5.1 Om fremtidig kriseforebyggelse og krisehåndtering

På bakgrunn av mandatet har kommisjonen vurdert hvordan erfaringene fra bankkrisen kan bidra til at fremtidige bankkriser avverges - og dersom de likevel oppstår - hvordan disse bør behandles.

Når det gjelder kriseforebyggelsen er det kommisjonens viktigste enkeltobservasjon at god kapitaldekning er avgjørende for stabiliteten i banksystemet. Det samme gjelder regler og praksis for tapsavsetninger som er egnet til å få potensielle tap på bordet.

Høy egenkapitaldekning vil, ifølge kommisjonen, for det første ha stor betydning for bankenes evne til å bære forutsette og uforutsette tap uten å gå over ende eller true stabiliteten i det finansielle system. Dette betyr at kravene til kapitaldekning bør variere etter hvor risikoutsatt den enkelte banks virksomhet er.

For det andre gjelder det fordi kapitaldekningen i en bank enkelt sagt måles i forhold til bankens forvaltningskapital. Dermed vil krav til høy egenkapital i seg selv kunne motvirke så høy utlånsvekst som mange banker i Norge presterte gjennom store deler av 1980-årene.

Kommisjonen viser til at en forutsetning for at krav til kapitaldekning skal fungere etter slike forutsetninger er imidlertid at kapitaldekningen ikke bare finnes i tilfredsstillende mengder, men at den også har tilstrekkelig kvalitet. Kommisjonen viser til at ved inngangen til toppen av den norske bankkrisen rundt 1990 var kapitaldekningen i norske banker gjennomgående lav. Dessuten var kapitalens kvalitet gradvis blitt svekket gjennom myndighetenes aksept av at stadig større andeler ansvarlig lånekapital kunne telles med ved beregningen av kapitaldekningen i en bank

Når det gjelder tapsavsetning påpeker Kommisjonen imidlertid at tapsavsetningsreglene fører til lave avsetninger i tider da fremtiden fortoner seg lys. Dette innebærer at det i perioder ikke blir satt av tilstrekkelig til tap som vil komme når tidene blir mer normale og slett ikke tilstrekkelig til tap under alvorlig nedgangskonjunktur. Kommisjonen mener en løsning på dette problemet kan ligge i det danske system for tapsavsetninger med skattefradrag. Dette systemet har bidratt til stabiliteten i det danske bankvesen.

Kommisjonen viser til at lovreglene om eierskap i finansinstitusjoner legger sterke begrensninger på muligheten for aktivt eierskap. Hovedregelen i henhold til finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 er at ingen kan eie mer enn 10 pst. av aksjekapitalen i en bank eller annen finansinstitusjon. Kommisjonen anfører at en del av bakgrunnen for den svake eierstyringen i norske forretningsbanker må søkes i den store spredningen av aksjekapitalen på mange hender. Kommisjonen påpeker at ordningen også kan bidra til å redusere enkeltaksjonærenes motivasjon for å gå sterkt inn i styringen av den enkelte bank. Kommisjonen uttaler at eierbegrensningen også kan hindre at den enkelte aksjonærrepresentant i bankens styrende organer vil kunne påberope seg den styrke overfor bankledelsen som det kan gi å representere en stor del av aksjekapitalen. Ordningen vil kunne bidra til å svekke den form for aktivt eierskap som kunne bidra til den nødvendige forsiktighet i banknæringen.

Det bør overveies å lempe på de begrensningene som i dag finnes mot konsentrert eierskap. Dette vil etter kommisjonens syn kunne lede til at aksjonærene tar større ansvar for bankdriften, og til at bankenes ledelse i større grad får korrektiver av sine eiere.

