Betenkning om "vetoretten"
i EØS-avtalen
Vi viser til Deres brev av 20 desember 2000.
Vi har valgt å svare på de spørsmål
som er stilt gjennom en sammenhengende fremstilling. Først
skisseres de saksbehandlingstrinn som er knyttet i avtalen til opphevelse
og midlertidig suspensjon av deler av avtalen. Deretter skisseres
kompetansen til å treffe beslutninger og å fastlegge
fellesskapets holdning innad i EU. Så gir vi en behandling
av hvilken rekkevidde en midlertidig suspensjon av deler av avtalen
kan få, og mulighetene for en eventuell rettslig prøving
av dette. Endelig skisserer vi noen betraktninger rundt hva som
taler for at EU vil gå til mottiltak av forskjellig type.
Fremstillingen er begrenset til norske forhold. Formelt sett nedlegger
jo ikke Norge veto i EØS-komiteen, men i EFTA slik at EFTA
nedlegger veto i EØS-komiteen. Dette innebærer
at vedtaket får virkning for hele EØS, dvs. også for
forholdet mellom de øvrige avtalepartene innbyrdes. Vi
går ikke inn på virkninger for de andre EFTA-landene
eller for relasjonene mellom Norge og dem.
Det er ikke noe avtalebrudd om en EFTA-stat
hindrer EFTA-blokken i å medvirke til at nye direktiver
innlemmes i EØS-avtalen. En slik opptreden innebærer imidlertid
et avvik fra en hovedmålsetting for avtalen, nemlig dynamikk
og homogenitet mellom reglene i EU og EØS. Dette avviket
fører rettslig til at avtalen kan bli justert med sikte
på å gjenopprette balansen, enten i form av at
alternativer legges til den, eller i form av at deler av den suspenderes.
Avviket kan også politisk sett påvirke arbeidet
frem mot den felles målsettingen om dynamikk i utviklingen
av forholdet mellom Norge og EU. I den grad dette setter Norge i
en situasjon som det oppfattes som ønskelig fra norsk side å endre,
vil det kunne øke EUs spillerom for forhandlinger med Norge
om EØS-relaterte forhold og om andre forhold.
Generelt er vår konklusjon at de rent
rettslige konsekvenser av at Norge ikke stemmer for å innlemme
de tre aktuelle direktivene neppe blir særlig omfattende. Vi
anser en oppsigelse av avtalen fra EUs side som svært lite
sannsynlig, og dette krever enstemmig vedtak i Rådet. Vi
anser det på den annen side som sannsynlig at norsk nei
til å ta inn noen av direktivene vil føre til
at de direktiver som i dag er del av avtalen, og som de aktuelle
direktivene reviderer eller erstatter vil bli suspendert. Den rettslige
konsekvens vil sannsynligvis være begrenset til bortfall
av harmoniserte regler for tilsettingsstoffer i næringsmidler
og visse plantevernmidler. Avtalens virkeområde som sådan
berøres ikke og hovedreglene om de fire friheter gjelder
fortsatt. Siden det er svært få næringsmidler
som i dag går inn under avtalens virkeområde,
vil rettslige konsekvenser antakelig bli ganske små. Det
må imidlertid tas i betraktning at det skjer en viss handel
med EU med næringsmidler utenfor EØS-avtalen,
og at bortfall av harmoniserte regler vil berøre også denne
samhandelen. Dette vil få følger for norsk næringsmiddeleksport, herunder
fiskeeksport til EU i den grad de aktuelle direktivene har regler
som gjelder for slike produkter.
Der hvor man kan forvente mer omfattende konsekvenser,
er på EUs holdning utenfor det som i dag følger
av avtalen, dvs. i utviklingen av avtalen fremover og på samarbeidet
utenfor EØS-avtalen. Disse relasjonene er ikke rettslig
regulert på samme måte, og utviklingen av dem
kan således ikke kartlegges gjennom en rettslig analyse.
Man kan oppleve at Norge blir satt under press til likevel å godta
de aktuelle direktivene, eventuelt også andre regler, for å oppnå hensiktsmessige
løsninger på andre områder, eller at
løsning på andre områder blir utsatt
med den begrunnelse at man har en uløst konflikt i forhold
til EØS-avtalen. Det kan også tenkes at Norge
i en neste runde blir tilbudt en tilfredsstillende løsning
på området for de aktuelle direktiver mot å gi
konsesjoner til EU på andre områder. Vi vil imidlertid
understreke at utviklingen vil være bestemt av politiske
handlinger i EU og EFTA-statene, herunder Norge og at den derfor
vil kunne påvirkes av norske myndigheters opptreden.
EØS-avtalen har som siktemål å opprette
et dynamisk og ensartet EØS. På denne bakgrunn
fastslår art. 98 at straks EF-kommisjonen begynner å utarbeide nytt
regelverk på et område som omfattes av avtalen, skal
den innlede kontakt med EFTA-statene og til en viss grad trekke
dem med i prosessen. I art. 102 nr. 1 er slått fast at
EØS-komiteen skal treffe beslutning om endring i et vedlegg
til avtalen så nær som mulig i tid etter at Fellesskapet
har vedtatt tilsvarende nytt regelverk. Målsettingen er
med andre ord at reglene knyttet til EØS-avtalen skal speile
utviklingen av fellesskapsreglene for det indre marked for å opprettholde
regelfellesskapet mellom EØS og EUs indre marked.
EØS-avtalen er imidlertid ikke noe
overnasjonalt fellesskap med lovgivningsmyndighet. Avgjørelser
om endringer eller tilføyelser til EØS-avtalen
kan derfor ikke treffes uten at alle parter er enige, og ingen part blir
forpliktet uten vedkommende parts uttrykkelige tilslutning. Dette
fremgår uttrykkelig av art. 93 nr. 2. Dette innebærer
at EFTA-statene ikke kan kreve at en ny fellesskapsregel innlemmes
i avtalen uten tilslutning fra EU, og at nye regler for fellesskapet
ikke kan bli del av EØS-avtalen uten tilslutning fra EFTA-siden. Fellesskapet
kan med andre ord ikke lovgi med virkning for EFTA-landene. Det
er dette som ofte betegnes som EFTA-landenes "reservasjons-" eller
"vetorett". EFTA-statene kan selvsagt ikke hindre at EU vedtar nye
regler som gjelder for EUs indre marked, men kan hindre at reglene
blir del av EØS. Dette er en viktig følge av EØS-avtalens
formelle karakter av en folkerettslig avtale mellom partene.
Hvis EFTA-siden nekter å godta at et
eller flere direktiver som EU mener berøres av avtalens
virkeområde innlemmes i avtalen, vil EU med sikkerhet generelt
hevde at en slik holdning strider mot avtalens målsetting
om et dynamisk og ensartet samarbeidsområde. EFTA vil like
sikkert hevde at avtalen forutsetter enighet for innlemmelsen av
nye rettsakter, og at det er helt regulært og regulert
i avtalen at den ene parten ikke ønsker konkrete rettsakter.
Det er neppe til å komme utenom at rettslig sett er det
ikke noe irregulært i at beslutningsretten i avtalen brukes
til å avvike fra homogenitetsmålsettingen. På den
annen side er det like klart at i et rettslig fellesskap som avtalen
er, gir dette den annen part rett til å treffe tiltak for å gjenopprette
balansen i avtalen. Det er også klart at det å nekte å ta
inn i avtalen relevant fellesskapsregelverk er et avvik fra en av
avtalens sentrale målsettinger som det hittil har vært
full enighet mellom partene om.
Det er to rettslige hovedalternativer når
det gjelder mottrekk EU kan foreta seg som følge av at
nye rettsakter ikke innlemmes i avtalen. Det ene er at EU kan komme
til at avtalen ikke lenger har noe poeng, og si den opp etter art.
127 med tolv måneders varsel. Avtalen stiller ikke krav
til saklighet eller rimelighet for en slik oppsigelse og gir ingen
regulering av prosedyren frem mot en slik handling. Det gjelder
således ingen regler i avtalen som kan sies å begrense
adgangen til å gå til oppsigelse, og at dette
bare kan skje under forutsetning om proposjonalitet eller lignende.
Den beskyttelse Norge har i samhandelen med EU i et slik tilfelle, vil
være regulert av alminnelige internasjonale regler for
handlen som for eksempel WTO-avtalen og eventuelle ordninger som
kan fremforhandles med EU.
Det andre alternativet er de saksbehandlingstrinn som
EØS-avtalen skisserer i art. 102 flg. De kan føre til
en midlertidig suspensjon av enkelte sekundære rettsakter
(direktiver og forordninger) knyttet til avtalen. At suspensjonen
er midlertidig betyr at den bare gjelder inntil partene har funnet
en tilfredsstillende løsning på problemet. Suspensjonen
gjelder imidlertid helt til partene blir enige om å bringe
den til opphør.
Etter art. 102 nr. 3 skal EØS-komiteen
"særlig bestrebe seg på å finne en gjensidig
godtakbar løsning dersom det oppstår et alvorlig
problem på et område som i EFTA-statene hører
inn under den lovgivende myndighets kompetanse". Dette betyr at
dersom et nei i Stortinget som lovgiver hindrer regjeringen i å medvirke
til at et vedlegg til EØS-avtalen blir endret ved at et
nytt direktiv tas inn, skal komiteen søke å finne
en annen, gjensidig godtakbar løsning.
