Departementet mener det er nødvendig å utvide
det offentlige rettshjelpstilbudet. Det er nødvendig å legge til
rette for at folk kan kreve sin rett selv om de mangler nødvendige
juridiske kunnskaper og har svak økonomi. Offentlig finansiering
av tjenesteyting fra privatpraktiserende advokater bør
fortsatt være hovedvirkemiddelet for å realisere
målsettingene om høy dekning av rettshjelpsbehovet.
Etter redegjørelsene og analysene så langt
i meldingen, kan ikke komiteense
behovet for spørsmålstegnet i denne kapitteloverskriften,
og stiller seg positiv til at meldingen varsler noen endringer i
en framtidig lovproposisjon. Komiteenviser
til sine merknader til de enkelte punkter nedenfor, og vil understreke
at det er viktig at signalene som er gitt under behandlingen av denne
meldingen følges opp med konkrete endringer innen rimelig
tid.
Komiteen slutter seg til at det
er viktig å opprettholde mangfoldet vi har i rettshjelpstilbudet. Komiteen mener
at det også er et mål å utvide og styrke dette
mangfoldet. Bistandsbehovet arter seg forskjellig fra sted til sted
blant annet etter befolkningsstruktur, sosiale forskjeller og hvilke
tilbud som er etablert. Det bør derfor stimuleres til ulike
statlig støttede rettshjelpsprosjekter som er tilpasset
lokalt både etter folks behov og til hvilken kompetanse
som finnes på stedet. Dersom slike prosjekter skal være
berettiget offentlig støtte, bør de i hovedsak
drive etter rammene for rettshjelpsloven. Det vil for eksempel innebære
at rettshjelpskontoret Indre Finnmark, for å få statlig
støtte, ikke lenger skal gi gratis rettshjelp til alle,
men følge retningslinjene for fri rettshjelp.
For øvrig vil komiteenunderstreke verdien av de ulike rettshjelpstiltakene
i regi av juss-studentene, og det positive i at de i hovedsak retter
seg mot ressurssvake grupper og folk som ofte ellers ikke ville
ha oppsøkt juridisk hjelp.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrås
Inntekts- og formuesundersøkelse i 1997 kom 26,9 pst. av
husholdningene inn under inntektsgrensene i 1997. Når husholdningenes
nettoformue blir tatt i betraktning, var det 16,8 pst. av husholdningene
som tilfredsstilte rettshjelpslovens økonomiske vilkår.
Samlet sett gir tilgjengelig tallmateriale ikke
uten videre grunnlag for å hevde at inntektsgrensene er vesentlig
for lave. Når rettshjelpsordningen likevel blir kritisert
for å ikke omfatte en tilstrekkelig del av de som har behov
for rettshjelp, mener departementet at dette skyldes andre forhold
enn inntektsgrensens størrelse.
For det første skyldes nok kritikken
uenighet om hvem som prinsipielt bør omfattes av loven.
Juridisk bistand vil i mange tilfelle utgjøre en stor økonomisk belastning
også for personer som har høyere inntekt enn gjennomsnittet.
For det andre skyldes nok kritikken kombinasjonen av
lovens inntektsgrenser og dens saklige dekningsfelt. Således
kan man argumentere for at inntektsgrensene er for lave for den
gruppen som oftest vil kunne være omfattet av loven slik
den er i dag, mens loven faktisk ikke helt når frem til
de svakeste gruppene på grunn av sitt saklige dekningsområde.
På bakgrunn av dette er departementet
kommet til at en vesentlig økning av inntektsgrensene i
lov om fri rettshjelp ikke nødvendigvis vil innebære
den beste ressursanvendelsen. Departementet mener imidlertid at
inntektsgrensene bør indeksjusteres slik at inntektsgrensene
følger det generelle lønnsnivået i samfunnet.
Regelen om at nettoformuen ikke må overstige
kr 100 000 har vært gjeldende rett i mange år.
Det er departementets oppfatning ikke urimelig at denne fortsatt
bør ligge på omtrent samme nivå som i
dag. Departementet har tidligere uttalt at formuesgrensen skal praktiseres
slik at man ikke tar hensyn til ligningsverdien av boligen dersom
den ikke skal realiseres uten å erstattes av en annen eid
bolig.
Komiteenviser til at det må være
et prinsipp at personlig økonomi ikke skal være
til hinder for å kunne få sin rett på områder
av stor betydning. Komiteenhar
merket seg innspill fra flere organisasjoner som mener at inntektsgrensen
for å få rettshjelp i de behovsprøvde
sakene i dag er satt for lavt. Komiteenviser til at andelen husholdninger som
kommer inn under beløpsgrensen har økt etter endringene
i rettshjelpsloven i 1997. Men innenfor den fjerdedelen som i dag kommer
inn under beløpsgrensen, finner vi i hovedsak enslige forsørgere,
trygdemottakere og folk uten egen inntekt. Dette er en lavere andel
enn i de øvrige nordiske landene.
