Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth,
Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje
Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun
Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen,
fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen og fra Venstre, Leif
Helge Kongshaug, viser til St. meld. nr. 40 (1998-99)
Komiteen har merket seg Regjeringens
strategi for eierskap i norsk næringsliv og de virkemidler
som er tenkt nyttet for å oppnå en slik målsetting.
Vektlegging av å ha et balansert, spredt og mangfoldig
eierskap er etter komiteens mening en viktig premiss for å fortsatt
ha en næringsstruktur som både sikrer verdiskapning,
sysselsetting og samtidig gjør det mulig å ta
hele landet i bruk. Komiteen vil understreke at et
allsidig og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning
for verdiskapingen og sysselsettingen. Skal Norge opprettholde og
videreutvikle velferdsstaten må staten legge til rette
for stabile og langsiktige rammevilkår. Skal en lykkes
i overgangen fra industri- til kunskapssamfunnet er det viktig at
en makter å samle private og statlige krefter.
Komiteen er enig i Regjeringens
vektlegging av å stimulere til et aktivt, privat eierskap
som en viktig premiss for å oppnå muligheten til å kunne
etablere lønnsomme bedrifter i hele Norge. En av hovedutfordringene
vil i fremtiden være å styrke bedriftenes kapitaltilførsel
og egenkapital. Skånland-utvalget påpekte at den
viktigste kilden til egenkapitaloppbygging i næringslivet
er den sparing som finner sted i bedriftene selv gjennom tilbakeholdt
overskudd. Dermed blir egenkapitaldannelsen i bedriftene i stor
grad påvirket av de rammebetingelser Stortinget vedtar.
Komiteen vil peke på at
kapital og eierskap utgjør viktige konkurransefaktorer
for næringslivet. Kapitalen blir mest verdifull når
den kombineres med et kompetent eierskap med et langsiktig perspektiv
og aktivt engasjement i bedriftens utvikling.
Komiteen vil peke på at
globaliseringen og den tekniske utviklingen som finner sted skjerper
konkurransen og øker bedriftenes muligheter til å velge
hvor de vil lokalisere seg. Av denne grunn skjerpes også kampen
mellom nasjoner og regioner om investeringer, arbeidsplasser og
skatteinntekter. For Norge blir det en av våre hovedutfordringer
inn i neste årtusen å hevde oss i denne konkurransen
for å sikre oss etablering av bedrifter, arbeidsplasser
og kompetanse.
IT-revolusjonen skaper et brudd i den teknologiske utviklingen.
Samfunnet er på vei fra en tid preget av standardisert
og mekanisert basert masseproduksjon inn i en tid der informasjonsteknologi
og digital kommunikasjon skaper helt nye næringer. Samtidig
oppstår det et misforhold mellom de institusjoner og virkemidler
som er bygget opp for å ta vare på industrisamfunnets
oppgaver, og de krav og virkemidler som kunnskapssamfunnet krever.
Denne utviklingen vil også kunne endre eierskapsforholdene
i det norske samfunnet, herunder rollefordelingen mellom staten
og private. Det må antas at det vil oppstå nye
samarbeids-former mellom staten og private næringsaktører.
Såkornkapitalfondene er eksempler på dette. Staten
gir risikoavlasting for privat kapital for å bidra til
at privat kompetent kapital utfører formålsbestemte
oppgaver.
Det blir stadig færre bedrifter som
kan operere i beskyttede nasjonale markeder, eller bare være
utsatt for nasjonal konkurranse. Et av de utviklingstrekk vi i dag
ser er den regionalisering som finner sted, hvor bedriftenes markeder
og handlingsrom vokser fram som regioner som omfatter flere land.
For Norge er det viktigste eksemplet etableringen av EUs indre marked som
Norge er en del av gjennom EØS-avtalen. I en slik situasjon
er det derfor svært viktig å etablere internasjonalt
konkurransedyktige rammebetingelser for vårt næringsliv.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
om at størst mulig grad av nasjonalt eierskap ikke er et
mål i seg selv, men at det sentrale er at verdiskapningen
skjer i Norge. Derfor må det sikres rammebetingelser som
er internasjonalt konkurransedyktige og som sikrer at forutsetningene
er til stede for at viktige norske bedrifter også kan ha
en norsk eierforankring.
Komiteen vil peke på at
næringslivet er inne i en sterk omstillingsperiode drevet
fram av markedsintegrasjon og teknologiske nyvinninger. Komiteen vil understreke
at norsk næringsliv berøres sterkt av denne utviklingen
og den økende globaliseringen. Etter komiteens
syn vil globaliseringen av verdensøkonomien innebære
at stadig færre bedrifter har anledning til å operere
uforstyrret i beskyttede, nasjonale markeder eller forholde seg
til bare nasjonale konkurrenter. Komiteen vil understreke
at norsk næringsliv har spesielle utfordringer ved at en
er i utkanten av de store markedene i Europa og enda lenger borte
fra markedene i USA og Asia.
Samarbeidet i Europa legger også rammer
for viktige deler av næringspolitikken, selv om vi står
utenfor EU. Et felles regelverk innen EØS for statlig støtte, offentlig
innkjøp og konkurranse mellom bedrifter er viktige eksempler
på dette.
Siden eierskap er en viktig konkurransefaktor
må myndighetene etter komiteens mening,
legge til rette for et balansert, spredt og mangfoldig privat og statlig
eierskap. Ulike eiere kan tilføre bedriftene ulike ressurser
og på ulike måter bidra til bedre konkurranse-evne,
omstillingsevne og produktutvikling.
