Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye,
fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm,
fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg,
fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten
Lund og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
viser til at meldingen om Den Norske Stats Husbank 1996-97 beskriver virksomheten
på en god og oversiktlig måte. Meldingen er omfattende,
men bygget opp på en slik måte at den store boligvirksomhet
og aktivitet i Husbanken for årene 1996 og 1997 kommer
godt frem.
Komiteen mener meldingen godt
illustrerer bankens funksjon når det gjelder å være
statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Husbankens rolle
i oppstarten og gjennomføringa av handlingsplanen for eldreomsorgen
har ifølge meldingen gått etter planen, og det
er betryggende at samarbeidet med kommunene er bra og at Husbanken
vurderer den videre framdriften i programperioden som god.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener at Husbanken har fulgt opp målsettingene
til det politiske flertallet som mener at banken skal stimulere
til produksjon av nye, rimelige boliger av nøktern standard
og god kvalitet. Av meldingen går det fram at etterspørselen
etter boliger steg kraftig i 1996, særlig fordi renta var
lav og sysselsettingssituasjonen bedret seg. Prisene på brukte
boliger steg, privatfinansierte boliger økte, og etterspørsel
av lån i Husbanken ble mindre. Husbanken deltok i finansieringa av
9 600 i 1996 og 10 100 i 1997, av totalt igangsatt bygging av henholdsvis
19 000 og 21 000 boliger. Den sosiale profilen på bankens
virksomhet kan etter komiteens mening utvikles enda bedre slik at
en er viss på at en treffer de prioriterte målgruppene.
Det gjelder særlig bostøtte-ordningene og etableringstilskuddet.
Flertallet vil vise til merknader
fra Innst. S. nr. 223 (1997-98) Habitat II der flertallet, alle
unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, mente at Husbanken
fortsatt skal være en allmenn bank og et effektivt styringsredskap
i boligpolitikken som raskt kan omsette boligpolitiske mål
til effektiv tjenesteyting. Det samme flertallet mente også at
Husbankens lånerammer, lånevilkår og
tilskuddsmidler må vurderes økt for at Husbanken
skal kunne brukes aktivt i den sosiale boligpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Husbanken bidrar til finansiering av rundt halvparten
av alle boliger som bygges i Norge.
Disse medlemmer viser for øvrig
til partiets generelle syn på statsbankene der privatisering
av statsbankene er en sentral målsetting. Dette vil fremme konkurransen
og sikre alle brukere lik behandling og like tilbud.
Disse medlemmer mener det var
positivt at Husbanken i 1996 la om sin rentepolitikk fra å være preget
av subsidiering av lånerenten til å basere seg
på et rentenivå som i større grad styres
av utviklingen i markedet.
Disse medlemmer viser til at
Husbanken har monopol på å formidle all statlig
støtte til boligformål. Husbanken er med andre
ord satt til både å forvalte og fordele det som
er igjen av den sosiale boligpolitikken.
Disse medlemmer mener dette monopolet
bør avvikles og at statlig støtte til låneopptak
til boligformål som Husbanken i dag har enerett på også bør kunne
forvaltes og formidles av de ordinære forretnings- og sparebankene.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
peke på at mens de største utfordringene på boligmarkedet er
knyttet til ungdom og vanskeligstilte i byene som har vanskeligheter
med å etablere seg i boligmarkedet har Husbanken gjennom
sin generelle boligfinansieringsordning først og fremst
preg av å være en bank for boligbygging utenfor
pressområder. Disse medlemmer viser til
at før Husbankens hovedfokus legges om til å være
førstehjemsbank som er personrettet, ikke boligrettet,
og som likestiller kjøp av brukt bolig med finansiering
av nybygging, vil ikke Husbanken være et målrettet
virkemiddel for å avhjelpe unge og andre førstegangsetablerere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Høyre, viser til at det framgår av meldingen
at erfaringene med omleggingen av rentesystem og subsidebruk har
vært gode. Systemet for fastsettelsen av renten har gitt
Husbanken et stabilt og rimelig rentenivå, slik ønsket
var ved omleggingen av behandlingen av St.meld. nr. 34 (1994-95).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til omleggingen som ble foretatt
av Husbankens låne- og subsidieordninger i 1996 som innebærer
at en i dag har et markedsorientert system. Dette har fungert tilfredsstillende
i en periode med lav rente. I og med at rentejusteringer i Husbanken
skjer flere måneder etter at det skjer svingninger i markedsrenten,
har Husbanken også kunnet tilby en svært gunstig
rente i en periode da markedsrenten har skutt i været.
