Bergverksordningen for Svalbard fastsatt ved kgl. res. av 7. august 1925 og særregler fastsatt i medhold av Svalbardloven § 4 har dannet grunnlaget for utbygging av helsetjenestetilbudet til befolkningen på Svalbard. Helselovgivningen for fastlandet er ikke gitt anvendelse på Svalbard fordi denne ikke er tilpasset de særegne forhold på øygruppen.

Bergverksordningen pålegger arbeidsgivere en generell plikt til å sørge for sykehjelp.

Fra 1. januar 1981 overtok staten ansvaret for driften av sykehuset i Longyearbyen med tilhørende funksjoner. Longyearbyen sykehus skulle primært fungere som et beredskapssykehus.

På bakgrunn av endrede behov for helsetjenester, og bedre transport- og kommunikasjonsmuligheter til Regionsykehuset i Tromsø, ble det i 1998 besluttet å omorganisere Longyearbyen sykehus. Hovedgrunnen til organisasjonsendringen var en økende etterspørsel etter allmennhelsetjenester og tjenester som følge av at Longyearbyen har utviklet seg til et familiesamfunn med økende behov knyttet til barn og unge, bl.a. helsestasjonsvirksomhet. Ulykkesfrekvensen i de norske gruvene er også kraftig redusert.

Ved større ulykker i forbindelse med gruvedrift eller annen industriell næringsvirksomhet, flytrafikk og ferdsel på øygruppen og farvannet rundt Svalbard, må det imidlertid tilkalles bistand fra fastlandet.

Regjeringen mener at dagens helsetjenestetilbud er godt dimensjonert i forhold til befolkningstall og -sammensetning, og at organisering av dette er tilfredsstillende.