Komiteenpeker
imidlertid på at andelen av saker hvor det ble innvilget
fri rettshjelp uten behovsprøving i forhold til inntekt
for 1998 var mer enn halvparten av det totale antall saker. Dette
kan tyde på at for de sakene som presumptivt skal være
viktigst og av størst betydning for folk, ytes det fri
rettshjelp. Dessuten er det ikke bare inntektsgrensen som indikerer
om de som virkelig trenger hjelpen får det. Ut i fra undersøkelsene som
er omtalt i meldingen og innspill som er kommet fra organisasjoner,
kan det se ut til at mye av det udekkede rettshjelpsbehovet ikke
er udekket på grunn av for lav inntektsgrense, men fordi
områdene de mest ressurssvake trenger rettshjelp innenfor
i dag ikke dekkes av ordningen, eller at det gjøres bare
unntaksvis.
Komiteen slutter seg til at man
i denne omgangen ikke foretar en generell heving av inntektsgrensen
for de behovsprøvde sakene, og til at grensen skal indeksreguleres
hvert år. Komiteenunderstreker
at det er viktig at utviklingen etter at nye endringer er foretatt følges
opp med undersøkelser og evalueringer i forhold til hvor
rettshjelpsbehovet er udekket og om inntektsgrensen som følge
av det bør heves. Videre mener komiteenat det allerede nå bør
vurderes å legge større vekt på faktiske økonomiske
byrder, som forsørgeransvaret, ved vurderingen av inntektsgrensen.
Komiteen slutter seg også til
at ved formuesvurderingen bør verdien av egen bolig ikke
medregnes. Det vil være urimelig å kreve at egen
bolig selges for at man skal kunne søke sin rett.
Ofte består borgernes rettshjelpsbehov
bare i å få en kort juridisk rådgivning
for å få klarlagt sin rettslige posisjon. Departementet
ser behov for at personer som fyller rettshjelpslovens inntektsvilkår
og som har et reelt juridisk problem må kunne få en H-1
times konsultasjon hos advokat uten omfattende søknadsprosedyrer
og uten at problemet nødvendigvis hører til de prioriterte
rettsområder etter rettshjelpsloven. Advokater bør
gis kompetanse til selv å innvilge slik bistand basert
på klientens inntektsopplysninger.
Komiteenslutter seg til at det innføres
en slik ordning med gratis førstegangskonsultasjon. Erfaring
fra blant annet advokatvaktordningen og rettshjelpskontoret i Oslo,
viser at det ofte er en kort veiledning som skal til for å avklare
det juridiske problemet, og at en del av sakene med det også kan
avsluttes. Det vil være en forenkling og avbyråkratisering
for mange sakers vedkommende å innføre en slik
ordning. Komiteenslutter
seg til at dette skal gjelde for de som kommer inn under gjeldende
inntektsgrense, og at sakstypene må være i nærheten
av kjerneområdet for rettshjelpsloven. Komiteener enig i at det siste ikke kan være
et absolutt krav, da det før man har gått inn
i saken med juridisk ekspertise kan være vanskelig å fastslå om
det er innenfor rettshjelpslovens dekningsområde. Komiteenforutsetter at for slik førstegangskonsultasjon
skal det ikke betales noen egenandel.
Rettshjelpsloven har vært kritisert
for å ha et for snevert saklig dekningsområde,
og departementet ser at det kan være et behov for visse
utvidelser.
Antall søknader om fri rettshjelp fra
private parter i barnevernssaker har økt de senere år.
Selv om det som hovedregel ikke skal innvilges
fritt rettsråd i uprioriterte sakstyper, vil barnevernssaker som
regel være av så stor personlig og velferdsmessig betydning
for søker at det langt oftere vil være rimelig at
det offentlige yter bistand i slike saker enn i andre uprioriterte
saker.
I de barnevernssaker hvor fylkesmannen finner
det rimelig å innvilge fritt rettsråd, men hvor
søker overskrider de økonomiske vilkår
for slik bistand, føres det en relativt liberal praksis
med hensyn til å dispensere slik at rettshjelp likevel
gis. Fritt rettsråd i uprioriterte saker skal som hovedregel
begrenses til 5 timer. Det er imidlertid adgang til å innvilge
rettsråd utover 5 timer dersom særlige grunner
taler for å innvilge mer. For barnevernssaker innvilges
det forholdsvis ofte fritt rettsråd utover 5 timer.
Barnevernssaker av spesielt inngripende art
bør etter departementets vurdering gjøres prioritert
også forut for nemndsbehandling, både fordi det
i slike saker ofte er et klart behov for advokat også på fritt
rettsrådsstadiet, og fordi tidlig advokatbistand ofte kan
løse konflikten uten at saken bringes inn for fylkesnemndene.
Departementet mener at i alvorlige saker hvor
barneverntjenesten vurderer omsorgsovertakelse eller tvangsmessige
akuttvedtak, bør fri rettshjelp gis uten behovsprøving
allerede fra det tidspunkt det er på det rene at barnevernet
aktivt vurderer et slikt tiltak. I saker av mindre inngripende eller
ikke tvangsmessig karakter anses det imidlertid ikke å være
behov for å utvide dagens rettshjelpsordning.
Etter gjeldsordningsloven har namsmannen både veilednings-
og undersøkelsesplikt i saker vedrørende gjeldsforhandlinger.
En søknad om gjeldsordning vil således kunne gjennomføres
uten advokatbistand, og departementet har lagt til grunn at det
skal føres en restriktiv praksis mht. innvilgelse av rettshjelp.
