På terskelen til et nytt årtusen
finner vi næring til optimisme og pessimisme. Makt og avmakt,
håp og håpløshet, respekt og fornedrelse
avløser hverandre med økende takt og styrke. Dette
avspeiles i situasjonen i så altfor mange land. I redegjørelsen
om humanitær bistand i januar i år beskrev jeg
et vanskelig politisk landskap preget av et nytt konflikt- og katastrofebilde.
Den humanitære katastrofen som i dag utspilles i og rundt
Kosovo, er kommet til som enda et tragisk innslag i dette bildet.
Det er krevende i en slik situasjon å ta
et ord som "utvikling" i sin munn – et ord som nærmest
per definisjon er optimistisk ladet. Likevel er det nettopp nå når
det ser som mørkest ut for kosovoalbanerne og andre nødstedte
folk på Balkan, at det er aller viktigst å uttrykke
vår solidaritet gjennom ressurser og praktisk handling
og planlegge for en framtid i fred. Samtidig skal vi huske at det
er nødlidende andre steder i verden som trenger hjelpen
like sårt, og som har krav på vår støtte.
På disse tider i fjor så vi
utviklingstrendene i Afrika som langt mer positive – "afrikansk
renessanse" var et begrep som ble brukt. Så, innen året
var omme, utspant det seg ti alvorlige konflikter på kontinentet.
Motsetninger vi trodde var i ferd med å bilegges, blusset
opp på nytt, og nye konflikter brøt fram. Likevel
er viljen til fred og demokrati levende. For et par måneder
siden – i Afrikas folkerikeste land, Nigeria – var
det denne viljen som seiret. I Sør-Afrika går
folket til valg senere denne måneden for andre gang. Over
halvparten av landene sør for Sahara styres nå av
ledere valgt av folket i demokratiske valg. Det gir grunn til optimisme. Det
gjør også utsiktene til at den økonomiske
veksten i Afrika både i 1998 og 1999 vil overstige befolkningsveksten.
Vi finner en ny dynamikk i mange afrikanske land hvor det sivile
samfunn og privat sektor spiller en økende og positiv rolle
i samfunnsutviklingen. Det skal vi støtte opp om.
Situasjonen i Asia er sammensatt. Utviklingstrekkene
forteller oss at miljøutfordringene vil toppe den internasjonale
dagsordenen i tiden framover. Samtidig har finanskrisen kastet millioner
av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og nød.
Indonesia ble særlig hardt rammet. Krisen utløste
sosial uro i flere land som, paradoksalt nok, satte demokrati og
menneskerettigheter i fokus. Situasjonen i landene i Øst-Asia
er nå forholdsvis stabil. Mulighetene for rehabilitering
og ny vekst ser ut til å være relativt gode. Det
er gledelig at Kina også synes å ha klart seg
relativt bra gjennom krisen. I flere land i Sentral-Asia og i OSSE-området
er imidlertid fattigdomsproblemene alvorlige. Vi skal bidra til
den internasjonale innsatsen overfor disse landene.
Utfordringene i Midtøsten krever fortsatt
engasjement. Vi fortsetter arbeidet med å videreføre
fredsprosessen, bedre levekårene og fremme demokratisk utvikling
i det palestinske området.
I Mellom-Amerika har vårt nærvær
gitt resultater. Det er utviklingen i Guatemala et eksempel på.
Vår innsats i Nicaragua har også fått
en god evaluering. Det er oppnådd resultater for fred,
menneskerettigheter, demokrati og utdanning av fattige som selv
ikke orkanen Mitch kunne ødelegge.
Utvikling dreier seg fundamentalt sett om å utvide menneskers
valgmuligheter; muligheter til fundamentale goder - ja, faktisk
rettigheter - slik som utdanning, helse og rent drikkevann. Dette
er FNs definisjon av begrepet "utvikling". Fattigdom innebærer å bli
nektet disse valgmulighetene, noe som altså stadig gjelder
om lag halvparten av verdens befolkning.
Bistand kan gjøre mye for å rette
opp i dette. Derfor er bistandsnivå viktig, noe som er
reflektert i Regjeringens ambisjoner om en opptrapping. Men bistand
er ikke tilstrekkelig i seg selv. I fjorårets utviklingspolitiske
redegjørelse snakket jeg om betydningen av internasjonale
rammebetingelser på områdene gjeld og handel.
Dette er rammebetingelser som direkte og in-direkte påvirker
enkeltmenneskers og regjeringers valgmuligheter. Derfor er de så viktige,
og derfor la vi i fjor fram en gjeldsplan, som nå blir
iverksatt.