Dersom komiteen ikke kan finne en slik gjensidig godtakbar
løsning, skal den likevel etter art. 102 nr. 4 "undersøke
alle andre muligheter for at denne avtale forsatt skal kunne virke
tilfredsstillende, og treffe enhver beslutning for dette formål,
herunder konstatere at lovgivningen anses likeverdig". Hvis det
ikke er truffet noen slik beslutning innen seks måneder,
trer mekanismen i art. 102 nr. 5 inn. Det vil si at "den berørte
del av vedlegget" midlertidig trer ut av kraft, med mindre EØS-komiteen
beslutter det motsatte. Siden EØS-komiteen treffer sine
beslutninger ved enighet mellom Fellesskapet og et samstemt EFTA,
jf. art. 93 nr. 2, må Fellesskapet og EFTA-statene være enige
om en slik beslutning. Virkningen av at vedlegget trer ut av kraft
inntrer seks måneder etter fristen i art. 102 nr. 4. I
mellomtiden skal EØS-komiteen "fortsette sine bestrebelser
på å komme til enighet om en gjensidig godtakbar
løsning slik at opphøret kan avbrytes så snart
som mulig".
Gangen etter at Norge eventuelt har "benyttet
reservasjonsretten" er således at partene i de første
seks måneder etter denne hendelsen først skal
søke å finne en annen, gjensidig godtakbar løsning,
dernest skal undersøke alle andre muligheter for at avtalen
skal kunne virke tilfredsstillende til tross for at det ikke oppnås
enighet om de aktuelle direktivene. Hvis dette ikke lykkes, og det
ikke lykkes partene å komme til enighet om å stanse
suspensjonen av den berørte del av vedlegget, starter en
ny seks månedersfrist å løpe. Blir ikke
partene enige heller innenfor denne, trer den berørte del
av vedlegget ut av kraft, et år etter møtet hvor
reservasjonsretten er benyttet.
Avtalen er noe uklar på hva som skal
til for at disse fristene skal begynne å løpe.
Utgangspunktet er art. 102 nr. 1 som sier at EØS-komiteen
skal "treffe beslutning om endring i et vedlegg til denne avtale
så nær som mulig i tid etter at Fellesskapet har
vedtatt tilsvarende nytt regelverk". Fristene begynner imidlertid ikke å løpe
før spørsmål om endring av et vedlegg
er "forelagt" EØS-komiteen. I praksis forelegges ikke saker
for komiteen før det er enighet om dem. Se redegjørelsen
i St.meld. nr. 12 2000-2001 s. 98-99. Eventuelle forhandlinger,
slik som i de aktuelle sakene, skjer derfor uten at en frist om
suspensjon av vedleggene henger over hodet på partene.
Avtalen har ingen formell regulering av når en sak skal
bringes inn for komiteen. Den gir imidlertid i art. 92 nr. 2 hver
av partene rett til å bringe en sak opp. Fellesskapet kan
således ensidig sette fristene i art. 102 nr. 4 og 5 igang
med å løpe, ved å bringe saken opp for
EØS-komiteen.
I forhold til opptreden i EØS-komiteen,
er det Kommisjonen som representerer Fellesskapet, se art. 94 nr. 1.
Fra EUs side er det imidlertid i utgangspunktet Rådet som
har kompetansen til å inngå og endre avtaler med
tredjeland, se art. 300 EF og Rfo 2894/94 om visse gjennomføringsbestemmelser
til avtalen om Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet.
Skulle EU ønske å bringe avtalen
til opphør etter art. 127, er dette en avgjørelse
som treffes av Rådet ved enstemmighet etter forslag fra
Kommisjonen, jf. art. 300 EF nr. 2 annet ledd. I alle tilfelle hvor
det er snakk om å treffe tiltak etter art 102 i EØS-avtalen,
er det også Rådet som har kompetansen. Dette fremgår
av art. 300 nr. 2 og av art. 1 nr. 3 bokstav b i Rfo 2894/94. Hvis
det er snakk om å fastlegge EUs holdning med sikte på å finne
alternativer til å innlemme et direktiv, vil Rådet
ha kompetanse til å treffe en slik avgjørelse etter
de avstemningsregler som gjelder for vedkommende område.
Siden de aktuelle direktivene er fastsatt med hjemmel i daværende
art. 100A EF, vil Rådet ha myndighet etter reglene om kvalifisert
flertall.
Dette fører til at gangen i EUs saksbehandling
som kan forventes blir som følger. Når det gjelder
avgjørelsen om å bringe saken inn for EØS-komiteen
for å sette i gang fristene, ligger denne avgjørelsen
til Kommisjonen, da Rådet allerede har vedtatt at de aktuelle
direktivene er omfattet av EØS-avtalens område.
Siden det trengs aktivt vedtak i EØS-komiteen for å avbryte løpet
frem mot at deler av avtalen midlertidig suspenderes, er beslutning
i Rådet ikke nødvendig for at denne mekanismen
skal inntre. Tvert imot må Rådet med kvalifisert
flertall beslutte at EUs holdning er at avtalen skal bestå uten
at deler av den settes midlertidig ut av kraft. Rådet kan
bare treffe en slik beslutning på forslag fra Kommisjonen,
se art. 300 EF nr. 2 og Rfo 2894/94 art 1 nr. 3. Dette
betyr at det er Kommisjonen som har initiativretten i slike saker.
Ingen av Rådets medlemmer kan således få brakt
spørsmålet om å "redde" EØS-avtalen
opp i Rådet uten Kommisjonens formelle medvirkning.
Er det på den annen side tale om helt å si
opp avtalen fra EUs side, er utgangspunktet det motsatte. Dette krever
forslag fra Kommisjonen og enstemmig vedtak i Rådet. Et
av EUs medlemsland kan således blokkere at EU sier opp
EØS-avtalen. Vi ser i det følgende bort fra alternativet
om at EU sier opp avtalen.
Hvis partene ikke kommer til en løsning
i EØS-komiteen, så bestemmer avtalens art. 102
nr. 5 at "den berørte del av vedlegget, slik det er fastslått
i samsvar med nr. 2 (skal) betraktes som midlertidig satt ut av kraft".
Det er med andre ord EØS-komiteen som fastsetter hvilken
del av et vedlegg til avtalen som vil bli berørt av et
nytt regelverk. De deler av vedlegget som settes ut av kraft som
følge av konflikten er med andre ord de deler som EØS-komiteen
har fastlagt som berørt av de omtvistede nye regler.
Regelen om midlertidig suspensjon må ses
på bakgrunn av den funksjon vedleggene til EØS-avtalen
har for virkemåten til det indre marked. Reglene i avtalens hoveddel
innfører fritt varebytte, fri tjenesteytelse, etableringsfrihet
og frie arbeidskraft- og kapitalbevegelser. Avtalen hindrer likevel
ikke avtalepartene fra å innføre restriksjoner
som er nødvendige for å beskytte tvingende hensyn
som helse, miljø og sikkerhet. De sikrer heller ikke at
reglene som beskytter slike hensyn er identiske i alle land eller
at landene gjensidig anerkjenner hverandres kontroller og vedtak.
Derfor kan det oppstå restriksjoner på samhandelen
som følge av ulike regler og som følge av at hvert
land har sine egne kontrollordninger som også importerte
varer og tjenester må underkastes. En måte å motvirke
dette på er å ha felles regler som varetar de
viktige hensyn. Slike finnes i vedleggene i avtalen, som bygger
på EUs regelverk. Når EU endrer sine regler, så er
det ikke lenger identitet mellom de regler som gjelder innenfor
EUs indre marked og de som gjelder i EØS. Derfor forutsetter
EØS-avtalen at den skal oppdateres, slik at reglene påny
blir identiske. Hvis dette ikke skjer, blir situasjonen den at ett
sett regler gjelder i EU og et annet i EØS. Dette vil skape
en uholdbar situasjon for EU all den stund EØS-regler også gjelder
i EU. En suspensjon av de berørte deler av vedlegget er
derfor ikke en sanksjon mot veto fra EFTA-statene, men en naturlig
konsekvens av at man ikke lenger har felles harmoniserte regler
i hele EØS. Av den grunn blir det noe misvisende å si
som Sejersted m.fl. EØS-rett, Oslo 1995 s. 129 at bestemmelsen
gir EU muligheter til å "reagere hardt" mot EFTA. Det bestemmelsen
gir, er EU mulighet til å hindre en situasjon hvor de overfor
EFTA er bundet av regler de selv ikke lenger praktiserer innenfor
fellesskapet. Man må derfor regne med som ganske
sikkert at de deler av EØS-avtalen som blir endret eller
erstattet med de nye reglene, vil bli satt midlertidig ut av kraft
hvor de nye reglene ikke aksepteres.
Avtalen gir ikke noe klart svar på hva
som skjer dersom det ikke er truffet noe vedtak i EØS-komiteen
om hvilke deler av et vedlegg som er berørt. Et mulig svar er å si
at dersom slik avgjørelse ikke er truffet, så kommer
ikke suspensjonsregelen i art. 102 nr. 5 til anvendelse. En slik
tolkning er lite nærliggende fordi det ville gi den ene
part i konflikten mulighet til ensidig å hindre at balansen
i forholdet gjenopprettes på annen måte enn gjennom
beskyttelsestiltak etter art. 112 og 113. Et annet mulig svar er
at EU ensidig legger til grunn en tolkning av hva som er den berørte
del av vedlegget, og henviser den annen part til reglene om tvisteløsning
dersom den ikke er enig i den anvendelse som art. 102 blir gitt.
Dette vil ikke innebære at EFTA-landene står rettsløs
overfor EUs tiltak, fordi art. 111 gir adgang til å anvende
beskyttelsestiltak i slike tilfelle dersom tiltakene fører
til "alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige
vanskeligheter som kan vedvare".