Bistand fra namsretten eller medhjelper opphører ved
namsrettens stadfestelse av tvungen gjeldsordning. I de tilfelle
der en eller flere kreditorer påkjærer namsrettens
kjennelse må skyldneren således håndtere saken
videre alene eller selv bekoste advokat. I slike tilfelle stiller
nok kreditorene som oftest med advokat, og her bør skyldneren
kunne få advokatbistand på det offentliges bekostning.
I enkelte saker som faller utenfor gjeldsordningsloven, kan også gode
grunner tale for en oppmykning. Departementet mener at det i større
grad enn i dag bør åpnes for fri rettshjelp i
saker om gjeld både på rettsrådsstadiet
og på fri sakførselsstadiet.
Det har vært ført en restriktiv
praksis med å innvilge fri rettshjelp i saker overfor det
offentlige. Den restriktive praksisen har dels vært begrunnet
med at det har vært etablert offentlige klageordninger
og dels med at det offentlige har en veiledningsplikt.
Dersom et forvaltningsvedtak er påklaget
og klageren har fått medhold i klagen, skal vedkommende
få dekket utgiftene i forbindelse med klagesaken hvis utgiftene
er vesentlige. En bestemmelse om dekning av sakskostnader finnes
også i ligningsloven.
I praksis har det vist seg å være
et behov for fri rettshjelp i flere saker overfor forvaltningen
enn det rettshjelpsloven og praksis i dag åpner for. Dette
gjelder særlig i forhold til sosiallovgivningen, trygdelovgivning
og skattelovgivning. Departementet vil komme tilbake med konkrete
forslag om dette ved en fremtidig lovrevisjon.
Departementet ser også behov for et
tilbud om fri rettshjelp til utenlandske kvinner som opplever samlivsbrudd
der grunnlaget for kvinnens oppholdstillatelse er ekteskap eller
samboerforhold. Det bør etter departementets syn føres
en liberal praksis ved innvilgelse av fri rettshjelp i slike tilfelle,
og det arbeides for å utvikle et rettshjelpstilbud til
disse kvinnene.
Etter lov om fri rettshjelp gis det i dag fri
sakførsel uten behovsprøving ved saker for kontrollkommisjonen
i spørsmål om etablering eller opprettholdelse
av tvunget psykisk helsevern. Ved ikrafttredelse av lov av 2. juli
1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
vil det i tillegg gis fri sakførsel uten behovsprøving
i spørsmål om overføring til opphold
i, eller andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i lovens § 3-1.
Ved klager over andre vedtak under psykisk helsevern,
f.eks. vedtak om tvangsmedisinering, har pasienten ikke krav på dekning
av eventuelle advokatutgifter. Departementets erfaring er at det
fremmes få slike søknader om rettshjelp. Departementet
er av den oppfatning at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet
ut over at det bør vurderes om den økonomiske behovsprøvingen
bør fjernes.
Det pågår for tiden et arbeid
i departementet for å styrke voldsofres stilling. Arbeidet
går bl.a. ut på å lovfeste en statlig
erstatningsordning for personskader voldt ved straffbar handling.
For voldsofre som vil gå til sak mot
skadevolder, eksisterer det et utvidet tilbud om fri rettshjelp
der voldsofferet har krav på juridisk bistand uavhengig
av økonomisk situasjon. For øvrig er saker om
erstatning for personskade prioritert i rettshjelpsloven.
Dagens rettshjelpstilbud åpner i vid
utstrekning for bistand til voldsofre, og departementet ser derfor
ikke behov for utvidelser på dette punkt.
Det er fra flere hold anført at det
i barnefordelingssaker ofte oppstår urimeligheter der hvor
bare den ene parten får innvilget fri rettshjelp. Det foreligger
bl.a. et forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Per Roar
Bredvold og Siv Jensen om utvidet mulighet til rettshjelp i slike
saker (Dokument nr. 8:44 (1998-1999)).
Etter dagens praksis vil det i vurderingen av
om det skal dispenseres fra inntektsgrensene bli lagt vekt på om
den annen part har fått fri rettshjelp, men det vil være
vanskelig å få fri rettshjelp i disse sakene dersom man
har en inntekt som overskrider inntektsgrensene med mer enn kr 20
000-30 000.
Etter departementets syn vil den foreliggende
problemstillingen være et vedvarende dilemma så lenge man
har inntektsgrenser.
Norge har sammen med 46 andre land anerkjent Haagkonvensjonen
om internasjonal barnebortføring. Regelverket etter Haagkonvensjonen
fungerer generelt meget godt, og de fleste sakene løses
raskt og sivilrettslig uten at det er nødvendig å koble
inn politiet. Barnebortføringer til land som ikke har tiltrådt
Haagkonvensjonen håndteres av Utenriksdepartementet. Årlig oppstår
det mellom fem og ti slike saker, og sakene kan være vanskelig å løse.
Haagkonvensjonen oppstiller ingen forpliktelser
for konvensjonsstatene til å dekke partenes utgifter ut
over hva som følger av landenes regler om fri rettshjelp.