I fjor snakket jeg også mye om de partnere
vi må samarbeide med for å få resultater
i utviklingspolitikken. I denne redegjørelsen vil jeg først
og fremst fokusere på den første og viktigste
partneren: myndighetene i det enkelte utviklingsland. Og det er
særlig to forhold jeg ønsker å ta opp,
to forhold som direkte påvirker menneskers muligheter til å velge
utvikling, til å velge seg vekk fra fattigdom, nemlig korrupsjon
og demokrati.
Demokrati betyr at folk velger sine ledere,
og at lederne regelmessig må stå til ansvar for
sitt lederskap. Demokrati gir derfor grunnleggende sett folket muligheten
til å velge en bedre og mer rettferdig økonomisk politikk,
inkludert en politikk som betyr mindre korrupsjon. Korrupsjon undergraver
utvikling og gjør alltid de rike rikere og de fattige fattigere.
I denne redegjørelsen vil jeg derfor presentere en ny og
mer ambisiøs politikk på disse områdene.
Det holder imidlertid ikke med fine ord og forsetter om
en ikke evner å levere. Jeg vil derfor først kort
summere opp de viktigste resultatene av Regjeringens utviklingspolitiske
arbeid det siste året.
Norge var det første landet som lanserte
en nasjonal gjeldsplan for de fattigste utviklingslandene. Her var
vi med på å skape en trend. Forbundskansler Gerhard Schröder
varslet at Tyskland ville kjøre et nytt gjeldsinitiativ
på G-8-møtet i Køln til sommeren. Deretter lanserte
USA, Canada, Storbritannia, Frankrike og Japan sine egne gjeldsletteforslag.
For ett år siden ville en slik utvikling ha vært
nesten utenkelig. Det skapes nå et nytt momentum. Det må vi
utnytte.
Gjennomføringen av "Gjeldsplan mot år
2000" er kommet godt i gang. Som et ledd i arbeidet med å iverksette
ordningen for ensidig gjeldsettergivelse under gjeldsplanen, har
Utenriksdepartementet nylig hatt en delegasjon i Benin. Senegal
står for tur. Oppfylles alle forutsetningene for ensidig
ettergivelse, utgjør dette i henhold til gjeldsplanen en
gjeldslette på om lag 450 mill. kr. Dette er gjeldslette
som legges merke til internasjonalt. Vi tar sikte på å underskrive
en avtale med Benin i juni. Og det er bare begynnelsen.
Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ for de
fattigste og mest gjeldstyngede landene, HIPC, inngår som et
viktig element i den norske gjeldsplanen. Men gjennomføringen
av initiativet går for tregt. Mekanismen må gjøres
mer fleksibel og mer effektiv. På denne måten
kan flere land raskere få løst sine gjeldsproblemer.
I løpet av året vil IMF og Verdensbanken foreta
en fullstendig gjennomgang av initiativet. Norge er pådriver
og partner i dette arbeidet.
Det internasjonale handelspolitiske rammeverket
er komplisert. Mange fattige land mangler ekspertise og kapasitet
til å utnytte regelverket fullt ut. Derfor trekker de ofte
det korteste strå i handelstvister. Regjeringen har tatt
initiativ til å gjøre noe med dette. Vi er pådrivere
for å få etablert et uavhengig juridisk rådgivningssenter
som kan gi hjelp til utviklingsland til å håndtere
handelstvister. Vi støtter dessuten et eget fond som yter
bistand for å sette de fattigste landene bedre i stand
til å høste fordelene av regelverket til Verdens Handelsorganisasjon
- WTO.
Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte
allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for
utviklingslandene. Tidligere i vinter hadde jeg drøftinger
med EU-kommisjonen. EU har konkrete planer til forbedringer av handelsbetingelsene
for de fattigste landene. Disse vil fremmes i forbindelse med forhandlingene
i WTO, som starter opp ved årsskiftet. På norsk side
vil vi følge dette opp. Vilje til import til Norge hører
også med i dette bildet.
I fjorårets redegjørelse understreket
jeg hvor viktig det er at giversamfunnet – den andre partneren
i utviklingspolitikken - koordinerer seg bedre. Fortsatt er
egeninteressene for dominerende. Regjeringen har satt store krefter
inn på arbeidet for å samordne internasjonal bistand.
En rekke initiativ og omlegginger er på gang.
Det gir håp om at vi kan møte
det neste årtusen mer samordnet og samlet enn noen gang.
Vi bygger allianser. Storbritannia og Tyskland har blitt nye allierte
for oss. Sammen med de nordiske landene og Nederland utgjør
disse landene nå viktige alliansepartnere i utviklingspolitikken
og i arbeidet for koordinering.
Verdensbanken har presentert et interessant
opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det
enkelte land, det såkalte "Comprehensive Development Framework".