Komiteen vil likevel understreke
at for sterk konsentrasjon av både privat og statlig eierskap
kan på ulike områder gi ubalanse. En balansert
eierstruktur med betydelig nasjonalt innslag vil etter komiteens syn
være avgjørende for utviklingen av vekstkraftige nærings-
og kompetansemiljøer i norsk næringsliv. Komiteen vil
peke på at eierens kompetanse ofte er viktigere enn eierens
nasjonalitet. Komiteen mener at det er viktig å sikre
langsiktig verdiskaping i Norge. En forutsetning for dette er at
norske finansielle miljøer er sterke nok til å reagere
raskt nok til å møte bevegelsen i det internasjonale
investeringsmiljøet som også norske bedrifter
er en del av.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
påpekning av at ulike eiertyper tilfører bedriftene
ulike konkurransefortrinn. Videre at en ikke på generelt
grunnlag kan si noe om hvilke eiere som er best, aktive eller passive,
langsiktige eller kortsiktige. De fleste bedriftene vil trolig være
tjent med at alle de ulike eierformer er godt utviklet og representert
i kapitalmarkedene, noe som kan gi en variert men balansert eierstruktur
som varierer over bedriftenes ulike utviklingsfaser.
Komiteen vil understreke at det
er en viktig forutsetning for et sterkt nasjonalt næringsliv,
at en har store og økonomisk sterke bedrifter som kan knoppskyte internasjonalt.
Disse vil være et viktig hjemmemarked for de mange små og
mellomstore bedriftene som utgjør den vesentlige delen
av sysselsettingen i norsk næringsliv. Like viktig er det
at utenlandske bedrifter etablerer seg i Norge eller blir medeiere
i norske bedrifter. Den økende globaliseringen og den raske
tekno-logiske utvikling stiller også krav om at vilje til
tålmodighet i kravet om avkastning er tilstede i alle grupper
av eiere.
Komiteen viser til at selv om
de fleste norske bedrifter er små, er det viktig også for
disse at vi har større internasjonalt orienterte bedrifter
som har basisfunksjoner som ledelse, forsking og utvikling i Norge.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg at det statlige
eierskapet i norske bedrifter er betydelig, og at det har steget
de senere år. Staten eier litt i overkant av halvdelen
av det totale norske næringsliv. Dette økte omfang av
statlig eierskap resulterer i at statlig kapital bindes i næringsvirksomhet
og at muligheten for konflikt mellom statens rolle som eier og regulatør
forsterkes. Mye av det statlige eierskapet i norsk næringsliv
er historisk betinget. Rammebetingelsene for en vesentlig del av
de statlig eide bedriftene er i løpet av forholdsvis få år
blitt totalt forandret. Årsaken til dette er den konkurranseeksponering
og den teknologiske utvikling vi har hatt. Mange av de statlige
selskapene var tidligere monopolbedrifter for produksjon av bestemte
tjenester. Disse monopolene er nå i stor grad avviklet
og disse statlige selskapene opptrer nå i det vanlige konkurransemarkedet.
Det forhold som tidligere var begrunnelsen for opprettelsen av mange
av de statlige selskapene er svekket. Et eksempel på dette
er Telenor. Flertallet viser til budsjettforliket
mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre
hvor Regjeringen påtar seg å legge frem forslag
om delprivatisering og børsnotering for Telenor i løpet
av 1999. Dette er etter flertallets mening en riktig
utvikling. De fleste vestlige land, som også har avviklet
tilsvarende offentlige monopoler, har gjennomført en omfattende privatisering
av de offentlige virksomheter. Sammenliknet med disse landene har
der skjedd lite privatisering i Norge.
Flertallet er enig med Regjeringen
i at det er behov for en nærmere drøfting av både
omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet..
Flertallet har merket seg at
staten opererer med flere forskjellige eierformer for sine selskaper.
Det er i dag flere eksempler på at selskaper med statlige
eierinteresser konkurrerer med hverandre. Det er ofte selskaper
som er organisert med forskjellige typer eierformer. Forskjellen
fra aksjeselskapsformen består stort sett i at styrene
og administrerende direktør i statsaksjeselskap, statsforetak
og særlovsbedrifter har et mer begrenset ansvar. Det er
viktig at organiseringen ikke fører til uklarheter om hvor
ansvaret er plassert. På de områdene hvor staten
finner å skulle være på eiersiden bør
virksomhetene som hovedregel organiseres som aksjeselskaper etter
aksjeloven. Hvis det skulle være spesielle behov for å underlegge
et selskap spesielle begrensninger kan det gjøres gjennom vedtektene,
slik det er gjort i Statoil.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
har merket seg at det offentlige eierskap i norske bedrifter
er betydelig og økte gjennom åttitallet og første
halvdel av nittitallet. Disse medlemmer vil understreke
at statlig eierskap skal være med å trygge sysselsettingen
og det norske velferdssamfunnet. Dessuten vil statlig eierskap bidra
til å sikre et nasjonalt forankret og vekstkraftig næringsliv.
Den teknologiske utviklingen og internasjonaliseringen av kapitalen
fører til at statlig eierskap blir et viktig virkemiddel
for å sikre nasjonalt eierskap. Disse medlemmer vil
peke på at statlig eierskap ikke minst er positivt gjennom å være
langsiktig og stabilt. I en tid da mye av kapitaltilskuddet er fra
investorer med kortsiktige og finansielle motiver er dette viktig.