I Norge kan utgifter til juridisk bistand i en barnebortføringssak
dekkes etter vilkårene i rettshjelpsloven. Det innvilges
regelmessig dekning av utgifter til advokat i Norge samt dekning
av oversettelsesutgifter. I mange tilfelle dispenseres det fra de økonomiske
vilkår i rettshjelpsloven.
Når det gjelder rettshjelpsutgifter
til advokat i utlandet, er hovedregelen etter konvensjon om sivilprosess av
1. mars 1954 at utgiftene primært skal søkes dekket i
det landet barnet er bortført til. Dersom vedkommende land
ikke yter økonomisk bistand, åpner rettshjelpsloven
for at det i unntakstilfelle kan innvilges fri rettshjelp for utenlandsk
domstol eller forvaltningsorgan. Det har vært ført
en liberal innvilgelsespraksis også i slike tilfelle.
Departementet ser ikke behov for å utvide
rettshjelpslovens dekningsområde i barnebortføringssaker. Det
bør være behovsprøving som i dag, men
sakenes karakter tilsier en fortsatt liberal innvilgelsespraksis.
Departementet finner det vanskelig å tilrå at
det generelt åpnes for at det offentlige skal betale honorar til
privat etterforsker som en del av rettshjelpen, men vil ikke avvise
at det i unntakstilfelle kan være nødvendig.
Saksomkostningsansvar overfor motparten dekkes ikke
av en bevilling til fri sakførsel. Rettshjelpsloven § 24
tredje ledd åpner imidlertid for at en etter særskilt søknad
i unntakstilfelle kan få dekket et påløpt
saksomkostningsansvar. Det føres en restriktiv praksis
i disse sakene.
Departementet mener at det fortsatt bør
være en viss adgang til å dekke saksomkostningsansvar
i medhold av rettshjelpsloven.
Bestemmelsen i § 24 tredje ledd har
siden loven trådte i kraft vært praktisert slik
at søknad om dekning av motpartens saksomkostninger må fremmes
av den part som har tapt saken og er ilagt saksomkostningsansvaret.
Stortingets ombudsmann for forvaltningen er ikke enig i departementets
tolkning av bestemmelsen, og mener at en søknad om dekning
av saksomkostninger skal kunne innvilges selv om det er motparten
(vinnende part) som inngir søknaden. Departementet er etter
dette av den oppfatning at loven bør endres, slik at motparten
får en selvstendig rett til å søke om
dekning.
Saker etter lov om ekteskap og lov om partnerskap
er prioritert i rettshjelpsloven. Det samme bør etter departementets
syn gjelde i saker etter lov om rett til felles bolig og innbo når
husstandsfellesskap opphører. I praksis innvilges i dag
rettshjelp i mange slike saker. Det legges vekt på samlivets
varighet og om det er barn i forholdet. En utvidelse av lovens ordlyd
vil således ikke medføre noen stor kostnadsøkning.
Komiteen slutter seg
til de endringene og utvidelsene av dekningsområdene som
er skissert i meldingen.
Når det gjelder barnevernsakene, har komiteen merket
seg at det de siste årene har vært en økt
etterspørsel etter fri rettshjelp. Komiteen er
enig i at dette ofte er saker av så stor personlig betydning
for søker at det vil være rimelig at det gis hjelp,
slik den liberale praksisen fra fylkesmennene også viser. Komiteen ser
det derfor som naturlig at dette blir prioriterte saker.
Komiteen ser behovet for mulighet
til advokatbistand når namsmannen ikke lenger yter bistand
i saker om gjeldsforhandling fordi tvungen gjeldsforhandling er
stadfestet i namsretten. Det samme gjelder saker om gjeld som ikke
kommer inn under gjeldsordningsloven. Søkeren vil da som
regel være i en svært vanskelig økonomisk
situasjon, og en løsning vil ha stor velferdsmessig betydning.
Komiteen viser til at forvaltningens
veiledningsplikt overfor borgerne er et sentralt og viktig prinsipp
i forvaltningsretten. Denne har fått større betydning
i takt med at rettigheter i velferdssamfunnet vårt har
blitt utvidet, flere rettigheter har kommet til, og regelverket har
vokst seg stort og til dels uoversiktlig og vanskelig å finne
fram i. Komiteen mener at det kan synes som om denne
plikten til å ivareta borgernes rettigheter i hvert fall
på noen sektorer innenfor forvaltningen har kommet i konflikt
med et stort arbeidspress, krav om effektivisering og økonomi.
Dette må bli bedre gjennom omlegginger og holdningsendringer
i forvaltningen. Komiteen ser at det også er
et behov for en utvidelse av fri rettshjelp i saker hvor det offentlige
er motpart innenfor gjeldende inntekts- og formuesgrenser. Særlig
må det være aktuelt å få fritt
rettsråd i slike saker.
Komiteen viser til at den fungerende
restriktive praksis med hensyn til innvilgelse av fri rettshjelp
der det offentlige er motpart dels har vært begrunnet med at
det har vært etablert offentlige klageordninger og dels
med at det offentlige har en veiledningsplikt. Eksempler på særskilte
klageordninger finnes i skatteretten og i trygderetten hvor det
er egne administrative klageorganer.
