Forslagsstillerne mener tiden er moden for en endring av omsetningssystemet og deregulering av fjærkremarkedet for å oppnå like rammevilkår for private aktører og samvirket samt muliggjøre lavere forbrukspriser.
Med hjemmel i lov til å fremja umsetnaden av landbruksvaror av 1930 (omsetningslova) har Omsetningsrådet vedtatt en rekke retningslinjer og regler som markedsaktørene må rette seg etter, og som er bakgrunnen for den regulering som vi i dag ser i det norske landbruksmarked. Dette regelverket fastsetter bl.a. hvilket reguleringstiltak som er tilskuddsberettiget.
Omsetningsrådet baserer seg på inntekter fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter, samt bevilgninger over Jordbruksavtalen. Selv om alle produsenter må betale omsetningsavgift til Omsetningsrådet, er det hovedsakelig Landbrukssamvirket som får støtte. Derfor mener forslagsstillerne at Omsetningsrådets virksomhet er konkurransevridende og representerer en styrking av Landbrukssamvirket på bekostning av private produsenter.
I 1992 fremla regjeringen St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Her ble det lagt vekt på økt bruk av produksjonsnøytrale støtteformer samt at markedet burde brukes mer aktivt til å påvirke produksjonsvolum og pris. Det ville bidra til at jordbruket selv i større grad tok ansvaret for overskudd. Det fremheves bl.a. at:
"Mer effektive og offensive omsetnings- og foredlingsledd og næringsmiddelindustri vil være avgjørende for at landbruket skal kunne møte en sterkere konkurransesituasjon på hjemmemarkedet (...) Regjeringen ønsker å redusere reguleringseksport av overproduksjon med karakter av dumping. Prismekanismen bør i sterkere grad enn i dag regulere balansen mellom tilbud og etterspørsel i markedene for jordbruksprodukter."
Forslagsstillerne ønsker i dette dokumentet først og fremst å rette et kritisk søkelys på markedsløsningene for fjærkre. For fjærprodukter er det kort periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart for salg. Detter burde gjøre det mulig å foreta produksjonsplanlegging med tilpasning av produksjonen til det innenlandske forbruket. I utgangspunktet skulle derfor markedene for fjærkre være håndterlige med tanke på å unngå overskuddsproduksjon og oppnå mer effektiv ressursbruk også uten offentlig markedsregulering.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av fjærkre, med hjemmel i lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror, oppheves."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen,
Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm
og Jon Lilletun, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra
Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til forslaget i Dokument
nr. 8:60 (1998-1999). Flertallet viser til brev fra
Landbruksdepartementet av 28.januar 2000. Flertallet er enig
i Landbruksdepartementets vurdering og går ikke inn for å ta
fjørfesektoren ut av omsetningslovens bestemmelser. Flertallet foreslår
derfor at forslaget avvises. Brevet fra Landbruksdepartementet følger som
vedlegg til denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Terje Knudsen, og fra Høyre, Ansgar
Gabrielsen og Ivar Kristiansen, viser til at "mellombels
lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 1930"
ble innført som en kriselov. Denne kriseloven gjelder fremdeles
for omsetning av jordbruksvarer, om lag 70 år etter.
Selv om lov til å fremja umsetnaden
av jordbruksvaror er blitt endret, og Omsetningsrådet har
en noe annen sammensetning, vil disse medlemmer peke på at
det er de samme prinsippene som ligger til grunn for omsetningen
av jordbruksvarer i dag som det var på 30-tallet.
Disse medlemmer viser til at
det i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling ble lagt vekt
på økt bruk av produksjonsnøytrale støtteformer
samt at markedet burde brukes mer aktivt til å påvirke
produksjonsvolum og pris.
Disse medlemmer vil peke på at
daværende Arbeiderpartiregjering understreket "at produsentene er
selvstendige næringsdrivende med et eget ansvar for tilpasning
til de rammevilkår som til enhver tid er tilstede". I nevnte
proposisjon slås det videre fast at "markedsmulighetene
må danne grunnlaget for å utgjøre en
vesentlig del av produksjonsinntektene".
