1.1 Bakgrunn og mål for meldingen

Regjeringen Bondevik fremmet stortingsmeldingen 4. juni 1999. Regjeringen Stoltenberg har i brev av 27. mars 2000 meddelt at meldingen opprettholdes og anbefaler at komitébehandlingen kan fortsette.

Til sammen har vel 55 000 nordmenn deltatt i internasjonale fredsoperasjoner siden den første FN-operasjonen ble igangsatt i 1947. Regjeringen ønsker fortsatt å kunne tilby FN betydelige militære styrker til bruk i internasjonale operasjoner.

Samtidig er gjensidigheten i den kollektive bistandsforpliktelsen innenfor NATO de siste årene blitt mer fremtredende også for Norge. I tillegg har andre typer internasjonale fredsoperasjoner fått økt aktualitet: Internasjonale fredsoperasjoner i regi av NATO (såkalte ikke-artikkel 5-operasjoner) og VEU (såkalte Petersberg-operasjoner). Også militære oppdrag i regi av OSSE er blitt en mulighet.

De krav som stilles til våre bidrag i internasjonale, militære operasjoner blir stadig høyere både hva angår reaksjonstid, trening og utrustning og evne til å samvirke med andre lands styrker. På dette grunnlag må Forsvarets evne til å bidra i internasjonale militære operasjoner forbedres. Dette gjelder både internasjonale fredsoperasjoner i FN- og NATO-regi, og operasjoner til forsvar av NATOs kjerneområde (artikkel 5-operasjoner).

Stortingets behandling av siste langtidsmelding for Forsvaret (St.meld. nr. 22 (1997-1998)), jf. Innst. S. nr. 245 (1997-1998) utgjør hovedrammen for den stortingsmeldingen som fremlegges.

Det er Regjeringens oppfatning at aktiv oppfølging av Forsvarets ulike oppgaver nasjonalt og internasjonalt vil være gjensidig styrkende. Den innsatsstyrke for internasjonale operasjoner som Regjeringen anbefaler opprettet vil derfor også være et betydelig bidrag til det nasjonale forsvar.

Formålet med meldingen er å skissere hvilke typer styrker Norge har behov for når det gjelder vår fremtidige deltakelse i flernasjonale styrkestrukturer og internasjonale operasjoner, samt hvordan disse kan opprettes og opprettholdes uten å legge føringer på hvordan Forsvarets helhetlige organisasjon best kan utformes i fremtiden.

Målsettingen med meldingen er todelt: For det første å gjøre rede for hvordan Norge kan utvikle en økt kapasitet til å reagere raskere og mer fleksibelt enn i dag i ulike typer internasjonale militære operasjoner og samtidig sikre evnen til å kunne opprettholde et kvantitativt og kvalitativt betydelig uteengasjement over tid; for det andre å vise hvordan vi kan oppnå dette innenfor rammen av vår nåværende forsvarsstruktur og uten å legge avgjørende føringer på Forsvarets fremtidige organisatoriske utvikling.

Bakgrunnen for denne tilnærmingen er at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området internasjonale fredsoperasjoner er så viktig, både for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt, at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding.

1.2 Meldingens hovedinnhold

Meldingen er inndelt i fem kapitler i tillegg til innledning og konklusjon. Kapittel 2 gir en oversikt over det sikkerhetspolitiske grunnlag for vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Kapittel 3 redegjør for utviklingen i det institusjonaliserte internasjonale samarbeidet om internasjonale militære operasjoner. Samarbeidet i NATO danner en hovedramme, samtidig som fredsoperasjoner direkte under FN fortsatt vil være av betydning for Norge.

Kapittel 4 tar for seg den fremtidige organiseringen av våre bidrag til internasjonale militære operasjoner og innmeldingen av våre styrker til internasjonale styrkeregistre. Det anbefales å etablere en "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner", bestående av robuste og fleksible enheter både fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Innsatsstyrken vil også inkludere mer spesialiserte enheter, som samordnede spesialstyrker og enheter for etterretning, logistikk og strategisk mobilitet. Den nye innsatsstyrken skal i sin helhet inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og dessuten kunne meldes inn i alle relevante internasjonale styrkeregistre.

Kapittel 5 gir en oversikt over tiltak som er ment å skulle lette rekrutteringen til og beredskapen for vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Det legges spesiell vekt på incentiv-strukturen, det vil her si alle faktorer som kan medvirke til at personell tegner kontrakt og binder seg til tjeneste i internasjonale militære operasjoner, samt kontraktsordninger, villighetserklæringer og muligheter for beordring under den nye lov om deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.

I kapittel 4 og 5 skisseres også et nytt system for rekruttering og styrkegenerering. Hovedforslaget er å innføre en kontraktsordning der deltakelse i løpende internasjonale operasjoner kombineres med en periode på beredskapskontrakt, samt å heve godtgjøringsnivået.

Ressurs- og finansieringsspørsmål knyttet til vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner drøftes i kapittel 6. Hovedinnholdet i kapitlet er anslag over merutgifter forbundet med et bedret stående apparat for internasjonale operasjoner som følge av de beredskapstiltak som foreslås i meldingen. For å dekke disse må det foretas omdisponering i henhold til gjeldende planer.

