Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 14. mai 1998.

       I forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om en gjennomgang av de faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager, og dessuten om en økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager.

       Hvilke rammevilkår og plikter har de private barnehagene i dag?

       Hva menes med at en skal økonomisk likebehandle kommunale og private barnehager som inngår i kommunenes totale tilbud, der oppgaver og forpliktelser er de samme?

       Hvor mange private barnehager er det som inngår i kommunenes totale tilbud, og hvem driver disse barnehagene? Og hva vil skje med de private barnehagene som har valgt å etablere seg på utsiden av det kommunale system. Vil de få kommunal støtte?

       Er det de private eierne av barnehagene som kan velge om de vil inngå i de kommunale planene, og dermed kanskje få økonomisk støtte, eller er det kommunen som sitter med muligheten til å si ja eller nei?

       Mener Regjeringen det er mulig å oppnå likeverdige forhold for alle private og offentlige barnehager, og hvor mye vil dette koste?

       Skal staten bidra økonomisk til å oppnå likeverdige forhold mellom offentlige og private barnehager, eller vil dette være opp til kommunene å bestemme og bevilge?

       Når forventer Regjeringen at økonomisk likebehandling av private og offentlige barnehager kan gjennomføres?

       I høringsnotatet fra Skattedirektoratet reiser Skattedirektoratet spørsmål om at kontantstøtten omfattes av skatteloven § 42 tredje ledd « regelmessig personlig understøttelse », og dermed anses som skattepliktig. I Ot.prp. nr. 56 står det at Finansdepartementet vil komme med forslag til endringer i Skatteloven for å gjøre kontantstøtten skattefri. Når vil denne loven komme til Stortinget, og vil den kunne behandles tidsnok til at den får betydning for de som får kontantstøtte fra 1. august 1998?

       Skattedirektoratet hevder også at dersom en mottar skattefri stønad til dekning av barnepass må en begrense fradragsretten for utgifter til pass og stell av barn til de faktiske utgifter som overstiger utbetalt kontantstøtte. Hvordan vurderer statsråden denne høringsuttalelsen, og hvilke konsekvenser vil dette føre til for kontantstøtteforeldrene?

       I samarbeidsavtalen mellom Frp, Høyre, KrF, SP og Venstre bes det om at Regjeringen tar initiativ til forsøk i tre kommuner om å bruke trygdemodellen. Hvilke problemer ser Regjeringen ved å gjennomføre slike forsøk i tre kommuner, og hvilke forutsetninger må disse kommunene oppfylle for at de skal kunne plukkes ut til forsøkene?

       Når skal forsøkene settes i verk?

       Hvordan praktiserer Finland kontantstøtteutbetaling til finske borgere bosatt i EØS-området?

       Vil en unntaksbestemmelse, slik Regjeringen søker om, medføre at norske utvekslingsstudenter som studerer i EØS-området ikke får utbetalt kontantstøtte, samtidig som høytlønnet ambassadepersonell på ambassadene får utbetalt kontantstøtte?

       Hvor lang tid tror departementet det vil ta før det blir tatt en avgjørelse om eksportunntak for familieytelser?

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, udatert.

       Det vises til spørsmål fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 14. mai 1998. I forbindelse med behandling av St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, ønsker komiteen en gjennomgang av de faktiske vilkår som gjelder for private barnehager. Videre ønsker komiteen opplyst hva som menes med økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager.

       I brevet fra komiteen listes opp en rekke enkeltspørsmål som det ønskes svar på. For å unngå dobbeltbehandling og unødige gjentagelser, har jeg valgt å dele svaret mitt til komiteen inn i tre hoveddeler der spørsmålene vil bli besvart samlet; 1) De faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager, 2) Økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager, og 3) Spørsmål vedr. skatt, prøveordning og EØS-problematikken.

       Når det gjelder del 2), vises det til avtale mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet vedrørende behandling av St.prp. nr. 53 (1997-1998). Det heter der at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager som inngår i kommunens totale tilbud der oppgaver og forpliktelser er de samme. Uten å foregripe de konkrete forslagene regjeringen vil komme med på et senere tidspunkt, vil det under del 2) i svaret bli gjort forsøk på utdype hva som ligger i uttrykket likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Det vil også bli skissert ulike virkemidler som kan tenkes brukt for å oppnå en slik likebehandling.

