Regjeringen Bondevik fremmet stortingsmeldingen 4.
juni 1999. Regjeringen Stoltenberg har i brev av 27. mars 2000 meddelt
at meldingen opprettholdes og anbefaler at komitébehandlingen
kan fortsette.
Til sammen har vel 55 000 nordmenn deltatt i
internasjonale fredsoperasjoner siden den første FN-operasjonen
ble igangsatt i 1947. Regjeringen ønsker fortsatt å kunne
tilby FN betydelige militære styrker til bruk i internasjonale
operasjoner.
Samtidig er gjensidigheten i den kollektive
bistandsforpliktelsen innenfor NATO de siste årene blitt
mer fremtredende også for Norge. I tillegg har andre typer internasjonale
fredsoperasjoner fått økt aktualitet: Internasjonale
fredsoperasjoner i regi av NATO (såkalte ikke-artikkel
5-operasjoner) og VEU (såkalte Petersberg-operasjoner).
Også militære oppdrag i regi av OSSE er blitt
en mulighet.
De krav som stilles til våre bidrag
i internasjonale, militære operasjoner blir stadig høyere
både hva angår reaksjonstid, trening og utrustning og
evne til å samvirke med andre lands styrker. På dette grunnlag
må Forsvarets evne til å bidra i internasjonale militære
operasjoner forbedres. Dette gjelder både internasjonale
fredsoperasjoner i FN- og NATO-regi, og operasjoner til forsvar
av NATOs kjerneområde (artikkel 5-operasjoner).
Stortingets behandling av siste langtidsmelding
for Forsvaret (St.meld. nr. 22 (1997-1998)), jf. Innst. S. nr. 245
(1997-1998) utgjør hovedrammen for den stortingsmeldingen
som fremlegges.
Det er Regjeringens oppfatning at aktiv oppfølging av
Forsvarets ulike oppgaver nasjonalt og internasjonalt vil være
gjensidig styrkende. Den innsatsstyrke for internasjonale operasjoner
som Regjeringen anbefaler opprettet vil derfor også være
et betydelig bidrag til det nasjonale forsvar.
Formålet med meldingen er å skissere
hvilke typer styrker Norge har behov for når det gjelder
vår fremtidige deltakelse i flernasjonale styrkestrukturer
og internasjonale operasjoner, samt hvordan disse kan opprettes
og opprettholdes uten å legge føringer på hvordan
Forsvarets helhetlige organisasjon best kan utformes i fremtiden.
Målsettingen med meldingen er todelt:
For det første å gjøre rede for hvordan
Norge kan utvikle en økt kapasitet til å reagere
raskere og mer fleksibelt enn i dag i ulike typer internasjonale
militære operasjoner og samtidig sikre evnen til å kunne
opprettholde et kvantitativt og kvalitativt betydelig uteengasjement
over tid; for det andre å vise hvordan vi kan oppnå dette innenfor
rammen av vår nåværende forsvarsstruktur
og uten å legge avgjørende føringer på Forsvarets
fremtidige organisatoriske utvikling.
Bakgrunnen for denne tilnærmingen er
at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området
internasjonale fredsoperasjoner er så viktig, både
for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt,
at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan
utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding.
Meldingen er inndelt i fem kapitler i tillegg
til innledning og konklusjon. Kapittel 2 gir en oversikt over det
sikkerhetspolitiske grunnlag for vår deltakelse i internasjonale
militære operasjoner.
Kapittel 3 redegjør for utviklingen
i det institusjonaliserte internasjonale samarbeidet om internasjonale militære
operasjoner. Samarbeidet i NATO danner en hovedramme, samtidig som
fredsoperasjoner direkte under FN fortsatt vil være av
betydning for Norge.
Kapittel 4 tar for seg den fremtidige organiseringen av
våre bidrag til internasjonale militære operasjoner og
innmeldingen av våre styrker til internasjonale styrkeregistre.
Det anbefales å etablere en "Forsvarets innsatsstyrke for
internasjonale operasjoner", bestående av robuste og fleksible
enheter både fra Hæren, Sjøforsvaret
og Luftforsvaret. Innsatsstyrken vil også inkludere mer
spesialiserte enheter, som samordnede spesialstyrker og enheter
for etterretning, logistikk og strategisk mobilitet. Den nye innsatsstyrken
skal i sin helhet inngå i den ordinære forsvarsstrukturen
og dessuten kunne meldes inn i alle relevante internasjonale styrkeregistre.
Kapittel 5 gir en oversikt over tiltak som er
ment å skulle lette rekrutteringen til og beredskapen for
vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner.
Det legges spesiell vekt på incentiv-strukturen, det vil
her si alle faktorer som kan medvirke til at personell tegner kontrakt
og binder seg til tjeneste i internasjonale militære operasjoner,
samt kontraktsordninger, villighetserklæringer og muligheter
for beordring under den nye lov om deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
I kapittel 4 og 5 skisseres også et
nytt system for rekruttering og styrkegenerering. Hovedforslaget
er å innføre en kontraktsordning der deltakelse
i løpende internasjonale operasjoner kombineres med en
periode på beredskapskontrakt, samt å heve godtgjøringsnivået.
