Forslag om ny bidragsordning fremsettes fordi dagens bidragsordning har vist seg å ha svært mange uheldige sider for mange av de barna som opplever samlivsbrudd. Dagens ordning har dessuten satt hovedparagrafen om innkreving av bidrag (begge foreldre skal yte etter evne) ut av spill, fordi faktiske utgifter til barn og den bidragsberettigedes økonomi er elementer som ikke er med i dagens ordning.

Forslaget er tidligere fremmet i 1996, men ble da ikke vedtatt.

Forslagsstillerne viser til at Barne- og familiedepartementet arbeider med forslag til ny bidragslov.

Regjeringen ble i 1989 pålagt av en enstemmig justiskomité å revurdere prosentsatsene ved en eventuell skatteomlegging. Skatteomleggingen har funnet sted, men det har ikke vært noen endring av de gjeldende prosentsatser for å rette opp for utilsiktede virkninger etter endringer i skattereglene.

Cirka 5 000 barn (1/3) mister hvert år helt kontakten med en av sine foreldre i forbindelse med samlivsbrudd/skilsmisser. Dette er i strid med FN-konvensjonen om barns rettigheter og barneloven. En av hovedårsakene til dette høye tallet er dagens bidragsordning.

Forslagsstillerne fremhever at mottatt kontantstøtte må komme i fradrag før bidrag beregnes.

Dagens bidragsordning, statlige overføringer og skatteordninger fokuserer ensidig på omsorgspersonens økonomi. Det tas overhodet ikke hensyn til den bidragspliktiges økonomiske evne. En slik ordning fører til mange skjeve og vanskelige situasjoner.

Dagens bidragsordning tar heller ikke hensyn til antall samværsdager (unntak over 150 dager), reiseavstand, foreldrenes lønn, nye samboere etc. Noe som etter forslagsstillernes mening burde være en selvfølge.

Det eneste det fokuseres på er den bidragspliktiges bruttoinntekt og selv her har man nylig introdusert en metode for fastsettelse og innkrevingsmåte som gir mange uheldige resultater. Bidraget blir nå automatisk fastsatt om våren ut fra fjorårets bruttolønn, noe som fører til at mange betaler for mye eller for lite året etter avhengig av det aktuelle årets lønnsutvikling.

Ifølge barneloven skal begge foreldre betale etter evne til barnets opphold. Med dagens system er de faktiske utgifter (utgifter til barna) overhodet ikke med i bidragsordningen. Dette mener forslagsstilleren fører til at det i de langt fleste tilfeller blir betalt et alt for høyt bidrag, noe som fører til et høyt konfliktnivå foreldrene imellom.

Beregninger viser at de fleste bidragspliktige med normalt samvær, gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (190 000 kroner) og to barn har så dårlig økonomi etter å ha betalt skatt og barnebidrag at samværene ikke kan la seg gjennomføre på en forsvarlig måte eller i det hele tatt la seg gjennomføre.

Forslagsstillerne viser til rapporten "Levekår i barnefamilier etter skilsmisse".

Rapporten viser blant annet at fire av ti mødre og to av ti fedre uten daglig omsorg for barna har like lite eller mindre penger til personlig forbruk enn minstepensjonistene.

Foreldre med den daglige omsorgen for barna kommer klart best ut.

Forslagsstillerne viser til at dagens bidragsordning kun tar hensyn til de dagene barna er hos omsorgspersonen, og fokuserer overhodet ikke på de 100-120 dagene de er hos den bidragspliktige.

Det er først når samværet har nådd 150 dager at det blir endringer. Endringen som da skjer er at omsorgspersonen må betale bidrag til den bidragspliktige etter de samme betingelser som den bidragspliktige.

Dagens ordning betyr at en bidragsberettiget som er alene med ansvaret for barna hele året, mottar det samme bidrag som en hvor normalt samvær praktiseres. Det sier seg selv at slike rigide regler kan være meget uheldige og kan påvirke et naturlig samarbeid mellom foreldrene. Resultatet kan bli stor vinningseffekt samt lav betalingsmoral.