Banktilsynet bør, etter kommisjonens syn, utvikles i retning av større aktivitet. Kommisjonen viser til at i vårt nærområde peker Danmark seg ut som mulig modell, med den store vekt som det her blir lagt på regelmessig og intensivt tilsyn gjennom inspeksjoner m.v. Det bør også overveies å videreutvikle systemet i retning av å gi tilsynet hjemmel til å gi pålegg om tapsavsetninger tilpasset de foreliggende risikoene. Det kan også være verdt å vurdere om Kredittilsynet bør gis adgang til å fastsette minstekrav til egenkapitaldekningen i en bank sett i forhold til den virksomhet som den enkelte banken driver (risikoprofil, konsentrert portefølje eller spredt risiko osv.).

Kommisjonen understreker at hovedansvaret for å forebygge fremtidige bankkriser hviler på regjeringen (særlig Finansdepartementet) og Norges Bank. Disse organene har tilgang til all disponibel informasjon som kan ha betydning for å se faresignaler som kan tilsi mottiltak. Det er også disse organene som har myndighet til å treffe vedtak eller fremme forslag overfor Stortinget med sikte på å forebygge eller dempe en krise. Innspill fra Kredittilsynet i form av råd eller forslag kan bare bli en begrenset del av et slikt bilde.

Uheldige trekk fra bankkrisens forhistorie gir grunn til for kommisjonen å understreke betydningen av å skape og bevare klarhet om hvordan det rettslige og politiske ansvaret for å følge med og om nødvendig å si ifra, er fordelt mellom bl.a. departementet, Kredittilsynet og Norges Bank. Kommisjonen mener også det er viktig å organisere systemansvaret på en slik måte at råd og advarsler kan komme frem uten hensyn til om deres innhold politisk er populære.

Kommisjonen understreker at ansvaret for forsvarlig bankdrift innenfor de rammer som rettsreglene til enhver tid stiller opp, hviler på bankene selv.

Om krisehåndteringen understreker Kommisjonen først at hensynet til systemet er viktigere enn hensynet til aksjonærene. Det er ikke grunn til å forlate den etablerte politikk om at aksjonærene skal stå først til å bære udekkede tap. Denne linje stemmer også med den tredeling av ansvaret for å løse bankkrisen som lenge har ligget til grunn for systemet for håndtering av bankkriser i Norge. I korte trekk består dette systemet i at bankenes egne midler - om nødvendig også aksjekapitalen - skal tas først. Deretter trer det kollektive sikringssystemet for banknæringen selv (Forretningsbankenes Sikringsfond og Sparebankenes Sikringsfond) i funksjon.

Kommisjonen påpeker at bankaksjonærer hvis aksjer blir nedskrevet ved ensidig vedtak av staten, må ha rett til å få aksjenes verdi fastsatt gjennom et uavhengig organ og etter en prosedyre som respekterer elementære krav til kontradiksjon. I tråd med etablerte prinsipper i skjønnsprosessen bør kostnadene med verdsettingsprosessen bæres av staten. Men det kan, etter kommisjonens syn, ikke settes som noe krav at kriseløsningen utstår inntil bankens verdi er endelig fastsatt.

Ad hoc-lover av den type som staten grep til da bankkrisen var brutt ut, er i seg selv uheldig. Kommisjonen understreker behovet for vel forberedt lovgivning om hvordan bankkriser skal håndteres før krisen er igang.

5.2 Komiteens merknader

Tiltak

Komiteen viser til rapportens del 5 hvor kommisjonen peker på de erfaringer fra bankkrisen som kommisjonen mener er viktig å ta med seg videre. Komiteen har merket seg at kommisjonens råd dels tar sikte på å forebygge fremtidige kriser, og dels sikte på håndteringen av eventuelle kriser som likevel måtte oppstå. Komiteen vil innledningsvis understreke at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt for Stortinget å realitetsbehandle de forslag og anbefalinger som kommisjonen fremlegger, men ser på disse anbefalinger som viktige innspill i en videre oppfølging av de erfaringer som landet har høstet som følge av bankkrisen.