Disse medlemmer vil understreke
at staten må ha klare mål for sitt eierskap. Målene
må fastlegges for den enkelte bedrift. Selv om det statlige
eierskap er mer utbredt i Norge enn det som er vanlig i Europa,
så vil disse medlemmer peke på at
en nå ser en økende trend i at det utvikler seg
et partnerskap mellom stat og private bedrifter. Disse medlemmer vil understreke
at flere statlige virkemiddel har en slik innretning. Disse
medlemmer mener at dette er virkemiddel som må videreutvikles.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at statlig eierskap bare er et av flere virkemiddel
i næringspolitikken. Det er således summen av
virkemidlene som er avgjørende for statens engasjement
i næringspolitikken.
Disse medlemmer vil understreke
at staten har et ansvar for å legge til rette for industriell
vekst og verdiskapning. Disse medlemmer vil peke
på at i en globalisert økonomi er de store utfordringer å sikre norske
bedrifter kompetanse og kapital. Det er i lys av disse utfordringer
en må se forslagene om:
På disse områdene mener disse
medlemmer at Norge må være i front.
Disse medlemmer vil understreke
at Staten bør være en profesjonell medinvestor
når norske bedrifter satser ute og hjemme. Disse
medlemmer viser til at dette vil gi norske bedrifter økt
mulighet til delta i strukturelle endringer på en framtidsrettet
måte. Dette vil bidra til nasjonalt eierskap og langsiktig
verdiskaping i Norge.
Disse medlemmer viser til at
Folketrygdfondet og SND i dag på ulike måter bidrar
til norske bedrifters satsing hjemme.
Disse medlemmer viser også til
at Staten sammen med private har opprettet flere såkornfond,
der målsettingen er å bidra med kapital til små og
mellomstore bedrifter over hele landet.
Disse medlemmer mener det er
viktig at Staten og private investorer på denne måten
går sammen om å øke tilgangen på risikokapital.
Dette kan etter disse medlemmers syn være
avgjørende for å få utløst private
nyskapingsprosjekter og øke verdiskapingen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Jagland i St.meld. nr. 61(1996-97) la opp til at det
skulle etableres investeringsselskap sammen med private interesser
og allmennheten. Selskapet ville bli organisert som et aksjeselskap
med private flertall i styret. Disse medlemmer mener
at et slikt selskap synes nødvendig for å kunne
sikre kapital til både store og små bedrifter,
på og utenfor børsen, hjemme og ute. Dette vil
særlig være aktuelt i startfasen, men ikke avgrenset
til det. Disse medlemmer viser videre til Regjeringen
Jaglands forslag om å opprette et miljøfond og
teknologifond. Disse medlemmer har merket seg at
miljøfondet ble etablert gjennom behandlingen av budsjettet
for 1998. Bevilgningen til etablering av investeringsselskapet og
teknologifondet ble trukket tilbake av Regjeringen Bondevik i St.prp.nr.1 tillegg
nr. 3 (1997-98).
Disse medlemmer mener Regjeringen
Jaglands forslag om å opprette et investeringsselskap og
et teknologifond må følges opp. For mange små og
mellomstore bedrifter vil tilgangen til kapital, kompetanse og
ny teknologi etter disse medlemmers syn bli avgjørende
for disse bedriftenes konkurranseevne, og derav til verdiskapingen. Disse
medlemmer ber på denne bakgrunn Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag om å opprette et investeringsselskap
og et teknologifond. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrun
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om og opplegg for et investeringsselskap
og et teknologifond.»
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at statens styring med bedriftene bør være slik
at styret og ledelsen får handlingsrom innenfor gitte rammebetingelser.
Dette fordi selskapene kan ha behov for raske avgjørelser. Disse
medlemmer vil likevel understreke at staten også kan
ha andre mål enn kun avkastning, for eksempel sektorpolitiske
målsettinger. Slike vilkår bør gå klart
fram av formålsparagraf eller egen lovparagraf. Statlig
styring bør være slik at styret og ledelse har
handlingsrom innenfor klare målsettinger.
Disse medlemmer vil peke på at årlig avkastning
består av to elementer, verdiendring i selskapet og utbytte. Disse
medlemmer er enig i at staten bør benytte samme
prinsipper for fastsettelse av krav til utbytte som i det private
næringsliv. Disse medlemmer slutter seg
derfor til at det blir fastsatt generelle krav til avkastning og
utbyttepolitikk. Disse medlemmer vil understreke
at utbyttepolitikken må utformes slik at den er forutsigbar
og bør ligge fast for en periode på flere år.
Kun endringer i de ulike selskapers situasjon bør føre
til endringer i utbyttepolitikken.
Disse medlemmer vil peke på at
det statlige eierskapet ikke bør bli til hinder for at
lønnsomme prosjekter kan iverksettes. Om det kreves økt
opplåning, tilførsel av statlig egenkapital eller åpning
for at selskapet kan hente privat kapital, må dette etter disse medlemmers
syn vurderes grundig og konkret i hvert enkelt tilfelle. En slik
vurdering må være forankret i grundige analyser
og velfunderte strategiske planer. Disse medlemmer vil
understreke at salg eller delvis salg av statlige bedrifter også må bygge
på slike grundige strategiske planer og grundige analyser. Disse
medlemmer ber Regjeringen orientere stortinget om innholdet
i analysen og det strategiske grunnlaget ved salg av statlige eiendeler. Disse medlemmer vil
understreke at frigitte ressurser ved salg av statlige aksjer må brukes
til tiltak som øker verdiskaping i Norge. Det vil si til
ulike fond som fører til nyetablering, nyskaping, forsking
eller som ny kapital til Norsk næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener konsentrasjon av makt er usunt,
uavhengig av om det foregår i privat eller offentlig regi.