1) De faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager

       Rammevilkår. I barnehagesektoren er det lagt opp til en tredeling av kostnadene mellom stat, kommune og foreldre. Ved behandlingen av St.meld. nr. 8 (1987-1988) om Barnehager mot år 2000, ble det lagt til grunn at staten skal dekke omlag 40 prosent av kostnadene, mens resten av kostnadene skal deles likt mellom kommunene og foreldrene med 30 prosent på hver. Denne kostnadsfordelingen ble stadfestet av stortingskomiteen i Innst.S.nr.239 (1995-1996).

       Kommunenes overordnede ansvar for barnehageområdet følger av barnehageloven § 7, der det heter at « Kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. » Bestemmelsen legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen, men markerer at barnehageutbygging først og fremst er en kommunal oppgave. Kommunene har et overordnet ansvar for å sikre barn gode oppvekstvilkår gjennom å tilby gode barnehageplasser til flest mulig barn, og kommunen skal arbeide for at det samlede barnehagetilbudet i kommunen er godt og samsvarer med det lokale behovet.

       Etter barnehageloven § 12 har virksomheter som tilfredsstiller gjeldende krav som stilles til barnehager, « rett » til godkjenning. bestemmelsen gir lik mulighet for private og kommunale utbyggere. Loven setter ingen grenser for hvem som kan eie eller drive barnehager.

       Statens viktigste virkemiddel for å få til etablering og drift av barnehager, er det statlige tilskuddet til drift av barnehager. Godkjente virksomheter har automatisk rett til statsstøtte. Statsstøtten er den samme til private som til kommunale virksomheter. Dette er et øremerket tilskudd som gis til alle godkjente barnehager. Størrelsen på tilskuddet er gjort avhengig av antall barn, alderen til barna og tildelt ukentlig oppholdstid i barnehagen.

       I tillegg til den statlige støtten, mottar en del private virksomheter ulike former for kommunal støtte, f.eks. pengestøtte til drift, lånegaranti, gratis tomt eller leie av billige lokaler. Det er valgfritt for kommunen om den vil gi tilskudd til privat barnehagedrift. Når en kommune støtter privat virksomhet økonomisk, kan kommunen stille vilkår for støtten, jf. barnehageloven § 15 fjerde ledd. Eksempler på vilkår som stilles er at kommunen forbeholder seg retten til å stå for opptaket til noen av plassene i den private barnehagen, at foreldrebetalingen i den private barnehagen skal være lik de kommunale barnehagesatsene eller at barnehagen må innføre en ordning med søskenmoderasjon. Ved å stille vilkår for kommunal støtte, får kommunene anledning til å påvirke den private barnehagemassen og til å samordne den kommunale og private barnehagedriften i kommunen. De private barnehagene på sin side, står fritt til å bestemme om de vil ta imot et eventuelt kommunalt tilskudd hvor det er stilt vilkår.

       På landsbasis er det totalt 3.352 private barnehager (tall pr 31. desember 1996). Dette utgjør nær 54 % av alle landets barnehager. Andelen barn som går i private barnehager, er imidlertid langt lavere (ca 42 pst). Dette skyldes at private barnehager gjennomgående har færre barn enn kommunale. Særlig utslagsgivende er det at flertallet av familiebarnehager er privat drevet, og at de fleste av disse er små virksomheter med få barn.

       Utviklingen de siste årene viser at andelen barnehager i privat sektor som drives uten kommunal innflytelse, er stigende. I 1996 var det ca 31 % av de private barnehagene som mottok kommunal støtte med vilkår, mens ca 11 % mottok støtte uten vilkår. Følgelig drives nesten 60 % av de private barnehagene uten kommunal innflytelse.

       Gjennom dagens tilskuddssystem mottar som tidligere nevnt, alle barnehager samme statlige tilskudd pr barn uansett hvem som er eier. Det foregår dermed allerede en likebehandling fra statens side. Når det gjelder kommunenes kostnader ved en økonomisk likebehandling av kommunale og private barnehager, vil dette avhenge av hvilken form for økonomisk kompensering som velges. I dag dekker kommunene i gjennomsnitt omlag 30 prosent av kostnadene i egne barnehager mens de bare dekker ca 8 prosent i de private barnehagene. Dersom kommunen på lik linje som i sine egne barnehager skal dekke 30 prosent av kostnadene i alle private barnehagene, ville dette medføre at kommunene samlet må øke overføringene med i underkant av 1 mrd. kroner i forhold til hva de gjør i dag. Økningen i utbetalinger til de private barnehagene ville imidlertid ikke fordele seg likt over alle kommuner, men avhenge av andelen private barnehager og i hvilken grad kommunen allerede gir disse økonomisk støtte.