Dette har ført til at Husbanken igjen framstår
som en attraktiv og etterspurt boligbank.
Disse medlemmer viser til departementets
presisering av at Husbankrenten, i perioder med synkende markedsrenter,
vil kunne bli liggende over markedsrenten. Dette vil ikke være
noe stort problem dersom markedsrenten befinner seg på et
relativt lavt nivå. Mer problematisk vil det bli dersom
markedsrenten over lengre tid blir liggende på et høyt
nivå.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil
understreke at det kan være nødvendig og ønskelig,
for en periode, å gripe inn i den markedsbaserte renten
og fastsette Husbankrenten politisk dersom en slik situasjon inntreffer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at Husbankens rolle gjennom de siste års politikk
er blitt svekket. Myndighetene har minsket sitt ansvar for den sosiale boligpolitikken
gjennom innføringen av markedsstyrt rente, reduksjon i
beløpene til tilskudd og lån. En politisk styrt
rente i Husbanken og i Statens lånekasse for utdanning,
er nødvendige redskap for å dempe de voldsomme
utgiftsøkningene spesielt folk i etableringsfasen nå risikerer.
Stabilitet i så store og viktige utgiftsposter knyttet
til bolig og utdanning er helt avgjørende for den enkeltes
trygghet og for å sikre samfunnsinteresser.
Komiteen har merket
seg Husbankens vurdering av sin rolle i byregionene og det blir
påpekt at Husbankens finansiering av nye boliger i de større
byene er blitt mindre de siste årene. I 1997 ga Husbanken
f.eks. tilsagn til 78 boliger i Oslo, fordelt på mindre
prosjekt. Selv om Husbanken ikke skal se det som sin oppgave å finansiere
de mest kostbare boligene i de store byområdene, mener komiteen det
er positivt og nødvendig at Husbanken nå er trukket
inn i finansieringen av enkelte større prosjekter som er
under arbeid i Oslo. Det er slik det blir påpekt i meldinga
særlig viktig at det blir bygd nøkterne familieboliger,
som igjen kan frigi mindre og rimeligere boliger for unge og vanskeligstilte
i hovedstadsområdet.
Komiteen viser til at meldinga
gir særskilt vurdering av problemene i Oslo og peker på at
problemene på boligmarkedet i Oslo må gis langt
større oppmerksomhet i Husbankens rolle. Komiteen understreker
betydningen av at de store byene som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø,
Stavanger, Kristiansand og Drammen har egne bostøtteordninger.
Det blir videre påpekt at det er behov for større
ressurser i storbyene for å oppnå samme standard
i boligmassen som i andre landsdeler/kommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Husbanken har en liten rolle i de store byene først og
fremst fordi hovedfokuset i den generelle låneordningen
er knyttet til nybygging, samtidig er tomte- og byggekostnader i
pressområdene svært høye. Husbankens
nedre arealnorm passer også dårlig til å tilrettelegge
for rimelige boliger som møter førstegangsetablerere,
spesielt enpersonshusholdninger. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader og forslag i St.meld. nr.
49 (1997-98).
Komiteen har merket
seg at dagens marked ikke reflekterer det framtidige behovet for
livsløpsstandard, og at slike boliger er mindre etterspurt.