Det omfattende offentlige eierskapet har ført til en betenkelig
maktkonsentrasjon der færre beslutninger fattes i det sivile
samfunn, markedet og den private sfære. Offentlig eierskap
fører til at byråkratiet og skiftende politiske
flertall øker sin makt på bekostning av mangfoldet
av selvstendige, private eiere. Statlig eierskap konsentrerer makten
på statens og politikernes hender og reduserer borgernes
beslutningsrett og handlefrihet. Når statlig eierskap fortrenger
private eiere fra næringslivet svekkes samtidig eiendomsrettens
betydning som bærebjelke i det frie samfunnet.
Disse medlemmer mener utøvelsen
av privat eiendomsrett er en sentral og nødvendig del av
et fritt samfunn. Skal demokratiet overleve må det ha borgere som
treffer frie beslutninger og forvalter egne verdier. Disse
medlemmer er bekymret for at den store statlige maktkonsentrasjonen
kan føre til at politiske flertallsvedtak går
på bekostning av mangfoldet i samfunnet. En for stor offentlig
eierkonsentrasjon begrenser individets frihet og er ikke forenlig
med et velfungerende demokrati. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn makten må fordeles og samfunnet organiseres slik
at borgerne daglig er aktive beslutningstagere. Da kan ikke staten
eie brorparten av norsk næringsliv og kontrollere de største
norske selskapene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det for statlige eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet det ene eller det andre må velges etter en
reell og konkret begrunnelse.
Disse medlemmer mener at der
den eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt norsk eierskap
for å bevare tilknytningen til Norge og eventuelt et hovedkontor
i Norge, må selskapets vedtekter endres slik at en såkalt «gylden» aksje
eiet av staten sikres veto i de spørsmål som faller
innenfor slike begrunnelser.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å delprivatisere og børsnotere
statlige selskaper som for eksempel Telenor og Statoil blant annet
for å kunne tilføre selskapene kapital til den
utenlandssatsingen selskapene mener er nødvendig for å kunne
hevde seg i den internasjonale konkurransen, men også fordi
det ikke er en statlig oppgave å engasjere seg i næringsvirksomhet.
Disse medlemmer vil påpeke
at ansvaret for produksjon av velferdstjenester i stor utstrekning
er delegert fra staten til kommunene og fylkeskommunene. Av den
grunn er det derfor naturlig også å ha med kommunenes
rolle som tjenesteleverandør når omfanget og organiseringen
av offentlig næringsvirksomhet skal drøftes.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg at det i
dag er slik at eier- og regulatørrollen i mange tilfeller
utøves av samme departement og at det er blitt reist kritikk
om hvorvidt en slik organisering gir den nødvendige tilliten
til at staten faktisk klarer å skille mellom eier- og regulatørrollen.
Dette økte fokus på statens dobbeltrolle henger
bl.a. sammen med de krav om mest mulig like konkurransevilkår
som følger av EØS-avtalen og andre internasjonale
avtaler Norge har tiltrådt. Dersom konkurransen skal oppfattes
som lik, kan det være problematisk at eierskap, reguleringer
og økonomiske virkemidler utøves av samme departement. Flertallet mener
man må gjøre det som er mulig for å sikre likeverdige
konkurranseforhold mellom private og offentlig eide virksomheter.
Det statlige eierskap er i dag spredd på flere departement. Flertallet mener det
også må vurderes å samle de statlige
eierinteresser i ett departement.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at oppmerksomheten om spørsmål
i skjæringspunktet mellom staten som eier og som regulator
har vært økende de siste årene. Disse medlemmer understreker
at det er viktig at konkurransen mellom statlige og private bedrifter
ikke bare rettslig og økonomisk er så lik som
mulig, men at den også oppfattes slik. Det er nødvendig å innrette
den statlige virksomheten slik at private aktører og internasjonale
kontrollorganer får tillit til at vilkårene for lik
konkurranse er til stede.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen vil vurdere muligheten for å organisere
det statlige eierskapet slik at eier- og regulatørrollen
i større grad utøves av forskjellige departement. Disse
medlemmer mener at i en slik vurdering må det inngå en analyse
av det parlamentariske og konstitusjonelle ansvar. Dessuten må det
vurderes om dette skulle føre til at regulatør
taper viktig informasjon.
Disse medlemmer ber om at Stortinget
blir orientert om de vurderinger som blir gjennomført.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at det ikke er statlig eie av næringslivet som i
seg selv kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk
og dårlig utøvelse som er det farlige. Med overføring
av eierskap til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond,
som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være
løst. Det forutsettes i denne sammenheng at styrene i fondet under
Folketrygdfondet oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt
fonds vedkommende.
Disse medlemmer vil påpeke
at en betydelig del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo
Børs er statseiet og disponeres av regjeringen via statsråder
som generalforsamlinger eller som representanter for staten som
mindretallseier. Den makt som dermed er sikret regjeringen via eierskapsrollen,
er meget betydelig.
Disse medlemmer mener muligheten
for en sammenblanding mellom såkalte samfunnsinteresser og
bedriftsøkonomiske rasjonelle interesser således
er til stede i stor grad, noe som kan være skadelig for næringslivet.
Disse medlemmer er klar over
at salg av alle statens eierandeler i alle selskaper med finansielle avkastningsformål
som begrunnelse, ikke vil ha norske kjøpere, da omfanget
er for stort, og det er mangel på norske finansielle investorer
i og med at de store pensjonsordningene er i statens hånd
gjennom folketrygden.