Disse medlemmer vil påpeke
at det for fjørkreprodukter er kort periode fra beslutning
om produksjon til produktet er klart for salg. Dette burde også gjøre det
mulig å foreta produksjonsplanlegging med tilpasning av
produksjonen til det innenlandske forbruket.
Disse medlemmer mener at markedene
for fjærkre skulle være håndterlige med
tanke på å unngå overskuddsproduksjon
og oppnå mer effektiv ressursbruk også utenfor
markedsregulering.
Disse medlemmer vil videre understreke
at produksjonen av regulerte produkter, som kylling, er igangsatt
som ren næringsvirksomhet, og bør også betraktes
som ren næringsvirksomhet. Produksjonen har heller ingen
stor landbrukspolitisk betydning og omfatter svært få produsenter.
Disse medlemmer mener at Omsetningsrådets regler
uansett bør oppheves for kylling.
Disse medlemmer viser til forslaget
i Dokument nr. 8:60 (1998-1999) og vil på denne bakgrunn fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av fjærkre,
med hjemmel i lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror,
oppheves."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av fjærkre, med hjemmel i lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror, oppheves.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:60 (1998-1999) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Per Sandberg og Terje Knudsen om å oppheve reguleringen av fjærkresektoren ved å ta denne sektoren ut av lov til å fremja umsetnaden av jorbruksvaror - avvises.
I Dokument nr. 8:60 (1998-99) fremmes forslag
fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm,
Per Sandberg og Terje Knudsen om å oppheve reguleringen
av fjærkresektoren ved å ta denne sektoren ut
av lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror.
Dersom fjærkresektoren tas ut av omsetningsloven vil
dette medføre en avvikling av tre viktige virkemidler i
markedsreguleringssystemet:
Jeg vil også understreke at disse tiltakene
er produsentfinansierte gjennom innkreving av omsetningsavgiften.
Jeg vil først gi en vurdering av markedsreguleringen for
fjørfesektoren. Regjeringen har gitt en bred gjennomgang
av markedsreguleringen av jordbruksvarer i St.meld. nr. 19 (1999-2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon (se vedlegg). Departementet vil
også vise til Innst. S. nr. 287 (1995-96) fra næringskomiteen om
jordbruksoppgjøret 1996 vedrørende egg- og fjørfebransjen
hvor det heter:
"Komiteens flertall,.., ber om at det blir vurdert
om markedsreguleringen kan overtas av det enkelte slakteri/pakkeri
i et forpliktende samarbeid med sine produsenter. Den korte produksjonssyklusen,
et begrenset antall produsenter og få slakterier/pakkerier
gjør dette etter flertallets mening mulig å tilpasse
produksjonen til markedet."
Markedsreguleringen for blant annet fjørfesektoren ble
vurdert av en arbeidsgruppe som gjennomgikk bestemmelsene vedrørende
private (ikke samvirkebaserte) aktørers deltakelse i markedsreguleringen. Arbeidsgruppen
avga sin rapport januar 1996. Med grunnlag i denne rapporten og
departementets vurderinger av reguleringen av egg og fjørfekjøtt
avga departementet sine vurderinger om bruk av produksjonsregulering
som grunnlag for avvikling av markedsregulering. Jeg viser til kap.
9.3 om kjøtt og egg i St.prp. nr. 70 om jordbruks-oppgjøret
1997:
"Etter departementets syn er det vanskelig å finne
en praktisk løsning som samtidig oppfyller mål
om stabile priser for produsentene og hensynet til effektiv konkurranse
i markedet. Et forpliktende samarbeid om markedsreguleringen mellom
de enkelte grossister og deres leverandører vil innebære
en løsning med kontraktsproduksjon. Dette vil etter departementets
syn innebære en betydelig strengere etableringsbegrensning
enn i dag, og at markedsreguleringsfunksjonen ikke vil kunne ivaretas
på en slik måte at betydelige prissvingninger
i markedet unngås.