Komiteen er enig med kommisjonen i at krise-forebyggelsen er viktigst og at kapitaldekningen er avgjørende for stabiliteten i banksystemet. Det er viktig at regler for tapsavsetninger er egnet til å få frem korrekte tapstall. Komiteen merker seg at kommisjonen mener at dagens tapsavsetningsregler fører til lavere avsetninger i gode tider, som igjen etter kommisjonens mening medfører at det i perioder ikke blir avsatt tilstrekkelig til å ta tap i normale og dårlige tider. Komiteen har merket seg at kommisjonen i denne sammenheng foreslår at man vurderer det danske systemet for tapsavsetninger med skattefradrag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, tar ikke stilling til dette spørsmålet på nåværende tidspunkt, men vil be regjeringen om en vurdering av dagens tapsavsetningsregler med sikte på eventuelle forbedringer av disse reglene, for å forebygge kriser under nedgangskonjunkturer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig med kommisjonen om at det er nødvendig å vurdere det danske systemet for tapsavsetninger med skattefradrag.

Komiteen har merket seg at kommisjonen mener at reglene om eierskap i finansinstitusjoner legger begrensninger på mulighetene for aktivt eierskap. Kommisjonen foreslår i denne sammenheng at det overveies å lempe på de begrensninger som i dag finnes mot konsentrert eierskap og at dette vil kunne lede til at aksjonærene tar større ansvar for bankdriften og at bankenes ledelser i større grad får korrektiver av sine eiere. Komiteen vil i denne sammenheng påpeke at hensikten med eierskapsreglene også innbefatter andre hensyn enn bare spørsmål i tilknytning til mulighetene for aktivt eierskap. Komiteen vil i denne sammenheng også vise til utredning nr. 4 fra Banklovkommisjonen (NOU 1998:14), Finansforetak m.v., hvor kommisjonens vurderinger i denne sammenheng bl.a. er omtalt i kap. 8.

Komiteen vil ikke i denne sammenheng ta stilling til kommisjonens synspunkter om dagens lovregler om aktivt eierskap bør endres eller ikke, men ber regjeringen vurdere om grunnlaget for slike endringer eventuelt er tilstede på bakgrunn av bl.a. kommisjonens og banklovutvalgets gjennomgang av disse forholdene.

Komiteen er enig med kommisjonen i at det er et ansvar for offentlige organer å forebygge eventuelle fremtidige bankkriser. Offentlige organer har best tilgang til all tilgjengelig informasjon som har betydning for å se eventuelle faresignaler. Komiteen understreker imidlertid at det viktigste forebyggende tiltaket er å legge forholdene til rette for å unngå uvettig bankatferd. Komiteen er videre enig med kommisjonen i at regjeringen og Norges bank er viktige aktører i denne sammenheng da disse organer har myndighet til å treffe vedtak med sikte på å forebygge eller dempe en eventuell fremtidig krise i banknæringen, samt at regjeringen i tillegg fremmer eventuelle forslag overfor Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre understreke at alle aktørene har et ansvar i denne sammenheng, særlig bankene selv, når det gjelder å forebygge fremtidige kriser av denne type.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at ansvaret for at systemet i banknæringen med kontroll og tilsyn tilligger landets myndigheter gjennom lovgivning, forskrifter og organisering av tilsynet.

Komiteen er også enig med kommisjonen i at innspill, forslag eller råd fra Kredittilsynet alene i en slik sammenheng kan bli en for begrenset del av et slikt bilde.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt tilsynet med bankene bør utvikles i retning av større aktivitet, bl.a. med bakgrunn i den danske modellen med regelmessig og intensivt tilsyn gjennom inspeksjoner m.v. som utgangspunkt og adgang for Kredittilsynet til bl.a. å fastsette individuelle minstekrav til egenkapitaldekning, mener komiteen at regjeringen i samarbeid med de respektive organer gjennomgår dagens regelverk på dette området for å komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer dersom dagens regelverk ikke synes tilstrekkelig.