Mange barn er også rettsløse fordi svært mange bidragspliktige ikke har råd til å betale utgifter i forbindelse med problemer omkring samværsretten. Samværsboikott og problemer rundt samvær er utbredt, og det er den bidragspliktige som må ta opp saken og ta sin del av omkostningene. Her mener forslagsstillerne man burde vurdere innføring av fri rettshjelp for å sikre barnets rettigheter, men samtidig må betaling av bidraget være fleksibelt i slike situasjoner.

Norge er et langstrakt land med store avstander og transportutgifter. Den som får daglig omsorg kan bosette seg hvor som helst i landet uten at den bidragspliktige kan motsette seg dette. Det er den bidragspliktige som må betale reisene i forbindelse med samvær uten kompensasjon i form av lavere bidrag eller fradrag i inntekt. Etter forslagsstillernes mening er det et stort behov for at denne regelen endres. Foreldrene er etter loven gjensidig ansvarlig for at samværet skal fungere. Da må det også være naturlig at utgiftene i forbindelse med henting og bringing deles.

Ifølge barneloven og FN-konvensjonen om barns rettigheter har alle barn krav på jevnlig kontakt med begge sine foreldre. Det er et faktum at disse rettighetene blir kraftig krenket i Norge. Forslagsstilleren mener en av grunnene til dette er bidragsordningen. Dagens ordning er således i konflikt med et av de viktigste punktene i barneloven, nemlig barnas rett til to foreldre.

En revidert bidragsordning med utgangspunkt i den svenske modellen og hovedregelen for innkreving av bidrag vil derfor etter forslagsstillerens mening føre til et lavere konfliktnivå og samtidig sette barnas rett til kontakt med begge foreldre i fokus.

En bidragsordning med utgangspunkt i de faktiske utgiftene til barna vil kunne føre til en større betalingsvilje hos de bidragspliktige. Samtidig vil det bli mindre attraktivt rent økonomisk enn i dag å få omsorgen for barna.

Flere mødre vil ha råd til å si fra seg omsorgen når det blir innført en bidragsordning som tar hensyn til samværsdager, faktiske utgifter og lønn.

En bidragsordning som tar hensyn til det aktuelle antall samværsdager vil gi et incentiv til å ta aktiv del i omsorgen og gi begge foreldrene råd til å påkoste klær og leker til barna.

Beregningsmåten som her blir foreslått tar i langt større grad hensyn til basisregelen for bidrag, nemlig at begge foreldre skal forsørge etter evne til barnets oppvekst. Det er ifølge forslagsstillerne naturlig at det er de faktiske utgifter til barn som skal dekkes ved samlivsbrudd.

Forslaget vil straffe foreldre som ikke utøver samvær ved at de må betale et høyere bidrag enn de foreldre som stiller opp. Samtidig slipper de som stiller opp å betale dobbelt ved at det i dette forslaget tas hensyn til de faktiske samværsdager.

Ved samværsboikott, hvor det anbefales å la bidraget bortfalle så lenge dette pågår, vil denne ordningen føre til et større press på omsorgspersonell til å opptre i tråd med barnets beste.

Foreldre som ikke stiller opp blir med denne beregningsmåten "straffet" fordi de betaler et høyere bidrag enn foreldrene som tar ansvar. I tillegg foreslås et straffegebyr ved slik unnasluntring.

Forslaget gir også foreldrene et klart incentiv til å bo i nærheten av hverandre, fordi reiseutgiftene er foreslått delt mellom foreldrene. Dette vil helt klart bedre forholdene for barna.

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ny bidragsordning i samsvar med Dokument nr. 8:46 (1998-1999) ved fremleggelsen av statsbudsjett for 2000, for iverksettelse fra 1. januar 2000."