Hvis EU ensidig fastlegger hva den vil betrakte
som den berørte del av vedlegget, blir det et rettsspørsmål å ta
stilling til om denne holdningen ligger innenfor eller utenfor hva
art. 102 gir adgang til. Suspensjonen etter art. 102 nr. 5 er begrenset
til EØS-avtalens vedlegg. Slik avtalen er bygget opp må dette
omfatte vedlegg og rettsakter som er omfattet i dem, jf. art. 2
bokstav a, men ikke avtalens hoveddel og protokoller. Dette betyr at
avtalens anvendelsesområde i forhold til bestemte varer
ikke kan endres, da dette er fastlagt i art. 8 og tilhørende
protokoller. Avtalen kan således ikke for eksempel suspenderes
for norske fiskeprodukter eller for noen annen produktkategori generelt.
Det betyr videre at reglene i avtalens hoveddel
om frie bevegelser av varer, tjenester, personer og kapital fortsatt
vil gjelde. At en del av et vedlegg suspenderes vil således
ikke si at det kan legges restriksjoner på varer fra Norge
inn til EU og omvendt. Det Regjeringen uttaler i Europameldingen
om at EUs plikt til å avstå fra antidumpingstiltak
vil kunne bortfalle på et særskilt område
er derfor ikke treffende for varer som faller inn under EØS-avtalen
etter art. 8. Se St.meld.nr. 12 2000-2001 s. 99. En annen
sak er at dette kan bli konsekvensen for varer som ikke faller inn
under EØS-avtalen, se nærmere nedenfor. Men
det vil kunne innebære at norske regler ikke uten videre
anses som likeverdige, at norske kontroller og sertifikater ikke
uten videre legges til grunn i det indre marked eller at EU forbeholder
seg retten til å ha et høyere beskyttelsesnivå enn
Norge. Kort sagt vil det kunne føre til praktiske problemer
fordi reglene og forvaltningen ikke er harmonisert og til rettslige
skranker der EUs beskyttelse går lengre enn den norske.
Situasjonen for de suspenderte områder blir med andre ord
den samme som på alle andre områder hvor det ikke
finnes harmonisert regelverk. Motsatt vil et norsk nei til å innlemme
nye regler og suspensjon av de berørte deler av vedlegget
heller ikke gi Norge rett til å legge restriksjoner på produkter
fra EU. Også i denne relasjonen vil det da være
reglene om fri bevegelighet i avtalens hoveddel som gjelder. Det
er altså ikke slik at Norge gjennom å si nei til
direktivet om tilsettingsstoffer uten videre kan forby importen
av varer fra EU som inneholder de aktuelle tilsettingsstoffene.
Det konkrete forbudet må kunne begrunnes ut fra hensynene
i EØS-avtalens art. 11 og 13 og vil være underlagt
domstolskontroll. Hvis det norske forbudet blir angrepet for domstolen,
og den norske argumentasjonen ikke får gjennomslag her,
vil Norge måtte godta import av en vare som inneholder
det aktuelle stoffet selv om direktivet ikke er del av EØS-avtalen.
EØS-avtalen har tjueto vedlegg som
alle er definert i avtalens hoveddel. Det fremgår med andre
ord av en tolkning av de enkelte artikler i avtalens hoveddel, hvilket
vedlegg en aktuell rettsakt faller inn under. Den dagjeldende mengde
av EF-regler som ble inntatt i avtalen, ble plassert i sine respektive
vedlegg i forbindelse med EØS-forhandlingene.
Enkelte av vedleggene er inndelt i undergrupper.
For eksempel berører de tre aktuelle direktivene alle pkt. XXII
under vedlegg II, dvs. næringsmidler under vedlegget som
etter art. 23 EØS inneholder regler om tekniske forskrifter,
standarder, prøver og sertifisering. Direktiv 95/2
EF viser dessuten til 91/414/EØF om markedsføring
av plantefarmasøytiske produkter som er del av pkt. XV
farlige stoffer. Direktiv 94/36/EF viser til direktiver
og forordninger om farger som brukes for å markere veterinærkontroll
og til merking av egg.
Det er etter vårt syn klart at det
videste omfang som betegnelsen ”de berørte deler
av vedlegget” kan gis er de deler av vedleggene som direktivene
kan klassifiseres under eller endrer. Det betyr at de tre direktivene alle
i utgangspunktet berører gruppen næringsmidler under
vedlegg II. Det forhold at direktiv 94/36/EF viser
til regler under vedlegg I veterinære forhold, kan etter
de konkrete omstendigheter neppe tilsi at deler av dette vedlegget
er berørt av direktivet, da henvisningen nettopp går
ut på at de regler som er fastsatt her fortsatt skal gjelde.
Da direktiv 95/2 også viser til et direktiv under
gruppen farlige stoffer, må også denne delen av vedlegget
anses berørt. Vi kan ikke se at andre deler av EØS-avtalens
vedlegg kan anses berørt av de tre direktivene.
Tiltak under EØS-avtalen vil være
underlagt det generelle proposjonalitetsprinsipp. Dette gjelder
som et generelt rettsprinsipp i fellesskapsretten og må anses å være
inkorporert i EØS-avtalen i samsvar med art. 6. Bruken
av tiltak vil også være underlagt lojalitetsplikten
i art. 3. I tilknytning til tolkningen av art. 102 innebærer
dette at begrepet "berørte deler" ikke må tolkes videre
enn nødvendig. Etter vårt syn vil dette føre
til at bare de rettsakter som endres eller direkte berøres
av et omtvistet direktiv, vil i utgangspunktet være "berørte" deler
av vedlegget. Det er i den forbindelse et poeng at regelen i art.
102 ikke er en sanksjonsregel, men en reparasjonsregel. I unntakstilfeller
kan man tenke seg så nær sammenheng mellom reglene
på et område at også andre rettsakter
må anses berørt. Se St.meld.nr. 12 2000-2001
s. 99. Regjeringen går etter vårt syn her noe
langt når den sier at man ”ofte” må anta
at andre deler av vedlegget faller bort. Man kan neppe si at alle
rettsaktene om finansielle tjenester har en slik sammenheng at de
må falle bort en bloc. Dette krever en konkret analyse
i forhold til det aktuelle regelverk som ikke tas inn i avtalen. Det
avgjørende for vurderingen er at EU ikke skal bli tvunget
til å akseptere produkter eller tjenester med avvikende egenskaper
fra det som følger av harmoniserte krav det indre marked.
Dette fører ikke til at det er noe mål å oppheve
de deler av harmoniseringen som fortsatt er felles. Det vil med
andre ord si at de berørte deler av EØS-avtalens
vedlegg i forhold til de tre direktivene, i utgangspunktet er de
rettsakter som nevnes innledningsvis i de tre direktivene som direktiver
som endres eller oppheves. Hvorvidt det også skulle være
enkelte andre rettsakter som berøres så direkte
at de må bortfalle, kan bare besvares etter en konkret
gjennomgang av de aktuelle rettsakter. Vi har ikke de nødvendige faglige
kvalifikasjoner på feltet til å gjennomføre
en slik gjennomgang. Men grovt sett blir konsekvensen av at de berørte
deler av vedleggene settes ut av kraft, at EFTA-statene og EU midlertidig
ikke har harmoniserte regler med hensyn til forskjellige former
for tilsettingsstoffer som konserveringsmidler og fargestoffer i
næringsmidler. Dette betyr at produkter som er produsert
etter norske regler ikke uten videre tilfredsstiller EUs krav, og
at godkjenninger som er gitt av norske myndigheter ikke uten videre
legges til grunn av myndighetene i en EU-stat og vise versa. Det
betyr imidlertid ikke at avtalens rekkevidde i forhold til ulike varer
slik den er definert i art. 8 endres. Avtalen gjelder fortsatt fullt
ut for de varer som går inn under for eksempel protokoll
3, selv om enkelte av de harmoniserte regler faller bort.
Bortfall av harmoniserte regler kan imidlertid
få konsekvenser for det varebytte som skjer utenfor avtalen,
for eksempel i handelen med landbruks- og fiskeriprodukter under
WTO-avtalen. WTO-avtalen inneholder ikke forpliktelser til harmonisering.
Dersom reglene for slike varer og kontrollen med dem likevel er
harmonisert slik at man i Norge og EU har like regler og gjensidig
godkjennelse av hverandres kontroller, får dette selvsagt
også virkning for den samhandel som finner sted utenfor
EØS-avtalens virkeområde. Dermed får
bortfall av like regler og felles kontroller praktiske virkninger
også utenfor EØS-avtalens virkeområde.
I disse tilfelle kan bortfall av felles regler føre til at
EUs adgang til å anvende antidumpingstiltak kan gjenoppstå.
Det vil være tilfelle fordi EØS-avtalen ikke gjelder,
hvis det er nettopp de regler som bortfaller som regulerer adgangen
til gå til slike tiltak.
Avtalen forutsetter at det på tidspunktet
for inntreden av den midlertidige suspensjon skal være
klart hvilke deler av avtalens vedlegg som omfattes. Hvis partene ikke
har fastsatt dette i EØS-komiteen, er det opp til partene å gjøre
kjent sin holdning til dette spørsmål for den
andre parten. Innad i EU er det Rådet som har kompetanse
til å fastlegge holdningen. Antakelig vil det være
regelen om kvalifisert flertall som eventuelt vil komme til anvendelse
i den konkrete saken da det er snakk om tiltak på områder
hvor Rådet har lovgivningskompetanse med kvalifisert flertall,
se Rfo 2894/94 art. 1 nr. 3 bokstav b andre strekpunkt.
Det kan imidlertid reises spørsmål om hvorvidt
en avgjørelse av et slikt spørsmål krever
enstemmighet i Rådet som følge av det nye innholdet
i art. 300 EF. EØS-avtalen er en type avtale som omfattes
av art. 310, og art 300 bestemmer at avgjørelser om inngåelse
og suspensjon av slike avtaler skal fastsettes ved enstemmighet
i Rådet.