Komiteen er enig med kommisjonen i at det er viktig å skape og bevare klarhet om det rettslige og politiske ansvaret for å følge med og om nødvendig varsle om eventuelle faresignaler. Dette ansvaret er i dag fordelt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Norges Bank, og slik bør det etter komiteens mening også forbli i fremtiden. Komiteen vil i denne sammenheng understreke viktigheten av at systemansvaret blir fordelt på en slik måte at råd og advarsler kan fremkomme i tide, uavhengig av utenforliggende forhold. Komiteen er også enig med kommisjonen i at ansvaret for en forsvarlig bankdrift innenfor de rammer som rettsreglene til enhver tid stiller, først og fremst hviler på bankene selv.

Når det gjelder krisehåndteringen understreker kommisjonen at hensynet til systemet er viktigere enn hensynet til aksjonærene. Komiteen deler dette synet og vil understreke at den etablerte politikk om at aksjonærene skal stå først til å bære udekkede tap, står fast. Komiteen har merket seg at kommisjonen mener at hvis aksjer i bankene blir nedskrevet ved ensidig vedtak av staten, så må aksjonærene ha rett til å få aksjenes verdi fastsatt gjennom et uavhengig organ etter en prosedyre som respekterer elementære krav til kontradiksjon. Komiteen har videre merket seg at kostnadene, etter kommisjonens mening, ved en slik verdisettingsprosess bør bæres av staten, men at dette ikke skal innebære at eventuelle kriseløsninger utestår inntil bankenes endelige verdi er fastsatt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker imidlertid nødvendigheten av at forholdet til aksjonærene bør være avklart før statlig kapital eventuelt settes inn. Flertallet vil i denne sammenheng bl.a. vise til brev fra Regjeringsadvokaten til Finansdepartementet datert 30. oktober 1998 som er vedlagt innstillingen.

Flertallet ber i denne sammenheng regjeringen vurdere om det er grunnlag for etablering av et system slik som kommisjonen foreslår. Flertallet finner det naturlig at regjeringen legger frem sine vurderinger for Stortinget i en egnet form.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg til kommisjonens synspunkter om at aksjonærene må ha rett til å få aksjenes verdi fastsatt gjennom et uavhengig organ etter en prosedyre som respekterer elementære krav til kontradiksjon og at staten bør bære kostnadene ved en slik verdisettingsprosess.

Komiteen har merket seg at kommisjonen påpeker at behovet for vel forberedt lovgivning om hvordan bankkriser skal håndteres før krisen er i gang er viktig og at ad-hoc lover ikke er noen god løsning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, kan i ettertid av bankkrisen si seg enig i dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre avviste allerede under bankkrisen bruk av ad-hoc lover og hevdet at det var den lovgivning bankaksjonærene hadde basert sine investeringer på som skulle følges istedenfor ad-hoc lover som strider med rettsprinsipper om forutsigbare og faste rammevilkår som skal være til å stole på.

Komiteen vil understreke viktigheten av at det arbeid som er nedlagt av kommisjonen blir fulgt opp på en konstruktiv og effektiv måte.

Komiteen vil også understreke viktigheten av at regjeringen i samarbeid med de berørte aktører gjennomgår kommisjonens råd og anbefalinger på best mulig måte. Komiteen ser på dette som helt nødvendig, for å forebygge fremtidige bankkriser i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er fortsatt av den oppfatning at den korrekte, men muligens noe folkelige betegnelse av den såkalte krise- og redningsoperasjon burde være "århundrets største bankran". Disse medlemmer er av den oppfatning at Bankkommisjonens rapport til Stortinget faktisk underbygger de synspunkter og påstander som ble fremlagt i Dokument nr. 8:10 (1996-97) som dannet grunnlaget for at kommisjonen ble oppnevnt.