Dette initiativet innebærer at samtlige utenlandske og
innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig
utviklingsstrategi i vedkommende land. Rammeverket forutsetter at
landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor
så vel som det sivile samfunn inkluderes i arbeidet. Jeg
er i nær kontakt med Verdensbankens president om videreutvikling
av initiativet. Det er en selvfølge at det vil skje i nært
samarbeid med FN.
Norsk bistand er i all hovedsak rettet mot land
som aktivt fører en politikk for å redusere fattigdommen. Norsk
bistand bidrar også effektivt til å redusere fattigdom.
Det dokumenterte Verdensbanken i fjor i en analyse av norsk bistand.
Analysen kom i etterkant av rapporten Assessing Aid, som skarpt
kritiserte mye av den internasjonale bistanden for å ha
liten effekt i kampen mot fattigdom. Men vi satser altså riktig.
Samtidig trenger vi utvilsomt å videreutvikle oss.
Regjeringen har lovet å prioritere
utdanning og helse høyest. Det har vi gjort. Det utvikles
planer og inngås avtaler med våre samarbeidsland
som vil sikre at disse satsingsområdene vil stå helt
sentralt i det langsiktige utviklingssamarbeidet i årene
framover. I 1998 økte bistanden til utdanning til over
11 pst., og helse er på om lag 10 pst. av den bilaterale
bistanden. Nå skal vi opp til 15 pst. til utdanning, og
grunnutdanning er viktigst. Samtidig må hele spekteret
innen utdanning ivaretas. Derfor har jeg nylig lagt fram en strategi
for forskning og høyere utdanning i forhold til
utviklingslandene. På den måten bygges kunnskap
og kapasitet til å bekjempe fattigdom.
Et levende næringsliv skaper verdier
og er den beste garantist for arbeidsplasser, inntekter til folk
og skatteinngang til staten. Slik sett er et livskraftig næringsliv, den
tredje partneren i utviklingssamarbeidet, en forutsetning for å kunne
redusere fattigdom og det beste midlet til å motvirke bistandsavhengighet
og økt gjeldsbyrde. Regjeringens strategi for næringsutvikling
i sør, som også ble utformet i nært samarbeid
med norsk næringsliv, er derfor et viktig løft
i vår utviklingspolitikk. Vi vil fremme verdiskaping
og lønnsom, effektiv produksjon i sør gjennom
en bred og helhetlig tilnærming, i tråd med vedlegg
3 til statsbudsjettet for 1999 og Stortingets behandling.
Jeg vil særlig trekke fram to punkter:
– Bedre
rammevilkår for næringsvirksomhet og investeringer.
Usikre juridiske forhold, korrupsjon og
svake forvaltninger bidrar til at kapital ofte flyter andre steder
enn til de fattigste utviklingsland. Et viktig element i strategien
er å forbedre disse vilkårene, både internasjonalt
og i samarbeid med enkeltland. Vi vil også legge forholdene
bedre til rette for norske investeringer. I samarbeid med næringslivet ønsker
vi å utvide incentivene på dette området, bl.a.
ved å styrke NORFUNDs kapitalbase.
– Styrking av
den private sektoren gjennom næringsutviklingsprogrammer.
Vi ønsker å stimulere
til økt økonomisk samarbeid. Gjennom ulike konsultasjonsmekanismer
blir nå næringslivet og dets organisasjoner med
i planlegging og utforming av næringsutviklingsprogrammer.
Arbeidet skjer med utgangspunkt i behovene i sør. På den
måten sikrer vi sammenheng mellom landenes egne planer,
vår egen bistandsinnsats og næringslivets interesser
i lønnsomme investeringer. Vi ser fram til dette samarbeidet
med norsk næringsliv.
I den autoritative rapporten fra Det internasjonale pengefondet,
IMF, om norsk økonomi fra februar i år får
vi ros for vårt høye nivå på bistanden.
Jeg er derfor glad for at vi kan melde tilbake at norsk utviklingshjelp nådde
en historisk topp i 1998 med 10 milliarder kr. Bedre styring bidro
til en kraftig reduksjon i underforbruket. Samtidig styrkes kvaliteten
på bistanden. I år innfører NORAD et
nytt økonomistyringssystem. Det vil i neste omgang lette
styring, rapportering og kvalitetskontroll av bistandsinnsatsen.
Dette, sammen med en målrettet og styrket evalueringsvirksomhet,
gjør at Stortinget nå får et bedre grunnlag
enn noen gang før til å vurdere hvordan prioriterte
områder i utviklingspolitikken følges opp, og
hvilke resultater som oppnås.