1.3 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Grethe Fossli, Gunnar Halvorsen, Tore Nordseth og Anne Helen Rui, fra Fremskrittspartiet, Terje Søviknes og Per Ove Width, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Anne Elisabeth Naper, fra Høyre, Ingvald Godal, og fra Senterpartiet, fungerende leder Gudmund Restad, viser til St.meld. nr. 38 (1998-1999) og vedleggene til denne innstilling. Komiteen viser videre til sine merknader i Innst. S. nr. 245 (1997-1998), jf. St.meld. nr. 22 (1997-1998) når det gjelder de bredere sikkerhetspolitiske sammenhenger, og også til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 7 (1999-2000), jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000).

Komiteen legger avgjørende vekt på endringer i den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen og de krav den stiller til enkle, avgrensede og fleksible militære aksjoner i FNs, NATOs, OSSEs eller VEU/EUs regi. Norge vil her kunne medvirke med troverdige bidrag.

Komiteen vil her vise til at Norge har deltatt aktivt, til dels med betydelige styrker, i en rekke fredsoperasjoner på de fleste kontinenter i hele etterkrigstiden. Noen stikkord: Tysklandsbrigaden, Koreakrigen, Sinai, Kongo, Libanon, Gulfkrigen, Somalia, Bosnia, Makedonia og nå i Kosovo. De siste 5 år har Norge gjennomsnittlig hatt i overkant av 1 500 soldater ute til enhver tid, eller 0,03 pst. av befolkningen. Tilsvarende troppebidrag for USA ville være 90 000, for EU 125 000, og Storbritannia og Frankrike 20 000 hver. Disse tall viser at sett i forhold til folketallet har Norge vært en meget betydelig bidragsyter til internasjonale fredsoperasjoner.

Fra Koreakrigen til og med Gulfkrigen begrenset imidlertid Norge seg til støttefunksjoner. Vi var for operasjonene, men stilte ikke med stridende styrker, det overlot vi til andre. Etter Gulfkrigen forandret imidlertid denne holdningen seg gradvis, og i Kosovokonflikten deltok vi på lik linje med våre allierte.

Tidlig på 1990-tallet vedtok Stortinget at Norge skulle stille styrker til disposisjon for NATOs Immediate Reaction Force (IRF) og Rapid Reaction Force (RRF). Disse vedtakene har imidlertid aldri blitt fulgt opp på en slik måte at våre bidrag til NATOs reaksjonsstyrker har vært fullt ut operative.

Eksempelvis viser komiteen til St.prp. nr. 83 (1992-1993), Innst. S. nr. 241 (1992-1993), hvor Stortinget vedtok å etablere en norsk infanteribataljon i NATOs utrykningsstyrke IRF (Immediate Reaction Force). I proposisjonen heter det bl.a.:

«Den norske bataljonen som skal delta i IRF (Land) må være klar til å forflyttes til et aktuelt kriseområde på 7 dagers varsel. Et mindre forparti må være klar til å forflyttes på 3 dagers varsel. Dette innebærer at bataljonen til enhver tid må være operativ, dvs. fullt oppsatt både med materiell og personell»

og videre

«Treningsnivået må være slik at avdelingen til enhver tid kan settes inn i aktuelle oppdrag, om nødvendig også delta i stridshandlinger. Bataljonen vil ha en bemanningsstyrke på ca. 900 befal og soldater.»

Den skulle være operativ fra 1. august 1995.

Alle unntatt Sosialistisk Venstreparti sluttet seg til forslagene i proposisjonen.

Sammensetningen og status av IRF- og RRF-styrken framgår av vedlegg 3 og 4. Innmeldt styrke til VEU framgår av vedlegg 3.

Komiteen peker på at et kompani fra denne IRF-styrken (Telemark bataljon) forholdsvis raskt ble etablert og satt inn på Balkan i 1995, hvor den gjorde en utmerket jobb, men at begivenhetene i forbindelse med Kosovo-krisen i 1999 avdekket at Stortingets intensjon ved opprettelsen av denne bataljonen på langt nær var oppfylt, idet det bl.a. tok 3 måneder å få resten av styrken på plass.

Komiteen peker videre på at Norge både våren 1999 og 2000 heller ikke var i stand til å oppfylle inngåtte forpliktelser overfor NATOs stående minerydderstyrke fordi kontraktsforholdene ikke var i orden.

Komiteen finner det uheldig at Stortingets forutsetning på dette området ikke er fulgt opp og at det er særlig uheldig at et land som for egen sikkerhet er så allianseavhengig som Norge, ikke oppfyller sine inngåtte forpliktelser overfor alliansen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at målet må være at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte forpliktelser på dette området. Snarlig oppsetting av den nye Forsvarets innsatsstyrke vil også sikre dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at målet nå må være at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte forpliktelser på dette området og gradvis utvide og styrke Norges kapasitet til å delta i internasjonale militære operasjoner i tiden som kommer.