Det er etter disse medlemmers mening en rekke forskjellige forhold som i sum gjør at betegnelsen "bankran" er det korrekte uttrykket. I denne sammenheng må det understrekes at det er summen av myn-dighetenes mangel på tiltak og aktive tiltak som rettferdiggjør uttrykket, idet ingen enkeltmangel eller enkelttiltak i seg selv er avgjørende.

Disse medlemmer vil påpeke følgende mangelfulle tiltak eller konkrete feil fra myndighetenes side som hovedårsaksforhold til at bankene ble brakt opp i en problematisk situasjon:

1. Deregulering av banknæringen.

Willoch-regjeringens deregulering av banknæringen skjedde ved ensidig opphevelse av utlånsrasjoneringen, mens prisen på utlån (renten) fortsatt ble regulert og på et for lavt nivå. Det er nå også av kommisjonen slått fast at en fornuftig normal deregulering ville medført opphevelse av rentereguleringen.

2. Uavhengig sentralbank

Willoch-regjeringen og stortingsflertallet gikk imot vårt forslag om en uavhengig sentralbank med ansvar for penge- og kredittpolitikken og påtok seg derved ansvaret for penge- og kredittpolitikken. Kommentarer fra kommisjonen og tidligere sentralbanksjef Skånland påpeker i realiteten at dersom den organisering av Norges Bank som Fremskrittspartiet foreslo i 1984 hadde vært vedtatt "så ville mye av de tapsbringende engasjementene og overkapasiteten i næringslivet vært unngått". (Uttalelser fra Skånland i boken Mennesker og begivenheter - Norges Bank 175 år, side 101.)

3. Manglende soliditet i banknæring

Willoch-regjeringen og Harlem Brundtland-regjeringen sa nei å øke grensene for skattebetingede tapsavsetninger til de såkalte en bloc-fondene fordi man satte kortsiktige skatteinntekter foran hensynet til bankenes soliditet. En annen linje i tråd med banknæringens egne ønsker ville ha styrket bankenes soliditet og bidratt til å hindre krisen.

4. Ansvarlig lånekapital kontra aksjekapital

Myndighetenes slepphendte håndtering ved å innvilge søknader om ansvarlig lånekapital som egenkapital (kjernekapital), i stedet for å insistere på aksjekapital, svekket den reelle soliditet i bankene.

5. Mangelfullt banktilsyn

Willoch-regjeringen og Harlem Brundtland-regjeringen har ansvaret for at det ved dereguleringen av banknæringen ikke ble etablert et kvalifisert og aktivt tilsyn med banknæringen til erstatning for den gjennomregulering næringen tidligere hadde vært gjenstand for. Et aktivt og kvalifisert tilsyn ville ha reagert tidligere, men det var også en betydelig feil at når advarslene kom fra tilsynsorganene, så ble de ikke fulgt opp av de politiske myndighetene.

6. Tapsavsetningspolitikken

Før 1987 hindret regjeringene bankene fra å foreta store tapsavsetninger av hensyn til statens skatteinntekter. Dette reduserte bankenes soliditet. Men plutselig endret man 180 grader ved å fremme økte krav til tapsavsetninger på det minst gunstige tidspunkt, nemlig når tapene begynte å fremkomme. Denne myndighetsut-øvelse resulterte i langt sterkere problemer for bankene.

7. Egenkapital-/kjernekapitalkrav

Midt under den vanskelige perioden forsterket myndighetene ytterligere problemene ved å øke kravene til egenkapital, etter hvert også såkalt kjernekapital, noe som medførte en forverring av situasjonen for bankene.

8. Lovbrudd ved endring av penge- og kredittpolitikken 1985-86

I den kritiske tiden med dramatisk økte utlån i 1985-86 ble det foretatt lovstridige handlinger fra Norges Banks side idet det ble gitt likviditetslån til bankene i strid med den nye sentralbankloven. I tillegg unnlot regjeringen, i henhold til loven, å varsle Stortinget om at Norges Bank, med Willoch-regjeringens stilltiende godkjennelse, gjorde det stikk motsatte av det som var presentert for Stortinget i nasjonalbudsjettet. En oppfølgelse av bestemmelsen i den nye sentralbanklovgivningen både fra Norges Bank og Willoch-regjeringen ville ha bidratt til å redusere risikoen for krisen. Det vises til nærmere dokumentasjon i Dokument nr. 8:10 (1996-97) side 3-5.