Dersom samvirke ikke
skal kunne ha en markedsregulatorfunksjon, kan det heller ikke forventes
at den forpliktende del av jordbruksavtalebestemmelsen om ansvar
for markedsprisuttak og mottaksplikt og forsyningsplikt kan videreføres
for disse produksjoner. Det vil i praksis innebære en avvikling
av markedsreguleringen. Mottaksplikten bidrar til å sikre
brukerne avsetning for deres produkter og muliggjør en
geografisk fordeling av produksjonen. Med avvikling av reguleringen
og mottaksplikten kan fjørfebransjen i stor grad bli en
næring hvor det er vanskelig for nye produsenter til å starte
opp produksjon. Eksklusive leveringsrettigheter med eggpakkeri/fjørfeslakteri
kan bli en etableringssperre innen sektoren.
Spesielt
for eggproduksjon har man bla. pga produksjon av foreldredyr en
så lang produksjonssyklus at det vil være vanskelig å nytte
kontraktproduksjon som eneste regulering av tilbud i forhold til
etterspørsel."
Jeg vil her legge til at også for produksjon
av slaktekylling har man en relativt lang produksjonssyklus. For å redusere
risikoen for at smittestoffer skal følge import av dyremateriale,
importeres egg til besteforeldredyr. I forkant av produksjonsperioden
for slaktekyllingen som forbruker kjøper hos detaljist
går det derfor med om lag ett år til produksjon
av besteforeldre- og foreldredyr. Jeg vil også vise til
de videre anførsler i St.prp. nr. 70 (1996-97) om dette
spørsmålet:
"En produksjonsregulering alene vil derfor neppe kunne
klarere markedet til enhver tid, og det må forventes større
prissvingninger i markedet. Departementet vektlegger også at
markedsreguleringen gjør det mulig å jamne ut
sesongmessige og geografiske forskjeller i produksjonen av egg og
fjørfekjøtt. …
Med bakgrunn
i de ovennevnte momenter er partene enige om at en ikke bør
avvikle det nåværende markedsreguleringssystem
for egg- og fjørfekjøttbransjen."
Når det gjelder vurdering av eventuell
avvikling av den nåværende markedsregulering for
fjørfekjøtt, som kun omfatter slaktekylling, legger
jeg til grunn de samme vurderinger som er gitt i St.prp. nr. 70
(1996-97). Jeg vil også legge til at etter siste billigsalg
av kylling har Omsetningsrådet endret sine retningslinjer, slik
at uavhengige private fjørfeslakterier nå kan
få samme kompensasjon for lageroppbygging ved billiglevering
av kylling som markedsregulator.
I Innst. S. nr 292 (1996-97) fra næringskomiteen
om jordbruksoppgjøret 1997 sluttet flertallet av komiteens medlemmer
seg til de retningslinjer avtalepartene trakk opp for de markedsregulerende
tiltak for egg og fjørfekjøtt.
Jeg vil vise til St meld nr. 19 (1999-2000)
"Om norsk landbruk og matproduksjon" vedrørende markedsregulering
av jordbruksvarer. Balansering av matvaremarkedene er en hovedutfordring
i landbrukspolitikken, og overproduksjon er et problem i mange land.
I Norge har jordbruket gjennom avtalesystemet rett til å forhandle
om målpriser. Samvirkets prisansvar og markedsreguleringen
gir jordbruket et virkemiddel til å ta ut priser i samsvar
med jordbruksavtalens forutsetninger. Det er importvernet og muligheten
til å iverksette reguleringstiltak finansiert av omsetningsavgift,
som gir jordbruksavtalens målpriser reell verdi. Overproduksjon
reduserer lønnsomheten både gjennom tilbudsoverskudd
som presser prisene og ved kostnader til reguleringstiltak. Siden
jordbruket selv bærer det økonomiske ansvaret
for eventuell overproduksjon, er det viktig at jordbruket har avgjørende
innflytelse på markedsreguleringen. Det er imidlertid viktig å understreke
at det er prisfastsettingen som er hovedvirkemidlet for å unngå permanente
overskuddsproblemer, mens markedsreguleringen skal håndtere
temporære overskudd og regionale tilpasninger mellom etterspørsel
og tilbud.