       Barnehager eid av foreldresammenslutninger og enkeltpersoner utgjør hver omtrent en tredjedel av alle de private barnehagene. Spesielt har andelen eid av enkeltpersoner de siste årene økt betydelig i takt med utbyggingen av familiebarnehager. De tradisjonelle private eierne som husmorlag, menigheter, sanitetsforeninger osv. utgjør en stadig mindre andel. I 1996 var det i overkant av 500 slike private barnehager.

       Plikter. Barnehageloven stiller vilkår om bestemt bemanning i barnehagene, at rammeplanen for barnehagene må legges til grunn for innholdet i barnehagetilbudet, at lokaler og uteområder må være av en viss kvalitet m.v. Både private og kommunale barnehager er forpliktet til å oppfylle kvalitetskravene som stilles i barnehageloven. I forhold til barnehager som ikke oppfyller lovens krav, kan det fattes vedtak om stenging av barnehagen. Et eventuelt vedtak om stenging innebærer at retten til statlig driftstilskudd bortfaller.

2) Økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager

       Likebehandling mellom kommunale og private barnehager innebærer likeverdige rammebetingelser for kommunale og private barnehager, f.eks på den måten at de kommunale og private barnehagene sikres det samme støttebeløpet til drift. Som vist til ovenfor, oppfyller ikke kommunene intensjonen om å dekke 30 prosent av driftsutgiftene også i private barnehager. For å oppnå reell likebehandling, kan det enten tenkes at staten må ta på seg et større ansvar i forhold til de private barnehagene eller at kommunene må pålegges å yte samme støtte til private som til egne virksomheter.

       Partiene som inngikk kompromisset vedrørende innføring av kontantstøtte, har bedt regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en egen sak vedrørende de private barnehagene. Regjeringen tar sikte på å gjøre dette til neste år.

       Før regjeringen kan komme med konkrete tiltak for å følge opp likebehandling av kommunale og private barnehager, må ulike private barnehagers forhold utredes nærmere. Det er stor forskjell fra kommune til kommune på hvordan de private barnehagene inngår i kommunenes totale tilbud.

       Foruten å kartlegge de ulike rammevilkårene de private barnehagene i dag lever under, må regjeringen se nærmere på virkemidlene som kan tas i bruk. Utbygging og drift av barnehageplasser har så langt vært motivert gjennom statens økonomiske virkemidler. Regjeringen kan også vurdere sterkere legale virkemidler, f.eks lovpålegg til kommunene om å subsidiere privat barnehagevirksomhet, samt utbyggings- og driveplikt for kommunene. Videre er det mulig å tenke seg at barnehagetilskuddet legges inn i de generelle rammeoverføringene til kommunene, kombinert med plikt for kommunene til å dimensjonere barnehageplasser i samsvar med familienes behov og plikt til å overføre støtte til de private barnehagene. Det vises i denne sammenheng til tilsvarende måte å gjøre det på i Sverige og Finland, der kommunene har plikt til å skaffe barnehageplass til familier som etterspør slikt tilbud, og der kommunene har plikt til å yte tilsvarende tilskudd til private som til kommunens egen barnehagevirksomhet.

       Alt dette må utredes nærmere og kostnadsberegnes før regjeringen kan komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag. Det er derfor umulig for meg nå å kunne svare på alle detaljer i spørsmålene fra komiteen. Jeg ber om forståelse for dette og håper at dette brevet har bidradd til å synliggjøre regjeringens vilje til å følge opp kompromisset.

3) Spørsmål vedr. skatt, prøveordning og EØS-problematikken.

       Som det går fram av Ot.prp.nr.56 (1997-1998) skal Finansdepartementet legge fram forslag til nødvendig endring av skatteloven for å presisere at det ikke skal betales skatt av kontantstøtten. Finansdepartementet opplyser at de tar sikte på å fremme forslag til en slik lovendring i forbindelse med skatteopplegget høsten 1998.

       Dette vil innebære at forslagene til endringer i skatteloven vil bli lagt fram etter at kontantstøtten er innført. Dette vil imidlertid ikke være problematisk i forhold til mottakerne. Forslaget til endringer i skatteloven vil kunne bli gitt tilbakevirkende kraft slik at kontantstøtten kan være skattefri fra første dag.

       Som det går fram av St.prp. nr. 53 (1997-1998) tar regjeringen sikte på at kontantstøtten skal virke parallelt med og være et supplement til de fleste støtteordninger for barnefamilier. Innføring av kontantstøtte vil etter regjeringens vurdering ikke gi grunn for å endre reglene for foreldrefradraget. Foreldre som mottar kontantstøtte vil dermed fortsatt kunne benytte seg av retten til å trekke fra dokumenterte utgifter til pass og stell av barn.