Komiteen er enig i at større
mulighet til fri rettshjelp særlig bør gjelde
i saker innenfor sosial-, trygde- og skattelovgivningen.
Komiteen vil understreke at utenlandske
kvinner som mister sin rett til opphold i landet på grunn
av samlivsbrudd, der samlivet har vært grunnlaget for oppholdstillatelse,
langt på vei må sidestilles med andre utlendingssaker
der søkeren har rett på fri rettshjelp etter utlendingsloven § 34.
Komiteen viser til at barnefordelingssaker
står i en helt spesiell stilling siden det her er en tredje
parts interesse, nemlig barnets beste, som må være
det viktigste. Det kan gå utover den uskyldige tredjeparten
- barnet - dersom den ene av foreldrene får fri rettshjelp og
den andre ikke får det. Komiteen viser til
at det allerede i dag føres en liberal praksis når
det gjelder dispensasjon i slike saker, og at det legges vekt på hvorvidt
den ene parten er innvilget fri rettshjelp. Komiteen ber
om at det vurderes ytterligere tiltak, for eksempel at det kan gis
et begrenset antall timer fritt rettsråd uten økonomisk
behovsprøving i slike saker.
Dagens egenandelsordning fungerer ikke godt.
Selv i enkle rettsrådssaker vil den totale egenandelen
regelmessig kunne overstige tusen kroner. I sakførselssakene
vil egenandelene utgjøre mange ganger dette beløpet.
Dessuten er egenandelene lite forutberegnelige fordi det ofte ikke
er mulig på forhånd å angi hvor mange
arbeidstimer advokaten må nedlegge i saken.
Som finansieringskilde for fri rettshjelp spiller
egenandelene liten rolle. I 1998 dekket egenandelene vel 4 pst.
av de samlede offentlige utgifter til fri rettshjelp, mens kostnadene
ved beregning og innkreving av egenandeler er betydelig. Egenandelssystemet
bør derfor reformeres.
Departementet vil ikke gå inn for å fjerne
egenandelene, men regelverket må forenkles betydelig. En
ny egenandelsordning må etter departementets oppfatning sikre
at statens inntekter fra egenandelene opprettholdes på dagens
nivå.
Etter departementets mening bør egenandelen
settes til et fast kronebeløp i rettsrådssakene
- dvs. de sakene som løses utenfor rettergang. Når
det gjelder fri sakførsel - altså de saker som
havner i retten - bør man etter departementets oppfatning
opprettholde dagens ordning med en kombinasjon av et fast kronebeløp
- en grunnandel - og en tilleggsandel som utgjør en viss prosent
av de totale utgiftene i saken. Det bør settes et tak på tilleggsandelen.
Dette innebærer at grunnandelen må økes
noe. Gitt uendret antall fri rettshjelpssaker, vil en grunnandel
på f.eks. kr 500 (sammen med tilleggsandel i fri sakførselssaker)
gi tilnærmet samme omfang av egenandelenes bidrag til finansieringen
av fri rettshjelp.
Etter departementets oppfatning bør
tilleggsandelen i fri sakførselssakene fortsatt utgjøre
25 pst. av de totale rettshjelpsutgiftene, men det bør
settes et tak på rundt kr 5 000.
Ved en gjennomføring av de reformer
som er foreslått, vil det være grunn til å vurdere
begrensningene i hvem som skal betale tilleggsandel og behovet for regler
om helt eller delvis frafall av tilleggsandelen. En ordning uten
adgang til frafall av tilleggsandel vil medføre enklere
regelverk, større forutberegnelighet og lavere kostnader
for det offentlige.
Det synes mest naturlig at advokaten står
for innkreving av egenandelen. Et slikt system som innebærer
at det offentlige ikke lenger vil ha noen rolle ved innkreving av
egenandelen, vil frigjøre betydelige ressurser i det offentlige,
men uten samtidig å overføre nevneverdig belastning
på advokatene.
Komiteenviser til at inntektene fra egenandelen
i dag bare utgjør fire prosent av de samlede offentlige utgiftene
til fri rettshjelp. Komiteenmener
det er lite trolig at det er mulig å øke det samlede
trykket på egenandelen uten at det går utover
målsettingene og intensjonene bak ordningen. Hovedformålet
med egenandelen blir dermed å dempe en unødvendig
etterspørsel, og en viss differensiering slik at de som
har krav på rettshjelp, men likevel har en bedre betalingsevne,
skal motta mindre i støtte enn de som ikke har betalingsevne.
Komiteen har også merket
seg at med det egenandelssystemet som ble innført i 1997,
har ordningen blitt mer komplisert og tungvint å administrere. Komiteenser det som helt uholdbart å ha
en egenandelsordning som er utformet slik at 60 pst. av inntektene
fra den går bort i arbeidet med å administrere
og kreve den inn. Komiteenslutter
seg derfor absolutt til ønsket om å forenkle ordningen
med egenandeler.
Komiteener
enig i at det bør være en form for egenandel. Komiteen støtter
at advokatene står for innkreving av egenandelene. Siden
advokatene har den direkte kontakten med klientene, vil det være
en mindre byråkratisk ordning, og innkreving av egenbetaling er
allerede en del av advokatenes ordinære virksomhet.