Ressurs- og finansieringsspørsmål
knyttet til vår deltakelse i internasjonale militære
operasjoner drøftes i kapittel 6. Hovedinnholdet i kapitlet
er anslag over merutgifter forbundet med et bedret stående
apparat for internasjonale operasjoner som følge av de
beredskapstiltak som foreslås i meldingen. For å dekke
disse må det foretas omdisponering i henhold til gjeldende planer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Grethe Fossli, Gunnar Halvorsen, Tore Nordseth og Anne Helen Rui, fra
Fremskrittspartiet, Terje Søviknes og Per Ove Width, fra
Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Anne Elisabeth Naper, fra
Høyre, Ingvald Godal, og fra Senterpartiet, fungerende
leder Gudmund Restad, viser til St.meld. nr. 38 (1998-1999) og
vedleggene til denne innstilling. Komiteen viser videre
til sine merknader i Innst. S. nr. 245 (1997-1998), jf. St.meld.
nr. 22 (1997-1998) når det gjelder de bredere sikkerhetspolitiske
sammenhenger, og også til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 7 (1999-2000), jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000).
Komiteen legger avgjørende
vekt på endringer i den internasjonale sikkerhetspolitiske
situasjonen og de krav den stiller til enkle, avgrensede og fleksible militære
aksjoner i FNs, NATOs, OSSEs eller VEU/EUs regi. Norge
vil her kunne medvirke med troverdige bidrag.
Komiteen vil her vise til at
Norge har deltatt aktivt, til dels med betydelige styrker, i en
rekke fredsoperasjoner på de fleste kontinenter i hele
etterkrigstiden. Noen stikkord: Tysklandsbrigaden, Koreakrigen, Sinai,
Kongo, Libanon, Gulfkrigen, Somalia, Bosnia, Makedonia og nå i
Kosovo. De siste 5 år har Norge gjennomsnittlig hatt i
overkant av 1 500 soldater ute til enhver tid, eller 0,03 pst. av
befolkningen. Tilsvarende troppebidrag for USA ville være
90 000, for EU 125 000, og Storbritannia og Frankrike 20 000 hver.
Disse tall viser at sett i forhold til folketallet har Norge vært en
meget betydelig bidragsyter til internasjonale fredsoperasjoner.
Fra Koreakrigen til og med Gulfkrigen begrenset imidlertid
Norge seg til støttefunksjoner. Vi var for operasjonene,
men stilte ikke med stridende styrker, det overlot vi til andre.
Etter Gulfkrigen forandret imidlertid denne holdningen seg gradvis,
og i Kosovokonflikten deltok vi på lik linje med våre
allierte.
Tidlig på 1990-tallet vedtok Stortinget
at Norge skulle stille styrker til disposisjon for NATOs Immediate
Reaction Force (IRF) og Rapid Reaction Force (RRF). Disse vedtakene
har imidlertid aldri blitt fulgt opp på en slik måte
at våre bidrag til NATOs reaksjonsstyrker har vært
fullt ut operative.
Eksempelvis viser komiteen til
St.prp. nr. 83 (1992-1993), Innst. S. nr. 241 (1992-1993), hvor
Stortinget vedtok å etablere en norsk infanteribataljon
i NATOs utrykningsstyrke IRF (Immediate Reaction Force). I proposisjonen
heter det bl.a.:
«Den norske bataljonen som skal delta i IRF (Land) må være
klar til å forflyttes til et aktuelt kriseområde
på 7 dagers varsel. Et mindre forparti må være
klar til å forflyttes på 3 dagers varsel. Dette
innebærer at bataljonen til enhver tid må være
operativ, dvs. fullt oppsatt både med materiell og personell»
og videre
«Treningsnivået må være
slik at avdelingen til enhver tid kan settes inn i aktuelle oppdrag,
om nødvendig også delta i stridshandlinger. Bataljonen
vil ha en bemanningsstyrke på ca. 900 befal og soldater.»
Den skulle være operativ fra 1. august
1995.
Alle unntatt Sosialistisk Venstreparti sluttet
seg til forslagene i proposisjonen.
Sammensetningen og status av IRF- og RRF-styrken framgår
av vedlegg 3 og 4. Innmeldt styrke til VEU framgår av vedlegg
3.
Komiteen peker på at
et kompani fra denne IRF-styrken (Telemark bataljon) forholdsvis
raskt ble etablert og satt inn på Balkan i 1995, hvor den
gjorde en utmerket jobb, men at begivenhetene i forbindelse med Kosovo-krisen
i 1999 avdekket at Stortingets intensjon ved opprettelsen av denne
bataljonen på langt nær var oppfylt, idet det
bl.a. tok 3 måneder å få resten av styrken
på plass.
Komiteen peker videre på at
Norge både våren 1999 og 2000 heller ikke var
i stand til å oppfylle inngåtte forpliktelser
overfor NATOs stående minerydderstyrke fordi kontraktsforholdene
ikke var i orden.
Komiteen finner det uheldig at
Stortingets forutsetning på dette området ikke
er fulgt opp og at det er særlig uheldig at et land som
for egen sikkerhet er så allianseavhengig som Norge, ikke
oppfyller sine inngåtte forpliktelser overfor alliansen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
understreker at målet må være at Norge
snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte
forpliktelser på dette området. Snarlig oppsetting
av den nye Forsvarets innsatsstyrke vil også sikre dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at målet nå må være
at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede
inngåtte forpliktelser på dette området
og gradvis utvide og styrke Norges kapasitet til å delta
i internasjonale militære operasjoner i tiden som kommer.