       Jeg oppfatter at Skattedirektoratet i sin høringsuttalelse har ønsket å peke på en problemstilling i tilknytning til praktiseringen av foreldrefradraget og at eventuelle endringer ville krevet lovendringer. Regjeringen har vurdert dette og har kommet til at det ikke er grunnlag for å foreta endringer i praksis på området på dette tidspunktet.

       Problemene med å gjennomføre en forsøksordning i tre kommuner vil avhenge av forutsetningene som legges til grunn. Hvis kontantstøtten i disse kommunene skal gis som et tillegg i barnetrygden, og følge samme vilkår som for rett til barnetrygd, vil rett til kontantstøtte variere alt etter hvilken ordning barnet omfattes av. Barnetrygden har lempeligere bestemmelser m.h.t. kravet til opphold i riket, barnetrygd til fosterbarn m.m.

       Det vil oppstå grenseproblematikk og kontrollproblemer i de tilfeller der barnet er bosatt i en forsøkskommune og går i barnehage i en kommune som følger de ordinære reglene i kontantstøtteloven og barnehageloven.

       Det vil påløpe merkostnader ved et slikt forsøksprosjekt. En ny datarutine må sannsynligvis utvikles av Rikstrygdeverket.

       Ved at det statlige driftstilskuddet til barnehager skal avvikles ved valg av trygdemodellen, vil barnehagene i prøvekommunene oppleve en forskjellsbehandling i forhold til barnehagene i resten av landet når det gjelder retten til driftstilskudd. Ut fra dagens regelverk har departementet ikke hjemmel til å forskjellsbehandle barnehagene på denne måten. På denne bakgrunn vil det være problematisk å prøve ut trygdemodellen i tre prøvekommuner med mindre barnehagene i prøvekommunene fortsetter å oppebære retten til driftstilskudd. Avtalen som er inngått om innføring av kontantstøtte tilsier at prøveordningen ikke igangsettes før det er oppnådd større grad av likeverdige rammevilkår for private og kommunale barnehager. Dette vil kunne gjøre det lettere på sikt å kunne gjennomføre et prøveprosjekt.

       Videre vil det bli problematisk å avvikle ordningen med statlig tilskudd til drift av barnehager midt i et budsjettår. Dette bør det tas hensyn til ved oppstart av en prøveordning med trygdemodellen som forvaltningsordning for kontantstøtten i tre kommuner.

       Det er enda ikke tatt stilling til hvilke vilkår forsøkskommunene må oppfylle for at de skal kunne plukkes ut til forsøkene. Et vilkår er likevel at kommunene som plukkes ut må være villige til dette når en samtidig kan anta at to ulike modeller i nabokommuner vil kunne skape forvirring blant brukerne.

       Det vil ikke være mulig for RTV å utforme en rutine for en trygdemodell parallelt med utviklingen av kombinasjonsmodellen uten at forsinkelser vil oppstå m.h.t. dato for første utbetaling. Forsøkene kan derfor ikke settes i verk før kombinasjonsmodellen er ferdig utviklet og operativ. I tillegg blir det, ut fra avtalen mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet ikke satt igang forsøk før tilnærmet likeverdig behandling av private og kommunale barnehager er oppnådd. Det er derfor for tidlig å si noe mer eksakt om tidspunktet for når forsøkene kan settes i verk.

       Et absolutt vilkår for rett til finsk hemvårdstöd (finsk kontantstøtte) er at barnet og foreldrene oppholder seg i Finland (unntak for ordinære feriereiser). Finske borgere bosatt i EØS-området mottar derfor ikke hemvårdstöd.

       Norsk ambassadepersonell i utlandet vil, på samme måte som norske utvekslingsstudenter, ikke kunne få rett til kontantstøtte uansett om det lykkes å innforhandle unntak eller ikke. Dette på grunn av kravet om at både barnet og mottakeren må være bosatt i riket.

       Den foreslåtte regelen i kontantstøtteloven § 4 vil ikke kunne påberopes overfor utenlandsk ambassadepersonell som oppholder seg i Norge hvis det lykkes å innforhandle unntak fra eksport. De vil da kunne oppnå rett til kontantstøtte ut fra at de oppholder seg i Norge.

       Spørsmålet tas opp i Den administrative kommisjon for vandrende arbeideres trygderettigheter. En avgjørelse av spørsmålet bør kunne foreligge innen utgangen av 1998.