Komiteen slutter seg til at det
bør være en grunnandel som alle brukere av fri
rettshjelp betaler, og at denne kan økes fra dagens 300
kroner til et beløp rundt 500 kroner. En annen mulighet
kan være å knytte en slik grunnandel til størrelsen
på rettsgebyret.
I saker hvor det ytes fritt rettsråd,
mener komiteen at det er naturlig at det ikke betales
mer enn en grunnandel. For saker hvor det ytes fri sakførsel,
vil det være naturlig å ha en tilleggsandel. Her
er det som regel snakk om beløp av en mye større
størrelse, og dessuten kan det stimulere til en mer forsiktig
bruk av rettsapparatet dersom brukeren selv må betale en
viss andel. For denne tilleggsandelen mener komiteen at det
i større grad enn i dag må legges vekt på betalingsevnen.
Komiteenmener
at for folk med svært lave inntekter kan det foreslåtte
taket på 5 000 kroner være så høyt at
det utelukker eller får vedkommende til å vegre
seg fra å ta opp sin sak. Komiteenmener at det fortsatt bør være
en sikkerhetsventil i systemet slik at egenandel helt kan frafalles
i spesielle tilfeller der det vil være umulig for søkeren å kunne
betale en slik. Samtidig mener komiteen at det kan
synes urimelig at for de ikke-behovsprøvde sakene skal
utgiftene dekkes fullt ut, uavhengig av om vedkommende har god betalingsevne. Komiteen mener
derfor at for folk med inntekter over beløpsgrensen, bør
det kunne tas en tilleggsandel også i sakene hvor man i
utgangspunktet får fri rettshjelp uten behovsprøving.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, støtter at
det innføres et tak på tilleggsandelen på 5
000 kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at det er riktig å ha en egenandel på fri sakførsel. Disse medlemmer mener
at egenandelen ikke bør være så høy
at det utelukker, eller får personer til å vegre
seg fra, å ta opp saker. På den annen side kan
det oppstå overforbruk av tilbudet dersom det ikke er noen
egenandel. Dersom det settes et tak på egenandelen på 5 000
kroner vil det ikke være noen motivasjon for å begrense
bruken av tjenesten når man har passert denne grensen. Disse
medlemmer mener at det bør være en egenandel
som en prosentandel av støtten, som gjenspeiler den totale
bruken av rettstjenester. Det kan likevel fort bli et problem at
egenandelen totalt sett blir for stor for enkelte. Disse
medlemmer mener at dette best løses ved at den
generelle prosentandelen settes ned.
Etter departementets vurdering vil det være
hensiktsmessig at domstolenes kompetanse i fri sakførselssaker utvides
slik at domstolene får innvilgelseskompetanse i alle saker
som skal opp for domstolene. Ved å flytte kompetansen til
domstolen vil bare én offentlig instans være involvert.
Dette medfører at fylkesmennenes kompetanse begrenses for
så vidt gjelder fri sakførsel. For øvrig
ser departementet ikke grunn til å endre fylkesmennenes
kompetanse.
I 1997 foreslo Høyesterett at Høyesterett
skulle kunne gi bevilling til fri sakførsel selv om parten
ikke fyller de økonomiske vilkårene i rettshjelpsloven § 8. Justisdepartementet
deler Høyesteretts oppfatning av at det vil kunne være
uheldig om ikke Høyesterett får til behandling
saker som har prinsipiell interesse. Justisdepartementet er derfor
enig i at det bør vurderes om det skal innføres
en regel som foreslått av Høyesterett i rettshjelpsloven,
og forslaget er sendt på høring.
Etter forskrift til lov om fri rettshjelp har
advokater kompetanse til selv å innvilge fritt rettsråd.
Departementet ser ikke behov for å endre disse reglene.
Stortingsrepresentant Lisbeth Holand fremmet
12. mars 1997 bl.a. et forslag om en forsøksordning med kommunale
eller interkommunale rettshjelpssentre i tre fylker (Dokument nr.
8:63 (1996-1997)), jf. Innst. S. nr. 256 (1996-1997). Justiskomiteen
ba om at en forsøksordning med interkommunale rettshjelpssenter blir
utredet nærmere. Stortinget oversendte forslaget til Regjeringen
til utredning og uttalelse.
Departementet ser enkelte fordeler ved etablering
av offentlige rettshjelpskontorer. Erfaringer fra Kontoret for fri
rettshjelp i Oslo tyder på at de kan tilby en type bistand
og dekke en type behov som de privatpraktiserende advokatene muligens
i mindre grad fanger opp. I kombinasjon med de privatpraktiserende
advokatene vil ordningen derfor kunne gi et mer omfattende rettshjelpstilbud
enn i dag og bidra til å øke det totale rettshjelpstilbudet.
Departementet har imidlertid prinsipielle innvendinger
mot opprettelse av offentlige rettshjelpskontorer. Uansett hvordan
et offentlig rettshjelpskontor organiseres, er det fare for at de
ansatte advokatene i en viss grad vil kunne bli identifisert med
det offentlige. Rettshjelpsundersøkelsene viser nettopp
at store deler av det udekkede rettshjelpsbehovet knytter seg til
det offentlige som motpart.
