Jeg viser til nevnte dokument 8-forslag, mottatt
i Barne- og familiedepartementet 22. april 1999, og vil opplyse
følgende:
Forslagsstillerne er oppmerksomme på at
det foreligger to offentlige utredninger som har vurdert bruken
av sakkyndige i barnefordelingssaker. Barne- og familiedepartementet
nedsatte i november 1994 ned et utvalg med oppgave å utrede
sakkyndiges rolle i barnesaker. Flere av spørsmålene
som forslagsstillerne ønsker utredet, ble vurdert av dette
utvalget, som hadde følgende mandat:
1. Utvalget bes utforme
og beskrive den sakkyndige rollen slik at forholdet til barnet,
foreldrene og det offentlige tydeliggjøres. Dette innebærer
også en gjennomgang av de regler og lovverk som regulerer
rollen som sakkyndig i saker etter Lov om barneverntjenester og
Lov om barn og foreldre.
2. Utvalget bes om å beskrive
det faglige grunnlaget som er relevant for arbeidet som sakkyndig.
Utvalget bes videre om å utrede og vurdere den faglige kompetansen
som anses å være nødvendig for arbeidet
som sakkyndig. Dette inkluderer behov for og krav til faglige kvalifikasjoner,
metodikk og fagetiske retningslinjer.
3. Utvalget bes vurdere erfaringer med
sakkyndiges arbeid slik de kommer til uttrykk i rapporter, erklæringer
og muntlig fremstilling. Behovet for standardisering og kvalitetssikring
skal særlig nøye vurderes.
4. Utvalget legger frem eventuelle forslag
til tiltak på følgende områder:
a. Eventuelle
endringer i lover og regler som regulerer den sakkyndiges rolle,
drøftes og legges frem.
b. Forslag til opplæringstiltak
utarbeides.
c. Forslag til kvalitetssikringstiltak
for sakkyndighetsarbeid utarbeides.
Utvalget avga sin innstilling 28. september
1995, i form av NOU 1995:23 "Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver
- Rolleutforming og kvalitetssikring".
Utvalgets innstilling er fulgt opp ved utarbeidelse
av en grundig veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven
og barnevernloven. Veiledningen retter seg direkte mot sakkyndige
i deres arbeid, men er samtidig ment som en orientering for domstoler,
fylkesmenn, fylkesnemnder for sosiale saker, parter og parters fullmektiger
om de sakkyndiges arbeid i slike saker.
Videre er det, som et kvalitetsforberedende
tiltak, satt i gang et to-årig utdanningsprogram i sakkyndighetsarbeid.
Utdanningsprogrammet, som startet høsten 1998, er et samarbeid
mellom Norsk Psykologforening og Den Norske Legeforeningen, og er
basert på utvalgets innstilling. Det er i tillegg etablert
en registreringsordning av fagpersoner som påtar seg arbeid
for rettsapparatet og forvaltningen i barnesaker. Retten eller andre
oppdragsgivere er ikke bundet i forhold til hvem de vil oppnevne
som sakkyndige, men den offentlige registreringen er ment å være
et tilbud om kvalitetskontroll. Fram til det første kullet
har gjennomført videreutdanningen i sakkyndighetsarbeid,
er det som en overgangsordning etablert et midlertidig register
over sakkyndige.
Barne- og familiedepartementet anser på denne
bakgrunn at forslagene i NOU 1995:23 er fulgt opp i den grad det
er ønskelig.
I NOU 1998:17 "Barnefordelingssaker - avgjørelsesorgan,
saksbehandlingsregler og delt bosted" har utvalget kommet med flere
forslag til endringer i saksbehandlingsreglene, som bl.a. gir økte
muligheter for å trekke inn sakkyndig under saksforberedelsene.
Utvalget påpeker at den tradisjonelle bruk av sakkyndige, ofte
i form av omfattende sakkyndige utredninger, ikke alltid er nødvendig
for resultatet og kan pådra både parter og det
offentlige unødvendige utgifter. I tillegg fører
slik bruk av sakkyndige ofte til vesentlig lengre saksbehandlingstid.
Utvalget foreslår derfor at det åpnes for en annerledes
og mer varierende bruk av sakkyndige, slik at en sakkyndig kan oppnevnes
av retten for å mekle mellom partene, gi dem råd
og veiledning i forbindelse med utprøving av avtale eller
for å samtale med barnet. Et sentralt punkt ved forslaget
er at retten skal kunne la seg bistå av sakkyndig tidlig
under saksforberedelsen. Formålet med forslagene er å øke mulighetene
for minnelige løsninger og samtidig sørge for
at avgjørelsesgrunnlaget blir best mulig.
Utredningen har vært på høring,
og departementet vil nå vurdere hvordan forslagene eventuelt
skal følges opp.
Ut over dette har Barne- og familiedepartementet nylig
bevilget prosjektmidler til en undersøkelse vedrørende
familiesaker som fremmes for domstolene, og bruk av sakkyndige.
Hovedproblemstillingen er om det finnes spesielle kjennetegn ved
familiesaker som fremmes for domstolen, hvilke hensyn som vektlegges
ved dom/forlik og hvordan de sakkyndiges arbeid påvirker utfallet
av saken. Undersøkelsen er nå i startfasen, og er
ventet ferdig innen utgangen av året.
Barne- og familiedepartementet kan på dette
grunnlaget ikke se at det er behov for enda en utredning om bruken
av sakkyndige i barnefordelingssaker.