9. Grunnlovens bestemmelse om full erstatning ved ekspropriasjon

Når staten ved kongelig resolusjon bestemte at aksjene i Fokus Bank og Kreditkassen skulle nulles, og staten bestemte indirekte og ved en form for trusler at aksjene i Den norske Bank skulle nulles, er fremgangsmåten i strid med de prinsipper og den hovedtenkning som ligger bak Grunnlovens § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon. Normale rettssikkerhetsbestemmelser om en uavhengig prøving av om det var korrekt at aksjekapitalen i de tre banker var tapt, ble imidlertid ikke gjennomført slik kommisjonen påpeker. Myndighetene hindret aktivt private aksjonærer fra en realistisk mulighet til å prøve sak med domstolene ved at staten krevde egne saksomkostninger dekket av de private. Begge elementer er i strid med det systemet for tilsvarende som ble instituert i Sverige, som både sikret en uavhengig prøving og at staten dekket saksomkostninger ved en slik sak. Den rettslige vurdering som er presentert av Riksadvokaten i det vedlagte brev er av liten interesse bortsett fra å klarlegge hvorledes staten på rettslig måte kan tilegne seg annen manns eiendom ved lovendringer, lovfortolkninger og økonomisk makt når grunnlovstenkningen de facto ikke er vurdert. Det er i alle fall Grunnlovens ånd og rettssikkerhetsbestemmelser som ble brutt ved nullingen.

10. Grunnlovens bestemmelse om tilbakevirkende kraft

De prinsipper som ligger bak Grunnlovens bestemmelse om at lover ikke skal kunne gis tilbakevirkende kraft ble brutt da lovgiveren ga en ny lov for krisehåndteringen da den vanskelige situasjon oppstod. Den nye lov var stikk i strid med de lovbestemmelser om offentlig administrasjon alle aksjonærer hadde basert sine investeringer på. Aksjonærer i bankene hadde tiltro til lovgivningen om at dersom en bank kom i problemer ville den bli satt under offentlig administrasjon og eventuelt avviklet på en ryddig og ordentlig måte. Aksjonærene visste selvsagt at bl.a. "goodwill"-verdiene, som ikke var med i de formelle regnskaper, var meget reelle og ville fremkommet ved en eventuell offentlig administrasjon, eller ved avviklingen. Når nye lovbestemmelser ga staten full ensidig styringsrett uten noen forpliktelser overfor f.eks. aksjonærene, virket lovgivningen i praksis tilbakevirkende overfor aksjonærene.