Fremfor å opprette offentlige kontorer
mener departementet at det offentlige kan spare administrative kostnader
ved å benytte advokatene som allerede driver sin virksomhet
rundt om i landet. Departementet finner det dessuten prinsipielt
uheldig at det offentlige skal konkurrere på felt hvor
det allerede er et godt utbygget privat tilbud. Departementet finner
det derfor lite hensiktsmessig og prinsipielt uheldig å etablere
nye offentlige rettshjelpskontorer.
For å bedre advokatdekningen i deler
av landet ble det i 1982 innført en ordning med økonomisk
støtte for advokater som ønsker å etablere
seg i utkantstrøk. Departementet mottar få søknader
om støtte, og beløpet som utbetales pr. advokat
er forholdsvis lite. Saksbehandlingen av støtteordningen
er ressurskrevende og departementet foreslår at støtteordningen
avvikles.
Komiteenslutter seg til de foreslåtte
endringene i reglene om innvilgelseskompetanse. Ved å flytte
mer kompetanse til domstolene får vi et mer effektivt sy-stem.
I tillegg mener komiteenat
domstolene, som kjenner til saken, ofte vil være den nærmeste
til å vurdere spørsmålet.
Komiteenviser
til at ordningen med stykkprisfinansiering ser ut til å være
vellykket. Det innebærer både en forenkling av
saksgangen, og kostnadene har gått ned. Komiteenber om en snarlig evaluering av ordningen,
og at det vurderes om den bør utvides til flere typer saker.
Komiteen slutter seg til at advokatenes
deltakelse i fri rettshjelpsordningen fortsatt baseres på frivillighet med
en godtgjøring etter en offentlig timesats. Dette er en
organisering som har fungert godt fram til nå, og som komiteenikke ser noen grunn til å endre.
Komiteener
også enig i at det er svært viktig at advokaten
som skal yte rettshjelp både har og oppfattes som at han
har sin integritet i orden, og er fri og uavhengig. Prinsippet om
det frie advokatvalg må gjelde like mye i saker som omfattes
av fri rettshjelp.
Komiteen viser til at departementet
opplyser at støtteordningen til advokater i utkantstrøk
både er ressurskrevende og lite benyttet. Komiteen kan
ikke se at det er noe særskilt behov for å opprettholde
ordningen, spesielt ettersom det stadig blir bedrede kommunikasjoner. Komiteen støtter
departementets anbefaling om at ordningen avskaffes.
Imidlertid kan ikke komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre,se at disse prinsippene
står i fare for å svekkes med mindre hele eller
store deler av den offentlige rettshjelpen ble tilbudt gjennom offentlig
ansatte advokater. Det er en ordning flertallet ikke
går inn for. Derimot viser flertallet til
at en har svært positive erfaringer fra det offentlige
rettshjelpskontoret i Oslo. Det viser seg at for mange er terskelen
lavere for å søke rettshjelp på et offentlig
kontor, enn å oppsøke en privatpraktiserende advokat.
Flere av de som søker rettshjelp her og på studentrettshjelptiltakene
har et udekket rettshjelpsbehov, men de ville likevel av ulike årsaker
ikke oppsøkt det private markedet. Flertallet mener
at det er viktig at vi har et tilbud også til disse. Brukerundersøkelser
fra rettshjelpskontoret i Oslo viser at publikum er svært
godt fornøyd med tilbudet, og det er ikke stilt spørsmålstegn
ved kontorets integritet eller uavhengighet. Flertalletvil også ta avstand fra en frykt
for at man ved bruk av offentlig lønnede advokater innenfor rettshjelpen
vil få et A-lag av advokater blant de privatpraktiserende,
og et B-lag lønnet av det offentlige. Tvert imot kan det
være slik at advokater som arbeider mye med saker innenfor
dekningsområdene til fri rettshjelp vil skaffe seg en spisskompetanse
på området som kommer brukeren til gode, og som
privatpraktiserende advokater, som mer sporadisk tar på seg
saker av en slik art, ikke har mulighet til å bygge opp.
Flertalletgår
derfor inn for at det i større grad benyttes ulike former
for rettshjelp gitt i offentlig regi. Det kan tenkes flere ulike
modeller for hvordan det kan organiseres, og at det bygges opp ulike
løsninger fra sted til sted, lokalt tilpasset. Det kan
for eksempel være at flere større byer kan ha
behov for et rettshjelpskontor etter mal fra det i Oslo. Flere byer
har i dag rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Justiskomiteen
har i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) understreket at dette
er et tilbud som må bygges ut flere steder og at tilbudet
utvides. Dette kan være instanser som kan knytte til seg
en advokat som spesielt tar seg av fri rettshjelpssaker, og eventuelt
ansettes eller lønnes på timebasis. Krisesentrene
er et annet eksempel på steder som oppsøkes av
mennesker som kan ha et stort, udekket rettshjelpsbehov, og som
ofte vil falle inn under rettshjelpslovens rammer. Flertalletviser til krisesenteret i Arendal, som
en dag i uka har tilbud om konsultasjon med advokat. Et slikt tilbud
må også kunne gis av en offentlig ansatt advokat.