Disse medlemmer mener derfor
at statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon i norske bedrifter
kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i
bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet.
Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette føre til at fondet gis en gradvis mer normal
fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Videre
vil muligheten for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters
side være bortfalt, og målet om maktspredning
vil være oppfylt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er enig med Regjeringen
i at det er viktig å stimulere til og legge forholdene
til rette for økt kapitaltilgang fra aktive, private investorer.
Familiebedrifter er en viktig del av det aktive, private eierskapet
i norsk næringsliv. Det er viktig å legge forholdene
til rette for å kunne videreutvikle familieeide bedrifter.
Aktive eiere utgjør en viktig ressurs i seg selv.
Skatte- og avgiftssystemets utforming er av
stor betydning for omfanget av aktivt, privat og nasjonalt eierskap. Flertallet mener
derfor det er viktig å bruke skattesystemet for å stimulere
privatpersoner til sparing i aksjer.
Flertallet er enig med Regjeringen
i at formuesskatt er en skatt på sparing, og har merket
seg at Norge er et av de få land som fremdeles har formuesskatt. Flertallet vil
understreke at de samlede konkurransevilkårene for norsk
næringsliv ikke kan ses uavhengig av vilkårene
for næringslivet i andre land og at norske eiere ikke bør
bli negativt forskjellsbehandlet for sitt eierskap i forhold til
utenlandske eiere. Regjeringen har i meldingen varslet at den vil
gjennomgå formuesbeskatningen i forbindelse med utredningen
om et flatere skattesystem. Dermed blir egenkapitaldannelsen i bedriftene
i stor grad påvirket av de ramme-betingelser Stortinget
vedtar gjennom hvilke skatter som pålegges bedriftene.
I denne sammenheng vil nivået på så vel
inntektsskatt som formuesskatt være avgjørende.
Flertallet legger til grunn at
reduksjon i eller fjerning av formuesskatten vil være et
vesentlig bidrag for å styrke norsk privat eierskap i næringslivet,
og forutsetter at Regjeringen også tar med dette hensynet i
den samlede vurdering av et flatere skattesystem.
Flertallet mener det er positivt
at Regjeringen innenfor et system med fortsatt formuesskatt vil videreføre
en gunstig verdifastsettelse for ikke-børsnoterte bedrifter
og bedrifter notert på SMB-listen. Til tross for dette
vil Norge sammenliknet med de EU-land som fortsatt har formuesskatt
ha den høyeste skattleggingen av unoterte aksjer.
Flertallet har merket seg Regjeringens
forslag i statsbudsjettet om at opsjonsfordeler på inntil
300000 kroner som er gitt på visse vilkår først
skal skattlegges når de innløses. Flertallet har
også merket seg at det i forbindelse med budsjettforliket
mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre
ble oppnådd enighet om å øke beløpet
til 600000 kroner for opsjoner. Tildeling av opsjoner til ansatte
påvirker ikke driftsresultatet i bedriften, men fører
til en bredere fordeling av eierskapet i bedriften. I forbindelse
med oppstart av nye bedrifter kan dette være et nyttig virkemiddel
i en rekrutteringssammenheng. Tildeling av opsjoner vil også kunne
virke lønnsdempende, ikke minst innenfor høyteknologibransjen
som lider under mangel på kvalifisert personell.
Flertallet er enig med Regjeringen
i at ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift er et positivt
tiltak for å skape tilhørighet i bedriften. Regjeringen
har i statsbudsjettet foreslått en økning av den
skattefrie rabatten og dette må sees på som et
skritt i riktig retning.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen mener det ikke skal være ugunstig å videreføre
familiebedrifter etter et generasjonsskifte. I forbindelse med mange
generasjonsskifter hvor det arves bedrifter oppstår ofte
urimelige kostnader til arveavgift. Flertallet har
merket seg at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på det
samlede omfang av arveavgift og dokumentavgift i forbindelse med
generasjonsskifte i bedrifter. Det er flertallets syn
at disse kostnadene må reduseres for bedriftene. En måte å gjøre
dette på kan være ved å ha andre satser
på det man skal arveavgiftsbelegge som er bedrifter og
produksjonsmidler i forhold til mer likvide arveobjekter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at det eksisterer et omfattende internasjonalt
og nasjonalt regelverk som regulerer eierskapet i norsk næringsliv
og som er en viktig ramme for vår nasjonale eierskaps-strategi. Disse
medlemmer vil understreke at det må være
et hovedmål at Norge er et attraktivt land for investeringer
og produksjon.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i melding uttaler at det er god kapitaltilgang i norsk næringsliv.
Regjeringen mener imidlertid at det er behov for å bedre
kapitaltilgangen til de nyetablerte og små bedrifter. Dette
for å bedre vilkårene for overlevelse og vekst
i disse bedriftene. Disse medlemmer er enige i dette.
Disse medlemmer vil peke på at
Norge ligger langt fra de store markedene. Globaliseringen medfører
at lokalisering av bedrifter i økende grad blir bestemt
av de samlede rammevilkår.
Disse medlemmer vil peke på at
næringslivets rammevilkår blir stadig mer avhengig
av internasjonale forhold. Både finansiering, kunnskap
og marked er globalisert. Vi ser en utvikling der internasjonal
handel og konkurranse blir mer og mer skjerpet og stadig flere land
tar til orde for mer regulering og kontroll. I denne sammenheng
er konsekvensene for konkurranseevnen av hvilke rammevilkår
Norge tilbyr sitt næringsliv viktigere enn noen gang. Disse
medlemmer mener at en må arbeide for at næringslivet
på den ene siden bidrar til vår felles velferd.