Uansett må man kunne regne med at det
forhold at EUs posisjon fastlegges av Rådet etter forslag
fra Kommisjonen vil bidra til å moderere rekkevidden av den
midlertidige suspensjonen. For ordens skyld kan det nevnes at medlemsstatene
ikke enkeltvis kan treffe tiltak som går utover de tiltak
som følger av EUs opptreden i henhold til avtalen. Dette
følger av at EØS-avtalen som sådan gjelder
med direkte virkning og forrang i medlemsstatene i henhold til fellesskapsretten. Etter
EF-domstolens praksis utgjør bestemmelsene i en avtale
Fellesskapet har inngått med tredjeland en "integrert del"
av Fellesskapets rettsorden. Se sak 181/73 Haegeman
mot Belgia saml. 1974 s. 449.
Det er ikke lett å si hva situasjonen
blir hvis EU av en eller annen grunn ikke får vedtatt en
holdning til hvilke deler av vedleggene i avtalen som skal bli berørt av
en suspensjon. I et slikt tilfelle har man liten veiledning med
hensyn til hva som er de berørte deler av vedleggene. En
mulig løsning er at dette spørsmålet
må løses av domstolene på grunnlag en
tolkning etter de retningslinjer som er gjennomgått ovenfor.
En annen mulig løsning er å si at så lenge
verken EØS-komiteen eller noen av partene klart har tilkjennegitt
et syn på hvilke deler av vedleggene som er berørt,
så inntrer ingen suspensjon.
Etter vårt syn er det vanskelig å gi
noe klart svar her. Momenter som taler for den siste løsningen
er hensynet til individene, til rettshomogenitet og til lojalitet
i anvendelse av avtalen, alle momenter som er understreket i avtalens
fortale, formål og grunnleggende prinsipper. Uenighet mellom
partene om utvikling av avtalen er i og for seg ikke noe irregulært
og er regulert i avtalen. Dette tilsier at effekten av en slik uenighet ikke
bør gjøres større enn nødvendig
og gå ut over det partene uttrykkelig vedtar. En situasjon
hvor det ikke finnes holdepunkter for hvilke virkninger konflikten har
for hvilke regler som gjelder, fører til en uholdbar situasjon
for de private rettssubjekter som er gitt rettigheter etter avtalen.
På den annen side kan det hevdes at i og med at man ikke
har felles regler, må man falle tilbake på hovedreglene
i avtalens hoveddel. Selv om dette gir EU en ensidig adgang til å si
opp vedlegg til EØS-avtalen, så er dette uttrykkelig
regulert flere steder i avtalen bl.a. art. 97 og 102. Men i alle
tilfelle forutsetter avtalen enighet eller i det minste en klart uttrykt
konflikt mellom partene om tolkning og anvendelse av avtalen. Dette
tilsier at domstoler eller andre organer ikke via tolkningsveien
anser deler av avtalen bortfalt uten at dette er klart hevdet av
en part.
Som vi ser er med andre ord virkningene av uenighet om
nye sekundærregler rettslig regulert i avtalen. Avtalen
mangler imidlertid rettslige mekanismer for å løse slike
konflikter mellom partene. Dersom for eksempel Norge mener EU går
for langt i å anse deler av avtalen suspendert, finnes
ingen instans i avtalen som Norge kan bringe saken inn for. EUs
tiltak, eller tiltak i EUs medlemsstater kan ikke av Norge bringes
inn verken for EFTA-domstolen eller EF-domstolen. Konflikten mellom
partene må derfor finne sin løsning politisk og ikke
rettslig.
Dette gjør situasjonen under EØS-avtalen
helt forskjellig fra situasjonen innen EU. I EU er beslutningsmekanismen
regulert slik at for de vedtak som må treffes ved enstemmighet,
inntrer intet vedtak å implementere dersom et land nedlegger
veto. Det finnes ingen rettslige sanksjoner mot dette. En annen
sak er at et land som går mot de andre kan bli utsatt for
et uformelt press og initiativ for å endre standpunkt. Å stemme
mot et vedtak som treffes ved kvalifisert flertall er selvsagt heller
ikke gjenstand for sanksjoner. Dersom vedtaket får tilstrekkelig
flertall, må det imidlertid respekteres og implementeres
også av land som har stemt imot. Sanksjonene for manglende
implementering er regulert i art. 226 og 227 EF. Disse er parallelle
til reglene om ESA og EFTA-domstolen i art. 31 og 32 i overvåknings-
og domstolsavtalen. Situasjonen i EØS er den at hvis et
vedlegg ikke blir vedtatt av EØS-komiteen så inntrer
ingen implementeringsplikt. Det er ikke noe rettsbrudd, og det er
intet å sanksjonere. Slik sett er situasjonen parallell
til de tilfelle der et vedtak i EU krever enstemmighet. På den
annen side regulerer avtalen visse konsekvenser av en slik situasjon
for den gjeldende avtale. Dette har intet sidestykke i fellesskapsretten
eller traktatene som etablerer EU og fellesskapet.
Selv om avtalen ikke gir rett til å bringe
en konflikt om disse spørsmål inn for noen domstol,
finnes det indirekte flere måter spørsmålet
kan havne for domstolene på. For det første vil
spørsmålet om lovligheten av beslutninger truffet
i EØS-komiteen og lovligheten av EUs opptreden i forhold
til EØS-avtalen kunne komme opp internt i EU for EF-domstolen.
Eksempel på en sak hvor dette kan skje er hvis en tysk
importør av varer fra Norge av tyske myndigheter må underlegge
seg tysk kontroll som følge av at harmoniserte regler suspenderes.
Det kan tenkes at importøren mener at suspensjonen, og
dermed kontrollen er ulovlig i forhold til EØS-avtalen.
Tilsvarende sak kan reises av en norsk eksportør til Tyskland
for tyske domstoler.
Etter EF-domstolens praksis utgjør
bestemmelsene i en avtale Fellesskapet har inngått med
tredjeland en ”integrert del” av Fellesskapets
rettsorden. Se sak 181/73 Haegeman mot Belgia
saml. 1974 s. 449. På denne bakgrunn tilligger
det EF-domstolen å fortolke slike avtaler, og sikre at
de gjennomføres ensartet innenfor hele Fellesskapet. Se
sak 104/81 Hauptzollamt Mainz mot Kupferberg saml. 1982
s. 3641. Under dette ligger også å ta
stilling til om avtalens bestemmelser har direkte rettsvirkninger
i medlemsstatenes nasjonale rett. Når en avtale oppretter
organer som kan treffe beslutninger i henhold til avtalen, blir
også disse organenes beslutninger del av fellesskapsretten. Se
sak 30/88 Hellas mot Kommisjonen saml. 1989 s. 3711 og
sak c-192/89 Sevince mot Staatssecretaris van Justitie
saml. 1990 I-s. 3461. Dette innebærer at såvel
bestemmelsene i EØS-avtalen, som EØS-komiteens
beslutninger, utgjør integrerte deler av fellesskapsretten,
og at Fellesskapets rettsakter som strider mot EØS-avtalen
kan annulleres av domstolen etter art. 230. Se sak T-115/94
Retten i første instans Opel Austria mot Rådet
saml. 1997 II-s. 39. Det innebærer videre at
reglene om forhåndsavgjørelse etter art. 234 kommer
til anvendelse på EØS-avtalen og de beslutninger
som treffes under denne, herunder reglene om foreleggelsesplikt. Uttalelse
1/91, EF-tidende 1992 C 110 premiss 37-38.
Som ledd i sin avgjørelse av virkninger
innad i Fellesskapet av EUs avtaler med tredjeland, kan domstolen
måtte ta stilling til avtalens gyldighet. Når
det gjelder gyldigheten av beslutninger truffet i henhold til EØS-avtalen,
må dette vurderes i forhold til folkerettslige regler og
i forhold til EØS-avtalen selv. Det forhold at avtalen
har egne tvisteløsningsprosedyrer er ikke til hinder for
at EF-domstolen har kompetanse. Se sak 104/81
Hauptzollamt Mainz mot Kupferberg saml. 1982 s. 3641 premiss 20. Dette
betyr at domstolen vil kunne ta stilling til om Rådet og
Kommisjonen har tolket art. 102 riktig, og om den er anvendt proporsjonalt
og lojalt i forhold til avtalens formål.
Spørsmålet kan også tenkes å komme
opp innenfor EFTA-pilaren for eksempel om norske myndigheter innretter
seg etter at deler av avtalen er suspendert og praktiserer særnorske
regler og kontroller. I slike tilfelle kan man teoretisk tenke seg
søksmål mot myndighetene for norske domstoler
med påstand om at EØS-avtalen er brutt. I slike
tilfelle kan både norske domstoler og EFTA-domstolen måtte
ta stilling til om deler av avtalen, og i tilfelle hvilke, er suspendert.
Internt i Norge vil en slik rettsusikkerhet
kunne fjernes ved at lovgivningsmyndigheten brukes til klart å angi
hva som skal gjelde i norsk rett, f.eks. ved en opphevelse av de
regler som gjennomfører i norsk rett suspenderte deler
av EØS-avtalen. Norske myndigheters standpunkt vil i slike
tilfelle måtte legges til grunn av norske domstoler, jf.
senest Høyesteretts plenumsdom i Finangersaken. Mye taler
for at norske domstoler i et slikt tilfelle ville følge
norske myndigheters offisielle syn også utover de tilfelle
hvor dette er kommet formelt til uttrykk i lovgivning.
Det kunne hevdes at hvis Norge fulgte opp EUs
syn på hvilke deler av avtalen som var suspendert, og dette syn
var galt, så kunne det representere et brudd på EØS-avtalen
som kunne påtales av ESA etter overvåknings- og
domstolsavtalen. Men siden ESA og Kommisjonen skal koordinere sine
standpunkter etter art. 109, og uenighet mellom dem bringes opp
for EØS-komiteen, er en slik utvikling neppe mulig.