Samfunnsøkonomisk er det mer lønnsomt å ta
slik investering i nybygg, i stedet for å utbedre brukte
boliger til livsløpsstandard. Komiteen slutter
seg til Husbankens vurdering at det i en variert boligstruktur,
er nødvendig å se på hvordan en kan stimulere
til flere slike boliger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at det i meldingen blir påpekt at boliger finansiert
i Husbanken gjennomgående har mindre areal enn privatfinansierte
boliger. De miljøpolitiske bidragene i boligpolitikken
blir svekket ved for små rammer i Husbanken som fører
til at det blir bygget for få boliger med arealbegrensning og
nøktern standard. En av de viktigste årsakene
til det store og økende energiforbruket i Norge er at størrelsen på boligene
har økt betydelig. Bidraget til å få ned unødvendig
ressursbruk gjennom Husbanken er ikke kvantifisert i meldingen. Dette
medlem vil hevde at slike virkninger må synliggjøres
og vurderes politisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at de krav som Husbanken setter vedrørende
størrelse og standard på boligen er unødvendige
og at enhver bolig uansett størrelse eller standard bør
kunne søke om lån i Husbanken. Det bør
heller ikke stimuleres til å bygge boliger med løsninger
som virker fordyrende, som livsløpsstandard, da dette bare øker
de økonomiske forpliktelsene nyetablerte i boligmarkedet
står overfor.
Komiteen viser til
behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 5 (1997-98) hvor Stortinget
vedtok følgende forslag fra en samlet komité:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak
med gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, d.v.s.
både statlige og kommunale, for å få vurdert
hvor målrettet ordningene er, om systemet innebærer
likebehandling og om det er behov for en bedre samordning mellom
dem.»
Komiteen viser òg til
Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende bostøtte
til barnefamilier i Dokument nr. 3:13 (1997-98) og kontroll- og
konstitusjonskomiteens enstemmige innstilling i Innst. S. nr. 20 (1998-99).
Komiteen viser også til
at Regjeringen har foreslått og fått Stortingets
tilslutning til en heving av boutgiftstaket for barnefamiliene,
og at boligavgrensningen er opphevet med hensyn til utleieboliger.
Dette bidrar til å sikre at bostøtten i større
grad treffer riktig målgruppe. Likevel er det komiteens oppfatning
at det ennå er et stykke igjen før en kan hevde
at bostøtten både er ideell og representerer en
likebehandling for de som er berettiget til bostøtte.
Komiteen vil komme tilbake til
spørsmålet om bostøtten når
Regjeringen fremlegger en gjennomgang av de ulike offentlige bostøtteordningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at et flertall i Stortinget ved
budsjettbehandlingen for 1998 ba Regjeringen se på konsekvensene
ved utbetaling av bostøtte for de minstepensjonistene som
skulle få 1 000 kroner mer pr. måned. Ved trygdeoppgjøret
for 1998, St.prp. nr. 76 (1997-98) og Innst. S. nr. 243 (1997-98),
registrerte et flertall at økningen i særtillegget
har skapt ca. 73 000 nye minstepensjonister. Flertallet mener
dette gjør det enda mer berettiget å se på hvordan
utbetalingen av bostøtte utvikler seg for minstepensjonistene
totalt sett. Flertallet er klar over at bostøtten
påvirkes først to år etter vedtaket, men
mener det likevel er nødvendig å ha oversikt over utviklingen,
slik at eventuelt nye tiltak kan settes i verk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil peke på at økningen
av minstepensjonen har ført til at de pensjonistene som
ble berørt av denne økningen har fått
en bedre økonomi. Disse medlemmer har merket
seg at fordi bostøtten påvirkes først
to år etter vedtaket vil ikke dette få betydning
for utregning av bostøtten før etter to år. Disse
medlemmer ser ikke at det er behov for en oversikt utover
de som allerede utarbeides i Husbanken om utbetalingene av bostøtte.
Disse medlemmer er fornøyd
med den presentasjon som foretas i meldingen av de kommunale bostøtteordningene.