Disse medlemmer vil hevde at kommisjonens rapport til Stortinget klart viser de mangler og feil som myndighetene sto for i perioden fra begynnelsen av 80-årene og frem til rapporten ble skrevet. På område etter område kritiseres myndighetene i ettertid, og når det samtidig ser ut til at sluttresultat vil bli at staten kan ha tjent betydelige penger på sin håndtering av den såkalte krisen, mens nærmere 200 000 småaksjonærer tapte sine penger fordi det også ble gjort feil i bankene, så foreligger det etter disse medlemmers oppfatning et uakseptabelt misforhold. Hovedansvaret for bankkrisen ligger klart hos regjeringene og stortingsflertallet (de øvrige partier unntatt Fremskrittspartiet), selv om også bankledelsene gjorde alvorlige feil. Da er det bemerkelsesverdig, men kanskje ikke unaturlig, at det er de samme politiske partier som har foretatt feilene, som er de første til å velte all skyld over på bankene og som motsetter seg enhver mulighet for erstatning eller oppreisning for de tidligere aksjonærer. Etter disse medlemmers mening er det ikke i samsvar med grunnlovfestede rettssikkerhetsprinsipper at staten skal komme ut av det hele på en fordelaktig gunstig økonomisk måte, mens de aksjonærer som gjennom årtier fikk bygget opp bankene er de eneste som lider tap. Disse medlemmer vil hevde at når Fokus Bank, Kreditkassen og Den norske Bank i dag har en tilfredsstillende økonomi, så skyldes ikke det ene og alene det som er gjort etter krisen, men også det som var bygget opp før den såkalte krise inntraff. Det er således etter disse medlemmers oppfatning helt uakseptabelt at de private aksjonærer skal lide tap, mens staten kan tjene penger på det som er skjedd. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at det ytes en erstatning til de aksjonærer som fikk nullet ut sine aksjer etter vedtak eller påtrykk fra staten. Disse medlemmer vil konstatere at det i kommisjonens rapport er redegjort for at det er en klar forskjell mellom Kreditkassen og Fokus Bank på den ene side og Den norske Bank på den annen side når det gjaldt økonomien på nullingstidspunktet. Med dette som utgangspunkt vil disse medlemmer foreslå at det foretas en økonomisk vurdering av statens engasjement totalt sett i de tre banker pr. 1. mai 1999. Det forutsettes at det etableres en nettoverdi av det statlige engasjement etter at staten har fått tilbakebetalt alle de pengeinnskudd i de tre banker som ble gjennomført i den totale såkalte redningsoperasjon. Nettoverdien av de direkte eller indirekte statlige eierandeler i hver av de tre bankene, tillagt eventuelt allerede mottatt positiv inntekt gjennom tilbakebetalingene, medfører således en nettoverdi for hver bank på statens hånd. Disse medlemmer vil foreslå at 50 pst. av en slik nettoverdi tildeles de tidligere aksjonærer i Den norske Bank som fikk sine aksjer nullet, og at 25 pst. av nettoverdien av Kreditkassen og Fokus Bank tildeles de tidligere aksjonærer i disse bankene.

På denne bakgrunn fremsetter disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen:

• – Sørge for at det foretas en beregning av den statlige nettoverdi av det statlig engasjement etter tilbakebetaling av benyttede såkalte redningsmidler i Kreditkassen, Fokus Bank og Den norske Bank pr. 1. mai 1999.

• – Utbetale 25 pst. av den fremkomne verdi for Kreditkassen og Fokus Bank pro rata til de aksjonærer i disse banker som fikk sine aksjer nullet ut.

• – Utbetale 50 pst. av den fremkomne verdi for Den norske Bank pro rata til de aksjonærer i denne banken som fikk sine aksjer nullet ut.»

Komiteens medlem fra Høyre viser til at Høyre stemte mot lovendringen som ga regjeringen utvidet adgang til å nedskrive aksjekapitalen til null i banker i krise, med den begrunnelse at dette innebar ekspropriasjonsartede inngrep overfor aksjonærene.

Dette medlem viser videre til at Høyre ved flere anledninger, utfra rimelighetsbetraktninger, har fremmet forslag om å begunstige aksjonærer i de bankene som var en del av den statlige krisehåndteringen, blant annet i Innst. S. nr. 213 (1993-94) og Dokument nr. 8:84 (1997-98). Dette medlem konstaterer imidlertid at forslagene hver gang er blitt stemt ned av Stortingets flertall.

Det er videre dette medlems vurdering at det er flere prinsipielle innvendinger ved å utbetale en beregnet nettoverdi av det statlige engasjement til de tidligere aksjonærene. Det er også vanskelig å finne grunnlag for en slik praksis i rapporten fra den parlamentariske granskningskommisjonen som nå foreligger til behandling. I tillegg kan det kan også reises spørsmål ved et økonomisk oppgjør til de tidligere aksjonærene uten tilsvarende overfor bankenes eget sikringsfond.