Markedsreguleringen forutsettes å ha
en konkurransenøytral effekt når en ser alle rettigheter
og plikter under ett for de samvirkeaktører som er tildelt
rollen som markedsregulator innen sitt produktområde. Organiseringen
av markedsreguleringen er gjennomgått flere ganger for å vurdere
mulige konkurransevridende effekter i verdikjeden for kjøtt,
egg og grøntsektoren. Det har vært konkludert
med at disse effektene er små slik markedsreguleringen
har blitt praktisert når alle rettigheter og plikter ses
under ett. Det viktigste argumentet mot deltakelse fra aktører
utenfor samvirket i reguleringen er at det vil bety større
grad av samarbeid mellom aktørene og dermed redusert konkurranse
i markedet.
Når det gjelder konkurransen i verdikjeden,
markedsreguleringen av jordbruksvarer i Norge jamført med
andre land og vurdering av markedsreguleringssystemet for øvrig,
vises det til St.meld. nr. 19 (1999-2000), pkt. 5.2.2 om markedsordninger
og markedspolitikk (jfr. vedlagte kopi).
Når det gjelder faglige tiltak i fjørfesektoren,
så omfatter dette 8,0 mill kroner for inneværende år.
Dette gjelder drift av Fagsenteret for fjørfe samt midler
til ulike viktige utviklingsprosjekt hvor resultatene skal gi felles
nytte for hele fjørfenæringa. Dette arbeidet omfatter
bl.a. fôrutvikling, forbedring av slaktekvalitet, kvalitetssystemer
i landbruket (KSL), effektivitetskontroll og ikke minst arbeid knyttet
til fjørfehelsen. Jeg vil her vise til at debatten i den
senere tid rundt fjørfesektoren understreker betydningen
av å opprettholde en god dyrehelsesituasjon.
Dersom muligheten til å nytte omsetningsavgiftsmidler
til felles faglige tiltak fjernes, må en forvente at arbeidet
innen de aktuelle områder blir redusert. Spesielt mindre
private markedsaktører vil trolig få problemer
med selv å gjennomføre tiltak knyttet til for eksempel
dyrehelse. Dette vil igjen kunne medføre tap av markedsandeler
for bedriftene og redusert matvaretrygghet for forbruker.
I denne sammenheng vil jeg understreke at det
er en klar forutsetning fra myndighetenes side at maten som frambys
i Norge skal være helsemessig trygg og frambys på redelig
vis. Dersom det kan påvises at offentlige bestemmelser
og kontrollen av disse ikke har vært god nok, vil dette
bli fulgt opp av departementet og kontrollorganene. Det er derfor
viktig at bransjen selv har mulighet til å gjennomføre
de nødvendige tiltak, og dette bl.a. gjennom de felles
faglige tiltak finansiert med omsetningsavgiften.
Det tredje hovedelement av aktiviteter med grunnlag i
omsetningsloven er informasjonsarbeid. Dette er også tiltak
som skal gi felles nytte for hele fjørfenæringen.
I fjørfesektoren skjer dette gjennom Opplysningskontoret
for egg og hvitt kjøtt som er fullt ut finansiert med omsetningsavgiftsmidler.
Deres arbeid skal ikke bare bidra til å øke forbruket
av egg og fjørfekjøtt, men også generelt
medvirke til økt kunnskap hos forbrukerne om kosthold og
matlaging. Dette er med på å gi viktige bidrag
når det gjelder kostvaner og helse for forbrukerne.
Ut fra det som her er anført, mener
jeg at lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror fortsatt
skal omfatte fjærkresektoren ut fra både markedsreguleringen,
de felles faglige tiltakene og informasjonsarbeidet som gjennomføres.
Oslo, i næringskomiteen, den 4.mai 2000
Morten Lund
leder |
Gunnar Breimo
ordfører |
Kjell Opseth
sekretær |