Korrupsjon er en av grunnene til at bistanden
ikke alltid oppnår de resultater vi håper på.
Kamp mot korrupsjon må derfor være en sentral
del av kvalitetssikringen. Her er den første partneren,
myndighetene, viktigst, men det sivile samfunn har også en
avgjørende rolle.
I altfor mange utviklingsland blir de fattigste
avvist, og får ikke den hjelpen de har krav på fra
politi og rettsvesen. De får ikke tilgang til tjenester
som rent drikkevann eller innsyn i myndighetenes avgjørelser
som angår dem. Noen nektes endog tilgang til helsetjenester
eller slipper ikke inn på skole. Hvorfor? De har ikke råd
til å bestikke offentlige tjenestemenn. Korrupsjonen er
nådeløs. Den går først og fremst
ut over de svakeste. Korrupsjon er å stjele fra de fattigste.
På denne måten svekkes tilliten mellom store deler
av befolkningen og myndighetene i landet. Rettsstaten undermineres.
Demokratiet undergraves.
Korrupsjon er også en trussel mot økonomisk
utvikling. Den fører til sløsing med offentlige
ressurser og tap av skatteinntekter. Den bidrar til større økonomisk ulikhet,
hindrer investeringer, fører til kapitalflukt og økt
arbeidsledighet. Igjen er det de fattige som taper. Korrupsjon kan
bidra til ødeleggelser av miljøet. Narkotikahandel
og våpensmugling blomstrer. Derfor er korrupsjon ikke bare
politisk, sosialt og økonomisk uansvarlig, det er moralsk
forkastelig. Fattige blir fattigere. Tillit brytes ned, og menneskers
ansvarsfølelse og moral svekkes. Korrupsjon korrumperer.
Samfunnet fanges i en ond sirkel. I en del land, som f.eks. Nigeria
og Indonesia, er korrupsjon så utbredt at det former, ja
bederver, hele samfunnet. Det er blitt et systemproblem. I mange
av våre samarbeidsland er også korrupsjonen et
betydelig problem, som gjør reduksjon av fattigdom mye
vanskeligere enn det ellers ville være. Det er uakseptabelt.
Korrupsjon må derfor bekjempes. Dette gjelder naturligvis
også i vår egen del av verden, noe vi har sett
eksempler på i det siste.
Skal vi ta ondet ved roten, må vi kjenne
dets vesen. Det krever at vi har kunnskap om årsakene -
innsikt i hvordan forvaltningsapparatet i utviklingslandene fungerer,
innsikt i de økonomiske og sosiale forhold, innsikt i politisk
utvikling og forståelse for landets tradisjoner og kultur.
Vi har fortsatt mye å lære om disse forholdene,
men vi vet også mye. Vi vet f.eks. at det går
et skille mellom to hovedtyper korrupsjon: For enkelhets skyld kaller
jeg dem "grådighetskorrupsjon" og "nødskorrupsjon".
Som regel er det politikere og topper i offentlig
forvaltning og næringslivet som står bak korrupsjonen motivert
ut ifra grådighet. Store beløp er gjerne involvert
i beslutninger omkring større utbyggingsprosjekter og forekommer
også ofte i tolletaten. I mange land kan det også være
mye grov korrupsjon i forbindelse med behandling av nye lovforslag.
Denne type korrupsjon er den mest alvorlige fordi den konstituerer
et eksempel til etterfølgelse som raskt preger, ja demoraliserer,
samfunnet som helhet. Det er også denne korrupsjonen som
bidrar mest til å øke forskjellene mellom fattige
og rike.
Nødskorrupsjonen, eller småkorrupsjonen,
er likevel den som mest direkte berører fattige folk. Vanlige lønnsmottakere
tar bestikkelser for å utføre tjenester de er
pålagt å yte gratis, mottar penger for å overse
ulovligheter, putter etatens inntekter i egen lomme eller selger
varer for egen tjeneste. Det er imidlertid mye lettere å forstå denne
korrupsjonen, selv om den ikke kan forsvares. Det er nemlig et altfor
lavt lønnsnivå, og uregelmessige utbetalinger,
for offentlig ansatte som i første rekke fører
til slik korrupsjon i mange av våre samarbeidsland, ja
som nesten gjør slik korrupsjon nødvendig for
mange. Det handler om å brødfø familien
sin, om å ha tak over hodet. Det er vanskelig å fordømme
denne formen for korrupsjon så lenge toppledere statuerer
et dårlig eksempel med sin form for korrupsjon, og så lenge
myndighetene ikke reformerer offentlig sektor slik at lønningene
kan økes. Det er imidlertid av stor betydning å angripe
også nødskorrupsjonen, fordi også den
undergraver økonomisk utvikling og sosial utjevning. Igjen
er det de fattigste som rammes hardest.