Konklusjonen på dette blir at den eneste
praktiske mulighet for en rettslig prøving av anvendelsen
av art. 102, er som en rettssak anlagt av private mot myndighetene
i et EU-land, og med foreleggelse av det EØS-rettslige
spørsmål for EF-domstolen etter art. 234 EF.
Vi er bedt om å vurdere tre ulike handlingsalternativer
for EU: (i) gå til mottiltak på berørte
områder av avtalen, (ii) ikke gjøre noe, (iii)
ta politiske initiativ som svekker samarbeidsforholdet mellom Norge
og EU på andre områder.
Disse alternativene er ikke gjensidig utelukkende. EU
kan gå til mottiltak på berørte deler
av avtalen og samtidig ta politiske initiativ som svekker samarbeidsforholdet
mellom Norge og EU på andre områder. (kombinasjon
av (i) og (ii)).
Alternativene er heller ikke uttømmende.
For eksempel, EU kan gå til berørte mottiltak
på berørte områder av avtalen, samtidig
som noen av medlemsstatene ønsker å setter i gang
politiske initiativ som svekker samarbeidsforholdet mellom Norge
og EU på andre områder, men at de ikke lykkes å få et
flertall med seg. Resultatet kan likefullt være at legitimiteten
og oppslutningen om EØS-avtalen og Norges ulike tilknytninger
til EU, vil kunne svekkes. Norge vil kunne møte en mer
sammensatt og vanskeligere forhandlingspartner (kombinasjon av (i)
og et tenkt alternativ (iv)).
For å forstå mulige tiltak
fra EUs side ved norsk bruk av reservasjonsretten, er det avgjørende å supplere
den rene juridiske analysen med en politisk analyse av EU, EØS-avtalen
og mer generelt Norges forhold til EU. Vi vil gjøre det
klart at slike politiske analyser er heftet med betydelig skjønn
og usikkerhet. Det er videre viktig å understreke at mulige
tiltak fra EUs side og konsekvenser av disse for Norge vil være
resultat av politiske vurderinger og valg. Tiltakene og konsekvensene vil
derfor kunne påvirkes gjennom den politikk norske myndigheter
fører overfor EU og det gjennomslag norske myndigheter
får for de interesser og krav de velger å fremme
i EUs medlemsstater og organer.
Det finnes ikke noen tidligere erfaringer fra
bruk av reservasjonsretten. Eksisterende teorier og modeller er også utilstrekkelige
for å gi klare prediksjoner på EUs mulige fremtidige
handlingsmønster. For å vurdere mulige reaksjoner
fra EU på at Norge benytter reservasjonsretten, velger
vi å undersøke tidligere erfaringer med uoverensstemmelser
mellom EU og Norge, eller andre land det er naturlig å sammenligne
seg med, samt å ta utgangspunkt i noen mer generelle og
velkjente trekk ved EU-samarbeidet. Selv om eksemplene er enkeltstående
og må forstås i forhold til den konkrete sammenheng,
illustrerer de likevel noen mer generelle trekk som er vel kjent
fra systematiske studier av EU. Vi kommer tilbake til disse nedenfor
etter gjennomgangen av de konkrete tilfellene.
Samarbeidet med EU i og utenfor EØS
har i hovedsak vært heftet med få problemer og
vanskeligheter. Norge har ikke vært oppfattet som en vanskelig
partner for EU. Norge har likevel hatt noen uoverensstemmelser med
EU, der man har søkt å finne felles løsninger.
EØS-avtalens art. 115 skisserer den
såkalte "Låne og tilskuddsordningen". Formålet
med ordningen var at EFTA-landene som er medlemmer av EØS
skal gi finaniseringsbistand til utvikling og strukturtilpasning
i Hellas, Irland, Portugal og i visse regioner i Spania.
Bestemmelser om ordningen er spesifisert i protokoll 38.
Her heter det blant annet i art. 3 at: "Det samlede beløp
for tilskudd etter art. 1 skal være 500 millioner ECU,
som det skal gis samme tilsagn om i like store deler i perioden
1994 til og med 1998."
Høsten 1998 kom det til uenighet mellom
partene om hvorvidt denne ordningen skulle videreføres
eller opphøre etter 1. januar 1999. EFTA-statene og flere
medlemsstater, deriblant de skandinaviske, oppfattet dette som en
"adgangsbillett" til EØS, som skulle løses en gang
og som ikke skulle videreføres. Spania, som var støttet
av de andre landene som var mottakere av disse midlene, mente derimot
at denne ordningen var et arrangement som også skulle videreføres
etter den angitte perioden.
Den spanske motstanden mot å fjerne
tilskuddsordningen skjedde i en tid i EU da man var i ferd med å innlede
forhandlingene om den nye budsjettstrukturen i EU, den såkalte
Agenda 2000, som ble avsluttet våren 1999. Under disse
forhandlingen sto overføringer til de svakest utviklede
regionene sentralt og flere EU-land ønsket å redusere
overføringene til blant annet Spania.
På møtet i EØS-komiteen
i oktober 1998, aksepterte EFTA-statene ikke at det fulgte av EØS-avtalen
at det skulle være en automatikk i forlengelse av tilskuddsordningen.
EFTA-statene sa seg likevel villige til å videreføre
det finansielle samarbeidet. De foreslo nye tiltak for å redusere
sosial og økonomisk ulikhet i Europa.
Spania, støttet av de andre statene
som var dekket av ordningen, aksepterte ikke dette forslaget. De
viste dessuten til at det ikke var noen formuleringer i EØS-avtalen
som åpnet for at EØS-samarbeidet skulle gjelde
ved utvidelse og fordypning av EU samarbeidet, som for eksempel
Schengen, miljø etc. Spørsmålet om utvidelse
og fordypning av samarbeidet mellom EU og EFTA-statene ble således
direkte koblet til at disse landene aksepterte deres tolkning av
EØS-avtalens regler om tilskuddsordningen. Atmosfæren
mellom partene ble ytterligere vanskeliggjort ved at andre saker
måtte utsettes inntil spørsmålet om den
finansielle ordningen ble løst. For eksempel ble spørsmålet
om mulighetene for EFTA-landene til å sette visse medisinske
produkter på markedet blokkert.
I løpet av vinteren 1999 arbeidet partene
for å finne en akseptabel løsning. Island, Norge
og Liechtenstein måtte på møtet i EØS-komiteen
i mai 1999 akseptere at de skulle finansiere en ny ordning for sosial
og økonomisk utjevning i Europa. Beløpet ble fastsatt
til 119.6 millioner Euro mellom 1999 og 2003, og beløpet skulle
gå til å finansiere prosjekter i Spania, Irland, Hellas
og Portugal.
Denne saken illustrerte at EU har vesentlig
makt til å fastlegge hvordan EØS avtalen skal
forstås. EUs reaksjonsmønster er påvirket
av at visse medlemsstater kan vanskeliggjøre andre former
for samarbeid, og/eller forsinke beslutningsprosessen i
EØS. Medlemsstater kan kople spørsmål
omkring EØS til andre pågående forhandlinger
og beslutningsprosesser i EU, slik Spania koplet spørsmålet
om Låne- og tilskuddsordningen til den interne budsjettdebatten
i EU. Fordi de andre medlemsstatene dermed selv kan bli påført
kostnader eller byrder ved å støtte Norge fremfor
Spania, kan de selv komme til å gi sin støtte
til de andre medlemsstatenes protester mot Norge. Saken illustrerer
også at som relativt rike land utenfor EU er det vanskelig å argumentere
for at man skal delta og dele godene ved samarbeidet, men ikke dele
byrdene og kostnadene ved samarbeidet
I 1997 innledet Kommisjonen dumping- og subsidieprosedyrer
mot Norge etter klager fra fiskeoppdretternes organisasjoner i Skottland
og Irland. Kommisjonen fant at oppdrettsnæringene i disse
områdene hadde vært skadelidende på grunn
av norsk eksport av laks til EU. Det ble foreslått at norske
aktører ble ilagt en dumping- og subsidieavgift på 13,7%.
Tidsmessig falt mobiliseringen blant oppdretterne
i Skottland, sammen med valget i Storbritannia. Det var betydelig
press fra de konservative i Storbritannia for at EU skulle ta opp
denne saken og det var også en britisk kommissær
som i stor grad håndterte saken i EU.
EU hevdet at spørsmålet falt
utenfor EØS avtalen på grunn av reglene om avtalens
omfang i art. 8. Etter EUs syn kom derfor verken forbudet mot toll
og avgifter i art. 10 og 14 eller reglene om beskyttelsestiltak
i art. 112-114t til anvendelse, slik at forpliktelsen til å avstå fra
bruk av slike virkemidler ikke gjaldt for fisk. Norge, på sin
side, forsøkte å legge EØS-avtalen til grunn
for å løse tvisten. De norske forsøkene
ble avvist av EU.
Etter en omfattende lobbykampanje fra norsk
side, med mobilisering av faglige og personlige nettverk og kontakter,
kombinert med omfattende mobilisering fra den norske fiskerinæringen,
lyktes man med å komme til enighet om en "lakseavtale".
Avtalen innebar at det etableres et overvåknings-
og håndhevningssystem for å følge utviklingen
videre. Det ble fastsatt en minstepris for laks (3,25 Euro), den norske
eksportveksten til EU skal ikke stige med mer enn 10 % per år,
samt at eksportavgiften på laks ble øket for å finansiere
felles markedsføring av laks i hele EU området.
Avtalen mellom myndighetene ble supplert med avtaler mellom Kommisjonen
og de enkelte oppdretterne om overholdelse av minsteprisene. Det har
senere også vært innført sanksjoner mot
norske oppdrettere for brudd på avtalen.
