forbruker som bestiller per brev eller telefon, skal være bedre beskyttet enn en som bestiller i elektronisk form.
Konklusjonen blir at en bestilling som er foretatt elektronisk via internett etter vårt syn kan regnes som postordresalg i forhold til angrefristloven § 2 tredje ledd.