Vår viktigste partner i kampen mot
korrupsjon er utviklingslandene selv. Bare når myndighetene
i landene tar ansvar for å bekjempe problemet, kan vi lykkes.
En rekke av våre samarbeidsland viser nå vilje
og mot til å angripe ondet. I Uganda, for å ta
ett eksempel, foregår det en åpen samfunnsdebatt
om korrupsjon og hvordan den kan bekjempes. Parlamentet og media leder
an i debatten, hvor ingen er fritatt for kritikk. En egen minister
for etikk og integritet ble nylig utnevnt for å lede regjeringens
politiske arbeid mot korrupsjon. Korrupsjon var også et
sentralt tema da jeg nylig besøkte Uganda. Samme dag som
jeg hadde samtaler med president Museveni, ble flere ministre fjernet, bl.a.
på grunn av misligheter. Dette er en lovende start.
Jeg vil presisere at vi ikke har noen indikasjoner
på at norske midler har vært misbrukt, eller at
norske finansierte prosjekter har vært gjenstand for korrupsjon.
Kontrollen er meget god.
Hvilke virkemidler som mest effektivt kan bekjempe korrupsjon,
er avhengig av hva slags type økonomisk kriminalitet vi
har med å gjøre. Grådighetskorrupsjonen
krever til dels helt andre virkemidler enn nødskorrupsjonen.
Likevel er det slik at for å lykkes i kampen mot korrupsjon,
må de to ulike typene angripes på en samordnet
måte.
Jeg vil i dag lansere en ny offensiv i kampen
mot korrupsjon. De følgende seks tiltakene blir sentrale
i offensiven:
– For det første: NORAD skal gjøres
til en internasjonal frontorganisasjon i kampen mot korrupsjon.
Først skal kunnskapen og bevisstheten
i bistandsforvaltningen styrkes. Det skal utarbeides konkrete planer
for anti-korrupsjonsarbeidet. Det skal trekkes veksler på kompetansen
i norske forskningsmiljø, men også på kunnskapen
og erfaringene som ligger i internasjonale organisasjoner. Norsk næringsliv
og frivillige organisasjoner vil trekkes med i arbeidet.
– For det andre:
Korrupsjon skal på dagsordenen i dialogen med våre
samarbeidsland.
Større åpenhet om korrupsjon
er viktig. I flere av våre samarbeidsland er det allerede
en åpen debatt om korrupsjonsproblemet. Da er det ingen
grunn til at vi skal tabubelegge det. Åpenhet vil i seg
selv virke forebyggende.
– For det tredje:
Våre samarbeidsland skal få assistanse i kampen
mot korrupsjonen.
Vi vil særlig støtte
forvaltningsreformer som direkte angriper grådighetskorrupsjonen
og de forhold som gjør nødskorrupsjonen nødvendig.
I flere land må bl.a. antallet offentlig ansatte ned og
lønningene kraftig opp. Tiltak som kan bidra til større åpenhet
og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og
tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving
av lover og regler, vil også få støtte.
Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes muligheter
til kontroll med forvaltningen styrkes. Det vil vi bidra til. Vi
har et godt samarbeid med vår egen riksrevisjon om denne
støtten.
I den generelle omleggingen av bistanden
til program- og budsjettstøtte vil vi forsikre oss om at innsatsen
ikke går til spille gjennom økonomiske misligheter.
Et tiltak vil være å få våre
samarbeidspartnere til å reflektere bidragene de mottar
i sine statsbudsjetter. Dette gjelder også for gjeldsletten. Kampen
mot korrupsjon må integreres i hele det bilaterale utviklingssamarbeidet
enten vi støtter vei- og dambygging, helse, utdanning,
miljøvern eller styrking av offentlige institusjoner.
– For det fjerde:
Den internasjonale innsatsen mot korrupsjon må koordineres
bedre, bli mer systematisk og gjøres mer effektiv.
Vi går nå inn i en allianse
med Verdensbanken. I det pågående arbeidet for å styrke
koordineringen mellom donorene skal korrupsjon stå sentralt
på agendaen. Denne kampen kan ingen av oss vinne hver for
oss. Det må skje i et bredt samarbeid. Den nylig vedtatte
OECD-konvensjonen om å kriminalisere bestikkelser av utenlandske
offentlige tjenestemenn blir et viktig virkemiddel i å bekjempe korrupsjonsondet
på tilbudssiden, bl.a. i industrilandene. Vi arbeider for økt
overvåking av denne konvensjonen. Dette gjelder også arbeidet
med åpenhet omkring offentlige anskaffelser i WTO.