Også "Laksesaken" illustrerer at det
er EU som i stor grad fortolker hva som ligger innenfor og utenfor
avtalen. På tross av at Norge forsøkte å argumentere
for at denne saken lå innenfor EØS, ble dette
avvist fra EUs side.
Saken viser videre at EUs reaksjoner i stor
grad kan være bestemt av forhold som foregår i
de ulike medlemsstatene og som kan være nokså løst
koplet til det ordinære arbeidet i Kommisjonen. Saken viser
videre at Kommisjonenes handlinger i noen saker kan være preget
av nasjonalitet og tilhørighet til de ulike kommisærene.
Endelig viser saken at EU og Norge var i stand
til å finne frem til minnelige og troverdige løsninger
som kunne fungere for alle parter, der overvåkning, rapportering
og åpenhet sto sentralt. Men arbeidet med å få etablert
en ny avtale krevde betydelig fokusering, samordning og mobilisering
fra norsk side, og det kan være krevende å ha
tid, ressurser, kontakter og legitimitet i EU til å ha
mange slike "aksjoner" gående.
I EØS-avtalen var det opprinnelig gjort
varige unntak for den veterinære kontroll av dyr og dyreprodukter ved
grensepassering. I 1992 betraktet regjeringen dette unntaket for å være
" ... avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige
dyrehelse". Unntaket innebar at Norge i denne sammenheng ble behandlet
som tredjeland av EU.
Både fisk og kjøtt betraktes
som landbruksprodukter i henhold til fellesskapsretten. I løpet
av 1995 ble det klart at norsk eksport og laks ble vanskeliggjort
til EU ved at det ble innført veterinær kontroll
av norsk fisk både i transittland og i mottakerland. Resultatet
var at leveringstiden for norsk fisk ble forsinket, kvaliteten ble
svekket og verdier ble tapt.
Disse aksjonene falt også sammen med
de generelle endringene i grensekontroll og tollsatser i Europa,
og det var på denne tiden betydelig uro og uklarhet omkring
spørsmålet om veterinær grensekontroll
i EU.
Vinteren 1995 tok Norge, blant annet på bakgrunn
av rapporter fra fiskerinæringen, men også etter
noen henvendelser fra norske landbruksinteresser (blant annet TINE),
initiativ overfor EU med sikte på å forhandle fram
en utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området.
Videreutviklingen av det norske kontroll- og tilsynsapparatet ble
dermed koplet mot handelspolitiske hensyn.
I forhandlingene forsøkte Norge opprinnelig å få unntak
for norsk fisk fra veterinærbestemmelsene. Dette ble bestemt
avvist fra EUs side. EU ville ikke betrakte deler av regelverket
isolert fra den større helheten.
Høsten 1996 var utkastet til veterinæravtale
klar, og 17. juli 1998 ble beslutningen om å godkjenne
avtalen tatt i EØS-komiteen. Avtalen bygde i stor grad
på resultatet fra forhandlingene om medlemsskap.
Avtalen medførte at grensekontrollen
mot EU-land ble fjernet, kompensatoriske ordninger ble etablert,
og at en rekke veterinære bestemmelser blant annet knyttet
til dyrevern og kugalskap ble iverksatt. Kontrollansvar ble flyttet
til produsenter i eksportlandet, og til importører, grossister
og detaljister i Norge. Samtidig ble ESAs kompetanse utvidet til å gjelde
de nye kontrollordningene i Norge.
Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet
markerte opprinnelig motstand mot veterinæravtalen, men endte
med å anbefale veterinæravtalen for Stortinget høsten
1998. Forutsetningen var: at 70.5 millioner ekstra skulle bevilges
til nasjonale kontrolltiltak, at sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen
skulle brukes aktivt, samt at kontrolltiltakene skulle evalueres
fortløpende.
Etter mobilisering internt i Senterpartiet utløste
avtalen interne problemer i regjeringen. Fire av seks statsråder
fra Senterpartiet tok dissens. En samlet stortingsgruppe fra Senterpartiet
stemte imot avtalen. Avtalen ble likevel vedtatt med et klart stortingsflertall
og trådte i kraft 1. januar 1999.
Veterinærsaken viste at i spørsmålet
om å finne unntak for visse deler av avtalen, var EU motvillige.
På mange områder betrakter EU det som vanskelig å skille
mellom for eksempel fisk og andre landbruksprodukter i EU. Saken
illustrerte videre at spørsmålet ble aktualisert
i en periode der det var generell uro i EU omkring spørsmål
knyttet til veterinærkontroll og grensekontroll.
Etter at Sveits sa nei til å delta
i EØS ved folkeavstemmingen, ønsket de å innlede
nye forhandlinger med EU. Sommeren 1993 sendte Sveits en liste med seksten
politikkområder som de ønsket å forhandle med
EU om. I november 1993 aksepterte Rådet at man skulle innlede
forhandlinger på syv av disse områdene: lufttransport,
landtransport, landbruk, fri bevegelse av personer, offentlige anskaffelser,
forskning og tekniske handelshindringer.
Men i februar 1994 ble det avholdt en nye folkeavstemming
i Sveits omkring transitt trafikk gjennom alpene. Et flertall stemte
for å innlemme en formulering som sa at all internasjonal
transport skulle forhindres etter 2004 i den sveitsiske konstitusjonen.
EU oppfattet dette som et brudd mot transittavtalen som
Sveits og EU hadde inngått allerede i 1992. Som en konsekvens
av den sveitsiske avstemmingen besluttet EU å utsette alle
de bilaterale forhandlingene med Sveits.
Etter at Sveits over lengre tid, og med stor
innsats, hadde overbevist EU om at den nye bestemmelsen skulle iverksettes
på en ikke-diskriminerende måte og med respekt
for tidligere inngåtte avtaler, ble forhandlingene om de
ulike politikkområdene gjenopptatt ved utgangen av 1994.
Forhandlingene var svært vanskelige.
Vanskene var spesielt store i forbindelse med prisfastsettingen
på transittrafikken gjennom Alpene og på bestemmelser angående
sosiale ordninger knyttet til fri bevegelse av personer. Etter at
Sveits hadde gjort store innrømmelser og fått
støtte fra det østerrikske formannskapet til å løse
noen av vanskene, lyktes partene å komme frem til en avtale
ved utgangen av 1998. Resultatet ble godkjent etter folkeavstemming
i Sveits.
Eksemplet fra Sveits illustrerer at EUs reaksjoner
og handlinger ofte er kjennetegnet av at man kopler vanskeligheter
med forhandlinger på ett område, sammen med andre
områder.
På tross av at eksemplene ovenfor med
uoverenskomster er knyttet til spesielle situasjoner, passer de godt
med det generelle bildet av EUs reaksjonsmønster som tegnes
i faglitteraturen. Her er det gjerne tre trekk som fremheves Wallace,
Helen (2000) "The Policy Process – A Moving Pendelum" i
Helen Wallace og William Wallace (red) "Policy Making in the European
Union" Fjerde utgave, Oxford University Press, London, s. 39-64..
Det første er at samarbeidet i EU i
stor grad er et rettslig samarbeid. Fordi det er rettslig samarbeid
vil det også forventes at partene forsøker å forholde
seg til, og agere i forhold til det gjeldende regelverket. Løsninger
blir gjerne søkt innenfor rammen av avtalen.
For det andre, samarbeidet i EU er kjennetegnet
av en søken etter konsensus. Dersom partene er uenige, søkes
det i stor grad å finne "minnelige" løsninger
som bidrar til at alle partene kan være tilfredse, mens
man samtidig ivaretar de generelle prinsippene og bærende ideene
som kjennetegner samarbeidet, som for eksempel prinsippet om ikke-diskriminering.
Saker der man ikke kan finne konsensus utsettes og forskyves gjerne frem
i tid, snarere enn at løsninger tvinges frem gjennom flertallsbeslutninger.
Det finnes også et betydelig etterslep i forhold til implementering
av regelverket i de aller fleste medlemsstatene. Single
Market Scoreboard, May 2000, SEC (2000).
I EØS avtalens art. 1 er det utrykt
et ønske og en slags forpliktelse om å søke
konsensus. Det heter at partene skal "fremme en vedvarende og balansert
styrking av handel og økonomiske forbindelser av handel og økonomiske
forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår
og overholdelse av samme regler, med sikte på å opprette
et ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde".
En norsk bruk av reservasjonsretten kan av noen tolkes som et utrykk
for manglende vilje til å følge avtalens "ånd".
På tross av at søken etter
konsensus er et kjennetegn internt i EU samarbeidet, kan det reises
spørsmål om den samme uskrevne forpliktelse om å søke
konsensus gjelder i samme grad for EU og medlemsstatene i EU, i
forholdet til stater som ikke har status som fullt medlem. Ønsket
om intern konsensus kan tenkes å gå foran ønsket
om konsensus med tredje-land. I tolkningen av EØS-avtalen
er det klart at EU har vesentlig mer makt enn Norge og de andre
EFTA statene. Men det er tross alt grunn til å anta at
villighet til søken etter konsensus er sterkere i forhold
til Norge, som er EØS medlem, enn i forhold til Sveits,
som står utenfor EØS.
For det tredje, EU er et komplekst og sammenkoplet system.
Forhandlingene og beslutningsprosessen kjennetegnes gjerne ved at
partene finner løsninger ved at man kopler saksområder,
som i utgangspunktet ikke hører tett sammen, sammen med
hverandre. Beslutninger på et område kan derfor
ofte ha store betydning for beslutninger på et annet område.
Når man står utenfor EU er man i større
grad avhengig av å løse de ulike problemene isolert,
og har færre muligheter til å binde saksområder
sammen.