Det bygges også opp offentlige servicekontorer
flere steder i distriktene, som skal yte ulike former for offentlige
tjenester samlet på ett sted. Flertallet viser
til at her skal det gis informasjon og veiledning, og at dette kan
også være steder som er egnet for å gi
i hvert fall juridisk rådgivning og rettsråd innenfor
noen områder. Dette kan gjøres gjennom å ansette
eller på andre måter knytte til seg advokater,
men også gjennom å bruke annen juridisk kompetanse. Flertallet vil
i den sammenhengen peke på adgangen i lovverket til å gi
juridisk bistand for kompetente folk som ikke er jurister. Dette
blir i liten grad benyttet, og her mener flertallet det
kan ligge et ubrukt potensiale. Blant annet kan saker bli avklart
før de vokser seg til store og kompliserte. Det kan tenkes
et mangfold av slike løsninger som ikke vil være
i konkurranse med det ordinære, privatpraktiserende markedet,
men et supplement. Flertalletmener
at det må settes i gang ulike prosjekter av slik karakter,
for å sikre en best mulig tilgjengelighet av rettshjelpen,
og for mer treffsikkert i å nå de grupper som
trenger rettshjelp mest.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er et godt utbygget nett
av privatpraktiserende advokater. Etter disse medlemmers oppfatning
kan det da ikke være en offentlig oppgave å bygge
ut et slikt offentlig tilbud. Med dagens muligheter for kommunikasjon
kan det heller ikke være en vektig innvendig at en stor
andel er lokalisert i sentrale strøk.
Disse medlemmer er enig med departementet
i at det vil kunne skape unødvendig administrasjon og byråkrati
dersom det skal opprettes egne offentlige rettshjelpskontor rundt
om i landet. Dette er midler som etter disse medlemmers oppfatning
bedre kan brukes til å støtte det eksisterende
rettshjelpstilbud både i offentlig og privat regi.
Videre er disse medlemmer enig
med departementet i at disse kontorene lett kan identifiseres med det
offentlige, og dermed ikke ha den nødvendige tillit dersom
det skal benyttes av klienter som trenger bistand i saker overfor
det offentlige.
Disse medlemmer viser til at
satsene som det offentlige betaler for fri rettshjelp ikke kan konkurrere med
de satsene som advokater får for andre saker. Dersom det
skal opprettes offentlige kontorer hvor den offentlige dekning blir
eneste lønn, vil det kunne oppstå et A- og B-lag
av advokater. Disse medlemmer mener det er en fordel
at man opprettholder dagens ordning hvor advokater kombinerer sine
inntekter fra rettshjelpsordningen og andre oppdrag.
Disse medlemmer vil ikke avvise
at det kan være spesialbehov som bør dekkes gjennom økte offentlige
tilbud, men vil ikke anbefale at det opprettes offentlige rettshjelpskontor
som skal dekke generelle rettshjelpsbehov.
Et prinsipielt spørsmål knyttet
til utformingen av rettshjelpsloven er om loven skal angi så konkret
som mulig hvilke saker den omfatter, eller om loven skal utformes
skjønnsmessig slik at den kan fange opp flest mulig saker
på bakgrunn av en konkret vurdering.
Departementet mener at man ved en fremtidig
revisjon av rettshjelpsloven særskilt bør vurdere å utforme loven
slik at den noe mer presist angir når fri rettshjelp kan
innvilges. En mulighet vil være å omforme loven slik
at den angir hvilke saksområder som ikke omfattes av rettshjelpsloven.
Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet
ved en fremtidig revisjon av rettshjelpsloven, og vil dessuten foreslå at
det innsettes en formålsparagraf i rettshjelpsloven.
Komiteenunderstreker at det helt klart er behov for å forenkle
regelverket om fri rettshjelp. Det er uholdbart at reglene utgjør
en hel bok på 182 sider. Dette betyr at reglene ikke bare
er utilgjengelige og vanskelig forståelig for brukerne,
men også at flere advokater kvier seg for å ta
på seg saker som kan gå inn under fri rettshjelpsordningen
da det innebærer mye ekstra arbeid å sette seg
inn i regelverket.
Komiteenser
det kan være hensiktsmessig heller å angi hvilke
saksområder som faller utenfor ordningen, slik det også gjøres
i noen andre land. Etter sin art bør en slik ordning ha
rom for noe skjønnsvurdering, slik at lovens avgrensinger
ikke får helt urimelige utslag i enkelte tilfeller. Samtidig
bør loven være så presis som mulig. Slik
blir forutberegneligheten bedre for brukeren, og lovgiver kan i
større grad bestemme hvor grensene trekkes.
Departementet ønsker å gjøre
ytterligere bestrebelser på å informere om ordningen
med fri rettshjelp, og ønsker bl.a. å tilrettelegge
rettshjelpsordningen slik at det kan søkes om bistand over
internett. Det kan bl.a. opprettes veiledningssider og et presedensarkiv
hvor anonymiserte avgjørelser legges ut. Et presendensarkiv knyttet
til internettsidene vil kunne sikre en ensartet praksis samt være
en veiledning både for søkere, advokater og det
offentlige.
Departementet antar at de samlede kostnadene
ved de forslag som er omtalt i denne meldingen vil ligge innenfor
en kostnadsramme med en helårsvirkning på 30 mill.
kroner.