– For det femte:
De frivillige organisasjonene må med i kampen mot korrupsjon.
Korrupsjon kan også forekomme
i såkalte "idealistiske" sammenhenger, der en kanskje ikke
venter det, som f.eks. i prosjekter i samarbeid med lokale kirker.
Jeg oppfordrer våre partnere i de frivillige organisasjonene,
inkludert misjonsorganisasjonene, til å slåss
kompromissløst både mot den korrupsjonen de møter
generelt i samfunnet og hos sine samarbeidspartnere. Transparency
International er i dag den eneste frivillige organisasjon som har
korrupsjon som sitt hovedmål. Vi inngår samarbeid
med dem.
– For det sjette:
Sanksjoner vil bli brukt, om nødvendig.
Hvor myndighetene ikke viser vilje og
evne til å gjøre noe med korrupsjonen, vil vi
vurdere innrettingen på bistandssamarbeidet. I særlig
grove tilfeller vil vi bruke sanksjoner. Det vedvarende korrupsjonsproblemet
i Kenya førte til at Det internasjonale pengefondet (IMF)
høsten 1997 holdt tilbake et lån til landet på om
lag 200 millioner dollar.
I budsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre
nærmere for Regjeringens samlede opplegg for å bekjempe
korrupsjon.
Forskning som er gjort av Verdensbanken, tyder
på at det er mindre korrupsjon i land med et godt utviklet demokrati
enn i land uten velfungerende demokratiske institusjoner. Demokratiutvikling
er derfor et sentralt middel i kampen mot korrupsjon, i tillegg
til å være et mål i seg selv.
I norsk bistand har vi fokusert på demokrati
som en viktig dimensjon i samfunnsutviklingen gjennom hele 1990-tallet.
Vi har støttet valg på nasjonalforsamlinger, presidenter
og lokale myndigheter i flere utviklingsland. Vi har hjulpet i oppbyggingen
av støttefunksjoner for nasjonalforsamlinger. Vi har også gitt
mer indirekte demokratistøtte i form av støtte
til aviser og andre massemedier, kvinneorganisasjoner og fagbevegelse.
Mye av denne støtten har gitt positive resultater. I mange land
går utviklingen klart i demokratisk retning. Jeg tror imidlertid
at tiden er moden til å satse mer målrettet, mer
strategisk, mer ambisiøst. Vi kan ikke bygge demokratiet,
men vi kan gjøre det mulig for fattige land selv å bygge
det.
I satsingen på demokratiutvikling vil
jeg særlig fokusere på to utfordringer:
– Den første
er folkelig mobilisering i land hvor deltakelsen i demokratiske
prosesser er i ferd med å forvitre. Den institusjonelle
ramme er kanskje på plass, men den fungerer ikke på en
tillitvekkende måte. Zambia er et eksempel på dette.
– Den andre gjelder oppbygging
og konsolidering av det vi kan kalle "nye, skjøre demokratier",
f.eks. Kambodsja og Nigeria. Her er utfordringen i stor grad å få en
institusjonell ramme for demokratiet på plass.
Et levende, fungerende demokrati dreier seg
om å gi mennesker tro på at det nytter. En av
demokratiets største svøper heter apati, forestillingen
om at det ikke nytter. Styrking av demokratiet blir derfor bl.a.
et spørsmål om å bygge opp folks tillit
til demokratiske institusjoner og mobilisere til deltakelse. Uten
dette vil demokratiet ikke kunne fungere.
Den lave valgdeltakelsen i mange av våre
samarbeidsland er bekymringsfull. Under de siste lokale valgene
i Zambia var deltakelsen kun rundt 10 pst.! I Zimbabwe og Namibia
har vi sett tilsvarende lave tall. Når deltakelsen i demokratiet
forvitrer, er det et uttrykk for avmakt, for tillitskrise. I nye
demokratier er det ved de første frie valg vanligvis meget
stor entusiasme og oppslutning. Når de nye, valgte makthaverne
ikke klarer å skape framgang for folk flest, eller dersom
korrupsjonen brer om seg, mister demokratiet i manges øyne
sin troverdighet. Erfaringer viser at hvis resultatene uteblir,
synker entusiasmen og med den oppslutningen om senere valg.
Gjennom bistanden kan vi bidra til mobilisering
og til at demokratiet slår rot:
– For
det første kan vi gi støtte til økonomisk
og sosial utvikling, slik at folk opplever at demokratiet gir dem
et bedre liv. Det er jo dette som er selve kjernepunktet i
bistandsvirksomheten. Her er også utdanning helt sentralt – det å forstå demokratiske
prosesser og ha mulighet til å delta. Vår satsing
på utdanning er derfor demokratibyggende.