Siden EU i stor grad også blir preget
av de ulike medlemsstatenes synspunkter og interesser vil også EUs reaksjonsmønster
være betinget av ulike nasjonale interesser, hendelser
og politiske begivenheter. Sammenfall i tid mellom ulike problemer,
løsninger og deltakere, både i medlemsstatene
og i EU vil derfor ofte være avgjørende for å forstå EUs
reaksjonsmønster. Slike sammenfall i tid er ofte nokså stabile
og forutsigbare, som fremtidige prosjekter og timetabeller i EU eller
nasjonale valgsykluser etc., men de kan også være mindre
forutsigbare i form av plutselige hendelser eller kriser.
Disse kjennetegnene er ikke konsistente og trekker ikke
nødvendigvis i samme retning:
Det første antyder at EU ofte vil finne
det naturlig å reagere dersom Norge benytter seg av reservasjonsretten,
og man kan da forvente at de vil benytte retten til å få til
mottiltak på berørte områder av avtalen.
Det vil dessuten kunne være uhensiktsmessig sett fra EUs
side å operere med ett sett av harmoniserte regler internt
i EU, og et annet sett i forhold til EØS. Rettshomogeniteten
vil da være brutt. I en slik situasjon er det nærliggende å anse
de "gamle" harmoniserte for bortfalt, og falle tilbake på de
generelle regler om forbud mot restriksjoner i avtalens hoveddel
i forholdet mellom EU på sin side og EFTA-landene på den
annen. Det er derfor meget sannsynlig at EU vil kreve de berørte deler
av avtalens vedlegg etter de retningslinjer som er beskrevet ovenfor
suspendert inntil konflikten er løst.
Det andre antyder at EU ofte vil søke å finne
minnelige løsninger og at man vil etterstrebe å finne
løsninger som alle kan akseptere, dersom partene er villige
til å finne slike løsninger, samt at det er mulig å finne
slike samtidig som man ivaretar noen av de grunnleggende prinsippene
ved EU.
Det tredje trekket innebærer derimot
betydelig usikkerhet. I EU er det vanlig og legitimt at man kopler saksområder
sammen og at man ser det som naturlig at ulike nasjonale interesser
kan uttrykkes og koples sammen slik at man kan finne løsninger.
Dette innebærer at man ofte kan forvente at EU eller noen
av medlemsstatene kan ønske å ta initiativ som
svekker samarbeidsforholdet mellom Norge og EU på andre områder.
I tillegg til disse mer generelle faktorene,
vet vi fra andre studier at noen mer spesielle trekk kan være
viktige for å forstå EUs handlingsmønster
dersom Norge benytter reservasjonsretten.
På tross av at beslutningene i EU ofte
er preget av en søken etter å finne konsensus,
er det ofte internt i EU ulike synspunkter på ulike direktiver
og reguleringer. Medlemsstater kan ha forsøkt å ta
opp saker til nye behandling, de kan ha truet med å nedlegge
veto, saken kan ha blitt vedtatt med knappest mulig margin, medlemsstater
kan ha unnlatt å iverksette eller trenert iverksetting
av direktiver eller medlemsstater kan også ha forsøkt å fremme
saken for EF domstolen etc? I andre saker er det betydelig uenighet
mellom EUs ulike institusjoner, for eksempel kan Europaparlamentet
ha reist kritiske spørsmål og motarbeidet et foreslått direktiv,
eller Rådet kan ha ulike syn enn Kommisjonen etc.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder der det er stor
konflikt internt i EU, kan man vente at EUs reaksjonsmønster
vil være mindre kraftig, enn på områder
der det er stor enighet og konsensus blant EU statene. I denne forbindelse
kan det ha betydning at Danmark har søkt Kommisjonen om
unntak etter art. 95 og at Kommisjonen har avslått dette. Saken
står nå for EF-domstolen. På den ene
siden illustrerer dette at det er uenighet innad i EU om det spørsmålet
Norge reiser. På den annen side kan det være vanskelig
for EU og særlig da Kommisjonen å føre
en mildere linje overfor Norge enn den som er ført overfor EUs
egne medlemsstater hvor argumentasjonen for unntak er avvist.
Ulike direktiver kan ha ulike virkninger på EUs
marked. Mens noen direktiver kan virke sterkt handelsvridende og
ha store diskriminerende effekter, kan andre ha færre handelsvridende
og diskriminerende effekter.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder som ikke vil virke
diskriminerende og skape små handelsvridende effekter,
kan man forvente at EUs reaksjonsmønster vil være
mindre kraftig, enn dersom man ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder som har store handelsvridende
effekter. Siden næringsmidler i det vesentligste faller
utenfor EØS-avtalen må det sies at den aktuelle
saken har relativt liten betydning for samhandelen innen EØS.
EØS-avtalen ble forhandlet frem på et
spesielt tidspunkt og er statisk i forhold til det dynamiske samarbeidet
i EU. Når nytt regelverk vedtas i EU, skal EØS-komiteen
vurdere om det skal inkluderes i EØS. Det vil per definisjon
være et vedvarende trekk ved EØS at man kontinuerlig
vurderer hvorvidt, og hvor, nye deler av EUs regelverk hører
inn i EØS avtalen. Noen av de nye delene vil da være
mer sentrale i forhold til EØS avtalens primære
målsetninger, mens andre direktiver og utviklinger av avtalen
vil være av mer perifer betydning. Det vil ventelig være
uenighet i tolkningene om hvorvidt visse nye deler inngår
som en del av kjernen i EØS, eller om det inngår
som en mer perifer del av avtalen.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder som ligger i periferien
av EØS-avtalen, vil man forvente at EUs reaksjoner vil
være mindre sterke enn dersom man benytter reservasjonsretten
på områder som ligger mer sentralt i EØS-avtalen.
I det aktuelle tilfellet må direktivene sies å ligge
innenfor avtalens kjerneområde, nemlig harmonisering av produktstandarder
for varer. På den annen side berører direktivene
som nevnt ovenfor varer som i sin største del ikke faller
inn under avtalen. Det vil si at direktivene prinsipielt sett er
sentrale, men praktisk sett mer perifere.
I tilknytning til dette kan et være
verdt å nevne at EUs reaksjoner må forventes å være
avhengig av om reservasjonen brukes i et enkeltstående
tilfelle, eller om den brukes mer regelmessig. Dersom reservasjonsretten
brukes utover de rent enkeltstående tilfeller, vil det
lett bli slik at homogenitetsmålsettingen mer direkte anses
utfordret. Dette vil innebære at avtalens sentrale deler
anses utfordret.
Som nevnt ovenfor er det et viktig kjennetegn
ved EU at løsninger søkes ved å kople
ulike problemer sammen. Slike koplinger kan gjøres av EU
selv, eller bli forsøkt gjort av noen av medlemsstatene.
Ved noen anledninger er dagsorden i EU slik at det er mer naturlig å gjøre
slike koplinger, mens andre ganger er slike koplinger mindre naturlige.
For Norge kan slike koplinger skje ved at de
koples direkte til videreutvikling av selve EØS-avtalen
eller til andre deler av samarbeidet. Det mest nærliggende
i forbindelse med den direkte koplingen til EØS er muligens
nye forhandlinger om låne og tilskuddsordningen som kan
komme ved utgangen av 2003, samt forhandlinger i forbindelse med
utvidelse av EØS-området i sammenheng med utvidelsen
av EU. Tidsmessig kan disse forhandlingene komme til å falle
sammen med at tidsfristen for reservasjonsretten utløper.
Uoverensstemmelser i forbindelse med EØS
avtalen kan også koples til forhandlinger om andre former europeisk
samarbeid utenfor EØS, som for eksempel Schengen, ØMU,
felles utenriks- og sikkerhetspolitikk eller i forbindelse med utvidelse
etc.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på tidspunkt der Norge ikke har mange
andre pågående eller nært forestående
forhandlinger med EU, kan man forvente mindre sterke reaksjoner
fra EU.
For at argumenter skal høres og vinne
oppslutning i EU bør de være velbegrunnet. Siden
mange av direktivene i EU omhandler tekniske spørsmål,
er det ofte nødvendig med god vitenskapelig dokumentasjon
for sine synspunkter. EU og EU-landene besitter selv også vesentlig
kompetanse på noen områder, mens på andre områder
har de mindre kompetanse. På området som gjelder
matsikkerhet har for eksempel EU over tid satset på å bygge
opp bred og solid kunnskap og kompetanse for å sikre trygg
mat for forbrukerne, mens på spørsmål
omkring fisk har Norge betydelig kompetanse og gode fagmiljø som
EU muligens ikke besitter.
Dersom Norge er i stand til å basere
sine argumenter på solid, metodisk og faglig uavhengig
vitenskap, kan en forvente at EUs reaksjonsmønster vil
være mindre kraftig, enn dersom Norge ikke er i stand til å dokumentere
sine påstander vitenskapelig og forskningsmessig. Siden
Kommisjonen allerede har avvist Danmarks argumentasjon, vil det
ha betydning i hvilken grad norske myndigheter kan komme med andre
og for EU mer overbevisende argumenter enn de danske.
EU samarbeidet er bygd opp omkring noen sentrale prinsipper,
som for eksempel å fremme økonomisk og sosial
utvikling, sikre høy sysselsetting og fremme en bærekraftig
utvikling. Disse prinsippene kan tidvis stå i motsetning
til hverandre. Moralske eller verdimessige spørsmål
har også en annen "logikk" enn de rent økonomiske. Økonomiske
hensyn og interesser er pragmatiske og kan ofte graderes. Verdimessige
og moralske spørsmål kan derimot noen ganger oppfattes som
absolutter, der man ikke kan akseptere noen som helst form for endring.