På den annen side må rammevilkårene være
slik at de ikke i vesentlig grad er dårligere for noen
bransje enn det som våre konkurrenter har i andre land.
Disse medlemmer viser til at
Skånlandutvalget pekte på at den viktigste kilden
til egenkapitaloppbygging i næringslivet er den sparing
som finner sted gjennom tilbakeholdt overskudd. Disse medlemmer mener
derfor det er positivt for norsk næringsliv at Norge for
de fleste næringer har et bedriftsskattesystem som samlet
sett er mellom de gunstigste i Europa.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at mange aktive eiere føler delingsmodellen
som konkurransevridende. Det er viktig at næringslivet
møter et skattesystem som i størst mulig grad
hindrer skatteunndragelse, men som også oppleves som rettferdig. Disse
medlemmer ber Regjeringen arbeide videre med å forbedre
skattesystemet i en slik retning. Disse medlemmene mener
det er positivt at stadig flere ansatte kjøper aksjer i
egen bedrift, noe som fører til en annen tilhørighet
til bedrifter. Tildeling av opsjoner til de ansatte har flere positive
sider, særlig ved oppstart av nye bedrifter innenfor vekstområder
som høyteknologibransjen. I oppstartingsfasen vil det kunne være
et nyttig rekrutteringsmiddel, men opsjoner kan også føre
til at arbeidskraften blir mer stabil. Disse medlemmene viser
til at en slik ordning er etablert.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen mener det ikke skal være ugunstig å videreføre familiebedrifter
etter et generasjonsskifte. I forbindelse med mange generasjonsskifter
hvor det arves bedrifter oppstår det ofte urimelige kostnader
til arveavgift. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
har satt ned et utvalg som skal se på det samlede omfang
av arveavgift og dokumentavgift i forbindelse med generasjonsskifte
i bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener private eiere som deltar aktivt
i bedriftenes daglige liv, og industrielle investorer som investerer
egne midler i næringsprosjekter, vil ivareta investeringer
på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Et
offentlig organ som satser andres penger på næringsutvikling,
kan aldri bidra med den samme grad av kompetanse og engasjement som
en industriell investor som satser egne midler på et prosjekt.
Sterkere privat eierskap er en forutsetning for å vitalisere
norsk næringsliv og stimulere til økt produkt-
og næringsutvikling. Disse medlemmer er
derfor enig i Regjeringens målsetning om å snu utviklingen
der private personers direkte eierskap i norsk næringsliv
fortrenges. Dette krever at det aktive private eierskapet og det
private institusjonelle eierskapet styrkes på bekostning
av statens eierskap i næringslivet. Disse medlemmer etterlyser
en mer offensiv strategi for å nå dette målet.
Disse medlemmer understreker
skattesystemets betydning for utviklingen av det private eierskapet. Skattesystemet
må stimulere til aktivt privat eierskap. Det krever at
skattesystemet ikke diskriminerer aktive private eiere, og at rammevilkårene
er slik at både norske og utenlandske investorer velger å investere
i norsk næringsliv. Det nåværende skattesystemet
oppfyller ikke disse kravene. Disse medlemmer viser
til at skatten på kapitalinntekter ikke er 28 pst., som
det ofte hevdes, men langt høyere. Summen av inntektskatt, formueskatt
og prisstigning gjør at samlet skatt på kapital
som andel av reell avkastning i utgangspunktet kan overstige 100
pst. I tillegg kommer den høye norske arveavgiften. Resultatet
er at skattesystemet motvirker privat kapitaldannelse og stimulerer
til kapitalflukt.
Disse medlemmer viser videre
til at den norske beskatningen av næringsformue og privat
eierskap er blant verdens høyeste. En undersøkelse
foretatt av Ernst Ravnaas og Einar Bakko for Norsk investorforum
i1997 viser at bare fem europeiske land fortsatt har formueskatt.
Av disse er det bare Norge, Finland og Nederland som fortsatt ilegger
formueskatt på næringsformue. Både Finland
og Nederland har et betydelig høyere fribeløp
enn Norge. Nederland har i tillegg en 68 pst.-regel. Finland har
gunstigere verdifastsettelsesregler på aksjer.
Disse medlemmer viser på denne
bakgrunn til at formueskatten rammer private norske eiere. For å sitte
igjen med den samme fortjenesten må norske private eiere
ha en høyere avkastning på sin investerte kapital
enn offentlige eiere, utlendinger og institusjonelle private eiere.
Med den samme avkastningen fører formueskatten til at verdien
av norske bedrifter blir lavere for personlige norske eiere enn
for det offentlige, institusjonelle investorer og utlendinger. Personlige
eiere er følgelig i stand til å betale mindre for
bedriftene og må stille høyere krav til avkastning
på nye prosjekter. Andre investorer kan betale mer og stille
lavere krav til avkastning for å engasjere seg i nye prosjekter.
Dette fører til at personlig privat eierskap fortrenges.
Disse medlemmer mener formueskatten
og det svake personlige, private eierskapet i tillegg fremmer spekulasjon
og kortsiktige transaksjoner fremfor stabile og langsiktige eierposisjoner
i næringslivet. Mangelen på langsiktig eierskap
har store negative konsekvenser for utviklingen og verdiskapningen
i næringslivet.