– For det andre
ved å støtte oppbyggingen av fungerende offentlige
institusjoner. Med andre ord: sikre et godt styresett. Demokratiet
er avhengig av at folk har tillit til politikerne og det offentlige
i sin alminnelighet. Derfor er også kamp mot korrupsjon
så viktig for demokratiet. Et godt styresett innebærer
et velfungerende offentlig apparat bygd på prinsippet om
likebehandling av landets borgere, åpenhet og ansvarliggjøring.
Frie media og ytringsfrihet er grunnleggende for å påse at
systemet fungerer på en slik måte. Gjennom bistanden
kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge
opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd
med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring og
tillit i eget land. Dette dreier seg i stor grad om å styrke
ulike deler av forvaltningen, noe vi allerede er engasjert i i mange
land. Men det gjelder også områder hvor vi hittil
har gjort relativt lite, som rettsvesen, nasjonalforsamling, politi
og fengselsvesen. Her vil jeg at vi skal bli mer aktive. Det samme
gjelder styrking av lokal forvaltning, som er den delen av et demokratisk
system som berører folk flest mest direkte.
– For det tredje
kan vi bidra ved styrking av det sivile samfunn, slik at folk gis
anledning til selv å påvirke utviklingen i det
daglige. Velgerne må ha tro på at deres
stemme teller. De frivillige organisasjonene har en oppgave her.
Meningsbrytning er en av demokratiets bærebjelker. Demokratiet
må være en kontinuerlig prosess hvor et mangfold
av samfunnskrefter brytes mot hverandre. Derfor er organisering
så viktig. Mange frivillige organisasjoner og andre aktører
innenfor vårt eget sivile samfunn kan vise til lang erfaring
og bred kompetanse innen utviklingssamarbeid. Aktører som
kan synliggjøre at deres arbeid virker positivt inn i demokratiseringsprosesser,
styrker menneskerettighetene og bidrar til folkelig deltakelse i
utviklingsprosessene, er interessante samarbeidspartnere i arbeidet
med å styrke det sivile samfunn. Ved at organisasjonene
støtter opp om tiltak som setter lokalsamfunnene i stand
til å ivareta sine egne interesser, bidrar de til å styrke
folks nytte av demokratiske prosesser. Dette er ikke minst viktig
for spesielt utsatte grupper, som f.eks. urfolk. Støtte
til slik organisering er kanskje den viktigste støtte vi
kan gi urfolkene.
Hittil har støtte til politiske partier
og politisk arbeid i våre samarbeidsland vært
viet liten oppmerksomhet i utviklingssamarbeidet. Stor politisk
sensitivitet er knyttet til slik støtte. Likevel er det
et paradoks at vi, samtidig som vi aktivt støtter opp under
det sivile samfunn og de krefter som arbeider for et mer demokratisk styresett,
i liten grad støtter opp om de krefter som på mange
måter er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier:
de politiske partiene. Vi ønsker imidlertid å unngå ad
hoc-løsninger på dette viktige, men sensitive
området. Første prioritet er derfor å få utredet
hvordan vi fra norsk side best går videre med støtte
via de politiske partiene til styrking av demokratiet. Vi trenger
en ramme og ordning for slik støtte som sikrer relevans
og kvalitet, og som kan være forenlig med det regulære
stat til stat-samarbeidet. Erfaringer fra Sverige og Tyskland tyder
på at det er mulig å etablere ordninger som fungerer.
Utredningen av disse spørsmålene
skal settes i gang umiddelbart. Som en del av arbeidet vil konsultasjoner med
de politiske partiene stå sentralt. Resultatene vil bli
presentert i Handlingsplanen for menneskerettigheter til høsten
og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.
Vi som lever i et etablert og stabilt demokrati,
har et særlig ansvar overfor de land som etter mange års
autoritært styre, vold og undertrykking, tar modige steg
i demokratisk retning. Norge har spilt en viktig rolle i Sør-Afrika.
Den historien kjenner de fleste. Vi har også bidratt på viktige
måter i Guatemala, og vi bidrar i dag i de palestinske
områdene. Vi ønsker å videreføre
og styrke denne livsviktige innsatsen. I dag peker ikke minst land
som Nigeria og Kambodsja seg ut. Det er usikkert om demokratiet
vil vinne fram i disse landene, og om vi får uttelling
for vår innsats. Men det er vår plikt å være
med og bidra, slik at demokratiet får en sjanse i disse
landene også. Støtte til valgprosesser står sentralt: å sikre
at valg går rolig og trygt for seg og i henhold til etablerte
standarder. Samtidig kan en ensidig satsing på valg og
et for sterkt press fra giverlandene om å avholde valg
fortest mulig, slå negativt ut. Dette har vi sett bl.a.
i Sierra Leone. Demokratisatsing må gå hånd
i hånd med arbeidet for forsoning og oppbygging av sentrale
rettsstatsfunksjoner.
Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter,
NORDEM, som fram til i dag for det meste har bidratt i valgobservasjon,
bør kunne brukes mer systematisk og målrettet
i demokratiarbeidet. NORDEM kan ikke minst bli et viktig instrument
i forhold til de nye, skjøre demokratiene. Vårt
engasjement må selvsagt samordnes med demokratibyggende
initiativ fra andre givere, men først og fremst ta utgangspunkt
i behovene til våre alliansepartnere i utviklingslandene
selv.
Det er nødvendig med en ny giv i innsatsen
for demokratiutvikling. Handlingsplanen for menneskerettigheter
vil være et viktig bidrag til dette. Nye retningslinjer
for arbeidet på demokratifeltet skal også utarbeides.
Styrking av rettsstaten, vektlegging av bistand for å sikre
ytringsfrihet, differensierte media, og utdanning og forskning vil
stå sentralt. Analyser av demokratiets vilkår
vil inngå i strategiarbeidet overfor våre samarbeidsland.
I arbeidet for demokrati må vi på samme
tid være både prinsippfaste og ydmyke. Vi må stå fast
på at demokrati dreier seg om mangfold og valgmuligheter, om
likeverd og respekt for enkeltindividet. Samtidig må vi
ta høyde for at demokratiet kan organiseres på ulike
måter. Uten at det tar hensyn til lokale forutsetninger
og kultur, vil demokratiet vanskelig slå rot. Vi må også huske
at demokrati ikke er noe som kan innføres utenfra. Det
må vokse fram gjennom en prosess som henter sin næring
innenfra. Vi må akseptere at dette tar tid. Kanskje burde
vi oftere se tilbake på vår egen historie for å sette
det som mange utviklingsland nå gjennomlever, i perspektiv.
Poenget er altså ikke å eksportere "våre
løsninger", men å dele erfaringer og kunnskap.
Det er også i stor grad dette det handler
om, når vi nå legger om Fredskorpset. Vi ønsker å invitere
gode krefter til et nytt og sterkere samspill i utviklingssamarbeidet.
Vårt mål er å skape Fredskorpset til
et nytt, sentralt instrument for styrking av det sivile samfunn
og samarbeid mellom Norge og landene i sør.
Gjennom 35 år har Fredskorpset lagt
grobunn for entusiasme, nærhet, solidaritet og oppbygging
av menneskelige ressurser i utviklingssamarbeidet. Disse verdiene
har jeg videreført og lagt til grunn for omleggingen som
nå er på trappene. Men det er behov for en grunnleggende
fornyelse. Derfor legger vi om Fredskorpset.
Et moderne fredskorps må avspeile og
utnytte den bredde og det mangfold vi ser i samarbeidet med utviklingslandene.
Derfor inviterer jeg lokale og nasjonale frivillige organisasjoner,
næringslivets mange aktører, kirkelige organisasjoner
og misjonsforbund, og offentlige institusjoner og kommuner til å delta. Regjeringens
utfordring handler om å ta unge menneskers globale engasjement
på alvor og trekke dem med i utviklingssamarbeid, gi dem
muligheter til både å lære mer og bidra
aktivt, og gi dem anledning til å formidle erfaringer og
kunnskap til det norske samfunn etter endt engasjement. Samtidig
vil vi gi unge mennesker fra partnerorganisasjoner i utviklingslandene sjansen
til det samme her i Norge. Samarbeidet vil ha som mål å styrke
de kreftene i sør som kjemper mot fattigdom og for fremme
av menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Regjeringen legger
fram denne saken for Stortinget gjennom forslaget til revidert nasjonalbudsjett.
Utviklingspolitikk er et bredt, globalt virkefelt.
I denne redegjørelsen har jeg lagt hovedvekt på to
av de mest sentrale partnerne i utviklingssamarbeidet, myndighetene
i utviklingslandene og det sivile samfunn. Jeg har varslet en ny
giv i vårt samarbeid med begge parter. Jeg har pekt på behovet
for økt legitimitet og større tillit i forholdet
mellom myndigheter og befolkning i utviklingslandene. Jeg har derfor
konsentrert meg om å skissere en ny strategi i kampen mot
korrupsjon og en ny giv for demokratiutvikling. Dette er sentrale
virkemidler og forutsetninger for økt slagkraft og bred
tilnærming i norsk sør-politikk. Det er på denne måten
vi vil møte det neste årtusen.