I slike situasjoner er det derimot viktig at man fremstår
som troverdig. I de svenske forhandlingene om alkoholmonopol begrunnet
ut i fra helsepolitiske vurderinger, ble man fra EU møtt
med moralsk skepsis mot denne type argumenter all den tid Sverige
var en av verdens største eksportører av vodka. Trygve
Ugland (2000) "Europeanisation of Nordic Alcohol Control Policies – Policy
Integration Through Processes of Relabelling", manuskript presentert
på ARENA seminar 31.10 2000.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på noen områder ut i fra en
moralsk begrunnelse, kan en forvente at EUs reaksjonsmønster
vil være mindre kraftig enn dersom man benytter reservasjonsretten
på områder der det kan være grunn til å tro
at motstanden primært skyldes ønske om å verne
om økonomiske interesser.
I EU har man det såkalte Luxembourg-kompromisset.
Det vil si at på områder som er av vital nasjonal betydning
eller interesse kan man påberope seg en nasjonal vetorett.
Dersom Norge benytter vetoretten på områder som
kan fremstå som av vital nasjonal interesse, kan man forvente
mindre sterke reaksjoner fra EU, enn dersom Norge benytter den på områder
som ikke kan betraktes som av vital nasjonal interesse.
I henhold til art. 99, 100 og 101 i EØS-avtalen
harEFTA landene anledning til å bidra
til å utarbeide nytt regelverk når dette skapes
i EU. Kommisjonen skal uformelt innhente synspunkter fra sakkyndige
i EFTA-statene, på samme måte som den innhenter
synspunkter fra sakkyndige i EUs medlemsstater når den
utarbeider sine forslag. Kommisjonen skal også sikre sakkyndige
fra EFTA-statene en bredest mulig deltakelse i det forberedende
stadium for å utarbeide utkast til tiltak som senere skal
forelegges komiteene som bistår Kommisjonen i utøvelsen
av dens myndighet. Når Kommisjonen oversender sitt forslag
til Rådet skal den også oversende gjenparter til
EFTA statene og det kan anmodes at det foregår en meningsutveksling
i EØS-komiteen. Det påhviler således
et ansvar for Kommisjonen til å sikre deltakelse fra EFTA-landene,
og det er en mulighet for EFTA-landene til å påvirke
regelverket.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder der norske myndigheter
ikke tidligere har gitt uttrykk for sine synspunkter, eller eventuelt
har endret sitt synspunkt i forhold til hva de hevdet i tidligere
faser av beslutningsprosessen, må man forvente en mer avvisende
holdning fra EU begrunnet i at norske myndigheter burde fremmet
sine synspunkter på et tidligere stadium i beslutningsprosessen.
Når stater unnlater å følge
visse forpliktelser kan dette være resultat av en bred
folkelig mobilisering og uttrykk for brede interesser som har fremkommet
gjennom sunne demokratiske og legitime prosesser. EU har selv benyttet
dette argumentet i forbindelse med uenighet med USA om handel med
genmodifisert mat. EU har her argumentert for at det finnes bred
folkelig motstand mot denne type produkter i Europa og at dette
i seg selv kan kompensere for eventuelle manglende vitenskapelige
beviser.
Dersom Norge ønsker å benytte
reservasjonsretten på områder der norske myndigheter
kan støtte seg på bred samfunnsmessig og faglig
oppslutning, og man har benyttet seg av demokratiske prosedyrer
for å innhente synspunkter fra velgere og berørte
parter, kan man forvente at EUs reaksjoner vil være svakere
enn dersom man benytter reservasjonsretten på områder der
norske myndigheter ikke kan vise til tilsvarende bred samfunnsmessig
og faglig oppslutning, og der man ikke har benyttet seg av demokratiske
prosedyrer for å innhente synspunkter fra velgere og berørte
parter.
EØS- avtalen har nå fungert
i seks år. Samarbeidet har i all hovedsak fungert tilfredsstillende.
Det er likevel liten kjennskap til avtalen i EU og bare en håndfull mennesker
i Kommisjonen arbeider med EFTA og EØS-saker. I løpet
av denne perioden har dessuten Norges forhold til EU og Europa blitt
endret på to vesentlige områder.
For det første har EFTA-pilaren og
selve fundamentet for EØS-avtalen blitt endret. Ved at
tidligere EFTA medlemmer er blitt medlemmer av EU har den symmetrien
som tidligere var mellom EFTA og EU blitt kraftig forrykket til
fordel for EU. EØS, og EØS institusjonene er dermed
i dag en konstruksjon som oppfattes som tungrodd fra EUs side.
For det andre har EU-samarbeidet blitt utvidet
til en rekke andre områder, som ØMU, Schengen,
Felles utenriks og sikkerhetspolitikk og nå utvidelse til Øst
og Sentral Europa. Et flertall i Norge har ønsket at Norge skulle
søke tettere samarbeid med EU også innenfor disse
ordningene. Stadig mer av norsk samarbeid med Europa skjer derfor
på områder utenfor EØS-avtalen, mens
det samtidig er klart at Norges medlemskap i EØS har bidratt
til at Norge har fått privilegert adgang til en rekke av
de nyere områdene innenfor EU samarbeidet.
Den politiske analysen har vist at det ikke
finnes noen klare teorier eller modeller som kan si noe om hva som
vil være EUs reaksjonsmønster dersom Norge velger å benytte
reservasjonsretten. Å si noe om EUs reaksjoner må derfor
baseres på mer eller mindre velkvalifiserte gjetninger.
På grunnlag av tidligere erfaringer
og noen generelle trekk ved EU som man kan finne i faglitteraturen,
har vi likevel forsøkt å lage en liste over noen
forhold som kan være viktig for å vurdere EUs
reaksjonsmønster. Dersom vi oppsummerer gjennomgangen på bakgrunnen
av den rettslige analysen av EØS-avtalen vil det være
nærliggende å peke på følgende:
Det er lite sannsynlig at EU vil gå til
det skritt å si opp EØS-avtalen som følge
av at Norge hindrer at de tre aktuelle direktivene blir tatt inn
i avtalen. Dette ville som reaksjon være meget dramatisk
og vil kreve enstemmig vedtak i EUs Råd. De aktuelle direktivene har
for liten praktisk betydning for samhandelen mellom EU og EFTA-statene
til at dette er særlig sannsynlig. Dette vil kunne fortone
seg annerledes i tilfelle hvor reservasjonsretten brukes utover
rent enkeltstående tilfelle, fordi homogenitetsmålsettingen,
og dermed et viktig grunnlag for avtalens eksistens kan bli ansett
oppgitt.
Det er på den annen side meget sannsynlig
at det fører til at de direktiver som de tre direktivene
erstatter og endrer innenfor vedlegg II, dvs. en del direktiver
om tilsettingsstoffer i næringsmidler og et direktiv om
farlige stoffer blir midlertidig suspendert. Det vil ikke være
akseptabelt eller praktisk for EU å operere med to sett
av harmoniserte regler innen EØS. Det er ikke særlig
sannsynlig at andre deler av avtalen vil bli direkte og umiddelbart
berørt. Bruken av art. 102 er underlagt rettslige begrensninger
og kan bringes inn for domstolene av private som får sine
rettigheter innskrenket. Den er videre underlagt rettslige krav
til forholdsmessighet og lojalitet og krever flertallsvedtak i Rådet.
Når det gjelder muligheter for reaksjoner
utover det som er regulert i avtalens art. 102, kan det tenkes forskjellige
reaksjoner i mulighetene for å utvikle avtalen videre og
for samarbeidet mellom EU og Norge på andre områder.
Sannsynligheten for slike reaksjoner vil være avhengig
av om et nei fra Norge oppfattes som en handling som fortjener en
reaksjon og av i hvilken grad politiske spørsmål
og prioriteringer i EU og medlemslandene tilsier at norske problemer
i forhold til EØS kan utnyttes i interne forhandlinger
i EU eller i EUs forhandlinger med Norge.
Reelt sett har reglene på området
for næringsmidler ikke så stor betydning for samhandelen
fordi handelen med slike varer ikke er så stor innenfor
EØS-avtalen. På grunn av koblingen mellom næringsmidler
og handelen med fisk kan praktiske problemer imidlertid ha følbare
konsekvenser for en viktig næring i Norge. Det at spørsmålet
ikke har så stor betydning kan tilsi en mild reaksjon fra
EU. På den annen side har saken viktige symbolske sider
både fordi det prinsipielt sett dreier seg om sentrale
regler og fordi EU har avvist tilsvarende krav og argumenter fra
enkelte av EUs egne medlemsstater. Dette kan også svekke
verdien av at norske argumenter går på helseforhold,
idet EUs holdning er at deres regler er helsemessig godt nok begrunnet.
Det er derfor ganske sannsynlig at Norge vil få svekket
sin goodwill i EU-systemet og i en rekke medlemsstater gjennom et
nei.
Det forhold at Norge har andre viktige saker
i forholdet til EU som vil bli tatt opp i nær fremtid særlig
knyttet til økonomiske overføringer og konsekvenser
av EUs utvidelse, øker sannsynligheten for at det vil bli foretatt
koblinger mellom den forestående konflikt og nye spørsmål.
Hvilken betydning dette kan få for norske interesser vil
avhenge av hvor sterkt behov Norge har for å få løsning
av de enkelte spørsmål. Det man kan oppleve er
at Norge blir satt under press til likevel å godta de aktuelle
direktivene, eventuelt også andre regler, for å oppnå hensiktsmessige
løsninger på andre områder eller at løsning
på andre områder blir utsatt med den begrunnelse
at man har en uløst konflikt i forhold til EØS-avtalen.
Man kan også tenke seg at Norge vil kunne oppnå et
varig unntak mot å betale en konkret pris på et
annet område. At Norge oppnår en normalisering
med et varig unntak uten at det har sin pris, er neppe særlig
sannsynlig.