Den høye norske arveavgiften kommer
i tillegg til formueskatten og fremtvinger ofte salg av privateide bedrifter
ved generasjonsskifter. Disse medlemmer har merket
seg at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal vurdere endringer
i arveavgiftsreglene og at utvalget skal levere sin innstilling
innen 1.desember 1999. Disse medlemmer forventer
at Regjeringen fremmer forslag til hvordan vilkårene ved generasjonsskifter
for familieeide bedrifter kan for-bedres i budsjettforslaget for år
2000.
Disse medlemmer minner om at
det i forbindelse med skatteforliket i 1991 ble innført
ordninger som skulle bidra til å redusere skattebelastningen
på næringsformue. Verdifastsettelsen på aksjer
ble satt til hhv. 70 og 30 pst av formuesverdien på børsnoterte
og unoterte aksjer. I tillegg ble det innført en 65 pst.-regel som
skulle sikre at innbetalt skatt samlet ikke kunne overstige 65 pst
av avkastningen på aksjene. Senere er verdifastsettelsen
på aksjer økt til hhv. 100 og 65 pst. for børsnoterte
og unoterte aksjer. 65 pst.-regelen er endret til en 80 pst.-regel. Disse
medlemmer ser med bekymring på at skattetrykket
for norske eiere igjen har begynt å øke, og mener
denne utviklingen må snus.
Disse medlemmer mener det er
et mål at flest mulig skal kunne eie næringseiendom.
Eierskap desentraliserer makt, stimulerer til samfunnsengasjement
og styrker demokratiet. Aktivt privat eierskap er en kilde til entreprenørskap,
lønnsomhet og effektiv ressursbruk. Den sterke skattleggingen
av norske eiere fører i mange tilfeller til at eierskap
og næringsvirksomhet flytter ut av landet. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn det er nødvendig å legge
forholdene til rette for økt privat eierskap og kapitaldannelse
i næringslivet. Avvikling av formueskatten og redusert arveavgift
for å lette generasjonsskifter i familiebedrifter er de
viktigste bidragene til et skattesystem som fremmer privat eierskap
i næringslivet. I tillegg vil forbedringer av delingsmodellen
være av stor betydning.
For å stimulere til kompetent langsiktig
eierskap og bidra til maktspredning ønsker disse
medlemmer å styrke det private institusjonelle
eierskapet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
utarbeide en nedtrappingsplan med sikte på avvikling av
formueskatten senest i 2002.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det påkrevd at det innføres nye regler for beskatning
av aksjeopsjoner til ansatte, men deler ikke Regjeringens standpunkt
med hensyn til at de nye reglene bare skal gjelde innenfor begrensede beløp
eller utelukkende for generelle ordninger i bedriftene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de nye reglene bør
gjelde generelt og innebærer at det ikke skjer noen beskatning
før det faktisk viser seg at innløsning eller
salg av opsjon på aksjer i arbeidsforhold gir gevinst.
Dette vil være i samsvar med de generelle gjennomgående
prinsipper i norsk skatterett, og vil være i tråd
med det som er normalt i de land som det er naturlig å sammenligne
med, som f.eks. Danmark, Finland, Sverige, Tyskland, Frankrike og
USA.
Disse medlemmer viser til partiets
primære standpunkt og ønsker ut fra dette syn å fjerne
formuesbeskatningen, noe som ville være et vesentlig bidrag for å styrke
norsk privat eierskap i næringslivet. Som et skritt i riktig
retning vil disse medlemmer ta til orde for at det
innføres et system der næringskapital blir fritatt
for formuesbeskatning, slik det bl.a. er i land som Belgia, Storbritannia,
Tyskland og Danmark.
Disse medlemmer mener at det
for Regjeringen innenfor et system med fortsatt formuesskatt der
målsettingen er å stimulere til økt sparing
i aksjer, vil være fornuftig å gå tilbake
til den gamle «rabattordningen». Dette vil bety
at ikke-børsnoterte aksjer blir verdsatt til 30 pst. av
skattemessig verdi pr. 1.januar året før ligningsåret
og at børsnoterte aksjer blir verdsatt til 75 pst. av kursverdien
pr. 1.januar i ligningsåret.
Disse medlemmer viser til at
arveavgiften burde vært fjernet da den slår meget
hardt og uheldig ut ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter.
Disse medlemmer er positive til
regjeringens initiativ som tar sikte på å innføre
en ordning der innbetalt dokumentavgift kommer til fradrag i arveavgiften
ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Men det vil også påpeke
at dette er et tiltak som kun vil være et lite skritt i
riktig retning for å bedre disse bedrifters konkurransedyktighet.
Disse medlemmer påpeker
at «delingsmodellen» i skattereformen fungerer
som en klam hånd over et betydelig antall små og
mellomstore bedrifter, og mener at dagens ordning burde vært
erstattet med en uttaksmodell eller endret slik at bedrifter som
omfattes av «delingsmodellen» ikke får
en høyere skattekostnad enn bedrifter med spredt eierskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
utbyttepolitikken generelt i næringslivet varierer sterkt
mellom selskap avhengig av bransje, vekst-muligheter, modenhet og
særskilte situasjoner. Å ut-vikle en felles utbyttepolitikk
for alle selskaper der staten har helt eller dominerende eierskap,
synes derfor å være et lite praktisk utgangspunkt.
Disse medlemmer mener det likevel
er viktig at staten som eier har et bevisst forhold til den kapital som
er investert i statlig kontrollert virksomhet. Slik kapital må gjøres
til gjenstand for en risikovurdering og utsettes for et avkastningskrav,
dersom man først har funnet det hensiktsmessig å gi
selskapet en eierform som gjør utbytte naturlig og mulig.