Dette er en oppfølging av vedtak fattet av Stortinget under
behandlingen av statsbudsjettet for 1998. Gjennomgangen viser at
det ikke er mange kommuner som har egne kommunale bostøtteordninger,
men alle de største byene har innført slike ordninger.
Enkelte av disse har et betydelig omfang.
Disse medlemmer er enig med departementet
i at det er positivt at kommuner etablerer egne bostøtteordninger,
og ser dette som et nyttig og ofte nødvendig supplement
til statens bostøtteordning. De lokale ordningene kan i
større grad ta hensyn til forskjellige lokale behov. Disse
medlemmer er også enige i at det i mange tilfeller
vil være bedre med kommunal bostøtte enn utstrakt
bruk av økonomisk sosialhjelp til dekning av boutgifter.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet ikke tilrår at staten griper inn for å samordne kommunale
bostøtteordninger med den statlige. Disse medlemmer er
enig i dette. Ved å være en egen ordning, vil
den kommunale ordningen bedre kunne fungere som supplement og tilpasses
lokale behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
ordningene med bostøtte utgjør et riktig prinsipp
for en sosial profil for enkelte vanskeligstilte i boligmarkedet.
Bostøtte er i en del tilfeller et velegnet virkemiddel
innenfor rammen av en sosial boligpolitikk. Samtidig er det grunn
til å påpeke det paradoksale at offentlige skatter
og avgifter gjør boligene unødvendig kostbare
både å bygge, kjøpe og bo i. Dette skaper
igjen et behov for ulike offentlige støtteordninger til
bo- og byggekostnader for enkelte.
Disse medlemmer har forståelse
for at ordningen med å garantere for etableringslån
til finansiering av boligbygging på grunn av tapsrisikoen
blir strengt praktisert i flere kommuner. Dagens strenge praksis
på dette området medfører at ordningen
i mindre grad treffer de grupper den var ment å skulle
hjelpe til finansiering av egen bolig. Ordningen med etableringslån bør
av disse grunner gjennomgås.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at departementets
oppfølging av Stortingets vedtak om en gjennomgang av alle
offentlige bostøtteordninger i hovedsak er konsentrert
om særskilte bostøtteordninger. Av de kommunale
utgifter som brukes på bostøtte er de rene bostøtteordningene
i kommunene av langt mindre omfang enn andelen av sosialbudsjettene
i kommunene som går til bostøtte.
I så måte er de faktiske resultater
av undersøkelsen av liten verdi når ikke boutgiftene
som dekkes over sosialbudsjettet er nærmere analysert.
Utgangspunktet for å be om en slik gjennomgang var fra disse
medlemmers side å ha et grunnlag å vurdere,
hvordan f.eks. kostnadene ved å fjerne boligfinansieringsavgrensningen
i statens boligstøtteordning ville ha motsvar i lavere
utgifter i kommunene.
Disse medlemmer viser til at
et viktig element i både forslaget og premissene var spørsmålet
om likebehandling. Dette er ikke belyst i det materiellet som legges
frem. Disse medlemmer vil for øvrig vise til
merknader knyttet til bostøtteordning ved behandling av
St.meld. nr. 49 (1997-98).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at den statlige bostøtteordningen og
de ulike kommunale bostøtteordningene og økonomisk
sosialhjelp til sammen er med på å dekke deler
av boutgiftene for de som kommer inn under regelverket. Dette
medlem vil peke på nødvendigheten av å bedre
bostøtteordningene for barnefamiliene. Mange kommuner gir
bostøtte etter faste regler og satser, istedenfor støtte
til bolig gjennom sosialhjelpa. Det kan være effektivt
både fordi den enkelte ikke behøver å søke
sosialhjelp hver måned, og for å unngå at
dyre boligløsninger blir finansiert med sosialhjelp. Skal
dette fungere godt må det etableres flere rimelige utleieboliger
og lavinnskuddsboliger slik at alternativer finnes for de som trenger
en rimelig, men god bolig. Dette medlem vil komme tilbake
til dette under behandlingen av St.meld. nr. 49 (1997-1998).