Dok.nr.8:104 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen, datert 2. juni 1998, se vedlegg.
Komiteen peker på at etter dagens straffelov § 162 er det kriminalisert å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende og overdra dopingpreparater. Bruk, erverv og besittelse til eget bruk er ikke kriminalisert.
Komiteen viser til forrige gang justiskomiteen behandlet spørsmålet om kriminalisering av bruk av dopingmidler i Innst.O.nr.64 (1991-1992). Her uttaler en samlet komité:
|
« Etter en samlet vurdering har komiteen likevel kommet til at den i denne omgang ikke vil foreslå at bruk, besittelse og erverv blir kriminalisert. Komiteen ber departementet ha spørsmålet til observasjon og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag dersom misbruket av de alvorlige helseskadelige dopingmidler tar seg betydelig opp. » |
Siden 1992 har bruk av dopingmidler innenfor idretten blitt kraftig redusert, samtidig som den har økt i uorganiserte miljøer.
Komiteen mener at dette er et vanskelig spørsmål som krever ytterligere opplysning før komiteen ønsker å ta stilling.
Komiteen viser til at Straffelovutvalget gikk imot en kriminalisering, og at Riksadvokaten nå går imot ut fra en vurdering av ressurssituasjonen. Det er et spørsmål om dopingkontroll er noe som bør pålegges politiet som allerede har knapt med ressurser. Komiteen vil understreke at dersom straffeloven § 162 skal utvides må det være ut fra en oppfatning av at slike saker skal påtales og pådømmes.
Komiteen påpeker behovet for en avgrensing mellom bruk av dopingmidler og narkotika. For eksempel er det klar forskjell på bruk av anabole steroider, og cannabis, heroin eller LSD.
Komiteen viser også til departementets brev til komiteen der det fremgår at en pga. bevisbyrdereglene i idrettens eget regelverk vil kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Komiteen har forståelse for at dette kan oppfattes som urimelig. Slike avgjørelser vil kunne undergrave idrettens egne kontrollsystemer.
Likevel vil komiteen peke på at en kriminalisering vil gi et viktig signal til idrettsmiljøene. I tillegg er det ikke i dag noen sanksjonsmuligheter for brukere som er utenfor de organiserte idrettsmiljøene, og en kriminalisering vil her være eneste mulighet.
Komiteen viser til at « omsetningsnettet » for dopingmidler er kriminalisert, og at det er delvis kontrollert av organiserte kriminelle miljøer. En kriminalisering av bruk og besittelse vil kunne fjerne « markedet » for disse gruppene.
Komiteen har merket seg at Norges Idrettsforbund har uttrykt ønske om en kriminalisering, og at kriminalisering også er konklusjonen i en større svensk rapport om spørsmålet (SOU 1996:126).
Komiteen viser også til brev fra Justisdepartementet av 2. juni 1998 hvor det fremgår at Kontaktutvalget om antidopingarbeid i Norge skal komme med en handlingsplan med hovedvekt på den uorganiserte idretten. Utvalget skal ifølge mandatet se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres.
Komiteen støtter intensjonene i forslaget, men ser at det er mange vanskelige avveininger som må foretas. Komiteen mener dessuten at det også bør vurderes å kriminalisere besittelse og erverv. En kriminalisering av bruk isolert sett blir meningsløs dersom man ikke samtidig kriminaliserer besittelse og erverv. Komiteen ønsker derfor at Regjeringen får i oppdrag å utrede spørsmålet i hele sin bredde.
Komiteen mener at departementets konklusjoner av dette utredningsarbeidet bør knyttes til orienteringen til Stortinget om etterkontroll av eksisterende lovgivning i den planlagte proposisjonen om endringer i straffeloven.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning, og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. »