Avkastningskravet er en måte å sikre at selskapet
forvalter statens kapital - som har mange andre, alternative bruksmåter -
på en måte som tar hensyn til statens behov for
midler til andre prioriterte områder.
Disse medlemmer vil peke på at
det er viktig å skille mellom avkastningskravet og kravet
til utbytte. Det er avkastningskravet som vil ha størst
innflytelse på den måten selskapet driver sin
virksomhet. Statens formue forandres i prinsippet ikke av om kapitalen
blir værende igjen i selskapet eller betales til statskassen som
utbytte. Blir kapitalen værende igjen i selskapet, øker
selskapets verdi og kravet til fremtidig avkastning bør økes
tilsvarende. Blir kapitalen tilført statskassen kan den
disponeres til andre formål, men statens formue øker
ikke av den grunn.
Disse medlemmer vil peke på at
potensialet for fremtidig verdiskapning likevel kan påvirkes,
fordi midlene kan allokeres til andre områder der den samfunnsøkonomiske
avkastning er høyere. Normalt vil et styre i et selskap
søke å formulere en generell utbyttepolitikk som
er tilpasset selskapets kapital- og forretningssituasjon. Eieren
vil så i generalforsamling kunne ta stilling til en slik
foreslått utbyttepolitikk, og signalisere ønske
om endringer i denne. Disse medlemmer mener det påhviler
staten som eier et sterkt ansvar for å gi slike signaler
til selskapene. På samme måte som mange statlige
selskaper opplever at utbyttesituasjonen forandres gjennom Stortingets
budsjettbehandling, kan ekstraordinære forhold påvirke
utbyttesituasjonen i et privat selskap fra ett år til et
annet. Kravet om forutsigbarhet og generelle prinsipper må derfor
til enhver tid sees i sammenheng med det enkelte selskaps særskilte
situasjon.
Det er lite trolig at en generell utbyttepolitikk
vil fjerne ulike politiske oppfatninger av den risikoen som ligger
i en statlig kontrollert virksomhet, og det avkastningskrav som
med rimelighet kan stilles til virksomheten. Disse medlemmer erkjenner dessuten
at det ofte vil være uenighet om staten prinsipielt sett
skal være engasjert i den enkelte virksomhet. Det gjør
at selv om det skulle oppnås enighet om generelle prinsipper
for avkastnings- og utbyttepolitikken kan det være uenighet
om disse prinsippenes anvendelse og tolkning for forskjellige statlige
selskaper.
Disse medlemmer legger til grunn
at selskapene der staten henter utbytte kan fordeles på tre
hovedgrupper:
1. Selskap som har mer
kapital enn det som er nødvendig for å løse
den virksomhet man politisk sett mener selskapet skal være
engasjert i. I slike tilfeller kan utbyttepolitikken brukes for å trekke
inn overflødig kapital fra selskapet, bl.a. for å gjøre
det enklere å gi tilfredsstillende avkastning på den kapitalen
som blir igjen. Dette har vært gjort tidligere, og har
klare paralleller i privat næringsliv. Gjennom ekstraordinære
utbytter, jevnt høye utbytter eller tilbakekjøp
av egne aksjer/nedsettelse av aksjekapitalen vil private selskap
ha mulighet til å tilpasse sin egenkapital til et lavere
virksomhetsnivå, lavere risiko e.l.
2. Selskap som har lite kapital i forhold
til de oppgaver som skal løses, eller i forhold til den
risiko selskapet løper. I slike tilfeller vil lavt eller
intet utbytte være et alternativ til å tilføre
virksomheten kapital fra den løpende budsjetteringen. Et
slikt lavt utbyttekrav må likevel gjøres til gjenstand
for den samme vurdering av alternativ kapitalbruk som tilførsel
av ny kapital vil kreve. Uavhengig av om kapitalen holdes tilbake
i selskapet eller bevilges særskilt, har staten de samme
alternative formål å bruke midlene på.
Som nevnt forandres heller ikke statens formue av hvorvidt det betales utbytte
eller om midlene holdes tilbake i selskapet.
3. Selskap der det vurderes som ønskelig å føre
en jevn utbyttepolitikk, der risiko og selskapets drift gjør
det naturlig å gi en nokså stabil ramme for utbyttepolitikken,
på linje med den selskapet vil møte med privat
eierform, eller på linje med den andre selskap i bransjen
møter.
Disse medlemmer vil peke på at
det vil kunne være politisk uenighet om hvilken kategori
et selskap faller inn under. For mange selskaper vil det være mulig å legge
til grunn en alternativ markedsverdi. I slike tilfeller bør
det etter disse medlemmers oppfatning være
markedsverdien, og ikke en bokført egenkapital, som ligger
til grunn for utbyttekravet. Disse medlemmer mener
markedsverdien i slike tilfeller representerer den alternative verdien
av statens kapitalbinding i selskapet, og dermed de verdiene som kunne
ha vært satt inn på å løse prioriterte
oppgaver det offentlige har ansvaret for.
Disse medlemmer peker på at
organiseringen av pensjonssparingen har stor betydning for utviklingen av
eierskapsstrukturen i Norge. Det obligatoriske medlemskapet i Folketrygden
har ført til at den private pensjonssparingen i hovedsak
forvaltes av staten og Folketrygdfondet. Resultat er at en av de
viktigst kildene til privat eierskap i andre land er svakt utviklet i
Norge. Begrensningen som er lagt på Folketrygdfondets innenlandske
plasseringsadgang, innebærer at kapital som ellers hadde
blitt investert i norsk næringsliv blir plassert i utlandet.